Filmer siden sist: Død. Fødsel. Soloppgang.
THE MOTHER OF TEARS
Dario Argento er ferdig. Dette er ikke noe nytt. Utover på åttitallet begynte filmen hans å variere i kvalitet, og selv om både Opera, Trauma og the Stendhal Syndrome har sine øyeblikk skjemtes de av at sadismen som alltid var til stede i filmene hans tok helt overhånd. Drapssekvensene i Suspiria, Profondo Rosso og Tenebrae var også ufattelig brutale, men teknisk virtuositet og en solid porsjon kølsvart humor gjorde det hele til stor underholdning for oss som er sjuke nok til å la oss underholde av slikt. Noen av oss turde til og med å kalle det kunst.
Det ble i hvert fall etterhvert tydelig at Argento hadde mistet helt taket på håndverket sitt. Hans versjon av Phantom of the Opera var aldeles grusom, og selv om han viste tendenser til muskler med NonHoSonno hadde filmene hans nå endt opp med et visuelt uttrykk som så mer ut som episoder av detektimen enn Suspiria. The Card Player hadde et tøft soundtrack og ikke noe særlig mer, tv-filmen Do You Like Hitchcock var heller ikke rare greiene ettersom jeg har skjønt.
Da var vi framme i 2007, og Argento fant ut at han skulle sluttføre heksetrilogien han påbegynte med Suspiria og fortsatte med Inferno. Og siden han som sagt egentlig er ferdig var forventningene lave, kritikkene dårlige og interessen minimal.
Men selv om den tredje moren er klart svakere enn den andre (som var mye svakere enn den første) er dette den mest underholdende filmen fra Argento på et drøyt tiår. Heller ikke denne filmen er spesielt betagende fra et teknisk standpunkt, handlingen henger tradisjonen tro bare så vidt sammen, og soundtracket er det kjipeste i serien (små sitater fra de foregående til tross).
Likevel klarte jeg ikke å la være å kose meg, for dette er det galeste jeg har sett på en stund. Denne gangen er det ikke et hus som står i sentrum (et feiltrinn synes jeg), men en boks som på et eller annet vis får store deler av Roma til å gå av skaftet når den åpnes. Hekser (som ser ut som partygjestene i Rocky Horror Picture Show) ankommer byen i hopetall. Etter å ha sett kollegaen sin bli omhyggelig knytt fast i sine egne tarmer og ha blitt jaget av en apekatt (hva faen er egentlig greia med apekatten?) er det selvfølgelig opp til Asia Argento å få has på den tredje moren. På veien møter hun blant annet Udo Kier som lett forstyrret prest. Og at det går med en del folk på veien kommer neppe som noen overraskelse på noen.
Hvis ikke sammendraget over apellerer til deg er det ingen grunn til å se La Terza Madre. Den er akkurat som de fleste kritikerne har beskrevet den; en mølje av galskap, trolldom og tarmer. Men det kan vare morsomt nok, det. Den føyer seg pent inn i rekken av Argento-produksjoner som La Chiesa, Phenomena og Demons. Ikke noe mesterverk, ingen grunn til å friskmelde mesteren riktig ennå, men sjukt nok.
Dessuten:
Juno
Som er minst like bra som alle sier og litt til. Men det er selvfølgelig bare tull at Blood Feast er en bedre film enn Suspiria, her er manusforfatter Diablo Cody på ville veier. Bortsett fra det er Juno (både jenta og filmen totalt sett) så morsom og søt at det bare er å gi seg over. I fjor var det Marie Antoinette som ga meg sukkersjokk, i år er det Juno. Som skolefilm for 7./8.-klasse fungerte den OK, selv om den ble litt lang for de barnsligste.
Sunrise
I tre kvarter klarer Sunrise noe får filmer fra tjuetallet får til, nemlig å engasjere seeren følelsesmessig. Når så den viktigste spenningen i filmen utløses halvveis blir det det som gjenstår nesten litt kjedelig, Murnaus fantastiske grep om mediet til tross. Likevel en klassiker som fortjener at flere blir oppmerksomme på den. Jeg foretrekker nok både Faust og Nosferatu. Nydelig DVD fra Masters of Cinema-serien.
