K minus 9 Dager: Programmet, forsåvidt.
I år blir det spennende å se hva jeg har glemt, for i utgangspunktet er jeg bortimot klar allerede, bare Fru Ut får vasket laknene i bikkjekurven aka Lerrettet. Projektor er skaffet (ikke HD), filmene er klare (rent Fredutkonstruert program i år, med litt konsulenthjelp fra Iversen), lokalet er holdt av. Jeg mangler et par kabler, og vi har pådratt oss et barnevaktproblem som medfører at familien Ut nok må se film litt i etapper i år også. Ellers er alt på stell.
Så da kan jeg jo tease årets program litt? Dere med innsideinformasjon og dere som med dette lett gjetter hele programmet kan med fordel la være å skrive fasit i kommentarfeltet. De vanlige unnskyldningen til de som har sett deler av dette før. Tror neppe noen har settmesteparten:
12.00 Kortfilm fra ung, lovende regissør, med introduksjon fra regissøren selv. Dette punktet i programmet er foreløpig usikkert, forhandlingene er ikke helt sluttført.
12.10 Europeisk satire med pussige innslag der det er svært vanskelig å komme til desserten.
14.00 Asiatisk film, en av favorittfilmene mine, som det har vært svært vanskelig å få venner og kjente til å se. Nå slipper dere ikke unna.
16.10 Dokumentar med original dildo/elgitarkombo i traileren.
17.45 Musikalsk og forsåvidt også åndelig kraftsalve fra et land med stadig større pondus innen filmproduksjon,
19.10 Mat + Hjorthequiz! Dagens høydepunkt?
20.10 Ikke egentlig en film, mer en slags meditasjon over livets skuffelser. Har stor faglig tyngde.
21.30 En virkelig klassiker, som sikkert mange har sett. Men det er greit at de som ikke har sett den får se den, og den har altfor sjelden fått sjansen på stort lerret.
22.45 Søt komedie satt til et miljø svært mange av de tilstedeværende vil føle seg hjemme i.
00.15 En god del mindre grusom enn sitt (anselige) rykte. Heller en pønka studie i gradvis galskap. Bråker forhåpentligvis nok til å holde folk våkne.
Har fått et par henvendelser ang. betaling, så jeg har gått til innkjøp av en veldig fin sparegris:
Ønsker du å betale så finner du den på bardisken ved kaffetrakteren. Jeg understreker at betaling er FRIVILLIG og blir veldig sur hvis noen putter mer enn to hundre spenn på grisen. Da sender dere dem til Kreftforeningen eller Pakistan i steden.
Jeg tror.
Jeg er agnostiker. Når det gjelder det metafysiske har jeg ingen preferanser i noen retning. Men i kveld har jeg behov for visshet, derfor det følgende. Jeg vet det sier seg selv.
1-Jeg tror det finnes galskap i verden, og idioti, men ikke ondskap. Jeg tror alle ønsker og forsøker å gjøre det rette. For de som får føle andres gjerninger på kroppen er dette en irrelevant nyansering.
2-Jeg tror ikke at det var bedre før. Det folk er redde for i dag er vi glade for i morgen. Teknologien går i riktig retning. Folk blir smartere. Livet blir enklere. Men se første trosartikkel.
3-Jeg tror at alle mennesker er født uten skyld og for det meste uten galskap. Alt er miljø. Arv er ingenting (for arv er bare miljø en generasjon tilbake i tid). Det ligger håp i dette, men også håpløshet.
4-Jeg tror at få ting er mindre relevant for et menneskes verdi enn dets kultur, religion, grad av solbrunhet eller hvorvidt det har livmor eller ikke. Du er det du gjør.
5-Jeg tror at kunnskap ønsker å være fri. Jeg tror at kunst ønsker å være fri. Jeg tror at åpenhet gir utvikling og at hemmelighold og at skam hemmer den.
6-Jeg tror, nei jeg vet, at jeg er elsket, respektert og i blant beundret. Jeg trenger dette og er takknemlig for det og forsøker
7-Jeg tror at det i det ovenstående finnes gråsoner og grensetilfeller og at det er svært risikabelt å tolke noe som helst helt bokstavelig. Unntaket er nummer seks.
Spennende i 09
Tradisjonen tro avslutter vi 2009 med å se forover og bakover samtidig, forhåpentligvis uten å få kink. I morgen starter Tordendomen. Så får jeg vel også benytte anledningen til å ønske alle lesere, venner, allierte, groupies og familiemedlemmer som hver på sitt vis bidrar til Fred Ut Sønns kontinuerlige eksistens et godt nytt år. Ikke pompøs i det hele tatt, jeg.
DISSE SLAPP UNNA I 2009
Burn After Reading, Wanted, Hellboy II og Tropic thunder var vel de viktigste. Man on Wire kom på DVD i romjula, så den rekker jeg ikke. Futurama: Bender´s Game har jeg ikke fått skaffet enda, ei heller Hamlet 2. Werner Herzogs siste dokumentar, Encounters at the end of the World gikk meg fullstendig hus forbi enda den formelt sett kom ut i 07. Son of Rambow har også akkurat kommet på DVD, men lommeboka er såpass tom at jeg må vente til neste år.
ETTERLENGTET I 2009
Jeg oppdaget i går at det var en viktig film jeg hadde glemt, men i dag husker jeg ikke hvilken det var. Det jeg prøver å si er at dett er ikke spesielt nøyaktig vitenskap. Og jeg gleder meg til for eksempel Transformers 2, Nollywood Babylon, Giallo (mot bedre vitende) og Miikes og Herzogs neste også. Hvis jeg plutselig kommer på flere legger jeg dem i kommentarfeltet. Det er lenker til trailere og sånt i titlene.
En radiostasjon dekker verdens undergang, denne gangen på grunn av et SPRÅKvirus. Den siste i en solid rekke zombiefilmer, jeg må få sett the Zombie Diaries og [rec] også.
Festivalfavoritt der Jean Claude Van Damme gjør en Being John Malkovich via Dog Day Afternoon. Kan ikke vente.
15) Ichi
Fuhumiko Sori debuterte som regissør med den aldeles nydelige Ping Pong i 2002, en av de aller beste filmene jeg vet om. Dette er hans første live-action film som regissør siden det. Den handler om en kvinnlig versjon av Zatoichi.
14) Notorious
Livshistorien til the Notorious B.I.G er interessant og danker ut Eddie the Eagle og Amelia Earhart som den mest lovende biografilmen i 09.
13) The Brothers Bloom
Brick var en fantastisk debutfilm for regissør Rian Johnson, og jeg har bare hørt godt om denne også.
12) Repo! The Genetic Opera
Når Anthony Stewart Head (Giles) tar en trall er det alltid lurt å være i nærheten. Særlig når han spiller en fyr som avkrever folk for de kunstige organene de ikke kan betale for! Saftig.
11) Chadni Chowk to China
Den eneste bollywoodfilmen på lista er en komedie av det bløtere slaget. Kombinasjonen Bollywood og Kung Fu Hustle kan umulig mislykkes.
10) Inglorious Bastards (eller er det BastErds?)
Tarantino bommet stygt med Death Proof (hele Grindhouse-prosjektet forsvant i grunnen opp i sin egen rumpe), men selv på en dårlig dag er han bedre en de aller fleste. Krigsfilm er ikke min sjanger, men jeg stoler på Quentin.
09) The Fantastic Mr. Fox
Eller den Fantastiske Mikkel Rev om du vil. Wes Anderson regisserer sin første animasjonsfilm (stop motion) basert på Roald Dahls morsomme bok (som jeg husker at jeg leste på en dag da jeg var ti år gammel).
08) The Wrestler
Jeg liker Darren Aronofsky. Jeg liker Mickey Rourke. Jeg liker til og med wrestling. Dette ser ut til å være en litt mer poetisk versjon av det samme materialet som behandles i den flotte dokumentaren Beyond the Mat, med skyhøy kvalitet i alle ledd.
07) Son of Man
Jeg var mektig imponert over den sørafrikanske filmen Karmen EKhayelitsha, og denne gangen har de samme filmskaperne plassert historien om jesu liv i en sørafrikansk Township. Dette blir mye, mye mer spennende en Passion of the Christ.
06) Slumdog Millionaire
Jeg har ikke sett mange tegn til at det kommer mange lovende bollywoodfilmer neste år, men Danny Boyles film om en slumgutt som ender opp på den indiske versjonen av vil du bli millionær har har lånt mye fra mumbai, ikke bare skuespillere og lokasjoner.Årets Oscarfavoritt også.
05) Star Trek
Jeg er ikke noen utpreget Trekkie, men jeg har likt det lille jeg har sett av den originale serien svært godt. J.J. Abrahams er en mann som vet hva han driver med, og traileren er fenomenal. Romopera av det store slaget er det altfor lite av på kino.
04) Coraline
Var på lista mi i fjor også, men i løpet av våren er den endelig ute. Henry (Nightmare Before Christmas) Selick regisserer Stop-motion basert på Neil Gaimans herlige bok.
03) …of the Dead
Selvfølgelig må denne helt oppi her, selv om forventningene til en ny zombiefilm fra Romeros hånd ble en god del lavere av Diary of the Dead. Denne ser friskere ut.
02) King Shot
Jodorowsky påstår at det i det minste kommer en trailer i 09, men kommer denne på kino i løpet av året lover jeg å gå på den barbent (jeg er ikke tøff nok til å gå på den naken og hadde neppe sluppet inn heller). Nevergonnahappen. Men etterlengtet er den. i 2009 også.
01) Watchmen
Jeg og alle andre. Kan de klare det? Kan de virkelig klare det? Blir den utsatt?
Og Lazarus graver
DIG, LAZARUZ, DIG! Er omtrent femtende plate fra Nick Cave & the Bad Seeds, og sakte men sikkert graver Cave og hans stadig skiftende følgesvenner seg ut av melankolien som nesten kvalte ham på slutten av nittitallet. De siste årenes Cave-plater har vært ujevne forsøk på å finne igjen noe av galskapen som preget produksjonene hans fram til og med Let Love In, og det sier noe om mannens geni at resultatet aldri har vært uinteressant, og sjelden dårlig. Selv den ganske så kjipe Nocturama-plata har for eksempel fantastiske Babe I´m on Fire (del 1, del 2, sjekk goth-parodien med Caves tidligste plater under armen! Mannen har aldri likt sortkledde). Forrige Bad Seeds-plate, Abbatoir Blues / the Lyre of Orpheus, var strålende, men hadde noe kontrollert over selv sine aller beste øyeblikk, og fjorårets Grinderman-prosjekt var tøft, men litt lett innholdsmessig. Men vi er vel mange som har hatt No Pussy Blues i blant.
Ikke at man skal avskrive ballade/salme/poet-Cave, ingen andre kunne skrevet noe så vakkert som As I sat sadly by her Side eller Into My Arms, og han har laget slike låter i hele sin karriere, det er bare det at de aller beste platene hans etter mitt syn er de der man merker at han opererer uten sikkerhetsnett. Det er en nerve i Nick Cave på sitt beste, i tillegg til de litterære og musikalske kvalitetene som alltid er der. Jeg glemmer aldri første gang jeg hørte Do You Love Me, for eksempel; et inferno av lidenskap, en orgie av orgel, helt ulikt noe the Bad Seeds hadde begått tidligere.
Det er snart tjue år siden jeg kjøpte min første Nick Cave & the Bad Seeds – plate (vakre og melodramatiske the Good Son, den med the Weeping Song), så jeg må vel kunne beskrives som blodfan, selv om det var folk som mente han var blitt for kommersiell allerede da. Selv om jeg alltid finner noe fantastisk krever jeg både både gammel galle og nytt blod av en ny Cave-plate. Innfrir Lazarus?
Tja, egentlig gjør den det, selv om det ikke er alt jeg liker her. Tittelsporet er helt fantastisk, den tøffeste singelen fra Caves hånd i manns minne, med en kombinasjon av humor, galskap og lett funky støy av den typen the Bad Seeds alt for sjelden får kreditt for. De siste platenes enklere rockekomp blandes med tekster som høres nesten improviserte ut (det var mange år siden sist!) og resultatet kan best beskrives som friskt. Mine favoritter til nå i tillegg til tittelsporet er Moonland, en skittenfunky slektning av Slowly goes the Night og Red Right Hand, og Night of the Lotus Eaters, der lunta tennes på, brenner, brenner, brenner og brenner litt til og aldri eksploderer. Og det gjør ingenting, selv om jeg satt og ventet på en gitarsalve fra Blixa Bargelds som selvfølgelig aldri kom, siden han er i eksil. Han hadde gjort seg på denne plata.
Det er en del reint kødd her, spesielt We Call upon the Author to Explain (full av seg selv, uinteressant) 0g More News from Nowhere som gjør at det finnes minst ti Nick Cave-plater som er bedre, men etter å ha hørt denne tror jeg gutta fortsatt har klassikere inne. Og denne plata kommer til å låte aldeles fantastisk live. Fri for mørke, melankoli, gud og helvete blir det spennende å se hvor veien går videre.
NICK CAVES FEM BESTE SKIVER (imo)
1) THE FIRSTBORN IS DEAD (1985)
The Bad Seeds har flyttet til Berlin, og Caves tekster er fulle av blues, gospel og smerte. Tupelo, en bibelsk gjenfortelling av Elvis´fødsel OG en John Lee Hooker-cover på samme tid er hans kanskje største øyeblikk. Wanted Man (mest kjent med Johnny Cash), Knocking on Joe (om fanger som brekker fingrene for å slippe å jobbe), Blind Lemon Jefferson og den muligens litt selvbiografiske Black Crow King er på samme nivå.
2) YOUR FUNERAL…MY TRIAL (1986)
Galskap fra ende til annen. Her spilles det på brannslukningsapparater, Caves tekster er på sitt mest paranoide og balladeøyeblikk som Sad Waters føles som oaser i ørkenen. Jack´s Shadow, om en mann som forfølges av skyggen sin, er min favorittlåt fra Nick Cave & the Bad Seeds. Mørke, galskap, en utrolig fortellerkraft og kølsvart humor kompet av de tøffeste bandittene på kloden: alt er her.
3) LET LOVE IN (1994)
Andre plate i Sao Paolo. Full av farger der Firstborn er i svart/hvitt. Tullete pønklåter som Jangling Jack (do da do do da do!) dukker opp med jevne mellomrom heretter. Caves mest umiddelbare plate, med monsterhiten Red Right Hand, Loverman og de to delene av tittelsporet som høydepunkt. Og Lay Me Low! Sånn vil jeg ha begravelsen min!
4) TENDER PREY (1988)
Det er meningsløst å operere med ord som objektivitet når man snakker om musikk, men det er fristende å kalle denne den objektivt beste plata. Den har uforlignelige the Mercy Seat, herlige Up Jumped the Devil, Deanna (den første Bad Seeds-låta med standard Backbeat og en forgjenger til mye av Dig, Lazaruz Dig!), de bibelske City of Refuge og Mercy, og balladene New Morning og Slowly goes the night. Balansen mellom de forskjellige delene av Caves reportoar er tilnærmet perfekt. Jeg liker bare de over bedre.
5) B-SIDES & RARITES (2005)
Dette er juks, selvfølgelig, men mange av de absolutte favorittlåtene mine finnes bare her, blant annet The Ballad of Robert Moore and Betty Coltrane (B-siden på Kylie-singelen), God´s Hotel, Little Empty Boat og I´ll Love You till the End of the World (fra filmen).
Voldelige Viggo og Vennene hans
A history of Violence
Hvor mye skal man tåle av heltene sine? Det er som med band man er glad i; man kan ikke gå tekno uten at noen faller fra. I en slik musikkmetaforisk sammenheng er David Cronenberg Nick Cave; han har blitt mer disiplinert med årene, mer dempet og almenngyldig i virkemidlene, men han holder egentlig fortsatt på med akkurat det samme som da han var skikkelig gæren. Og etterhvert som fansen har blitt flere og flere har noen av de som var der i starten blitt nødt til å takke av. Likevel kan han fortsatt skremme fanden på flatmark når han gidder.
