Filmer siden sist (ammetåkeutgave #2): Om høykunst og lavkunst.

GYCKLARNAS AFTON

Når sirkus Bergman ruller inn i byen kan du banne på at festlige hendelser er i vente. Klovner og akrobater og futt og fart og festligheter. Sukkerspinn og ompatakt og glade barn og fiffige opptredener.

Neida.

Bergman kaller filmen en skillingsvise i fortekstene, og det er lett å se hva han mener med dette. Sirkusfolkets plagede liv er nær parodisk i sin håpløshet, vi er nesten i Von Trier-territorium. Sirkus Alberti har den obligatoriske triste klovnen, den forfyllede direktøren (m. ung elskerinne og kone hjemme selvfølgelig) og en veldig sliten “livsfarlig” bjørn.

Likevel er ikke Bergman ute etter å få sitt publikum til å gråte, det ville vært en alt for enkel øvelse for ham. Det er menneskelighet i våre fortapte hovedpersoner. Det øvrige sirkusfolket er en skabbete, loppebefengt og sulten gjeng, men i det minste ser de ut til å være i stand til å nyte friheten vagabondtilværelsen bringer med seg.

De eneste som demoniseres i Gycklarnas Afton er en omreisende skuespillertrupp (som ser ut til å representere teaterskuespillere generelt), de framstilles som (og i en minneverdig scene innrømmer de at de er) sirkusfolkets mer pretensiøse kollegaer og erkefiender; en langt mer respektert gruppe lurendreiere og horebukker. I scenene der vi ser dem spille gjør Bergman et poeng av hvor dårlige de er, forskjellen på sirkusklovn og dramatisk skuespiller er kun et spørsmål om sosial status.

Alt dette og Sven Nyquists foto, noen uforglemmelige enkeltscener (sjekk sekvensen om kona til klovnen og Kompaniet helt i åpingen av filmen, sjekk bruken av stumfilmens dramaturgi). Beundringen min for Bergman nærmer seg det religiøse etterhvert. Disse klovnene ikke noe muntrere enn dem i Brownings Freaks eller Jodorowskys Santa Sangre, men filmen er minst like god.

ANVIL – THE STORY OF ANVIL

Et stykke unna Bergman finner vi disse gutta. De var i ferd med å bli verdens største metalband på åttitallet, men i dag er det ikke så mange som husker dem. Dette er en perfekt film å se sammen med Metallicafilmen Some Kind of Monster, for dette er i et nøtteskall samme film; forskjellen på Metallica og Anvil er først og fremst bankkontoen.

Begge filmene handler om pubertale middelklassegutter som sverger evig troskap til rocknroll og til hverandre. I begge filmene kommer det tydelig fram at smartere og mer sympatiske mennesker nok har eksistert. I begge filmene presenteres rockens evige problem; hvordan beholde ungdommelig galskap når magen vokser og håret detter av.

Begge filmene har sterke elementer av Spinal Tap, filmen om Anvil føles til tider som en hårfint mer realistisk remake. Men her er altså alt sant. Utrolig nok. Dramaturgien er upåklagelig: Vil Anvil bli berømte igjen, vil de overleve? Vil de klare å spille inn sin trettende plate?

Det hører også med til historien at Anvil låter tøft som rakkeren hvis du liker sånt, spesielt hvis du klarer å se bort fra tekstene (som ville fått Spinal Tap til å rødme).
Dette er årets King of Kong.

Filmer siden sist: Ammetåkeutgave #1

ENCOUNTERS AT THE END OF THE WORLD / THE WHITE DIAMOND

De tre favorittregissørene mine er nok Romero, Herzog og Bergman og i dag (i dusjen, for det er slikt jeg tenker på når jeg litt plass i hodet mitt) forstod jeg plutselig hva de har til felles; på sitt beste laget (og lager) de sine helt egne regler for filmatisk fortellerkunst. Og de nærmer (og nærmet) seg mer det konvensjonelle uttrykket etterhvert som tekniske og  (muligens) kunstneriske kanter sakte slipes ned.  Romero ser ut til å helt ha mistet sin kreative kraft, Bergman trappet ned før det gikk så galt.

