Filmer siden Sist: Metall eller Plastikk?
Iron Man 2 vs. Kick-Ass
Sommeren kommer tidlig i år. Allerede før vi skrev første mai var superheltbonanzaen over oss, og nå er det hele mer eller mindre over allerede. Bare Scott Pilgrim vs. The World gjenstår av årets mest etterlengtede tegneseriefilmatiseringer.
I Fred Ut, Sønns lesersegment var nok Kick-Ass et like spennende prosjekt som Iron Man 2. De siste årene har oppfølgeren til overraskende spreke blockbuster like ofte vært oppblåste og poengløse (Pirates of the Caribbean 2) som genialt universbyggende (the Dark Knight). Mens Kick-Ass er noe så sjeldent som en kompromissløs indiefilmatisering av en nisjeserie. Regissør Matthew Vaughn (Layer Cake, Stardust) er dessuten en pålitelig mann (han gadd blant annet ikke å regissere X-Men 3 fordi han mente produksjonstiden var for kort, mens Iron Mans Jon Favreau er noe mer av en håndverker. Det er også mye mer som gå galt med en superheltfilmatisering som skal trekke ut det beste av en tegnet såpeopera som har pågått i mange tiår enn i en filmatisering av en stram miniserie som til alt overmål var ferdig som filmmanus og tegneseriemanus samtidig.
Kick-Ass har det beste premisset: Hva hadde hendt om en ganske normal fyr tok på seg et kostyme og tasset rundt for å stoppe kriminalitet? Dette er den samme problematikken som Zack Snyder på tåpelig vis fjernet helt fra fjorårets Watchmen. Sannheten er at det ville se forholdsvis klønete ut, men at han sikkert ville få en god del fans på youtube.
Iron Man er videreføringen av historien om den rike drittsekken med et hjerte av magma. De mer selvdestruktive sidene av Tony Stark (han er tegneserienes mest kjente alkoholiker) ble bare såvidt berørt forrige gang, denne gangen er han virkelig en mann på kanten. Hans utrettelige assistent (igjen spilt av Gwyneth Paltrow), hans gode venn (Terence Howard har denne gangen blitt byttet ut med Don Cheadle uten at det gjør så stor forskjell) og Nick Fury, sjefen for S.H.I.E.L.D (Samuel Jackson, som vi så etter rulleteksten i den første filmen, samt i the Incredible Hulk og Wolverine) jobber for å holde ham sånn noenlunde i vater.
Begge filmene har et stort persongalleri, men mens Kick-Ass muligens hadde vært en strammere film hvis enda mer hadde sirklet rundt helten vår handler det store persongalleriet i Iron Man 2 først og fremst om universbygging. Marvel har, etter noen år med prøving og feiling, skjønt hvordan de skal håndtere sitt univers på celluloid; alt må henge sammen. Kritikerne som har beskyldt filmen for å være overlesset har virkelig ikke skjønt poenget. Det blir som å irritere seg over Ringenes Herre – filmene fordi de ikke bare handler om Frodo og gartneren hans. Det er større ting på gang enn bare Iron Man her, noe den deilige lille teaseren etter rulleteksten bekrefter.
Den eneste som virkelig er irriterende i Iron Man er Sam Rockwell som den utrolig sleske magnaten Justin Hammer. Samspillet mellom ham og Mickey Rourkes superskurk Impulse er fornøyelig, men om Impulse hadde tapetsert veggen med innvollene til Hammer i andre akt hadde ikke filmen tapt noe annet enn lengde. I Kick-Ass er skurkene med ett hederlig unntak gangstere så klisjefylte at det grenser til det rasistiske, men de er likevel ikke halvparten så irriterende. Muligens fordi de blir smørt utover veggen mye oftere.
Kampsekvenser og videovold er overraskende nok vel så tøff i Kick Ass, til tross for bortimot et siffer mindre på budsjettet. Blodet flyter i bøttevis, men alltid i komisk øyemed. De beste sekvensene minte meg om Hot Fuzz, den morsomste filmen når det gjelder blodig action jeg kan huske å ha sett. De som har reagert på Hit-Girl, den elleve år gamle jenta som står for størstedelen av ketsjupen, bør spørre seg selv om volden hadde vært mer akseptabel om hun var en sexy søttenåring.
FIlmene er i det hele tatt stort deilg lytefrie, og posisjonerer seg begge i ypperste klasse blant tegneseriefilmatiseringer. Kick-Ass er den sprekeste indietegnefilmatiseringen siden Sin City. Iron Man er en hårsbredd unna å være Marvels the Dark Knight. Dette er eksempler på at tegneseriemediet nå tas på alvor i Hollywood. I steden for å forsøke å gjøre menn i strømpebukser spiselige for uinnvidde er det nå mulig å filme tegneserier slik man filmer Shakespeare. Gode historier handler om store personligheter, ikke gummidrakter med brystvorter. Se begge på kino. Særlig mye morsommere blir det ikke der i år.
Jeg klarte nesten å skrive hele denne anmeldelsen uten å nevne Scarlett Johansen i lær. Nesten.
DESSUTEN har jeg foreløpig sett tre filmer av Louis Bunuel, de sparer jeg til senere. Jeg har sett Battle Royale om igjen, den har jeg skrevet om her. De to Mac-dokumentarene Welcome to Macintosh og Macheads forteller ikke så mye nytt eller spennende. Macheads er et direkte kjipt forsøk på å fremheve de særere sidene av the Cult of Steve, den andre er ok. Tomme Tønner er periodevis morsom og teknisk fin på alle områder, men torpederes av et ubrukelig manus. Til og med Kill Buljo hang mer på greip enn dette! Zombieland er en strålende zomcom (med litegranne rom-), langt bedre enn den evig overvurderte Shaun of the Dead. Det er skikkelig urettferdig at den ikke får sin egen post, men jeg er en travel mann for tiden.
Og denne her var heller ikke ueffen; The Forbidden Zone er regissert av Richard Elfman, broren til Danny (som står for musikken sammen med resten av Oingo Boingo, han spiller dessuten Satan). En veldig rar familie har en portal til den Forbudte sonen i kjelleren, der hersker en slem dronning som er gift med Tatoo fra Fantasy Island. Dessuten går det en froskemann rundt uten grunn. Tenk deg Alice i Eventyrland krysset med Dr. Caligaris Kabinett OG en episode av Benny Hill regissert av David Lynch OG Tim Burton. På fylla. Også er det en musikal. Selvsagt. Her lukter det klokkatolvfilm i Katakombene lang vei.
Filmer siden sist: Megadessutenutgave
Heisann. Lørdag førstkommende er det tid for årets første Torpedojudaskonsert, ellers jobber jeg med et lite filmprosjekt jeg skal presentere her til uka. Jeg har fortsatt teknisk sett bloggepause, men her er filmene jeg har sett i det siste. Dette er delvis sakset fra Filmantrop-forumet:
THIRST, Park Chan-Wooks vampyrfilm, var enda litt bedre enn jeg håpet på. Stilistisk og filmatisk er kanskje dette hans aller beste (selv om jeg personlig er veldig glad i hevntrilogien). Like morsom og mørk som Lady Vengeance og Mr. Vengeance (ikke fullt så stein hakke gal som Oldboy) med en avslutningssekvens som er så morsomvakker at ord ikke strekker helt til. Det kan fort ende med at favorittfilmen min fra 2010 er en film fra 2008.
SHUTTER ISLAND så jeg forrige søndag.Jeg har kost meg med Scorseses bredt anlagte Gangs of New Nork, Aviator og the Departed like mye som noen andre (og kanskje litt mer), men denne gangen har han (litt overraskende etter å ha sett trailerne) laget en strammere film (på tross av lengden sin) enn på en god stund. Mange store bilder og flere statister enn man strengt tatt hadde bruk for her også, men dette er noe helt annet. Vi er i mindfuckterritorium, det er vel ikke å røpe noe, i den veldig lange blindgata der Jacob’s Ladder, In Dreams, the Orphanage, Fight Club, Vargtimmen, the Trial, Don’t Look Now og alle de andre bor.
Der man kunne endt opp med billig gimmick legger gamlefar heller puslebitene så omhyggelig på plass at retningen det hele tar er like uungåelig som det er forferdelig. Det er mange rent filmtekniske ting, spesielt i åpningen, som jeg lurte fælt på meningen med, men alt ordner seg etterhvert. For å si det sånn. DiCaprio (som sakte men sikkert blir eldre, til slutt ser han så ordinær ut at selv hardbarkede cineaster må ta ham på alvor som vår tids kanskje største leading man) er monumental her, jeg kan ikke huske å ha sett ham bedre. Ben Kingsley har tydeligvis bestemt seg for å vise hva han kan også. Tipper at han ikke gikk like hardt inn for f.eks BloodRayne.
Veldig solide saker hele veien altså, og jaggu fikk Max Von Sydow lurt inn ENDA en minneverdig rolleprestasjon. Mannen er udødelig.
BODYGUARDS AND ASSASSINS er den beste actionrullen jeg har sett fra Hong Kong på mange år. Sun Yat-Sen er tilbake i Hong Kong for å planlegge revolusjonen, bare hans lokale allierte klarer å holde ham levende lenge nok. Den over to timer lange filmen deles elegant inn i en første del med der vi blir kjent med alle de involverte og en andre del som stort sett bare er balla i veggen og tenna i tapetet. Sentimentalitet og gladvold i nydelig samspill, akkurat som i gamle dager, og endelig har datagrafikken blitt god nok til å ikke bare være distraherende også i Hong Kong. Konge.
MCDULL: KUNG FU DING DONG er den tredje (og en halv, hvis vi regner med den rare McDull – the Alumni) filmen om den sympatiske men akk så gjennomsnittlige grisen fra Hong Kong (Han fikk navnet sitt fordi mora hans egentlig ville kalle ham McNificent men var redd for å legge lista for høyt) og klart den mest konvensjonelle.
“Moralen” er så langt fra HollywoodsHvisDuBareTrorSåNårDuDrømmeneDine-plattheter som det går an å komme, og måten historien om McDulls opphold på kungfuskole og fortellingen om McFat (hans fjorten ganger tippoldefar som oppfant telefonen og endte sine dager med å sørgmodig sitte å vente på at noen ringte) til slutt knyttes sammen er vidunderlig. Det hele er nok tross alt for eksotisk til at McDull får noe Ghibli-aktig internasjonalt gjennombrudd denne gangen heller. Vi er vel ikke så mange som både ler av referansene til Kung Fu Panda og til Yuen Woo Ping. Sangnummeret til McDulls mamma om overgangsalderen kan derimot de fleste humre litt av.
PONTYPOOL var heller ikke ueffen. Mesteparten av filmen er tre mennesker i et radiostudio som er redde for hva som skjer utenfor; at dette er så engasjerende og skummelt skyldes solid håndverk på alle sider av kameraet og et manus som ikke er redd for å utfordre seeren. Språkzombier ftw. Tror jeg trenger å se den en gang til for å få tak i nyansene i sykdommen, men dette er filmen jeg skulle ønske Romero hadde laget i steden for Diary of the Dead. Med denne og Hard Core Logo under beltet er regissør Bruce McDonald absolutt en mann å følge med på. Han jobber med en oppfølger, det blir spennende.
Dessuten har jeg sett den totalt umorsome men veldig pene THE BED SITTING ROOM og den totalt ubrukelige og veldig lite pene THE NEW BARBARIANS. Her var det vel egentlig bare skulderputene som imponerte.
Filmer siden sist: Løgner og Lukten av Skinke
Body of Lies
Anmeldergud Mark Kermode hevder at Ridley Scotts filmer har blitt svakere av at han pumper ut en i året istedenfor å grave seg ned i åreslange prosjekter med et visst preg av mani (Blade Runner, Legend…). Body of Lies er et godt eksempel på dette; den kunne likegodt ha vært laget av Tony. Nå er ikke dette på noen måte en dårlig film, den har nydelige skuespillerprestasjoner, et ok spenningsnivå mesteparten av veien og et forfriskende moderne syn på hva krigen mot terror faktisk er for noe. Men noe mesterverk er slettes ikke.
