For noen år siden hadde jeg en fast nyhetsspalte, hovedsaklig om film. Akkurat i dag hadde jeg bruk for den igjen, hovedsaklig på grunn av diverse skamløs selvpromotering. Så her er dagens njusflæsj.
JULA ER REDDET!
Den patetisk tynne boka “Fred Ut, Sønn” er nå revidert med færre skrivefeil, femten sider med nye artikler fra i høst og ny bakside. Takk til Anne, den eneste som til nå har kjøpt den. Ditt eksemplar er det eneste i verden av førsteutgaven ved siden av mitt, som er fullt av streker der Fru Ut har funnet skrivefeil. Boka er nå non-profit, noe som har gjort den ørlite billigere, og PDF-versjonen er nå GRATIS. Så alle dere som ønsker dere PDF-filer til jul vet nå hva dere får. Last ned eller kjøp HER. Alle som måtte være i slekt med meg kan la være, siden faren for at dere får den til jul likevel er overhengende.
USA!USA!Etc.
Elevene mine hadde prosjekt forrige uke, og de blir sikkert glade hvis dere tar en tur innom NETTSIDEN vi satte sammen. Den er nesten like fin som ørene til Barack Obama. Kosegutten.
THUNDER ON THE HORIZON /STOPPED BY THE MIGHTY RIVER / AND SUCKED THE DAMN THING DRY
Det er tid for TORDENBLOGGEN igjen. Så stikk bortom og stem. Gjerne på meg, men særlig på de kjekke menneskene i spalten du ser til høyre akkurat nå.
OG TIL SLUTT: DEN OBLIGATORISKE GLADSAKEN:
Det viser seg at den foreløpig bare heter …Of the Dead, at den foregår på en øy, og at minst en person fra Diary of the Dead dukker opp igjen. Alt tyder på en sprekere film enn Diary, med mer action, intet førstepersonskamera, ingen kjip voiceover og et mer solid plot med ideer muligens delvis hentet fra det legendariske originalmanuset til Day.
Jeg elsker filmer som denne fordi de utfordrer grensene våre for hva vi takler av lek med psyken vår. Blod og tarmer er underholdende nok, spesielt utført med et snev av humor, men den ekte skrekkfilmen er den som sender deg under stuebordet i ren panikk. Skal den tåle gjensyn må den i tillegg en historie verdt å fortelle. Bølgen med asiatisk skrekk for noen år tilbake fant denne balansen, spesielt Ring-filmene. Fjorårets Pan´s Labyrinth var en nydelig grøss/fantasy/drama/krig-hybrid som tok den skumle filmen i nye retninger. Pan-regissør Guillermo del Toro visste hva han gjorde da han tok El Orfanato og dens skaper Juan Antonio Bayona under sine vinger.
Likhetene mellom filmene er mange: Begge har en elegisk undertone, en genuint fengslende historie og aldeles nydelige bilder, musikk, skuespillerprestasjoner og spesialeffekter. Begge har en knusende, styggvakker slutt (the Orphanage er den første skrekkfilmen noensinne som har fått meg til å grine!). Begge har spansk tale.
Men der Pans Labyrinth var et klassisk eventyr av den mørke sorten er Barnehjemmet en mye klarere skrekkfilm. Den er rett og slett dritskummel der det trengs, skumlere enn noe jeg har sett på årevis. Ikke bare er det en fem-seks enkeltsekvenser her som kan måle seg med klimakset fra Ring eller Noenharsittetistolenmin-sekvensen fra the Eye, den handler også (som Dark Water) om noe så psykologisk knusende som å miste barnet sitt, bokstavelig talt. Har du (som meg) unger å passe på er det marerittet ditt som utspiller seg. Har du opplevd å miste et barn i virkeligheten tror jeg du rett og slett må la være å se denne filmen.
Likevel er det skjønnheten i den som virket sterkest på meg. I billedlig uttrykk, i konstruksjon, i historiefortelling, i skildringen av skjebner er dette aldeles nydelig. Del Toro har jobbet i tiår for å kunne lage en film som Pan mens dette ufattelig nok er Bayonas spillefilmdebut. Her
har vi et talent det blir utrolig spennende å følge videre. Allerede på første forsøk har han begått en umiddelbar klassiker og en av årets aller beste filmer.
Martin
Og så har vi Martin, da. Helt motsatt av alle vampyrfilmer, motsatt av gjennomildogvannhistorier som Orfanato. George A. Romero regner denne som en av sine teknisk og kunsterisk mest vellykkede filmer, og det er ikke vanskelig å være enig. Likevel har de færreste sett Martin, og Romero er fortsatt han med zombiene. Synd.
Martin er en litt sjenert, muligens mentalt redusert ung mann som flytter inn hos onkelen sin fordi han etter sigende er en mer enn åtti år gammel vampyr som sendes fra familiemedlem til familiemedlem for å skjule slektens skam. Han bruker barberblader til å drepe sine ofre etter å ha gitt dem sovemedisin i sprøyteform. Han voldtar dem (som oftest) og suger blod av dem. I gjerningsøyeblikket ser han seg selv som helten i en langt mer romantisk historie. Eller er det flashbacks vi ser? Romero lar oss bestemme selv. En trestake i hjertet fungerer jo uansett.