Herzog ser derimot ut til å stå i mot, til tross for et kommersielt gjennombrudd nesten femti år ut i karrieren sin med Grizzly Man og sin første film i studiosystemet med Rescue Dawn, begge strålende filmer. I Encounters at the end of the World er gjør han lite vi ikke har sett ham gjøre før, men hva gjør vel det? Det han pleier å gjøre er å vise oss ting ingen før har sett.

EateotW omhandler Antarktis og menneskene der. Herzog innleder filmen med å love at han ikke skal lage noen “pingvinfilm”. I stedet konsentrerer han seg om å vise sidene vi ikke har sett, de uberørte så vel som de menneskeskapte. Hvem har vel tenkt på at den største kolonien på Antarktis har over tusen innbyggere og bowlingbane? Eller hvor rotete det egentlig har blitt på selve polen? Børge Ousland må ha sett skikkelig teit ut hvis han kom dit på ski. Heldigvis er det største kontinentet i verden fortsatt rikt på det jomfruelige også, bildene fra havet under isen er like vakre som noe annet han har vist oss.

Herzogs metodikk er ganske lik fra gang til gang. I sin jakt på sannheter som er dypere enn de rent vitenskaplige går han ikke av veien for å iscenesette hendelser (denne gangen ser vi det tydeligst i selforskerne som lytter på isen), eller å instruere intervjuobjekter (Isbreforskeren vi møter fikk fem minutter på å “vise fram poeten i seg”). Han henter fram det uventet menneskelige i folkene han snakker med.

Et eksempel (som i Herzogs ånd ikke finnes i filmen i det hele tatt): Tenk deg at du er fotballtrener. Herzog intervjuer deg om tabellsituasjonen i tippeligaen fordi han lager en film om fotball. Du har på deg et litt rart brunt slips. Herzog spør deg om slipset og etter at overraskelsen gir seg får du stammet frem at du fikk det av kona di på bursdagen  din og at du egentlig ikke synes det er så fint men at hun blir så glad når du bruker det. Så har du ikke mer å si. Du kikker ut i lufta og venter på at Herzog skal stille deg et nytt spørsmål, men Herzog bare ser på deg. Til slutt sier du (for noen må jo si noe) “Jeg hater dette slipset,” mens du ler litt nervøst. Og dermed har Werner fått fram litt av sin ekstatiske sannhet.

I Antarktis er det ikke spesielt vanskelig for ham å lokke fram det spennende i folkene han snakker med, for det er ikke hvem som helst som slår seg ned der. Det er heller ikke vanskelig for ham å trollbinde med naturbilder (på Blu-Ray er filmen rett og slett grisedeilig).

Mer overraskende er det at han denne gangen fokuserer såpass lite på menneskets møte med et av jordens minst gjestmilde steder. Naturen framstår ikke som fullt så grusom denne gangen som i Grizzly Man. Når vi etterhvert likevel får pingviner er det imidlertid ikke tilfeldig at Herzog følger den som går seg vill, forlater flokken og stavrer ensom innover i landet mot den visse død.

I the White Diamond følger vi aeronaut Graham Dorrington (helst ville han bli astronaut men en ulykke med en hjemmelaget rakett satte en stopper for det)  og hans lille luftskip som etterhvert får navnet the White Diamond.

tWD er en mer følelsesmessig engasjerende film enn Encounters´potpurri av mennesker og steder fordi den fokuserer på en fyr og folkene som jobber for ham. Det er også en mer alvorlig film fordi Dorrington i hvert fall delvis er motivert av en dødsulykke forårsaket av hans forrige luftskip. Herzog selv er mer deltakende som karakter her (det har jeg sansen for siden jeg bortimot forguder mannen), slik sett kan man si at denne filmen ligner litt mer på Grizzly Man også.

Den er ikke fullt så visuelt halsbrekkende som tematikken skulle tyde på, men  avsluttes av det flotteste enkeltskuddet jeg har sett i noen film. Dette alene er grunn nok til å kaste seg over den hvite diamanten.

Encounters at the End of the World, the White Diamond, Grizzly Man, La Soufriere og the Flying Doctors of South Africa fås nå på Blu-Ray og DVD i boks. Gjett om jeg anbefaler.

