Jeg gjør ikke, men jeg er
(foto: Ut Junior)
Jeg vet ikke helt hvordan det hendte. Riktignok har jeg to barn og hund, og en (som jeg til det kjedsommelige klager om her) periodevis stressende jobb, men hver eneste ferie de siste årene har resultert i en liten eksplosjon av kreativitet. Det første jeg gjør når jeg får noen minutter for meg selv og ikke trenger tenke jobb er å skrive noe, spille inn noe eller filme noe.
Men ikke denne gangen. Vi skriver 16. Juli, jeg har hatt ferie i over tre uker. Ingenting. Jeg startet Grenlandsbloggen men har ikke giddet følge opp (ennå). Jeg har putlet litt med Katakombeprogrammet. Jeg har tre tekstlinjer klar til en ny Judaslåt om den farlige fristerinnen Maria som noen har tatt av dage. Etter min skala er dette ingenting.
Det er ikke skrivesperre, snarere er det behovet for å skrive som ser ut til å være borte. iPaden har litt av skylda, for jeg leser mer enn på mange år. Jeg har ikke stengt meg inne sosialt på nettet heller. Jeg er på Facebook og Twitter med en lenke hvis jeg finner noe som er interessant. Det logistiske og tekniske har aldri vært enklere for meg, jeg har ikke på noen måte mindre å skrive om. Jeg bare føler ikke for det, og ingen ser ut til å savne det heller.
Misforstå meg rett, dette er ikke en av de postene der en blogger forsøker å få skryt slik at han gidder å fortsette enda et år; det er ingen grunn til å stenge FU,S. Jeg postet jo dette, så i blant føler jeg sikkert for det. Jeg trenger ikke lenger å skrive.
For jeg kan skrive. Det vet jeg nå. Da jeg startet opp for fem og et halvt år siden visste jeg ikke det, enda jeg hadde forsøkt så lenge jeg kunne huske. Jeg har klart å bevise dette for meg selv samtidig som jeg skapt et liv for meg og mine, uten å bli bohem. Jeg har blitt sitert på antropologi.info , jeg har blitt sonitusset en haug med ganger. Bandet mitt har fylt Sort og Blå i Porsgrunn, jeg har opprettet Katakombene, blitt kjent med en haug bra folk.
Og i tillegg til en fantastisk og særs ufortjent kone har jeg to barn, en snill hund og en stor vennekrets og familie utenfor eteren også. De har størsteparten av skylda for at jeg ikke lenger trenger å skrive for selverkjennelsens skyld.
Jeg lurer ikke lenger på hvem jeg er og om jeg fortjener livets rett. Jeg er noen. Jeg kan noe. Dermed MÅ jeg ikke gjøre det lenger. Jeg kan gjøre det når jeg har lyst. Takk skal dere ha.
Jeg tror.
Jeg er agnostiker. Når det gjelder det metafysiske har jeg ingen preferanser i noen retning. Men i kveld har jeg behov for visshet, derfor det følgende. Jeg vet det sier seg selv.
1-Jeg tror det finnes galskap i verden, og idioti, men ikke ondskap. Jeg tror alle ønsker og forsøker å gjøre det rette. For de som får føle andres gjerninger på kroppen er dette en irrelevant nyansering.
2-Jeg tror ikke at det var bedre før. Det folk er redde for i dag er vi glade for i morgen. Teknologien går i riktig retning. Folk blir smartere. Livet blir enklere. Men se første trosartikkel.
3-Jeg tror at alle mennesker er født uten skyld og for det meste uten galskap. Alt er miljø. Arv er ingenting (for arv er bare miljø en generasjon tilbake i tid). Det ligger håp i dette, men også håpløshet.
4-Jeg tror at få ting er mindre relevant for et menneskes verdi enn dets kultur, religion, grad av solbrunhet eller hvorvidt det har livmor eller ikke. Du er det du gjør.
5-Jeg tror at kunnskap ønsker å være fri. Jeg tror at kunst ønsker å være fri. Jeg tror at åpenhet gir utvikling og at hemmelighold og at skam hemmer den.
6-Jeg tror, nei jeg vet, at jeg er elsket, respektert og i blant beundret. Jeg trenger dette og er takknemlig for det og forsøker
7-Jeg tror at det i det ovenstående finnes gråsoner og grensetilfeller og at det er svært risikabelt å tolke noe som helst helt bokstavelig. Unntaket er nummer seks.
