FIlmer siden sist: Oppsamlingsheat
NJUSFLÆSH: RETT FØR DETTE BLE POSTET FIKK JEG BESKJED OM AT KATAKOMBENE ER BEKREFTET TIL LØRDAG 18. SEPTEMBER. Så sett av dagen.
Siden jeg finsikter Kombeprogrammet akkurat nå er har filmkikkingen min tatt seg opp igjen. Her er noen som slapp unna, i hvert fall for i år.
Opera Jawa
Indonesisk opera/musikal, fritt basert på Ramayana, fortellingen om Rama og Sita, sist populærisert i herlige Sita sings the Blues. Denne gangen handler det bare om kong Ravana som bortfører en ikke helt motvillig Sita, og Rama og Hanuman som forsøker å få henne tilbake. Sita og Hanuman er dansere, Rama er en pottemaker som sliter med at butikken går dårlig, og Hanuman er bare kul.
De musikalske opptrinnene er designet av forskjellige Indonesiske kunsntere, så det visuelle er veldig gjennomført, og musikken er eksotisk eller enerverende alt etter hvor mottakelig du er. Sitas ildprøve på slutten har svært overraskende utgang, og ortodokse Hinduer liker neppe denne noe særlig bedre enn Sita sings the Blues. Dette er en av de beste filmene jeg har sett i år, men fordi jeg har sett en annen som er like god får den ikke plass i kombene denne gang.
Reptilicus
Nordisk film fra 50- og 60-tallet er ikke mest kjent for sin science fiction, men både Sverige (Terror in the Midnight Sun, som jeg har liggende) og Danmark produserte noen få slike. Reptilicus er noe så overraskende som en Dansk Godzilla, med tilhørende mosing av miniatyrKøbenhavn. Det er unektelig svært underholdende å se b-filmklisjeene utført på Dansk, men tempoet er lavt og logikken Ed Woodsk.
Å dra til sommerhuset sitt for å ta en pilsner mens man venter på at kjempereptilet skal våkne til liv er ikke det smarteste jeg har sett (men veldig dansk). Litt reklame for København Tivoli er skviset inn på et svært upassende sted, og den aldeles forferdelig slitsomme buskisen Dirch Passer får et sangnummer og en altfor stor birolle. Fyren får Arve Opsahl på sitt mest breiale til å virke som Max von Sydov; at noen kunne tåle mer enn femten sekunder av denne ufordragelige, overspillende fyren av gangen uten å ønske ham banket sanseløs eller spist av Reptilicusen er for meg en gåte. På coveret står det at han er med “av den simple grund at man i tresserne ikke turde producere en film uden Danmarks populæreste skuespiller”. Dem om det.
Lang, full av svakheter, men severdig denne også, altså. Traileren er den amerikanske versjonen, tipper herr Passer er klippet omhyggelig ut av den. Jeg så den danske.
Dracula: Pages from a Virgin’s Diary
Filmatisert ballett av Dracula-historien utført av Kanadas nest mest meritterte filmkunstner, Guy Maddin. Stumfilmestetikk (alt er svart/hvitt unntatt blodet) kombinert med tøff koreografi fascinerer en stund, særlig fordi handlingen fortelles i en litt annen rekkefølge enn vi er vant til, men det drar litt ut mot slutten. Den fjerde beste filmatiseringen av Dracula jeg har sett, etter Coppolas og de to Nosferatuene.
Bob Roberts
Dette er Tim Robbins´ regidebut, fra den gangen han var en av de heiteste i Hollywood etter suksessen med Robert Altmans the Player. Roberts er en blanding av Spinal Tap og Primary Colours, med Roberts i hovedrollen som høyrevridd visesanger og senatorkandidat i overkant inspirert av Bob Dylan (de konservative Dylanpastisjene er filmens høydepunkter). Med seg har han valgkampmedarbeiderne Ray Wise (Leland fra Twin Peaks) og Alan Rickman.
Spinal Tap- øyeblikkene i denne liksomdokumentaren er der, men det er ikke mange nok av dem. Og satiren, som var skarp på begynnelsen av nittitallet, er litt tannløs nå som vi har hatt amerikanske presidenter som helt åpenlyst har begått mye større ugjerninger enn hr. Roberts forsøker å dekke over. Men det er litt morsomt å sammenligne Roberts med en annen karismatisk superstjerne, en som klarte å komme seg helt til det hvite hus ved å bytte ut Roberts´ PRIDE med HOPE.
Filmer siden sist: Fyldig ved ørene, veldig kort i nakken
Jeg har værte en dårlig, dårlig filmblogger i det siste. Det sier det meste at jeg har hatt There Will Be Blood og CJ7 liggende i ukesvis uten å ha fått sett dem. Forbannet være Nintendoen, Mac´en, Jobben og TorpedoJudas som alle har sørget for at de som er innom for å lese om film sikkert nesten har gitt meg opp. Hvis noen lurer så har jeg ikke helt sluttet å se film, og planen er at omtrent minst hver fjerde post skal være filmanmeldelser. Det har bare vært så mye annet å ta tak i. Nåja.
SWEENEY TODD: THE DEMON BARBER OF FLEET STREET
Tim Burton har avlevert litt av hvert det siste tiåret eller så, da Sleepy Hollow rundet av en nesten uimotståelig kvintett som ellers bestod av Batman Returns, Edward Scissorhands, Ed Wood og Mars Attacks. Big Fish har jeg ikke sett, men ellers har han hatt en tendens til å gjenta seg selv. Kosegothestetikken hans har rett og slett blitt litt passé.
Sweeney Todd regissert av Tim Burton er et prosjekt som nesten virker for opplagt. Man kunne se for seg hvordan hele filmen ville se ut på forhånd. Heldigvis klarer Burton å skape et møkkete, grimete London uten å henfalle til sine egne visuelle hangups. Det er ikke et gresskar å se, gatene er ikke fullt så kulisseaktig ekspresjonistiske som man kunne vente (noen fabelaktige spesialeffekter tar oss med rundt i byen), og han unngår å gjøre Depps Sweeney for sympatisk. Framstillingen av Sweeney og hans assistent (en sedvanlig rå Helena Bonham Carter) minner faktisk litt om Mickey og Mallory fra Natural Born Killers; de er sjuke, sadistiske og ikke søte i det hele tatt, men du skjønner hvor de kommer fra. Alan Rickman, Sascha Baron Cohen og resten av menasjeriet viser fremragende håndverk og bidrar til at dette er Burtons beste film på mange mange år.
