There’s something rotten in the land of the ten Kingdoms. Og i Texas. Men i Miami er alt blomst. Godt nytt år!

FILMER SETT SIDEN SIST:

Miami Vice

Nesten på dagen et år etter at traileren fikk meg til å hoppe i stolen (jeg driver mye med sånt) fikke jeg endelig sett 2006-remixen av Miami Vice, og for kanskje siste gang i år ser jeg meg nødt til å synge en virkelig kongefilms pris. For dette var saker. Av actionfilmer er det bare en håndfull som er bedre. Ikke bare er dette den lekreste Michael Mann-filmen jeg har sett, det er også hans mest spennende. Jeg har alltid hatt litt sans for Mann, men Collateral var oppskrytt og Heat kollapset under vekten av alle stjernene. Her klikker alt på plass. Spenningen og energien i filmen gjorde det vanskelig for meg å sitte stille (tenk politiaksjonen som innleder Infernal Affairs strukket til to timer), manus var så fullt av stilisert, kul sjargong at jeg måtte sette på undertekstene og det hele var bare så jævla VAKKERT.

AKKURAT sånn skal Miami Vice filmes. Ikke sånn som det var (for det var slettes ikke spesielt bra) men sånn jeg trodde det var når jeg var ti år og så åpningssekvensen.
Svakheter? Mange har disset Colin Farrel, men jeg synes han og håret hans fungerer helt fint, og kjemien mellom han og Foxx, og han og Gong Li er upåklagelig. En svakhet er at Lis karakter blir for myk for fort, et vanlig problem når man skal skrive inn sterke kvinner i en machofilm som dette. KJærlighetshistorien får kanskje en aning for mye plass. Og mer fant jeg ikke. Overfladisk? Klabert, dette er en actionfilm. Actionfilmer trenger ikke mer substans enn at du bryr deg litt om hva som skjer med hovedpersonene.

Å lage klassisk action er et vanskelig fag; ta en kikk på imdbs liste over de 50 beste, der er det knapt nok en eneste film som ikke har tåa i en annen sjanger. En actionfilm skal bevege seg fort framover (eller bortover eller rundt og rundt), skyting må være involvert, og plottet bør være underordnet sekvenser der man jager/skyter/sprenger hverandre i lufta. Dialogen skal være tøff. Skurkene skal være slemme. Dette er den beste rendyrkede actionfilmen siden Face/Off, og kanskje den vakreste noen gang. Tøfttøfttøfttøft. Gå og se.

The three burials of Melquiades Estrada

Tommy Lee Jones’ regidebut handler om cowboyen Pete som synes det er kjipt at kompisen Melquiades blir skutt i hodet uten at myndighetene gidder å løfte en finger, så han tar med seg liket og morderen for å finne Melquiades’ hjemby på den andre siden av den mexicanske grensen.

Dette er en film av den typen man plutselig finner på Showtime og blir positivt overrasket over. Jeg så den med ganske store forventninger og det gjorde at jeg ble litt skuffet selv om det egentlig ikke er noe galt med filmen i det hele tatt. Urettferdig, selvfølgelig, men ingenting å gjøre med det. Til tross for en del spennende lek med kronoligi i innledningen og solide skuespillerprestasjoner var jeg nær ved å slå av etter den første halvtimen. Hadde jeg vært interessert i å se på det kjedelige livet til de kjedelige menneskene i en kjedelig ingenstedsby hadde jeg heller gått ut en tur. Det eneste vi vet om Pete er at han er cowboy, heter Pete og ser ut som Tommy Lee Jones. Gjesp.

Men etterhvert våkner det hele til liv, selv om filmen trenger lett redigering og en skikkelig slutt. Jones’ stoiske hovedperson viser både menneskelighet og lett galskap, og selv om Barry Pepper er endimenensjonal og irriterende som morderen byr samspillet mellom han, Jones og Melquiades’ stadig mer slitne lik på en del pussige situasjoner. Regien er helt ok, antar jeg.

En helt grei film uten store svakheter, enten liker man den eller ikke. Den grep ikke meg helt, og går såvidt utenom Tordendomen, sikkert til mannen med planens store fortvilelse.