PONYO PÅ KLIPPEN VED HAVET

Howl´s moving Castle (det Levende Slottet) var etter mitt syn den svakeste av Hayao Miyazakis filmer. Den var selvfølgelig spennende, vakker og særegen, men den inneholdt lite vi ikke hadde sett i Mononoke, Spirited Away eller Laputa. Dette var en film Miyazaki fikk i fanget fordi den opprinnelige regissøren ikke kunne gjøre den, om dette hadde noen innvirkning  på sluttproduktet skal jeg ikke våge meg inn på.

Etter Howl´s ga Miyazaki (i følge wikipedia) uttrykk for at han var lei av cgi, og ønsket å returnere til rent håndtegnet animasjon. Storyboardene til Ponyo ble malt med akvarell, fordi filmen etter sigende skulle få en annen stil enn de foregående. Og det gjorde den.

Tradisjonell todimensjonal animasjon består tradisjonelt sett av en statisk bakgrunn med animerte figurer på. Hvis du ser f.eks gamle Disneyfilmer vil du se ganske tydelig hvilke deler av bildet som kan bevege seg.  Den enklere stilen i Ponyo gjør at ALT kan bevege seg. Når havet er i opprør er det VIRKELIG i opprør. Hvis det er slik at den er fri for datagrafikk er Ponyo den flotteste rent håndtegnede spillefilmen siden Disneys storhetstid på 40-50 tallet.

Handlingen er klassisk Miyasaki. En omtrent fem år gammel gutt (Ut Junior kjente seg veldig godt igjen) fanger noe han tror er en gullfisk, men det viser seg å være datteren til en trollmann. De blir glade i hverandre og jenta (som får navnet Ponyo) bestemmer seg for å bli en ordentlig jente, men når man er ektefødt datter av havet byr selvfølgelig slikt på problemer. Jeg mener jeg nevnte noe om havet i opprør.

Jeg er veldig glad i den litt voksne (men også mer animetypiske) Princess Mononoke og den ufattelig søte Totoro, men Ponyo er like god og kanskje bedre. Den har Totoros uskyld og varme,  og gigantiske fantasiactionsekvenser som i Mononoke. Karakterene er like troverdige som jentene i Totoro og Spirited away og det fantastiske elementet er like underlig som i den sistnevnte. Miyazaki på dette nivået er simpelthen verdens største barnefilmskaper. Fin norsk dubb også, synd ikke markedsføring og distribusjon har stått helt i stil.

2009 er i ferd med å bli et flott filmår.

Filmer siden sist: Detoroito Metaru Shiti etc.etc.etc.

PUBLIC ENEMIES

Det var Miami Vice som endelig fikk meg til å forstå at Michael Mann er genial. Hverken Heat, Collateral eller de tidligere tingene hans gjorde det helt for meg, men i Vice (han sto også bak den opprinnelige tv-serien) møtte den aggressive stilen hans en lett fantastisk James Bond-ete handling. Manns rollefigurer er alltid større enn livet, og den ikkeheltvirkelige verdenen Tubbs og Crockett bebodde passet perfekt. Svært mange mislikte den, men jeg forsvarer Vice som en av tidenes fem beste actionfilmer til jeg dør.

Public Enemies har mange av de samme styrkene som Miami Vice, men er nok lettere å like for flere. Denne gangen forholder Mann seg til faktiske hendelser, nærmere bestemt 30-tallets jakt på bankraneren John Dillinger (Johnny Depp i nærheten av toppformen). Foran i den etterhvert veldig store lynsjemobben finner vi J. Edgar Hoover (som er mest interessert i å bli den som har kontrollen) og Melvin Purvis (som er mest interesser i at lov og orden skal gjenopprettes). Christian Bale spiller Purvis slik at vi glemmer at han dreit seg ut i T4, og det er han og Depp som denne gangen er Gutta Som Kan Jobben Sin Så Veldig Veldig Godt. Gutta Som Kan Jobben Sin Veldig Veldig Godt gjenfinnes i alle Michael Manns filmer. De er større enn livet disse gutta her også.

Manns 30-tall kommer til oss gjennom rufsete digitalvideofotografering som bringer oss så nær at vi må dukke for stikkflammer fra tommyguns. Noen har klaget på at gangsterfilmer ikke skal se slik ut, men jeg er ganske sikker på at det var omtrent slik det var. The Blair Witch Tommygun Project.

