Norwegia Obscura #1 (10 norske sanger. Fordi jeg omsider har oppdaget Spotify)

10) Jonathan´s a Junkie – the Bones of my Uncle (2009)

Stonesballaden Stones aldri klarte å lage med et lite synthriff som gir den samme fasong som bassen gjør i Lou Reeds Walk on the Wild Side. Og når omkvedet kvedes om og om igjen på slutten reiser hårene seg på armene mine. Så vakkert. Men ikke på Spotify ennå, desverre.

09) Oslo – Folk & Røvere (1999)

Ulph grunnla triphopen i Norge, og om han i blant snubler over grensen til det i overkant folkelige er det ingen som rører ham på sitt beste. Her er han helt alene i F&Rs kanskje mest monumentale øyeblikk. Refrenget knabbes effektivt fra Suser av Gårde, bare sånn for å legge litt autoritet bak all hjemmekjærligheten. Hadde jeg bodd i Oslo hadde dette vært nasjonalsangen min.

08) It´s just a Matter – Matchstick Sun (1989)

For en stakket stund var Matchstick Sun norges fineste poporkester, og at de ikke overtok verden er i grunnen fryktelig trist på mange måter. Dette var den første sangen jeg hørte med dem, og fortsatt titter sola fram hver gang. Bare synd at den enda bedre andreplata ikke fins på CD, så vidt jeg vet.

07) Syk Pike -  Kari Bremnes (1993)

Herregud hvor sørgelig musikk kan være. Edvard Munchs lille prosatekst om søsterens død (som selvfølgelig hører til bildet) forvandles av Bremnes (som vi kanskje skulle høre litt mer  på i steden for å si navnet hennes på rare måter) og en sedvanlig smakfull Kirkelig Kulturverksted-produksjon til smerte i lydbølgeform. Jeg griner. Hver gang.

“Ville du gjerne leve?”

“Ja, svarte hun,

jeg ville gjerne leve.

Jeg ville så gjerne leve.”

06) Fortean Times – the Tables (1997)

Den mest intelligente teksten noensinne framført av Norges søteste poporkester. Jeg elsker Fortean Times (altså bladet), og hvem kan vel motså en sang som slutter med med omkvedet Once you eliminate the impossible whatever remains / However improbable must be true ?

05) Kvite Fuglar – Andrej Nebb (2000)

Denne er nok adskillig mer alvorlig ment enn den høres ut. Dette er norsk kunstrocks ukronede profet Andrej Nebb (som det kunne skrives hele bøker om uten at jeg er mannen for det) som med sin uniskjennelige polske aksent tolker melankoholikerlyriker Tor Jonsson, fra den veldig fine plata med samme navn.

04) Ulv! Ulv! – Ym-Stammen (1994)

I en tid der alle kikker begjærlig på fela til Aleksander Rybak og orgasmifiserer til Kaizer´s og deres bruk av historie i tekstmaterialet er det veldig trist at så få husker Ym-Stammen. Det originale norske hedningefolkhistorierockehumorlaget. Denne plata tok mange år å få ferdig (derav tittelen) og da den kom var det altfor få som brød seg, og den like sterke oppfølgeren Guden i Steinen gjorde det heller ikke så bra, til tross for at den en stund ble solgt for 49.- med annonser foran på tabloidene med overskriften YM-STAMMEN KUTTER PRISENE. Ikke la dem synke ut av sinn, ikke la dem synke ut av minne.

03) Oblivion – Micky Faust (1992)

Det kan argumenteres for at Michael Krohn er undervurdert i seg selv. Ikke er han søt som Lars Lillo, folkelig som Lillebjørn eller død som Jokke. Mannen burde få kunstnerlønn og en svær jævel av en bronsestatue i alle landets byer. I 92 ga han ut en trilogi på engelsk bare for moro, og dette er den sangen du kanskje har hørt derfra. Jeg kunne vært enda mer obskur og valgt noe annet, men den er jo så fin.

02) Halleluja – Ole Paus (2005)

Ja, jeg vet at dette ikke er en norsk sang. Ja, jeg vet at alle andre enn meg er drittlei låta. Men den har ALDRI blitt gjort bedre enn dette. Bare så dere vet det.