The Banquet

En verdig avslutning på et filmåret 2006, og den tredje definitive Shakespearefilmatiseringen jeg så i år, sammen med Omkara og The Merchant of Venice. Vrien i historien er at Hamlets (ste)mor også er hans elskede (mange tidligere ødipale tolkninger har vel lekt med tanken). De var ungdomskjærester, men faren til Hamlet fant ut at han skulle gifte seg med henne i steden. Vi er i kina for lenge siden, og det blandes inn elementer fra wuxiafilm. Ellers er dette gjenkjennelig Hamlet; Hamlets fra drepes av sin bror, og “mamma” er såpass klar for å bli på tronen at hun slår seg sammen med den nye herskeren.

Daniel Wu er en likandes Hamlet (han overbeviste jo i One Nite in Mongkok også), men dette er Zhang Ziyis film; hun har en merittliste få på hennes alder kan matche, men dette er den fineste rolleprestasjonen hennes til nå. Hun fikk rollen fordi Gong Li måtte takke av på grunn av tidsskjemaproblemer (Miami Vice?), men det er ikke lett å merke. Hun spiller keiserinnen som kald, varm, ung, gammel, ond og redd på samme tid. At hun er ubeskrivelig vakker skader selvfølgelig heller ikke, ofte trenger hun bare å møte opp, men denne gangen overbeviser hun virkelig.

Den første halvtimen av the Banquet var så bra som noe jeg har sett; kunne dette være den beste wuxiafilmen noensinne? Hadde den virkelig vakrere kung fu, stiligere fotografering og til og med bedre musikk (av mesteren Tan Dun) enn Hero og Crouching tiger? Med et av litteraturhistoriens beste plot boltet på så dette ut til å gå rett til himmels.

Men når Hamlet ankommer hoffet og slottsportene stenges blir filmen litt for statisk og (og dette er ofte tilfelle med Hamletfilmatiseringer) klaustrofobisk. Stadig er alt blendende vakkert (settdekoren her kan gjøre deg blind, akkurat som i horehuset i House of flying daggers), intrigen fascinerer og de sporadiske slåsskampene (iscenesatt av Yuen Woo Ping igjen) underholder, men filmen finner aldri helt tilbake til nivået fra den første halve timen. Etter 70 minutter trodde jeg faktisk det hele straks var slutt, men da var vi bare litt over halvveis. En stund fjerner filmen seg fra Hamlet, og vi kommer litt ut i det fri igjen, men slutten er uungåelig. No one here gets out alive.

Hamlet er ikke blant mine absolutte Shakespearefavoritter, men dette er morsomste filmatisering til nå. Teknisk står ikke dette tilbake for noe som helst, det var knapt noen filmer i 2006 som var en like stor fryd for øyet og øret. Men den forholdsvis umeritterte regissøren Feng Xiaogang (dette er hans suverent beste film) kunne strammet litegrann inn på lengden og sluppet filmen ut av slottet ved flere anledninger, da hadde dette vært en virkelig klassiker.

______________________

Dett var dett. Kommer tilbake i morgen allerede med trekning av første del av tordendomen. Skulle jeg rekke å se mer film får den vente til neste år.

Og nå skal vi sove mer. Men først:

(bildene er fra ryddinga tidligere i dag, og sikkelig ikke fine, men bedre enn ingenting muligens. Sjekk andre blogger for ordentlige bilder fra selve seansen.)

FILMER SETT SIDEN SIST:

Rififi
Stilren fransk gangsterfilm det var verdt å bruke to timer på, men filmens tynne plot og stereotype karakterer trekker litt ned. Selve ranet er flott, og fotograferingen er nydelig. Lars Petters favoritt for kvelden

Who Killed Cock Robin
Disney-kortfilm fra tredvetallet fylt med gladvold, rasisme og lett fordekt seksualitet. En klassiker. Allment godt mottatt, politivolden ble spesielt satt pris på.

The Great Yokai War
Synes kanskje denne tapte seg ved andre kikk, men mange hadde sans for Takashi Miikes syke fantasyfilm. Andre, som H@@kon, syntes det ble for fjernt. Bønner er uansett bra for deg.