Stephen Sondheim er en musikalingeniør ikke alle har sans for, men jeg synes den utfordrende, lett disharmoniske musikken var fullstendig sjef. Det må ha vært et helsike for relativt uskolerte sangere som Depp og Bonham Carter (som i følge ryktene slet spesielt) å komme seg gjennom dette. Musikalen har også noen svakheter; kjærlighetshistorien føles lett påklistret, spesielt siden Jamie Campbell Bower nærmest spises levende av sine utagerende medskuespillere. Det hele kunne vel også ha vært unnagjort litt kjappere, men så lenge vi kan knipse takten samtidig som blodet spruter og Burton styrer skuta trygt i havn er det lett å tilgi.
En av årets beste så langt for min del, og Fru Ut (som riktignok måtte snu seg en hel haug med ganger) var enig.
DESSUTEN:
Appleseed Ex Machina
Den første av de nye Appleseed-filmene hadde mange noen svakheter, men kompenserte med den beste animasjonen jeg har sett noensinne. Ex Machina har ett ryddigere plot, men et svakere manus, og selv om det hele er blendende vakkert ved et par anledninger er den ikke helt på høyden teknisk heller. Karakterene er noe mer plaget av Beowulf-syndromet denne gangen, det vil si at vi ikke helt tror på dem som levende vesener fordi ansiktsmimikken ikke er god nok. Et par spreke actionsekvenser tydelig inspirert av John Woo (som er medprodusent denne gangen) og et univers jeg gjerne tilbringer mer tid i var ikke nok til å redde denne fra å gå rett i bruktbutikken.
Harper
Paul Newman er moderne (vel, sent sekstitalls) privatdetektiv i en fargerik noir som desverre aldri kommer til å bli nevnt i samme åndedrag som sine åndelige slektninger Sunset Blvd., Chinatown eller the Big Lebowski. Hvis du ikke leser denne anmeldelsen høyt, da. Newman er selvfølgelig kulere enn kroneis, og rollelista er full av fine folk som Shelley Winters (særs bra), Robert Wagner (noe av en kjekkas tretti år før Austin Powers) og Lauren Bacall (litt bortkastet), men hele produksjonen gjennomsyres av følelsen av at alle involverte trodde dette var mye bedre enn det var. Selv manusforfatter William Goldman har en skikkelig middels dag på jobben. Men DVD-coveret er tøft, da.
Kunsten å tenke Negativt
Ble sett og likt av Fru Ut, jeg fikk bare med meg gagen med selvmordsgift på slutten og at det hele neppe kostet skjorta. Dessuten har vi hatt repriserunder på Om Shanti Om og Juno.
Jorda rundt på tre flytt
U-Carmen e-Khayelitsha
Karmen (som den heter i den billige men fine norske DVD-utgaven) er rett og slett Bizets opera, transplantert til en township i Sør-Afrika og oversatt til det Xhosa, landets nest største språk. Xhosa er fullt av strupe- og klikkelyder, ikke det første språket man tenker på når det skal synges opera. Og dette er skikkelig opera, til Fru Uts store fortvilelse. Sangen mikses sammen med reallyden, og et par steder frontkolliderer Bizets musikk med afrikansk folkemusikk. I denne versjonen jobber Karmen på en liten sigarettfabrikk, smugler litt og forfører folk på si. En godtroende politimann er med på notene, men ting kommer snart ut av kontroll.
Er du allergisk mot opera er dette et dødfødt prosjekt, men for oss andre er dette en mirakuløs film. Miljøskildringene fra Khayelitsha hadde klart å bære en mye svakere film enn dette, men kombinert med solide skuespillerprestasjoner (Pauline Malefane som Carmen er helt rå) og en av musikkhistoriens mest minneverdige verker blir dette en cinematisk kinaputt. Det eneste jeg har å utsette på denne er at den første og siste halvtimen er bedre enn timen i midten.
Regissør Mark Dornford-May og hans førstedame har etterpå laget Son of Man (Jezile), som ikke handler om LordX, men om Jesu liv, igjen transplantert til Sør-Afrika. Og gjett om jeg skal se. Få den hit!
(Carmentrailer)
Incident at Loch Ness
Werner Herzog forsøker å lage film om Loch Ness-monsteret samtidig som et filmcrew lager dokumentaren Herzog in Wonderland. Produsent Zak Penn synes konseptet trenger ei berte (“sonarekspert” Kitana Baker) og et lite snev action. Ting tar av. Det hele er egentlig en liksomdokumentar, regissert av Penn. Imdb er full av kommentarer fra folk som trodde greia var ekte. I hvert fall til alle tar på seg matchende dresser a la the Life Aquatic.
Herzog har uttalt flere ganger at han ikke skjønner ironi, men å tulle litt med mytene om sin egen person har han tydeligvis ingen problemer med. For oss som dyrker jorda han peker kameraet på er det selvfølgelig hylende morsomt å se ham snerre “This is the most chaotic production I´ve ever been on, and I´ve been on a few tough ones!” Penns mumling om at de i hvert fall ikke skulle dra båten sin over en jævla ås er vel filmens humoristiske høydepunkt.
Konseptet er herlig det, og som i Werner Herzog Eats his Shoe er det visst vanskelig å ha Herzog foran kameraet uten å hylle mannen og myten, så hvis du ikke har sett noen av filmene hans får du en grei innføring her. Problemet er at Zak Penn slettes ikke er noen Herzog i regissørstolen, og han er en skikkelig skroten skuespiller som (i motsetning til Herzog og de andre) ikke klarer å spille seg selv overbevisende. Karakteren hans er bare irriterende, ikke interessant på noe nivå. En litt strammere film med en litt mer overbevisende “skurk” hadde blitt en liten perle. Filmen ender i stedet opp som en slags Haisommer-parodi for Herzog-fans, det er jo heller ikke å forakte. Artig, men ikke essensielt (trailer).
Dororo
Overraskende sprek Manga-filmatisering (Tegneserien ble laget av Osamo Tezuka, mangaens gudfar) som har de tøffeste demonene siden Great Yokai War, og litt av den samme tonen samtidig som at den forsøker å si noe litt dypere om fedre og sønner og slikt. Hvis det er lenge siden du har sett en god fantasy/samurai/action-ting er denne anbefalt.
Mer orker jeg ikke å skrive akkurat i dag, men her er i hvert fall en trailer.
__________
Vinner av Domen III: Blade Runner
Greit nok, det vel?
