Filmer siden sist: Fyldig ved ørene, veldig kort i nakken

Jeg har værte en dårlig, dårlig filmblogger i det siste. Det sier det meste at jeg har hatt There Will Be Blood og CJ7 liggende i ukesvis uten å ha fått sett dem. Forbannet være Nintendoen, Mac´en, Jobben og TorpedoJudas som alle har sørget for at de som er innom for å lese om film sikkert nesten har gitt meg opp.  Hvis noen lurer så har jeg ikke helt sluttet å se film, og planen er at omtrent minst hver fjerde post skal være filmanmeldelser.  Det har bare vært så mye annet å ta tak i. Nåja.

SWEENEY TODD: THE DEMON BARBER OF FLEET STREET

Tim Burton har avlevert litt av hvert det siste tiåret eller så, da Sleepy Hollow rundet av en nesten uimotståelig kvintett som ellers bestod av Batman Returns, Edward Scissorhands, Ed Wood og Mars Attacks. Big Fish har jeg ikke sett, men ellers har han hatt en tendens til å gjenta seg selv. Kosegothestetikken hans har rett og slett blitt litt passé.

Sweeney Todd regissert av Tim Burton er et prosjekt som nesten virker for opplagt. Man kunne se for seg hvordan hele filmen ville se ut på forhånd. Heldigvis klarer Burton å skape et møkkete, grimete London uten å henfalle til sine egne visuelle hangups. Det er ikke et gresskar å se, gatene er ikke fullt så kulisseaktig ekspresjonistiske som man kunne vente (noen fabelaktige spesialeffekter tar oss med rundt i byen), og han unngår å gjøre Depps Sweeney for sympatisk. Framstillingen av Sweeney og hans assistent (en sedvanlig rå Helena Bonham Carter) minner faktisk litt om Mickey og Mallory fra Natural Born Killers; de er sjuke, sadistiske og ikke søte i det hele tatt, men du skjønner hvor de kommer fra. Alan Rickman, Sascha Baron Cohen og resten av menasjeriet viser fremragende håndverk og bidrar til at dette er Burtons beste film på mange mange år.

Stephen Sondheim er en musikalingeniør ikke alle har sans for, men jeg synes den utfordrende, lett disharmoniske musikken var fullstendig sjef. Det må ha vært et helsike for relativt uskolerte sangere som Depp og Bonham Carter (som i følge ryktene slet spesielt) å komme seg gjennom dette. Musikalen har også noen svakheter; kjærlighetshistorien føles lett påklistret, spesielt siden Jamie Campbell Bower nærmest spises levende av sine utagerende medskuespillere. Det hele kunne vel også ha vært unnagjort litt kjappere, men så lenge vi kan knipse takten samtidig som blodet spruter og Burton styrer skuta trygt i havn er det lett å tilgi.

En av årets beste så langt for min del, og Fru Ut (som riktignok måtte snu seg en hel haug med ganger) var enig.

DESSUTEN:

Appleseed Ex Machina

Den første av de nye Appleseed-filmene hadde mange noen svakheter, men kompenserte med den beste animasjonen jeg har sett noensinne. Ex Machina har ett ryddigere plot, men et svakere manus, og selv om det hele er blendende vakkert ved et par anledninger er den ikke helt på høyden teknisk heller. Karakterene er noe mer plaget av Beowulf-syndromet denne gangen, det vil si at vi ikke helt tror på dem som levende vesener fordi ansiktsmimikken ikke er god nok. Et par spreke actionsekvenser tydelig inspirert av John Woo (som er medprodusent denne gangen) og et univers jeg gjerne tilbringer mer tid i var ikke nok til å redde denne fra å gå rett i bruktbutikken.

