Filmer siden sist: Løgner og Lukten av Skinke

Body of Lies

Anmeldergud Mark Kermode hevder at Ridley Scotts filmer har blitt svakere av at han pumper ut en i året istedenfor å grave seg ned i åreslange prosjekter med et visst preg av mani (Blade Runner, Legend…). Body of Lies er et godt eksempel på dette; den kunne likegodt ha vært laget av Tony. Nå er ikke dette på noen måte en dårlig film, den har nydelige skuespillerprestasjoner, et ok spenningsnivå mesteparten av veien og et forfriskende moderne syn på hva krigen mot terror faktisk er for noe. Men noe mesterverk er slettes ikke.

Mark Strong stjeler filmen fra Crowe og Dicaprio. Hans jordanske spionsjef ligner en arabisk Christopher Lee. IKKE en mann du kødder med. DiCaprios forsøk på å sjekke opp en iransk lege er et forsøk på å vise oss at islams kvinnesyn også rommer respekt ,men dette er desverre helt unødvendig i en litt tom teknothriller. Det er mye fint her, men alt jeg ikke har nevnt er ute av systemet ditt før popkornet. Greit nok, men det fins så mye film i verden at jeg egentlig ikke har tid til å se sånt som dette.

Doomsday

Skal man først lage uviktig film er det mye morsommere å inkorporere skotske kannibaler  som hører på Fine Young Cannibals  (og som gjør noe så sjeldent på film som å grille en fyr før de spiser ham), litt ridderromantikk, en fet biljakt og den tøffeste kvinnelige actionhelten på en god stund. Dog Soldiers, Descent og denne utgjør et solid ekte hat-trick for Neil Marshall. Hvor går han etter dette?

Rasputin the Mad Monk

Christopher Lee sprudler i denne Hammerhyllesten til den seiglivete gærne monken. Noe sier meg at dette var mye morsommere enn å spille Dracula og Frankensteins monster. Bare synd at filmen er ørlite treg i alle ledd og ikke klarer å skape filmen Lees rolleprestasjon fortjener. Rasputin er en sjeldent fascinerende hovedperson,  fullstendig blottet for positive egenskaper og det hadde faktisk vært skikkelig tøft om noen laget en litt slemmere nyversjon av denne.

Dessuten:
Fru Ut fikk se Jail Bait og hadde det litt morsomt selv om hun sovnet midtveis hun også. Hun klarte også å komme seg gjennom Fido og hadde ingen problemer med å se filmens kvaliteter. Jeg er også på vei gjennom sesong to av Muppet Show, som er mye bedre enn den første og trygt kan anbefales. Men styr unna den norske DVDen, den mangler det flotte triviasporet som utgjør minst en tredjedel av underholdningsverdien. Jeg blir skikkelig forbaska når lokale distributører fjerner godsaker som dette helt uten grunn. Også så jeg Kamikaze Girls atter en gang, denne gang med femti stort sett totalt uforstående niendeklassinger, men det satt en fire-fem stykker som vanligvis ikke sier noe i krokene og smilte for seg selv. Det var derfor jeg ville vise den.

Jepsi Pepsi, det er den tiden igjen. For fjerde gang skal de sekstifire beste filmene jeg har sett et år dælje løs på hverandre til en står igjen. De fire beste innlemmes i Tordendomens æreshall der det allerede finnes tolv klassiske filmer. Planen er for øyeblikket å holde på til vi har hundre (det skulle ta 25 år   i æreshallen eller til ingen gidder å stemme. For de som ikke vet hvordan dette funker skal jeg snart sette opp en FAQ, men tradisjonen tilsier at vi starter med å kikke på lista over filmer jeg har sett i år. Det er altså herfra jeg plukker ut de 64, men erfaringsmessig blir det en del filmtitting også i romjula. Domen åpner seg for alvor rundt nyttårsaften.