01) De Mana Ráhkkásan – Mari Boine (2009)

Denne plata kom ut i forrige uke, og er grunnen til at jeg lagde denne playlista. Mari Boine høres yngre og friskere ut jo eldre hun blir. Hun er norsk (vet egentlig ikke om hun liker å kalles norsk, men for å gjøre det enkelt) musikklivs Liv Ullmann. Ute i verden skjønner de greia, mens vi ikke forstår hva slags skatter vi sitter på.

(To be continued)

PÅ SPOTIFY

Spennende i 09

Tradisjonen tro avslutter vi 2009 med å se forover og bakover samtidig, forhåpentligvis uten å få kink. I morgen starter Tordendomen. Så får jeg vel også benytte anledningen til å ønske alle lesere, venner, allierte, groupies og familiemedlemmer som hver på sitt vis bidrar til Fred Ut Sønns kontinuerlige eksistens et godt nytt år. Ikke pompøs i det hele tatt, jeg.

DISSE SLAPP UNNA I 2009
Burn After Reading, Wanted, Hellboy II og Tropic thunder var vel de viktigste. Man on Wire kom på DVD i romjula, så den rekker jeg ikke. Futurama: Bender´s Game har jeg ikke fått skaffet enda, ei heller Hamlet 2. Werner Herzogs siste dokumentar, Encounters at the end of the World gikk meg fullstendig hus forbi enda den formelt sett kom ut i 07. Son of Rambow har også akkurat kommet på DVD, men lommeboka er såpass tom at jeg må vente til neste år.

ETTERLENGTET I 2009

Jeg oppdaget i går at det var en viktig film jeg hadde glemt, men i dag husker jeg ikke hvilken det var. Det jeg prøver å si er at dett er ikke spesielt nøyaktig vitenskap. Og jeg gleder meg til for eksempel Transformers 2, Nollywood Babylon,  Giallo (mot bedre vitende) og Miikes og Herzogs neste også. Hvis jeg plutselig kommer på flere legger jeg dem i kommentarfeltet. Det er lenker til trailere og sånt i titlene.

17) Pontypool

En radiostasjon dekker verdens undergang, denne gangen på grunn av et SPRÅKvirus. Den siste i en solid rekke zombiefilmer, jeg må få sett the Zombie Diaries og [rec] også.

16) JCVD

Festivalfavoritt der Jean Claude Van Damme gjør en Being John Malkovich via Dog Day Afternoon. Kan ikke vente.

15) Ichi
Fuhumiko Sori debuterte som regissør med den aldeles nydelige Ping Pong i 2002, en av de aller beste filmene jeg vet om. Dette er hans første live-action film som regissør siden det. Den handler om en kvinnlig versjon av Zatoichi.

14) Notorious
Livshistorien til the Notorious B.I.G er interessant og danker ut Eddie the Eagle og Amelia Earhart som den mest lovende biografilmen i 09.

13) The Brothers Bloom
Brick var en fantastisk debutfilm for regissør Rian Johnson, og jeg har bare hørt godt om denne også.

12) Repo! The Genetic Opera
Når Anthony Stewart Head (Giles) tar en trall er det alltid lurt å være i nærheten. Særlig når han spiller en fyr som avkrever folk for de kunstige organene de ikke kan betale for! Saftig.

11) Chadni Chowk to China
Den eneste bollywoodfilmen på lista er en komedie av det bløtere slaget. Kombinasjonen Bollywood og Kung Fu Hustle kan umulig mislykkes.

10) Inglorious Bastards (eller er det BastErds?)
Tarantino bommet stygt med Death Proof (hele Grindhouse-prosjektet forsvant i grunnen opp i sin egen rumpe), men selv på en dårlig dag er han bedre en de aller fleste. Krigsfilm er ikke min sjanger, men jeg stoler på Quentin.

09) The Fantastic Mr. Fox
Eller den Fantastiske Mikkel Rev om du vil. Wes Anderson regisserer sin første animasjonsfilm (stop motion) basert på Roald Dahls morsomme bok (som jeg husker at jeg leste på en dag da jeg var ti år gammel).