Depps Dillinger er en tragisk figur, en av de siste skikkelige kåbbåiene, du vet han ikke kommer til å rekke å ta av seg skoa for å dø. Det var helt unødvendig med en kjærlighetshistorie for å få fram dette, men heldigvis spilles dama hans av Marion Cotillard. Det er ikke vanskelig å tro på at Dillinger kunne ordne seg hvilken dame som helst; det er en stor utfordring å få en gangstergroupie til å virke både sterk, modig og selvstendig. Vi tror på kjærlighetshistorien også.

Men dypest sett handler filmen om hvordan tida for politi og røver, drager og monstre går mot slutten og erstattes av vår tid, der teknologi er farligere enn maskinpistoler. Istedenfor Dillinger har vi Piratebay, Babyface Nelson er byttet ut med Osama Bin Laden. Og hadde det ikke vært for mesterverk som dette hadde de vært glemt alle sammen.

DETROIT METAL CITY

Eksentriske Japanske komedier basert på Mangaer er alltid spennende, men for hvert mesterverk (Ping Pong, Kamikaze Girls) fins det fem filmer som denne, en utrolig masete og teit film om en tassen liten bondegutt med et hemmelig dobbeltliv som vokalist i Japans slemmeste metalband.

Det er enkelte bra ting her (moralen er at også den svarteste, teiteste slemmeste metal kan gjøre livet verdt å leve, rockekua er sjef, scenen der den Onde Satanisten lærer lillebroren sin å kjøre traktor likeså), det er bare det at vår helt er en usedvanlig veik, sutrete og slitsom fyr. Du håper og håper på at han skal bli overkjørt av en buss eller ikke, men det skjer aldri. Skuffende.

EARTH

Den andre filmen i Deepa Mehtas elementserie (de to andre heter Fire og Water) omhandler opprettelsen av Pakistan i 1947 og forteller om en venneflokk bestående av parsier, hinduer, sikher,  og muslimer som rives i fillebiter (nesten bokstavelig talt) av delingen av India og den dype riften som åpnes mellom (spesielt) hinduer og muslimer. Dette er smertefullt territorium, og filmen er da også forbudt i Pakistan.

Det er noe belærende og overtydelig over filmen som tar noe av kraften ut av den, men sympatiske karakterer (FU,S-helt Aamir Khan imponerer spesielt) gjør at klimakset blir knusende i sin uungåelighet. En lettere, mer konvensjonell og svakere film enn forventet, men en viktig historieleksjon.

HAPPY-GO-LUCKY

Jeg burde egentlig latt Fru Ut anmelde denne, for hun elsker Mike Leighs Naken, men hun er opptatt med å ruge, så jeg får gjøre jobben. Dessuten likte vi denne begge to.

Det er ikke så lett å forklare hva denne filmen handler om, for som livet er den uryddig, tilfeldig og selv om det er mening og røde tråder å finne er de kanskje ikke så tydelige, eller viktige. La oss nøye oss med at det er et portrett av Poppy, som er lærer, singel i storbyen og ukuelig positiv. Noen tar sykkelen hennes slik at hun må ta kjøretimer. Kjørelæreren hennes er ikke så rent lite spesiell.

Sally Hawkins må bære hele filmen på skuldrene sine, for vi følger henne absolutt hele tiden. Når en film er et portrett av en person på denne måten er man helt avhengig av å orke å være sammen med dette mennesket i halvannen time, og i tilfellet Poppy er ikke det noe problem. Tror ikke jeg kunne vært typen hennes eller noe sånt, men hun er ganske morsom, veldig snill og litt søt, og hun setter farge på verden rundt seg. Da blir filmen også fin.

DESSUTEN

Dementia 13 er en liten skrekkfilm om dystre ting som skjer med en dyster familie i et dystert slott. Den er mer kunstferdig utført enn de fleste Roger Cormans produksjoner; så er den da også regissert av en lovende ung mann ved navn Francis Coppola. På sitt beste er stemningen som i Night of the Living Dead eller Carnival of Souls, men handlingen er ikke skikkelig skrudd sammen og slutten kommer litt for brått. Verdt en kikk. Last den ned lovlig og gratis her.