Mark Strong stjeler filmen fra Crowe og Dicaprio. Hans jordanske spionsjef ligner en arabisk Christopher Lee. IKKE en mann du kødder med. DiCaprios forsøk på å sjekke opp en iransk lege er et forsøk på å vise oss at islams kvinnesyn også rommer respekt ,men dette er desverre helt unødvendig i en litt tom teknothriller. Det er mye fint her, men alt jeg ikke har nevnt er ute av systemet ditt før popkornet. Greit nok, men det fins så mye film i verden at jeg egentlig ikke har tid til å se sånt som dette.
Doomsday
Skal man først lage uviktig film er det mye morsommere å inkorporere skotske kannibaler som hører på Fine Young Cannibals (og som gjør noe så sjeldent på film som å grille en fyr før de spiser ham), litt ridderromantikk, en fet biljakt og den tøffeste kvinnelige actionhelten på en god stund. Dog Soldiers, Descent og denne utgjør et solid ekte hat-trick for Neil Marshall. Hvor går han etter dette?
Rasputin the Mad Monk
Christopher Lee sprudler i denne Hammerhyllesten til den seiglivete gærne monken. Noe sier meg at dette var mye morsommere enn å spille Dracula og Frankensteins monster. Bare synd at filmen er ørlite treg i alle ledd og ikke klarer å skape filmen Lees rolleprestasjon fortjener. Rasputin er en sjeldent fascinerende hovedperson, fullstendig blottet for positive egenskaper og det hadde faktisk vært skikkelig tøft om noen laget en litt slemmere nyversjon av denne.
Dessuten:
Fru Ut fikk se Jail Bait og hadde det litt morsomt selv om hun sovnet midtveis hun også. Hun klarte også å komme seg gjennom Fido og hadde ingen problemer med å se filmens kvaliteter. Jeg er også på vei gjennom sesong to av Muppet Show, som er mye bedre enn den første og trygt kan anbefales. Men styr unna den norske DVDen, den mangler det flotte triviasporet som utgjør minst en tredjedel av underholdningsverdien. Jeg blir skikkelig forbaska når lokale distributører fjerner godsaker som dette helt uten grunn. Også så jeg Kamikaze Girls atter en gang, denne gang med femti stort sett totalt uforstående niendeklassinger, men det satt en fire-fem stykker som vanligvis ikke sier noe i krokene og smilte for seg selv. Det var derfor jeg ville vise den.
Jepsi Pepsi, det er den tiden igjen. For fjerde gang skal de sekstifire beste filmene jeg har sett et år dælje løs på hverandre til en står igjen. De fire beste innlemmes i Tordendomens æreshall der det allerede finnes tolv klassiske filmer. Planen er for øyeblikket å holde på til vi har hundre (det skulle ta 25 år 
i æreshallen eller til ingen gidder å stemme. For de som ikke vet hvordan dette funker skal jeg snart sette opp en FAQ, men tradisjonen tilsier at vi starter med å kikke på lista over filmer jeg har sett i år. Det er altså herfra jeg plukker ut de 64, men erfaringsmessig blir det en del filmtitting også i romjula. Domen åpner seg for alvor rundt nyttårsaften.
Her er de foreløpige kandidatene for TD4. 103 filmer har jeg rukket til nå, en liten nedgang fra i fjor som blant annet skyldes flere gjensyn. Hvis det er noen av disse du blir veldig sur hvis jeg utelater fra de 64 som får være med må du si i fra i kommentarfeltet:
A History of Violence
Astropia
Austin Powers: International Man of Mystery
Alvin og Gjengen
Appleseed: Ex Machina
Barry Lyndon
Battle Royale
Battles without Honour or Humanity
Be Kind Rewind
Black Fist
Black Snake Moan
Body of Lies
Brotherhood of Justice
Cannibal: the Musical
CJ7
Cry-Baby
Dark Days
Diary of the Dead
Direktøren for det Hele
Djevelens Advokat(dokumentar)
Doctor Tarr´s Torture Dungeon
Doomsday
Dororo
Enchanted
En Pasjon
Fido
Futurama: the Beast with a Billion Backs
Gates of Heaven
Hairspray (nyversjonen)
Harper
Hviskningar och Rop
Incident at Loch Ness
I´m Your Man
Iron Man
Jail Bait
Jodhaa Akbaar
Juno
Kaidan (07)
Kamikaze Girls
Karmen i Khayelitsha
Kiki´s Delivery Service
King Kong (dritlang versjon)
Kung Fu Panda
Land of the Dead
Little Miss Sunshine
Madagascar
Mad Detective
Mamma Mø og Kråka
Mannen som elsket Yngve
Martin
Mister Moto takes a Chance
Mummitrollet: Farlig Midtsommer
Mysterious Mister Moto
Nacho Libre
Nine Songs
No Country for Old Men
Om Shanti Om
Once Upon a Time in China 2
Pan´s Labyrinth
Planet Terror
Persona
Prince of Peace, God of War
Rasputin the mad Monk
Skammen
Slave of the Cannibal God
Smultronstället
Star Wars episode III: Revenge of the Sith
Sunrise
Sweeney Todd: the Demon Barber of Fleet Street
TekkonKinkreet
Tenacious D in the Pick of Destiny
Thank you, Mister Moto
The Assassination of Jesse James by the blablablablabla
The Dark Knight
The Endless Summer
The Fountain
The French Connection
The General
The Haunted Palace
The House with Laughing Windows
The Holy Mountain
The Orphanage
The King of Kong: A Fistful of Quarters
The Legend of Bigfoot
The Mother of Tears
The Passenger
The Satanic Rites of Dracula
The Simpson´s Movie
The Thin Blue Line
The Trouble with Harry
The Wild Hunt of King Stakh
The World sinks except Japan
There Will Be Blood
Think Fast, Mister Moto
Transformers
To Kill a Mockingbird
Wall-E
Wolfhound
Until the End of the World (trilogiversjonen)
Vargtimmen
Vernon, Florida
Vexille
White Suns of the Desert
Filmer siden sist: Blod og Søle av det obskure slaget
Battles Without Honour or Humanity (aka the Yakuza Papers 1)
Battles Without Honour or Humanity åpner med atomsoppen over Hiroshima og jobber seg oppover i intensitet; det første kvarteret er en serie konfrontasjoner i et etterkrigskaos med lemlestelser, voldtekt og mord. I en tidlig scene blir en fyr i tradisjonell japansk drakt myrdet av en Yakuza-aspirant. Fra første bilde er regissør Kinji Fukasakus agenda klar: det er ingen ære i det moderne bandittvesen. Etterhvert glir alt raseriet over i en typisk gangsterhistorie, men altså blottet for ære og menneskelighet.
Når man tenker på hvor mye som har blitt gjort ut av Quentin Tarantinos “låning” av elementer fra hongkongfilmen City on Fire i Reservoir Dogs er det rart ingen har beskyldt Martin Scorcese for å kopiere Fukasaku. Likhetene er mange, men der Scorcese tempererer råskapen med humor (Joe Pesci i Goodfellas for eksempel) er Battles en nådeløst nedadgående spiral av forræderi. Ingen stoler på noen, ingen bryr seg om noe og hovedpersonen inntar helterollen fordi han faktisk forsøker å ikke bryte løftene han inngår. Mer skal det ikke til.
Fukasaku hadde en rikholdig produksjon bak seg da denne filmen kom ut, men sammen med Battle Royale regnes dette som hovedverket hans. I alt finnes det fem filmer i serien the Yakuza Papers, og holder de tilnærmet dette nivået må jeg nok se dem alle.
Doctor Tarr´s Torture Dungeon (aka Mansion of Madness)
Denne er regissert av Juan López Moctezuma, og har du hørt om ham er det mest sannsynlig fordi du har fotografisk hukommelse og husker fra fortekstene at han var medprodusent på Alejandro Jodorowskys El Topo. Det gir også en liten pekepinn på hva dette er for noe rart.
Edgar Allen Poes ikke spesielt velkjente novelle The System of Dr. Tarr and Professor Feather danner grunnlaget for denne historen om en amerikansk journalist som reiser til et fransk asyl. Det viser seg at de innlagte har overtatt styringen, det fikser de bare sånn passe.
Jeg har alltid likt filmer som bruker galskap på denne måten, de utgjør nærmest en egen sjanger. Virkelig sinnssykdom er sjelden spesielt underholdende, men i filmer som denne gis filmskaperne carte blanche til å ta den helt ut. Sånt blir det ukonvensjonell underholdning av. Til tross for den lugubre tittelen er denne filmen nesten på høyde med personlige favoritter som Shock Corridor og I´m a Cyborg but that´s OK. Moctezuma deler Jodorowskys forkjærlighet for det merkelige, men er på langt nær like psykedelisk i stilen. Dette er mer en komedie enn en skrekkfilm, men følelsen av at hvem som helst i denne filmen kan finne på hva som helst er påtakelig.
En liten godfilm, dette. Synd en uklipt, remastret versjon ikke er lett å oppdrive.
Black Fist (aka Black Streetfighter)
Underholdende nullbudsjetts (det vil si: enda billigere enn vanlig) blaxploitation om Leroy Fisk, en hardtslående slumgutt som jobber seg opp som street fighter. Etterhvert får han trøbbel med mafiasjefen sin og en korrupt purk ved navn Heineken.
Ikke så mye mer å si egentlig. Vi får selvfølgelig vegg til vegg med høyt hår, vide bukser og fet musikk. Bonus denne gang er noen riktig så underholdende slåsskamper av den mer skitne sorten. Morsomt også å se Phillip Michael Thomas (Tubbs i Miami Vice) i en liten rolle som protopimp. Litt småkjedelig innimellom, men helt ålreit.
Jail Bait
Det er ikke lenger så hipt å sette pris på Ed Woods filmatiske trafikkulykker, men siden jeg fikk denne og klassikeren Glen or Glenda for tjue spenn var det på tide med et nytt møte med mannen som i blant blir kalt tidenes dårligste regissør.
Filmer som dette er hovedgrunnen til at jeg ikke opererer med terningkast, for hvordan vurderer man en slik film med karakter? Dolores Fuller (dama til Wood, som du også møter i Glen or Glenda sammen med Lyle Talbot, kulissene og inventaret i Jail Bait) er en enda dårligere skuespiller enn Wood er regissør, dialogen later som vanlig til å ha blitt skrevet i fylla og det er i det hele tatt lite her som henger på greip. Samtidig er det hele svært så underholdende, og da er det vel urettferdig å ta fram eneren?
De kjedeligste filmene til filmhistoriens giganter gir meg mye mindre enn en film som dette. Sammenlign denne med Werner Herzogs the Wild Blue Yonder, for å slenge ut et eksempel. Med denne har jeg sett fire av Ed Woods filmer, og det gjør ham faktisk til en av de ti-femten regissørene jeg liker best. Han har særpreget (om enn ikke visjonen) til en auteur, de lettvinte løsningene og hysteriske historiene sjarmerer meg hver gang.
Jorda rundt på tre flytt
U-Carmen e-Khayelitsha
Karmen (som den heter i den billige men fine norske DVD-utgaven) er rett og slett Bizets opera, transplantert til en township i Sør-Afrika og oversatt til det Xhosa, landets nest største språk. Xhosa er fullt av strupe- og klikkelyder, ikke det første språket man tenker på når det skal synges opera. Og dette er skikkelig opera, til Fru Uts store fortvilelse. Sangen mikses sammen med reallyden, og et par steder frontkolliderer Bizets musikk med afrikansk folkemusikk. I denne versjonen jobber Karmen på en liten sigarettfabrikk, smugler litt og forfører folk på si. En godtroende politimann er med på notene, men ting kommer snart ut av kontroll.
Er du allergisk mot opera er dette et dødfødt prosjekt, men for oss andre er dette en mirakuløs film. Miljøskildringene fra Khayelitsha hadde klart å bære en mye svakere film enn dette, men kombinert med solide skuespillerprestasjoner (Pauline Malefane som Carmen er helt rå) og en av musikkhistoriens mest minneverdige verker blir dette en cinematisk kinaputt. Det eneste jeg har å utsette på denne er at den første og siste halvtimen er bedre enn timen i midten.