Filmen om Martin er en stillferdig studie i forfall. Den lille byen han flytter preges av arbeidsledighet, fraflytting, forgubbing og forurensing. Alt faller sakte i grus i denne filmen. Onkelens overtro, Martins spredte forsøk på å fungere i verden, kusinen(spilt av Christine Forrest, senere Romero)s forhold (til en fyr spilt av Tom Savini), selve byen. Synd.
I en scene ser Martin lenge på at en kran slipper bilvrak ned i en knusemaskin. Mer er det egentlig ikke å si. Dette er mørke, triste greier, men Romeros allestedsnærverende ironi (han dukker selv opp i en liten rolle som prest) punkterer melankolien og John Amplas´imponerende rolleprestasjon fører til at vi faktisk sympatiserer med Martin, selv om han enten er en sjuk jævel eller en demon fra helvete.
Martin var opprinnelig rundt to og en halv time lang, men en snau time med atmosfære forsvant i klippen, og den eneste kopien av den opprinnelig svart/hvite regissørkutten har noen rotet bort. Synd.
DESSUTEN
Dark Days er en dokumentar om et lite samfunn hjemløse krackhoder som bor i New Yorks undergrunn. Den er fengslende fortalt, stilig filmet (ofte av uteliggerne selv) og har noe så sjeldent som en ordentlig lykkelig slutt. En triumf av et grasrotprosjekt.
Kung Fu Panda som jeg, til tross for gode anmeldelser, ikke hadde store forventninger til. En stor positiv overraskelse. Vi skriver november, og til nå i 2008 er både den beste kampsportfilmen og den beste sf-filmen amerikanske, animerte og kommersielle suksesser. Hvem skulle trodd det? Dere som ikke har unger må passe på så dere ikke går glipp av denne.
Vexille er en særdeles vakker Japansk anime regissert av mannen bak Ping Pong, en av de femten beste filmene jeg vet om. Teknisk er den vidunderlig, men heller ikke denne gang matches den utrolige animasjonen med en god historie.
Mamma Mø og Kråka er barnefilm basert på bøkene om Mamma Mø. Det er jo gøy med kuer som klatrer i trær, men det er jo ingen historie her. Kråka er dessuten den mest irriterende skapningen på lerretet siden Jar Jar Binks. Hopp langt over.
1) Noen har tegnet et monster i på forsiden av denne utgaven av the Zombies that Ate Pittsburgh.
2) Her har vi stempelet fra Lincoln Park Public Library, som etter tjue år eller så (boka kom ut i 1987) har kassert den. Den ble kjøpt opp av en antikvar med god nese i New York, som solgte den til en svært blid mann fra Scheen.
3 A-C) Boka er i dårlig forfatning, noe som sikkert var en medvirkende årsak til at den ikke kostet mer enn rundt tredve dollar (omtrent 150.- da den ble bestilt og 210.- da den kom fram. Valutakursene er forholdsvis uberegnlige for tiden). De billigste utgavene av boka gikk for en stund siden for hundre dollar og oppover, den har vært ute av trykk i tjue år.
4) Boka er den definitive fortellingen av historien om George A. Romeros karriere, i hvert fall de første tjue årene. Ingen har til nå dekket de neste tjue (Fra Monkey Shines til Diary of the Dead og videre) på samme måte. Spesielt interessant er det at de mer obskure filmene hans dekkes i detalj med stor entusiasme; psykedeliakomedien There´s Always Vanilla aka the Affair, Bergmannheksefilmen Season of the Witch aka Jack´s Wife og de glemte klassikerne Martin, the Crazies og Knightriders. Alle andre bøker om Romero er stort gjort av akademikerklyser med ambisjoner om å analysere Romeros karriere i en eller annen sosiopolitisk/kunstnerisk kontekst. Når de en sjelden gang nedlater seg til å gjengi faktainformasjon har de hentet den herfra.
5) Fred Uts grådige fingre som lett skjelvende knuger seg fast til en skatt av en bok som han har ønsket seg i nesten femten år. Endelig. Endelig. Endelig. Den skal plasseres ved siden av den like sjeldne men mindre ettertraktede romanversjonen av Martin. I neste tiår trenger jeg romanversjonen av Dawn of the Dead og John Russos the Complete Night of the Living Dead Filmbook. Kanskje må jeg spore opp piratversjoner av Romeros sportsdokumentarer fra midten av søttitallet også, de har jeg ikke sett. Men nå skal det leses.
Da George A. Romero gjorde sitt etterlengtede comeback med Land of the Dead i 2005 var det den største begivenheten i Fred Ut, Sønns historie. Ikke bare viste favorittregissøren min muskler for første gang på lenge, filmen var også en verdig (om enn unødvendig) fortsettelse av livsverket hans, zombiefilmene som definerte sjangeren. Dessuten representerte Land en endelig anerkjennelse av Romero som legende; rollebesetning, produksjonsverdier og lanseringsbredde var større for noen tidligere film i karrieren hans. Den gjorde ikke enorme penger, men tredoblet budsjettet sitt bare på kino og var dermed også en økonomisk suksess. Og var det noen som fortjente akkurat det så var det st. George.