29,652 besøkende, 351 poster, vi ruller som generalen i 2008
the General
Min første hele Buster Keaton-film ble en blandet opplevelse. Enkelte flotte stunts og noen aldeles nydelige kameraføringer veier opp for en ikke akkurat spennende handling. Men slagscenen på slutten sementerer klassikerstatusen. Keaton føles viktigere og dypere enn Chaplin som filmskaper, men har heller ikke helt den samme presisjon, tempo og galskap. Vet ikke hvem jeg foretrekker ennå, men jeg holder en knapp på Buster, som det blir flere møter med her i 2008.
________________________________________
En voldsom entusiasme i første pulje gjør at det fort blir publikumsrekord her i løpet av januar. Her er først resultatene fra første pulje, for de som ikke allerede har sett dem i forrige kommentarfelt:
01) SUPERMAN RETURNS vs. JOHNNY GUITAR 6-13
Overraskende mye kjærlighet til en obskur liten western, eller var det prosteststemmene som gjorde susen?
02) MURDERBALL vs. THE PROPOSITION 12-10
Morsom fight, Murderball ruller videre, litt overraskende.
03) CARNIVAL OF SOULS vs. MARY POPPINS 8-9
Kommer ikke over hvor få som faktisk hadde sett begge.
04)FIDO vs. TRANSFORMERS 12-12 og dødt løp! Dette har aldri skjedd i tordendomens historie. Med en tåre i øyekroken sender jeg Fido videre. Transformers skal ses på nytt i løpet av uka, så Optimus prøver seg på nytt neste gang.
05) A FISTFUL OF DOLLARS vs. THE APARTMENT 9-10
Rettferdig synes jeg, egentlig.
06)THE HUDSUCKER PROXY vs. PUMP UP THE VOLUME 14-4
Lite kjærlighet til Christian Slater i årets dom.
07) BEOWULF vs. THE HOST 8-10
Et vanskelig oppgjør for meg, skulle gjerne hatt begge videre, men i år er det sånn hele veien.
08) THE MALTESE FALCON vs. MOUNTAIN PATROL KEKEXILI 13eller14-5
Lorre, Greenstreet, Astor og Bogart går nok langt.
RUNDE EN, DEL TO
Forrige runde var full av klassikere og westerner, denne gangen ble det litt mer obskurt. Trekningen er nok en gang foretatt av Fru Ut og Ut Jr, så ikke skyld på meg.
09) DAWN OF THE DEAD (78, Argentos Cut) vs. BLACK SHEEP
Noen burde lage dette som en film. Sinte sauer går amok på et kjøpesenter og forbrukerne biter voldsomt tilbake. Hæææærlige sauer til tross; en stemme til Dawn.
10) STROSZEK vs. EL TOPO
En for filmantropene, dette. Dansende kyllinger til tross: min stemme må gå til El Topo. Jeg får neppe se maken, i hvert fall ikke før jeg ser Holy Mountain.
11) THE GREAT GAMBLER vs. DYNAMITE WARRIOR
Amitabh Bachan med skikkelige koteletter mot thailandske stuntfolk med dynamitt. Dette hadde også blitt en bra film, blodig og lang og med fete funky dansenumre. Men har noen sett dem? Dynamite Warrior får min stemme.
12) CLERKS 2 vs. CHILDREN OF MEN
To filmer i det nedre sjiktet av de 64 som kom med i år, den ene litt overvurdert, den andre litt undervurdert. Siden Rosario Dawson er til å spise opp får hun min stemme.
13) FUTURAMA: BENDER´S BIG SCORE vs. NACHO LIBRE
Jeg kan ikke stemme mot Futurama her, selv om Nacho virkelig fortjener mer kjærlighet enn han har fått til nå.
14) EKLAVYA – the Royal Guard vs. SURF´S UP
Mer Bollywood og big B, denne gang er motstanderen en overraskende god pingvinfilm. Men Eklavya kaster kniver på duer i flukt med bind for øynene og har ingen vanskeligheter med å avlive slappe sørferpippiper.