Regissør Mark Dornford-May og hans førstedame har etterpå laget Son of Man (Jezile), som ikke handler om LordX, men om Jesu liv, igjen transplantert til Sør-Afrika. Og gjett om jeg skal se. Få den hit!
(Carmentrailer)
Incident at Loch Ness
Werner Herzog forsøker å lage film om Loch Ness-monsteret samtidig som et filmcrew lager dokumentaren Herzog in Wonderland. Produsent Zak Penn synes konseptet trenger ei berte (“sonarekspert” Kitana Baker) og et lite snev action. Ting tar av. Det hele er egentlig en liksomdokumentar, regissert av Penn. Imdb er full av kommentarer fra folk som trodde greia var ekte. I hvert fall til alle tar på seg matchende dresser a la the Life Aquatic.
Herzog har uttalt flere ganger at han ikke skjønner ironi, men å tulle litt med mytene om sin egen person har han tydeligvis ingen problemer med. For oss som dyrker jorda han peker kameraet på er det selvfølgelig hylende morsomt å se ham snerre “This is the most chaotic production I´ve ever been on, and I´ve been on a few tough ones!” Penns mumling om at de i hvert fall ikke skulle dra båten sin over en jævla ås er vel filmens humoristiske høydepunkt.
Konseptet er herlig det, og som i Werner Herzog Eats his Shoe er det visst vanskelig å ha Herzog foran kameraet uten å hylle mannen og myten, så hvis du ikke har sett noen av filmene hans får du en grei innføring her. Problemet er at Zak Penn slettes ikke er noen Herzog i regissørstolen, og han er en skikkelig skroten skuespiller som (i motsetning til Herzog og de andre) ikke klarer å spille seg selv overbevisende. Karakteren hans er bare irriterende, ikke interessant på noe nivå. En litt strammere film med en litt mer overbevisende “skurk” hadde blitt en liten perle. Filmen ender i stedet opp som en slags Haisommer-parodi for Herzog-fans, det er jo heller ikke å forakte. Artig, men ikke essensielt (trailer).
Dororo
Overraskende sprek Manga-filmatisering (Tegneserien ble laget av Osamo Tezuka, mangaens gudfar) som har de tøffeste demonene siden Great Yokai War, og litt av den samme tonen samtidig som at den forsøker å si noe litt dypere om fedre og sønner og slikt. Hvis det er lenge siden du har sett en god fantasy/samurai/action-ting er denne anbefalt.
Mer orker jeg ikke å skrive akkurat i dag, men her er i hvert fall en trailer.
__________
Vinner av Domen III: Blade Runner
Greit nok, det vel?
And walked upon the edge of no escape and laughed
Control
Før Ian Curtis hengte seg sittende på kjøkkenet sitt rakk han og resten av Joy Division å bli fotografert av Anton Corbijn, en på den tiden ung og lovende fotograf som ennå var noen år unna å gjøre sitt internasjonale gjennombrudd (først med et NME-coverbilde av Depeche Mode i 1984, senere med en lang rekke fotografier (Depeche Mode, U2, Nick Cave, eh…Lene Marlin) og musikkvideoer. Skulle man først filme historien om Joy Division var regissørvalget opplagt.
Corbijns stil er lett gjenlkjennelig, og et av mange spenningsmomenter med Control var om stilen hans skinte gjennom eller om han hadde lagt om for anledningen. Det viste seg at Control nærmest var et Corbijn-bilde satt i bevegelse. Dette er en av de filmene der du kan pause DVDen hvor som helst og henge det resulterende bildet på veggen. Mer overraskende er en solid dose humor (“Det kunne vært verre, du kunne sunget i the Fall!”) og strålende musikk, det siste er overraskende fordi skuespillerne spiller og synger selv.
Joy Division var et aldeles fantastisk band, Curtis´ historie er engasjerende, og når i tillegg skuespillerne er like gode i rollene som de er på scenen er det lite å trekke her. Dette er en obligatorisk film for alle som påstår at de liker musikk, og det er jo et par. Det blir spennende å se hva Corbijn er i stand til hvis han setter seg i registolen igjen. Gi mannen en noir, eller en skrekkfilm for den saks skyld.
The Magnificent Trio
Før Tsui Hark og John Woo gjorde HongKongFilmen til et verdensomspennende fenomen hadde Chang Cheh regissert noen og nitti filmer, mange av dem klassikere (Five Venoms, One Armed Swordsman, Shaolin Temple), de fleste av dem sannsynligvis ekstremt underholdende. Og filmselskapet han jobbet mest for, Shaw Brothers ga ut et tusentalls filmer i tjueårsperioden 63-83 (omtrent) som er verdt filmkjenneres opperksomhet. Tidlig på 00-tallet begynte disse filmene å komme på DVD, en høytidsstund for fans av korrupte embedsmenn som får bank.
En svensk DVD-utgivelse av en del Shaw-filmer har også fått ufortjent liten oppmerksomhet. Problemet er litt at det er vanskelig å orientere seg i mengden av utgivelser (her er et tips: se etter følgende navn: Chang Cheh, Lo Lieh, Ti Lung, Jimmy Wang Yu). Selv har jeg bare rukket en fem-seks Shaw-filmer, men ALLE har vært skikkelig bra! Det er betryggende å vite at det fins hundrevis av flotte kungfufilmer der ute.
Magnificent Trio er en av de aller beste jeg har sett, det skyldes både at den føles så frisk (den er fra 1966, og selv om mange av karaktertypene er slik vi kjenner dem har ikke klisjeene satt seg ennå) og at den har minst et dusin rollefigurer vi blir godt kjent med, noe som nærmest gjør den til en Robert Altman-film i denne sammenhengen. Flere av de største stjernene i perioden er med her Jimmy Wang Yu, Lo Lieh og til og med Yuen Woo-Pimg dukker opp i en mindre rolle. Filmen hadde hatt godt av en aning mer utendørsfotografering, men kampkoreografien er tøtt (sjekk tidlig vaierbruk!) og det er litt deilig å se en kungfufilm uten de voldsomme lydeffektene som vanligvis brukes.
Historien er enkel. En korrupt dommer med Mikke Mus-lue plager lokabefolkningen. De har laget en underskriftskanpanje mot ham og venter på at en viktig minister kommer på besøk. Samtidig har noen sverdkjempere kommet til byen etter å ha tapt et stort slag på grensen like ved. De blir selvfølgelig blandet inn i det hele. Og hvis dette høres ut som en western er det neppe tilfeldig. Bytt ut sverdene med pistoler og John Wayne hadde vært på denne som Rune Rudberg på blå plastikk. I tillegg har den noe av Shakespearesk tragedie i seg. Allierte dreper hverandre ved en feiltakelse, folk skifter side, de uskyldige drepes. Finfin underholdning i vintermørket med andre ord.
(egentlig 2 ganger fem)
FEM FINE MUSIKKVIDEOER AV ANTON CORBIJN
01) Garland Jeffreys – Hail Hail Rock´n Roll
02) Henry Rollins – Liar
03) Nirvana – Heart Shaped Box
04) Nick Cave and the Bad Seeds – Straight to You
05) Depeche Mode – Enjoy the Silence
FEM ANDRE ANBEFALTE SHAW BROTHERS-FILMER
01) the Magic Blade
02) Five Venoms
03) Come Drink With Me
04) the 36th Chamber of Shaolin
05) Mighty Peking Man (har ikke sett denne, men ser den ikke herlig ut?)
La meg grisebanke deg som om det var 1994
New Legend of Shaolin (aka Legend of the Red Dragon)
Så har jeg altså gravd meg såpass langt ned i Hong Kongs gullalder (fra Peking Opera Blues i 1985 til 1994 omtrent) at jeg ser meg nødt til å skryte av en film av Wong Jing. Wong er en av flere ekstremt produktive regissører i denne perioden (på imdb er han kreditert som regissør på utrolige 47 filmer i perioden 85-94!), men i motsetning til f.eks Tsui Hark, (HKs store regissør, som bare rakk 18 filmer i samme periode) er det aller meste han har begått spekulativt, billig, dårlig ræl. Jo færre som ser City Hunter, Naked Killer eller Raped by an Angel 4: The Rapers’ Union, jo bedre. Det vil si, den siste der har jeg ikke sett. Kan jo hende det er en skjult klassiker, men jeg tviler. To av Wongs filmer med Jet Li, New Legend of Shaolin og Last Hero in China, har imidlertid et godt rykte på seg.
New Legend omhandler et skattekart tatovert på ryggen til noen unge munker, en (som vanlig) slem evnukk, to tyver og en sterkt forbrent psykopat som ruller rund i noe som ligner mistenkelig på en veldig blankpolert tanks. Tror vi skal nøye oss med det. Filmen har like mye komikk som dramatikk, ikke uvanlig i sjangeren forsåvidt, men at såpass mye faktisk er morsomt er mer sjeldent – spesielt i en Wong Jing-film. Kampkoreografien (av Corey Yuen, som akkurat hadde begått Fong Sai Yuk, senere laget han slåsskamper i f.eks Transporter-filmene) er vill og full av vaiere, bare litt sykere enn jeg liker det.
De lager dem rett og slett ikke slik lenger…
Dynamite Warrior
… i hvert fall ikke i Hong Kong. Dynamite Warrior er siste film fra folkene bak Ong Bak, The Protector og Born to Fight, men der disse filmene var dårlige unnskyldninger for å sette sammen (riktig nok avsindig underholdende) stunts, har man gått hen og laget en FILM denne gangen. Dan Chupong, sist sett som helt nummer to i Born to Fight, er Jone Bang Fai, som bruker raketter som våpen i sin jakt på mannen som myrdet foreldrene hans. Underveis ender han som kvegtyv, siden morderen visstnok er cowboy. Samtidig forsøker en ond adelsmann å stjele alt kveg i hele thailand slik at alle må kjøpe traktorer av ham. Med seg har han en godt over to meter høy bulemisk kannibal som liker å slå folk med klubbene sine. Etterhvert får vi med en mørk trollmann også, for ikke å glemme en dverg med skarpe kniver, en evnukk (eller en transvestitt, er ikke kjent med om de har evnukker i kinesisk stil i Thailand) som tror han er en ape innimellom, og enda en trollmann som bare kan skades av en jomfrus menstruasjonsblod.
Forhåpentligvis har du allerede en mistanke om at Dynamite Warrior er en hakke pine sinnsyk film, og du har helt rett. Muligens har du sett anmeldelser den sammenlignes lite flatterende med Tony Jaas filmer, det er en avsporing. For selv om Dynamittkrigeren banker flokker med folk med knærne og liker å hoppe gjennom flammeringer og sånt er dette intet mindre en en skikkelig nittitalls hongkongfilm, laget et helt annet sted til en helt annen tid. Dum, syk, blodig, vill, vakker og deilig. Datagrafikken drepte denne sjangeren i Hong Kong; her brukes den sparsomt, og lokasjoner og foto er mer forseggjort og variert enn noen av filmene denne ligner på (de var jo stort sett filmet med de samme kulissene alle sammen). Derimot er det masse vaiere her, så hvis du vil se uredde stuntmenn som tilsynelatende forsøker å begå kompliserte former for selvmord får du se Born to Fight i steden.
I tre kvarter var dette den mest underholdende filmen jeg hadde sett i år. Så kom et litt for langt flashback og den en gang så obligatoriske musikkvideoen (se f.eks Chinese Ghost Story, Swordsman, the Bride with White hair…) og filmen finner aldri helt tilbake til åpningsformen. Det spiller ingen rolle, for plutselig er det litt 1994 igjen, og uten at jeg trenger å trekke i russedress. Konge.
Mordball og Jadekrigere
Murderball
Jeg spilte fotball fra jeg var sju til jeg var tretten, og de litt stusselige lungene mine gjorde at jeg aldri klarte å spille en hel kamp. I går kveld, nitten år senere, etter røykeslutt og to år med over en mil med sykling til og fra jobb hver dag, ble jeg lurt ut fra keeperplassen på Skien kommunes andrelag i bedriftsserien og spilte en hel match i forsvaret uten å kollapse, spy eller hallusinere. Det var stort.
