Nå enda mer inkonsekvent

SPESIALUTGAVE: De Blinde Døde

FILMER SETT SIDEN SIST:

Tombs of the Blind Dead
Return of the Evil Dead
Ghost Galleon
Night of the Seagulls

Amando de Ossorio vokste opp i Galicia i Spania, og et gammelt munhell sier at mødrene der forteller spøkelseshistorier for barna sine så de skal få store, vakre øyne. Faren hans ville at han skulle bli bankmann, men Amando ville jobbe med film. Fra La Bandera Negra i 1956 (en eksperimentell film med bare en skuespiller, som ble bannlyst av Franco-regimet) til Hydra – Monster of the deep (som har imponerende 2.0 i snitt på IMDB) leverte han et tyvetalls filmer. Dette er småtteri sammenlignet med f.eks landsmann og sjangerbror Jess Franco (som krediteres med bortimot ti ganger så mange), men tilnærmingen hans var likevel ganske lik. Estetiske og kunstneriske kvaliteter i filmene hans var et resultat av lykkelige omstendigheter mer enn planlegging. Det viktigste var å levere et produkt til den tid og det budsjett som var avtalt på forhånd. Han fortalte i intervjuer at vanlig produksjonstid på filmene hans kunne være rundt 4 uker. Og budsjettene var selvfølgelig minimale.

Filmene om de blinde døde er vel den eneste grunnen til at noen husker de Ossorio i dag. De ble nesten ikke noe av; filmselskapet mente monstrene ikke hørte interessante ut. Det var bare etter at Ossorio (som var en dyktig maler)laget konseptkunst til den første film at noen skjønte at blinde, mummifiserte riddermmunker kunne være skumle. Bakgrunnen for munkene varierer litt fra film til film, men de blinde døde er tempelriddere som vendte seg bort fra Gud, og begynte å tilbe Djevelen (eller i hvert fall en som ligner). For å sikre seg evig liv ofret de (helst) jomfruer og drakk blodet deres (eller spiste hjertet deres, alt ettersom). De ble drept for ugjerningene sine, men siden de sverget hevn sørget henretterne for å brenne ut øynene deres slik at de ikke skulle finne veien tilbake fra Helvete.

Kvartetten med filmer er frittstående, og ganske forskjellige i tilnærmingen. Ingen personer går igjen fra film til film, og myten brukes litt annerledes fra film til film. Jeg tar dem for meg kronologisk, med noen generelle betraktninger underveis.

Tombs of the Blind Dead (1971)
handler om Betty som møter igjen sin gamle kosevenninne Virginia (vi får selvfølgelig et mykfokusfotografert lesbisk flashback)og blir med henne og hennes potensielle kjæreste Roger på tur. Det viser seg fort at Roger er mer interessert i Betty, til Virginias fortvilelse. Virginia hopper av toget og rett i klørne på de blinde døde, Betty og Roger må oppklare mysteriet.

Tombs er den av de fire filmene med sterkest innslag av Sexploitation, selv om vi er langt unna Jess Francos skrekkporno her (En anmelder kalte Franco en «Cinematisk gynekolog»). På et tidspunkt blir Betty mer eller mindre voldtatt, og latinsk machokultur er det elementet i disse filmene som er vanskeligst å svelge i 2006. Kvinnene er villige som bare det, lesbiske eller ikke, bare man er litt røffe med dem, og gutta får viljen sin til slutt. I den helt uklipte versjonen (i den engelske versjonen min er denne scenen klippet med noen sekunder) går det ettersom jeg har skjønt tydelig fram at Virginia er med på notene, men det gjør ikke saken bedre.

Man har forsøkt å forklare det kraftige seksuelle innslaget i spansk skrekkfilm med opprørslyst i slutten av Franco-regimet, men sannheten er vel snarere at scener med kvinner som settes i fysisk fare (som har vært en del av skrekkfilmens natur siden 20-tallet) alltid har hatt en seksuell dimensjon og at de råeste eksploitatationreggissørene på søttitallet, hvorav flere var spanske, tøyde strikken litt lenger.