David Cronenbergs karriere skiftet retning da han sluttet å skrive sine egne manus (etter Videodrome i 1983). Siden da har han gradvis forlatt rollen som auteur av skrekkfilmer med kroppslige forandringer og seksualitet som motiver, og har gradvis blitt en kunstner som er almenngyldig nok til at han nomineres for Oscarer og slikt. Det som slo meg da jeg så History of Violence er likevel hvor lite han har forandret stil. Det kalde visuelle uttrykket er der fortsatt, han er fortsatt interessert i hva som kan skje med menneskekroppen (sjekk de dvelende nærbildene på folk som får trynene sine knust), og i alle sider av menneskets seksualitet (To utradisjonelle sexscener er avgjørende for handlingen). Og så er Howard Shores boblende, vakre musikk der fortsatt, slik den har vært i alle Cronenbergs beste filmer.
Historien om mafiamorderene som har begynt et nytt liv er ikke spesielt revolusjonerende, det er Cronenbergs blikk og sterke skuespillerprestasjoner som gjør AHoV minneverdig. Viggo Mortensen viser igjen at han kan brukes til alt i riktige hender, Maria Bello skaper en sterk kvinne ut av nesten ingenting. Ed Harris og William Hurt koser seg i skrudde mobster-roller. Sluttscenen er det vakreste og følelsesmessig sterkeste regissøren har begått til nå.
Underbevisstheten min ventet på morderiske dverger, mutasjoner, eksploderende hoder, kroppsutvekster formet som kjønnsorganer og kåte krabbende skrivemaskiner som aldri dukket opp. Jeg skal selvfølgelig se Eastern Promises. Er man fan så er man fan.
__________________________
Cronenbergs Beste
1) THE BROOD
En ny form for psykoterapi ender med mannevonde dverger/babyer som flyr rundt og lager faenskap. Sykt, smart og originalt. Ingen andre kunne laget denne
2) THE FLY
Vel er den fryktelig ekkel, men fryktelig bra også. En av Cronenbergs mest kommerse. Det sier litt om resten av filmografien hans.
3) SCANNERS
Ikke spesielt pent, smart eller velspilt, men du og du så gøy det er med ekspoderende hoder.
4) NAKED LUNCH
Pur galskap. Cronenberg møter Lynch.
5) RABID
Tidligere pornostjerne får penislignende polypp og blir rabiat. Og smittsom. Cronenberg møter Romero.
De fem Cronenbergfilmene jeg ikke har sett
(I prioritert rekkefølge)
1) ALLE KORTFILMENE HANS
Noen må lage en boks! Til og med Nike-reklamen hans på begynnelsen av nitttitallet var stor. Du finner noen av dem her. Aller mest har jeg lyst til å se Stereo, den timeslange debutfilmen hans.
2) EASTERN PROMISES
Mafiaelementene i …Violence var interessante, så dette blir spennende.
3) M. BUTTERFLY
Akkurat da denne kom falt Cronenberg av radaren min for en stund, men jeg har alltid hatt lyst til å se denne.
4) SPIDER
Visstnok bra, men jeg fikk aldri helt tak i hva den handlet om.
5) FAST COMPANY
En film om…Dragracing? Aller regissører har visst en slik rar ting på CVen sin.
______________
DE EVIGE JAKTMARKER 2008:
SUSPIRIA
THE APARTMENT
BLADE RUNNER
THE MALTESE FALCON
Tøft. Men vi er ikke helt ferdige ennå:
Semifinaler
61) BLADE RUNNER vs. THE MALTESE FALCON
Her kan jeg ikke stemme mot noen.
62) THE APARTMENT vs. SUSPIRIA
Her er det derimot greit å stemme Suspiria.
Gale hunder og voldsmenn…nyttårsposten
Mad Dog & Glory
John McNaughton har jeg skrevet litt om her tidligere, dette er nok den aller beste filmen hans. Med Scorcese som produsent, og med Bill Murray og Robert DeNiro i roller som skulle markerte store forandringer i begges karrierer er det rart at denne forble en obskuritet, flopp eller ikke.
MD&G er en kort, enkel, billig liten film som nesten kan minne litt om en episode av Sopranos i stilen. Mangefasetterte karakterer (flere av dem gangstere) og et enkelt premiss tilsettes en god dose poesi og litt ultravold. DeNiro er politidetektiven Mad Dog (som kalles det fordi han er så kjedelig) som tilfeldigvis redder livet til gangsteren Frank (en iskald Bill Murray, kanskje det beste han har gjort noen gang) og får låne Glory (En deilig Uma Thurman) i en uke som takk.
Det hele blir en riktig så søt liten kjærlighetshistorie, men det er samspillet Murray/DeNiro som virkelig gjør filmen severdig. Da den kom ut ble det sett på som et lite stunt å ikke gi dem de motsatte rollene, men når man ser på hvordan Murray og DeNiros karrierer utviklet seg i ettertid virker det helt logisk. DeNiro har stort sett parodiert seg selv siden, mens Murrays rollevalg har blitt mer og mer alvorlige. At de sloss om Brura fra Kill Bill er jo også litt morsomt. McNaughton fikk sitt kommersielle gjennombrudd (og kunstneriske sammenbrudd?) med Wild Things rett etterpå, og siden har vel ingen sett det han har bedrevet.
Zodiac
Jeg er en av dem som setter stor pris på filmer som går bredt til verks i å fortelle om jakten på en morder eller fler; JFK, the Boston Strangler, den engelske miniserien om Jack the Ripper og ikke minst den knallgode Black Friday er personlige favoritter, og det er ikke egentlig noe annet feil med Zodiac enn at den ikke er like bra som noen av disse. Fincher sjonglerer et stort (og velspilt) persongalleri som følges over lang tid, og klarer å presentere svært mye informasjon om saken, men selv om det er spennende blir det aldri spesielt følsesmessig engasjerende. Det skyldes nok at vi aldri føler at det står like mye på spill som i de beste filmene i sjangeren.
Det understrekes flere ganger at selv om Zodiac drepte en håndfull mennesker blir detter småtterier i den store sammenhengen. Det er en ærlig ting å påpeke i en film som søker realismen, men spenningsskapende er det ikke. Siden morderen aldri ble (helt) tatt blir Finchers film like mye en studie i hva en slik etterforskning gjør med dem som blir besatt av dem som et forsøk på å forklare hva og hvordan. Men det er ikke like spennende å se samlivs- og jobbproblemene som følger i kjølvannet som selve saken og befolkningens reaksjoner på den. Og hvis karakterstudier er poenget hadde muligens en mer intim, ikke fullt så bredt anlagt film vært en bedre ide.
Zodiac er tross alt et skritt i riktig retning for David Fincher, som vi helst vil se på Seven / Fight Club – nivå.
_________________________________________
2007 – TI SOM SLAPP UNNA
Tradisjonen tro presenterer jeg her ti filmer jeg burde ha sett i 2007, men ikke rakk. Flere av dem kommer sikkert til å dukke opp her i 2008. Alt i alt har jeg nok aldri vært så fornøyd med hvor mye nytt jeg har rukket å se som i år.
01) No Country for Old Men
Som det ikke har vært mulig å se på lovlig måte her ennå, så den burde sikkert vært på den andre lista, men det er er mange som har anmeldt den allerede, derfor er den her.
02) Black Snake Moan
Har jeg gledet meg til å se lenge, men har ikke rukket en etter at en kom på DVD
03) Inland Empire
Først hadde jeg lyst til å se den, så hadde jeg ikke lyst, men nå har jeg lyst igjen.
04) Planet Terror
Her venter jeg på en samlet Grindhouse-utgivelse på DVD.
05) RGVs Ki Aag
Massiv kritikerslakt må ta sin del av skylden, men egentlig er grunnen at jeg har et par eldre Bollywoodfilmer liggende som jeg må se ferdig først, og det tar som kjent sin tid.
06) the Fountain
Kom ikke på kino her og lusket seg ut på DVD så stille at jeg ikke fikk det med meg.
07) the Science of Sleep
Ditto. Og egentlig er jeg mer spent på Be Kind Rewind.
08) the Illusionist
Her var det skuffelsen over the Prestige som ble utslagsgivende.
09) TekkonKinkreet
Har den liggende, har ikke rukket å se.
10) Severance
Så en tidlig trailer, glemte den bort, husket den igjen.
________________________________
SPESIAL:
2008 – TJUE GRUNNER TIL Å GLEDE SEG
Mye kan tyde på at 08 blir en tanke magrere enn 07. I fjor klarte jeg 25 uten vanskeligheter, men i år ble det med tjue. Jeg har sikkert glemt noen sværinger.
20) JUNO
Ikke en film jeg trodde jeg hadde lyst til å se, men kritikkene er jo nærmest orgasmiske, og traileren så veldig søt.
19) WAR/DANCE
En film pm hvordan musikk kan skape litt håp i en føkka verden? Ja takk. Tar gjerne flere.
18) I´M NOT THERE
Aka den der rare filmen om Bob Dylan.
17) HELLBOY 2: the Golden Army
En av de aller beste tegneseriefilamtiseringene får en velfortjent oppfølger. Og teaseren lover mye. Jeg så den akkurat for første gang, og burde nok flyttet filmen et titalls plasser opp på lista. Men nå har jeg jo satt den her.
16) BURN AFTER READING
Coenbrødrene klarer visstnok å få denne stjernespekkede (Clooney, Pitt, Malkovich) thrillertingen i 2008.
15) SON OF RAMBOW
To gutter lager sin egen Rambo-oppfølger. Forgudet på Sundance 07, men kommer ikke på kino før mai 08 i USA, så det er ikke godt å vite når den dukker opp her.
14) BE KIND REWIND
Jack Black og Mos Def gjør de siste tjue års filmhistorie på nytt med Michel Gondry bak spakene. Ser ufattelig morsom ut.
13) SWEENEY TODD
Johnny Depp ordner kort i nakken og fyldig ved ørene.
12) THE LOVELY BONES
Peter Jackson tilbake i Heavenly Creatures-territorium. Foreløpig norsk premieredato er Mars 09.
11) CROWS: EPISODE 0
Takashi Miike gjør Volcano High, eller noen enda tøffere? Jeg er ekstremt nysgjerrig på denne.
10) 99 FRANCS
Jan Kounen (Dobermann, Blueberry) har begått en slags Amelie møter Wall Street, eller hva man nå skal kalle det. Ser kul ut i hvert fall.
09)THE KING OF KONG
Dokumentaren om VM Donkey Kong har blitt en kritiker- og publikumsfavoritt. Og jeg vil fortsatt se.
08) TRAILER TRASH
Eli Roth hadde det så gøy med å lage sin liksomtrailer til Grindhouse at han bestemte seg for lage en hel film med bare oppdiktede trailere. Hvis de er i nærheten av å være like morsomme kan dette være en liten perle. Eller det kan tryne stygt.
07) LA TERZA MADRE
Argentos avslutning på trilogien som begynte med Suspiria er visstnok skrot, men selvfølgelig skal jeg se likevel.
06) THERE WILL BE BLOOD
En såkalt no-brainer.
05) SUKIYAKI WESTERN DJANGO
Denne har jeg vel også mast nok om tidligere.
04) IRON MAN
Jeg liker Tony Stark. Jeg liker Downey Jr. Og jeg simpelthen elsker traileren. Dette må bli gøy. Ikke kom trekkende med geriatriske Indy eller bleike Batman (nå ser forsåvidt ikke den så verst ut da) her: Iron Man er blokkebrekkeren å se fram til i 08.
03) WALL-E
Regissøren av Finding Nemo får endelig plass i stolen igjen, og Pixar ser ut til å ta større sjanser enn vanlig. Ut i fra det lille vi har sett er det lov å håpe på noe helt spesielt.
02) CORALINE
Stardust og Beowulf var gode filmer, men dette er likevel Neil Gaiman-filmatiseringen jeg har ventet aller mest på. En av de skumleste barnebøkene noensinne filmes av Henry Selick, mannen bak the Nightmare Before Christmas, mellom anna.
01) DIARY OF THE DEAD
Etter Land of the Dead fant George A. Romero ut at han savnet gamle dager, da film ble laget av en liten gruppe kompiser, vaier, ståltråd, tyggegummi og fat på fat med dyreblod. Resultatet har blitt Diary of the Dead, som starter Zombie-mytoset hans på nytt. Jeg var veldig skeptisk, men forhåndshypen er overveldende positiv. Jeg dyrker jo grunnen mannen går på, så om det blir mulig å se denne i 2008 er det ingenting jeg ser mer frem til.
Bare speil og kruttrøyk
The Prestige
Jeg gledet meg veldig til å kjøre en Prestige vs. Illusionist da jeg hørte om de to trollmannfilmene, men gikk glipp av begge på kino. På fredag så jeg Prestige, og konklusjonen er vel at illusjonisten vinner på walkover.
Christopher Nolan er i ferd med å sementere seg i min bevissthet som en kraftig overvurdert regissør. Memento var et interessant struktureksperiment, men ikke så mye mer etter min mening. Batman Begins var et halvt mesterverk som henfalt til dårlige actionsekvenser på slutten. Og selv om the Prestige er Nolans beste film med god margin (jeg har ikke sett hans versjon av Insomnia) har den opptil flere store svakheter.
La oss ta det positive først. Jeg digger selve handlingen. Skildringen av stridende scenetrollmenn er mer realistisk enn man skulle tro, og herrene Jackman og Bales stadig eskalerende sabotasjehandlinger er filmens høydepunkt (spesielt den med hun dama og fugleburet var konge). Les Jim Steinmeyers flotte Hiding the Elephant hvis du ikke tror at det faktisk var slik virkelighetens trollmenn holdt på. Og når man i tillegg blander inn min favoritt blant virkelighetens gale vitenskapsmenn, Nikola Tesla (nydelig spilt av David Bowie) er forutsetningene for at jeg skal kose meg så absolutt til stede. Skuespillerne er også veldig gode (selv om Christian Bale sikkert er litt irriterende andre gangen du ser den)
Men så var det Nolan da. Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner hva som foregår når, men stokkingen av kronologien er klomsete og tung, og tar meg ut av filmens rytme. Du merker ganske tidlig at her kommer det en overraskelse på slutten (siden filmen følger tryllenummerets form), og siden du ikke engasjerer deg spesielt i hvordan det går med de grunne og usympatiske karakterene blir du sittende og lete etter twisten i avslutningen. Fru Ut og meg gjettet den ene da det gjenstod omtrent tre kvarter (filmen er for lang også), den andre så vi som en mulighet, men regnet ikke med at filmen gikk den veien. Så overraskelsen ble ikke spesielt stor.
The Prestige er desverre som et dårlig trylleshow. Nolan klarer å gjøre et knallgodt konsept med gode skuespillere livløst og egentlig ganske kjedelig. Det er liksom bare trikset som teller, ikke hvordan det pakkes inn. Og jeg som trodde poenget var å underholde. Skuffende.
Johnny Guitar
Westernsjangren har jeg såpass liten greie på at jeg må jukse med filmer fra både Hong Kong, Thailand og India for å kunne lage en topp ti-liste. Det må være spaghetti (eller The Quick and the Dead), ellers er det liksom ikke noen vits. Stian “John Wayne” Andreassen, og andre har imidlertid skrytt av Johnny Guitar, så jeg tok en kikk. Den var jo billig og greier.
Det skulle vise seg å være lurt, for dette var en liten perle; et misantropisk kammerdrama i coboydrakt, der heltinna er en sliten hore, helten en gitarspillende enstøing med tendenser til tvangshandlinger og skurken er en kysk, rettskaffen og pen (for ikke å glemme sadistisk, fanatisk og ikke så rent lite sprø) ung dame av den typen som ofte er helten i sf- og tenåringsfilmer fra samme tidsperiode. Bandittene er en slags helter, sheriffen er en feiging, det er som de sier i Miller´s Crossing: “Up is down, black is white”.