15) THE MAGNIFICENT TRIO vs. KABUL EXPRESS
Den første av flere katakombefilmer skal prøve seg moe en snasen kungfu-rulle fra sekstitallet. Ti Lung og Jimmy Wang Yu drukner desverre i Pepsibokser, og gutta i Kabul får min stemme.
16) A SCANNER DARKLY vs. HOT FUZZ
Aiaiai. Ønsket begge disse langt, men Hot Fuzz får stemmen. Så får heller Noia-Keanu skyte opp i lufta med pistolene sine mens han roper “Aaaaaaah!”.
Lørdag tenker jeg det passer med ny runde, det betyr sikkert at den kommer fredag i steden, vi får se.
Djevel/Drage/Dalek
Faust(Murnau)
F.W. Murnau er mest kjent for Nosferatu, og for Sunrise, hans første film i Hollywood. Mellom dem laget han blant annet denne versjonen av historien om Faust, til svært blandede kritikker. Dessuten laget han to versjoner: en tysk versjon med alle de beste takningene (nylig utkommet på DVD) og en internasjonal versjon med alt som ble til overs. Jeg (og de aller fleste andre som så denne filmen før 2006) har bare sett den internasjonale, men nå er jeg nesten desperat sugen på å se den nyrestaurerte.
Faust-historien finnes i et utall versjoner. Jeg prøvde meg på (og ga opp) å lese Goethes versjon en gang; Oscar Zarates tegneserieversjon av Marlowe var lettere kost. Jeg digger Jan Svankmajers syke filmatisering, men dette er min favoritt til nå. Inimmellom går assosiasjonene mine i retning Hong Kongs underholdningsfilmer på lavt budsjett, men folka bak filmer som Swordsman, the Bride With White hair og Chinese Ghost Story kunne plukket opp noen triks her; Murnaus engler, djevler, pest, elefanter, trolldom og død skildres med regigrep som får en til å glemme at så og si alt er gjort i studio. Verktøykassa har blitt mye, mye større siden 1926, likevel er det sjelden man opplever så fin snekring. Nosferatu fra 22, riktignok en minst like god film, føles teknisk primitiv i forhold.
Et drøyt kvarter med buskisromantikk punkterer filmen, og det er her jeg håper den tyske versjonen har forbedringer. Den er fem minutter kortere, så det går an å håpe. Ting tar seg opp igjen, men i internasjonal versjon er Faust et hestedhode fra å innta plassen ved siden av the Man with the Movie Camera som den sterkeste stumfilmen jeg har sett.
Ray Harryhausen: The Early Years
Stopmotionmaestro Ray Harryhausen startet som læregutt under Willis O’Brien (King Kong) og har i en lang, lang karriere laget effekter til en haug klassikere (Personlige favoritter: Earth vs. the Flying Saucers, Beast from 20000 fathoms, Gulliver’s Travels, 7th voyage of Sinbad, Jason and the Argonauts).
The Early Years er en samling kortfilmer han laget tidlig i karrieren, og er delt i tre deler: eventyr, reklame/informasjonsfilmer og skisser. Med bonusmateriale er det litt over fire timer med filmhistorie her.
Eventyrene utgjør brorparten av filmene; de er litt tamme for oss som er flasket opp på Caprino (som har mye dårligere bevegelser på dukkene sine, men ekstremt detaljrike bakgrunner etc.), men det er interessant å se hvordan Harryhausen kompenserer for sin sensur av Rødhette og Hans og Grethe med å gjøre ulven og heksa ekstra skumle. Det er også morsomt å se Haren og Skilpadden, som ble påbegynt i 1952 og sluttført av et par Harryhausendisipler i 2002 uten at man noe sted kan se hva som er nytt og hva som er gammelt. Reklamefilmene er ganske kjipe, mens infofilmene fra krigen, laget for å visualisere ingeniørtroppenes arbeid, er forholdsvis interessante.
De ti minuttene med skisser, snutter og kladder av prosjekter det aldri ble noe av er klart mest spennende. En animasjonstest fra War of the Worlds, en enslig produksjonsskisse fra aldri påbegynte Fall of the House of Usher og en stilig testsnutt fra et prosjekt kalt Elementals der Harryhausen selv blir bortført av en flygende drage er blant høydepunktene.