Så hvordan er det da å brekke ryggen, miste førligheten, trene seg opp, oppdage at verdens kuleste sport er laget for deg OG jobbe deg opp til verdensklasse i den? Ikke rart disse gutta er fulle av testosteron.
Rullestolrugby aka Murderball er en enkel sport å forholde seg til. Fire mann på hvert lag spent fast i hver sin Madmaxaktige rullestol på en basketballbane. Det er om å gjøre å bære ballen over baklinja. Det går fort, og det smeller. Vi blir kjent med spillere, en skikkelig bitter trener, familiene deres og en nylig lammet fyr som jobber seg gjennom den første opptreningsperioden.
Dette er en av de aller beste sportsfilmene jeg har sett, og den ville ha vært det selv om den handlet om dressurridning. Dramaturgien er strålende, karakterene fascinerende og avslutningen akkurat passe uryddig. Akkurat i dag har jeg vanskelig for å se noen særlige svakheter i den. Nesten så den må lukeparkeres i neste års katakomber, men det er jo fryktelig lenge til.
Jade Warrior
Er noe så sprekt som et finsk/kinesisk kung fu-eventyr. Hva med å gjøre noe lignende med vikinger her på berget? Desverre er det nesten ingenting som fungerer optimalt her. Handlingen er et ganske søkt forsøk på å kombinere nasjonaleposet Kalevala og kinesisk mytologi. Rollefigurene er i papp, manuset er bare oppbygning uten forløsning og dataeffektene ujevne. Det er så mye nesten her, men til tross for et par fine kampscener visner det hele på rot. Veldig, veldig synd. Nåja, kanskje neste gang. Jeg ønsker meg en mye større skandinavisk (og spesielt norsk) produksjon av sjangerfilm.
______________________________________________________
CONTROL
Denne er rett rundt hjørnet, håper jeg. Superfotograf Anton Corbijn lager film om et av musikkhistoriens aller, aller beste band.
FUTURAMA: BENDER’S BIG SCORE
Bjørnar har allerede postet denne, men hvordan kunne jeg la være? En av de lengste føljetongene her på FU,S begynner å nærme seg slutten. All glory to the Hypnotoad!
SOUTHLAND TALES
Og apropos ting som har tatt tid. Jeg var en av de få som ikke likte Donnie Darko i det hele tatt, men denne ser spennende ut. Og er det bare meg som synes Dwayne Johnson har blitt en helt ålreit skuespiller etterhvert?
WALL-E
Håper på å få sett Ratatouille i løpet av uka og har registrert at flere filmgeeks jeg respekterer høyt holder den som årets film, men dette er den første Pixar-filmen jeg har hatt virkelige forventinger til på mange år, og kanskje det dritigste prosjektet dere noensinne.
SWEENEY TODD: THE DEMON BARBER OF FLEET STREET
Tim Burton opp og ned og i mente. Denne ser ut til å bli minst like blodig som Sleepy Hollow, har Depp, Bonham-Carter og blant annet Alan Rickman i fin form, og er en musikal. Så dette blir nok fint.
BLACK DEVIL DOLL
Sorry, folkens, jeg måtte bare poste denne. Pornografisk Chucky med Afro? Ta en titt om du tør.
I år skal det være gull og rosa! Og blod.
Curse of the Golden Flower
Keiseren (Chow Yun-Fat i sin største rolle på en stund) og kona hans (alltid solide Gong Li) lever i palasset sitt under forhold som får Marie Antoinette til å ligne Tsotsi. Men keiseren er ikke spesielt grei, og under overflaten bobler det av snikmord, intriger, utroskap og incest. Man skal se usedvanlig lyst på livet for å ha noe som helst håp om en lykkelig slutt.
Både regissør Zhang Yimou og hans ekskone og muse Gong Li har kommet langt siden de slåss sammen i Terrakottakrigeren. Produksjonsverdiene er litt bedre, for å si det sånn. Curse of the Golden Flower skulle etter sigende være Yimous siste kungfu-film, men er i stedet et kammerdrama som på svært mange måter ligner fjorårets the Banquet både i form og innhold.
Men der the Banquet ble litt langdryg er CotGF intenst spennende hele veien. Vi får overraskende lite action før intrigen når sitt klimaks, men da tar det til gjengjeld helt av med et masseslag som fortjener topp tre-plass på lista i forrige post. Gong og Chow er selvfølgelig helt strålende, og Som i House of Flying Daggers er produksjonsdesignen vanvittig detaljert; du risikerer å bli både blind og svimmel hvis du konsentrerer deg om kulissene framfor handlingen. Jeg fikk ikke bestemt meg for om alt var veldig vakkert eller veldig, veldig stygt, det er i hvert fall veldig.
Likevel er Hero min favoritt av Yimous tre Wuxiafilmer. CotGF er en bedre film enn den sinnssykt underholdende men litt tynne House of Flying Daggers. Der Hero er poesi i bevegelse er Curse, sin kunstferdighet til tross, verken mer eller mindre enn en ekstremt medrivende såpeopera med et herlig nattsvart klimaks. En av årets beste filmer hittil er det også.
Dessuten har jeg sett:
Inside Deep Throat sammen med fru Ut, ansiktsuttrykket hennes da Linda Lovelace viste kunstene sine var fantastisk; hun måtte holde seg fast i stolen for å ikke løpe sin vei. The Giant Gila Monster, en ganske kjedelig B-skrekkis om rånere som blir køddet med av en øgle. Superman Returns, som er en enda bedre film frikoblet fra all hypen; denne filmen kommer til å bli mer og mer satt pris på ettersom tiden går.
______________________________________________________________
SUKIYAKI WESTERN DJANGO
Oioioioi! Vår alles kjære Takashi Miike lager japansk remake av spaghettiklassikeren Django, med tittelmelodi og alt. Det er ikke mange filmer jeg heller vil se enn denne.
PIRATES OF THE CARIBBEAN 3: AT WORLD’S END
En kaotisk del to til tross, dette kan nok fort bli moro, ja.
28 WEEKS LATER
Filmantrop Jacob er spent på denne og det er jeg også. Universet Boyle/Garland satte opp i den første filmen er fascinerende selv om jeg fortsatt er irritert over at de knabbet så masse fra Romeros Dead-filmer for så å benekte kjennskap til dem på DVDens kommentarspor.
TRANSFORMERS
Et par nye TV-trailere viser mer avsindig action, men jeg skulle ønske vi fikk høre dem snakke snart. Siste nytt er at Hugo Weaving har stemmen til Megatron.
AQUA TEEN HUNGER FORCE COLON MOVIE FILM FOR THEATRES
En fare for amerikas sikkerhet? Neh.
EASTER BUNNY, KILL! KILL!
Ingen Passion of the Christ-oppfølger i år heller, men denne passer vel like bra.
GRINDHOUSE
Og når vi først er inne på sesongavhengig splatter; her er Eli Roths liksomtrailer fra Grindhouse: Thanksgiving. Herlig! Du må skrive inn fødseldsdatoen din oppe i hjørnet for å få den til å virke.
AIR GUITAR NATION
Rocken lever! Dette ser kult ut.
DAYWATCH
Mange av oss så denne for lenge, lenge siden. Men den nye amerikanske traileren er nå tøff likevel, da.
MMM+Faunen tumnus gjør en Man Called Horse
300
De tøffeste slagscenene i filmhistorien (bortimot)gjør denne essensiell. Det var ikke nok av dem, bare!
B-plottet (Dronningen forsøker å få resten av Sparta til å hjelpe kongens 300 gærninger) er utvidet kraftig fra tegneserien i et misforstått forsøk på å lage en mer balansert film. Hele denne delen av filmen føles som om den er knabbet fra en middels Babylon 5-episode. Ta bort hele den historien og 300 er en klassiker på en time og førti.
Vi ser det igjen her: i motsetning til Alan Moores mer komplekse historier blir Frank Millers verker ypperlige filmer i de rette hender. Å irritere seg over historieløshet, tvilsom politikk og testosteronoverdoser blir som å klage på at det er for få pupper i Citizen Kane.
The Last King of Scotland
Vold på film kan være så mangt. Man kan kose seg med blod og flyvende kroppsdeler i 300 den ene dagen og få skikkelig vondt i magen av realistisk Ugandisk tortur den neste. Et par overraskende brutale scener ga meg ekle flashbacks til Africa Addio, og en god del av problemstillingene den filmen reiste er også relevante her. Dette er en mer personlig variant den afrikanske lidelseshistorien vi har hørt (alfor) mange ganger før. Jeg er utbrent på disse filmene nå, og trenger så sårt en film fra Afrika som handler om livsglede og håp. Gjerne en sorgløs romkom i Bollywoodstil.
Men skal man først se en film om gærne diktatorer som ødelegger landet sitt mens en hvit skuespiller står og ser på for at et vestlig publikum skal ha noen å identifisere seg med kan man ikke se en bedre film enn denne. I motsetning til fjorårets Capote er dette en svært god film også uten den monumentale oscarskuespillerprestasjonen som binder alt sammen.
Forest Whitaker er en like sjarmerende og skummel Idi Amin som alle andre har sagt, mens hverken ovedrolleinnehaver James McAvoy (som naiv, sypmatisk drittsekk), regissør Kevin MacDonald (som sto bak fantastiske Touching the Void) eller fotograf Anthony Dod Mantle (som tar litt av den lyriske grumserealismen fra 28 Days Later og sprøyter inn afrikanske fargeeeksplosjoner og søttitallscool) har blitt har fått altfor lite skryt. Dessuten overbeviser Kerry Washington kraftig som Amins tredje kone, og det er godt å se Gillian Anderson skinne i en liten rolle også. Og jeg må for all del nevne soundtracket spesielt: Afrikansk blodfunk, rock, pop og tradisjonsmusikk i den tøffeste blandinga på denne siden av Tarantino er et must for musikkelskere med stor referanseramme.
Flott film. Africa Addio møter Boogie Nights. Ikke like kvalmende som den førstnevnte, men like god som den sistnevnte. Anbefales alle som orker.
________________________________________________________
10 Hissige Slagscener Du bør se
10) Jet Li og Maggie Cheung vs. Jævlig mange Piler – Hero
Det er ikke bare spartanere som liker å kjempe i skyggen. En ganske så godt organisert hær fyrer av en god skur med piler, men Jet og Magge gjemmer seg ikke under skjoldene sine…
09) Kong Arthur vs. Franskmennene – Monthy Python & the Holy Grail
Arthur og resten av ridderne har endelig funnet gralen, voktet av storkjeftede franskmenn. Han samler en stor hær og går til angrep, så kommer politiet og arresterer alle sammen. Klasse.
08) Kong Ashouk vs. opprørerne – Asoka
Kong Ashouk, vanvittig av tapt kjærlighet, har samlet India til et rike, men opprørere (ledet av en skygge fra Ashouks fortid) vil ha slutt på krigen. Det avsluttende slaget er rocka nok til at Kongen blir from buddist og tar avstand fra all vold etterpå.
07) Irene vs. de Innfødte – Gangs of New York
Jeg liker denne filmen bedre enn de fleste, og åpningen er strålende, der masseslagsmål slutter og krig begynner.
06) En thailandsk krigsherre vs. en annen thailandsk krigsherre – the Legend of Suriyothai
Denne filmen (i hvert fall den originale versjonen) er vakker, komplisert og litt langdryg, men de tålmodige får betaling i form av et av de mest spektakulære slagene i filmhistorien. Husker ikke hvor mange HUNDRE elefanter de brukte, men det var ikke få. Slaget om Pelennorsletta, bare uten spesialeffekter.
05) Borat vs. Azamat – Borat: Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kazakhstan
Et episk oppgjør der bølge etter bølge av kjøtt kastes mot hverandre. War is hell.
04) Slaget ved foten av Fujifjellet – Akira Kurosawa’s Ran
Den mest poetiske slagscenen i filmhistorien. Musikken overtar lydbildet og Kurosawas bilder forteller oss alt vi trenger å vite om krigens unødvendigheter.
03) Samuraier vs. Banditter – The Seven Samurai
Mer Kurosawa. Hele filmen brukes til å lære oss den lille landsbyens geografi, og når det siste kaotiske slaget kommer kjenner vi hver kvadratmeter og hvert offer. Tok nesten livet av de involverte under innspillingen. Det var verdt det.