Men ikke alle var fornøyde med Land. Mange fans opplevde filmen som litt for storslått, litt for glatt, og Romero selv hadde malt seg inn i et hjørne. Han kunne ikke se for seg å fortsette dead-serien uten å ende opp med Mad Max- aktig postapokalypse, men ville likevel bruke zombiene sine. Diamond Dead, en komedie/musikal om et vandødt rockeband forble på tegnebrettet, i hvert fall foreløpig. Heldigvis.
I stedet ble resultatet Diary of the Dead, en film i mye mindre skala enn Land, og med et helt annet premiss. Dette er egentlig en gjenoppstart av Dead-universet (hører du godt etter kan du høre minst et lydklipp fra den originale Night of the Living Dead på en radio); i denne filmen våkner de døde for første gang, og ingen har sett en zombiefilm. Men 2008 er ganske forskjellig fra 1968 (jepp, det er FØRTI år siden Romeros regidebut). Alle har kameraer, alle har en blogg og hovedpersonene er attpåtil i ferd med å skyte en skrekkfilm når zombiene kommer subbende. De ender opp med å lage en dokumentar i steden, “the Death of Death” (opprinnelig navnet på Romeros romanprosjekt om zombieinvasjonen, som senere endte opp som tegneserien Toe Tags).
Så Cloverfield, altså. Eller Blair Witch. Bortsett fra at rollepersonene som håndterer kameraene i Diary vet hva de driver med, og at webklipp, mobiltelefonfilmer og overvåkningskameraer klippes inn. Konseptet strekkes til bristepunktet. Romero har innrømmet at resultatet muligens bikker over i det teatralske, men han var opptatt av at dette var en ordentlig film, ikke en migrenefremkallende glorifisert hjemmevideo.
Svakhetene i Diary er mye mer iøynefallende enn i f.eks Land. Det er vanskelig å la være å tenke på det tekniske når filmen er laget på denne måten (hvorfor er det lyd på overvåkningskameraene?), og deler av Romeros normalt sett fjellstøe dialog blir veldig kunstig i denne settingen. Likevel gnistrer det av filmen. I flere sekvenser er den genuint skremmende, noe Romero sjelden harvært siden originale Night for førti år siden. Rollefigurene er troverdige, drapene like fantasifulle som i Dawn og Day, slutten helt i tråd med de foregående filmene. Snart søtti år gamle Romero har fått pepper for å ikke greie å være moderne nok, men for meg føles bruken av teknologi her helt autentisk. Jeg kjenner meg igjen i scenen der Jason Creed (regissør, kameramann og publikums viktigste “øyne” i filmen) skynder seg å redigere og laste opp en bit av filmen sin på nett mens vennene hans skaffer forsyninger. Hvilken blogger ville ikke gjort det samme? Han forsvarer seg også med at “folk må få vite hva som foregår”, men er tydeligvis vel så opptatt av at han akkurat har dradd syv tusen hits på tre minutter. Der har du meg under apokalypsen. På en prikk.
I en alder av 68 er Romero fortsatt på bølgelengde med verden. Diary er en svart og hissig liten jäkel av en zombiefilm, kanskje det av hans verker som er lettest tilgjengelig for et ungt publikum. Men filmen har ikke tatt inn en tiendel av Lands penger ennå, så min drøm om en zombieløs Romerofilm på høyde med Martin, Knightriders og the Crazies går neppe i oppfyllelse.
Etter å ha bestilt DVDen lastet jeg ned en piratutgave og så den på iPoden. Det føltes helt riktig.
DESSUTEN
Vargtimmen for andre gang, den er nå helt klart inne blant de ti beste filmene jeg har sett. En intensitet som gjør at jeg glemmer å puste. Tenacious D in the Pick of Destiny begynner som den beste rockekomedien siden Blues Brothers (rockeoperaåpningen med Meatloaf og Dio var aldeles konge), men musikken forsakes til fordel for billige gags etterhvert. Og hva med å inkludere “the Metal”, “Tribute” og “Fuck her gently”, gutter? En misbrukt sjanse, men verdt en kikk hvis du likte f.eks Wayne´s World. Kaidan (Ghost Story) er siste film fra Hideo Nakata (Ringu, Dark Water), et engasjerende periodedrama fra Edo-tiden med obligatoriske spøkelser. Hvis du ikke forventer deg en hårreisende skrekkfilm er det mye å hente her; filmen minte meg litt om samuraifilmene til Yamada Yoji. Filmen taper seg litt etterhvert men er helt klart middels pluss. Stephen Chow følger opp Kung Fu Hustle med CJ7, en ET-variant med Chows sedvanlige slapstick. Morsomt å bruke såpass sterke virkemidler i noe som helt klart er ment som en familiefilm, men den er likevel klart svakere enn Hustle og Shaolin Soccer. Også har jeg sett den helt ok men litt tamme A History of Violence en gang til.