Julepreken
Mary Poppins
Det finnes noen filmer man bare må gi seg hen til fordi de representerer det ypperste av Hollywoods glansbilder. De er sentimentale, naive og glitrer av kitsch, men samtidig er de så gode at selv en kynisk filmanmelder med hjerte for adskillig mørkere ting ikke kan annet enn å la varmen bre seg. Singing in the Rain er det typiske eksempelet, Mary Poppins et annet. Noen har det sånn for the Sound of Music, andre for Dirty Dancing (selv om dyrkingen av den filmen hos jenter av en viss alder nok har en (pre)pubertal/seksuell dimensjon også). Vi har det i Star Wars´ fyrverkeri og i Casablancas klassiske replikker. Vi kan hate Hollywoods dårlige smak, samlebåndsmentalitet og manglende tiltro til publikums intelligens, men i blant skapes magi.
Ta Mary Poppins, for eksempel. Den bruker alle klisjeer for å vise at vi er i London, samtidig som Dick Van Dyke har den dårligste Cockneyaksenten i verdenshistorien. Likevel får jeg voldsomt lyst til å reise dit igjen hver gang jeg ser den. Sangene er med få unntak banalt tøys, i hvert fall på tekstsida, men du verden så fine de er. Og Julie Andrews, aldri verdens største skuespiller, er perfekt her, og fanger den litt triste siden av Mary Poppins perfekt. Hun må alltid videre. De vanlige voksne må selv fly drake med barna sine.
Tegnefilmelementene her er noe av det siste Disney laget før forfallet satte inn for alvor, og resultatet ble den eneste klassikeren til nå som ikke er helanimert. Mary Poppins er, som hun sier selv, perfekt på alle måter. En aldeles jævlig norsk dubb (for febersyke Ut Jrs skyld) klarer heller ikke å ødelegge den. Mangler du julepresang til noen som har Totoro fra før er dette mitt tips.
Princess Mononoke
Det kan dras interessante paralleller mellom Mary Poppins og mesteparten av Hayao Miyazakis filmer, men akkurat Mononoke er noe helt annet. En fantasifabel med en kjerne av humanistisk økologi er akkurat det verden trenger akkurat nå. Så får vi håpe at åttedeklassen jeg viste den med fikk tak i at vi må leve i harmoni med naturen og hverandre for å overleve. Innen de ivrigste av dem er ferdige med utdanningen sin er f.eks. arktis sannsynligvis bare et hav. Nok om det.
Mononoke er ikke så stilren eller elegant fortalt som f.eks Totoro eller Kiki (i en periode mot slutten får ikke helten gjort stort annet enn å løpe fra konflikt til konflikt og historien truer med å kollapse) men den er likevel min favoritt. En klassisk fantasyhistorie fortelles uten at en eneste rollefigur føles todimensjonal (ok, han vaktsjefen som knurrer hele tiden). Det finnes ikke ondskap her, annet enn hatet som dannes mellom grupper som ønsker forskjellige ting. Verden handler ikke om å drepe monsteret for å stoppe ondskapen. Skulle ønske noen med makt forstod det.
Jeg er usikker på om jeg liker denne måten å se verden på fordi det samsvarer med mitt syn, eller om denne filmen faktisk var med på å gi meg dette synet på verden i utgangspunktet. Det i seg selv sier kanskje noe om hva denne betyr for meg.
Thus endeth the lesson. God jul alle sammen.
"Dance or drive, make up your mind asshole!" ( (c) Denis Leary)
Death Proof
Jeg føler meg litt lurt, jeg må innrømme det. Først snytes vi for Grindhouse som en film. Deretter blir det klart at de to delene (den andre delen er Robert Rodriguez’ Planet Terror, for de som bor under en stein og sjekker filmnyheter på internett en gang i året) slippes med over en måneds mellomrom. Nå viser det seg dessuten :
1) At vi ikke får se trailerne som hørte til Grindhouse i utgangspunktet.
2) At Quentin Tarantinos film, som er forlenget med en god del minutter, er en god del minutter for lang.
Det hadde vært fristende å litt for sent oppfordre folk til å boikotte, hadde det ikke vært for at filmene har tjent så lite penger at de nå blir delt i USA også. Sukk. Nå er Death Proof absoulutt verdt en kinobillett i seg selv, heldigvis. Det er bare at hele greia føles så lett, så tynn, at den kler mye bedre å være del av en helaften. Og den ekstra rullen som er satt på plass gjør altså filmen dårligere. Dessuten går steder og personer fra Planet Terror igjen i denne, så vi går glipp av en drøss internvitser.
Greia er altså (for de som bor under en stein og sjekker filmnyheter på internett en gang i året) at Kurt Russell (i fin form for øvrig) har en kræsjsikker bil som han liker å drepe fine damer med. I Death Proof blir vi kjent med to forskjellige jentegjenger som kommer ut for Kurt, med svært ulikt resultat. Problemet med denne strukturen er at filmen består av to helt separate deler på omlag tre kvarter, og til å være en film med raske biler går alt. Så. Veldig. Veldig. Sakte. Jeg har ikke sett en fim så full av folk som kjører bil og prater piss siden Night on Earth. Og når første del er unnagjort og vi begynner på nytt… la oss si at flere i salen sukket tungt og lurte om det ikke var mer spennende med Lillestrøm mot Vålerenga.
For meg var det derimot helt uaktuelt å ta kvelden. Selv om det altså blir litt for mye av det gode var det så mye å like ved filmen at tålmodige sjangerfans anbefales en kikk. Dialog og karakterer er engasjerende, om enn ikke helt på høyde med Tarantinos kuleste. De to bilkræsjsekvensene i filmen (på ekte exploitationvis opptar de sikkert ikke mer enn fem prosent av spilletiden) er mer enn verdt billettprisen alene. Dessuten kryr det av vakre, talentfulle kvinner her; legg spesielt merke til panserridende stuntdame Zoe Bell(som spiller Zoe), hun får vi se mer til håper jeg. Og Rosario Dawson utnevnes herved til den neste Fru Ut hvis Tonje går fra meg og Asia ikke vil ha meg.
Så skal man se den eller ikke? Jeg angrer ikke i hvert fall. I alle fall et møst på DVD, forhåpentligvis med trailere og søsterfilm intakt.
Guys and Dolls
Denne kan du uansett se. Frank Sinatra er hustler Nathan Detroit, som trenger tusen salatblader for å skaffe lokale til terningspillet sitt. De har han tenkt å skaffe seg ved å vinne et veddemål med storgambler Sky Masterson (Marlon Brando), som påstår at han kan få med seg en hvilken som helst kvinne til Havanna på middag…
Dette er en musikal av den gamle skolen, produsert av Samuel Goldwyn (G’en i MGM) og teatralsk regissert utelukkende i studio av Joseph Mankiewicz. Det lukter rutine og klassisk Hollywood lang vei, og med materiale som dette er ikke det noen dårlig ting. Brando og Sinatra, og damene deres (Jean Simmons, og Vivian Blaine i rollen hun også gjorde på Broadway) glitrer, og rundt dem får vi et utall minneverdige småkjeltringer. Fargesprakende fotografi i cinemascope, en rå åpningsscene (ca. 7 minutter før noen sier noe), herlig musikk…mmm…to og en halv time er lenge for en filmet musikal, så en pause på halvveien kan være lurt, men se for all del denne.