Første halvdel, i sin helhet lokalisert til en Saloon, er best. Noen burde lage et teaterstykke av dette. Samspillet mellom Joan Crawford og Sterling Hayden gnistrer, men Johnny Guitar er en tragedie i klassisk forstand, så etterhvert går det uunngåelig gærent med dem begge, og de fleste rundt dem. Det er lite håp å spore, selv musikken (tittellåta er et funn) er elegisk. Filmen blir løsere etterhvert, og kanskje kunne den vært strammet litt inn, men klimakset (egentlig det eneste som ligner noe særlig på en klassisk western her) er skikkelig spennende, selv om det ikke passer helt med det som har foregått tidligere.
Dette er en western for de som ikke nødvendigvis liker sånt; en mørkere, smartere, dristigere film enn jeg ventet meg. Absolutt verdt en titt.
___________________________________
TROLL TIL KJERRINGER: TI TØFFE OG/ELLER GALE FRUENTIMMERE (HVORAV FLERE POTENSIELLE FEMINISTIKONER) DU MÅ UTSETTE DEG FOR
10) Annie Wilkes – Misery
Et opplagt valg, kanskje, men den begynner jo å bli gammel, så det er jo ikke sikkert at alle har sett Kathy Bates operere på James Caan. Det bør dere. Fikk plassen etter en særdeles underholdende nevekamp om sisteplassen m ed Dorothy Suthpin fra Serial Mom.
09) Dama til Ash – Army of Darkness
Er ikke sprø så lenge, men får en plass på lista for replikken “I may be bad, but I feel…goooood!”
08) Dronningen – Aliens
Ripley kaller henne “Bitch”, og det er lett å være enig. Samtidig er det ikke så rart at hun er sinna heller. Ripley kan få være med og dele åttendeplassen hvis det ikke blir noe mer slåssing.
07) Barbara – Night of the Living Dead – 91
Tipper sakte over med en hagle i hånda. Mye tøffere enn nervevraket fra originalen. Patricia Tallman er konge.
06) Grevinne du Barry – Marie Antoinette
Skandaliserer hoffet ved å simpelthen gjøre det de alle andre gjør (drekke, pule, rape), bare litt mer. Og den guddommelige Asia må jo inn på en slik liste.
05) Emma Small – Johnny Guitar
Helt blottet for sympatiske trekk . Og det kan man ikke si om mange rollefigurer.
04) Ma Barker – Bloody Mama
Riktig syk matriark (det er på barna man kjenner dem igjen), mye skumlere enn den utstoppede mammaen til Norman Bates.
03) Norma Desmond – Sunset Blvd.
Grotesk antropomorfisk personifisering av Hollywood. Heh, jeg rocker fremmedord som Clash rocker Casbahen i dag.
02) Bruden – Bride of Frankenstein
Gjør ikke så mye annet enn å hyle, men det holder det.
01) Varla – Faster Pussycat! Kill! Kill!
Fred Ut i trygghetssonen
The Hudsucker Proxy
Det er mange grunner til at jeg ser såpass mye film som jeg gjør. Noen ganger handler det om mental tilfredsstillelse, noen ganger handler det om å komme i transe , noen ganger vil jeg bare le, eller bare underholdes s og sf, annen sjangerfilm), eller ristes litt. Normalt sett er det viktig å fylle så mange av disse behovene som mulig. Eller det kan holde at ting rett og slett er interessante å se på. Jeg kan se en film bare for å skrive om den, eller fordi noen andre vil se den, eller fordi jeg er nysgjerrig.
Jeg får mindre og mindre tid til å se filmer om igjen.
Men i blant, når verden utenfor stua (eller inni stua for den del) sparker meg som hardest, når sjela er frynsete, søvnen forsvinner, tragediene står i kø og alt går i stykker mellom fingrene mine og Fru Ut allerede har lagt seg…da må jeg besøke den lille klanen med filmer som er Valium og Whisky og sutteklut på en gang.
Jeg vet ikke helt om det er de beste filmene jeg vet om, men de har i hvert fall vist seg å være uslitelige. Noen ganger sovner jeg til dem. Andre ganger vekker de meg fordi jeg ser nye sider ved dem. De roer meg i hvert fall ned. Mange av dem har fått egne hyllester her på FU,S før, men ikke the Hudsucker Proxy. Det skyldes blant annet at jeg ikke har sett den på noen år, siden den har vært vanskelig tilgjengelig på DVD.
Filmen ble betraktet som en skikkelig flopp da den kom ut, spesielt økonomisk, men anmelderne var heller ikke spesielt begeistret. Ikke så rart, egentlig; Coenbrødrenes to forrige filmer var Miler´s Crossing og Barton Fink, de to neste ble Fargo og the Big Lebowski. I en sånn rekke er fallhøyden stor, og HS var i tillegg brødrenes desidert dyreste og mest ambisiøse prosjekt noen sinne, så alle var klare for å ta dem litt.
Mye av kritikken gikk på at filmen mangler sjel, og personer vi bryr oss om. Jeg tør påstå at Tim Robbins´ Norville Barnes har minst like stor dybde som Jeff Bridges´ Dude eller Frances McDormands Marge. Å kritisere en Coenfilm for grunne rollepersoner er som å kritisere David Lynch for å være rar eller Argento for å like å mishandle damer på film: Enkelte stiltrekk er så tett knyttet opp mot filmskaperes kunstneriske identitet at man enten må tolerere dem eller bestemme seg for at man ikke liker stilen generelt sett. Coenbrødrenes filmer er befolket med figurer, ikke personer, filmene deres handler om interessante figurer i absurde situasjoner. Det er ikke menneskeskjebnene som betar oss, det er det fantastiske håndverket i alle ledd og den herlige humoren. Alle elsker the Dude, men ikke fordi han føles som et tredimensjonalt menneske.
I the Hudsucker Proxy skrus alle brytere i Coenmaskinen på elleve. Personene er litt mer ekstreme, handlingen litt mer absurd, verdenen litt mer stilisert, filmreferansene hyppigere og tydeligere. Dette er deres mest rendyrkede film, fjernt fra Blood Simple og Fargos antydede realisme. Lik det eller ikke. En varm film er dette like fullt, med sin jule/nyttårstematikk, sin happy ending og sin søte kjærlighetshistorie. Tim Robbins og Jennifer Jason Leigh setter karrierepers med god margin, og Paul Newman gjør sin siste virkelig store rolle. I tillegg dukker nesten hele det faste menasjeriet opp, til og med Bruce Campbell. Dette er rett og slett stort.
Det er mye å være glad i her, og i tillegg har vi interessante metafysiske ting for de som ikke synes det er krevende nok for hodet å få med seg hva Jennifer Jason Leigh faktisk sier. Hva er egentlig greia med klokka, med vaktmesterne, med tiden?
Nesten alt som er morsomt med film finnes her. Akkurar det som skal til for å vatre en sliten, snart gammel mann i høstmørket.
_____________________________________________
Filmer av Joel og Ethan Coen du må se
01) MILLER´S CROSSING
Denne har jeg skrevet om her. Litt kaldere enn HP, men vakrere, tristere og tøffere.
02) THE HUDSUCKER PROXY
Longe live the Hud!
03) THE BIG LEBOWSKI
The dude abides.
04) BARTON FINK
Mellom himmelen og helvete finnes Hollywood.
05) FARGO
Filmen som setter Minnesota og norskamerikans aksent på kartet.
06) THE MAN WHO WASN´T THERE
Den mest undervurderte, sammen med HS. Jeg har en sjelden kinesisk DVD-versjon der filmen er i farger (den ble filmet i farger, det ble bestemt underveis at den skulle være i svart/hvitt), da er den enda bedre synes jeg.
07) BLOOD SIMPLE
En av de sterkeste debutfilmene noensinne. Mer her.
08) NO COUNTRY FOR OLD MEN
Den nyeste, og beste på mange år visstnok. Gleder meg.
09) O BROTHER WHERE ART THOU
Den siste helt strøkne Coenfilmen, men resten har også sine øyeblikk. Legendarisk soundtrack.
Helter, en ekstra general og en gris med en bolle på hodet
McDull: Prince de la Bun
Hong Kong er ikke spesielt rennomert som animasjons- produsent, men filmene om den filosofiske lille grisen McDull er på høyde med de fleste tegninger som beveger seg. McDull (mora hans tenkte på å kalle ham McNificent men fant ut at det var for ambisiøst) bor i et slitent nabolag i Hong Kong sammen med mora si. Han går i en progressiv barnehage som gjerne kombinerer opplæring i intrapersonlig intelligens med kickboksing, og filmene gir oss en voksen McDull som tenker lett vemodig tilbake på barndommen sin.
Prince De La Bun bruker mye av tiden på et eventyr moren til McDull forteller, om en prins med en bolle på hodet som reiser ut for å se verden sammen med guruen sin. Etter en stund møter prinsen en skilpadde med en pizza på hodet. Historien handler muligens om den mystiske faren til McDull.
Animasjonen er ikke noe som tar pusten fra deg på noen måte, men kombinasjonen søte 2d-figurer og digitale bakgrunner er stilig, tegningene av Hong Kong er spesielt betagende. Hvis studio 4°C hadde laget Knøttene hadde de nok sett omtrent ut som dette.
Humoren er i all hovedsak verbal, så en viss toleranse/fasinasjon for kinesiske ordspill forsøkt oversatt til engelsk er nok en fordel. Og det er nok lurt å starte med den ikke fullt så rare My Life as McDull. Ellers er det ikke så mye som ligner grisen, ikke denne grisen i hvert fall.
Kagemusha
Helt kort: Krigsherren Shingen redder en tyv fra korsfestelse fordi de to er klin like. Resultatet er en slags Jeppe på Bjerget, med mye tøffere kostymer.
Hvis Kagemusha hadde kommet ut i 2007 hadde det vært årets i særklasse beste film, men i Akira Kurosawas produksjon blir den helt korrekt betegnet som middels, det vil si hakket svakere enn Seven Samurai, Ran, Rashomon og et utall andre. Det er noe uforløst over Kagemusha til tross for massevis av sedvanlige magiske øyeblikk, monumentale skuespillerprestasjoner (Tatsuya Nakadai, han andre fra Kurosawafilmene som ikke er Toshiro Mifune, er nesten like bra her som i Ran) og interessante perspektiver på det å være menneske.
Problemet er kanskje at Kurosawa er litt opptatt av historisk korrekthet og dermed utvanner filmens tematikk. Vår kopierte krigsherre har to fiender når en hadde vært mer enn nok, for eksempel. Et vakkert, men i overkant pompøst soundtrack (måtte sjekke på rulleteksten om det var John Williams som hadde vært på ferde, men det var ikke det) irriterer også litt. Mest fordi jeg vet at Kurosawas neste film var Ran.
Heroes vol.1
Heroes er herlig tegneserie- underholdning. Aldri har noen vært i nærheten av å klare å fange den moderne superheltserien med kameraer på denne måten. Alt fra dialog til handling til klipp føles akkurat slik som det gjør å lese gode Marvelserier i 2007. Og hvis det gjemmer det seg et par usannsynligheter og et par uvesentligheter (tok ikke historien til Nikki/Jessica fryktelig stor plass uten at noe særlig skjedde?) i røverhistorien er det bare enda mere troskap mot sjangren. Når historien omfatter minst to som er synske og minst en som kan reise i tiden skal det ikke mye til før det humper litt her og der.
Manus og dialog kan godt svikte litt her og der, handlingen løfter kanskje litt for mye fra X-Men og Watchmen enkelte steder, men det er så forbasket GØY! Tradisjonelt har TV vært et gjerrig medium når fantastiske historier skulle fortelles. Man var redd for å forandre Status Quo for mye, redd for å gjøre enkelte rollefigurer for mektige. På slutten av episoden er alt som det var til å begynne med. Det er først og fremst dette som er styrken til serier som Babylon 5, Battlestar Galactica og Heroes; man ser bare fremover, ikke tilbake. Alle kan dø når som helst, og maler man seg inn i et fortellerteknisk hjørne greier man stort sett alltid å male seg ut igjen.
Faren med dette er selvfølgelig at man ikke har noe å holde fast ved, og det har lett for å oppstå en snikende følelse av at det hele er helt uten mål og mening (Lost!). I Heroes løses dette først og fremst ved at gnistrende skuespillerprestasjoner gjør at vi takler at heltene våre går fra snille til slemme og tilbake igjen i halsbrekkende tempo. Spesiell kudos må gå til seriens to hjerter, Hayden Panettieres Cheerleader (den beste fjortisen på TV siden Buffy) og Masi Okas fantastiske Hiro. Visst er Hiro fanservice for oss geeker (på samme måte som f.eks Shia Labeoufs figur i transformers), men det går jo ikke an å mislike fyren.
Heroes er konge, altså. Det er som om noen har noen har laget en TV-serie med bare meg og Tor Andre som fokusgruppe. Artig at en del av dere andre også liker det!
___________________
HEROES DREKKALEK
Knabbet og fritt oversatt fra SFX uten tillatelse. Sorry.
ADVARSEL! Kan føre til svimmelhet, kvalme og plutselig død. Jeg tar intet ansvar.
Ta deg en god slurk hver gang:
01) Hiro setter opp det ansiktsuttrykket som hos alle andre betyr forstoppelse.
02) Peter prøver å få panneluggen bort fra ansiktet.
03) Noen sier ordet HERO eller DESTINY.
04) Det antydes at Zack er homo.
05) Det dukker opp en Star Trek- Watchmen- eller generell tegneseriereferanse. Se spesielt opp for ting og personer oppkalt etter kjente serieskapere. Og Stan Lee på en buss.
06) Hiro roper YATTA!
07) En slektning avslører at joda, han/hun har også superkrefter.
08) Clair ødelegger enda en cheerleader-drakt.
09) Noen leser NINTH WONDER
10) Du må minne deg selv på at Hayden Panettiere bare er 17. Din gris.
Tiss, bæsj og Jompa
Kill Buljo
Selv om latterfrekvensen er mye lavere enn Fru Ut ville ha dere til å tro, selv om halvparten av skuespillerne ikke bare er amatører men helt uskikket for oppgaven, selv om tiss/bæsj/rompehumoren er i overkant fremtredende og selv om den såkalte extended cut-en er altfor lang….Kill Buljo er verdt en kikk.
Yellow Bastard Productions hadde uansett fortjent en pokal for å utfordre det for tiden solide men altfor koselige norske filmetablissementet med en uforbeholden sjangerfilm (som med sin buskis likevel har sterkere rot i norsk filmhistorie enn noen norsk film de siste årene med mulig unntak av Lange Flate Ballær). Men jeg gir ikke filmer skryt for å være et godt tiltak. Bulljo er først og fremst morsom nok, ofte nok til at det er en vellykket komedie. Snøskuterjakten viser at det går an å lage en syk actionsekvens i norge også, og Jompa er en skikkelig tøffing som jeg gjerne tar en film til med. Tøff musikk også. Og om det hele kollapser skikkelig noen steder så er jo det litt søtt også.
Fru Uts stadige lattersalver fra den andre siden av bordet er en +1 modifier på enhver kritikerterning.
Dessuten
Repriserunder med The Aristocrats (som Anne og Fru Ut syntes var godt håndverk om enn i drøyeste laget), Doctor Who: the Christmas Invasion, litt Robot Chicken, samt Nacho Libre med småmorsomt kommentarspor. Merker at jeg har blitt ordentlig glad i den filmen, og erstatter herved min litt lunkne anmeldelse med en mye mer positiv en.
___________________________________________
og apropos ingenting:
Det fins ennå (minst) ti ting igjen i 2007 du må se
10) THE KING OF KONG
Etterhvert svært så populær dokumentar om kampen om å være verdens beste Donkey Kong-spiller.
09) NO COUNTRY FOR OLD MEN
Cohengutta tilbake i form? Traileren lover veldig godt.