Dessuten er disk to full av bonusmateriale, og en kafesamtale mellom sjangerkjemene Harryhausen, Forrest J. Ackerman og Ray Bradbury er hele pakkas høydepunkt, i seg selv grunn nok til å ta en kikk på denne.
Doctor Who: Sesong 2 (eller 28, alt ettersom)
Nye Who hadde ikke gått lenge før jeg ble oppmerksom på et problem som må ha uroet produsentene også: hva skjer med serien, tradisjonelt et enmannsshow, når bifigurene blir like viktige (og populære) som doktoren selv?
På sitt beste (School Reunion, the Girl in the Fireplace, the Christmas Invasion, New Earth, the Satan Pit) er nye Who ikke bare strålende familieunderholdning (familieunderholdning skapt for å gi 8-9-åringene mareritt, men familieunderholdning likevel), men smart science fiction. Bred komikk, karismatiske hovedpersoner (både Doctoren, Rose, foreldrene hennes og treige Mickey er til å spise opp), ikoniske monstre (dalekene får selskap av cybermenn, en hissig varulv og de nye trekkoppfolka) og anakronistiske telefonbokser javel, men også en iderikdom man sjelden ser i TV-mediet. Fra uke til uke vet man aldri hva man får.
Overraskende nok er de siste 3-4 episodene de svakeste; episoden med Doktornerdene er ikke fullt så sprek som den burde ha vært, jenta som tegner monstre er Who på tunggang og alle OL-i-2012-referansene blir slitsomme for alle oss som ikke bor i London. I de to siste episoden får vi Russel T. Davies & Co’s løsning på problemet med de populære bifigurene. Men i sin iver etter å tilfredsstille fansen (Voldsomt Følelsesmessig Klimaks på de to første sesongene! Daleker! Cybermennn! Torchwood! Verdens Undergang?) kastes handling nok til minst fire gode episoder inn i to, og det blir liksom ikke nok plass til noen ting. OG vi får en smakebit på hvordan neste sesong starter (julespesialen het the Runaway Bride og var visstnok svært god). Det blir spennende å se om serien klarer å beholde sin enorme (i hvertfall i England) popularitet nå når store deler av nye Who må støpes på nytt.
Sex, sigaretter og søvngjengeri
Inside Deep Throat
Forholdet mitt til porno er tvetydig. På den ene siden er jeg en forholdsvis liberal mann med funksjonelt kjønnsorgan, på den andre siden er 90% av all porno jeg har vært borti så innmari dårlig; greit nok at det kan være inspirerende å se på folk som driver og har seg, men hvorfor skal damene på død og liv være silikonbefengte blondiner som ikke klarer å la være å se dumme ut engang? At VHS-formatet drepte pornofilmen som kunstart lenge før den hadde rukket å bli født er ingen ny observasjon, man har da sett Boogie Nights.
Det sørgelige med porno er at man ofte har en snikende følelse av at noe ikke er i orden; at dama egentlig ikke vil, eller at sex (som er så gøy) framstilles som forretningsmessig og ekkelt, mer mekanisk enn hett, mer brutalt enn rått. Det var forfriskende å see Inside Deep Throat; jeg ble overrasket over å se at porno som konsept en gang var spennende og idealistisk nok til å sende forsvarerne på barrikadene.
Deep Throat representerer alle sider ved pornoinduststrien. I Inside Deep Throat hevdes det at den har dradd inn noe sånt som 600 millioner dollar, og med et budsjett på femogtjuetusen er den dermed tidenes største økonomiske kinosuksess. Den ble sett av alle: Intellektuelle, journalister, filmanmeldere, kjendiser og mannen i gata kunne for en gangs skyld gå på en skikkelig grisefilm på kino siden alle andre gjorde det. De mest optimistiske trodde Deep Throats suksess markerte begynnelsen på en ny æra der sex, gjerne usimulert sex, ble sett på som en naturlig del av filmkunsten.