Sex, sigaretter og søvngjengeri
Inside Deep Throat
Forholdet mitt til porno er tvetydig. På den ene siden er jeg en forholdsvis liberal mann med funksjonelt kjønnsorgan, på den andre siden er 90% av all porno jeg har vært borti så innmari dårlig; greit nok at det kan være inspirerende å se på folk som driver og har seg, men hvorfor skal damene på død og liv være silikonbefengte blondiner som ikke klarer å la være å se dumme ut engang? At VHS-formatet drepte pornofilmen som kunstart lenge før den hadde rukket å bli født er ingen ny observasjon, man har da sett Boogie Nights.
Det sørgelige med porno er at man ofte har en snikende følelse av at noe ikke er i orden; at dama egentlig ikke vil, eller at sex (som er så gøy) framstilles som forretningsmessig og ekkelt, mer mekanisk enn hett, mer brutalt enn rått. Det var forfriskende å see Inside Deep Throat; jeg ble overrasket over å se at porno som konsept en gang var spennende og idealistisk nok til å sende forsvarerne på barrikadene.
Deep Throat representerer alle sider ved pornoinduststrien. I Inside Deep Throat hevdes det at den har dradd inn noe sånt som 600 millioner dollar, og med et budsjett på femogtjuetusen er den dermed tidenes største økonomiske kinosuksess. Den ble sett av alle: Intellektuelle, journalister, filmanmeldere, kjendiser og mannen i gata kunne for en gangs skyld gå på en skikkelig grisefilm på kino siden alle andre gjorde det. De mest optimistiske trodde Deep Throats suksess markerte begynnelsen på en ny æra der sex, gjerne usimulert sex, ble sett på som en naturlig del av filmkunsten.
Men Deep Throat er også omdiskutert fordi giraffen selv, Linda Lovelace, gjorde kuvending på begynnelsen av åttitallet og påstod at hun spilte i filmen fordi den hakke pine gærne kjæresten hennes hypnotiserte/truet/passet på henne med gevær. Alt dette får plass i dokumentaren, men det vektlegges at som laget filmen sammen med henne opplevde henne livsglad, enfoldig og med på notene. Vel var typen hennes sjuk, men tvang var ikke med i bildet. Hun ble grundig snytt for inntekter, men nøt stjernestatusen hun opparbeidet seg. Det var når livet hennes stagnerte for alvor at hun ble brukt som nyttig idiot av høyresiden og antipornofeministene. Alt dette gjør vel likevel at Deep Throat i dag neppe virker spesielt opphissende på noen, imponerende gaping til tross. Jeg har ikke sett den, men jeg tipper at som med Africa Addio er det historiene rundt som er mest spennende.
Med tilgang til alle de involverte skulle det bare mangle om ikke Inside Deep Throat ble en spennende film. Vi får møte de som laget den, de som digget den (Hallo, John Waters! Bombe at kom innom, da) og de som hatet den. Det mest interessante intervjuobjektene er regissøren (koselig gammel mann, men hva er greia med aldrende pornografer og høye, høye bukser?) og distributøren i Florida (som er skikkelig redd for mafiaen), men filmen føles balansert nok; heksejegerne får snakke, det får også familien Lovelace, som er overraskende frittalende.
Det eneste problemet med Inside Deep Throat er egentlig at det er for mange historier å dokumentere. Men en hel TV-serie om filmhistoriens mest oppsiktsvekkende avsuging hadde vel blitt for drøyt tross alt.
Romance & Cigarettes
John Turturros tredje film som regissør har mye til felles med de beste tingene til filmens produsenter, Joel og Ethan Cohen. James Gandolfini er gift med Susan Sarandon og bedrar henne med Kate Winslet. Susan finner seg ikke i dette, og bestemmer seg for å banke driten ut av Kate, med god hjelp fra Christopher Walken. Blant andre kjente fjes, finner vi Aida Turturro (den gærne søsteren til Tony Soprano) som datteren til Gandolfini/Sarandon, et av de rareste valgene av skuespiller jeg har sett en stund.
Dessuten er dette en musikal; skuespillerne synger oppå originalversjoner av gamle svisker. Totaleffekten blir en lett syra blanding av Cohenbrødrene og John Waters, med Walkens hysteriske tolkning av Delilah som ubestridt høydepunkt.
De rare fortellertriksene, musikken og det meste av humoren fjernes etterhvert, fordi Turturro av en eller annen grunn bestemmer seg for avslutte filmen som et grått drama. Hadde han i stedet tatt den helt ut kunne dette vært noe helt spesielt. Likevel bedre enn Cohenbrødrenes to siste.
The Cabinet of dr. Caligari
Når jeg først har hatt lyst til å se denne i 10-15 år burde jeg nok ha valgt en bedre anledning enn en sliten onlineversjon en kveld jeg var stuptrøtt, men jeg var ved bevissthet lenge nok til å avskrive Caligari som en skuffelse. Flotte kulisser til tross: dette en primitiv urfilm som absolutt har vært innflytelsesrik, men som har lite å si en nysjerrig filmfanatiker i 2007. Se Der Golem, Nosferatu, Metropolis, Potemkin og the Man With the Movie Camera et titalls ganger først. Jeg kan ikke anbefale denne hvis du ikke er interessert i å erte på deg en av de mange som dyrker den.
Et hjerte av glass, et par ører fulle av FUNK!
FILMER SETT SIDEN SIST:
Heart of Glass
Werner Herzog har snart forbigått Romero som favorittregissøren min. Mannen slutter aldri å overraske, imponere og forvirre meg. I Herz aus Glas er han på sitt mest pretensiøse, men også på sitt mest fascinerende.
Filmen foregår en gang på 1800-tallet, og handler om en landsby i Bayern som eksisterer på grunn av et glassverk. Der produserte man en unik type rødt glass, men nå er formannen død, og han har tatt med seg det rubinglassets hemmelighet til graven. Landsbyen er fordømt, de som bor der gale og apokalypsen observeres av eremitten Hias, som med sine stadige dommedagsprofetier (på et tidspunkt forutsier han visstnok både første og andre verdenskrig) ikke akkurat bidrar til å lette på stemningen.