Her er de foreløpige kandidatene for TD4. 103 filmer har jeg rukket til nå, en liten nedgang fra i fjor som blant annet skyldes flere gjensyn. Hvis det er noen av disse du blir veldig sur hvis jeg utelater fra de 64 som får være med må du si i fra i kommentarfeltet:

A History of Violence

Astropia

Austin Powers: International Man of Mystery

Alvin og Gjengen

Appleseed: Ex Machina

Barry Lyndon

Battle Royale

Battles without Honour or Humanity

Be Kind Rewind

Black Fist

Black Snake Moan

Body of Lies

Brotherhood of Justice

Cannibal: the Musical

CJ7

Cry-Baby

Dark Days

Diary of the Dead

Direktøren for det Hele

Djevelens Advokat(dokumentar)

Doctor Tarr´s Torture Dungeon

Doomsday

Dororo

Enchanted

En Pasjon

Fido

Futurama: the Beast with a Billion Backs

Gates of Heaven

Hairspray (nyversjonen)

Harper

Hviskningar och Rop

Incident at Loch Ness

I´m Your Man

Iron Man

Jail Bait

Jodhaa Akbaar

Juno

Kaidan (07)

Kamikaze Girls

Karmen i Khayelitsha

Kiki´s Delivery Service

King Kong (dritlang versjon)

Kung Fu Panda

Land of the Dead

Little Miss Sunshine

Madagascar

Mad Detective

Mamma Mø og Kråka

Mannen som elsket Yngve

Martin

Mister Moto takes a Chance

Mummitrollet: Farlig Midtsommer

Mysterious Mister Moto

Nacho Libre

Nine Songs

No Country for Old Men

Om Shanti Om

Once Upon a Time in China 2

Pan´s Labyrinth

Planet Terror

Persona

Prince of Peace, God of War

Rasputin the mad Monk

Skammen

Slave of the Cannibal God

Smultronstället

Star Wars episode III: Revenge of the Sith

Sunrise

Sweeney Todd: the Demon Barber of Fleet Street

TekkonKinkreet

Tenacious D in the Pick of Destiny

Thank you, Mister Moto

The Assassination of Jesse James by the blablablablabla

The Dark Knight

The Endless Summer

The Fountain

The French Connection

The General

The Haunted Palace

The House with Laughing Windows

The Holy Mountain

The Orphanage

The King of Kong: A Fistful of Quarters

The Legend of Bigfoot

The Mother of Tears

The Passenger

The Satanic Rites of Dracula

The Simpson´s Movie

The Thin Blue Line

The Trouble with Harry

The Wild Hunt of King Stakh

The World sinks except Japan

There Will Be Blood

Think Fast, Mister Moto

Transformers

To Kill a Mockingbird

Wall-E

Wolfhound

Until the End of the World (trilogiversjonen)

Vargtimmen

Vernon, Florida

Vexille

White Suns of the Desert

Filmer siden sist: Blod og Søle av det obskure slaget

Battles Without Honour or Humanity (aka the Yakuza Papers 1)

Battles Without Honour or Humanity åpner med atomsoppen over Hiroshima og jobber seg oppover i intensitet; det første kvarteret er en serie konfrontasjoner i et etterkrigskaos med lemlestelser, voldtekt og mord. I en tidlig scene blir en fyr i tradisjonell japansk drakt myrdet av en Yakuza-aspirant.  Fra første bilde er regissør Kinji Fukasakus agenda klar: det er ingen ære i det moderne bandittvesen. Etterhvert glir alt raseriet over i en typisk gangsterhistorie, men altså blottet for ære og menneskelighet.

Når man tenker på hvor mye som har blitt gjort ut av Quentin Tarantinos “låning” av elementer fra hongkongfilmen City on Fire i Reservoir Dogs er det rart ingen har beskyldt  Martin Scorcese for å kopiere Fukasaku. Likhetene er mange, men der Scorcese tempererer råskapen med humor (Joe Pesci i Goodfellas for eksempel) er Battles en nådeløst nedadgående spiral av forræderi. Ingen stoler på noen, ingen bryr seg om noe og hovedpersonen inntar helterollen fordi han faktisk forsøker å ikke bryte løftene han inngår. Mer skal det ikke til.

Fukasaku hadde en rikholdig produksjon bak seg da denne filmen kom ut, men sammen med Battle Royale regnes dette som hovedverket hans. I alt finnes det fem filmer i serien the Yakuza Papers, og holder de tilnærmet dette nivået må jeg nok se dem alle.