08) The Wrestler
Jeg liker Darren Aronofsky. Jeg liker Mickey Rourke. Jeg liker til og med wrestling. Dette ser ut til å være en litt mer poetisk versjon av det samme materialet som behandles i den flotte dokumentaren Beyond the Mat, med skyhøy kvalitet i alle ledd.

07) Son of Man
Jeg var mektig imponert over den sørafrikanske filmen Karmen EKhayelitsha, og denne gangen har de samme filmskaperne plassert historien om jesu liv i en sørafrikansk Township. Dette blir mye, mye mer spennende en Passion of the Christ.

06) Slumdog Millionaire
Jeg har ikke sett mange tegn til at det kommer mange lovende bollywoodfilmer neste år, men Danny Boyles film om en slumgutt som ender opp på den indiske versjonen av vil du bli millionær har har lånt mye fra mumbai, ikke bare skuespillere og lokasjoner.Årets Oscarfavoritt også.

05) Star Trek
Jeg er ikke noen utpreget Trekkie, men jeg har likt det lille jeg har sett av den originale serien svært godt. J.J. Abrahams er en mann som vet hva han driver med, og traileren er fenomenal. Romopera av det store slaget er det altfor lite av på kino.

04) Coraline
Var på lista mi i fjor også, men i løpet av våren er den endelig ute. Henry (Nightmare Before Christmas) Selick regisserer Stop-motion basert på Neil Gaimans herlige bok.

03) …of the Dead
Selvfølgelig må denne helt oppi her, selv om forventningene til en ny zombiefilm fra Romeros hånd ble en god del lavere av Diary of the Dead. Denne ser friskere ut.

02) King Shot

Jodorowsky påstår at det i det minste kommer en trailer i 09, men kommer denne på kino i løpet av året lover jeg å gå på den barbent (jeg er ikke tøff nok til å gå på den naken og hadde neppe sluppet inn heller). Nevergonnahappen. Men etterlengtet er den. i 2009 også.

01) Watchmen
Jeg og alle andre. Kan de klare det? Kan de virkelig klare det? Blir den utsatt?

more about “Ok – Want to see what Fox Doesn’t Wan…“, posted with vodpod

Og Lazarus graver

DIG, LAZARUZ, DIG! Er omtrent femtende plate fra Nick Cave & the Bad Seeds, og sakte men sikkert graver Cave og hans stadig skiftende følgesvenner seg ut av melankolien som nesten kvalte ham på slutten av nittitallet. De siste årenes Cave-plater har vært ujevne forsøk på å finne igjen noe av galskapen som preget produksjonene hans fram til og med Let Love In, og det sier noe om mannens geni at resultatet aldri har vært uinteressant, og sjelden dårlig. Selv den ganske så kjipe Nocturama-plata har for eksempel fantastiske Babe I´m on Fire (del 1, del 2, sjekk goth-parodien med Caves tidligste plater under armen! Mannen har aldri likt sortkledde). Forrige Bad Seeds-plate, Abbatoir Blues / the Lyre of Orpheus, var strålende, men hadde noe kontrollert over selv sine aller beste øyeblikk, og fjorårets Grinderman-prosjekt var tøft, men litt lett innholdsmessig. Men vi er vel mange som har hatt No Pussy Blues i blant.

Ikke at man skal avskrive ballade/salme/poet-Cave, ingen andre kunne skrevet noe så vakkert som As I sat sadly by her Side eller Into My Arms, og han har laget slike låter i hele sin karriere, det er bare det at de aller beste platene hans etter mitt syn er de der man merker at han opererer uten sikkerhetsnett. Det er en nerve i Nick Cave på sitt beste, i tillegg til de litterære og musikalske kvalitetene som alltid er der. Jeg glemmer aldri første gang jeg hørte Do You Love Me, for eksempel; et inferno av lidenskap, en orgie av orgel, helt ulikt noe the Bad Seeds hadde begått tidligere.

Det er snart tjue år siden jeg kjøpte min første Nick Cave & the Bad Seeds – plate (vakre og melodramatiske the Good Son, den med the Weeping Song), så jeg må vel kunne beskrives som blodfan, selv om det var folk som mente han var blitt for kommersiell allerede da. Selv om jeg alltid finner noe fantastisk krever jeg både både gammel galle og nytt blod av en ny Cave-plate. Innfrir Lazarus?