Selv om scenen i Tombs (og en lignende scene i Ghost Galleon) slettes ikke er eksplisitte på noen måte, er dette likevel en av grunnene til at dette ikke er min personlige favoritt i serien. Jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg kan sette pris på seksuelle elementer i underholdningsfilm (det er fint at alle Blind Dead- filmene er fylt med forholdsvis vakre, forholdsvis avkledde kvinner, for eksempel), men et par steder gnisser man mot grensen for hva jeg synes er for drøyt.

De sterke sidene av denne filmen veier mer enn opp for et par sekunders ekkel mavefølelse; Ossorio er god til å skape uhygge ved hjelp av annet enn en steinhaug, og når de blinde døde viser seg skuffer de ikke. Men ikke følg så nøye med når de står opp fra gravene sine for første gang; den samme sekvensen resirkuleres i både Return of the Evil Dead og i Night of the Seagulls. Selv om spenningsnivået i filmen er ujevnt er det mye fint og fælt å glede seg over underveis, og når seriens beste klimaks ender med at en nå gråhåret Betty hyler fortvilet mot himmelen er det ikke vanskelig å forstå at disse filmene har mange fans.

Return of the Evil Dead (1973)
Return er en slags v.2.0. av mytologien i den første filmen. Settingen er den samme, men handlingen er helt annerledes. Litt som Evil Dead 1 og 2, hvis du skjønner.

I denne filmen er det den lokale landsbyidioten som vekker de Blinde Døde til live, tilsynelatende fordi han er lei av at ungene i byen plager ham. De rir rett til byen , der alle hendig nok er samlet på torget for å feire at det er 500 år siden Tempelridderne ble henrettet. I en av Ossorios svært sjeldne politiske kommentarer tar den gjennomkorrupte borgermesteren beina på nakken ved første anledning, og overlater ansvaret for å holde folk i live til Jack, gamlekjæresten til hans forlovede, Vivan. Etterhvert forskanser de overlevende seg i kirken, og resten av filmen er en av de mer vellykkede kloninger av Night of the Living Dead jeg har sett.

Return er manges favoritt i serien, min også. Den har den strammeste handlingen i serien, det seksuelle er tonet ned og det er skikkelig underholdende å se de blinde døde slakte en hel landsby. I tillegg til Romero lånes det fra spaghettiwesterns; særlig den korrupte borgermesteren og kumpanene hans hadde kledd cowboyhatter. Skal jeg peke på noe negativt måtte det være at beleiringen i kirken ligger litt for tett opptil Night of the Living Dead, en sekvens der man bruker fakler til å komme seg til en bil har bilder som er nesten identiske. Og filmen stopper litt opp Men måten borgermesteren bruker den lille jenta som agn på er jo tøff, da. Avslutningen er stemningsfull og dermed er også stemningen fra de beste delene av Tombs ivaretatt.

Jeg kan uten videre anbefale Return som en av de beste zombiefilmene fra 70-tallet. Men er de Blinde Døde egentlig zombier? Ossorio påpekte at de har like mye til felles med vampyrer, og de ligner mumier.

Ghost Galleon (1974)
foregår til havs, og de Blinde Døde i denne filmen er helt tydelig ikke de samme som i de to foregående filmene. Ossorio forteller at han hadde en ide om noen korsfarere som ble Blinde (hvis de er blinde) Døde som straff for ugjerninger i det Hellige Landet, og i tillegg ble dømt til å seile omkring på verdenshavene til evig tid. Flyvende Spanjoler, altså. To fotomodeller som er plassert i en liten motorbåt midt ute på havet som et reklamestunt treffer på spøkelsesgalleonen, og dermed er vi i gang igjen. De snuskete reklamefolkene som står bak stuntet, en venninne (lesbisk, selvfølgelig – vi får et nytt flashback, og hun er dubbet med en hysterisk morsom mørk, raspende stemme!) og en distre professor forsøker å redde dem.

