Nå enda mer inkonsekvent

Kinesiske B-kjendiser gir Fred Ut litt å tenke på

FILMER SETT SIDEN SIST:

Bad Santa

Billy Bob Thornton spyr, drikker, banner og pisser i buksa i en film som likevel føles som en halvkokt ide som kunne blitt en klassiker med et skarpere manus. Tony Cox og Brett Kelly imponerer, men det er rett og slett ikke nok her. Ser den gjerne igjen som julefilm med litt øl innabords, men den når aldri opp på nivået til Silent Night, Deadly Night og The Nightmare Before Christmas.

The Promise

Jeg har ikke så veldig mange år på baken som kjenner av asiatisk film. John Woo, Jet Li og Jackie Chan ble jeg kjent med i løpet av 90-tallet, men vendepunktet kom da jeg for omtrent fem år siden leste jeg Harry Knowles’ liste over 2001s beste filmer og la merke til at det var mange asiatiske filmer der som hørtes spennende ut, og som jeg ikke hadde hørt om overhodet; Battle Royale, Fulltime Killer, Avalon, Shaolin Soccer og Legend of the sacred stone. Tilfeldigvis fant jeg ut at man kunne bestille DVDer fra asia på internett, at alle filmene var lett tilgjengelig, og at de i tillegg var latterlig billige (og er det fortsatt).

Jeg bestilte alle filmene nevnt over (Unntatt legend of the Sacred Stone, som jeg ikke fikk sett før i fjor), og dermed var det gjort. Siden har jeg kjørt en asiabestilling minst annenhver måned. Hyllene mine er ganske fulle, og selv de beste tingene jeg har sett tar meg sjelden til himmels på samme måte som Battle Royale og Shaolin Soccer gjorde første gang jeg så dem.

Men egentlig elsket jeg Hongkongs film mange år før alt dette, for i 1991 (tror jeg) gikk Chinese Ghost Story på Lundetangen Kinosenter, og slo meg fullstendig i bakken; så tøft kunne det altså være på kino! Flyvende sverdkjempere, onde spøkelser, en vakker kjærlighetshistorie, en vakker dame og verdens tøffeste (rappende!) munk. Moro, morro, MORRRO!

Hongkongs filmproduksjon er ikke dypsindig alltid. Til og med auteurer som Wong Kar-Wai får mer skryt for de intellektuelle sidene ved kunsten sin enn de ofte fortjener. Men moro må det være! Selv om jeg i blant ser (og liker) filmer med politisk brodd eller kunstfilmer skapt av mennesker med hodet godt skrudd fast i sin egen gluteus maximus er jeg først og fremst ute etter moro, enten det er i bokstavelig forstand eller det er i form av filmer som Running on Karma, som underholder deg først og fillerister deg etterpå. Filmskaperne må gjerne ha noe på hjertet, men skal man f.eks disse vestlig imperialisme passer det meg fint at kung fu er involvert, som i Once Upon A Time in China.

Hongkongfilm har altså en spesiell plass i hjertet mitt, selv om de siste åra har vært preget av popstjerner med (Andy Lau, Takeshi Kanesheiro, Sammi Cheng) og uten (Twins!) skuespillertalent, datagrafikk i litt for store doser og en viss idetørke. Matrix gjorde Hongkongs actionestetikk global, og det viste seg at noen fikk nok wire-fu og actionscener i sakte kino.

Poenget med alt dette? The Promise. Chen Kaiges film er muligens en fastlandskinesisk produksjon, men den har alle varemerkene til en god hongkongfilm. En søt kjærlighetshistorie (et trekantdrama, til og med), syke actionsekvenser (en mann som løper like fort som han i Askeladden og de gode hjelperne, en sublim avsluttende treveiskamp), ville effekter (digitale av varierende kvalitet), tvilsomme skuespillere (Nicholas Tse i skurkerollen og Cecilia Cheung som babe har begge vært tabloidfor i Hongkong; Tse for fyllekjøring/bildrap og Cheung for diverse kjendisgreier), huller i handlingen så store at man lett kan snike en heroinavhengig elefant igjennom dem(«Du kan gå hvor du vil bare du blir her på slottet»)og diverse andre små særheter (hva er greia med den handa på pinne Nicholas Tse drasser rundt på?).

