Nå enda mer inkonsekvent

Så sluttet det hele med en binær soloppgang. Og i Regnet etterpå.

FILMER SETT SIDEN SIST: Star Wars episode III – Revenge of the Sith

Ojda. Det der var skikkelig tøft. Jeg skal ikke ødelegge for dere som ikke har sett den enda, men var det virkelig bare meg som hadde klump i halsen?

Star Wars vs. Ringenes Herre har vært et hett diskusjonstema blant filmgeeks på nettet siden Phantom Menace kom i 1999, og for meg er det ingen tvil om at Peter Jackson vant akkurat den boksekampen sammenlagt. Men i de siste minuttene av tredje runde reiste George Lucas seg, blodig og utslått, og tok innpå med mange poeng.

Forholdet mitt til Star Wars og Ringenes Herre er omtrent like religiøst. Jeg var 14 når jeg leste Ringenes Herre for første gang i 1989. Jeg brukte en uke på de cirka 950 sidene, og når jeg var ferdig begynte jeg forfra og leste den en gang til. Mitt første møte med Star Wars kom fem år tidligere gjennom tegneserieversjonen av Return of the Jedi, og i årene i mellom var Star Wars en stor del av livet mitt; det var vel nesten bare Lego, fotball og Transformers jeg brukte like mye tid på. Hele Bøle hadde Star Wars-feber i årevis. Hr. Sjøstedt, Hr. Pedersen og Hr. Stensrud var vel hardest angrepet i tillegg til meg, men hr. Gulløy var den som hadde vett på å ta opp A New Hope på video når den for første gang gikk som mandagsfilm, i 1984, tror jeg. Sammen med Day of the Dead er det filmen jeg har sett flest ganger, og i motsetning til Day of the Dead er det ALLTID like kult å se den.

jeg kommer aldri til å glemme adrenalinkicket jeg hadde når jeg for første gang fikk se følgende på en skjerm, det var altså en mandagskveld rundt midten av åttitallet. Jeg husker i hvert fall at den begynte klokka ni, og at hele familien hadde benket seg for å se hva lillebror hadde mast så sinnsykt for Var Torgeir der? Litt usikker. Uansett:

A LONG TIME AGO
IN A GALAXY FAR AWAY…

Jeg skalv og kunne ikke sitte stille når musikken smalt inn, logoen kom opp og det største jævla romskipet noen noensinne hadde sett kom rumlende over tv-skjermen. Foreldrene mine trodde nok jeg var gæren, og på en måte var jeg det også. Og jeg var ikke den eneste, selv om den første store bølgen fra 1977 nesten var ferdig med å skylle over verden og den neste ikke fulgte før 15 år senere.

Star Wars er sånn: Enten er du innafor eller så er fu utafor. Enten skjønner du hvorfor folk i Los Angeles gidder å kle seg ut som jediriddere for så å kampe i et halvt år utenfor FEIL KINO, eller så skjønner du det ikke. Min høyt elskede kone har blitt truet gjennom alle de fem foregående filmene. Hun sa i 2002 at episode to var «Grei nok.» Det er det nærmeste hun har kommet en reaksjon. Og hun gadd ikke se denne. Jeg skjønner ikke at det går an å ikke GIDDE å se en ny Star Wars film på kino, men du er altså enten innenfor eller utenfor.

Episode I og II har jeg skrevet litt om her tidligere, men for å oppsummere: Det var stort å få se en ny Star Wars film på kino i 1999, men det var aldri noen tvil om at ep.I er den svakeste av de seks. Ep.II har også store svakheter, men her er det mye mer å like. Det var ikke alt som var bra, men det føltes som STAR WARS. Og jeg så den gladelig to ganger på kino. Men i mellomtida hadde vi fått Fellowship of the Ring, og klasseforskjellen var tydelig.