Men Deep Throat er også omdiskutert fordi giraffen selv, Linda Lovelace, gjorde kuvending på begynnelsen av åttitallet og påstod at hun spilte i filmen fordi den hakke pine gærne kjæresten hennes hypnotiserte/truet/passet på henne med gevær. Alt dette får plass i dokumentaren, men det vektlegges at som laget filmen sammen med henne opplevde henne livsglad, enfoldig og med på notene. Vel var typen hennes sjuk, men tvang var ikke med i bildet. Hun ble grundig snytt for inntekter, men nøt stjernestatusen hun opparbeidet seg. Det var når livet hennes stagnerte for alvor at hun ble brukt som nyttig idiot av høyresiden og antipornofeministene. Alt dette gjør vel likevel at Deep Throat i dag neppe virker spesielt opphissende på noen, imponerende gaping til tross. Jeg har ikke sett den, men jeg tipper at som med Africa Addio er det historiene rundt som er mest spennende.
Med tilgang til alle de involverte skulle det bare mangle om ikke Inside Deep Throat ble en spennende film. Vi får møte de som laget den, de som digget den (Hallo, John Waters! Bombe at kom innom, da) og de som hatet den. Det mest interessante intervjuobjektene er regissøren (koselig gammel mann, men hva er greia med aldrende pornografer og høye, høye bukser?) og distributøren i Florida (som er skikkelig redd for mafiaen), men filmen føles balansert nok; heksejegerne får snakke, det får også familien Lovelace, som er overraskende frittalende.
Det eneste problemet med Inside Deep Throat er egentlig at det er for mange historier å dokumentere. Men en hel TV-serie om filmhistoriens mest oppsiktsvekkende avsuging hadde vel blitt for drøyt tross alt.
Romance & Cigarettes
John Turturros tredje film som regissør har mye til felles med de beste tingene til filmens produsenter, Joel og Ethan Cohen. James Gandolfini er gift med Susan Sarandon og bedrar henne med Kate Winslet. Susan finner seg ikke i dette, og bestemmer seg for å banke driten ut av Kate, med god hjelp fra Christopher Walken. Blant andre kjente fjes, finner vi Aida Turturro (den gærne søsteren til Tony Soprano) som datteren til Gandolfini/Sarandon, et av de rareste valgene av skuespiller jeg har sett en stund.
Dessuten er dette en musikal; skuespillerne synger oppå originalversjoner av gamle svisker. Totaleffekten blir en lett syra blanding av Cohenbrødrene og John Waters, med Walkens hysteriske tolkning av Delilah som ubestridt høydepunkt.
De rare fortellertriksene, musikken og det meste av humoren fjernes etterhvert, fordi Turturro av en eller annen grunn bestemmer seg for avslutte filmen som et grått drama. Hadde han i stedet tatt den helt ut kunne dette vært noe helt spesielt. Likevel bedre enn Cohenbrødrenes to siste.
The Cabinet of dr. Caligari
Når jeg først har hatt lyst til å se denne i 10-15 år burde jeg nok ha valgt en bedre anledning enn en sliten onlineversjon en kveld jeg var stuptrøtt, men jeg var ved bevissthet lenge nok til å avskrive Caligari som en skuffelse. Flotte kulisser til tross: dette en primitiv urfilm som absolutt har vært innflytelsesrik, men som har lite å si en nysjerrig filmfanatiker i 2007. Se Der Golem, Nosferatu, Metropolis, Potemkin og the Man With the Movie Camera et titalls ganger først. Jeg kan ikke anbefale denne hvis du ikke er interessert i å erte på deg en av de mange som dyrker den.
Mannen med filmkameraet råkker bunkersen
FILMER SETT SIDEN SIST:
Airplane
Med noen års mellomrom må jeg se Hjelp vi Flyr! for å se om den er så morsom som alle sier, og hver gang konstaterer jeg at den ikke er det. Som alle de andre filmene fra Abrahams/Zucker/Zucker skviser den inn så mange gags at det er umulig å ikke le minst to ganger, og denne gangen lo jeg vel…ti, kanskje. Siden det var her denne typen filmer fant formen er Airplane en historisk viktig og innflytelsesrik, men ikke all innflytelse er av det gode. Skal man se en eneste film som prøver å få deg til å le minst to ganger i minuttet kan man vel like gjerne se Borat.