Tor og Kristus
Hr. Moens foreløpig største opus liker jeg godt (jeg står jo på rulleteksten og greier også), men et upartisk publikum møtte den vel mest med forundring. Dantes Inferno via Wam & Wennerød.

His Girl Friday
Akkurat så bra som jeg håpet på, og av de filmene jeg ikke hadde sett før er dette den jeg må ha i hylla. Mange klaget på slitne ører etter lange sekvenser med over to hundre ord i minuttet, og de første tegnene på tretthet viste seg hos mange. Men konge.

Aphex Twin: Windowlicker
Etter min mening tidenes beste musikkvideo, og de som ikke hadde sett den før hadde vel naturlige reaksjoner. Siden vi fikk et lite opphold grunnet Pizzasanking så noen utvalgte Leftfield og Afrika Bambaataas Africa Shocks også. Begge er regissørt av gærningen Chris Cunningham.

Omkara
Mener å ha oppfattet lett snorking i lokalet under snaue tre timers indisk Shakespeareadapsjon, men Omkara gjorde jobben sin; Den lærte katakombegjengerne litt om hva indisk film kan være. Fortsatt en knallfilm, selv om den føltes mer fartsfylt første gang jeg så den.

The Boondocks: Grandpa’s Fight
En klar publikumsvinner, som jeg ikke har så mye nytt å fortelle om.

Danger! Diabolik!
Her var stemningen periodevis veldig høy, og det var ikke så rart. Kveldens mest publikumsvennlige film hadde kulisser som ville fått Austin Powers til å rødme, et easy-listening soundtrack av Morricone som balanserte på knivseggen mellom grusomt og grusomt tøft og dialog av den typen folk kan sitere for hverandre i uker etterpå. Morro!

Voices of a distant star
Nydelig halvtimes anime om ungdomskjærester som er så langt fra hverandre at de bruker år på å sende hverandre mail. Rørende og hjerteskjærende, men den lett rølpete stemningen som hadde bygget seg opp under Danger!Diabolik! ble erstattet av den øredøvende stillheten som ledsager et rom fullt av filmgeeks med hjertet i halsen (eller i koma,alt ettersom).

Attack the Gas Station
Er og blir en fin film, men de fleste var vel så slitne at det nesten ikke var noen vits. Bare enkelte lattersalver fra Tor Andre og Anne var å høre. Så var klokka tre, og da gikk vi hjem.

—

Dette var altså Katakombene-06, og det er rart hvordan noe som bare har vært tekst på internett plutselig ble til halvannet dusin mennesker fra mange deler av landet som samlet seg i en muggen kjeller for å se på film sammen. Og nå er det bare nuller og enere igjen. Men alle hadde det så moro at vi begynte å planlegge neste år under andre eller tredje film.

Tusen, tusen takk til alle som hadde lyst til å komme, og til Fru Ut, Tante Ut, Linda, Elin, Kenneth, H@@kon, Lars Petter, Truls, Mannen med Planen, GBang, Asbjørn, Tor Andre, Hjorthen, Habben, Inge og Anne, som faktisk kom (jeg tror det var alle, men akkurat nå tror jeg at jeg så en nisse ute i hagen også, så stol bare halvveis på meg). Dette var så morsomt at jeg kommer til å leve på det lenge.

En ekstra takk til Asbjørn som hjalp til med tilrigginga, Anne som hjalp til med ryddinga, Tore som stilte med ekstra projektor som vi ikke fikk bruk for og selvfølgelig til min ekstraordinære medarrangør, Fru Ut. Uten henne hadde jeg ikke klart å få til dette heller.

India på Torshov

FILMER SETT SIDEN SIST:

The Corpse Bride
Som kunne vært fantastisk, men bare var bra. Til tross for det tiltalende konseptet velger Burton for trygge løsninger denne gangen (Johnny Depps karakter ender opp med helt feil dame!) og mye av komikken funker dårlig (hvor mange ganger er det meningen at vi skal le av han fyren som kan dele seg i to?), men litt av magien fra the Nightmare Before Christmas (som kommer på kino i 3D-versjon i USA før jul!) er jo bevart.