08)-07) ALLE DE ANDRE FEITE FILMENE SOM GÅR PÅ FILMFESTIVALEN I TORONTO I ÅR
George A. Romeros Diary of the Dead, Son of Rambow, Amazing Journey: The Story of the Who og mange flere…en liste i seg selv. Både nr. 5 og nr. 3 på lista mi har premiere der.
06) BEOWULF
Mere Gaiman, fet animasjon, monstre og helter og greier. Digg.
05) SUKIYAKI WESTERN DJANGO
Takashi Miikes syke remake av den mest spaghettie av alle spaghettier kommer til å bli konge.
04) RESCUE DAWN
Herzog og Christian Bale. Denne tar jeg gjerne på dobbel DVD sammen med Little Dieter Needs to Fly, hvis noen er smarte nok til å sette dem sammen.
03) LA TERZA MADRE
Argento avslutter sin Tre Mødre-trilogi. Hadde vært en soleklar førsteplass på liste hvis jeg hadde trodd at han var i stand til å nå gamle høyder.
02) STARDUST
Gjorde det litt tassent i statene, flotte anmeldelser til tross. Det ser ut til at det morsomme ved Neil Gaimans bok er beholdt, og da er det bare å glede seg.
01) TV PÅ DVD-O-RAMA
For oss som ikke jukser og laster ned shit er dette den beste TVDVDhøsten noensinne; Heroes s1, Galactica s3, Dr. Who s3, Robot Chicken s2…hvordan jeg skal rekke å se noe film aner jeg ikke.
___________________________________________
Ikke så mye nytt å melde her, egentlig. Programmet ser ut til å ha fått en ganske så fast form nå, ellers kommer en oppdatert deltakerliste her når jeg får tid.
Jeg minner om at alle dere jeg linker til er hjertelig velkomne, så hvis FilmMartin, Fjompen, Razorhack, Espen Andersson, Captain Charisma, Knut fra huset med spøkelser, Svankmajer, Han med den Cineastiske bloggen, Dirk Diggler og/eller Jannicke også har lyst til å komme så er det bare å sende meg en mail på gigaloffÆTTc2iPRIKKnet.
Og årets katakombeskjorte kommer ikke før etter at vi er ferdige, siden jeg har tenkt å ha programmet på ryggen.
___________________________________________
Kommer plutselig tilbake om noen uker. Telefonen min er død, til tross for Lazarus-aktige oppstandelser midt i uka. Så ingen podcaster før den er tilbake fra service. Kjipt, spesielt siden en eller to hadde begynt å høre på. Men vi kommer tilbake, vi lover.
Kaspar, Cowboyer, Coogan, Khan…og…eh…Dhoom. Da blir postene så lange som dette.
The Enigma of Kaspar Hauser
I følge wikipedia går den virkelige historien om Kaspar Hauser sånn som dette: Den 26. mai 1828 dukket en ung mann opp i Nurenbergs gater. Klærme hans var enkle, han kunne bare si “Jeg vil bli en ridder som min far”, “Vetikke!” og “Hest! Hest!” Med seg hadde han to brev:
Honoured Captain,
I send you a lad who wishes to serve his king in the Army. He was brought to me on October 7th, 1812. I am but a poor laborer with children of my own to rear. His mother asked me to bring up the boy, and so I thought I would rear him as my own son. Since then, I have never let him go one step outside the house, so no one knows where he was reared. He, himself, does not know the name of the place or where it is.
You may question him, Honoured Captain, but he will not be able to tell you where I live. I brought him out at night. He cannot find his way back. He has not a penny, for I have nothing myself. If you do not keep him, you must strike him dead or hang him.
…og…
This child has been baptized. His name is Kaspar; you must give him his second name yourself. I ask you to take care of him. His father was a cavalry soldier. When he is seventeen, take him to Nuremberg, to the Sixth Cavalry Regiment: his father belonged to it. I beg you to keep him until he is seventeen. He was born on April 30th, 1812. I am a poor girl; I can’t take care of him. His father is dead.
Mysteriet om Hausers identitet har blitt forsøkt løst mange ganger siden, blant forteanere og konspirasjonsjegere er dette en klassiker på linje med Roswell, Jack the Ripper og Kornåkersirkler.
…
I følge wikipedia går den virkelige historien om Bruno S. sånn som dette: Han var en uønsket sønn av en prostituert og ble banket såpass at han har brukt mye av livet sitt som mentalpasient. Han var gatemusiker og ble oppdaget av Werner Herzog i en dokumentar i 1970. Herzog mente det var en god ide å gi Bruno rollen som Kaspar Hauser, til tross for at Bruno ikke hadde noen skuespillererfaring og var førti år gammel (Kaspar var 16). Innspillingen var av typisk Herzog-klasse. Bruno måtte (i følge imdb) i blant skrike en god stund før han var klar til å spille inn en scene.
Senere skulle Bruno spille hovedrollen i filmen Woyzcek, men Herzog ombestemte seg i siste liten og lot Klaus Kinski få rollen i steden. For at ikke Bruno skulle bli lei seg skrev han filmen Stroszek på fire dager og ga Bruno hovedrollen i den i steden.
Bruno S. bor fortsatt i Tyskland, og driver fortsatt med kunst og musikk. Det ble laget en dokumentar om ham i 2003 som få har sett. I følge wikipedia snakker han fortsatt en god del med seg selv, men om han har pianoet han kjøpte for lønna fra the Enigma of Kaspar Hauser vet jeg ikke.
…
Og med all denne bagasjen er det ikke lett (heller ikke så nødvendig) å skrive noen som helst slags anmeldelse av filmen. Den er overraskende lys i tonen og er en av de mer tilgjengelige av Herzogs filmer fordi den har en handling det er lett å ta tak i og en aldeles fantastisk hovedrolleprestasjon. En av Herzogs aller beste filmer. Håper Bruno har det ok.
El Topo
El Topo kommer ridende gjennom ørkenen med sønnen sin bakpå. I en av filmhistoriens tøffeste åpningsscener får sønnen beskjed om å begrave en leke og bildet av mamma, for nå er han blitt mann. Sønnen syv år og har ingen klær på. Ikke akkurat en standard western, dette. Ikke akkurat en standard noe som helst.
Å se El Topo er å bli lurt inn i et surrealistisk sirkus med like mye blod som popkorn, en feberverden der sirkusdirektør Alejandro Jodorowsky presenterer det ene syke glansnummeret etter det neste. I det ene øyeblikket lukter det Leone, i det neste nesten Monty Python, hele veien stinker det vagt av Mondo, og selv om det ikke henger på greip henger det SAMMEN. El Topos historie er lineær og lett å forholde seg til; det er å akseptere tingene som skjer som er utfordringen, ikke å forstå dem. David Lynch kunne lære litt her.
Du har ikke sett maken til dette noen gang, selv om du kanskje har drømt en eller to av scenene. Jeg var borte i noen minutter, så jeg fikk ikke med meg hvordan den nest siste revolvermannen ble overvunnet, men det gjør ikke noe: El Topo er akkurat så brilliant, bemerkelsesverdig og blodig som alle sier.
A Cock and Bull Story
I forsøket på å filme en etter sigende ufilmbar bok har regissør Michael Winterbottom og hans våpendrager Steve Coogan laget en film om filmatiseringen i steden. Dette er liksom filmversjonen av å skrive stil om hvor vanskelig det er å skrive stil Samspillet mellom Steve Coogan og hans kompis Rob Brydon (begge som seg selv) er morsomt, selv om Coogans selvparodiering kanskje var morsommere i Coffee & Cigarettes. Scenene fra filmen om boka er kostelige; Life and Opinions of Tristram Shandy, Gentleman må tydeligvis leses en gang.
Det er lett å være enig med Gillian Anderson, som i filmens siste scene er veldig overrasket over at det er slutt alt. Kanskje har det noe med at den delen av humoren som ikke er en del av boka/filmen i filmens handling etter mitt skjønn minner om tv-serier som the Office, Extras, Entourage eller Curb Your enthusiasm der vi tross alt har adskillig mer tid til å bli kjent med personene. Tristram Shandy er over i det den er i ferd med å begynne skikkelig. Finfin liten sak, men mer av en lettvekter enn jeg trodde. Kanskje ventet jeg for lenge før jeg fikk sett den?
Kabhi Alvina naa Kehna
Fortsatt verdens kanskje søteste, mest klissete film. Etter tre timer med forviklingene til SRK og co har jeg klump i halsen som ei fjortisjente. Se ordentlig anmeldelse her.
Dhoom
Overraskende underholdende actionfilm av den typen som dreper hjernecellene dine. Fans av the Fast and the Furious og sånt kan utvide horisonten sin litegrann her. En del av NRKs fantastiske Bollywood-satsing i sommer. Og nå må jeg visst se toern også.
_________________________________________________________
Fem Feller Fred Ut går i som du kan unngå
Siden jeg skriver om absolutt alt jeg ser av film (hvis det da ikke er Nemo eller Totoro for femtende gang) har jeg hatt god tid til å analysere hvilke utenforliggende faktorer som kan påvirke en filmanmeldelse. Ferske filmbloggere kan muligens ha nytte av dette. Dette betyr ikke at jeg ikke står for alle anmeldelsene mine, men er mer et forsøk på å se på hvorfor opplevelsene av enkelte filmer ble som de ble.
1) Å vente for lenge med å se “nye” filmer
For meg fører dette til minst fire ting:
a) Jeg mister lysten til å se filmen fordi det er vanskelig å skrive noe nytt om den.
b) Jeg vet så mye om filmen at jeg har følelsen av å ha sett den allerede. Dette har gjort at jeg ikke har sett Titanic fordi den siste traileren de slapp viser absolutt alt som er verdt å se. Jeg mener, det var isfjellet, ikke sant?
c) Jeg får ekstremt lyst til å synes det motsatte av alle andre. Hvis jeg virkelig liker en film som ingen andre anmeldere ser ut til å ha sett storheten til har jeg en tendens til å smøre litt tjukt på. Miami Vice er vel et godt eksempel. Jeg har i det minste lært meg å være forholdsvis saklig hvis jeg slakter filmer de faste leserne mine har skrevet positive anmeldelser av.
d) Forventningene til filmer jeg venter lenge med å se har en tendens til å bli urealistiske. Kiss Kiss, Bang Bang og Tristram Shandy fikk nok for eksempel for lite skryt som følge av dette.
2) Å anmelde filmer når det er klin umulig å se filmen ferdi av en eller annen grunn.
Dette har jeg laget en egen liste om her. Det kan for så vidt gå greit å anmelde en film selv om man duppet av litt (se El Topo over f.eks), men ærlighet er viktig. Den filmen jeg virkelig føler at jeg var urettferdig i min bedømmelse av (fordi jeg neppe kan ha sett mer enn halvparten av den) er Takashi Miikes Zebraman.
3) Å være altfor glad for å være den den første som ser ting
Ingenting er bedre enn å grave opp filmer ingen andre har hørt om, eller å være den første til anmelde ting. Tror det skal mindre til for at jeg liker Transformers på premieredagen enn hvis jeg hadde sett den for første gang på DVD i f.eks 2009 (se punkt 1).
4) Å være mer opptatt av å få fram meningen sin enn å skrive interessant
Som alle bloggere er jeg selvopptatt nok til å tro at noen er interessert i meningene mine om filmene jeg anmelder, men i mine beste stunder er jeg mer opptatt av å skrive tekster som er interessante i seg selv. De beste anmeldelsene mine er når jeg klarer å fortelle om hvordan filmen fikk meg til å føle (Star Wars Ep. III, Fellowship of the Ring), hvor jeg leker med formen (Brick), eller der hvor omstendighetene rundt filmen er mer spennende enn hvorvidt jeg likte den eller ikke (Africa Addio).
5) Å lage for lange poster
Hadde jeg vært lur hadde jeg delt denne posten i tre. I steden sitter jeg her på tredje timen, så nå får det være nok.
"You have failed me once again, Starscream…"
Jeg gikk inn med lave forventninger, selv om trailerne lovet noe litt spesielt. Jeg fikk den beste sommerblokkebrekkeren på flere år, en symfoni i metall og istykkerskutte servoer med syk action og skyhøy nostalgifaktor. Noen, kanskje Michael Bay, må ha skjønt på et tidlig stadium at dette ikke trengte å være en drittfilm basert på noen gamle leker, men at ideene i bunnen for den (ganske dårlige, se den igjen og få migrene) gamle tegnefilmserien hadde potensiale til å være Independence Day, the Fast and the Furious, Terminator 2 og ET på en gang. Og hvis ikke det er penger i banken er det ingenting som er det.
Og ikke bare det: Bay og co har gått til verks med den samme uvørne troskap til originalen som Peter Jackson brukte i arbeidet med Ringenes Herre. Sjefsrobot Optimus Prime snakker fortsatt med stemmen til Peter Cullen. I robotenes forvandlinger høres fortsatt den originale lydeffekten fra åttitallet. Personlighetene til robotene er fortsatt synlig. Samtidig er skikkelig mange av de corny elementene fjernet, andre ting har blitt oppdatert til tjuenullsju (millitæret bruker dronefly, dataekspertenee er stort sett under tjue, heltene er nerder i steden for industriarbeidere), og alt er pakket lekkert inn i Bays eksplosjonsfetisjisme.
Actionklisjeer kjøres mer høylytt og tøffere enn noen gang før, forsøk på humor (Roboter som leker gjemmekikke ruler, utrolig nok) og stereotype karakterer (Dataeksperten, Ministeren, Den Unge Gutten og Dama som er altfor Heit for ham, Millitærfyren, Sjefen for det hemmelige Byrået) gjennomføres med overraskende innlevelse av solide skuespillere (Shia Labeouf gjør mirakler med middels dialog i hovedrollen, John Føkkings Torturro er enorm som Sjefen for det hemmelige Byrået).
Smårusk (Litt lang? Produktplassering? Han slitsomme hackerfyren?) er det selvfølgelig å finne her, men jeg er fortsatt høy på krutt og motorolje, så jeg gidder ikke. Lik den eller ikke: Transformers er en av årets aller mest vellykkede filmer, og når ryktet sprer seg ser jeg ikke bort fra at den gjør noen kroner også. Forhåpentligvis er standarden for sommeren 2007 med dette satt.
10 Svære Sommerfilmer du må se
For å få plass på denne lista må filmen ha kommet ut i tidsrommet mai-august i statene, ha kostet litt penger eller i hvert fall ha fortalt en bredt anlagt, fartsfylt historie, ha tjent litt penger (tror alle på lista bikket hundre millioner dollar i hvert fall) og viktigst: den være fin til tross for sin populisme. En god sommerblokkebrekker er Hollywood på sitt beste, desverre finnes det en Tomb Raider for hver Indiana Jones.
01)Jaws
Som ikke bare er en fantastisk film, men også den som mange regner som den første Svære Sommerfilmen.
02)Die Hard
Som ble sluppet om sommeren til tross for at den handler om Jula! Rart.
03)Raiders of the Lost Ark
Som kanskje er den flotteste popkornfilmen som finnes.
04) Star Wars: Episode IV – A New Hope
Som sjelden kommer så langt ned på listene mine som dette hvis den får lov til å være med.
05) Independence Day
Som Bush sikkert masturberer til jevnlig. Undervurdert.
06) Face/Off
Som også er kjent som Den Hollywoodfilmen John Woo fikk til.
07) Transformers
Som i hvert fall føles så bra som en sjuendeplass akkurat nå.
08) Pirates of the Caribbean
Som ingen trodde på, et fellestrekk blant mange av filmene på lista.
09) Superman Returns
Som er den beste av de skikkelig svære tegneseriefilmatiseringene, sammen med (den ekstremt misforståtte) the Hulk, X-Men 2 og Spidey 2, alle sommerfilmer.
10) Ghostbusters
Som de skrev i SFX nylig: uansett hvor lite han ønsker det er det denne Bill Murray vil bli husket for.
OK. Veldig OK. Kanskje litt mer enn OK. Men i hvert fall svært så OK.
