Nå enda mer inkonsekvent

Opprørske indere, flygende millionærer.

FILMER SETT SIDEN SIST:

The Aviator

Scorceses biografilm om Howard Hughes er gnistrende håndverk. Leo DiCaprio viser hvorfor han er regissørens nye DeNiro, sjelden har mani blitt fremstilt mer realistisk. Kate Blanchett er enda mer imponerende enn hun pleier som Katherine Hepburn. De som ikke likte Gangs of New York er sikkert ikke så begeistret for denne heller, for det fortelles på et like bredt lerret denne gangen (selv om Leo er mye bedre her). Og filmen trenger en bedre innledning; den lille åpningsscenen ødelegger faktisk en del av spenningen rundt hva det feiler Hughes og hvordan det kommer til å arte seg. Deretter kastes vi ut i en film man har følelsen av at har holdt på en time allerede. Bortsett fra dette er det lite å trekke for.

Det blir spennende å se om Scorcese har tenkt å bruke samme stil på sin nyversjon av Infernal Affairs, eller om han har tenkt å ta den ned litt. Episk MS er finfint, men jeg håper likevel at han kommer seg helt ned på asfalten igjen med the Departed.

The Rising – The Ballad of Mangal Pandey

Teamet bak Lagaans oppfølger tar temaet bekjemping av kolonimaktene et skritt videre i denne filmen om Mangal Pandey, som startet opprøret som førte til at Ostindiaselskapet overlot den politiske styringen av India til Dronning Viktoria. Pandey vises som en typisk soldat som sakte skjønner at det fins viktigere ting enn salt i grøten. Mens engelskmennene i Lagaan stort sett var skurker er bildet noe mer nyansert i denne. Hærkompamiet til Pandey består av både indere og engelskmenn, og en av hans beste kamerater er William Gordon, en skotsk kaptein som føler seg mer hjemme blant inderne enn engelske overklassefolk.

Lagaan er fortsatt min favorittfilm fra Bollywood, men the Rising er den mest tilgjengelige jeg har sett hittil. Første akt er prikkfri (det er innlagt pause i midten til tross for at filmen bare er to og en halv time), del to går seg litt vill i dyrkingen av Pandey som martyr, men kommer fint i mål likevel. Ikke bare sies det mye om kolonitiden vi i vesten liker å glemme (og som det er greit å bli minnet på i lys av det som skjer i Irak og Afghanistan), men selv om historien fortelles med STORE BOKSTAVER blir vi minnet på at det indiske samfunnet er langt fra perfekt, med kritikk av blant annet kastevesenet, konebrenning og slavehandel.

Musikk og fotografi sparker minst like godt unna som i Lagaan, og det er overraskende at ikke the Rising ble Indias oscar-kandidat (det ble mer typiske Paheli i steden). Anbefales alle. Og på skolen skal vi i gang med indiaprosjekt til uka, da skal vi definitivt se denne.

_______________________________________

Jeg er influensasyk, så dette får være nok for nå. PorselensGuden krever sitt offer…

Reklamer

4 responses

  1. Anonymous

    god bedring! klem anne

    januar 17, 2006, kl. 16:01

  2. Anonymous

    og gratulere med dagen! klem anne

    januar 18, 2006, kl. 14:03

  3. m@rqs

    Hipp hurra, trallalla, hvor gammel er du da? Like gammel som mei? Da er også du blitt pølsedei. Kan du se dine egne tær, eller sliter du også med grønn stær.
    Nå som alderdommen har tatt deg igjen, så må du huske at jeg alltid er din venn.

    Gratz med dagen fra meg

    januar 18, 2006, kl. 15:16

  4. Tor Andre

    Jeg tok runden over toalettskålen i går. The Rising er en film som ser bra ut. Jeg må snart ta meg en tur i Bollywood-sjappa igjen.

    januar 18, 2006, kl. 20:44

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s