Men som jeg koste meg med denne filmen! Den er flott å se på, har en overraskende elegant slutt, og ga meg akkurat det sukkerrushet jeg trang i en uke full av slåssing, konferansetimer og stress. Dette er akkurat den typen film jeg forsøker å lure mannen i gata til å se ved å skrive på denne sida. Dette er ikke den beste filmen i sitt slag; det er ikke den beste filmen jeg har sett i år heller, den er bare så innmari typisk. Og jeg trengte så sårt en sånn film akkurat nå.

Det at jeg faktisk har fått faste lesere, og til og med bloggekollegaer i løpet av det drøye året denne siden har eksistert gjør det faktisk vanskeligere å legge kritisk sans til side og gi seg hen til en ålreit, underholdende film. Det var godt å få det til igjen.

God Påskeferie, for de av dere som har sånt, en post med nyheter og trailere etc. følger om et par dager.

Reklamer

10 responses

  1. gbang

    Hmmmm… Jeg hadde faktisk ikke tenkt å se The Promise, men når du legger det fram på den måten så må man jo bare! Forresten bør du jo sjekke ut Jet Lis siste wushu-film Fearless så fort du får sjansen. Den er nok mye mer realistisk og substansiell, men ga meg omtrent den samme følelsen du beskriver her. God påske!

    april 7, 2006, kl. 13:01

  2. Fred Ut

    Har som prinsipp at jeg ikke laster ned ting jeg har så lyst til å se som Fearless (selv om jeg nesten gjorde et unntak med Day watch), så jeg venter fælt på en DVD med tekst.

    april 7, 2006, kl. 14:59

  3. gbang

    Selv om jeg ikke deler prinsippet så venter jeg like fullt på den samme DVD’en! Day Watch så jeg forresten at du kan kjøpe her (men fant egentlig ikke ut om de sender til Norge?) og her.

    april 7, 2006, kl. 15:45

  4. Fred Ut

    Min faste russiske DVD-pusher (nå min tidligere faste russiske DVD-pusher) oppgav at denne DVD-en IKKE hadde engelsk tekst. Joho! Her skal det bestilles!

    april 7, 2006, kl. 17:52

  5. Fred Ut

    …og dermed var det gjort. Anmeldelse følger i løpet av de neste tre ukene. Du har min evige takknemlighet.

    april 7, 2006, kl. 18:12

  6. Tor Andre

    Jeg kjenner igjen tilfredsstillelsen ved å la seg begeistre av en film uavhengig av de vanlige kriteriene, men følte det rushet mer med The Myth enn The Promise. Etterhvert har jeg lært meg å finne en egen glede i å se halvgode interessante filmer også, men det er noen ganger et offer å skrive om film.

    Er du forresten hjemme i påsken? Øystein Rolandsen og jeg snakket om at det hadde vært moro å treffes. Jeg klarte ikke å finne mail-adresse eller telefonnummer, men du har vel min på Typisk Tor Andre?

    april 8, 2006, kl. 10:29

  7. TMwtP

    God påske Fred! Jeg blir stort sett hjemme, har en masse filmer (mye grøss) på blokka og skal vel blogge noe etterhvert!

    april 8, 2006, kl. 12:31

  8. Fred Ut

    Jeg er hjemme i hele påsken, så sleng meg en mail på gigaloff@c2i.net så tar vi en halvliter (eller en kaffekopp, alt ettersom…)! Det er vel bortimot et tiår siden sist?

    Tonje (aka Fru Ut) blir gjerne med, hun kjenner jo Øystein godt og har ikke pratet med ham på omtrent like lang tid.

    april 8, 2006, kl. 14:49

  9. sharkbait

    Jeg vil anbefale deg å se koreanske Failan. Det vil trolig få deg til å se Cecilia Cheung i nytt lys. (Dessuten er det en riktig fin film.)

    april 9, 2006, kl. 00:28

  10. Fred Ut

    Failan er notert.

    Jeg er litt svak for Cecilia fra før også, jeg. Synes ikke akkurat hun er noen tungvekter skuespillermessig (ikke ellers heller, forresten 🙂 ), men hun har spilt i et par jeg liker veldig godt: Legend of Zu, Fly me to Polaris og (spesielt) Running on Karma.

    Både fra et rent estetisk synspunkt og når det gjelder skuespillerprestasjonen synes jeg hun er finfin i The Promise, litt modnere liksom.

    april 9, 2006, kl. 07:29

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s