Harper

Paul Newman er moderne (vel, sent sekstitalls) privatdetektiv i en fargerik noir som desverre aldri kommer til å bli nevnt i samme åndedrag som sine åndelige slektninger Sunset Blvd., Chinatown eller the Big Lebowski. Hvis du ikke leser denne anmeldelsen høyt, da. Newman er selvfølgelig kulere enn kroneis, og rollelista er full av fine folk som Shelley Winters (særs bra), Robert Wagner (noe av en kjekkas tretti år før Austin Powers) og Lauren Bacall (litt bortkastet), men hele produksjonen gjennomsyres av følelsen av at alle involverte trodde dette var mye bedre enn det var. Selv manusforfatter William Goldman har en skikkelig middels dag på jobben. Men DVD-coveret er tøft, da.

Kunsten å tenke Negativt

Ble sett og likt av Fru Ut, jeg fikk bare med meg gagen med selvmordsgift på slutten og at det hele neppe kostet skjorta.  Dessuten har vi hatt repriserunder på Om Shanti Om og Juno.

Jorda rundt på tre flytt

U-Carmen e-Khayelitsha
Karmen (som den heter i den billige men fine norske DVD-utgaven) er rett og slett Bizets opera, transplantert til en township i Sør-Afrika og oversatt til det Xhosa, landets nest største språk. Xhosa er fullt av strupe- og klikkelyder, ikke det første språket man tenker på når det skal synges opera. Og dette er skikkelig opera, til Fru Uts store fortvilelse. Sangen mikses sammen med reallyden, og et par steder frontkolliderer Bizets musikk med afrikansk folkemusikk. I denne versjonen jobber Karmen på en liten sigarettfabrikk, smugler litt og forfører folk på si. En godtroende politimann er med på notene, men ting kommer snart ut av kontroll.

Er du allergisk mot opera er dette et dødfødt prosjekt, men for oss andre er dette en mirakuløs film. Miljøskildringene fra Khayelitsha hadde klart å bære en mye svakere film enn dette, men kombinert med solide skuespillerprestasjoner (Pauline Malefane som Carmen er helt rå) og en av musikkhistoriens mest minneverdige verker blir dette en cinematisk kinaputt. Det eneste jeg har å utsette på denne er at den første og siste halvtimen er bedre enn timen i midten.

Regissør Mark Dornford-May og hans førstedame har etterpå laget Son of Man (Jezile), som ikke handler om LordX, men om Jesu liv, igjen transplantert til Sør-Afrika. Og gjett om jeg skal se. Få den hit!

(Carmentrailer)

Incident at Loch Ness
Werner Herzog forsøker å lage film om Loch Ness-monsteret samtidig som et filmcrew lager dokumentaren Herzog in Wonderland. Produsent Zak Penn synes konseptet trenger ei berte (“sonarekspert” Kitana Baker) og et lite snev action. Ting tar av. Det hele er egentlig en liksomdokumentar, regissert av Penn. Imdb er full av kommentarer fra folk som trodde greia var ekte. I hvert fall til alle tar på seg matchende dresser a la the Life Aquatic.

Herzog har uttalt flere ganger at han ikke skjønner ironi, men å tulle litt med mytene om sin egen person har han tydeligvis ingen problemer med. For oss som dyrker jorda han peker kameraet på er det selvfølgelig hylende morsomt å se ham snerre “This is the most chaotic production I´ve ever been on, and I´ve been on a few tough ones!” Penns mumling om at de i hvert fall ikke skulle dra båten sin over en jævla ås er vel filmens humoristiske høydepunkt.

Konseptet er herlig det, og som i Werner Herzog Eats his Shoe er det visst vanskelig å ha Herzog foran kameraet uten å hylle mannen og myten, så hvis du ikke har sett noen av filmene hans får du en grei innføring her. Problemet er at Zak Penn slettes ikke er noen Herzog i regissørstolen, og han er en skikkelig skroten skuespiller som (i motsetning til Herzog og de andre) ikke klarer å spille seg selv overbevisende. Karakteren hans er bare irriterende, ikke interessant på noe nivå. En litt strammere film med en litt mer overbevisende “skurk” hadde blitt en liten perle. Filmen ender i stedet opp som en slags Haisommer-parodi for Herzog-fans, det er jo heller ikke å forakte. Artig, men ikke essensielt (trailer).