Herzoghistorien som følger denne filmen (er det ikke alltid en?) er at han sørget for at skuespillerne (med unntak av glassblåserne og klarsynte Hias) var hypnotisert under innspillingen. Effekten er skremmende; innbyggerne i den lille landsbyen virker vekselvis fulle, fjerne og besatt av demoner. Bruken av skygge på de værbitte ansiktene får meg til å tenke på Hieronymus Bosch og Odd Nerdrum. Dette er en av Herzogs vakrest fotograferte filmer (og det sier litt). Popol Vuh leverer som vanlig fantastisk musikk. Totalfølelsen er at enden er nær, og bare en overraskende epilog (som ikke inneholder ordene Og jeg så en ny himmel og en ny jord…, men godt kunne ha gjort det)letter en smule på trykket.
De siste par Herzog-filmene jeg har sett, Fata Morgana og Even Dwarfs started Small føltes som halvt vellykkede eksperimenter. Heart of Glass har elementer fra begge, men er en mer disiplinert, mye sterkere film. Som så ofte er tilfellet med Herzogs filmer er tempoet omhyggelig, dette er ikke noe man setter seg ned for å slappe av med en sein lørdagskveld, men for de som som vet hva de går til er dette enda en film som må sees før verden går under. Strålende.
Car Wash
Etter noen sekunder der Universal-logoen akkompagneres av den tøffest hikstende wahwahgitaren jeg har hørt i hele mitt liv begynner jeg allerede å innse hva jeg skal få være med på: Herregudogfader for et soundtrack! Dette er en av få filmer (Run Lola Run er en annen jeg kommer på i farten) som bruker rytmisk musikk så kompromissløst til og med blyføtter som meg får lyst til å se hele filmen dansende. Egentlig er det alt du trenger å vite. Liker blodfunk og store afroer er dette et møst. Musikken er minst halve filmen. Jeg likte resten svært så godt også.
Car Wash er en blaxploitationaktig komedie og nestenmusikal (den har kun halvannet standard musikalnummer, resten av musikken er på radioen de ansatte hører på uten stans) som tar oss med til et bilvaskeri i Los Angeles i 1976. De ansatte (var det vanlig å ha såå mange?) representerer forskjellige sider ved amerikansk kultur. En er en surpomp som forsøker seg som millitant Black Power-forkjemper, en er transvestitt, en er tidligere fengselsfugl, en er på sjekkern, en er feit, en er (eller tror han er) indianer, en flyr rundt med kaninører på hodet. Sjefen er hvit og jødisk, sønnen hans er sjanseløs. Ellers befolkes bilvaskeriet av en slitsom taxisjåfør, en hore med varierende hårfarve og diverse eksentriske kunder. Filmen starter når sjappa åpner, og slutter ved stengetid. Med en setning kan den beskrives Attack the Gas Station møter Do the Right Thing i en tidsmaskin. Følelsen av tid og sted er veldig sterk.
Alle menneskene vi møter har sin lille historie, de fleste er enkle og forutsigbare. Humoren fungerer bare sånn passe, men det betyr ikke så mye. Filmen har energi, sjarme, solskinn og funk. Feelgoodfaktoren sprenger skalaen. Jeg innser at dette ikke er noe mesterverk, men gir meg ende over. Denne kommer jeg til å se mange ganger. Og nevnte jeg soundtracket? Right on!
En deilig film til å varme seg på i høstmørket. Surpomper bør styre unna.
Kjærleik i Beijing. Mumitrollet. Argento.
FILMER SETT SIDEN SIST:
Haibane Renmei, som føles som Lost regissert av David Lynch i Straight Story – modus, men som endelig viser tegn til drama etter å ha brukt nesten halve serien på gjøre oss kjent med karakterene. Vakkert.
Perhaps Love
Hong Kong har en lang musikaltradisjon, men den har ligget død lenge. Etter å ha sett Perhaps Love lurer jeg på hvorfor. Hvis dette er nivået musikalene pleide å ligge på der i gården er tida overmoden for en skikkelig revival. Dette er en skikkelig fin film.
Det hele dreier seg om Sun Na (spilt av Xun Zhou, et nytt bekjentskap for meg), en ambisiøs skuespillerinne som har ofret identiteten sin for berømmelsen, regissøren Nie Wen, (spilt av veteran og popstjerne Jacky Cheung i en altfor sjelden hovedrolle) som ga henne alt hun ønsket seg, og Lin Jian-dong (spilt av en av Fru Uts favorittjekkaser, Takeshi Kanesheiro) som hun forlot og forsøkte å glemme. De tre kommer sammen for å spille inn en musikal om en trapesartist med hukommelsestap som har latt en sirkusdirektør skape minnene sine, og som møter igjen gamlekjæresten. Det går som det må gå.
Regissør Peter Chan har hentet inspirasjon fra mange hold; overraskende nok er det ikke Moulin Rouge, men Eternal Sunshine of the Spotless mind det lånes mest fra. Men det er ikke noe i Eternal Sunshine som er like vakkert innrammet og fotografert som Perhaps Loves flashbacksekvenser Beijing. Christopher Doyle må ha gjort en avtale med Djevelen. Han er den eneste grunnen til at jeg er spent på lady in the Water.
Jeg skrev litt her om dagen om at Hkfilmer ofte kan være tunge på underholdning og lette på substans. Perhaps Love er slett ingen dum film, det sies mye fornuftig om kjærlighet, oppurtunisme og nostalgi her, og det hele gestaltes av skuespillere som er mer enn kleshengere. Det eneste jeg har å utsette på denne filmen er egentlig selve sangene; de er litt anonyme, med unntak av den som heter Den of sin eller noe sånt, den er veldig tøff. Bruken av sangene er imidlertid stilig, og Jacky Cheung kalles ikke “God of Song” for ingenting. Bra lunger på den mannen.
Alt i alt er dette en vakker, trist, klassisk liten musikal med mindre pantomime og mer følelser enn gjennomsnittet. Og slutten er ikke slik man tror den blir.
Anbefales alle, men spesielt Tor Andre 
________________
Nytt
De 25. Hong Kong Film Awards
Har nettopp blitt delt ut. Et litt magert Hongkong år ble behørig feiret, men når Initial D får priser er kandidatene for svake. Election tok en drøss med priser. Full liste her. Perhaps Love burde fått flere, mener nå jeg.
