Nå enda mer inkonsekvent

Tusser, Gangstere, Psykoer. Et par dager alene = mye film.

FILMER SETT SIDEN SIST:
Fru Ut og Ut Jr. er på hytta, dermed drar jeg ned alle gardinene, finner fram en kilo godteri, tre liter cola, en god kanne kaffe og varmer opp prosjektoren. Mer blogging i morgen også, sikkert.

The Great Yokai War

Oisann. Takashi Miike lager Neverending Story. På speed. Sånn skal barnefilm lages! Sex (vel, pre-pubertale tanker om fuktige kvinnelår, samt Chiaki Kuriyama i små kjoler) blod, avkutting av kroppsdeler, tidenes hardest plagede kosedyr (som blir knivstukket, kastet ned en trapp, most mot et gjerde og slengt i en mikrobølgeovn), KULE mekaniske monstre (tror faenmeg den ene var en TRANSFORMER også), GENIALE ånder/Yokai (Han ene treneren fra Ping Pong spiller en oljelampe, og jeg tror jeg så Snøheksa fra Kwaidan baki der, men Wall var min helt: «Jeg skulle gjerne hjelpe deg, men jeg er jo en vegg…» HahahHAH!»), og som i enhver japansk action/eventyrfilm av et visst kaliber blåses Tokyo ettertrykkelig i filler (tror ikke det ødelegger filmen for noen) mot slutten.

Miike er genial. Jeg fikser som tidligere nevnt ikke Ichi, har ikke sett Audition, og sovnet av Zebraman, men vi trenger regissører som sakte ødelegger hjernene til verdens ungdom med filmer som dette. Det blir spennende å utsette den fra før hardt prøvede Fru Ut for denne. En sjefsfilm som anbefales alle over… la oss si 9 år? Heheheh.

Miller’s Crossing

Grunnen til at jeg aldri har publisert noen definitiv «Ti Filmer du må se før du Dauer» – Liste er at jeg ikke har plass til alle filmene jeg ønsker å ha med der; Skal Romeros Zombier gis en eller fire plasser? Er jeg virkelig villig til å gi The Fellowship of the Ring en plass på lista til tross for at den ikke har noen slutt? Hva med Star Wars Ep. IV, som jeg har sett et enormt antall ganger, som jeg elsket over alle andre filmer i ti år før jeg følte at jeg hadde vokst fra den?

En film jeg alltid vil ha plass til er imidlertid Miller’s Crossing. Det er vel bare Star Wars og Day of the Dead jeg har sett flere ganger, jeg kan dialogen nesten utenat, jeg vet at det er en historie om en mann som jager hatten sin og ser dum ut på grunn av det… likevel oppdager jeg fortsatt nye ting hver gang jeg ser den. Kanskje er det fordi den (som alt det beste Cohenbrødrene har laget) ikke har noen dypere mening ut over historien som fortelles, men føles som den kan fortolkes og leses i uendelig mange retninger (som gangsterfilm, som svart komedie, som kjærlighetshistorie, som sjangerparodi, som Ødipalt drama, som studie i Cohenske temaer, som en film om fordommer, som en av de siste filmene som ble totalforbudt i Norge en liten stund, som mesterstykke i komposisjon, klipp, og skuespillerkunst…). Kanskje er det fordi det simpelthen er en perfekt film. Ingen av de involverte på noe plan (med mulig unntak av Steve Buscemi) har vært i nærheten av å lage noe like bra senere.

De filmene jeg elsker aller høyest har ofte store svakheter på et eller annet plan. Jeg ville aldri hevdet at Day of the Dead eller Suspiria er lytefrie filmer, for eksempel. Og kunstnerisk fullendte produksjoner mangler ofte sjarmen som gjør at jeg orker å se dem mange, mange ganger. Miller’s Crossing (og delvis Once Upon a Time in the West, men det er en annen historie) er unntaket som bekrefter regelen.Dette er perfeksjon; morsom, spennende, trist, henrivende perfeksjon på alle plan. Hadde alle filmer vært så bra som denne hadde jeg aldri forlatt huset.

En fin liten artikkel om Miller’s Crossing finner du her.

The Boston Strangler

Det er egentlig dødfødt å følge opp Miller’s Crossing med noe som helst, men jammen var denne verdt et gjensyn. Jeg så den som nattkino på nrk for mange år siden, og mente å huske den var bra. Blåst opp på stueveggen min ble den uendelig mye bedre, for dette er en film det er umulig å se på under 32 tommer. Bruken av splittskjerm kommer ikke til sin rett før du har skikkelig størrelse på selv de minste bitene.

The Boston Strangler er basert på en sann historie; vi følger politiet (og gjennom splittskjermutsnittene samfunnet generelt) og deres jakt på en særs effektiv seriemorder. Henry Fonda gjør en av sine to klassiske rolleprestasjoner for året (1968), men fra vi blir kjent med morderen tilhører denne filmen Tony Curtis, han viser oss hva det vil si å ha tull med hodet sitt uten å henfalle til oscarfrieri. Jeg visste virkelig ikke at den ene av gullguttene var i stand til noe sånt som dette. Regissør Richard Fleischer (som tilfeldigvis døde for et par uker siden) toner ned effektbruken og lek med breddeformatet etterhvert som filmen blir mer og mer klaustrofobisk og tom, og avslutningen er Kubrick verdig. Tomt, kaldt, smertefullt, ensomt og stille. Enda et glemt mesterverk. For en filmdag dette har vært!