Hare Rama Hare Krishna

Før jeg dro til BollywoodFest i Oslo varmet jeg opp med denne, som jeg sporet opp fordi musikken var tøff (spor 2 og 5 på denne samlinga), særlig Dum Maro Dam, en grusomt funky sak som ikke ble dårligere når det viste seg at teksten løselig kan oversettes med Drekk terru spyr, røyk terru letter, syng Hare Rama Hare Krishna terru Dauer. Ikke akkurat hva jeg ventet meg.

Filmen handler om en bror og en søster som etter lang tids adskillelse møtes igjen i Katmandu, hvor søsteren lever som hippie. Broren, som er flykaptein og filmens helt, forsøker å bli kjent med henne på ny, og å lege sårene i familien sin. Det er spennende å se hippiene skildret fra et indisk perspektiv. Etter denne filmen å dømme var de som rotet seg helt til India og Nepal omtrent som nordmenn i Syden.

Som mange (noen ville si de fleste) indiske filmer hadde denne hatt godt av å få trimmet bort tre kvarter eller så. Den første timen er både underholdende og spennende, klimakset belønner de som står løpet ut. Dette var (i følge IMDB)Dev Anands andre film som regissør, han er en av kjempene i Bollywoodhistorien, og får mye fint ut av et sedvanlig magert budsjett her til tross for at han vel egentlig var litt for gammel til å spille hovedrollen. Anbefales folk som har sett en del indisk før.

_______________________________________

Så var det selve festivalfilmene, da…

Omkara

En solsvidd, brutal gangsterfilm som vris til sjalusidrama og tragedie.

Omkara er en ganske så teksttro gjenfortelling av Shakespeares Othello, det er vel bare hvem som kverker hvem å slutten som er endret noe særlig på. Ved å gjøre alle de mannlige hovedrollene til korrupte banditter som tilfeldigvis også er en viktig del av det indiske politiske system, ved å bruke solsvidde miljøer som lukter litt Leone, og ved å bruke tradisjonell bollywood-dramaturgi (store følelser det ene øyeblikket, lavkomikk det neste, god tid til å gi karakterene dybde) forsiktig der det trengs har regissør Vishal Baradwaj (som jeg aldri har hørt om før, men som jeg virkelig skal følge nøye framover) skapt en klassiker. Dette er den beste Bollywoodfilmen jeg har sett, en av de 3-4 beste filmene jeg har sett i år, og den 3. beste Shakespearefilmatiseringen noensinne.

Oppsetninger av Othello er aldri bedre enn han som gjør Iago, og Saif Ali Khan (til venstre i bildet) er bemerkelsesverdig i rollen. Hans Iago kunne rive Kenneth Brannaghs versjon fra 1995 i fillebiter med bare kjevene, både i overført og konkret betydning (han er en kraftig kar). I følge en indisk anmeldelse jeg leste spiser han hele filmen, men resten bestningen er ikke mye dårligere. Jeg har ikke sett noen av dem tidligere, bortsett fra Kareena Kapoor, som spiller Dolly/Desdemona på ganske tradisjonelt vis her, hun er glimrende i Asoka, fra 2001.

Musikken er litt mer urban enn settingen skulle tilsi, men hvis du liker sånt (noe jeg som kjent gjør) er den av ypperste kvalitet. Låten Beedi virker kanskje litt cheesy for noen, men måten den brukes på i filmen så og si garanterer den neste års Ansgarpris for beste sang. Ellers er dette en brutal film etter indisk standart, og når tragedien er et faktum i siste akt spares det ikke på noe, de siste minuttene føles som Von Trier på sitt mest sadistiske. Så går man stille ut.

Jeg vet at dette ikke ble noe særlig til anmeldelse, men jeg ble konstant sittende og se på filmklipp fra Omkara i jakt på en skikkelig filmtrailer. Jeg må se denne igjen, og dere som bor i Oslo må benytte sjansen. Omkara går i kveld (søndag) og på Onsdag på Soria Moria.