Dororo
Overraskende sprek Manga-filmatisering (Tegneserien ble laget av Osamo Tezuka, mangaens gudfar) som har de tøffeste demonene siden Great Yokai War, og litt av den samme tonen samtidig som at den forsøker å si noe litt dypere om fedre og sønner og slikt. Hvis det er lenge siden du har sett en god fantasy/samurai/action-ting er denne anbefalt.

Mer orker jeg ikke å skrive akkurat i dag, men her er i hvert fall en trailer.
__________

Vinner av Domen III: Blade Runner
Greit nok, det vel?

Julepreken

Mary Poppins
Det finnes noen filmer man bare må gi seg hen til fordi de representerer det ypperste av Hollywoods glansbilder. De er sentimentale, naive og glitrer av kitsch, men samtidig er de så gode at selv en kynisk filmanmelder med hjerte for adskillig mørkere ting ikke kan annet enn å la varmen bre seg. Singing in the Rain er det typiske eksempelet, Mary Poppins et annet. Noen har det sånn for the Sound of Music, andre for Dirty Dancing (selv om dyrkingen av den filmen hos jenter av en viss alder nok har en (pre)pubertal/seksuell dimensjon også). Vi har det i Star Wars´ fyrverkeri og i Casablancas klassiske replikker. Vi kan hate Hollywoods dårlige smak, samlebåndsmentalitet og manglende tiltro til publikums intelligens, men i blant skapes magi.

Ta Mary Poppins, for eksempel. Den bruker alle klisjeer for å vise at vi er i London, samtidig som Dick Van Dyke har den dårligste Cockneyaksenten i verdenshistorien. Likevel får jeg voldsomt lyst til å reise dit igjen hver gang jeg ser den. Sangene er med få unntak banalt tøys, i hvert fall på tekstsida, men du verden så fine de er. Og Julie Andrews, aldri verdens største skuespiller, er perfekt her, og fanger den litt triste siden av Mary Poppins perfekt. Hun må alltid videre. De vanlige voksne må selv fly drake med barna sine.

Tegnefilmelementene her er noe av det siste Disney laget før forfallet satte inn for alvor, og resultatet ble den eneste klassikeren til nå som ikke er helanimert. Mary Poppins er, som hun sier selv, perfekt på alle måter. En aldeles jævlig norsk dubb (for febersyke Ut Jrs skyld) klarer heller ikke å ødelegge den. Mangler du julepresang til noen som har Totoro fra før er dette mitt tips.

Princess Mononoke
Det kan dras interessante paralleller mellom Mary Poppins og mesteparten av Hayao Miyazakis filmer, men akkurat Mononoke er noe helt annet. En fantasifabel med en kjerne av humanistisk økologi er akkurat det verden trenger akkurat nå. Så får vi håpe at åttedeklassen jeg viste den med fikk tak i at vi må leve i harmoni med naturen og hverandre for å overleve. Innen de ivrigste av dem er ferdige med utdanningen sin er f.eks. arktis sannsynligvis bare et hav. Nok om det.

Mononoke er ikke så stilren eller elegant fortalt som f.eks Totoro eller Kiki (i en periode mot slutten får ikke helten gjort stort annet enn å løpe fra konflikt til konflikt og historien truer med å kollapse) men den er likevel min favoritt. En klassisk fantasyhistorie fortelles uten at en eneste rollefigur føles todimensjonal (ok, han vaktsjefen som knurrer hele tiden). Det finnes ikke ondskap her, annet enn hatet som dannes mellom grupper som ønsker forskjellige ting. Verden handler ikke om å drepe monsteret for å stoppe ondskapen. Skulle ønske noen med makt forstod det.

Jeg er usikker på om jeg liker denne måten å se verden på fordi det samsvarer med mitt syn, eller om denne filmen faktisk var med på å gi meg dette synet på verden i utgangspunktet. Det i seg selv sier kanskje noe om hva denne betyr for meg.

Thus endeth the lesson. God jul alle sammen.