Doctor Tarr´s Torture Dungeon (aka Mansion of Madness)

Denne  er regissert av Juan López Moctezuma, og har du hørt om ham er det mest sannsynlig fordi du har fotografisk hukommelse og husker fra fortekstene at han var  medprodusent på Alejandro Jodorowskys El Topo. Det gir også en liten pekepinn på hva dette er for noe rart.

Edgar Allen Poes ikke spesielt velkjente novelle The System of Dr. Tarr and Professor Feather danner grunnlaget for denne historen om en amerikansk journalist som reiser til et fransk asyl.  Det viser seg at de innlagte har overtatt styringen, det fikser de bare sånn passe.

Jeg har alltid likt filmer som bruker galskap på denne måten,  de utgjør nærmest en egen sjanger. Virkelig sinnssykdom er sjelden spesielt underholdende, men i filmer som denne gis filmskaperne carte blanche til å ta den helt ut. Sånt blir det ukonvensjonell underholdning av. Til tross for den lugubre tittelen er denne filmen nesten på høyde med personlige favoritter som Shock Corridor og I´m a Cyborg but that´s OK. Moctezuma deler Jodorowskys forkjærlighet for det merkelige, men er på langt nær like psykedelisk i stilen. Dette er mer en komedie enn en skrekkfilm, men følelsen av at hvem som helst i denne filmen kan finne på hva som helst er påtakelig.

En liten godfilm, dette. Synd en uklipt, remastret versjon ikke er lett å oppdrive.

Black Fist (aka Black Streetfighter)
Underholdende nullbudsjetts (det vil si: enda billigere enn vanlig) blaxploitation om Leroy Fisk, en hardtslående slumgutt som jobber seg opp som street fighter. Etterhvert får han trøbbel med mafiasjefen sin og en korrupt purk ved navn Heineken.

Ikke så mye mer å si egentlig. Vi får selvfølgelig vegg til vegg med høyt hår, vide bukser og fet musikk. Bonus denne gang er noen riktig så underholdende slåsskamper av den mer skitne sorten. Morsomt også å se Phillip Michael Thomas (Tubbs i Miami Vice) i en liten rolle som protopimp. Litt småkjedelig innimellom, men helt ålreit.

Jail Bait

Det er ikke lenger så hipt å sette pris på Ed Woods filmatiske trafikkulykker, men siden jeg fikk denne og klassikeren Glen or Glenda for tjue spenn var det på tide med et nytt møte med mannen som i blant blir kalt tidenes dårligste regissør.

Filmer som dette er hovedgrunnen til at jeg ikke opererer med terningkast, for hvordan vurderer man en slik film med karakter? Dolores Fuller (dama til Wood, som du også møter i Glen or Glenda sammen med Lyle Talbot,  kulissene og inventaret i Jail Bait) er en enda dårligere skuespiller enn Wood er regissør, dialogen later som vanlig til å ha blitt skrevet i fylla og det er i det hele tatt lite her som henger på greip.  Samtidig er det hele svært så underholdende, og da er det vel urettferdig å ta fram eneren?

De kjedeligste filmene til filmhistoriens giganter  gir meg mye mindre enn en film som dette. Sammenlign denne med Werner Herzogs the Wild Blue Yonder, for å slenge ut et eksempel. Med denne har jeg sett fire av Ed Woods filmer, og det gjør ham faktisk til en av de ti-femten regissørene jeg liker best. Han har særpreget (om enn ikke visjonen) til en auteur, de lettvinte løsningene og hysteriske historiene sjarmerer meg hver gang.

Jorda rundt på tre flytt

U-Carmen e-Khayelitsha
Karmen (som den heter i den billige men fine norske DVD-utgaven) er rett og slett Bizets opera, transplantert til en township i Sør-Afrika og oversatt til det Xhosa, landets nest største språk. Xhosa er fullt av strupe- og klikkelyder, ikke det første språket man tenker på når det skal synges opera. Og dette er skikkelig opera, til Fru Uts store fortvilelse. Sangen mikses sammen med reallyden, og et par steder frontkolliderer Bizets musikk med afrikansk folkemusikk. I denne versjonen jobber Karmen på en liten sigarettfabrikk, smugler litt og forfører folk på si. En godtroende politimann er med på notene, men ting kommer snart ut av kontroll.