02) Spartanere vs. muterte transearabere – 300
Lenger unna Ran kommer man ikke. Aldri har krig vært morsommere.
01) Helmsdjupet – The Lord of the Rings: The Two Towers
Har elementer i seg fra alle de ovennevnte (ok, unntatt Borat). Skateboardalven til tross: ingen slagscene kombinert drama, humor, pathos, “historisk” korrekthet og følelsen av å være til stede på samme måte. Herlig avslutning også.
There’s something rotten in the land of the ten Kingdoms. Og i Texas. Men i Miami er alt blomst. Godt nytt år!
FILMER SETT SIDEN SIST:
Miami Vice
Nesten på dagen et år etter at traileren fikk meg til å hoppe i stolen (jeg driver mye med sånt) fikke jeg endelig sett 2006-remixen av Miami Vice, og for kanskje siste gang i år ser jeg meg nødt til å synge en virkelig kongefilms pris. For dette var saker. Av actionfilmer er det bare en håndfull som er bedre. Ikke bare er dette den lekreste Michael Mann-filmen jeg har sett, det er også hans mest spennende. Jeg har alltid hatt litt sans for Mann, men Collateral var oppskrytt og Heat kollapset under vekten av alle stjernene. Her klikker alt på plass. Spenningen og energien i filmen gjorde det vanskelig for meg å sitte stille (tenk politiaksjonen som innleder Infernal Affairs strukket til to timer), manus var så fullt av stilisert, kul sjargong at jeg måtte sette på undertekstene og det hele var bare så jævla VAKKERT.
AKKURAT sånn skal Miami Vice filmes. Ikke sånn som det var (for det var slettes ikke spesielt bra) men sånn jeg trodde det var når jeg var ti år og så åpningssekvensen.
Svakheter? Mange har disset Colin Farrel, men jeg synes han og håret hans fungerer helt fint, og kjemien mellom han og Foxx, og han og Gong Li er upåklagelig. En svakhet er at Lis karakter blir for myk for fort, et vanlig problem når man skal skrive inn sterke kvinner i en machofilm som dette. KJærlighetshistorien får kanskje en aning for mye plass. Og mer fant jeg ikke. Overfladisk? Klabert, dette er en actionfilm. Actionfilmer trenger ikke mer substans enn at du bryr deg litt om hva som skjer med hovedpersonene.
Å lage klassisk action er et vanskelig fag; ta en kikk på imdbs liste over de 50 beste, der er det knapt nok en eneste film som ikke har tåa i en annen sjanger. En actionfilm skal bevege seg fort framover (eller bortover eller rundt og rundt), skyting må være involvert, og plottet bør være underordnet sekvenser der man jager/skyter/sprenger hverandre i lufta. Dialogen skal være tøff. Skurkene skal være slemme. Dette er den beste rendyrkede actionfilmen siden Face/Off, og kanskje den vakreste noen gang. Tøfttøfttøfttøft. Gå og se.
The three burials of Melquiades Estrada
Tommy Lee Jones’ regidebut handler om cowboyen Pete som synes det er kjipt at kompisen Melquiades blir skutt i hodet uten at myndighetene gidder å løfte en finger, så han tar med seg liket og morderen for å finne Melquiades’ hjemby på den andre siden av den mexicanske grensen.
Dette er en film av den typen man plutselig finner på Showtime og blir positivt overrasket over. Jeg så den med ganske store forventninger og det gjorde at jeg ble litt skuffet selv om det egentlig ikke er noe galt med filmen i det hele tatt. Urettferdig, selvfølgelig, men ingenting å gjøre med det. Til tross for en del spennende lek med kronoligi i innledningen og solide skuespillerprestasjoner var jeg nær ved å slå av etter den første halvtimen. Hadde jeg vært interessert i å se på det kjedelige livet til de kjedelige menneskene i en kjedelig ingenstedsby hadde jeg heller gått ut en tur. Det eneste vi vet om Pete er at han er cowboy, heter Pete og ser ut som Tommy Lee Jones. Gjesp.
Men etterhvert våkner det hele til liv, selv om filmen trenger lett redigering og en skikkelig slutt. Jones’ stoiske hovedperson viser både menneskelighet og lett galskap, og selv om Barry Pepper er endimenensjonal og irriterende som morderen byr samspillet mellom han, Jones og Melquiades’ stadig mer slitne lik på en del pussige situasjoner. Regien er helt ok, antar jeg.
En helt grei film uten store svakheter, enten liker man den eller ikke. Den grep ikke meg helt, og går såvidt utenom Tordendomen, sikkert til mannen med planens store fortvilelse.
The Banquet
En verdig avslutning på et filmåret 2006, og den tredje definitive Shakespearefilmatiseringen jeg så i år, sammen med Omkara og The Merchant of Venice. Vrien i historien er at Hamlets (ste)mor også er hans elskede (mange tidligere ødipale tolkninger har vel lekt med tanken). De var ungdomskjærester, men faren til Hamlet fant ut at han skulle gifte seg med henne i steden. Vi er i kina for lenge siden, og det blandes inn elementer fra wuxiafilm. Ellers er dette gjenkjennelig Hamlet; Hamlets fra drepes av sin bror, og “mamma” er såpass klar for å bli på tronen at hun slår seg sammen med den nye herskeren.
Daniel Wu er en likandes Hamlet (han overbeviste jo i One Nite in Mongkok også), men dette er Zhang Ziyis film; hun har en merittliste få på hennes alder kan matche, men dette er den fineste rolleprestasjonen hennes til nå. Hun fikk rollen fordi Gong Li måtte takke av på grunn av tidsskjemaproblemer (Miami Vice?), men det er ikke lett å merke. Hun spiller keiserinnen som kald, varm, ung, gammel, ond og redd på samme tid. At hun er ubeskrivelig vakker skader selvfølgelig heller ikke, ofte trenger hun bare å møte opp, men denne gangen overbeviser hun virkelig.
Den første halvtimen av the Banquet var så bra som noe jeg har sett; kunne dette være den beste wuxiafilmen noensinne? Hadde den virkelig vakrere kung fu, stiligere fotografering og til og med bedre musikk (av mesteren Tan Dun) enn Hero og Crouching tiger? Med et av litteraturhistoriens beste plot boltet på så dette ut til å gå rett til himmels.
Men når Hamlet ankommer hoffet og slottsportene stenges blir filmen litt for statisk og (og dette er ofte tilfelle med Hamletfilmatiseringer) klaustrofobisk. Stadig er alt blendende vakkert (settdekoren her kan gjøre deg blind, akkurat som i horehuset i House of flying daggers), intrigen fascinerer og de sporadiske slåsskampene (iscenesatt av Yuen Woo Ping igjen) underholder, men filmen finner aldri helt tilbake til nivået fra den første halve timen. Etter 70 minutter trodde jeg faktisk det hele straks var slutt, men da var vi bare litt over halvveis. En stund fjerner filmen seg fra Hamlet, og vi kommer litt ut i det fri igjen, men slutten er uungåelig. No one here gets out alive.
Hamlet er ikke blant mine absolutte Shakespearefavoritter, men dette er morsomste filmatisering til nå. Teknisk står ikke dette tilbake for noe som helst, det var knapt noen filmer i 2006 som var en like stor fryd for øyet og øret. Men den forholdsvis umeritterte regissøren Feng Xiaogang (dette er hans suverent beste film) kunne strammet litegrann inn på lengden og sluppet filmen ut av slottet ved flere anledninger, da hadde dette vært en virkelig klassiker.
______________________
Dett var dett. Kommer tilbake i morgen allerede med trekning av første del av tordendomen. Skulle jeg rekke å se mer film får den vente til neste år.
Kebab er godt. Mmm.
FILMER SETT SIDEN SIST:
Awesome…I fuckin’ shot that, Fearless, Serenity
Noen repriserunder med diverse mennesker som stort sett likte det de så.
Kebab Connection
I litt tilfeldig rekkefølge, noen elementer som gjør Kebab connection interessant for meg:
-Kung Fu
-Kebab
-De beste reklamefilmene noensinne ((tenk drømmesekvensen i KOPPS, men med Hong Kong-vri)
-Angsten over å bli far
-Konflikten mellom kunstfilm og underholdningsfilm
-En barnevogn i smijern formet som en drage
-Shakespeare (selv om Romeo og Julie er litt klisjé)
-Et blikk på et lands innvandrerkultur (tyrkerne denne gang)uten fokus på elendighet
-En særs pen dame, og så tøff at hun presser inn et lite WOOHOO mellom veene
-Enda en hyllest til Krigsskipet Potemkin
-Noen skikkelig mislykkede gangstere
-En god og varm følelse i magen når rulleteksten kommer
Mot dette har vi et par negative elementer.
-Den er tysk.
-Noe av humoren er vel litt vel breial.
-Bruce Lee er ikke så tøff som alle synes.
-Ouzo ser ikke noe godt ut.
Og mer enn det var det vel ikke nødvendig å si. Vitenskaplig sett er det vel ingen tvil om at dette var en skikkelig bra film. Anbefales av 100% av alle norske filmbloggere som har anmeldt den. Og kona hans, som likte den enda bedre.
___________________________________
TRAILERPARK
Tenacious D in The Pick of Destiny
Brukbar forhåndsbuzz på denne, men denne traileren er svakere enn ventet. Takk til Fylleangst for påminnelsen.
Confessions of Pain
Teamet bak Infernal Affairs lager krim igjen. Denne må vi passe på fremover, selv om teaseren i seg selv ikke sier så mye.
Death of a President
En del kinoer i USA nekter å vise denne av politiske årsaker, til tross for at den vant kritikerprisen i Toronto. Jeg liker sånt som dette, men denne har fått blandet kritikk.
The Legend of Sudsakorn
Fra Thailand. Med drager og havfruer og sånt. Og det liker vi.
A guide to recognizing your saints
Enda en prisvinner (fra Sundance, den fikk skryt i Chicago nå nylig også), og kanskje enda et bevis på at det går an å lage bra film i unaiten uten så enormt mye penger?
Hostel II
Tihi. Morsom trailer. Fikk aldri sett den første, skal nok ikke se denne heller.
Jesus Camp
Greit å slutte med en skikkelig skrekkfilm, siden det akkurat har vært Halloween og greier.
Pegasus. Piletre. Pannelugger. Og hiphop.
FILMER SETT SIDEN SIST:
Battlestar Galactica (2.10 (forlenget versjon) – 2.12)
Jeg skal slutte å skrive om Galactica. For det første er det mange som følger med på NRK2, og dermed er i fare for å møte spoilere. For det andre brukte jeg opp superlativene midt i sesong en engang, og dette blir bare bedre og bedre. Galactica har Babylon 5s sans for det episke, Losts manglende respekt for TV-seriekonvensjoner, 24s neglbitende intensitet, og er samtidig en slags parabel til krigen mot terror besatt med de beste forfattere og skuespillere på kloden akkurat nå. Det finnes rett og slett ikke noe flottere enn Battlestar Galactica. Heretter skriver jeg bare “som før” hvis ikke det blir noe markert dårligere.
Requiem for the Darkness (1.1-1.2)
Morsom skrekk-anime med ekspresjonistisk stil og makaber humor som spesiale. Litt liten substans i begynnelsen, kanskje, men absolutt verdt en titt. Katakombeveteranene vil sikkert like å vite at bønnetelleren fra The Great Yokai War dukker opp i første episode. I den andre møter vi et iltert piletre (bare sånn at dere vet hvorfor det er et piletre med i overskriften til denne posten).
Samurai Champloo (1.1-1.2)
Som Requiem… føles dette litt innholdsløst ut fra start; karakterer og handling har ikke rukket å sette seg skikkelig ennå. Men stilen er upåklagelig: Samuraier og hihop er to av de tøffeste tingene som fins her i verden, og dette er nydelig animert til å være en tv-serie også.
Awesome: I fucking shot that!