Ganske ordentlig trailer(milde spoilere)

Kabhi Alvida Naa Kehna (Never Say Goodbye)

Et lite scoop, dette. KANK er den mest etterlengtede filmen i India i år, kanskje på flere år, og verdenspremieren var på fredag. Rollelista er den tettest besatte jeg har sett i sjangeren, og selv om den bryter noen konvensjoner er det lite trolig at hjemmepublikummet blir misfornøyd. Det ble overraskende nok ikke vi heller.

Fru Ut kom innover for å se denne, og vi var begge litt skeptiske. Vi liker jo egentlig ikke TYPISK bollywodfilm; vi har funnet mye sjefen film fra india, men dette var jo det typiske tretimers sentimentale kjærlighetdramaet som vi vanligvis styrer unna.

Fru Ut er ikke noen stor beundrer av ShahRukh Khan (helt til venstre på plakaten) heller, etter å først ha sett han i Dilwale Dulhania Le Jayenge, Indias mest populærer film gjennom tidene, et kitschmakkverk av dimensjoner, og stadig gjenstand for diskusjon mellom meg og den eneste andre bollywoodgeeken som blogger, Tor Andre (som forresten jeg så begge filmene sammen med). Jeg har sett herr Khan i andre filmer også, og min respekt for ham har vokst. Man blir ikke verdens største filmstjerne for ingenting. Og i denne filmen er han glimrende som førtidspensjonert fotballstjerne som faller for en annens kone.

Jeg er stor fan av Amitabh Bachchan(midten), han fikk jo også Ansgarprisen for beste skuespiller av meg i fjor for Sarkar, her er han helt konge som “Sexy Sam”, en enkemann som fikk beskjed av kona om å leve livet etter at hun døde. Det gjør han også til sin sønns store fortvilelse. Sønnen spilles av hans virkelige sønnAbishek Bachchan (rett til høyre for han), og kjemien dem i mellom (eller mellom noen av skuespillerne her) er det lite å si på.

Denne filmen inneholder alle klisjeene man forventer seg, men alt er så godt utført at det gjør ingenting. De store følelsene fikk Fru Ut til å gråte mer enn hun har gjort på kino siden Dancer in the Dark, og humoren fungerer utrolig nok glimrende hele veien. Vi så den med et skikkelig opplagt publikum der jentene hylte når de mannlige stjernene viste seg, gutta plystret på de kvinnlige og alle klappet spontant da den utro Shahrukh fikk en skikkelig ørefik av sin forsmådde kone (Preity Zinta). Sånt hjelper også.

Ikke noe mesterverk som Omkara, altså, men en sentimental såpeoperatisk stevnemøtefilm laget av verdensmesterne på sånt. Tipper denne drar en del grunker.

Trailer

____________________________________________

Ellers
må det sies at åpningen av festivalen var tragikomiske greier. Man drar ikke talentfulle kunstnere (for dem var det ikke noe gærent med, hun åtte år gamle jenta fra London som danset var spesielt rå) rundt halve jordkloden for å utsette dem for et show som hadde vært pinlig som sommeravslutning på en ungdomsskole. Høydepunktet kom da den tydelig forvirrede indiske ambassadøren helt uforberedt skulle dele ut en slags pokal til de to langveisfarende skuespillergjestene (som litt beklemt ga uttrykk for at de ikke var vant til å få priser bare for å møte opp). Håpløst.

Før Kabhi Alvida na Kehna var det et par tøffe trailere: Dhoom 2 og Taliban Express, begge ser artige ut, men nå er det nok indisk for meg på en liten stund.

Edit: Et irritasjonsmoment jeg glemte å nevne. Pressedekning? Neeeh. TV2 var der, og var veldig interessert i å filme eksotiske dansere og sånt, men jeg vedder begge hodene mine på at man må lete lenge for å finne anmeldelser av KANK i dagens aviser, enda det er en av verdens største filmer i år. Respekten for indisk film har stort forbedringspotensiale her på berget, også i filmbloggerkretser. Det er ikke noe galt i å ta seg en trall, gutter

Må jeg nesten takke Fred Ut Supporter #1 – Anne, for husvære og mat og guiding på Løkka og alt sånt og Tor Andre for å lære meg å sette pris på Sushi. Kan godt hende vi må gjøre dette om igjen, det er jo så mange filmfestivaler i Oslo, at…

_______________________________________

NB! HUSK BATTLESTAR GALACTICA PÅ NRK2 TIL UKA! ONSDAG 20.00 (tror jeg)!