The Third Mother
Tok en tur bortom den fabelkatige Dario Argento-siden Dark Dreams for å sjekke status på den tredje filmen i Trilogien om de tre Mødrene. Det henger altså slik sammen at filmene Suspiria(1977) og Inferno(1980) er de to første filmene i en trilogi basert på en prosatekst av Thomas De Quincey (1785-1859), fra Confessions of an Opium Eater:
“…What is it the sisters are? What is it that they do? Let me describe their form, and their presence: if form it were that still fluctuated in its outline, or presence it were that for ever advanced to the front, or for ever receded amongst shades.
The eldest of the three is named Mater Lachrymarum, Our Lady of Tears. She it is that night and day raves and moans, calling for vanished faces. She stood in Rama, where a voice was heard of lamentation, – Rachel weeping for her children, and refusing to be comforted. She it was that stood in Bethlehem on the night when Herod’s sword swept its nurseries of Innocents, and the little feet were stiffened for ever, which, heard at times as they tottered along floors overhead, woke pulses of love in household hearts that were not unmarked in heaven.
Her eyes are sweet and subtle, wild and sleepy, by turns; oftentimes rising to the clouds, oftentimes challenging the heavens. She wears a diadem round her head. And I knew by childish memories that she could go abroad upon the winds, when she heard the sobbing of litanies or the thundering of organs, and when she beheld the mustering of summer clouds. This sister, the eldest, it is that carries keys more than papal at her girdle, which open every cottage and every palace. She, to my knowledge, sat all last summer by the bedside of the blind beggar, him that so often and so gladly I talked with, whose pious daughter, eight years old, with the sunny countenance, resisted the temptations of play and village mirth to travel all day long on dusty roads with her afflicted father. For this did God send her a great reward. In the spring – time of the year, and whilst yet her own Spring was budding, he recalled her to himself. But her blind father mourns for ever over her; still he dreams at midnight that the little guiding hand is locked within his own; and still he wakens to a darkness that is now within a second and a deeper darkness. This Mater Lachrymarum has also been sitting all this winter of 1844 – 5 within the bed – chamber of the Czar, bringing before his eyes a daughter (not less pious) that vanished to God not less suddenly, and left behind her a darkness not less profound. By the power of the keys it is that Our Lady of tears glides a ghostly intruder into the chambers of sleepless men, sleepless women, sleepless children, from Ganges to Nile, from Nile to Mississippi. And her, because she is the first – born of her house, and has the widest empire, let us honour with the title of “Madonna!”
The second sister is called Mater Suspiriorum – Our Lady of Sighs. She never scales the clouds, nor walks abroad upon the winds. She wears no diadem. And her eyes, if they were ever seen, would be neither sweet nor subtle; no man could read their story; they would be found filled with perishing dreams, and with wrecks of forgotten delirium. But she raises not her eyes; her head, on which sits a dilapidated turban, droops for ever, for ever fastens on the dust. She weeps not. She groans not. But she sighs inaudibly at intervals. Her sister, Madonna, is oftentimes stormy and frantic, raging in the highest against heaven, and demanding back her darlings. But Our Lady of Sighs never clamours, never defies, dreams not of rebellious aspirations. She is humble to abjectness. Hers is the meekness that belongs to the hopeless. Murmur she may, but it is in her sleep. Whisper she may, but it is to herself in the twilight. Mutter she does at times, but it is in solitary places that are desolate as she is desolate, in ruined cities,and when the sun has gone down to his rest.
This sister is the visitor of the Pariah, of the Jew, of the bondsman to the oar in the Mediterranean galleys; of the English criminal in Norfolk Island, blotted out from the books of remembrance in sweet far-off England; of the baffled penitent reverting his eyes for ever upon a solitary grave, which to him seems the altar over-thrown of some past and bloody sacrifice, on which altar no oblations can now be availing, whether towards pardon that he might implore, or towards reparation that he might attempt. Every slave that at noonday looks up to the tropical sun with timid reproach, as he points with one hand to the earth, our general mother, but for him a stepmother, as he points with the other hand to the Bible, our general teacher, but against him sealed and sequestered; every woman sitting in darkness, without love to shelter her head, or hope to illumine her solitude, because the heaven-born instincts kindling in her nature germs of holy affections, which God implanted in her womanly bosom, having been stifled by social necessities, now burn sullenly to waste, like sepulchral lamps amongst the ancients; every nun defrauded of her unreturning May-time by wicked kinsman, whom God will judge; every captive in every dungeon; all that are betrayed, and all that are rejected; outcasts by traditionary law, and children of hereditary disgrace: all these walk with Our Lady of Sighs. She also carries a key; but she needs it little. For her kingdom is chiefly amongst the tents of Shem, and the houseless vagrant of every clime. Yet in the very highest ranks of man she finds chapels of her own; and even in glorious England there are some that, to the world, carry their heads as proudly as the reindeer, who yet secretly have received her mark upon their foreheads.
But the third Sister, who is also the youngest-! Hush! whisper whilst we talk of her! Her kingdom is not large, or else no flesh should live; but within that kingdom all power is hers. Her head, turreted like that of Cybele, rises almost beyond the reach of sight. She droops not; and her eyes, rising so high, might be hidden by distance. But, being what they are, they cannot be hidden: through the treble veil of crape which she wears the fierce light of a blazing misery, that rests not for matins or for vespers, for noon of day or noon of night, for ebbing or for flowing tide, may be read from the very ground. She is the defier of God. She also is the mother of lunacies, and the suggestress of suicides. Deep lie the roots of her power; but narrow is the nation that she rules. For she can approach only those in whom a profound nature has been upheaved by central convulsions; in whom the heart trembles and the brain rocks under conspiracies of tempest from without and tempest from within. Madonna moves with uncertain steps, fast or slow, but still with tragic grace. Our Lady of Sighs creeps timidly and stealthily. But this youngest Sister moves with incalculable motions, bounding, and with tiger’s leaps. She carries no key; for, though coming rarely amongst men, she storms all doors at which she is permitted to enter at all. And her name is Mater Tenebrarum – Our Lady of Darkness.
These were the Semnai Theai, or Sublime Goddesses, these were the Eumenides, or Gracious Ladies (so called by antiquity in shuddering propitiation), of my Oxford dreams…”
Et spennende mythos, dette, med koblinger både til Furiene fra gresk mytologi (og Sandman) og til en av favorittbøkene mine; Fritz Leibers Our Lady of Darkness.