Det tok dem to hele filmer å få alt på plass, men plutselig var vi tilbake i 1977 igjen. C-3PO er bare akkurat passe slitsom, Jar-Jar Binks holder helt kjeft, Hayden Christensen, Samuel Jackson, Ewan MacGregor og (særlig) Ian McDarmid får vist seg frem som aldri før, R2-D2 RULER, og den første og den siste halvtimen er rett og slett så gøy det går an å ha det på kino. Den nye skurken General Griveous, som egentlig oppstod i den geniale Clone Wars-tegnefilmserien, er den hittil tøffeste dataanimerte karakteren på over halvannen meter i filmhistorien. Og til og med battledroidene som var så irriterende i ep.I («Roger roger!» Blæh.) er kule i denne. Og han irriterende lederen for handelsføderasjonen blir hakket i biter. Hadde det samme skjedd med Jar-Jar hadde jeg seriøst måtte vurdert om dette var tidenes beste Star wars film.

Den som ikke drar vekta si denne gangen er i grunnen Natalie Portman, som i motsetning til Christensens Anakin fortsatt ser ut som en pappfigur. En veldig pen pappfigur riktignok (og hun har ikke all verdens av manus å jobbe med), men likevel. Det er i det hele tatt imponerende hvor lite kjemi det er mellom den voksne Anakin og Amidala. I alle scenene de har sammen i ep. II og III er det akkurat som å legge to steiner ved siden av hverandre; Først skjer ingenting, så skjer ingenting, så fortsetter det å skje ingenting. bare lyssettinga forandrer seg.

Men så er det denne slutten da. Jeg røper ikke noe her som ikke er i traileren. Obi-Wan slåss med Anakin. Yoda slåss med Sidious, som er i ferd med å bli keiser (DET I SEG SELV er noe vi bare kunne drømme om når vi lekte med starwarsfigurene våre, og Marchus hadde Yoda og Erik hadde keiseren. Forresten hadde vel Erik Yoda også, tror jeg. Husker ikke helt.) Det går som det MÅ gå, og det aller siste vi ser er et speibilde av det øyblikket i hele Star Wars-sagaen som har gjort mest inntrykk på meg. Det var nesten på tide å ta fram lommetørklet jeg ikke hadde: overgangen til A New Hope er HELT perfekt. Jeg kommer til å se denne filmen mange ganger.

Vakkert var det. Men det er ikke lett for meg å forklare dere med et litt mer balansert forhold til slikt hvorfor det hele er så trist.

Det er fordi at nå er det over, alt sammen. Ringenes Herre, Star Wars, Babylon 5 (Og i bokform kunne jeg legge til Sandman); alle de SVÆRE historienene som har merket meg mest er avsluttet (Med Romeros zombiefilmer som hederlig unntak), og jeg tror at jeg kanskje har blitt for gammel til å føle akkurat sånn for filmer igjen. For dette handler ikke om å sette pris på ting som er bra, alle som leser denne bloggen vet at jeg ikke har noen problemer med det, dette handler om KJÆRLIGHET. Du heier på KLUBBEN DIN, ikke på det laget som til en hver tid spiller best fotball. Mange av favoritthistoriene mine blir filmet for tiden: V for Vendetta, Watchmen, Narnia, Hitchhikers guide to the Galaxy med flere, men sannheten er at jeg er ikke åtte eller ti eller femten eller atten år lenger. Det blir bra, men ikke det samme.

Det kan hende det bare var meg som felte en liten tåre når jeg stod aleine i regnet utafor Lundetangen kinosenter i går, men jeg tror kanskje barndommen min akkurat hadde tatt slutt, og det er vel verdt å grine litt for?

Fred Uts prioriterte liste over STAR WARS – sagaeen (Men den er egentlig helt poengløs, for før du dauer må du se dem om igjen i riktig rekkefølge, d.s.v episode I til og med VI):

1: Episode IV – A New Hope
2: Episode III – Revenge of the Sith
3: Episode V – The Empire Strikes Back
4: Episode VI – The Return of the Jedi
5: Episode II – Attack of the Clones
6: Episode I – The Phantom Menace

Advertisements

2 responses

  1. Anonymous

    http://sithsense.com/flash.htm

    may the force be with you
    anne

    mai 30, 2005, kl. 20:11

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s