Kjøpmannen fra Venedig møter Monsteret fra Yucca Flats

FILMER SETT SIDEN SIST

Bloodlust
Uinteressant B-skrekk fra 50 tallet, vi snakker heller om

The Beast from Yucca Flats

Når jeg går litt lei av å se film (det hender en sjelden gang i blant) er det deilig å perledykke i den fine lille boksen min med skrekkfilmer. Der fins det genuine klassikere som Carnival of Souls, White Zombie, Nosferatu og Night of the Living Dead, selv om det aller meste er skrap med variabel underholdningsverdi. Men som Robin Williams sa i the Fisher King kan du finne de mest utrolige ting i søpla.

The Beast From Yucca Flats er en perle på nivå med Glen or Glenda, The Mesa of Lost Women og Robot Monster; en sublim nullbudsjetts katastrofe som ikke er lang nok til å bli kjedelig. Fribryteren Tor Johnson spiller en russisk Atomfysiker (muligens tidenes mest bredskuldrede sådann) som kommer litt for nær en amerikansk atomprøvesprenging og utvikler morderiske tendenser. I hælene har han to skyteglade, ekstremt inkompetente politifolk, og en amerikansk kjernefamilie dukker også opp for å bli skutt på og jaget rundt i et landskap som ligner veldig på det i Robot Monster.

Tor Johnson er ikke akkurat noe skummelt monster. Han har noe greier på huet, men går med stokk en god del av tiden, og er så treg at hvis man ikke klarer å løpe fra ham er man allerede død. Han er derimot mer snikete enn Solid Snake i sekvensen der han kommer seg inn baksetet på den folkevogna uten at damen i førersetet merker det (folkevogner har ikke bakdører heller).

Fortellerstemmen er den mest pretensiøse siden Bela ba oss om å dra i strengene i Glen or Glenda; perler som

Boys from the city. Not yet caught by the whirlwind of Progress. Feed soda pop to the thirsty pigs.

Serveres på løpende bånd. Ellers er skuddvekslingen i starten (der folk skyter ved å peke pistoler på hverandre uten at noe annet enn lydeffektene minner oss om at det skytes)fin.

56 minutter er så kort at dette teknisk sett vel er en kortfilm, men lengden er helt perfekt for filmer som denne. Anbefales matleie filmskribenter og alle andre med sans for humor.

The Merchant of Venice

Enda en positiv overraskelse. Filmatiseringer av komediene til Shakespeare har vært noe vanskeligere å få dreis på enn resten av materialet hans, men denne funker fint. Grunnen til det er at regissør Michael Radford rett og slett later som om dette er noe helt annet. Ordspill og dialoger som var ment å være morsomme i stykket er enten fjernet eller tonet ned, og Portia og Nerissas narrespill i siste akt kjøres uten å latterliggjøre de rundlurte ektemennene deres. Samtidig blir de erotiske slengkommentarene et par steder fremhevet, og Shakespeares mørke forviklingskomedie forandres til et sanselig kammerdrama. Dette forsterkes gjennom kostymer, scenografi og musikk, som aldri har vært vakrere i en Shakespearefilmatisering der originalens tid og sted har blitt beholdt.