“The Greatest Concert Movie Ever” har de likegjerne puttet på coveret, og hvis de med det mener at en god konsertfilm skal fange følelsen av å være der har de kanskje til og med rett. Til turneavslutningen sin delte Beastie Boys ut 50 videokameraer til fans plassert på forskjellige deler av konsertarenaen (Madison Square Garden, som vi sist hilste på i Jay-Zs Fade to Black). De fikk beskjed om å la kameraene rulle samme hva de gjorde, og i tillegg til flott rå konsertfilming har de levert doturer, runder for å kjøpe mer øl, dansende småbarn med store hodetelefoner, folk som breaker i salen og en mengde småting jeg ikke husker.
Vel er klippefrekvensen i overkant høy i begynnelsen, men etterhvert som hodet vender seg til det blir filmen en hypnotisk opplevelse for beastiefans. Tøff konsert også, med avslutningsnumrene Brass Monkey, Intergalactic (framført langt oppe på tribunen) og allmektige Sabotage (som som vanlig nesten får publikum til å rive huset) som høydepunkter; jeg overraskes hver gang det grå håret viser seg under baseballcapsene, men Beastie Boys holder seg så godt at de sikkert er blant oss om tjue år også.
Teknisk fotnote: Denne DVDen er så stappet med ekstramateriale og rare småting at min 900kroners DVDspiller småhakket litt et par steder. Den ordentlige spilleren min taklet den helt fint.
Dragon Tiger Gate
Huffda. En tøff åpning (det aller meste du ser av slåssing i traileren foregår i den første halvtimen av filmen) til tross, Dragon Tiger Gate er et makkverk av en film. Donnie Yen er tilsynelatende for opptatt av å se like ung og hip ut som medspillerne sine til å legge merke til at filmen hans klarer kunststykket å bruke alle kampsportklisjeer SAMTIDIG som man erter på seg fans som meg fordi man ikke har forstått vitsen med klisjeene.
I stedet for å vinne over egne svakheter (som i f.eks Fearless) får heltene i DTG seieren servert på et sølvfat. Skurkene er dårlige kopier av pappfigurer, heltene er kleshengere… vi får til og med noe som må være tidenes dårligste treningsmontasje (Disse menneskene kan ikke ha sett Team America: World Police…)! Avslutningskampenen er en orgie i hårspray og dårlig CGI. Men innen du kommer dit har du slitt deg gjennom så mange klisjeer, stjålne plot (inkludert en sekvens stjålet rett fra Sha Po Lang, som det samme teamet laget tidligere i år! Latskap.) og produktplasserte nokiatelefoner at du gir faen. Se Fearless i steden.
En fin film, en veldig fin film, en GRISEFIN trailer.
FILMER SETT SIDEN SIST:
Fearless
.jpg)
Jet Li har sagt at etter 25 år er Fearless den siste wushu-filmen han gjør, og det er vanskelig å tenke seg en bedre avslutning på den delen av karrieren hans. Dette er en hyllest til Huo Yuanjia, mannen som la grunnlaget for den moderne formen av sporten som Li ble verdensmester i på søttitallet. Han var også læremesteren til Chen Zhen, som Li spilte i Fist of Legend.
Et treffende valg altså, og det hjelper jo også at Fearless er den beste skikkelige kampsportfilmen på minst et tiår, og den beste skuespillerprestasjonen Li har levert noensinne. Bare første del av Once Upon a Time in China-sagaen rager høyere blant Lis flimer for meg. Regissør Ronny Yu leverer karrierebeste , og viser at han har brukt tida i Hollywood til å lære seg nyttige triks (i motsetning til kollegaer som John Woo og Tsui Hark, som tilsynelatende har glemt mange av sine).
Historien er så standard som den kan bli. Talentfull slåsskjempe stiger fort i gradene, får seg en på tygga, gir opp, oppdager indre visdom og styrke og kommer tilbake. Men til forskjell fra filmene om Wong Fei-Hung er dette er en ganske rå film; den vanlige komikken er mer eller mindre erstattet av blod og brukne lemmer. Et par kamsekvenser i filmens første del er blant noe av det mer imponerende jeg har sett, selv om Jet nok ikke er like kjapp som i f.eks Fist of Legend.
Men som skuespiller er han imponerende. Han har alltid hatt karisma, men her er han knallgod både som arrogant kødd i tjueåra og aldrende mester. Mange solide prestasjoner i birollene også, men jeg har ikke forsket så nøye på om jeg har sett noen av dem før.
Kongefilm, altså. Enda et innslag på en stadig trangere topp ti-liste. Håper langversjonen (m/bla.a. Michelle Yeoh og en fight med en thaibokser) en gang ser dagens lys.
Only Yesterday
En Ghibli-film av de litt mer obskure, fra Isao Takahata, mannen bak Grave of the Fireflies, om en kvinne i slutten av tjueårene som reiser på landet i ferien, og samtidig tenker tilbake på hvordan livet var i femteklasse. Romantisk, rørerende og sedvanlig vakkert fortalt, men bitelitt lang. Anbefales hvis du skal vise film for en Jazztante som tror tegnet film er for småunger. Kan få folk til å grine, tror jeg.
_________________________
Trailerpark
GRINDHOUSE: PLANET TERROR
Herregud. Harry Knowles påstår at lemmet hans ble til titan da han så denne. Han er en god del sykere enn meg, men jeg skjønner hvor han kommer fra, la oss si det slik. Den. Beste. Traileren. Noensinne.
_________________________
Fred Ut-autorisert Podcast #8: Penn Radio
Penn Jillette, best kjent som den pratsomme delen av Penn & Teller (og en av deltakerne på The Aristocrats) driver standard amerikansk Talk Radio. Prareradio slik det skal gjøres. Usaklig, brautete og morsomt.
DET ER OFFISIELT: Katakombene-06, Lørdag den 7. Oktober. Gudene hjelpe oss alle sammen.
FILMER SETT SIDEN SIST:
My Neighbour Totoro
For hvem vet hvilken gang, det nærmer seg tosifret nå. Det er som tidligere nevnt Ut Jrs favorittfilm.
Sister Street Fighter
Funky, funky. Stilen er en del Kill Bill, en Del The Street Fighter og en del Austin Powers. Skurkene er megatøffe (alle viser fram kamptriksene sine, og på utvalgte steder fryser bildet og det kommer opp tekst som forteller hva folk heter og hvilke krefter de har), men er omtrent like kompetente som Dr. Evil og kompisene hans. Dubbingen er styggtøff, av det slaget man hører på Wu-Tang Clan-skiver. Slåssinga er helt ok. Sonny Chiba stjeler showet hver gang han dukker opp. Handlingen er teit til og med til en slik film å være. Alt i alt var dette ikke essensielt, men definitivt gøy. En sånn film som gir Quentin Tarantino våte drømmer.
___________________________________________________
Skulle egentlig poste litt nytt og trailere og sånt i dag, men dere fårkose dere med trailerne til the Departed og the Illusionist på egen hånd, det er avsindig varmt hos meg i dag. Får legge meg på sofaen og se på film til det går over.
Må bare nevne at jeg har booket lokalet til filmsammenkomsten vår 7. Oktober. Håper å se alle faste lesere og filmbloggere der. Detaljene kommer etterhvert her.
Blødende Kvinner.
FILMER SETT SIDEN SIST:
Million Dollar baby
Når dette skrives ligger Clinterns boksemelodrama på 64. plass på Imdbs topp 250-liste. Og selv om det er en vellaget og velspilt liten film har den ingenting der å gjøre, til det er den for traust, for uspennende og for avhengig av klisjeer. Filmen tar riktignok en uventet vending i siste akt, men måten dette behandles på føles tom for meg. Og selv om jeg liker fyren: dette håper jeg var den siste filmen med voiceover av Morgan Freeman.
Men det håndverksmessige er solid så det holder; jeg lå egentlig på sofaen med Nintendo DSen min mens Fru Ut skulle se på denne, men det flotte samspillet mellom Clintern og Freeman, og stilig foto av Tom Stern dro meg inn i filmen. Hilary Swank gjør en flott jobb i en klisjefylt rolle, og den ene tingen i manuset jeg virkelig likte var måten hun ble introdusert på; dette er er Clintern og Morgans verden, Swank bare er der, og må slåss for posisjonen sin i historien på samme måte som hun slåss for å få Eastwood som trener. Og vi skjønner hvorfor hun kjemper, Eastwood nærmer seg gåstolalder, men er magnetisk som alltid. Han ser akkurat ut som Bruce Wayne i Batman – The Dark Knight Returns nå.
Likevel er dette en film det er helt greit å hoppe over.
Ginger Snaps
Denne er mye mer spennende. Det er fem år og to oppfølgere siden jeg først ble oppmerksom på den, og en stund angret jeg på at jeg ventet så lenge. For i en times tid er Ginger Snaps en lykantropisk Heathers uten skulderputer, en sylskarp liten skrekkfilm med stor innsikt i pubertale problemstillinger og svart humor av høy kvalitet.
Opplegget er ikke spesielt revolusjonerende: Søstrene Fitzgerald ser så svart på ting at Christian Slaters rollefigur fra Heathers neppe hadde turt å nærme seg dem, og de blir ikke akkurat i bedre humør av at storesøster Ginger får sin første menstruasjon og blir bitt av en varulv på samme dag. Dermed holder det ikke med iskrem når pmsen setter inn.
Dette kunne blitt sørgelig dårlig, selvfølgelig, men manuset (skrevet av en kvinne, en sjeldenhet i sjangeren) føles sjeldent autentisk i sine beskrivelser av jentenes prøvelser. Emily Perkins og Katharine Isabellegjør Fitzgeraldjentene til levende mennesker av kjøtt og (spesielt) blod.
Trist nok tryner det hele ganske kraftig i siste akt. Plutselig er vi på nivå med Scream, I know what you did last summer og alle andre filmer i samme gate. Det er fryktelig synd, for dette kunne vært en klassiker. Anbefales nysgjerrige.
___________________________________
Frustrerte Frøkner: 5 Pubertale jentefilmer du bør se før du Dauer
1) BATTLE ROYALE
Ta bort våpnene og du har ungdomsskolen slik jeg husker den; mobbing, kjærlighet, drama på operanivå og skikkelig frustrerte lærere. Jeg tror filmen er absolutt realistisk i hvordan ungdommene oppfører seg i situasjonen de blir plassert i. Håper alle har sett denne nå.
2) VALERIE AND HER WEEK OF WONDERS
Tsjekkisk fantadifilm om unge Valeries freudianske feberdrømmer. De erotiske delene av filmen er på grensen til eksploitation (betenkelig når jenta skal være så ung, selvfølgelig), men det er vel ikke bare jeg og Valerie som hadde mye rart i hodene våre når hormonene piplet som verst? Jeg kunne i hvert fall drømt dette da jeg var fjorten.
3) IKKE NAKEN
I Norge er vi gode på pubertale jentefilmer av den litt snillere sorten, og Torunn Lian har laget flere av dem. Denne er ikke bare fersk, den er solfyllt, vakker og morsom også.
4) FØKKING ÅMÅL
Svenskene er litt tøffere…
5) GINGER SNAPS
Mens kanadierne er tøffest. Legg forresten merke til at jeg ikke nevnt Kamikaze Girls en eneste gang på denne lille lista…
Jackie Wu vs. Damon Albarn. Dessuten: vårmoten!
FILMER SETT SIDEN SIST:
Gorillaz: Demon Days Live
Gorillaz, med Damon Albarn i spissen, fremfører et av fjorårets beste album i sin helhet, med gjestestjerner (De La Soul, Roots Manuva, Shaun Ryder, Neneh Cherry…) og fett sceneshow designet av den andre pappaen til Gorillaene, Jamie Hewlett. Stilig, men tegneserefigurene er degradert til tilskuere og gjestestjernene får ikke mulighet til å ta helt av (bortsett fra Shaun Ryder, som til Albarns tydelige irritasjon ikke klarer å holde seg helt til manuset). Stilig som bare det, og musikken er fortsatt nydelig, men ikke like essensiell som f.eks Fade to Black.