Ossorio var fornøyd med å levere en film innenfor de umulige forholdene han jobbet under, men innrømte gjerne at båten handlingen utspiller seg på hverken er en Galleon eller spesielt spøkelsesaktig. Alt av interiører er spilt inn på et lite sett filmet fra to sider. Modellarbeidet skulle jeg greid å gjøre like bra hjemme, og jeg har ikke badekar en gang. Her smaker det cash-in i alle deler av filmen. Ideer som var dårlige i utgangspunktet resirkuleres fra Tombs, den eneste av hovedpersonene vi føler en viss empati for tas av dage alt for tidlig, og i en scene tar ei jente PÅ SEG de høyhælte skoene før hun rømmer fra et stort lagerrom slik at vakten er helt nødt til å høre at hun stikker av. Skrot fra ende til annen, nesten.

Men også her klarer Ossorio å få en del enkeltsekvenser til å bli stemningsfulle. Når vi først kommer ombord i galleonen er den passe mørk og skummel, en eksorsisme med et flammende kors fungerer effektivt, og i den helt ålreite avslutningen får vi for en sjelden gangs skyld se de Blinde Døde i fullt dagslys. Det er imidlertid helt sikkert at jeg aldri hadde giddet skrive denne lange artikkelen hvis disse filmene ikke var bedre enn dette. Denne kan forbigås i stillhet.

Night of the Seagulls (1975)
Dette er den mest strømlinjeformede av filmene om de blinde døde, og selv om jeg foretrekker Return er dette den av filmene det er lettest å anbefale fans av mer konvensjonelle skrekkfilmer. I denne filmen er tempelridderne tilbake på land igjen, og har ordnet seg slik at folkene i landsbyen ved foten av klosterborgen de holder seg på må ofre syv jomfruer over syv netter hvert syvende år for ikke å få besøk av dem. Men så flytter det en ny lege m/frue til byen, og han aner uråd når alle er sure, går kledd i svart og nekter å prate med ham.

Lovecraft var en viktig inspirasjonskilde for Ossorio i denne filmen, og det er ikke vanskelig å kjenne igjen elementer fra flere av hans historier her. Har du sett Stuart Gordons Dagon bør du se denne for å se hvor mye mer effektiv denne filmen forteller bortimot den samme historien. For første gang får vi en konvensjonell helt og heltinne også, uten bagasjen de andre hovedpersonene i serien drar på. José Antonio Calvo leverer den beste skuespillerprestasjonen i serien som enda en landsbyidiot, selv om kongekrabbene også spiller storartet.

Seagulls har seriens svakeste og mest forutsigbare klimaks, ellers føles den kanskje også litt tannløs i forhold til de foregående, selv om den er den klart mest strømlinjeformede i kvartetten. En solid avslutning på en unik serie er det uansett. Ossorio vurderte å lage en ny film der de Blinde Døde kunne fly, men det ble aldri noe av.

Alt i Alt
Blind Dead – serien er unik på flere måter. Først og fremst er Tempelridderne blant de mest minneverdige monstrene i nyere skrekkfilmhistorie (tenker man etter har det ikke kommet ikke mange nye monstre siden 1975, og for meg er det bare romvesenene i Alien-filmene som føles like ikoniske. Gremlins, kanskje?). Filmene har en egenartet atmosfære og særpreg, de er spennende selv om det skumleste man får se strengt tatt er genseren som doktoren har på seg halvveis ut i Night of the Seagulls. Og selv svake Ghost Galleon har kvaliteter i seg som går utenpå det meste som er laget med like forutsetninger.

Ossorio var ingen auteur, han var en håndverker som var opptatt av å kunne jobbe med filmer som gikk ok økonomisk (han var jo gammel bankmann tross alt) og mindre opptatt av hva kritikerne syntes. Men når det gjelder å gi filmer en episk følelse med minimale produksjonsverdier var han genial. Hans bruk av lange tagninger med lange og/eller sakte bevegelser i dybden var nok et triks for å få filmen i boks med så få oppsett som mulig, men stemningen det skaper er unik. Få håndverkere har fått til så mye med så lite. Bare i Ghost Galleon, og i resirkuleringen av materiale (som du bare merker når du ser alle fire filmene i løpet av to dager slik jeg gjorde) blir pengemangelen synlig.