Også er det skurken Shylock, da. Shakespeare skrev ham som en antisemittisk karikatur, men hele vitsen med denne filmen er Pacinos tolkning av Shylock som en grisk, streng, sta, men ikke helt usympatisk kapitalist og far som forfølges for sin tro. En slik vri er nødvendig for at dette stykket skal fungere i 2004, men dette er en mye mer radikal tolkning av Shakespeare enn noe Baz Luhrmann gjorde i Romeo+Juliet. En kan sikkert diskutere lenge om det er redelig å filme dette skuespillet som en slags kampfilm mot antisemittisme, det er i hvert fall veldig langt fra Shakespeares mening med stykket. Men denne vrien gjør jo Al Pacinos jobb med å skape en karismatisk Shylock publikum kan sympatisere med mye lettere…

Pacino tygger uansett kulisser som bare det og gjør en flott prestasjon, men det er bare rett og riktig at Lynn Collins som Portia nesten stikker av med hele filmen, siden det jo er akkurat det rollefiguren hennes gjør i stykket også. Shakespeare skrev sterke kvinner lenge før Nora gikk, men i filmene blir det ofte mye dåning og fjerne blikk. Portia er ikke bare vakker og attråverdig her (selv om hun absolutt er det også. Sikle.), men Collins gjør henne til den smarteste, mektigste personen i filmen med den største selvfølgelighet.

Dette er den beste Shakespearefilmatiseringen på en stund, og enda et bevis på at dette er stoff som kommer til å funke til alle tider. Anbefales alle som liker filmer der klimakset kommer i den store rettssalscenen.

____________________________________

Nytt

Caprica
Apropos stor kunst: Battlestar Galactica får en spinoff-serie. Den skal handle om opptakten til den første Cylon-krigen. Vi sakser fra pressemeldingen:

‘CAPRICA’

From executive producers Ronald D. Moore and David Eick (‘Battlestar Galactica’), writer Remi Aubuchon (‘24′) and NBC Universal Television Studio, this new series is set over a half a century before the events that play out in ‘Battlestar Galactica.’ The people of the Twelve Colonies are at peace and living in a society not unlike our own, but where high-technology has changed the lives of virtually everyone for the better. But a startling breakthrough in robotics is about to occur, one that will bring to life the age-old dream of marrying artificial intelligence with a mechanical body to create the first living robot – a Cylon. Following the lives of two families, the Graystones and the Adamas (the family of William Adama, who will one day become the commander of the ‘Battlestar Galactica’) ‘Caprica’ weaves corporate intrigue, techno-action and sexual politics into television’s first science fiction family saga.

_________________________________

10 Movie Adaptions of the Bard that thou must behold before thou Croaketh. Ellernoesånt.

01) Macbeth (Polanski)

Polanski kjører Willies beste historie som ren skrekkfilm, med blod, tåke og halshugginger. Omtrent som Monty Python & The Holy Grail uten humoren, egentlig. Kongefilm.

02) Ran
Kurosawas Kong Lear burde være kjent for de fleste.

03) Forbidden Planet
SF-versjon av Stormen, den eneste filmen Leslie Nielsen spiller i der han ikke gjør grimaser og snubler hele tiden. Fine effekter og soundtrack også.

04) Hamlet (Brannagh)
Lang som et vondt år, men den mest ambisiøse filmatiseringen av Willie noensinne. Hele hollywood på rollelista.

05) Romeo+Juliet
Baz Luhrmanns ecstacyremiks er utrolig tro mot teksten og en fryd for øyet.

06) The Merchant of Venice (Radford)
Som jeg tror jeg skrev noen få ord om lenger oppe.

07) Rosenkrantz and Guildenstern are dead
Filmatiseringen av Tom (Shakespeare in Love) Stoppards skuespill om to bifigurer i Hamlet får en æresplass på lista. Jeg har ikke gitt opp håpet om at retorikktennis kan bli en folkesport. Det fins mange slike Shakespearemetafilmer (tøft ord!), men dette er den beste av dem synes jeg.

08) Hamlet (Olivier)
Hamlet for de som ikke orker tre og en halv time. Den med Mel Gibson er ikke så verst den heller.

09) A Midsummer Night’s Dream (Hoffman)
Morsomt stykke, særlig for oss som liker Sandman. Mange fine skuespillere som koser seg på den italienske landsbygda. En film til å varme seg på om vinteren.

10) Othello (Parker)
Lawrence Fishburne, Irene Jacob og Kenneth “Dere kan da ikke filme Shakespeare uten meg” Brannagh i en film med litt for stram overleppe, men den får denne plassen fordi jeg liker stykket.