Tja, egentlig gjør den det, selv om det ikke er alt jeg liker her. Tittelsporet er helt fantastisk, den tøffeste singelen fra Caves hånd i manns minne, med en kombinasjon av humor, galskap og lett funky støy av den typen the Bad Seeds alt for sjelden får kreditt for. De siste platenes enklere rockekomp blandes med tekster som høres nesten improviserte ut (det var mange år siden sist!) og resultatet kan best beskrives som friskt. Mine favoritter til nå i tillegg til tittelsporet er Moonland, en skittenfunky slektning av Slowly goes the Night og Red Right Hand, og Night of the Lotus Eaters, der lunta tennes på, brenner, brenner, brenner og brenner litt til og aldri eksploderer. Og det gjør ingenting, selv om jeg satt og ventet på en gitarsalve fra Blixa Bargelds som selvfølgelig aldri kom, siden han er i eksil. Han hadde gjort seg på denne plata.

Det er en del reint kødd her, spesielt We Call upon the Author to Explain (full av seg selv, uinteressant) 0g More News from Nowhere som gjør at det finnes minst ti Nick Cave-plater som er bedre, men etter å ha hørt denne tror jeg gutta fortsatt har klassikere inne. Og denne plata kommer til å låte aldeles fantastisk live. Fri for mørke, melankoli, gud og helvete blir det spennende å se hvor veien går videre.

NICK CAVES FEM BESTE SKIVER (imo)

1) THE FIRSTBORN IS DEAD (1985)

The Bad Seeds har flyttet til Berlin, og Caves tekster er fulle av blues, gospel og smerte. Tupelo, en bibelsk gjenfortelling av Elvis´fødsel OG en John Lee Hooker-cover på samme tid er hans kanskje største øyeblikk. Wanted Man (mest kjent med Johnny Cash), Knocking on Joe (om fanger som brekker fingrene for å slippe å jobbe), Blind Lemon Jefferson og den muligens litt selvbiografiske Black Crow King er på samme nivå.

2) YOUR FUNERAL…MY TRIAL (1986)

Galskap fra ende til annen. Her spilles det på brannslukningsapparater, Caves tekster er på sitt mest paranoide og balladeøyeblikk som Sad Waters føles som oaser i ørkenen. Jack´s Shadow, om en mann som forfølges av skyggen sin, er min favorittlåt fra Nick Cave & the Bad Seeds. Mørke, galskap, en utrolig fortellerkraft og kølsvart humor kompet av de tøffeste bandittene på kloden: alt er her.

3) LET LOVE IN (1994)

Andre plate i Sao Paolo. Full av farger der Firstborn er i svart/hvitt. Tullete pønklåter som Jangling Jack (do da do do da do!) dukker opp med jevne mellomrom heretter. Caves mest umiddelbare plate, med monsterhiten Red Right Hand, Loverman og de to delene av tittelsporet som høydepunkt. Og Lay Me Low! Sånn vil jeg ha begravelsen min!

4) TENDER PREY (1988)

Det er meningsløst å operere med ord som objektivitet når man snakker om musikk, men det er fristende å kalle denne den objektivt beste plata. Den har uforlignelige the Mercy Seat, herlige Up Jumped the Devil, Deanna (den første Bad Seeds-låta med standard Backbeat og en forgjenger til mye av Dig, Lazaruz Dig!), de bibelske City of Refuge og Mercy, og balladene New Morning og Slowly goes the night. Balansen mellom de forskjellige delene av Caves reportoar er tilnærmet perfekt. Jeg liker bare de over bedre.

5) B-SIDES & RARITES (2005)

Dette er juks, selvfølgelig, men mange av de absolutte favorittlåtene mine finnes bare her, blant annet The Ballad of Robert Moore and Betty Coltrane (B-siden på Kylie-singelen), God´s Hotel, Little Empty Boat og I´ll Love You till the End of the World (fra filmen).