I’m a Cyborg, but that’s OK
Cha Young-goons familie var aldri enkel. Moren hennes er ganske omtåket, tanten er skikkelig kjip, bestemoren hennes tror hun er en mus. Når mamma og tante endelig går lei av bæssmors kålstuing og sender henne bort finner Young-goon ut at hun egentlig har vært en cyborg hele tiden. Hun har litt dårlige batterier, bare. Nå skal bestemor få igjen gebisset sitt, og mennene i hvite frakker skal få betale.
Galehuset skildres som et koselig sted, med koselige folk. Ingen farlige psykoer (med mulig unntak av Young-goon selv), bare folk med skikkelig underholdende problemer slipper inn. Filmen har enkelt mørke undertoner (særlig for folk med et forhold til anoreksi), men alt i alt er dette blott til lyst. Drap, incest, tortur og spising av blekkspruter droppes denne gangen.
Regissør Park Chan-Wook signaliserte at han skulle takle et litt fredeligere prosjekt etter å ha sluttført sin Hevntrilogi, 00-tallets kanskje viktigste filmverk hittil. Men når man ser på alle de syke innfallene i IaCbI’mOK er det vanskelig å se for seg at det skulle være noen lettere film å spille inn. At han har humor og vet å bruke den har han bevist flere steder i karrieren, men mange fans av Oldboy & Co har høylydt gitt uttrykk for at en krysning av Amelie og Gjøkeredet ikke var hva de ønsket seg. Filmen floppet da også i Korea, til tross for at den er morsom, velspilt, original, uforutsigbar, virtuos, vakker og har de tøffeste fortekstene jeg har sett på lenge.
IaCbI’mOK vil nok neppe bli husket av mange, men noen bør snart skrive en avhandling om effektladede, fargesprakende komedier som Amelie, Kung Fu Hustle, Kamikaze Girls, Yaji & Kita: the Midnight Pilgrims og I’m a Cyborg but that’s OK; Sukkertøyrutsjebaner som gjør deg like fornøyd som svimmel. Skal du ha filmkveld med dama/typen kjører du denne først og Shortbus etterpå.
Dessuten: Over Hekken
Denne var derimot ikke mer enn Ok, men med så mye animert dritt i DVDhyllene kan kanskje det være nok. Over hekken har ålreite karakterer, WB-aktige slapsticksekvenser og finfin animasjon. Bare et manus som hårfint bikker over i sentimentalitet hindrer meg fra å anbefale den. Og se den for all del med engelske stemmer, bare Johan Golden overbeviser på norsk. Litt i overkant skummel og brutal for tre og et halvt år gamle Ut Jr., til tross for fri aldersgrense.
_______________________________________________
TERAPI HI HI HI
Lukkede avdelinger, terapeuter og terapi du bør få med deg
10) Lukket avdeling – Korea (I’m a Cyborg but I’m OK)
Dårlig vakthold, men fine hager, jodling, eget bordtennisbord og lekre grønne isolatceller
09) Anonyme Fiskespisere (Finding Nemo)
Ta med en venn som er større enn deg og svømmer saktere.
08) Dr. Leo Marvin, Psykoterapeut (What about Bob?)
Forfatteren av den ekstremt hjelpsomme boka BabySteps. Filmen Broken Flowers beviste senere hans kontroversielle teori om at Bill Murray kan irritere livet av hvem som helst.
07) Sofias samlivsterapi (Shortbus)
Hadde et solid rykte helt til hun begynte å daske klientene sine. Og jeg mener selvfølgelig daske i bokstavelig forstand, helt uten seksuelle konnotasjoner for en sjelden gangs skyld.
06) Den Klassiske Anstalt for Komponister som ikke er så flinke som Mozart (Amadeus)
Skulle tro det var ganske fullt der.
05) Gjøkeredet (gjøkeredet)
Et skikkelig kjedelig valg, men jeg manglet en. Koko!
04) Dr. Logans dressurkurs for zombier (Day of the Dead)
Fungerer sporadisk, men maten er ikke for alle.
03) Doctor Hannibal Lecter, Dr Psych.
Fungerer sporadisk, men maten er ikke for alle.
02) Samtalegrupper for kreftpasienter (Fight Club)
Desverre blir dette tilbudet stadig misbrukt av overfladiske jævler som bare er interessert i å grine i utringningen til Meatloaf.
01) Lukket avdeling – USA (Shock Corridor)
Alt er større over there, gærningene også. Han som sitter borti en krok og roper “I AM IMPOTENT, AND I LIKE IT!” er ikke noe stort problem, men se opp for jentene fra nymfomaniavdelingen!
Klassisk som Kamferdrops
A fistful of Dynamite
Det begynner omtrent som en spaghettiwestern pleier å begynne. Juan (Rod Steiger) er en relativt smart bandido i krigsherjede Mexico. Etter et meget elegant ran blir tilværelsen hans totalt forandret av eksilterroristen John (James Coburn) som kommer ridende inn på…mopeden sin. Det ville vesten er ikke helt hva det engang var.
Once Upon a Time in the West var Leones (og dermed kanskje filmhistoriens) definitive western. A Fistful of Dynamite (den skulle egentlig het Revolusjon) er ikke bare Leones endelige farvel til sjangeren (selv om han ukreditert tok tøylene i et par til), men hans modigste.
Mange regissører har en film som på en måte oppsummerer alt de har gjort. Det er ofte ikke deres beste, men den inneholder liksom alle elementene de ble kjente for å ha med. Fistful of dynamite har litt av dollars-trilogien (spesielt i bruken av humor), det episke, elegiske preget til Once Upon A Time in the West og (spesielt i flashbackene) sentimentaliteten fra Once Upon a Time in America. Og Morricone, selvsagt. Mannen som omsider fikk æresoscar i år leverer et av de tøffeste soundtrackene sine.
Filmen er ujevn i tone og stil, den går fra komedie til politisk tragedie på en måte som får meg til å tenke Bollywood. Dette er også Leones tydelig politiske verk. At Revolusjonen spiser sine barn og at krig ikke er kult ikke er spesielt banebrytende tanker, men det blir jo ikke mindre sant for det. Et annet tema som går igjen i Leones filmer er nostalgi og tapet av uskyld, og det er i denne filmen Leone for første gang hinter om at hans Menn uten Navn ikke ble født med iskalde blikk og sigaren/røyken i munnviken. James Coburns John er kanskje den mest menneskelige av Leones antihelter. Før trodde han på revolusjonen, nå tror han bare på dynamitten.
A Fistful of Dynamite er morsom, spennende, kjedelig, fartsfylt, lang og rørende. Den ble markedsført som komedie og floppet stygt, og vi fikk bare en ordentlig Leonefilm til før han døde i 1989. Dette er mest sannsynlig den du ikke har sett. Det må du nok.
Twin Peaks episode 2.1
Og når vi først er inne på filmer som definerer regissørene sine utnevner jeg like gjerne denne doble Twin Peaks-episoden til filmen som oppsummerer David Lynch. Hvorfor ikke? Selv sett isolert fra resten av serien er den lettere å finne ut av enn de tre siste filmene hans, og her har vi flere av favorittskuespillerne hans (spesielt Kyle MacLachlan selvfølgelig), den stiller fler spørsmål enn den gir svar, den blander 50talls/småbykitsch, komisk surrealisme og (i sluttsekundene, så fæle at dette er første gang jeg har greid å se hele sekvensen) det rene mareritt, og den har herlig musikk fra Angelo Badalementi. Selvfølgelig kunne jeg valgt Blue Velvet i steden, eller kanskje Wild at Heart, men det var jo ikke de jeg så i går.
Dette er åpningen på sesong to av Twin Peaks, som (Halleluja!) endelig er ute på DVD. Det siste som skjedde i sesong en var at FBI-agent Dale Cooper ble skutt på hotellrommet sitt etter en tur på casinoet One Eyed Jack’s, på den andre siden av grensa til Canada. Hans Beundrerinne Audrey Horne var i ferd med å bli nedlagt av faren sin, sagbruket brant ned, slemme Leo ble skutt, kona til Ed forsøkte å ta livet sitt, Jaques Renault ble drept, psykologen ble angrepet, James ble puttet i fengsel…
En hengende plottråd eller to der altså, og hva gjør David Lynch? Han bruker de ti første minuttene av episoden på å vise oss agent cooper som forsøker å få en skikkelig senil hotellporter til å ringe sykehuset. Også får han besøk av en kjempe ( i nesten samme uniform. Er det samme mann, på et vis?). Resten av episoden introduserer alle innbyggerne i Twin Peaks på nytt, sånn at nye seere kunne klare å henge seg på, i hvert fall i teorien.
Som alltid i de episodene Lynch regisserte selv forandrer personer seg på uforklarlig vis, folk oppfører seg enda rarere enn ellers, og de mest sentimentale øyeblikkene punkteres med humor. Scenen der FBI-agent/rasshøl Albert Rosenfeld (herlige Miguel Ferrer) prøver å holde seg alvorlig gjennom Eds forklaring på hvordan kona hans mistet øyet er spesielt kostelig.
Det er vanskelig å kose seg mer på drøye halvannen time. Og sett i sammenheng med serien er ikke dette den beste episoden på langt nær.
The Maltese Falcon
Av alle hardbarkede detektiver og langfrakkede gangstere liker jeg Bogarts Sam Spade best. Enten han lurer Peter Lorre, kler av Mary Astor løgnene samtidig som han kler av henne med blikket eller kødder med politiet har han en Nicholsonsk (gratulerer med søttiårsdagen, Jack!) fandenivoldskhet som ikke fins i samme grad hos de andre mest kjente Bogart-karakterene.
Malteserfalken er en av de filmene jeg har sett aller flest ganger, og i en allerede lang post skal jeg nøye meg med å liste opp hvorfor: Rollebesetningen er perfekt (jeg skal se alle filmer Peter Lorre og Sidney Greenstreet gjorde sammen før jeg dauer, foreløpig har jeg bare rukket falken og Casablanca, å se filmene karakterskuespillerne i de halvstore rollene rakk å gjøre vil ta et liv til), intrigen er solid, dialogen er uimotståelig (“When you’re slapped you’ll take it and like it!“), slutten stilig.
Den hadde trengt et litt større budsjett og noen flere eksteriørbilder, men detaljrikheten i den nyrestaurerte DVD-versjonen er så god at det er nok å se på i bakgrunnen uansett. Flott kommentarspor også. Denne filmen er (sammen med Suspiria, Day of the Dead, og Miller’s Crossing blant annet) en av de viktigste grunnene til at jeg er glad nok i filmmediet til å skrive om det.
_______________________________________________________
5 FILMER TIL SOM DEFINERER SINE REGISSØRERS KARRIERE
1) GEORGE A. ROMERO: Knightriders
Myters plass i en moderne verden er et av Romeros hovedteamer, man finner det tydelig både i Zombiefilmene, Martin, Season of the Witch og i denne filmen om folk som laiver Kong Arthur på motorsykler. Dessuten har massevis av favorittskuespillerne hans. Et viktig element av handlingen er forholdet mellom kunstnere som vil styre seg selv og kommersielle krefter som vil gi dem penger men ta fra dem kontroll. Detter ikke noe Romero er ukjent med.
2) QUENTIN TARANTINO: Kill Bill
Alle Tarantinos filmer er hyllester til elementer i populærkulturen som er så tydelige at de grenser til pastisj. Sånn sett er Kill Bill 1-2 den filmen der han får plass til mest.
3) ORSON WELLES: Citizen Kane
Welles har total kontroll, dytter filmmediet flere tiår fremover og spiser kulisser i hovedrollen. De neste førti årene klarte han i blant å gjøre noe av det samme, men aldri på en gang.
4) GEORGE LUCAS: Star Wars episode I – the Phantom Menace
Bil & Motor, Pulp-sf, teknologiske nyvinninger, ubrukelig regi av skuespillere.
5) PAUL VERHOEVEN: Flesh & Blood
Ekkel plastikkstemning, kølsvart humor, T&A, “eksentriske” rolleprestasjoner fra gode skuespillere, til dels stor underholdningsverdi, Rutger Hauer. Filmen som binder sammen de tidlige nederlandske filmene hans og de mest kjente hollywoodproduksjonene.
De siste fem klarer sikkert dere å komme opp med, eller?
Solskinn og soul, en aning soul i hvert fall
Sunshine
Å sove før midnatt er planen og klokka er allerede halv, så her må det gå unna:
Herrene Boyle og Garlands film om en gjeng astronauter som må sprenge en bombe i sola for å starte den igjen har fått mye skryt, og det er forsåvidt ikke så vanskelig å se hvorfor. Den er innimellom svært vakker i sin soldyrkelse (til tross for en god del masete overredigering)både på bilde- og lydsiden, og skummel som en Aphex Twin-video når det trengs (nå synes ikke alle at Aphex Twin-videoer nødvendigvis er skumle, men det er forsåvidt en del av poenget). Avslutningen av oppdraget er ikke overtydelig. Skuespillerne er solide.
Men: her er
10 ting du vil se i løpet av Sunshine
(hvis du ikke vil vite NOE om filmen slutter du å lese her, jeg avslører ikke noe viktig):
.
.
.
.
.
.
.
.
.
-Alle folka (muligens unntatt en) ombord vil vise seg å være inkompetente, syke i hodet eller i det minste helt uten troverdighet i jobben sin.
-De kommer også til å dø en etter en, og veldig få vil være igjen til slutt.
-Minst en av dem kommer til å ofre seg heltemodig for å reparere noe.
-Minst en av dem spiller inn noe på bånd som kommer om igjen rett før rulleteksten.
-Den snakkende datamaskinen kommer til å svikte.
-Men ikke før den har vist oss massevis av underlig vektorgrafikk som ser ut som det kommer fra åttitallet som raser forbi i et voldsomt tempo men som alle av en eller annen grunn ser ut til å forstå fullstendig.
-Noen kommer til å bli kastet gjennom en luftsluse.
-Og verdensrommet er fullt av lyd selv om lyd ikke eksisterer i vakum.
-Vi får hagen som produserer oksygen omhyggelig introdusert, så mannskapet kommer selvfølgelig til å slippe opp for oksygen.
-Det er noe skummelt på det andre skipet.
Klisjeer er klisjeer, selv om du filmer dem rart. Noen steder gjøres det artige vrier, andre steder synker det hele som en stein (særlig en del av dialogen er tungt fordøyelig). Og en annen ting; skal man først stjele fra alle bra sf-filmer man vet om er det lurt å droppe Event Horizon.
Sunshine har sine solide sider, men den er ikke halvparten så smart eller så bra som alle sier. Hvis det er dette som kalles klassisk science fiction i 2007 er verdens undergang nærmere enn jeg trodde. Skuff.
Tjue minutter: Æsj. Trodde jeg var kjappere enn dette. Nå spiste jeg riktignok samtidig, men likevel.
Ray
Det er godt mulig mora til Ray dukket opp i hodet hans og forklarte han hvor skapet sto da han var på avvenning, men det trenger ikke å bety at det funker på film. Og er det lov å si at en god del Ray Charles’ musikk etter Atlantic-tiden, selv om den er teknisk briljant, folkelig og farveblind, er litt kjedelig?
Det som likevel gjør Ray god del bedre enn Walk the Line, som den ligner både i positiv (sterke skuespillerprestasjoner fra blant andre Jamie Foxx som Ray og Huey og Riley fra Boondocks som mora hans) , fet bruk av musikk) og negativ (klønete avslutning, forsøk på å plassere et liv på en standard hollywoodspenningskurve) forstand, er at det hele er satt sammen av folk som skjønner musikken, ikke bare liker den.
Dessuten
Black Godfather, som er den første blaxploitationfilmen jeg har sett som er skikkelig dårlig. Musikken, dressene og den sampletastiske sjargongen er på plass, like fullt er dette en tullefilm med et budsjett så lavt at man i steden for å vise bandekrigen på gata bare kan vise to-tre personer på et kontor som snakker om den. Skal du se en alternativ versjon av Gudfaren er Bollywoodversjonen langt å foretrekke.