___________________________

10 Seriemorderfilmer du må se før noen du ikke kjenner ringer på døra di

01) SEVEN
Godt skolert morder med sans for kunsterisk komposisjon rundlurer sympatiske politifolk i urbant helvete.

02) THE BOSTON STRANGLER
Jepp, helt der oppe foran Anthony Perkins og Hannibal the Cannibal, i hvert fall i kveld.

03) PSYCHO
Er han en seriemorder, egentlig? Regner med det. Han har i hvert fall hoppet over et par av de psykologiske stadiene vi lærte om på lærerskolen. For enkelthets skyld er seriemorder på denne lista definert som en som dreper masse folk etter et mønster uten unødig bruk av overnaturlige makter, skytevåpen eller teite masker. Del to og (delvis) tre er sterkt undervurderte oppfølgere.

04) THE SILENCE OF THE LAMBS
Men hadde han klart å spise Manet i Eddiksaus?

05) THE ABOMINABLE DR. PHIBES
Er min personlige favorittmorder, tror jeg. Originalitet er stikkordet her.

06) PROFONDO ROSSO
En seriemorderliste uten Argento er som eh, en Zombiefilmliste uten Romero, eller en Westernliste uten Leone, eller en Samurailiste uten Kurosawa. Og denne filmen glemmer jeg i blant å skryte av, det er Suspirias skyld.

07) HENRY: PORTRAIT OF A SERIAL KILLER
Den mest virkelighetsnære skildring av ett stk. sjuk jævel jeg har sett. Anbefales kun folk med sterke mager, men det er en usedvanlig vellaget film.

08) ARSENIC AND OLD LACE
Seriemordere har riktignok en lettere jobb hvis de har noen sympatiske trekk, men dette er latterlig. Arsenikk og Gamle Kniplinger.

09) M
Enda en ekkel liten fyr vi må nødt til å ta med.

10) BARTON FINK
Ikke en typisk seriemorderfilm, men i aller høyeste grad kvalifisert.

11) JACK THE RIPPER (BBC-versjonen)
BBCs sammenklipte miniserie har sine mangler i forhold til løsningen de velger(ingen snakker om frimurerlosjen f.eks, og historiske blundere (gatelys i Whitechapel på den tida?) men dette er den best konstruerte filmatiseringen av Ripper-saken til nå. Les for all del Alan Moores From Hell også, men ikke se den bedritne filmversjonen.

12) SERIAL MOM
John Waters er ikke så nøye på hvem han heier på. Kathleen Turner koser seg nesten i hjel.

13)LES YEUX SANS VISAGE
Gale vitenskapsmenn må jo få råvarene sine et sted…

14)DELIKATESSEN
…gale slaktere også.

15)AMERICAN GOTHIC (filmen)
Innavla gærninger med morderiske tendenser fins mange steder (Texas Chain Saw Massacre, The Hills Have Eyes…), men la meg til slutt slå (eller hakke) et slag (eller kutt) for denne slemme, morsomme lille filmen. Detaljer her.

Advertisements

6 responses

  1. sharkbait

    Ingen Cure av Kiyoshi Kurosawa på listen din?

    april 14, 2006, kl. 10:26

  2. Fred Ut

    Nope. Har ikke sett noen av tingene hans.

    april 14, 2006, kl. 10:42

  3. sharkbait

    Da har du fått en anbefaling! Det meste han ha hatt fingrene i er topp saker, men sjekk i det minste ute Cure og Pulse.

    april 14, 2006, kl. 11:26

  4. TMwtP

    Det var en nydelig hyllest til Miller’s. På tide at noen slo et slag for den på nytt. Jeg hadde i det minste en gang denne posten.

    april 14, 2006, kl. 14:05

  5. gbang

    Jeg har nettopp sett Profondo Rosso og må tilstå at jeg synes det er den beste giallo’en jeg har sett noen gang. Ufattelig flotte bilder (Argento er opptatt av tekstur skjønner jeg nå) og en humor som ikke alltid er tilstede hos Argento. Rent bortsett fra at selve mysteriet er litt for enkelt er det en glimrende film!
    Nå har jeg ikke sett Henry: Portrait of a Serial Killer, men jeg har sett oppfølgeren Henry: Portrait of a Serial Kille, Part 2 – Mask of Sanity og jeg er kanskje den eneste for det er den dårligste seriemorderfilmen jeg har sett. Når jeg tenker etter tror jeg faktisk det er den dårligste filmen jeg har sett.
    Men: Du slår et slag for oppfølgerene til Psycho ser jeg? Har ikke sett noen av dem, men de går for å være ganske dårlig eller? Har hørt mye som virker lite tiltalende i hvert fall. Det flotte med originalen er jo at den ikke forsøker å overprovosere? At den holder seg i skinnet og skaper en ganske guffen stemning. Oppfølgerene vil jeg anta mister mye av dette ved å være alt for eksplisitte? Bare mitt inntrykk, men den dagen jeg fordomsdømmer en film som har en øreliten sjans til å være interessant kan jeg like godt legge opp.

    april 14, 2006, kl. 18:03

  6. Fred Ut

    Deep Red har sjefent soundtrack også.

    Psycho-oppfølgerne er blodigere enn den første, men de fortsetter Norman Bates historie med respekt for originalen. Og Anthony Perkins tar oppgaven på alvor. Slasherfilmer over gjennomsnittet. Ikke verdens beste filmer, men bedre enn ryktet sitt.

    april 15, 2006, kl. 00:08

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s