"Dance or drive, make up your mind asshole!" ( (c) Denis Leary)

Death Proof

Jeg føler meg litt lurt, jeg må innrømme det. Først snytes vi for Grindhouse som en film. Deretter blir det klart at de to delene (den andre delen er Robert Rodriguez’ Planet Terror, for de som bor under en stein og sjekker filmnyheter på internett en gang i året) slippes med over en måneds mellomrom. Nå viser det seg dessuten :

1) At vi ikke får se trailerne som hørte til Grindhouse i utgangspunktet.

2) At Quentin Tarantinos film, som er forlenget med en god del minutter, er en god del minutter for lang.

Det hadde vært fristende å litt for sent oppfordre folk til å boikotte, hadde det ikke vært for at filmene har tjent så lite penger at de nå blir delt i USA også. Sukk. Nå er Death Proof absoulutt verdt en kinobillett i seg selv, heldigvis. Det er bare at hele greia føles så lett, så tynn, at den kler mye bedre å være del av en helaften. Og den ekstra rullen som er satt på plass gjør altså filmen dårligere. Dessuten går steder og personer fra Planet Terror igjen i denne, så vi går glipp av en drøss internvitser.

Greia er altså (for de som bor under en stein og sjekker filmnyheter på internett en gang i året) at Kurt Russell (i fin form for øvrig) har en kræsjsikker bil som han liker å drepe fine damer med. I Death Proof blir vi kjent med to forskjellige jentegjenger som kommer ut for Kurt, med svært ulikt resultat. Problemet med denne strukturen er at filmen består av to helt separate deler på omlag tre kvarter, og til å være en film med raske biler går alt. Så. Veldig. Veldig. Sakte. Jeg har ikke sett en fim så full av folk som kjører bil og prater piss siden Night on Earth. Og når første del er unnagjort og vi begynner på nytt… la oss si at flere i salen sukket tungt og lurte om det ikke var mer spennende med Lillestrøm mot Vålerenga.

For meg var det derimot helt uaktuelt å ta kvelden. Selv om det altså blir litt for mye av det gode var det så mye å like ved filmen at tålmodige sjangerfans anbefales en kikk. Dialog og karakterer er engasjerende, om enn ikke helt på høyde med Tarantinos kuleste. De to bilkræsjsekvensene i filmen (på ekte exploitationvis opptar de sikkert ikke mer enn fem prosent av spilletiden) er mer enn verdt billettprisen alene. Dessuten kryr det av vakre, talentfulle kvinner her; legg spesielt merke til panserridende stuntdame Zoe Bell(som spiller Zoe), hun får vi se mer til håper jeg. Og Rosario Dawson utnevnes herved til den neste Fru Ut hvis Tonje går fra meg og Asia ikke vil ha meg.

Så skal man se den eller ikke? Jeg angrer ikke i hvert fall. I alle fall et møst på DVD, forhåpentligvis med trailere og søsterfilm intakt.

Guys and Dolls

Denne kan du uansett se. Frank Sinatra er hustler Nathan Detroit, som trenger tusen salatblader for å skaffe lokale til terningspillet sitt. De har han tenkt å skaffe seg ved å vinne et veddemål med storgambler Sky Masterson (Marlon Brando), som påstår at han kan få med seg en hvilken som helst kvinne til Havanna på middag…

Dette er en musikal av den gamle skolen, produsert av Samuel Goldwyn (G’en i MGM) og teatralsk regissert utelukkende i studio av Joseph Mankiewicz. Det lukter rutine og klassisk Hollywood lang vei, og med materiale som dette er ikke det noen dårlig ting. Brando og Sinatra, og damene deres (Jean Simmons, og Vivian Blaine i rollen hun også gjorde på Broadway) glitrer, og rundt dem får vi et utall minneverdige småkjeltringer. Fargesprakende fotografi i cinemascope, en rå åpningsscene (ca. 7 minutter før noen sier noe), herlig musikk…mmm…to og en halv time er lenge for en filmet musikal, så en pause på halvveien kan være lurt, men se for all del denne.