Suspiria (om mater Suspiriorum) er en av de flotteste filmene jeg vet om, mens Inferno (om mater Tenebrarum) er ok. Den tredje skulle startet produksjon nå i april ,men er utsatt til høsten. Argento selv har uttalt at han gleder seg til å vende tilbake til mødrenes syke verden, etter å ha gått lei av den semi-realistiske stilen han har benyttet i de tre siste filmene sine. Den nyeste, tv-filmen Do you like Hitchcock er ute på DVD (og gikk utrolig nok på svensk TV i fjor sommer uten at jeg fikk sett den), men er etter sigende minst like nitrist som fjorårets The Card Player. La oss be en stille bønn om at gamle Dario finner igjen Mojo’en sin og gjør et like solid comeback som Romero har gjort. September er foreløpig produksjonsstart, men før det skal Dario lage en ny episode Masters of Horror. Dårlig prioritering, spør du meg.
___________________________
Trailerparken
CLERKS II
Jeg likte tittelen The Passion of the Clerks bedre, men likevel.
THE SIMPSONS
For å blidgjøre Anne.
THE SPARROW
Johnnie To holder tempoet oppe, det er bare Takashi Miike som er mer produktiv. Etter å ha fått mye skryt for Election følger han opp med en helt annen type film. Election 2 kommer senere i år.
KEKEXILI: MOUNTAIN PATROL
The Man with the Plan kaller denne filmen årets beste, denne må sjekkes ut snarest.
MUMMITROLLET
Ikke akkurat en trailer dette her, men for å feire at den ordentlige dukkefilmversjonen av mummitrollet endelig har dukket opp på DVD er det mulig å laste ned en hel episode klassisk mummitrollet her (.zipfil).
Birds do it/bees do it/even educated flees do it…
FILMER SETT SIDEN SIST:
De-Lovely
Cole Porter er i ferd med å forlate denne verden, og får besøk av en engel som bokstavelig talt får livet hans til å passere i revy. Hovedfokus ligger på forholdet melleom Cole og kona Linda, som elsket ham for talentet hans til tross for hans stadige uskeielser av ymse slag, spesielt seksuelle.
Jeg digger Cole Porters musikk, og har gjort det siden rockeverdenen hyllet ham med samlingen Red Hot + Blue på nittitallet en gang. Den forrige filmen om livet hans, Night and Day, tok også utgangspunkt i musikken hans, men diktet opp alt annet. De-Lovely er noe så sjeldent som en biografisk musikal som både tar sin hovedperson på alvor og får plass til masse, masse av musikken hans. Sånn sett er den et mesterstykke, og Kevin Kline og Ashley Judd gjør begge fine prestasjoner som ekteparet Porter.
Problemet er bare at til å være playboy, skaphomse og gudebenådet komponist var Cole Porter tilsynelatende en ganske kjedelig fyr. Klines portrett føles ekte, men det føles også stivt og tørt. Hele filmen har en litt stiv, tekkelig tone som bidrar til autensiteten, men dreper spenningen. Dette er det fundamentalt motsatte av en film som Moulin Rouge, som kaster alle virkemidler hardt i veggen for å se hva som setter seg fast. Og arrangementer og koreografi av de mange, mange sjefne sangene er gjort forsiktig og tekkelig. Og når man forsøker å ta av litt, som i “Be a Clown” og i avslutningsnummeret, blir det hele platt. En stilren sak dette, men jeg likte ikke stilen.
En film med følgende soundtrack: It’s De-Lovely, Let’s Do It (Let’s Fall In Love), Begin The Beguine, Let’s Misbehave, Be a Clown, Night And Day, True Love, What Is This Thing Called Love, I Love You, Just One Of Those Things, Anything Goes, Experiment, Love For Sale, So In Love, Ev’ry Time We Say Goodbye, Blow Gabriel Blow, In the Still Of The Night, You’re The Top
vil imidlertid alltid være verdt en kikk. Kline synger ikke spesielt bra, men det gjorde ikke Porter heller (og dette nevnes i filmen). Ellers er det mye kjentfolk på artistlista, alle kommer fra det med æren i behold mens noen (særlig likte jeg Alanis Morisette) lager ordentlig fine versjoner. Musikalfans bør nok sjekke ut De-lovely, jeg har en mistanke om at mange ville like denne hvis de ga den en sjanse. Jeg tror jeg setter på Red Hot + Blue i kveld i steden.
_______________________________________________________
Trailerparken
SNAKES ON A PLANE
Kommentarer skulle være unødvendige. Effektene er forresten ikke helt ferdig, men slanger på et fly er nå slanger på et fly…
THE THREE BURIALS OF MELQUIADES ESTRADA
Tommy Lee Jones’ ikke-helt-western ser mer lovende ut for hver anmeldelse jeg leser. Må nok få sett denne.
GAME 6
Jeg har bare interessert meg for baseball en eneste gang i mitt liv, og det var da jeg leste den fantastiske innledningen til Don Delillos monumentaler roman om den kalde krigen, Underworld. Nå har DeLillo skrevet om baseball igjen; han har laget manuset til denne filmen, med Michael Keaton i hovedrollen. Keaton er en av de skuespillerne som bare blir bedre, så dette virker veldig, veldig lovende. Ebert & Roeper skrøt fælt av den også.
THE MOGULS
The Movie Blogs sjef John Campea har denne som årets nest mest lovende film (etter Superman Returns), og dette ser da artig ut? En gjeng frustrerte menn anført av Jeff “The Dude” Bridges bestemmer seg for å lage pornofilm i en kjedelig amerikansk småby. Det er ikke så lett som en skulle tro (eller så lett som det tilsynelatende er i virkeligheten).
THANK YOU FOR SMOKING
Brannmuren min bestemte seg akkurat for at den ikke liker Apples trailerside, men jeg har hørt lydklipp fra denne på diverse podcaster og tar sjansen på å anbefale den usett. Nick Naylor er talsmann for et tobakksselskap, og legger ikke fingrene mellom når han skal forsvare alles rett til å røyke. Morsommere enn det høres ut, tro meg.
THE SCIENCE OF SLEEP
Noen driftige folk har fått tak i et klipp fra den nye filmen til Michel Gondry. (Via Twitch)
Post nummer 150! Kjærligheten blomstrer i ørkenen og Ann-Margret ruller seg i bønner
FILMER SETT SIDEN SIST:
Paheli
Mer typisk enn dette blir ikke plottet i en bollywoodfilm: Et kjærestepar (der mannen selvfølgelig spilles av Shahrukh Khan, hans spiller jo pinadø i alle filmer fra India!) trosser div. hindringer for å finne lykken. Denne gangen består hindringene i at
1)Sharukh Khans kvinnlige motspiller gifter seg i filmens åpningssekvens med en annen mann, også spilt av Sharukh Khan!
2) Helten er død før filmen begynner (men siden man tilsynelatende får heftige krefter av å være spøkelse er det like greit).