Filmus Interruptus#1-2
For tidlig filmavgang er et lite dokumentert men ganske vanlig problem blant ivrige filmkikkere. Jeg er normalt sett ikke så kraftig plaget; er jeg i humør lider jeg meg gjerne gjennom en film for å kunne skrive/snakke stygt om den etterpå. På lørdagskvelden var jeg imidlertid så uheldig å komme ut for dette to ganger rett etter hverandre! Det er forholdsvis sjeldent.
8 Women er tilsynelatende en fargerik film full av flotte fransøser, og at det er en musikal er gir jo alltid bonuspoeng hos familien ut, men da jeg kjøpte en kinesisk DVD av den for noen tiere fra Yesasia glemte jeg å kontrollere at det var engelsk tekst på den. Riktignok har jeg en toer i fransk fra videregående, og Fru Ut har endog vært i Sveits i noen uker, men dette gikk altfor fort for oss. Vi fant ut at dette var en film det var verdt å se senere, og slo av etter et kvarter.
Amazon Women on the Moon så jo litt morsom ut, så vi prøvde oss på den, men jeg var ganske skeptisk. John Landis er en ekstremt upålitelig regissør som kan begå en klassiker som Blues Brothers, men som oftest er det dritt som Beverly Hill Cop III som kommer ut av ham. AWotM hører desverre til i den fekale enden av skalaen. Etter tjue minutter så herr og fru Ut spørrende på hverandre etter å ha trukket på smilebåndet en eneste gang og konstaterte at livet var for kort for dette her. Umorsomt, kjedelig, flaut, ubrukelig skrot.
The Man with the Movie Camera
En hel rad med middelmådige og nitriste filmopplevelser kan få den ivrigste filmblogger til å miste inspirasjonen, men Dziga Vertov ga meg trua tilbake. Rart hvordan det der fungerer: man trenger en god film også får man det, nesten så man kan lure på om…neida. Tid for panegyrikk igjen.
For en film dette er! Vertov ville lage en film uten mellomtitler (vi er i 1929), uten skuespillere og uten handling. Han klarte det bare delvis, for det er flere tråder å følge: filmen handler om en mann med kamera på jakt etter unike perspektiver (filmet av en annen mann med kamera, selvfølgelig), om å lage en film (vi får se filmen vi ser bli klippet), om å gå på kino (filmen begynner med at folk setter seg ned i en kinosal og mot slutten ser vi at folkene som ser på film i filmen vi ser på ser på filmen vi ser på!), men først og fremst om dreier dette seg om et døgn i det urbane sovjetunionen, et sovjetunionen med tjukkere, rikere, blidere mennesker enn det som ofte vises fram. Vanskelig å sammenligne dette med noe annet, en film som Baraka (og sikkert også Koyaanisqatsi og de som heter omtrent det samme, som jeg ikke har sett) er litt i samme gate, men ikke på langt nær så fokusert.
Dette er en propagandafilm, men det er ikke mye vi ser til Lenin og Co, så glem det. Dette er en tidskapsel, nydelig fotografert. Hvem hadde trodd at fortida var så lik nåtida? Dette er det sjeldne vesenet blant kunstfilmer: ikke bare går det hele fort som helsike, det er ofte lehøymorsomt også. Dette er en film med splitscreen, manisk klipperytme, stop-motion, superimposition (hva heter det på norsk?), sakte kino, bildefrysning og det meste annet man gjorde med filmmediet før datamaskinen.
Dette er en film som har så mange meningsfylte kryssklipp at du føler deg klokere etter at du har sett den; selv klisjeene (kamera/øye, rikdom/fattigdom,) føltes friske i 1929. Dette er en film helt uten hemninger (nakenhet, død, barnefødsel…), men uten noe ønske om å sjokkere. Dette er en film som viser oss det fantastiske i virkeligheten, det magiske i maskineriet. Og for de utålmodige: den gjør seg ferdig med det hele på en snau time.
Imponerende, inspirerende, innoverende og en drøss andre honnørord som slutter på -erende. Lik eller ikke: du kommer aldri til å få se maken.
______________________________
Filmus Interruptus: De vanligste årsakene i det utske Hjem…
01) Herr eller Fru Ut sovner.