__________________________________
LEARN HINDI FROM BOLLYWOOD MOVIES
En for Bollywoodsegmentet (Anne, Tor Andre og Fru Ut, med andre ord) dette. Jeg dumpet over denne på iTunes og syntes det hørtes ut som en morsom ide (jeg har hatt stor glede av tretimers lydbokkurs i japansk når jeg ser japanske filmer).
Det viste seg derimot at dette ikke var en lettvinn måte å lære hindi på, men en fryktelig morsom satire over indisk kultur, bollywood og vestlige fordommer mot disse. Episodene er på under ti minutter av gangen, og jeg er i full gang med å laste dem ned og samle dem på CDer. Samtidig risikerer du både å lære litt hindi og å få høre hissige musikklipp fra filmer du aldri kommer til å se. Tor Andre, du vet hva du har å gjøre.
MMM+Faunen tumnus gjør en Man Called Horse
300
De tøffeste slagscenene i filmhistorien (bortimot)gjør denne essensiell. Det var ikke nok av dem, bare!
B-plottet (Dronningen forsøker å få resten av Sparta til å hjelpe kongens 300 gærninger) er utvidet kraftig fra tegneserien i et misforstått forsøk på å lage en mer balansert film. Hele denne delen av filmen føles som om den er knabbet fra en middels Babylon 5-episode. Ta bort hele den historien og 300 er en klassiker på en time og førti.
Vi ser det igjen her: i motsetning til Alan Moores mer komplekse historier blir Frank Millers verker ypperlige filmer i de rette hender. Å irritere seg over historieløshet, tvilsom politikk og testosteronoverdoser blir som å klage på at det er for få pupper i Citizen Kane.
The Last King of Scotland
Vold på film kan være så mangt. Man kan kose seg med blod og flyvende kroppsdeler i 300 den ene dagen og få skikkelig vondt i magen av realistisk Ugandisk tortur den neste. Et par overraskende brutale scener ga meg ekle flashbacks til Africa Addio, og en god del av problemstillingene den filmen reiste er også relevante her. Dette er en mer personlig variant den afrikanske lidelseshistorien vi har hørt (alfor) mange ganger før. Jeg er utbrent på disse filmene nå, og trenger så sårt en film fra Afrika som handler om livsglede og håp. Gjerne en sorgløs romkom i Bollywoodstil.
Men skal man først se en film om gærne diktatorer som ødelegger landet sitt mens en hvit skuespiller står og ser på for at et vestlig publikum skal ha noen å identifisere seg med kan man ikke se en bedre film enn denne. I motsetning til fjorårets Capote er dette en svært god film også uten den monumentale oscarskuespillerprestasjonen som binder alt sammen.
Forest Whitaker er en like sjarmerende og skummel Idi Amin som alle andre har sagt, mens hverken ovedrolleinnehaver James McAvoy (som naiv, sypmatisk drittsekk), regissør Kevin MacDonald (som sto bak fantastiske Touching the Void) eller fotograf Anthony Dod Mantle (som tar litt av den lyriske grumserealismen fra 28 Days Later og sprøyter inn afrikanske fargeeeksplosjoner og søttitallscool) har blitt har fått altfor lite skryt. Dessuten overbeviser Kerry Washington kraftig som Amins tredje kone, og det er godt å se Gillian Anderson skinne i en liten rolle også. Og jeg må for all del nevne soundtracket spesielt: Afrikansk blodfunk, rock, pop og tradisjonsmusikk i den tøffeste blandinga på denne siden av Tarantino er et must for musikkelskere med stor referanseramme.
Flott film. Africa Addio møter Boogie Nights. Ikke like kvalmende som den førstnevnte, men like god som den sistnevnte. Anbefales alle som orker.
________________________________________________________
10 Hissige Slagscener Du bør se
10) Jet Li og Maggie Cheung vs. Jævlig mange Piler – Hero
Det er ikke bare spartanere som liker å kjempe i skyggen. En ganske så godt organisert hær fyrer av en god skur med piler, men Jet og Magge gjemmer seg ikke under skjoldene sine…
09) Kong Arthur vs. Franskmennene – Monthy Python & the Holy Grail
Arthur og resten av ridderne har endelig funnet gralen, voktet av storkjeftede franskmenn. Han samler en stor hær og går til angrep, så kommer politiet og arresterer alle sammen. Klasse.
08) Kong Ashouk vs. opprørerne – Asoka
Kong Ashouk, vanvittig av tapt kjærlighet, har samlet India til et rike, men opprørere (ledet av en skygge fra Ashouks fortid) vil ha slutt på krigen. Det avsluttende slaget er rocka nok til at Kongen blir from buddist og tar avstand fra all vold etterpå.
07) Irene vs. de Innfødte – Gangs of New York
Jeg liker denne filmen bedre enn de fleste, og åpningen er strålende, der masseslagsmål slutter og krig begynner.
06) En thailandsk krigsherre vs. en annen thailandsk krigsherre – the Legend of Suriyothai
Denne filmen (i hvert fall den originale versjonen) er vakker, komplisert og litt langdryg, men de tålmodige får betaling i form av et av de mest spektakulære slagene i filmhistorien. Husker ikke hvor mange HUNDRE elefanter de brukte, men det var ikke få. Slaget om Pelennorsletta, bare uten spesialeffekter.
05) Borat vs. Azamat – Borat: Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kazakhstan
Et episk oppgjør der bølge etter bølge av kjøtt kastes mot hverandre. War is hell.
04) Slaget ved foten av Fujifjellet – Akira Kurosawa’s Ran
Den mest poetiske slagscenen i filmhistorien. Musikken overtar lydbildet og Kurosawas bilder forteller oss alt vi trenger å vite om krigens unødvendigheter.
03) Samuraier vs. Banditter – The Seven Samurai
Mer Kurosawa. Hele filmen brukes til å lære oss den lille landsbyens geografi, og når det siste kaotiske slaget kommer kjenner vi hver kvadratmeter og hvert offer. Tok nesten livet av de involverte under innspillingen. Det var verdt det.
02) Spartanere vs. muterte transearabere – 300
Lenger unna Ran kommer man ikke. Aldri har krig vært morsommere.
01) Helmsdjupet – The Lord of the Rings: The Two Towers
Har elementer i seg fra alle de ovennevnte (ok, unntatt Borat). Skateboardalven til tross: ingen slagscene kombinert drama, humor, pathos, “historisk” korrekthet og følelsen av å være til stede på samme måte. Herlig avslutning også.
Oscar vs. Ansgar 2007
Elias og Kongeskipet
Elias klarer overgangen til kino fint, han. Tøft gjort å eksperimentere såpass med rammene for serien. De nye båtene føles ikke like nødvendige alle sammen, men Paparazziene(med Hans Wilhelm Steinfeldt-stemmer fra Raske Menn) er tøffe. Enkeltsekvenser er mer imponerende enn helheten både fortellermessig og tekninsk; Periodevis er Elias faktisk flottere billedgjort enn Jimmy, selv om det jukses med mange mørke og tomme scener. Historien er grei nok, men flyter bare sånn passe. Fin familiefilm. Med Oscar i går og to helaftens spillefilmer av internasjonalt format begynner norsk animasjon virkelig å markere seg.
A Scanner Darkly
I fremtiden vil vi alle gå på dop og bli satt til å overvåke oss selv i tilfelle vi skulle finne på å gjøre noe ulovlig, som å gå på dop.
Ingen har tidligere forsøkt å fange en av Phillip K. Dicks romaner på film, filmer som Blade Runner, Minority Report og Totall Recall har lånt ideer og paranoia, men følelsen av Dick som forfatter har bare unntaksvis kommet til syne. Jeg har ikke lest A Scanner Darkly, men siden jeg har lest et par andre av bøkene hans kjente jeg meg igjen likevel. Dick skriver gjerne om folk på gata i en eller annen dystopisk virkelighet. Det går sjelden spesielt bra med hovedpersonene hans. A Scanner Darkly føles i tillegg mer personlig enn de bøkene jeg har lest, siden dop er et viktig motiv i historien og han sleit mye med sånt.
Tipper Richard Linklater og hans skuespillere (som til sammen står for halve Hollywoods narkotikahistorie de siste ti-femten årene) følte det på samme måten. Linklater er på ingen måte en typisl SF-regissør, men det er bare en fordel. Dick var ikke noen typisk SF-forfatter heller. Animasjonsstilen (der ordentlig film “males” over, også sett i Waking Life og i Lars Von Triers Fem Benspænd), passer perfekt til historien, og for å sitere SFXs anmeldelse så tar jo ikke Keanu Reeves noe skade av å animeres litt ekstra. Han leverer bortimot karrierebeste her, i hvert fall. Robert Downey jr. er helt enorm som stormannsgale James Barris og må nevnes spesielt.
Om det er såpass mye To Trøtte Typer- aktig slacker/dophumor i boka vet jeg ikke, men så lenge det funker er det vel ikke noen grunn til å klage uansett. Vanskelig å rangere denne mot Marie og Pan, men etter en skikkelig treig innledning på året har jeg rukket tre av filmene på Skalsei2007-lista mi på et par uker, og alle har innfridd.
_____________________
Oscar vs. Ansgar, andre runde
Da er de gyldne statuettene delt ut for i år, og for andre år på rad deles alternative statuetter med Ansgars gilde åsyn på ut her på FU,S. I år presenteres resultatene side om side, men først må vi vel se hvordan årets Oscartipp gikk. Denne lista har jeg lånt uten tillatelse (dvs. stjålet) fra D7U og Gjemmestedets utmerkede filmforum, men de driver og bygger om, så de merker det sikkert ikke:
1. TMwtP – 14 (av 24)
2. Fred Ut – 13
3. gbang – 10
3. sharkbait – 10
5. EspenA – 9
6. Fru Ut – 8
7. Iversen – 7
7. ness – 7
Det hjalp uansett ikke hvor mye jeg skrøt av innsatsen fra i fjor, det ble andreplass i år. Så i år skal jeg bare skryte av at jeg har tretten av tjuefire for andre år på rad.
Men la oss gå på prisene. Kriteriene er omtrent som akademiet sine, minus de teite (Ingen Oscar til Grizzly Man i 2005? Pføy.). Filmene må ha kommet ut enten i USA eller i Norge i 2006, men unntak er greit i spesielle tilfeller. Filmene jeg så før forrige Ansgar (f.eks. Lady Vengeance) var med i fjor og er selvfølgelig ikke med i år. Jeg planlegger heller ikke prisene før jeg setter meg ned for å skrive, det får jo være måte på.
***
01) Performance by an actor in a leading role
OSCAR: Forest Whitaker – THE LAST KING OF SCOTLAND
ANSGAR: Presley Chweneyagae – TSOTSI
Sjelden har noen spilt innesluttet bølle med så stor menneskelighet og sårhet.
***
02) Performance by an actor in a supporting role
OSCAR: Alan Arkin – LITTLE MISS SUNSHINE
ANSGAR: Robert Downey JR. – A SCANNER DARKLY
RBD er underholdende i nesten alt han foretar seg, og sjelden har han vært bedre. Noen vil vel kanskje si han tar litt vel av, men vi liker det også.
***
03) Performance by an actress in a leading role
OSCAR: Helen Mirren – THE QUEEN
ANSGAR: Kirsten Dunst – MARIE ANTOINETTE
Kirsten Dunst gjør sitt livs prestasjon, akkurat seg selv nok til å gjøre litt narr av rare franske hoffskikker, akkurat sårbar nok til å sakte bli litt smågal nesten uten at vi merker det.
***
04) Performance by an actress in a supporting role
OSCAR: Jennifer Hudson – DREAMGIRLS
ANSGAR: Ariadna Gil – PAN’S LABYRINTH
I et knallsterkt skuespillerlag skiller mammaen til Ofelia seg litt ut, hun er litt svakere og mer menneskelig enn de andre.
***
05) Sharkbaitprisen for beste animerte film, dukkefilm eller film med ordentlige skuespillere der noen bare har malt oppå:
OSCAR: HAPPY FEET
ANSGAR: A SCANNER DARKLY
Linklater og Co snek seg inn i aller siste øyeblikk og robbet elefanten fra å få denne. Jeg er like overrasket som dere.
***
06) Achievement in art direction
OSCAR: PAN’S LABYRINTH
ANSGAR: MARIE ANTOINETTE
Kunne godt ha stemt med akademiet her, men det er vel like morsomt å ikke gjøre det. Shit var litt mer forseggjort i MA, synes jeg. The Banquet hadde denne helt opp til to uker før utdelingen.
***
07) Achievement in cinematography
OSCAR: PAN’S LABYRINTH
ANSGAR: MIAMI VICE
Endelig et sted der det er naturlig å hedre sesongens mest undervurderte film. Røft, vilt og tøft.
***
08) Achievement in costume design
OSCAR: MARIE ANTOINETTE
ANSGAR: THE BANQUET
The Banquet: Hakket for treig, men skikkelig mye pent å se (og høre) på.
***
09) Achievement in directing
OSCAR: THE DEPARTED
ANSGAR: BRICK
En suveren debut fra Rian Johnson
***
10) Best documentary feature
OSCAR: AN INCONVENIENT TRUTH
ANSGAR: GRIZZLY MAN
Ansgarjuryen har ikke fullt så sære regler som akademiet, så Werner får denne med en mil.
***
11) Best documentary short subject
OSCAR: THE BLOOD OF YINGZHOU DISTRICT
***
12) Achievement in film editing
OSCAR: THE DEPARTED
ANSGAR: PAN’S LABYRINTH
Fancy klipperytme blir en del av filmens kunstneriske uttrykk. Og måten klippene i hver sekvens glir over hverandre på ved at man klipper digitalt bak en søyle eller et tre eller lignende er magisk. Mer sånt.
***
13) Best foreign language film of the year
OSCAR: THE LIVES OF OTHERS
ANSGAR (BESTE NORSKE FILM): SLIPP JIMMY FRI
Årets klareste seier, selv om jeg rakk dobbelt så mange norske filmer denne sesongen (to, med Elias).
***
14) Achievement in makeup
OSCAR: PAN’S LABYRINTH
ANSGAR: PAN’S LABYRINTH
Ikke mange som har sett denne filmen vil være uenige, tror jeg.
***
15) Achievement in music written for motion pictures (Original score)
OSCAR: Gustavo Santaolalla, BABEL
ANSGAR: Tan Dun, THE BANQUET
Og Morricone fikk æresoscar, det var konge.
***
16) Achievement in music written for motion pictures (Original song)
OSCAR: “I Need to Wake Up” – AN INCONVENIENT TRUTH
ANSGAR: “Beedi” – OMKARA
Hvis ikke du husker/kjenner til den: se her.
***
17) Best motion picture of the year
OSCAR: THE DEPARTED
ANSGAR: MARIE ANTOINETTE
Nesten umulig å dele ut denne, siden jeg akkurar har sett tre så fryktelig gode filmer. Pan kunne sikkert fått den. Ga den nesten til Miami Vice, som var den eneste filmen jeg så i fjor som fikk meg til å hoppe i sofaen. Ga den nesten til Tsotsi, som fikk meg til å grine andre gang jeg så den (på skolen, glemte å skrive om det) også. Daywatch og Departed falt utenfor i alle kategorier til tross for at jeg likte dem veldig, veldig godt, men beste film? Brick? Omkara? Jimmy skuffet litt andre gang jeg så den. Lady Vengeance var nominert i fjor…Neei…Marie. Men spør meg igjen om en måneds tid.
***
18) Best animated short film
OSCAR: THE DANISH POET
Moro med norsk oscar!
***
19) Best live action short film
OSCAR: WEST BANK STORY
ANSGAR: APOCALYPSE OZ
AO var ikke noe entydig mesterverk, men den eneste (ganske) nye kortfilmen jeg så i år.
***
20) Achievement in sound editing
OSCAR: LETTERS FROM IWO JIMA
ANSGAR: SUPERMAN RETURNS
Så fikk supern en pris også, da.
