FILMER SETT SIDEN SIST:
Serenity
Vanskelig å anmelde denne på fornuftig vis uten å gå litt inn i spoilerland, så hvis du er fan av TV-serien og ikke har sett denne ennå er det bedre å komme igjen i morgen. Skal ikke spoile veldig, men et par ting må kommenteres.
Jeg har aldri vært noen Joss Whedon-tilbeder, simpelthen fordi fyren mottar mer geekkjærlighet enn det som er sunt for et enkelt menneske. Fansen hans, som inkluderer alle medarbeiderne fra flere blader og nettsider jeg leser fast, har en tendens til å tro at det å kunne skrive god dialog er det samme som å lage tredimensjonale rollefigurer, og å kverke en hovedperson eller to er det samme som å lage nyskapende TV. Buffy var periodevis morsom tidtrøyte med like mye substans som en enkrones stratos, Angel var det samme, men fordi trestokken Dave Boreanaz smilte litt sjeldnere var det liksom for voksne seere. Artig? Jepp. Kommer jeg til å se sesongboksene back-to-back noen gang? Neppe. Kanskje hvis jeg ender i en sykeseng over flere måneder, neppe ellers.
Firefly elsket jeg likevel helt fra de første fem minuttene. Sammen med Futurama, B5 og allmektige nye Galactica utgjør det en kvartett med fantasiTV jeg er lykkelig fordi jeg fikk oppleve. Westernreferansene, likandes hovedpersoner og (som vanlig)ekstremt morsomme replikkvekslinger vekselspilte med en liten tøtsj alvor. For første gang klarte Whedon å skape karakterer jeg trodde på. Kaptein Mal Reynolds evige kamp for å skape et liv for seg selv etter at alt han trodde på hadde gått tapt rørte meg. Piloten Wash og nestkommanderende Zoe ga seeren noe så sjeldent som et gift par i en TV-serie som pulte mer enn de kranglet. Muskelbunten Jane var hysterisk morsom (særlig som legendarisk folkehelt i episoden om Janestown), maskinist Kaylee var søt, og passasjerene, River, Simon og presten Book var akkurat mystiske nok til å dra bakgrunnsplotet sakte framover.
Så ble hele greia lagt ned etter en sesong, og det hele så ut til å dø ut av seg selv, men takket være hardt arbeid, flaks, og sine fanatiske fans fikk Whedon lov til å lage denne filmen. Å lage film basert på TV er en vanskelig sak. Fansens forventninger skal ivaretas, samtidig som det hele må gjøres større og flottere for å fylle et kinolerret. Personer fansen har brukt timesvis sammen med må introduseres på nytt, og ubesvarte spørsmål fra serien må besvares, også for de som ikke hørte spørsmålet i utgangspunktet.
Serenity innfrir forventningene, i hvert fall for meg. Jeg har sett få anmeldelser fra folk som ikke kjenner tvserien i det hele tatt, men jeg tror det skal være mulig å kose seg med denne uten forkunnskaper. Handlingen dreier seg om hvorfor alliansen er så opptatt av å få tak i River, om de forferdelige Reaverne (kannibalpsykopater som liker å voldta folk til døde, spise dem og pynte skipene sine med det som måtte være igjen), og om hvordan Mal får mulighet til å kjempe litt av krigen han tapte en gang til.
Dette er intense saker, og det føles innimellom som om4-5 episoder av serien spilles av på dobbel hastighet, men å komponere en historie kan Whedon. Og hovedpersonene er fortsatt like likandes. Ikke alle får like stort spillerom (Wash og Presten er bare bifigurer, Inara er viktig en liten stund før hun reduseres til kulisse), men de viktigste kvalitetene fra Firefly er fortsatt til stede. Og med det (litt) større budsjettet glitrer dette spennende universet som aldri før.
De er fortsatt morsomme altså, og litt tøffere og mer plaget enn på tv; mannskapet på Serenity er sikret en plass i neste års tordendom. Flott film.
Naboer
Hr. Joner mister dama si men blir kjent med to gode, men litt syke, naboer. Pål Sletaune tipper hatten til Cronenberg og Lynch i den første gode norske skrekkfilmen på en mannsalder. Markedsføringen lurte meg til å tro at dette var mer Scream enn Crash, men det motsatte er tilfelle. Handlingen er ikke spesielt original, og jeg håper ikke det var meningen at vi skulle bli overrasket over slutten, men dette er nydelig håndverk som sikkert funker godt som eksportartikkel. Beste norske film i 2005 for meg på walkover (det er den eneste av 2005s norske filmer jeg har sett). En av mine personlige helter, Simon Boswell, har laget musikken, og den fortjener å nevnes spesielt. Minner litt om Howard Shores Cronenbergting. Veldig vakkert.
__________________________________________
Sjuk igjen. Nå er jeg drittlei. Sikkert en effektiv måte å kvitte seg med julespekket på, men to uker med enegiunderskudd gjør at jeg føler meg enda eldre enn vanlig. Porselensguden er lunefull, nå har jeg ofret og ofret og han er like kjip. Blæh.
Anyway…
__________________________________________
SEMIFINALER
Vi startet med 64, nå er det bare fire igjen. Fire sjangere, fire tiår, fire filmer som kun har det til felles at mange med god filmsmak har sett dem og likt dem. Ikke de mest spennende kandidatene i Tordendomen 2005 kanskje, men like fullt filmer du må se før du dauer(tm). De fire innlemmes herved i TORDENDOMENS HALL OF FAME, og får dermed ikke være med i senere tordendomer. De intet mer å bevise
L.A. CONFIDENTIAL
SINGING IN THE RAIN
MONTY PYTHON AND THE HOLY GRAIL
THE LORD OF THE RINGS: THE RETURN OF THE KING
Semifinalene går slik. Husk at stemmer uten grunngiving blir forkastet:
61) Singing in the Rain vs. The Lord of the Rings: The Return of the King
Jeg har stemt mot hobittene hele veien, og argumentasjonen min har hele tiden vært den samme. Ringenes Herre sett under ett er et mesterverk uten sidestykke. Film for film er det Fellowship som er best, det var den som fortjente alle Oscarene. Alene er …King ikke noen match for Gene Kellys magiske føtter.
62) L.A. Confidential vs. Monty Pyhon & The Holy Grail
To filmer som har nedkjempet flere av mine personlige favoritter fra i år. Nå er de blant mine favorittfilmer begge to, men de representerer litt trauste, kjedelige valg, synes jeg. Jeg håper og tror at Singing vinner dette nå. Stemmer taktisk på L.A. Confidential fordi den har minst mulighet til å vinne finalen.