02) Tissepause
03) Filmen suger.
04) Røykepause
05) Klining prioriteres.
06) Fru ut og ut Jr. kommer hjem.
07) Ut jr. våkner/kaster opp/har krupp/alle de nevnte.
08) Noen ringer (i 80% av tilfellene til Fru Ut) og det er veeeeldig viktig.
09) Noen som er hos oss får melding. Koselig at de kommer på besøk for å sjekke mobilen sin.
10) Andre årsaker.
…og på kino
01) Pause! (Bollywoodfilmer, Riget, etc.)
02) Brannalarmen går (Oh brother where art thou?)
03) Noen har mistet filmrullene i golvet (Fellowship of the Ring)
04) Lydsporet er gåent og høres ut som Einsturzende Neubaten som øver inne i en sementblander (Touch of Evil)
05) Det blir for skummelt for Erik eller Fru Ut (Scream, From Hell)
06) Klining prioriteres (Groundhog Day, 13. mai 1993, da jeg ble sammen med fru Ut)
07) Tissepause
08) Andre årsaker?
Phnglui mglw’nafl Cthulhu r’lyeh w’gah nagl fhtagn! Halloween er for pyser…
FILMER SETT SIDEN SIST:
The Raven
Det vil si, jeg så tre kvarter før fredagsutmattelsen satte inn og jeg gikk over til å se Sean Astin drite seg ut i kjendispoker på tv3. Men likevel: The Raven er en veldig søt liten film som ikke er skumlere enn, si, The Nightmare Before Christmas, med tidenes beste rollebesetning. Vincent Price og Peter Lorre tygger kulisser så det holder, mens Jack Nicholsons beste scene kommer tidlig, i en sekvens der han fjernhypnotiseres av Boris Karloff og får vise fram sitt gærneste glis. Anbefales fans av Jonahan Strange & Mr. Norrel, Sandman (både ravnen Matthew og Kain og Abel låner en god del fra Price og Lorre), småbarnsfamilier (dette kan fort bli Ut jrs første skrekkfilm) og i det hele tatt alle som puster (og alle andre som stikker innom).
_____________________________________
The Call of Cthulhu
Det er trist å registrere at ikke alle kjenner til at jorden stadig trues av interdimensjonale helvetesguder med Cthulhu, Yog-Shoggoth og N’yarlehotep i spissen. Men ettersom H.P. Lovecrafts fantastiske historier om hvor galt det går med de ynkelige menneskene som stikker nesa fram når Cthulhu lurer inn en tentakkel i vår virkelighet ikke er lett tilgjengelig på norsk er det kanskje ikke så rart. I Norge er det rollespillerne som kjenner disse historiene, gjennom det klassiske spillet The Call of Cthulhu.
The H.P. Lovecraft Historical Society driver også med rollespill, men favner også alt annet som har med Lovecraft å gjøre. De har laget film før, men denne gangen har de virkelig slått på stortromma: De har filmatisert den sentrale novellen The Call of Cthulhu, men ikke bare det. De har brukt de tekniske virkemidlene de mener Lovecraft selv hadde brukt hvis han skulle laget film da novellen kom ut (1920-tallet). Så dette er en stumfilm, i svart/hvitt, med enkle spesialeffekter.
Jeg hørte om dette prosjektet første gang i fjor høst, da de søkte etter folk som kunne oversette mellomtekstene deres (du kan velge mellom 24 språk på mellomtekstene på DVDen). Jeg fikk ikke den jobben, og selv om jeg lot meg imponere over traileren som kom i vinter glemte jeg hele greia. Men nå er den altså ferdig. Min er allerede i posten.
Den fantastiske traileren finner du her.
Filmen, samt mye annet morsomt Cthulhu-stoff (A Shoggoth on the Roof?!) kan kjøpes her.
HPLHS er ikke så voldsomme til å markedsføre denne, men den har allerede begynt å generere hype, senest på Twitch her om dagen. En av sjefene i HPLHS fortalte meg at han skulle forsøke å pushe den mer på nettet (han fikk lenkelista mi!), kanskje hører vi mer om denne framover. Anmeldelse kommer i hvert fall så snart jeg har den i hendene.