Er du allergisk mot opera er dette et dødfødt prosjekt, men for oss andre er dette en mirakuløs film. Miljøskildringene fra Khayelitsha hadde klart å bære en mye svakere film enn dette, men kombinert med solide skuespillerprestasjoner (Pauline Malefane som Carmen er helt rå) og en av musikkhistoriens mest minneverdige verker blir dette en cinematisk kinaputt. Det eneste jeg har å utsette på denne er at den første og siste halvtimen er bedre enn timen i midten.

Regissør Mark Dornford-May og hans førstedame har etterpå laget Son of Man (Jezile), som ikke handler om LordX, men om Jesu liv, igjen transplantert til Sør-Afrika. Og gjett om jeg skal se. Få den hit!

(Carmentrailer)

Incident at Loch Ness
Werner Herzog forsøker å lage film om Loch Ness-monsteret samtidig som et filmcrew lager dokumentaren Herzog in Wonderland. Produsent Zak Penn synes konseptet trenger ei berte (“sonarekspert” Kitana Baker) og et lite snev action. Ting tar av. Det hele er egentlig en liksomdokumentar, regissert av Penn. Imdb er full av kommentarer fra folk som trodde greia var ekte. I hvert fall til alle tar på seg matchende dresser a la the Life Aquatic.

Herzog har uttalt flere ganger at han ikke skjønner ironi, men å tulle litt med mytene om sin egen person har han tydeligvis ingen problemer med. For oss som dyrker jorda han peker kameraet på er det selvfølgelig hylende morsomt å se ham snerre “This is the most chaotic production I´ve ever been on, and I´ve been on a few tough ones!” Penns mumling om at de i hvert fall ikke skulle dra båten sin over en jævla ås er vel filmens humoristiske høydepunkt.

Konseptet er herlig det, og som i Werner Herzog Eats his Shoe er det visst vanskelig å ha Herzog foran kameraet uten å hylle mannen og myten, så hvis du ikke har sett noen av filmene hans får du en grei innføring her. Problemet er at Zak Penn slettes ikke er noen Herzog i regissørstolen, og han er en skikkelig skroten skuespiller som (i motsetning til Herzog og de andre) ikke klarer å spille seg selv overbevisende. Karakteren hans er bare irriterende, ikke interessant på noe nivå. En litt strammere film med en litt mer overbevisende “skurk” hadde blitt en liten perle. Filmen ender i stedet opp som en slags Haisommer-parodi for Herzog-fans, det er jo heller ikke å forakte. Artig, men ikke essensielt (trailer).

Dororo
Overraskende sprek Manga-filmatisering (Tegneserien ble laget av Osamo Tezuka, mangaens gudfar) som har de tøffeste demonene siden Great Yokai War, og litt av den samme tonen samtidig som at den forsøker å si noe litt dypere om fedre og sønner og slikt. Hvis det er lenge siden du har sett en god fantasy/samurai/action-ting er denne anbefalt.

Mer orker jeg ikke å skrive akkurat i dag, men her er i hvert fall en trailer.
__________

Vinner av Domen III: Blade Runner
Greit nok, det vel?

And walked upon the edge of no escape and laughed

Control
Før Ian Curtis hengte seg sittende på kjøkkenet sitt rakk han og resten av Joy Division å bli fotografert av Anton Corbijn, en på den tiden ung og lovende fotograf som ennå var noen år unna å gjøre sitt internasjonale gjennombrudd (først med et NME-coverbilde av Depeche Mode i 1984, senere med en lang rekke fotografier (Depeche Mode, U2, Nick Cave, eh…Lene Marlin) og musikkvideoer. Skulle man først filme historien om Joy Division var regissørvalget opplagt.