Så langt, så standard, men det som skiller denne filmen fra den indiske gjennomsnittsfilmen er:
1) At musikken er veldig stilig istedenfor litt stilig. Jeg skal ha soundtracket til denne neste gang jeg handler indisk.
2) At art direction, kostymer og fotografering er så heftige og fargesprakende at bare filmer som Hero og House of flying Daggers er i samme liga. Dessuten er det som vanlig så mange fine indiske damer at man risikerer å bli blind.
3) At Shahrukh Khan har bart.
Jeg koste meg skikkelig, og dette er en fin test på om du liker mange Bollywoodfilmer eller bare noen veldig få.
Tommy
The Who var min andre store musikalske kjærlighet etter Beatles, og Tommy var mitt første møte med dem, i form av en opptakskassett kjøpt for to kroner på en av de første platemessene i Skien. Jeg eier flere versjoner av rockeoperaen Tommy, og musikalversjonen (utmerket, forresten) er den eneste scenemusikalen jeg har giddet å se. Dessuten digger jeg musikaler av forskjellige slag. Så det er ikke noen bombe at jeg digger denne.
Historien om lille Tommy som blir døvstumblind men finner tilbake til seg selv ved hjelp av flipperautomater, knuste speil og new age er ganske syra i utgangspunktet, men kjedeligere blir det ikke av å bruke Ken Russel som regissør, han er ikke akkurat kjent for å tøyle galskapen sin. Legg til et sett med stjerner stapp full av diverse kjemikalier (for eksempel Clapton på sitt mest heroinske, den alltid like tørste Oliver Reed og den minst like tørste Keith Moon), og dette kunne fort blitt en trafikkulykke av dimensjoner. Men Tommy er et musikalsk mesterstykke, og Ken Russel er en genial iscenesetter. Dessuten kaster alle seg ut i de ekstreme rollene sine med nesten suicidalt vågemot. Det er ingen som holder noe tilbake, som Bruce Campbell i Evil Dead eller Bjørk i Dancer In the Dark er det ikke grenser for hva de utsetter seg for for å feste regissørens bilder til celluloid.
Spesielt imponerende er Ann Margret, som en gang for alle viste at hun ikke bare var pen, hun kunne spille (og synge!)både troverdig (helt i begynnelsen av filmen) og stein hakke syk (i mesteparten av filmen) også. Scenen der hun ruller seg i bønner krever en viss oppofrelse. Hun fikk vel ikke helt den karrieren hun fortjente, men du kan se henne i 10th Kingdom og Any Given Sunday.
En gal, tåpelig, bråkete (spill høyt! Lydsporet på den nye DVDen er fantastisk), mislykket, brilliant film. Anbefales alle som tåler fet musikk med en synth for mye.
_________________________
AKKURAT LEST FERDIG
Neil Gaiman: Anansi Boys
Årets beste bok. Neil Gaiman klarer endelig å skikkelig riste av seg spøkelset etter Sandman og presterer sin beste ikketegneserie. En rar blanding av Robert Rankin og Clive Barker, men mest Gaiman selv. Han tråkker de samme temastiene han har tråkket i hele sitt liv, men denne er original, morsom nok til at jeg lo høyt flere ganger og har i Grahame Coats en skruk du virkelig ønsker til helvete. Sjef.
FRED UTs SKIVEANBEFALING #13
ANTHONY AND THE JOHNSONS: I AM A BIRD NOW
Han ser ut som en transvestittversjonen av en blanding av Gygrid og Robert Smith og høres ut som Scott Walker og Nina Simone som synger duett i noens begravelse. Den første skiva er enda mer anbefalt, men denne får duge siden den kom ut i år. Trist og vakkert.
_________________________________
Gotta Dance… Fred Uts 15 Musikaler du må tromme forsiktig med fingrene på armlenet til før du dauer (i ganske tilfeldig rekkefølge)
1) SINGING IN THE RAIN
Morsomt, magisk, litt corny men mest Hollywood slik vi drømte om at det alltid var.
2) ROCKY HORROR PICTURE SHOW
Tommys litt morsommere og litt mer elskede toeggede tvilling. Jeg så denne i skikkelig versjon med kasting av ris, spruting av vann og full timewarping på Prince Charles Theatre i London. Muligens min beste kinoopplevelse noensinne. Last ned et publikumsmanus, ta av deg det meste av klær og slå deg løs.
3) HEDWIG AND THE ANGRY INCH
Med Anthony and the Johnsons og Rocky Horror har jeg allerede satt ny personlig rekord i antall transvestitter på FU,S. Dette er en veldig søt rockemusikal om plagede Hedwig som bare nesten klarte å bli dame. En glemt moderne klassiker.
4) MOULIN ROUGE
Genial bruk av moderne popklassikere. Jim Broadbent synger Like a Virgin. Nicole Kidman dør meget elegant.
5) DANCER IN THE DARK
Lars Von Trier lager musikal, som vanlig for å få publikum til å grine så mye som mulig. Dessuten fikk han Bjørk til å tippe såpass at hun forsøkte å spise kjolen sin.
6) HAPPINESS OF THE KATAKURIS
Takashi Miikes beste film er en slags Bollywoodmusikal fra helvete, komplett med syngende zombier. En av favorittene mine, men musikalnumrene er vel litt sånn middels.
7) TIM BURTON’S THE NIGHTMARE BEFORE CHRISTMAS
Kidnapp mister Santy Claws/Put him in a box/Lock him up for forty years/then see if he talks…
8) MARY POPPINS
Men ikke på Disney Channel! Den norske versjonen representerer en av Disneys største forbrytelser mot menneskeheten, helt oppi der sammen med forsøkene på å sensurere Fahrenheit 911 og rævpulinga av Ole Brumm.
9) LAGAAN
En indisk representant er vel på sin plass, selv om den nok burde ha flere sangnumre enn den har for å telle som musikal.
10) TOMMY
Se over. Den der årelatingsrobot-tingen til Tina Turner var tøff.
11) THE WICKER MAN
Mins like mye musikal som Lagaan, så den får være med.
12) TROLLMANNEN FRA OZ
Fin klassiker med skumle flyvende apekatter og smeltende heks.
13) INTERSTELLA 5555
Animetechnomusikal om rockeband fra verdensrommet. Stilig.
14) PINK FLOYD THE WALL
Undervurdert arvtaker til Tommy fra åttitallet med uvantkortklipt Bob Geldof.
15) SOUTH PARK: BIGGER LOUDER AND UNCUT
What would Brian Boitano do if he was here right now?/He’d probably kick an ass or two/that’s what Brian Boitano‘d do…