***
21) Achievement in sound mixing
OSCAR: DREAMGIRLS
ANSGAR: MIAMI VICE
Skitten det ene øyeblikket, sublim det neste.
***
22) Achievement in visual effects
OSCAR: PIRATES OF THE CARIBBEAN: DEAD MAN’S CHEST
ANSGAR: PIRATES OF THE CARIBBEAN: DEAD MAN’S CHEST
En bråkete, slitsom film, men den fortjener denne.
***
23) Adapted screenplay
OSCAR: William Monahan, THE DEPARTED
ANSGAR: Richard Linklater, A SCANNER DARKLY
Har som sagt ikke lest boka, men jeg tror jeg er innafor.
***
24) Original screenplay
OSCAR: Michael Arndt, LITTLE MISS SUNSHINE
ANSGAR: Rian Johnson, BRICK
Ikke bare en bra story, han utvider det engelske språket et godt stykke også!
Ok, vel møtt neste år.
Sukkersjokk
Marie Antoinette
En ung østerriksk prinsesse giftes bort til frankrikes tronarving, men for å få en skikkelig posisjon ved det intrigebefengte franske hoffet må hun produsere en tronarving, helst i går. Historien husker henne som et symbol på de rikes forakt for de fattige (“La dem spise kake!”), hun brukte så mye penger at hun var med på å framprovosere det moderne demokratiet, og mistet hodet i den franske revolusjonen.
Jeg satt i en time og lurte på om det var fysisk mulig for meg å spise Marie Antoinette. Ikke bare dronningen selv i Kirsten Dunsts fremtoning, men hele greia. Det er bare så forbannet deilig alt sammen. Sukkertøy for øyne og ører. Sofia Coppola har alltid vært sterk på film som sanselig opplevelse, og å slippe henne løs på det dekadente hofflivet i Versailles er en perfekt kombinasjon mellom regissør og materiale man ikke finner hver dag.
Det kunne fort ha blitt kjedelig, eller flaut; Dronning Marie Antoinette av Frankrike er ikke noen sympatisk figur, manuset kan ikke ha sett spesielt spennende ut på papiret. Men ved å legge bort mange av det historiske dramaets sjangerkonvensjoner (hun driter i historisk korrekthet når hun føler for det – se etter joggeskoene!) og ved å la være å skvise historien inn på den tradisjonelle hollywoodspenningskurven har hun rett og slett tryllet fram Versailles. I steden for å se på en film så er du der, liksom. Og det er ikke juks heller; Coppola er pinlig nøyaktig i skildringen av av- og påkledningsseremonier, etikette, dansetrinn og moter, men skuespillerne snakker og ter seg som om de spiller i en hvilken som helst film.
Og rollebesetningen er strålende (hva er det norske ordet for casting?): Kirsten Dunst er ikke noen spesielt teknisk begavet skuespiller, men hun er perfekt her; kongelig, men litt bondsk i møtet sitt med Versailles, for de var ikke fullt så sinnssyke ved det østerrikske hoffet. Å gi Marianne Faithfull rollen som Maries mor, keiserinne Maria Theresa av Østerrike er genialt. Hvis man skal besette en rolle som stort sett er voiceover kan man like gjerne bruke den fineste stemmen man kan finne. Hun ligner litt også, på sine gamle dager. Jason Schwartzmann fra Rushmore er dritbra som kong Ludwig den sekstende av Frankrike , en sympatisk nerd som ikke ikke skjønner noe av damer, men foretrekker jakt og bøker om sin favoritthobby: låser. Og vår skytshelgen her på FU,S, Asia Argento, stikker horende og rapende av med filmen som gamlekongen(Ludwig den femtende)s elskerinne, Madame du Barry. Synd hun forsvinner så tidlig, bare. Steve Coogan er også god som vanlig.
Coppola går Tarantino en høy gang når det gjelder å bruke kremmusikk på lydsporet også, det var nesten så jeg grein da en av de flotteste låten jeg vet om, Plainsong med the Cure, dukket opp under kroningen. Ellers er Aphex Twins Jynweythek Ylow en personlig favoritt, men det er egentlig ikke noen vits i å dra fram enkeltlåter i et så deilig soundtrack.
Og dermed er vi tilbake til utgangspunktet: Denne filmen er til å spise opp.
Min definisjon på en perfekt film er som følger: en film der alt tilsynelatende fungerer på alle plan, der alle intensjoner med å lage filmen oppfylles. Det innebærer ikke at alle setter pris på den, langt i fra, bare at filmskaperne har klart det de satte seg fore å gjøre i alle ledd.
Det er ikke mange perfekte filmer blant mine personlige favoritter (Suspiria og Once Upon a Time in the West er de jeg kommer på i farten), men Marie skal nok få en plass.
Dessuten har jeg sett
Monty Python Live at the Hollywood Bowl, som holder seg brukbart, og sjefne nye konsertDVDer med Public Enemy og Nick Cave.
______________________________________________
10 KONGELIGE FILMER DU MÅ SE
10) Macbeth (Polanskiversjonen
Det er ikke hvem som helst som kan bli konge, uansett hva de Tre som er En måtte påstå.
09) The Dark Half
Zombienes konge regisserer en film basert på en bok av Stephen KING. Ja, jeg vet jeg er barnslig nå.
08) Løvenes Konge
Løvenes konge er liksom kongen av dyrenes konger. Kongekongen.
07) Strings
Klassiske royale intriger, hvem trekker i trådene?
06) Bubba ho-tep
Det fins konger og det fins Konger.
05) Asoka
Shahrukh Khan (navnet hans betyr til og med konge!) spiller kongen som samlet india til et rike.
04) The Fisher King
Måtte jo få med en liten konge også.
03) The Return of the King
Så tøffe burde alle konger og dronninger være.
02) Monty Python & the Holy Grail
Det er ikke spøk å være konge når man ikke har råd til hester en gang.
01) Marie Antoinette
Listas eneste dronning (the Queen har jeg ikke sett, Elisabeth falt utenfor, diverse dragqueens like så) får sitte på toppen til mobben kommer med høygaflene sine og sender henne på skafottet. Hun hadde det fint så lenge det varte, i hvert fall.
Den store TV-posten
FILMER SETT SIDEN SIST:
Januar har vært en tørr måned på filmsida. Jeg har minst to dusin filmer liggende som jeg har gledet meg lenge til å se, men tida strekker ikke til og mange har skrevet mye om de fleste av dem allerede. Den pokkers nintendoen er fortsatt like fin, jeg har faktisk brukt like mye tid på å diskutere Virtual Console – spill med folk halvparten så gamle som meg som på å diskutere film denne måneden. Ut Junior har vært masse syk (ikke noe alvorlig, men likevel) og jobben har vært beinhard, men dette er ikke en sånn blogg, så nok om det. Tanken på å legge ned har faktisk såvidt streifet meg, men så jeg husker jeg plutselig hvor morsomt det er å skrive om bilder som beveger seg.
Doctor Who 28.1 (The Christmas Invasion), 28.2 (New Earth) 28.3 (Tooth and Claw)
Jeg ble ordentlig glad i forrige runde med Doctor Who, og suksessen i england har gitt Russel T. Davies heltestatus blant anglofile geeks, to spinoff-serier (Torchwood og The Sarah Jane Adventures) og et litt større budsjett for sesong to. Og det er ikke vanskelig å se hvor pengene har gått; åpningsepisoden av sesong to, “The Christmas Invasion”, er flottere enn noe i forrige sesong; en fet blanding av Independence Day og (i avslutningen) Army of Darkness, med morderiske julenisser (Den timeslange episoden ble vist som julespesial). Dramasiden (Rose savner den forrige doktoren) er kanskje litt forutsigbar, men David Tennant bruker akkurat ti sekunder på å gjøre rollen til sin. Innen episodens slutt har han befestet posisjonen sin som den beste Doktoren noensinne. Måtte han få mange, mange sesonger.
De to neste episodene er ikke av helt samme kaliber. I “New Earth” reiser Rose og Doktoren langt inn i framtiden der de møter en gammel kjenning og noen deilige pestzombier. I “Tooth and Claw” får vi skotske kungfumunker, en gretten varulv og Dronning Viktoria. Rose vedder tjue pund på at hun skal greie å få gamle Vickie til å si “We are not amused.” Ingen bonuspoeng for å gjette hvordan det går.
Ingen TV-serier har gitt meg mer på 00-tallet enn Doctor Who og Battlestar Galactica, og Whos lettbeinthet og endeløse fantasi er den perfekte motvekt til Galacticas apokalyptiske gravalvor.
Torchwood (1.3)
Dem tredje episoden av Torchwood var skikkelig treig. Jeg koste meg likevel, men noen DVD-boks blir det ikke på en stund. Mye tyder på at kvalitetskurven videre er flatere enn i Doctor Who.
Life on Mars (1.3)
Den andre store serien fra england de siste årene handler om en politimann som havner i en ulykke og våkner opp midt på søttitallet. Etter denne episoden å dømme kan Life on Mars også anbefales; en blanding av Starsky & Hutch og The Bill med litt (muligens) overnaturlig krydder. Moro. Life on Mars har fått Sopranos’ sendetid på søndagskveldene på svensk TV.
Robot Chicken (1.1-1.10)
Seth Greens syke mishandling av Barbiedukker og Starwarsfigurer skrøt jeg av for bare et par poster siden. Ti episoder går fort, og selv om ikke alt sitter like godt hele tiden er dette årets funn for meg så langt. Så lett det var å få gode skjermdumper fra stop-motion, forresten!
Elias (21-26)
Elias var lenge Ut Juniors favoritt, men de siste ti episodene eller så har jeg kjøpt inn like mye for egen del som for hans. Kanskje er det bare fordi jeg har tilbragt mange somre i båt, og alltid blir litt glad når jeg kjenner lukta av saltvann og råtten tang, men jeg har blitt ordentlig glad i Elias og vennene hans. Animasjonen er upåklagelig (kanskje bedre enn Jimmy?), historiene har ørlitegrann mer substans og spenning enn man kan forvente, karakterene er herlige, og til og med musikken (alltid det verste med barneserier) er levelig. Nå gleder far og sønn ut seg til spillefilmen (premiere 23.februar)!
_____________________________________________________
Rett og slett 10 TV-serier du må se før du Dauer
Spør du meg i morgen forandrer lista seg sikkert. Dette er en sånn liste jeg ikke liker å gjøre, fordi det rett og slett ikke er plass til alt som burde være med. Jeg begynte med tredve, da hadde jeg plass til noen nostalgivalg. På tjue begynte det å bli trangt blant de store favorittene mine, og en topp ti er nesten dumt.
Enda mer enn ellers er jeg interessert i hva dere andre vil plassere på en slik liste. Kanskje kunne vi lage et sånt méme av dette? I så fall tagger jeg Asbjørn:
10) Doctor Who
Absolutt en mulig klatrer, de tre siste episodene gjør i hvert fall at doktoren skviser ut Huey og Co i the Boondocks i kampen om tiendeplassen.
09) The League of Gentlemen
Monty Pythons sykere, blodigere, innavla kusine.
08) Dekalogen
Kieslowskis ti tv-filmer MÅ få en plass på en slik liste, selv om det er rimelig trangt her.
07) Riget
Lars lager løyer på Rigshospitalet. Fortsatt det beste han har gjort.
06) Firefly
Buffy er fryktelig overvurdert. Det var Mal og de andre romkuguttene som viste hva Joss Whedon var god for. Med en sesong eller to kunne Firefly klatret helt til tops.
05) Futurama
Det var fryktelig feil å legge ned Futurama i stedenfor Simpsons, men heldigvis er oppstandelsen nært forestående.
04) Babylon 5
It was a year of darkness / a year of fire / the year we took back what was ours / it was… a new age / it was the end of history / it was the year everything changed. The year is 2261, the place: Babylon 5. For faen. Og som jeg grein etter siste episode.
03) Twin Peaks
Sesong to kommer på DVD i dag! DET var på tide.
02) Battlestar Galactica
Har en mistanke om at det begynner å flate ut snart, men bare en mistanke.
01) Monty Python’s flying Circus
Hadde livet vært verdt å leve uten? Vet ikke. Og endelig har den store boksen blitt billig nok.
2006: De som slapp unna/2007: De som forhåpentligvis ikke slipper unna
Filmer sett siden sist:
Tsotsi
Hvis du tror Tsotsi er Tre menn (eller en gutt) og en Baby transplantert til slummen i Sør-Afrika tar du i hvert fall litt feil. Jævler som Tsotsi fins i Norge også, som lærer møter du alltid et par; unger i mannekropp som er så føkka opp at den eneste følelsen de kjenner igjen er smerte. De kan ingenting, skjønner ingenting og vil ingenting annet enn å ødelegge alt rundt seg de ikke forstår, det vil si det aller, aller meste. Tsotsi, gnistrende spilt av Presley Chweneyagae er en sånn fyr; når noen får ham til å føle noe som helst er impulsreaksjonen hans å banke evt. skyte dem. Vi får vite litt om hvordan han endte opp slik, og igjen er veien til grenlandske klasserom overraskende kort.
Når han ikke kan styre seg eller han tror ingen ser blir Tsotsi en liten gutt igjen. Akkurat det er ganske vondt å se på.
Som de fleste som har hørt om filmen vet stjeler han en baby, men babyen er vel egentlig bare tidenes søteste Macguffin, for dette handler om hvor lite håp som skal til før mennesket ser vitsen i å overleve, og hvor vanskelig det er finne det igjen for de som har mistet det. Det kunne blitt sentimentalt og jævlig, men realismen står i høysetet her, og humor og sentimentalitet er for en stor grad fraværende, Tsotsi er ukontrollert nok til å gjøre scenariet spennende; kommer han til å levere babyen tilbake, kommer han til å kaste den i nærmeste busk, eller kommer den rett og slett til å krepere av vanstellet hans? Kommer han til å redde sjela si eller kommer han rett og slett til å måtte dø for sine synder? Filmen gir ikke svaret før helt til slutt, i et klimaks som gjorde både herr og Fru Ut skikkelig blanke i øynene. Tipper vi hører mer fra alle de viktigste personene både foran og bak kameraet, dette er både tøft som f.eks City of God og vakkert som… ja, jeg vet ikke helt. Flott film er det i hvert fall. Oscaren for beste utenlandske film i 2006 var velfortjent. Småbarnsforeldre i idyllisk ammetåke advares mot sterke scener, den med maurene var skikkelig guffen.
_____________
Jeg følgende filmer liggende i hylla mi som jeg egentlig bør rekke før året er omme. Flere av dem kom i 2005, men de kan likevel sies å tilhøre filmåret 2006 av forskjellige årsaker:
Caché
Miami Vice (Takk til Fru Ut for disse to. Det var julepresangen sin!)
Broken Flowers
The Banquet
The Three Burials of Melquiades Estrada
Jeg er også veldig sugen på å se Children of Men, som går på kino i Porsgrunn. Hvor mye av dette jeg rekker før nyttår er uvisst. Det er i hvert fall helt sikkert at noe annet får jeg ikke sett. Dermed er det på tide å
ta en kikk på
______
10 SOM SLAPP UNNA I 2006, men før jeg dauer rekker jeg vel å se dem.
Og da er filmene nevnt over altså diskvalifisert, siden det kan hende jeg rekker å se dem. Jeg understreker at dette er filmer jeg hadde skikkelig lyst til å se, men som jeg gikk glipp av. Mange av kritikerenes favoritter i 2006 (United 93, Volver, Little Miss Sunshine, Babel f.eks) har jeg latt være å se med vilje. Noen av de som glapp har heller ikke vært tilgjengelige gjennom mine vanlige kanaler for film (vanlig kinovisning eller DVD), så de er flyttet til neste liste.
01) Kekexili: Mountain Patrol
En gjenganger på flere av filmbloggernes bestelister i løpet av året, men jeg har ikke fått bestilt den før nå. Anmeldelse i Januar, tipper jeg.