The Tai Chi Master
En skal være forsiktig med hva man ønsker seg. I Sha Po Lang-anmeldelsen min var jeg misfornøyd med at de flotte kampscenene var for få og for korte. The Tai Chi Master (Må ikke forveksles med den andre The Tai Chi Master, eller Tai Chi II. Hihi.) er en tv-serie (Som ikke heter, Tai Chi Master, eller The Tai Chi Master, men The Master of Tai Chi. Henger du fortsatt med?) på 21 episoder som har blitt klippet ned til to timer, sannsynligvis uten at en eneste kampscene har blitt fjernet. Og dette er produsert og delvis regissert av Yuen Woo-Ping, med Jacky Wu (knivgærningen i Sha Po Lang) i hovedrollen. Og visst er det tøft; den ene feite slåsskampen avløser selvfølgelig den andre. Ved en anledning må vår helt kjempe seg forbi kampsportmestere som bor på hver sin etasje i et syv etasjer høyt tårn! HTai Chi Master har prosentvis mer kung fu enn jeg har sett i en film noen gang. At det hele er skutt med billige videokameraer på sedvanlig kinesisk TV-vis gjør faktisk ingenting; det framhever bare detaljene i koreografien. Og den er like bra som noe annet jeg har sett. Dette er Dogme-kung fu, nesten.
Men mer enn en klokketime med skikkelig bra Kung Fu er faktisk litt for mye, til og med for meg, i hvert fall når den (ikke særlig originale, for å si det forsiktig) handlingen er skavet så langt ned til beinet at det innimellom føles som om du ser på verdens lengste trailer. Anbefales Kungfuentusiaster med et snev av AD/HD.
Bædæss kampscene med Jackie Wu her (divx, 4 min, 15mb).
______________________________________
Fred Uts Vårkolleksjon
Zazzle er en sånn lag-din-egen-t-skjorte-nettside, og siden jeg har ferie har Fred Ut, Sønn fått en egen T-Skjorte-kolleksjon. Ser for meg at jeg kan etablere en merkevare på linje med Busnell og Poco Loco
Skjortene er litt dyrere enn de burde vært, men trenger du pene, spesialdesignede t-skjorter (har gått for stil framfor humor) kan jeg anbefale NI!, min hyllest til vinneren av Tordendomen, spesielt. Jeg har bestilt den selv, så hvis du er usikker på kvaliteten kan det være lurt å vente til jeg har fått min. Ta gjerne en titt uansett. Hvis de er bra må jeg nok ha de andre også.
Kinesiske B-kjendiser gir Fred Ut litt å tenke på
FILMER SETT SIDEN SIST:
Bad Santa
Billy Bob Thornton spyr, drikker, banner og pisser i buksa i en film som likevel føles som en halvkokt ide som kunne blitt en klassiker med et skarpere manus. Tony Cox og Brett Kelly imponerer, men det er rett og slett ikke nok her. Ser den gjerne igjen som julefilm med litt øl innabords, men den når aldri opp på nivået til Silent Night, Deadly Night og The Nightmare Before Christmas.
The Promise
Jeg har ikke så veldig mange år på baken som kjenner av asiatisk film. John Woo, Jet Li og Jackie Chan ble jeg kjent med i løpet av 90-tallet, men vendepunktet kom da jeg for omtrent fem år siden leste jeg Harry Knowles’ liste over 2001s beste filmer og la merke til at det var mange asiatiske filmer der som hørtes spennende ut, og som jeg ikke hadde hørt om overhodet; Battle Royale, Fulltime Killer, Avalon, Shaolin Soccer og Legend of the sacred stone. Tilfeldigvis fant jeg ut at man kunne bestille DVDer fra asia på internett, at alle filmene var lett tilgjengelig, og at de i tillegg var latterlig billige (og er det fortsatt).
Jeg bestilte alle filmene nevnt over (Unntatt legend of the Sacred Stone, som jeg ikke fikk sett før i fjor), og dermed var det gjort. Siden har jeg kjørt en asiabestilling minst annenhver måned. Hyllene mine er ganske fulle, og selv de beste tingene jeg har sett tar meg sjelden til himmels på samme måte som Battle Royale og Shaolin Soccer gjorde første gang jeg så dem.
Men egentlig elsket jeg Hongkongs film mange år før alt dette, for i 1991 (tror jeg) gikk Chinese Ghost Story på Lundetangen Kinosenter, og slo meg fullstendig i bakken; så tøft kunne det altså være på kino! Flyvende sverdkjempere, onde spøkelser, en vakker kjærlighetshistorie, en vakker dame og verdens tøffeste (rappende!) munk. Moro, morro, MORRRO!
Hongkongs filmproduksjon er ikke dypsindig alltid. Til og med auteurer som Wong Kar-Wai får mer skryt for de intellektuelle sidene ved kunsten sin enn de ofte fortjener. Men moro må det være! Selv om jeg i blant ser (og liker) filmer med politisk brodd eller kunstfilmer skapt av mennesker med hodet godt skrudd fast i sin egen gluteus maximus er jeg først og fremst ute etter moro, enten det er i bokstavelig forstand eller det er i form av filmer som Running on Karma, som underholder deg først og fillerister deg etterpå. Filmskaperne må gjerne ha noe på hjertet, men skal man f.eks disse vestlig imperialisme passer det meg fint at kung fu er involvert, som i Once Upon A Time in China.
Hongkongfilm har altså en spesiell plass i hjertet mitt, selv om de siste åra har vært preget av popstjerner med (Andy Lau, Takeshi Kanesheiro, Sammi Cheng) og uten (Twins!) skuespillertalent, datagrafikk i litt for store doser og en viss idetørke. Matrix gjorde Hongkongs actionestetikk global, og det viste seg at noen fikk nok wire-fu og actionscener i sakte kino.
Poenget med alt dette? The Promise. Chen Kaiges film er muligens en fastlandskinesisk produksjon, men den har alle varemerkene til en god hongkongfilm. En søt kjærlighetshistorie (et trekantdrama, til og med), syke actionsekvenser (en mann som løper like fort som han i Askeladden og de gode hjelperne, en sublim avsluttende treveiskamp), ville effekter (digitale av varierende kvalitet), tvilsomme skuespillere (Nicholas Tse i skurkerollen og Cecilia Cheung som babe har begge vært tabloidfor i Hongkong; Tse for fyllekjøring/bildrap og Cheung for diverse kjendisgreier), huller i handlingen så store at man lett kan snike en heroinavhengig elefant igjennom dem(“Du kan gå hvor du vil bare du blir her på slottet”)og diverse andre små særheter (hva er greia med den handa på pinne Nicholas Tse drasser rundt på?).
Men som jeg koste meg med denne filmen! Den er flott å se på, har en overraskende elegant slutt, og ga meg akkurat det sukkerrushet jeg trang i en uke full av slåssing, konferansetimer og stress. Dette er akkurat den typen film jeg forsøker å lure mannen i gata til å se ved å skrive på denne sida. Dette er ikke den beste filmen i sitt slag; det er ikke den beste filmen jeg har sett i år heller, den er bare så innmari typisk. Og jeg trengte så sårt en sånn film akkurat nå.
Det at jeg faktisk har fått faste lesere, og til og med bloggekollegaer i løpet av det drøye året denne siden har eksistert gjør det faktisk vanskeligere å legge kritisk sans til side og gi seg hen til en ålreit, underholdende film. Det var godt å få det til igjen.
—
God Påskeferie, for de av dere som har sånt, en post med nyheter og trailere etc. følger om et par dager.
Sammo, Simon, Donnie og BEEEEELAAAA!
FILMER SETT SIDEN SIST:
Sha Po Lang
At denne filmen ble sett av mange i Hong Kong er naturlig; den har bilkræsj, slåsskamper og tre store stjerner. At den har blitt en kritikerfavoritt er mer underlig, for dette er simpelthen en god gammeldags HKfilm av det slaget det kom en i måneden av tidlig på nittitallet. Filmen forsøker seg med å følge formelen fra de klassiske John Woo -filmene fra åttitallet; Litt slemme politifolk (Simon Yam, Donnie Yen, m.fl.) forsøker å stoppe en like slem gangster, som også har menneskelige trekk (Sammo Hung) .
Problemet er at dette er mer kyniske tider, noe Woo selv også har fått erfare de siste årene. Å sette pris på familien sin er vel og bra, men i denne filmen fungerer det slik at hver gang noen begynner å snakke om at de har en datter som venter hjemmme eller lignenede kunne de like gjerne gått rundt med et skilt med EG ER DAU. Til tross for spredte forsøk på å være stilmessig ukonvensjonell (m/splitscreen og sånt), og til tross for fin fotografering (i samme stil som Infernal Affairs) klarer man ikke å trylle fram den opera-aktige patosen fra the Killer og Hard Boiled. Kanskje burde regissør Wilson Yip (som lagde den litt artige zombiefilmen Bio-zombie for noen år siden) satset mer på skyting, sakte kino, fyrverkeri og flaksende duer?
I Sha Po Lang slåss man i steden for å skyte, og slåssingen er denne filmens raison d’être (tenker jeg imponerte noen der). Dette er bakkebasert (vaiere brukes ikke, med ett veldig synlig unntak), dirty kung-fu. Videovold av beste merke. Her handler det om å mose hverandre, ikke å danse som i Hero, …Daggers og Tiger. Og det er moro en gang i blant det også, selv om jeg egentlig foretrekker den mer høytflyvende sorten.
I actiondelen av filmen er de virkelige stjernene Donnie Yen og Jackie Wu. Wu spiller Sammos psykotiske morderassistent, og er fryktelig tøff. Tenk deg at noen gir Gene Kelly en kniv og lar ham spille Jack the Ripper. Wu fortjener stjernestatus etter denne filmen, og kampen mellom han og Donnie Yen er det tøffeste noen har filmet i denne sjangeren på mange år.
Problemet er at denne filmen ønsket å ha en annen dybde enn den har. All slåssingen til sammen utgjør fem prosent av filmen. I gamle dager var det minst tjue. Det samme teamet holder nå på å lage Dragon Tiger Gate, kanskje treffer de enda bedre i annet forsøk.
Serenity
Repriserunde med hr. Gisholt, som var mektig imponert. Både Jet (Jackie Wu) fra Sha Po Lang og River fra Serenity ble umiddelbart tatt ut på Petters All Star Street Fighting Team. Der fins bla.a. Danny fra Danny the Dog, Mannen med Cricketkølla fra Attack the Gas Station (I only fight ONE!) og TheManWhoFightsDirty fra Ong-Bak fra før.
Battlestar Galactica 2.5-2.6
Stakkars Starbuck. Ikke før beinet hennes var i orden så…
White Zombie
Dette med å se film på senga med bærbar dvd-spiller på magen er bra greier, men det blir jo til at man sover litt innimellom… Med forbehold om at jeg tok en liten dubb midt inni der utroper jeg dette til Bela Lugosis beste film. Som Zombiemester på Haiti får han skule stygt og gjøre rare ting med hendene sine så ofte han bare vil, og ikke mange i filmhistorien overgår Bela i skuling. Nydelig fotografering i impresjonistisk stil (MYE finere enn f.eks Dracula og første Frankenstein) og en engasjerende historie. Veldig fin film, og en tydelig inspirasjonskilde for Roger Cormans Poe-filmer. En litt bortglemt klassiker.
_________________________
Behold: Nacho Libre!
_________________________
Gutta på Gølvet – Fem kungfufilmer på bakken du må se før du dauer
1) ENTER THE DRAGON
Har aldri helt skjønt fenomenet Bruce Lee, men han er tøff her.
2) THE PRODIGAL SON
Yuen Biao i sin beste hovedrolle. Avslutningskampen her blir et slags adjø til denne måten å filme Kung Fu på.
3) THE STREET FIGHTER
Sonny Chibas StreetFighter er den styggeste, mest usympatiske helten jeg kan forestille meg, men du vil ikke bli uvenner med ham…
4) FIST OF LEGEND
Jet Lis beste film uten hopp og sprett, sammen med Danny the Dog.
5) DRUNKEN MASTER 2/THE LEGEND OF DRUNKEN MASTER
Jackie Chan er morsom i fylla.
Fem litt glemte Fantastiske klassikere: 1915-1935
1) FREAKS
Tod Brownings sirkusfreaker tar hevn på en slem dame. Gabba Gabba one of us…
2) DER GOLEM
Wegeners versjon er fortsatt en av de beste fantasyfilmene noensinne. Frankenstein kunne neppe eksistert uten denne.