__________________
Oslofolket må kjenne sin besøkelsestid, dette er en av de ukene der det ikke er mulig å gå nok på kino i hovedstaden hvis du har tid til sånt. Både Strings, Karmen i Khayelitsha, The History of Violence, Wallace & Grommit, Broken Flowers, Corpse Bride og Det Levende Slottet er filmer jeg skal få sett før jeg dauer.
Forhåpentligvis. Det Levende slottet og W & G går her ute på landet også, men å gå på kino er vanskelig med små barn og kveldsjobbende koner, så det er mulig jeg må vente på DVDene.
___________________
Fem filmer med de viktigste folkene bak The Raven du må se før du dauer (kronologisk for hver av dem).
-Det ser ut som om jeg bare har plukket filmer tilfeldig denne gangen, men jeg har faktisk sett, og kan anbefale, alle disse bortsett fra It conquered the World og Death Race 3000, men de anbefaler seg selv. Og jeg måtte ta bort ting som ikke fikk plass.
BORIS KARLOFF
1) The Bride of Frankenstein
2) The Mummy
3) The Secret Life of Walter Mitty
4) The Raven (63)
5) THe Comedy of Terrors
PETER LORRE
1) M
2) Mad Love
3) Malteserfalken
4) Casablanca
5) The Raven
VINCENT PRICE (her må jeg ta ti, dette er tross alt den kuleste mannen i verden)
1) The three Musketeers
2) The Fly
3) Tales of Terror
4) The Comedy of Terrors
5) The Raven
6) The Last Man on Earth
7) The Abominable Dr. Phibes
8) Dr. Phibes rises again
9) Edward Scissorhands
10)Alt annet han er med i.
JACK NICHOLSON
1) Little Shop of Horrors
2) The Raven
3) Chinatown
4) Tommy
5) Mars Attacks
ROGER CORMAN (Her trenger jeg 15!)
(som Regissør)
1) It Conquered the World
2) the Undead
3) A Bucket of Blood
4) The Wasp Woman
5) The House of Usher
6) Little Shop of Horrors
7) Tales of Terror
8) The Raven
9) Bloody Mama
10) Gas-s-s-s
11) Frankenstein Unbound
(som Produsent)
12) The Brain Eaters
13) The Dunwich Horror (Lovecraft!)
14) Death Race 2000
15) Death Race 3000 (kommer neste år)
RICHARD MATHESON (Forfatter, les alle novellene han har skrevet også. I tillegg til dette har han f.eks skrevet 16 episoder Twilight Zone.)
1) Tales of Terror
2) The Raven
3) The Comedy of Terrors
4) The Last Man on Earth
5) Duel (Spielbergs debut)
Ok, strekmunn nå…
FILMER SETT SIDEN SIST: The Battleship Potemkin (Russisk stum klassiker om Odessa-opprøret i 1905 som har mer blod, aksjon og teknisk brillianse en det aller meste som er laget siden. Må se denne på veggen til uka, tror jeg.)
Så var jeg litt vel optimistisk. Ikke bare villedet informasjonen på Kompletts hjemmesider meg til å tro at Projektoren var på vei om torsdagen; fordi den ikke ble levert til terminalen i Stokke før halv fire på Fredag kom den ikke i går heller. Og siden hjem-på-kvelden opplegget til posten bare funker Mandag-Fredag får jeg den ikke før på Mandag! Sugern. Jajaja, jeg skal leve lenge enda.
Samlinga mi
FILMER SETT SIDEN SIST: The Lost World (Fiin oldefar til både King Kong og Jurassic Park. Den eldste filmen jeg har sett (den er fra 1925) hvor det er effektene som gjør den verdt å se.)
Ikke overraskende kom det ingen bud på kroppen min, men en av synthene mine, en raff liten Nord Micro Modular, er nå til salgs på QXL. Ellers har jeg oppdatert DVD-samlingen min på
http://www.dvdaficionado.com/dvds.html?cat=1&id=gigaloff
sånn at alle kan se hva jeg eier av DVDer. Vet ikke hvorfor noen skulle gidde det, men jeg selv gjør det støtt og stadig. Samlemani funker sånn.