02) The Proposition
St. Nick Cave skriver manus til grisete kenguruwestern med bibelsk tilsnitt og jeg har ikke sett den? Hvis jeg hadde trodd på helvete hadde det vært sånne synder som hadde sendt meg dit.
03) Game 6
Don De Lillo skriver manus til baseballfilm med Michael Keaton i hovedrollen. Denne har ikke kommet lenger enn til ønskelista mi på Amazon.
04) Karmen i Khayelitsha
Opera i Afrika. Den gikk en uke på kino i Porsgrunn, og jeg hadde ikke tid. Den er sikkert ute på DVD nå.
05) The Host
Koreansk kjempemonsterfilm som ikke kommer på DVD før i midten av Januar, men likevel får plass på denne lista siden alle andre interesserte har sett den allerede.
06) Slither
Nathan Fillion i grisete grøsserkomedie som alle liker, men jeg har ikke rukket den ennå.
07) Nacho Libre
Her har jeg nok hørt litt for mye på de lunkne kritikkene fra alle hold. Jeg lo mer av Napoleon Dynamite enn noen jeg kjenner, og burde gitt denne en sjanse på kino.
08) Dave Chapelle’s Block Party
Jay-Z -filmen Fade to Black var så bra at den dekket hiphopkonsertfilmbehovet mitt, senere på året prioriterte jeg Beastie Boys’ Awesome! I Fucking Shot that!
09) A Cock and Bull Story
Denne vet jeg faktisk ikke om kom på kino i min kant av verden, men jeg tror ikke det.
10) CSA: Confederate states of America
TV-film om USAs historie dersom sørstatene hadde vunnet borgerkrigen. Såpass fersk på DVD at jeg ikke har hatt råd ennå.
_______________________________________
20 Filmer til jeg har tenkt å se i 2007 (eller før jeg dauer)
Herunder noen fra i år som ikke har dukket opp her ute i provincen enda.
01 Stardust
Neil Gaimans vakre bok er i Matthew (L4yer C4ke) Vaughns trygge hender. På rollelista: Claire Danes, Robert DeNiro, Michelle Pfeiffer, Ricky Gervais, Peter O’Toole, Jason Flemyng, Sienna Miller, Rupert Everett… The Princess Bride, men med tenner.
02 Grindhouse
Jada, jeg vet: “‘Tis a tale, told by an idiot, full of sound and fury, signifying nothing.” Men for en historie, for en herlig larm og vrede, og herrene Tarantino og Rodriguez er de kuleste historiefortellende idiootene i galaksen.
03 I’m a Cyborg but that’s OK
Chan Wook Park trekker på smilebåndet, og det er helt ok.
04 Beowulf
Mere Neil Gaiman. Et større budsjett, enda flere stjerner og en større historie enn Stardust, men kan animasjonsteknikken bære dette gigantprosjektet? Og enda viktigere: kommer faktisk Angelina Jolie til å ha så lite på seg? Det er lov å håpe.
05 Black Sheep
Bææææh! Hihi. Trailer.
06 Pan’s Labyrinth
Mange så denne på OIFF. De fleste liker.
07 Shortbus
James Cameron Mitchell vender fryktelig tilbake. Her er det ikke bare en sinna tomme det er snakk om!
08 Sin City 2
Spennende å se om de rekker denne i 2007, men jeg er der når den kommer uansett.
09 Transformers
Stemmen til Optimus Prime er på plass, den originale lyden fins i miksen når det transformeres, men den første ordentlige traileren var foruroligende nok til å forskyve filmen til nedre halvdel av topp 10.
10 Curse of the Golden Flower
Kritikermumling til tross: Zhang Yimou skuffer aldri mer enn litt.
11 Marie Antoinette
Fru Ut påstår at jeg kun vil se denne for alle de fine damene, men soundtracket og Sofia Coppola i regissørstolen er minst like tungtveiende argumenter. Premisset for filmen fascinere meg også.
12 A Scanner Darkly
Ser ut til at noen endelig har skjønt Dick. Denne har ikke kommet til min kant av verden ennå, men skulle muligens vært på den forrige lista.
13 The Fountain
Enda en film som splittet kritikerne i 2006, men dette er i min gate.
14 Sholay
En av indisk films absolutt største klassikere i nyversjon. Amitabh Bachchan, som spilte helt i søttitallsversjonen, har fått rollen som Gabbar Singh (en av de slemmeste skurkene i filmhistorien) denne gang.
15 Black Snake Moan
Møkkete sørstatsdrama av mannen bak Hustle & Flow. Samuel L. Jackson er ufin mot Christina Ricci mens han begår det beste forsøket på å få en løsaktig berte inn på den smale sti siden Borat introduserte Pamela Anderson for bryllupssekken.
16 The Illusionist/The Prestige
Juryen er fortsatt ute på hvem av dem som er best, men the Illusionists stumfilmhyllester gjør den hakket mer interessant for meg.
17 Kabul Express
Utypisk Bollywoodfilm om tre journalister som våger seg langt inn i Afghanistan for å intervjue talibansoldater.
18 Dreamgirls
Nysluppet musikal som har blitt møtt med kritikertilbedeleser og oscarsnakk. Visstnok et voldsomt comeback for Eddie Murphy også.
19 Inland Empire
David Lynch vender tilbake.
20 No Country for old Men
Det gjør visst Cohenbrødrene også. Håper de finner tilbake til formen.
Men dragen var kul…
FILMER SETT SIDEN SIST:
Eragon
Et sted langt borte for lenge siden står Luke Skywalker utenfor onkelens gård og ser opp mot himmelen mens han lurer på hvordan han skal komme seg derfra. Hans verden styres av et ondt imperium som ble startet ved at den onde keiseren sådde strid blant jediridderne som opprettholdt orden. Så dumper plutselig et viktig våpen for å bekjempe det onde imperiet ned i Lukes bakgård. Imperiet sender stormtropper for å ta ham, men han får hjelp av den gamle jediridderen Obi-wan Kenobi (som senere faller i kamp) til å ta seg til smuglerbyen Mos Eisley. Senere på sin vei redder Luke en (i dette tilfellet veldig) vakker prinsesse fra fiendens hovedkvarter, og han får også hjelp av rakkeren Han Solo. Til slutt når Luke Opprørernes base på Yavin, og der planlegges den første store offensiven mot imperiet…
Ok, i Eragon er R2D2/Planene til dødsstjernen en ganske tøff blå drage med stemmen til Rachel Weisz, men dere skjønner poenget. Sett inn teite navn i forrige avsnitt så er du der. Dette er likevel ikke det verste; dette er en film som stinker middelmådighet, fantasiløshet og inkompetanse i så mange ledd at jeg ikke burde gidde å ramse opp alle, men siden det jo er moro å slakte har jeg i hvert fall listet opp
10 ting som som er elendig på grensen til det underholdende i Eragon
1) Hvor mange panoreringer fra helikopter av ryttere i flotte landskaper er det plass til i en film egentlig? Et av cirka hundre tegn på at regissøren nok har sett Ringenes Herre-filmene, men ikke forstått så mye av dem.
2) Skuespillerprestasjoner: Jeremy Irons var vel verre i Dungeons & Dragons, men John Malkovich leverer en av de sterkeste Golden Raspberrty-søknadene jeg har sett noen gang. Det er ikke helt blomst ellers heller.
3) Håret til Eragon. Men han ligner på Ole Einar Bjørndalen når han smiler, og det er jo litt søtt.
4) Den stooore eeeepiske musikken som aldri, aldri holder opp. Den er fin i seg selv, men hører til i en mye dyrere film.
5) Egget som dragen kommer ut av: Det ser ut som et eller annet man spiser på Raveparties.
6) Eragons tendens til si høyt hva han tenker. For eksempel: Når egget (se punkt fem) som han trodde var en stein sprekker og dragen kommer ut sier han høyt til seg selv: “Ikke et egg, men en stein!”
7) Modell- og CGIarbeidet her. Regissøren er gammel spesialeffektmann, så han burde visst bedre. I ringenes herre hadde man modeller som var såpass interessante at man kunne fotografere dem på nært hold. Her annonseres hver dårlige modell eller cgi-panorama med statisk fotografering og den stoooore musikken fra punkt fire. Totaleffekten blir noe sånt som TADAAA! SE! EN MODELL!
8) Kostymer og makeup meningsløs kostymedesign (“Bare klin litt møkk i trynet, gutter, så ser dere akkurat ut som orker…eh, Urgaler!).
9) Magien. For det første advares Eragon om at det har konsekvenser å bruke den for mye, likevel bruker han den HVER GANG det trengs, og det får ALDRI noen konsekvenser. Dessuten er “Alvespråket” (og hvor i helvete er alvene?) rett og slett radbrukket skandinavisk uttalt med amerikansk aksent. Får å trylle fram kvister sier Eragon bare “Kvister!”, men uttaler det “Kvaistr!” .
10) Fru Ut, som leste og likte boka, mente at den er kuttet helt i småbiter her. Det forundrer meg ikke. Når du lager en film basert på en bok av en fjortis er det ikke om å gjøre å beholde de mest infantile delene på bekostning av de tingene som gir historien substans.
En film som f.eks. V for Vendetta ble ødelagt for meg ved at de involverte på et tidspunkt gjorde ETT galt kunstnerisk valg. Dette er en av de sjeldne filmene (i farta kommer jeg bare på Speed 2) der regissøren (Stefen Fangmeier, dette er hans første film) sikker i steden for å sakke ved ALLE veikryss. Alle involverte burde gå hjem og skamme seg.
Casino Royale
Imponerende å klare å stable en ny, vital Bond på beina rett etter Die Another Day, et skikkelig harakiriforsøk. Forrige gang 007-serien var i trøbbel måtte man gjennomleve en håndfull råtne Moore-filmer og et halvveis mislykket omstartforsøk med Timothy Dalton før man fant formen med Martin Campbells Goldeneye. Med Casino Royale redder Campbell ræva til Broccolifamilien for andre gang.
Det meste er sagt, jeg slutter meg bare til: Craig er en strålende Bond, den nye jordnære stilen funker flott, intrigen er utsøkt opp til et punkt, siste akt (alt etter balledaskinga) er ikke så bra som resten. Min favorittbond sammen med Goldeneye, og endelig fikk Fru Ut en Bond hun også kunne spise opp.
Mannen med filmkameraet råkker bunkersen
FILMER SETT SIDEN SIST:
Airplane
Med noen års mellomrom må jeg se Hjelp vi Flyr! for å se om den er så morsom som alle sier, og hver gang konstaterer jeg at den ikke er det. Som alle de andre filmene fra Abrahams/Zucker/Zucker skviser den inn så mange gags at det er umulig å ikke le minst to ganger, og denne gangen lo jeg vel…ti, kanskje. Siden det var her denne typen filmer fant formen er Airplane en historisk viktig og innflytelsesrik, men ikke all innflytelse er av det gode. Skal man se en eneste film som prøver å få deg til å le minst to ganger i minuttet kan man vel like gjerne se Borat.
Filmus Interruptus#1-2
For tidlig filmavgang er et lite dokumentert men ganske vanlig problem blant ivrige filmkikkere. Jeg er normalt sett ikke så kraftig plaget; er jeg i humør lider jeg meg gjerne gjennom en film for å kunne skrive/snakke stygt om den etterpå. På lørdagskvelden var jeg imidlertid så uheldig å komme ut for dette to ganger rett etter hverandre! Det er forholdsvis sjeldent.
8 Women er tilsynelatende en fargerik film full av flotte fransøser, og at det er en musikal er gir jo alltid bonuspoeng hos familien ut, men da jeg kjøpte en kinesisk DVD av den for noen tiere fra Yesasia glemte jeg å kontrollere at det var engelsk tekst på den. Riktignok har jeg en toer i fransk fra videregående, og Fru Ut har endog vært i Sveits i noen uker, men dette gikk altfor fort for oss. Vi fant ut at dette var en film det var verdt å se senere, og slo av etter et kvarter.
Amazon Women on the Moon så jo litt morsom ut, så vi prøvde oss på den, men jeg var ganske skeptisk. John Landis er en ekstremt upålitelig regissør som kan begå en klassiker som Blues Brothers, men som oftest er det dritt som Beverly Hill Cop III som kommer ut av ham. AWotM hører desverre til i den fekale enden av skalaen. Etter tjue minutter så herr og fru Ut spørrende på hverandre etter å ha trukket på smilebåndet en eneste gang og konstaterte at livet var for kort for dette her. Umorsomt, kjedelig, flaut, ubrukelig skrot.
The Man with the Movie Camera
En hel rad med middelmådige og nitriste filmopplevelser kan få den ivrigste filmblogger til å miste inspirasjonen, men Dziga Vertov ga meg trua tilbake. Rart hvordan det der fungerer: man trenger en god film også får man det, nesten så man kan lure på om…neida. Tid for panegyrikk igjen.
For en film dette er! Vertov ville lage en film uten mellomtitler (vi er i 1929), uten skuespillere og uten handling. Han klarte det bare delvis, for det er flere tråder å følge: filmen handler om en mann med kamera på jakt etter unike perspektiver (filmet av en annen mann med kamera, selvfølgelig), om å lage en film (vi får se filmen vi ser bli klippet), om å gå på kino (filmen begynner med at folk setter seg ned i en kinosal og mot slutten ser vi at folkene som ser på film i filmen vi ser på ser på filmen vi ser på!), men først og fremst om dreier dette seg om et døgn i det urbane sovjetunionen, et sovjetunionen med tjukkere, rikere, blidere mennesker enn det som ofte vises fram. Vanskelig å sammenligne dette med noe annet, en film som Baraka (og sikkert også Koyaanisqatsi og de som heter omtrent det samme, som jeg ikke har sett) er litt i samme gate, men ikke på langt nær så fokusert.
Dette er en propagandafilm, men det er ikke mye vi ser til Lenin og Co, så glem det. Dette er en tidskapsel, nydelig fotografert. Hvem hadde trodd at fortida var så lik nåtida? Dette er det sjeldne vesenet blant kunstfilmer: ikke bare går det hele fort som helsike, det er ofte lehøymorsomt også. Dette er en film med splitscreen, manisk klipperytme, stop-motion, superimposition (hva heter det på norsk?), sakte kino, bildefrysning og det meste annet man gjorde med filmmediet før datamaskinen.
Dette er en film som har så mange meningsfylte kryssklipp at du føler deg klokere etter at du har sett den; selv klisjeene (kamera/øye, rikdom/fattigdom,) føltes friske i 1929. Dette er en film helt uten hemninger (nakenhet, død, barnefødsel…), men uten noe ønske om å sjokkere. Dette er en film som viser oss det fantastiske i virkeligheten, det magiske i maskineriet. Og for de utålmodige: den gjør seg ferdig med det hele på en snau time.
Imponerende, inspirerende, innoverende og en drøss andre honnørord som slutter på -erende. Lik eller ikke: du kommer aldri til å få se maken.
______________________________
Filmus Interruptus: De vanligste årsakene i det utske Hjem…
01) Herr eller Fru Ut sovner.
02) Tissepause
03) Filmen suger.
04) Røykepause
05) Klining prioriteres.
06) Fru ut og ut Jr. kommer hjem.
07) Ut jr. våkner/kaster opp/har krupp/alle de nevnte.
08) Noen ringer (i 80% av tilfellene til Fru Ut) og det er veeeeldig viktig.
09) Noen som er hos oss får melding. Koselig at de kommer på besøk for å sjekke mobilen sin.
10) Andre årsaker.
…og på kino
01) Pause! (Bollywoodfilmer, Riget, etc.)
02) Brannalarmen går (Oh brother where art thou?)
03) Noen har mistet filmrullene i golvet (Fellowship of the Ring)
04) Lydsporet er gåent og høres ut som Einsturzende Neubaten som øver inne i en sementblander (Touch of Evil)
05) Det blir for skummelt for Erik eller Fru Ut (Scream, From Hell)
06) Klining prioriteres (Groundhog Day, 13. mai 1993, da jeg ble sammen med fru Ut)
07) Tissepause
08) Andre årsaker?