3) MAD LOVE
Peter Lorre spiller kirurg som liker å bytte hender…
4) Dr. JEKYLL & MR. HYDE
John Barrymore som Jekyll/Hyde er min favoritt, men mange er glade i senere versjoner.
5) WHITE ZOMBIE
Murder Legendre er et veldig tøft navn på en skurk i en skrekkfilm.
_______________________
Sekstendelsfinalene tar til
FILMER SETT SIDEN SIST:
Born to Fight
Hadde et par kompiser på besøk, vi var like utkjørt alle tre, så vi koste oss med denne veldig dumme og utrolig morsomme filmen fra produksjonsteamet bak Ong-Bak. Like logisk som en gjennomsnittlig episode av A-Team, og mye morsommere.
_________________________________
Sekstendelsfinaler, del 1
Det hardner til i domen, de siste åtte postes om et par dager. En litt uspennende trekning kanskje, men 39 og 40 blir spennende.
33) The Life Aquatic vs. Redbeard
Vanskelig, vanskelig. The Life Aquatic får min stemme fordi jeg skulle ha sett den om igjen for lenge siden.
34) Casablanca vs. Scarface (Den med Al Pacino)
Åttitallsnostalgi er vel og bra, men Casablanca får min stemme (og går sikkert lett videre til neste runde).
35)Save the Green Planet vs Strings
Vanskelig, vanskelig. Lady Vengeance har virkelig gitt meg smaken på koreansk glad(?)vold, så Green Planet får min stemme.
36)The Twilight Samurai vs. Lost in La Mancha
Enkel stemme til Twilight Samurai. La Mancha hadde flaks som gikk videre.
37) The Raven vs. Salmer fra Kjøkkenet
The Raven sendes videre, fordi jeg alltid kan se den om igjen. Salmene har jeg liksom sett.
38)Touching the Void vs. Kung Fu hustle
Vanskelig, men Touching the Void er ekstreemt bra. 1-0, men det kan vel ikke vare?
39) Singing in the Rain vs. OldBoy
Den vanskeligste hittil? Lady Vengeance har fått meg til å se noen ørsmå svakheter ved Oldboy, og AKKURAT NÅ hadde det hadde vært fint med Singing in the Rain. Det har vært en sånn dag. 1-0
40) Sin City vs. King Kong (1933)
Sorry,Marv.Originalkong får min stemme.
Og vi rumler…
Sverd & Romskip & Drager & Giid
FILMER SETT SIDEN SIST:
Seven Swords
Begynte på denne på Lørdag, men måtte stoppe etter tre kvarter for å redde lørdagsfreden siden den var mer blodig enn Fru Ut ble opplyst om på forhånd.
Historien er forholdsvis enkel å oppsummere. Innbyggerne i kina blir nektet å praktisere kampsport av de Mandsjuriske(staving?)makthaverne. En svært brutal liten arme berserkere (de bruker vin i steden for sopp) under ledelse av General Ild-Vind får betalt per døde kung-fu utøver de leverer. En tidligere toppfigur i det gamle regimet har kommet på bedre tanker, og saboterer som best han kan. Han får advart innbyggerne i en av landbyene som skal renses, og to av landsbybeboerne skaffer hjelp fra fire sverdkjempers som lever i eksil på Himmelfjellet. Dermed er de syv. Og de har hvert sitt (veldig tøffe) sverd.
Med syv helter, to skurker, tre-fire landsbyboere og enda et par viktige personer er det nok av forviklinger av forskjellige slag, og la det være sagt; Tsui Hark er ikke noen Robert Altman. Det blir tuglete i perioder, når for mange subplots skal avsluttes på litt for liten tid (dette var et stort problem i blant annet Legend of Zu fra 2000 også). Men Harks filmer har aldri vært elsket for sin narrative (kan du si det på norsk) klarhet. Det har aldri handlet om å vinne oscarer heller. Det handler om å skvise inn så mye som mulig av det vi egentlig ønsker oss av en god gammeldags underholdningsfilm (for eksempel:
*Ekstremt heftige actionscener
*En skurk man kan bue skikkelig på
*Tøffe, sterke, vakre og selvstendige, men sårbare helter av begge kjønn
*Flott landskapsfotografering hver gang det passer seg
*En tematisk og filosofisk bunn som du så vidt aner, men som ikke er sjenerende
*En happy ending som følger etter såpass mye slit at den føles fortjent
*Følelsen av at det godt kan komme mer ).
Det handler om å skape underholdende brukskunst, og det er ikke mange filmskapere som har tatt dette til et høyere nivå over en like lang tidsperiode som Tsui Hark.
Seven Swords er det beste han har hatt fingrene borti siden Iron Monkey i 1993. Minst. Da har jeg riktignok ikke sett filmer som Master Q, Xanda eller Black Mask 2 (enern ga meg kraftig migrene i 2000), men de fleste vil vel være enige i at karrierenkurven hans har pekt stygt nedover de siste 10 årene eller så. Til nå.
Historien er litt for rotete fortalt, og sentimentaliteten er sikkert for påtrengende for noen. Vi snakker ikke om historiens beste filmr her. Men når var actionscene like heftige, heltene like tøffe, skurkene like kule og landskapen like vakre som her? Sjelden.
Det er litt deilig å kunne være uenig med hele verden en gang i blant, det er alt for lenge siden sist. Jeg kan bare konstatere at det er ingen grunn til å la seg lure av skeptikerne (og dem har det vært mange av, se på denne anmeldelsen, for eksempel). Etter min mening kan de ikke ha sett mange av Harks filmer. Hva hadde folk ventet seg, egentlig?
Det er urettferdig at en film som Ong-Bak overøses med skryt på tross av sine feil, mens en film som Seven Swords betraktes som en gedigen skuffelse når den beviselig er en mye bedre film på alle områder, bortsett fra at ingen sklir under lastebiler i spagaten. Det kan selvfølgelig være en kjekk ting å kunne, det er ikke det jeg sier. Og når jeg tilgir en film som House of Flying Daggers alle sine svakheter og gir meg over fordi den er pen å se på er det minst like naturlig for meg å gjøre det samme her:
Seven Swords er årets suverent beste film fra Hong Kong, og bare the Promise kan ta fra den å være årets film i sjangeren sin. Anbefales alle som vet at det er forskjell på George Lucas og Zhang Yimou, men som har litt sansen for begge. Og nå ønsker jeg meg firetimersversjonen.
_____________________
Var en tur på flotte monkeypeaches for å finne en trailer til en skrekkfilm jeg ikke husket navnet på, men som var regissert av en regissør med det rett og slett fantastiske navnet Bjarne Wong da jeg kom over litt info om denne:
Thru the Moebius Strip er et kinesisk prosjek basert på en historie og persondesign av Jean “Moebius” Giraud, en av europas viktigste tegneserieskapere gjennom tidene. Under sitt eget navn har han for eksempel laget Blueberry, som Moebius har han laget diverse fantastiske greier. Dette prosjektet har tatt seks år, masse penger og har slitt ut hundrevis av animatører (se Monkeypeaches for hele historien). Litt som en som en kinesisk Slipp Jimmy fri. Og dette ser da morsomt ut?
Trailer her.
__________________
En annen film som har fin trailer er Memoirs of a Geisha. Men, en film om japanske geishaer basert på en amerikansk bok, med amerikansk regissør (Rob “Chicago” Marshall), engelsk tale og en kinesisk (Zhang Ziyi) og en Malaysisk (Michelle Yeoh) skuespillerinne i de kvinnelige hovedrollene? Det lukter The Last Samurai en gang til, og det er ikke ment som en anbefaling. Men traileren er pen.
Alle som bryr seg har selvfølgelig sett denne for lenge siden, men siden jeg nå en gang er i trailerparken slenger jeg like godt med den siste Harry Potter-traileren. Jeg var veldig fornøyd med den forrige og likte ikke at de byttet regissør, men se på dette! De har slengt MYE penger i veggen denne gangen, og dette er favoritten min blant bøkene…
_____________________
De amerikanske kinoinntektene opplevde en ekstra dårlig helg i et år fullt av dårlige helger denne helga (si det fort 40 ganger etter hverandre). Detaljene finnes på alltid like pålitelige Boxoffice Prophets har detaljene. Mye skrot på amerikanske kinoer på en gang, selv om Wallace and Grommit og history of Violence sikkert er bra. En kan ikke annet enn å lure på om en dyr fiasko som The Island hadde floppet like stygt hvis den hadde blitt sluppet i et så dødt marked.
Fint er det i hvert fall at en film som W & G holder stand så godt. For folk vil ikke bare ha skrot, ikke egentlig. Ikke i USA heller.
:::::::::::::::::::::::
17 filmer med Tsui Harks fingeravtrykk du må se før du dauer, gjerne i denne rekkefølgen
1) Once Upon A Time in China 1-3
2) Iron Monkey
3) Seven Swords
4) Swordsman 1-2
5) Chinese Ghost Story 1-2
6) ZU: Warriors of Magic Mountain / Legend of Zu
7) (New) Dragon Inn
8) Peking Opera Blues
9) A Better Tomorrow I-III
10) A Terracotta Warrior
Se der er Johnny! Og så GLAD han ser ut!
FILMER SETT SIDEN SIST:
Charlie & The Chocolate Factory
Hohoho. Man kan si mye om Tim Burton, men kuer liker han ikke i det hele tatt. I denne filmen lager man pisket krem ved å la en ompalompa piske en av våre bovine venner på juret. Au. Og hvem glemmer vel de flammende kuene fra Mars Attacks (“Is someone havin’ a barbecue?” ? Hvis Tim Burton noen gang møter Gary Larson blir det trøbbel.
Som du kanskje allerede har en mistanke om: jeg koste meg stort på Sjokoladefabrikken. Jeg har ikke noe religiøst forhold til boka (en hørespillversjon på radioen i barndommen gjorde inntrykk), men jeg er veldig glad i Roald Dahl generelt. Han hadde stor fantasi og var ikke redd for å være slem mot små barn, alltid en fin egenskap for en barnebokforfatter (Se også Lemony Snicket, Edward Gorey og Tim Burtons egen The Melancholy Death of Oyster Boy).
Og filmen er tro mot både Roald Dahl og Tim Burton. Historien er enkel og grei, men det visuelle er laget så overdådig (dette er Burtons mest episk fotograferte film) at du må se den flere ganger for å få med deg alt. Johnny Depp, Ompalompaer, humor, musikk (Danny Elfmans beste arbeid på gudene vet hvor mange år) – alt funker.
Noen likte ikke referansene til 2001, psycho, Oprah, 70-tallet og alt som egentlig ikke hører hjemme i Dahls verden. Noen likte ikke Burtons flashback til Willy Wonkas barndom med pappa Christopher Lee. Jeg syntes kanskje starten var litt treg, at Charlie kunne funnet billetten enda litt fortere. Ellers har jeg lite å klage på.
Harry Potters suksess har gitt oss flere bra filmatiseringer av barne- og ungdomsbøker de siste årene, dette er en av de fineste hittil. Jeg ble i så godt humør at the Descent måtte vente til en annen gang. Så var det snart tid for Narnia. Og Potter4.
AZUMI
Denne har jeg vært innom før i år, men da så jeg bare de beste kampscenene. Jeg så den igjen i går fordi Fru Ut (som har trent litt japansk sverdkamp, det er ikke hvem som helst jeg er gift med) hadde lyst til å se den, til tross for at den er blodigere enn hun liker.
Denne filmen har ikke fått det publikummet den fortjente, synes jeg. Den er en heftig miks av de Sju Samuraier og Kill Bill. Et episk historisk drama med tegneserieskurker. En trist oppveksthistorie med blod nok til en verdensturne med Gwar. Den er regissert av Ryuhei Kitamura, som nok fortsatt er mest kjent for Versus i vesten. Hans
versjon av Godzilla er jeg veldig klar for.
Og fortsettelsen på historien om Azumi har kommet på DVD i høst. Må ses.
______________________________
Har ikke så mye å melde ellers i dag, men et lite innslag av solskinn skal dere få, de av dere som mener verden går dere i mot. Her er traileren til The Shining Redux.