Corbijns stil er lett gjenlkjennelig, og et av mange spenningsmomenter med Control var om stilen hans skinte gjennom eller om han hadde lagt om for anledningen. Det viste seg at Control nærmest var et Corbijn-bilde satt i bevegelse. Dette er en av de filmene der du kan pause DVDen hvor som helst og henge det resulterende bildet på veggen. Mer overraskende er en solid dose humor (“Det kunne vært verre, du kunne sunget i the Fall!”) og strålende musikk, det siste er overraskende fordi skuespillerne spiller og synger selv.

Joy Division var et aldeles fantastisk band, Curtis´ historie er engasjerende, og når i tillegg skuespillerne er like gode i rollene som de er på scenen er det lite å trekke her. Dette er en obligatorisk film for alle som påstår at de liker musikk, og det er jo et par. Det blir spennende å se hva Corbijn er i stand til hvis han setter seg i registolen igjen. Gi mannen en noir, eller en skrekkfilm for den saks skyld.

The Magnificent Trio

Før Tsui Hark og John Woo gjorde HongKongFilmen til et verdensomspennende fenomen hadde Chang Cheh regissert noen og nitti filmer, mange av dem klassikere (Five Venoms, One Armed Swordsman, Shaolin Temple), de fleste av dem sannsynligvis ekstremt underholdende. Og filmselskapet han jobbet mest for, Shaw Brothers ga ut et tusentalls filmer i tjueårsperioden 63-83 (omtrent) som er verdt filmkjenneres opperksomhet. Tidlig på 00-tallet begynte disse filmene å komme på DVD, en høytidsstund for fans av korrupte embedsmenn som får bank.

En svensk DVD-utgivelse av en del Shaw-filmer har også fått ufortjent liten oppmerksomhet. Problemet er litt at det er vanskelig å orientere seg i mengden av utgivelser (her er et tips: se etter følgende navn: Chang Cheh, Lo Lieh, Ti Lung, Jimmy Wang Yu). Selv har jeg bare rukket en fem-seks Shaw-filmer, men ALLE har vært skikkelig bra! Det er betryggende å vite at det fins hundrevis av flotte kungfufilmer der ute.

Magnificent Trio er en av de aller beste jeg har sett, det skyldes både at den føles så frisk (den er fra 1966, og selv om mange av karaktertypene er slik vi kjenner dem har ikke klisjeene satt seg ennå) og at den har minst et dusin rollefigurer vi blir godt kjent med, noe som nærmest gjør den til en Robert Altman-film i denne sammenhengen. Flere av de største stjernene i perioden er med her Jimmy Wang Yu, Lo Lieh og til og med Yuen Woo-Pimg dukker opp i en mindre rolle. Filmen hadde hatt godt av en aning mer utendørsfotografering, men kampkoreografien er tøtt (sjekk tidlig vaierbruk!) og det er litt deilig å se en kungfufilm uten de voldsomme lydeffektene som vanligvis brukes.

Historien er enkel. En korrupt dommer med Mikke Mus-lue plager lokabefolkningen. De har laget en underskriftskanpanje mot ham og venter på at en viktig minister kommer på besøk. Samtidig har noen sverdkjempere kommet til byen etter å ha tapt et stort slag på grensen like ved. De blir selvfølgelig blandet inn i det hele. Og hvis dette høres ut som en western er det neppe tilfeldig. Bytt ut sverdene med pistoler og John Wayne hadde vært på denne som Rune Rudberg på blå plastikk. I tillegg har den noe av Shakespearesk tragedie i seg. Allierte dreper hverandre ved en feiltakelse, folk skifter side, de uskyldige drepes. Finfin underholdning i vintermørket med andre ord.

(egentlig 2 ganger fem)

FEM FINE MUSIKKVIDEOER AV ANTON CORBIJN

01) Garland Jeffreys – Hail Hail Rock´n Roll
02) Henry Rollins – Liar
03) Nirvana – Heart Shaped Box
04) Nick Cave and the Bad Seeds – Straight to You
05) Depeche Mode – Enjoy the Silence

FEM ANDRE ANBEFALTE SHAW BROTHERS-FILMER
01) the Magic Blade
02) Five Venoms
03) Come Drink With Me
04) the 36th Chamber of Shaolin
05) Mighty Peking Man (har ikke sett denne, men ser den ikke herlig ut?)