Nå enda mer inkonsekvent

Bella Formaggio Italiano

FILMER SETT SIDEN SIST:

The Black Cat

Jeg innser at jeg har undervurdert Lucio Fulci litt. Jeg har bare sett to av filmene hans tidligere; Zombie Flesh Eaters (aka Zombi 2) har noen av tidenes stiligste zombier, et veldig… veldig soundtrack og ikke så mye annet, og the Beyond er skrot, Lovecraft light for dummies.

Han er glad i innvoller og punkterte øyeepler og sånt; en venn av meg (åssengåre Gjermund?) kalte hans The New York Ripper for det jævligste han hadde sett noen gang, sammen med Cannibal Holocaust uklipt. Jeg kan godt kose meg med litt blodige ting en gang i blant, men slikt blir for drøyt for meg. Mitt inntrykk av Fulci var at han lagde stygge, dumme, ekle filmer som duger når dagsformen passer til slikt.

Nils J. Nesse anbefalte meg imidlertid en av hans tidligere filmer (Don’t Torture a Duckling) og det fikk meg til å gi Lucio en sjanse til da jeg kom over The Black Cat i den lokale bruktsjappa. Og her har vi noe helt annet; en stilren overnaturlig thriller, stramt fortalt og stilig billedsatt. Mange har forsøkt å gjøre pusekatter skumle, og selv om det ikke funker hele veien klarer Fulci det bedre enn de fleste. Bounuspoeng for å vise fram den slemme pusekatten helt fra begynnelsen av, det er ikke det at den kverker folk som er mysteriet, men hvorfor. Nivået på ketsjupen er passe.

Åpningen er direkte virtuos: et helt galleri rollefigurer introduseres uten noen som helst forklaring, og akkurat i det det begynner å bli forvirrende flettes historiene deres sammen. Etter en stund er vi i mer velkjent thriller/skrekkterritorium, men som i Argentos lyseste (eller mørkeste) øyeblikk er det ikke alltid lett å vite hvordan det hele ender likevel. Klisjeer kravler fram her og der, ikke alle skuespillerne (dubbet eller ikke) er like imponerende, og dette kostet ikke mye penger, men The Black Cat er verdt å se for de som liker slikt. Morsom vri på Poes historie også. Og Professor og Spiritualist Robert Miles tildeles herved æresplass på forrige ukes liste over artige doktorer og lignende.

Når middels Fulci er så underholdende som dette gleder jeg meg til å se bra Fulci.

Battle of the Worlds

Nitten år etter begynnelsen på et vakkert vennskap med Bogart i Casablanca, og 28 år etter at han var usynlig, spilte Claude Rains hovedrollen i denne romoperaen, som handler om en liten planet på kollisjonskurs med jorden. Rains’ rollefigur er så arrogant at han lurer på om han i det hele tatt skal gidde å si til noen at Enden kan være Nær, men heldigvis jobber det en kjekk ung mann og en vakker ung dame for ham som tar saken i egne hender.

Nå høres vel dette i overkant Ed Wood ut, men sannheten er at Battle of the Worlds er en god del smartere enn en gjennomsnittlig dekommerfrarommetforåtaossfilm. Flere steder legges det stor vekt på vitenskaplige detaljer, og selv om det er en god del teknobabbel også er det tydelig at man forsøker hardere enn vanlig på å skape en realistisk atmosfære. Et fremtidssamfunn med en koloni på Mars og fjernstyrte romvåpen vises fram uten at det føles teit, og det er i det hele tatt mye som fungerer bedre enn vanlig her. Det blir litt som om Roger Corman skulle laget 2001.

Likevel er dette dusinvare, til tross for at Rains er i fin form og vi får noen tidlige kamper med Romskip mot Romskip der man nesten kan kjenne igjen Star Wars, B5 og Galactica hvis man myser litt. Effekter, soundtrack og mye annet er i bunnsjiktet og filmen blir rett og slett kjedelig innimellom. Anbefales likevel spesielt interesserte.

______________________________________________

Fred Uts Skiveanbefalinger 2006 #7
Matisyahu – Youth

Aldeles nydelig reggae/hiphop fra verdens mest skjeggete rapper. Sommerplata kom tidlig i år.

Reklamer

9 responses

  1. TMwtP

    Vakker italiensk ost? (*gjetter*) 🙂

    mai 23, 2006, kl. 08:30

  2. Fred Ut

    Jepp. Begge disse er jo litt «cheesy» filmer.

    mai 23, 2006, kl. 11:53

  3. Hjorthen

    The Black Cat innbiller jeg meg at jeg så på kino i 1982/83 en gang. Det kan selvfølgelig ha vært en annen film med en morderisk katt i en sentral rolle så jeg skal ikke vedde på det, men den gangen likte jeg den ihvertfall godt nok til å se den to ganger.

    Hvilket minner meg om han kompisen min som hadde hørt om både Sjanoar og Chat Noir, men han kunne altså bare finne sistnevnte…

    juni 5, 2006, kl. 04:08

  4. Fred Ut

    Det stemmer bra det, for filmen er fra 81. Men det overrasker meg at den gikk på kino. Den var vel i tilfelle klipt ned en del? Poe-koblingen kan muligens ha hjulpet den ut på kinoene.

    Eller kan det ha vært Cat’s Eye (1985)? Den katta er vel ikke fullt så mannevond, så jeg tviler.

    juni 5, 2006, kl. 11:19

  5. Hjorthen

    Cat’s eye kan det ikke ha vært hvis den kom i 85, jeg husker jeg så denne filmen sammen med min første «årntlie» kjæreste på nå nedlagte Tønsberg Kino, så det må ha vært i 82/83. Sannsynligvis så var den nok klippet bra ned for jeg kan ikke huske at den var spesielt blodig.

    Jeg må se om jeg kan få tak i denne, nå ble jeg litt nysgjerrig.

    juni 5, 2006, kl. 21:25

  6. Fred Ut

    Den er ikke veeldig blodig, og etter Fulci-standard er den som en My Little Pony å regne, men det sprutet nok likevel såpass at norske sensurmyndigheter så seg nødt til å ta fram den sløve saksa si.

    juni 6, 2006, kl. 04:54

  7. Tilbaketråkk: Vinterbein « FUS!

  8. Tilbaketråkk: Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på » Hjorthen ser film: Vinterbein

  9. Tilbaketråkk: Vinterbein : FUS!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s