Voldelige Viggo og Vennene hans

A history of Violence
Hvor mye skal man tåle av heltene sine? Det er som med band man er glad i; man kan ikke gå tekno uten at noen faller fra. I en slik musikkmetaforisk sammenheng er David Cronenberg Nick Cave; han har blitt mer disiplinert med årene, mer dempet og almenngyldig i virkemidlene, men han holder egentlig fortsatt på med akkurat det samme som da han var skikkelig gæren. Og etterhvert som fansen har blitt flere og flere har noen av de som var der i starten blitt nødt til å takke av. Likevel kan han fortsatt skremme fanden på flatmark når han gidder.

David Cronenbergs karriere skiftet retning da han sluttet å skrive sine egne manus (etter Videodrome i 1983). Siden da har han gradvis forlatt rollen som auteur av skrekkfilmer med kroppslige forandringer og seksualitet som motiver, og har gradvis blitt en kunstner som er almenngyldig nok til at han nomineres for Oscarer og slikt. Det som slo meg da jeg så History of Violence er likevel hvor lite han har forandret stil. Det kalde visuelle uttrykket er der fortsatt, han er fortsatt interessert i hva som kan skje med menneskekroppen (sjekk de dvelende nærbildene på folk som får trynene sine knust), og i alle sider av menneskets seksualitet (To utradisjonelle sexscener er avgjørende for handlingen). Og så er Howard Shores boblende, vakre musikk der fortsatt, slik den har vært i alle Cronenbergs beste filmer.

Historien om mafiamorderene som har begynt et nytt liv er ikke spesielt revolusjonerende, det er Cronenbergs blikk og sterke skuespillerprestasjoner som gjør AHoV minneverdig. Viggo Mortensen viser igjen at han kan brukes til alt i riktige hender, Maria Bello skaper en sterk kvinne ut av nesten ingenting. Ed Harris og William Hurt koser seg i skrudde mobster-roller. Sluttscenen er det vakreste og følelsesmessig sterkeste regissøren har begått til nå.

Underbevisstheten min ventet på morderiske dverger, mutasjoner, eksploderende hoder, kroppsutvekster formet som kjønnsorganer og kåte krabbende skrivemaskiner som aldri dukket opp. Jeg skal selvfølgelig se Eastern Promises. Er man fan så er man fan.
__________________________

Cronenbergs Beste
1) THE BROOD
En ny form for psykoterapi ender med mannevonde dverger/babyer som flyr rundt og lager faenskap. Sykt, smart og originalt. Ingen andre kunne laget denne

2) THE FLY
Vel er den fryktelig ekkel, men fryktelig bra også. En av Cronenbergs mest kommerse. Det sier litt om resten av filmografien hans.

3) SCANNERS
Ikke spesielt pent, smart eller velspilt, men du og du så gøy det er med ekspoderende hoder.

4) NAKED LUNCH
Pur galskap. Cronenberg møter Lynch.

5) RABID
Tidligere pornostjerne får penislignende polypp og blir rabiat. Og smittsom. Cronenberg møter Romero.

De fem Cronenbergfilmene jeg ikke har sett
(I prioritert rekkefølge)

1) ALLE KORTFILMENE HANS
Noen må lage en boks! Til og med Nike-reklamen hans på begynnelsen av nitttitallet var stor. Du finner noen av dem her. Aller mest har jeg lyst til å se Stereo, den timeslange debutfilmen hans.

2) EASTERN PROMISES
Mafiaelementene i …Violence var interessante, så dette blir spennende.

3) M. BUTTERFLY
Akkurat da denne kom falt Cronenberg av radaren min for en stund, men jeg har alltid hatt lyst til å se denne.

4) SPIDER
Visstnok bra, men jeg fikk aldri helt tak i hva den handlet om.

5) FAST COMPANY
En film om…Dragracing? Aller regissører har visst en slik rar ting på CVen sin.

______________

DE EVIGE JAKTMARKER 2008:
SUSPIRIA
THE APARTMENT
BLADE RUNNER
THE MALTESE FALCON

Tøft. Men vi er ikke helt ferdige ennå:

Semifinaler

61) BLADE RUNNER vs. THE MALTESE FALCON
Her kan jeg ikke stemme mot noen.

62) THE APARTMENT vs. SUSPIRIA
Her er det derimot greit å stemme Suspiria.