Istid 3D er etter mitt syn den mest underholdende av de tre, men jeg er overhodet ikke noen fan. Disse filmene består stort sett av pelsdyr som faller hylende ned skråninger, og det blir ganske kjedelig i halvannen time. Kinoen min viste den imidlertid i 3D, og på den fronten hadde det skjedd spennende ting siden jeg så Freddy´s Dead midt på nittitallet en gang. Gleder meg til mer 3D, men for 120 spenn bør filmen være bedre enn dette.

Også har jeg spikret enda en katakombefilm. En søt liten en som nok får åpne ballet i år.

Filmer siden sist: Dessuten Edition

Foxy Brown

er exploitation av det søte slaget. Her er det både lesbiske barslagsmål, voldtekt, kastraksjon, drap, tvungen heroinbruk og annet sånt som man forventer når man graver seg litt ned i søttitallets finkultur, men regissør Jack Hill  fokuserer på det komiske og dveler ikke ved stygge. Og Pam Grier oser av klasse uansett hvor hun befinner seg. Soundtracket er litt under middels, men dette er en av de klassiske Blaxploitationfilmene med god grunn.

Hellboy II: the Golden Army

har en skuffende enkel historie, men dette er helt uproblematisk når onkel Guillermo pøser på med sine monstre. Mannen er nå helt uslåelig når det skal fortelles eventyr, og jeg gleder meg som en unge til Hobbiten. Karakterene er like tøffe som forrige gang, men jeg hadde ønsket meg litt mer dybde. Du ser likevel ikke særlig finere fantasy i år.

Patrick

er en finfin thriller fra Australia om en fyr som ligger i en seng og ikke gjør noen verdens ting. Den flotte norske DVDen har den hittil lengste versjonen av filmen, og soundtracket til mine helter Goblin på egen cd. Det morsomme er at musikken til Goblin bare er å høre på den nedklipte europeiske versjonen. Når den lange versjonen i tillegg er en god del for lang er det bare å anbefale den versjonen jeg ikke har sett.

The Blues Brothers

Og apropos filmer som er for lange: Blues Brothers er en av favorittkomediene noen sinne, men den var over to timer i utgangspunktet så jeg er ikke sikker på at den trengte enda et kvarter. Elevene mine ga i alle fall klart uttrykk for at dette var trege greier, men hva vet vel de? Man kødder uansett ikke med folk som har på seg solbriller hele natta. Karrierehøydepunktet til alle involverte.

The Rising: the Ballad of Mangal Pandey

Og apropos lange filmer og filmer for fjortiser: denne har jeg skrevet om her og her og her, så det er vel nok. Nå har jeg vist den for tre forskjellige klasser som alle har digga den. Og den dekker en hel uke med pensum i engelsk, musikk, historie og RLE. Og siden den er ganske så historisk unøyaktig kan man bruke den til å trene kildekritikk også. Landets lærere bør kjenne sin besøkelsestid.

I am Legend

Jeg har fått meg BluRay-spiller, og denne fulgte med. Skulle egentlig se den på kino, men fordi jeg er stor fan av boka (og spesielt Vincent Price-versjonen) orket jeg ikke. Filmen er for boka omtrent som I, Robot. Genialt kildemateriale drukner i produktplassering, bilkjøring (Hva faen var greia med det?) og meningsløse actionsekvenser. Men litt som Pam Grier tilfører Will Smith en smule klasse til suppa.

La Den Rette komme Inn

Er også fin på BluRay, selv uten noe interessant ekstramateriale. Har du ikke sett denne ennå? Hvorfor ikke? Tulling.

2001

Jeg skammer meg litt over å ikke bruke 2001 ord på å skrive om 2001, men det får bli til en annen gang.  Ganske ofte synes jeg at dette er tidenes beste film. Og har du BluRay-spiller er dette et must. Den er strålende vakker på sliten VHS også, men i 1080p er den vidunderlig. Åpningen er til å grine av, og er du en av dem som synes resten beveger seg litt for omhyggelig kan du jo lese alle de små skiltene og etikettene i romskipene som her er synlige for første gang. Må snart se den undervurderte 2010 igjen også, tror jeg.

I tillegg koser jeg meg med Dexter, Star Trek: the original Series og snart Galactica.

Da skulle du være oppdatert. Mer film i løpet av uka, tenker jeg.  Skal få bestilt Katakomber også.