Amando Di Ossorio er lite ansett utenfor en liten fanskare, og karrieren hans gikk også rett på dunken etter filmene om de Blinde Døde. Han var innom mykporno, men i motsetning til Jess Franco var det ikke mye han produserte der. Han laget sin siste film i 1984, men fortsatte å skrive manus. I intervjuet som er inkludert i boksen med de fire filmene innrømmet han at det er mye mer behagelig å skrive en film enn å gang på gang få det ferdige prosjektet ødelagt av lave budsjetter og umulige tidsplaner. Han ga også uttrykk for at han var stolt av arbeidet sitt, uavhengig av hva andre måtte mene. Han døde i 2001.

(KILDER: Wikipedia, imdb, Tilleggsmateriale i Blind Dead Boxset fra Anchor Bay)

Advertisements

12 responses

  1. Iversen

    Oooh, disse så jeg på skikkelig crappy vhs (eller beta?) da jeg var altfor ung… Boxset må handles fluksens.

    juni 12, 2006, kl. 03:35

  2. Fred Ut

    Jeg kjøpte min boks på Qxl for 350.- , og han jeg handlet av hadde ti, så jeg ville sjekket der først.

    juni 12, 2006, kl. 04:52

  3. Iversen - play-lenke

    Tror jeg går for dvd-boksen til knappe femten pund på play, med mindre det er enorme forskjeller ute og går?

    (Har lenket til den via navnet mitt)

    juni 12, 2006, kl. 06:56

  4. Fred Ut

    Det er den samme boksen som jeg har, til en enda hyggeligere pris! Tipper selgeren på Qxl fikk sine herfra.

    Forskjellen på denne boksen og den mye dyrere Amerikanske er 5-6 sekunder klipp i Tombs (fra den nevnte voldtekten), og at Galleon Seagulls kun er dubbet. Dessuten har den amerikanske boksen stilig (men upraktisk) kisteform.

    juni 12, 2006, kl. 10:02

  5. gbang

    Dette må da være bortimot den lengste posten din? Veldig bra saker, og lærerikt atpåtil. Tenker vi sier at de Blinde Døde er noe jeg kunne tenke meg å sjekke ut.

    juni 12, 2006, kl. 11:03

  6. Fred Ut

    Og enda mistet jeg litt fokus på slutten. Skulle si litt om påvirkningen fra disse filmene på bla. a. John Carpenters The Fog. Men det ble jo ganske langt likevel.

    juni 12, 2006, kl. 13:45

  7. Anonymous

    snart skoleferie? har du planlagt hva du skal se?

    anne

    juni 12, 2006, kl. 17:30

  8. Anonymous

    juni 12, 2006, kl. 17:33

  9. Fred Ut

    Anne: Planlegger ikke sånt så lenge i forveien, men det blir mye fotball for tiden, dessuten er Dark Star, Daimajin Box set, Mother Joan of the Angels, They Came Back, Sarah Silverman: Jesus is Magic og Grizzly Man er på vei til bunkersen. Ellers må jeg få sett Wallace and Grommit, Kiss Kiss Bang Bang og the Corpse Bride snart, og Galactica sesong 2 del to slippes forhåpentligvis på ettersommeren. En del kino blir det sikkert også, og mye som dukker opp underveis; noe asiatisk og indisk f.eks.

    Og i tillegg til det har jeg jo boksene med b-film, og en DVD eller to jeg kan tenke meg å se om igjen. Det var på nippet at jeg kjørte en Ringenes Herre – marathon i stedet for de Blinde Døde i helga.

    juni 13, 2006, kl. 05:00

  10. Anonymous

    ingen planlegging sier du? heheh… anne

    juni 13, 2006, kl. 07:45

  11. Fred Ut

    Hehe. Jeg møter meg sjøl i døra så ofte at jeg har sluttet å hilse.

    juni 13, 2006, kl. 21:35

  12. gbang

    Wow. Daimajin har jeg snust på ofte, men aldri gått til innkjøp av. Ser fram til din omtale av filmene!

    juni 17, 2006, kl. 15:45

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s