Åpent brev til Ole Jørgen Anfindsen
Kjære Ole,
I anledning artikkelen på Aftenposten.no i dag fikk jeg behov for å hevde det følgende:
Det finnes ikke tre til fem hovedgrupper av mennesker i verden, slik du mener at det hevdes vitenskapelig.
Det finnes bare to.
Den ene gruppen, la oss kalle dem FOLK, hevder at det finnes ett, globalt, samfunn, bestående av en enkelt menneskerase. FOLK holder disse sannhetene for å være selvinnlysende; at alle folk er født like, og har retten til liv, frihet og jakten på lykke i den form denne måtte ta. I hvert fall så lenge dette ikke skader andre folk.
På veien mot denne verdensordningen hender det at folk bruker verktøy som politisk avgrensing av landområder, men de forsøker å huske at dette er midler, ikke mål. For de er i ferd med å innse at deres verden er for liten til å kunne deles i mange små.
Den andre gruppen mennesker er dere.
Dere kan få Norge.
Men det er så mange av dere at dere nesten må få med Antarktis på kjøpet. Kos dere der.
Resten er vårt.
Rekviem for et dødt tre
De ligner likposer, sekkene som nå ligger oppunder garasjetaket mitt. Og det føltes litt sånn å legge dem der også. Hver gang man flytter (eller tømmer et kott slik jeg gjorde i går) dreper man litt av fortida si, enten nådeløst ved å kaste den i containeren eller ved å la den sakte råtne bort i kjelleren eller på garasjetaket.
Dette er de fysiske medienes bakside: når boka er lest tar den plass, uansett hvor godt den lukter eller hvor pen den er. Jeg ønsker ikke-fysiske bøker, filmer og plater velkommen. I fremtiden trenger jeg ikke kaste så mye. I fremtiden trenger jeg ikke forbruke så mye. I fremtiden trenger jeg ikke lide så mye.
Noen få bøker får plass på de nye hyllene; det er de som har oppslagsinformasjon som ikke er lett tilgjengelig på internett eller bare er artige å bla i. Noen (de tynneste og mest tøysete) er plassert i en hylle på do. Et lite utvalg (våre signerte Clive Barker, Neil Gaiman, Jan Erik Vold og Harry Knowles, de 10-15 beste bøkene jeg vet om, Fru Uts hobbybøker) puttes nennsomt i plastbokser og skal få komme fram igjen hvis vi noen gang får plass til enda en bokhylle i stua, den skal muligens utvides om et år eller to. Noen få gir jeg til skolebiblioteket i et håp om at en eller annen avansert ungdomsskoleelev skal snuble over No Logo eller Fight the Power og skjønne litt av greia. Men hvilken fjortis bruker skolebiblioteket til noe annet enn å gjemme seg?
Resten går i body bags i garasjen, de som ingen vil ha og det gjør for vondt å kaste. Mora mi har barnebøkene mine på sitt garasjetak, de av dem som Ut Junior og Frøken Ut neppe blir interessert i og som det gjør for vondt å gi bort. De kommer aldri til å få plass hos meg. Kanskje har de råtnet allerede.
På garasjetaket mitt ligge bøker fra så sent som 2008; bøker jeg har plukket ut på amazon og betalt gode penger for og ventet på i tre uker fordi de har blitt liggende i tollen litt for lenge. Bøker jeg har slitt med å få tak i, tilbrakt uker sammen med og så plassert med andakt i hyllene på kottet som jeg bare litt ironisk likte å kalle biblioteket, og som nå altså tømmes for å utvide barnerommene.
Papirboka som standardmedium ligger for døden. Jeg leste en flott artikkel som forklarte hvorfor den vil leve videre hos spesielt interesserte, litt slik som DJ-ene og fanatikerne holder vinylplata i live, men for gjennomsnittsbrukeren slår den følge med VHS-filmen (og jeg orker nesten ikke å tenke på at jeg plasserte 200 VHS-filmer, TI ÅR med samling, i gjennvinningshallen på fyllinga i dag), CD-en (hyllene er tatt ned, platene er lagt i mapper, det viktigste er lagt til i iTunes, resten finner jeg på Spotify) og Kassetten (mine er kastet for lenge siden).
Dette er av det gode. Huset mitt trenger ikke lenger å bli fylt opp med TING jeg ikke har plass til. En bok er ikke papir. En sang er ikke en CD. En film er ikke en DVD.
Men likevel gjør det vondt.
Da jeg var liten var jeg ekstremt nærsynt, men fordi jeg også hørte dårlig tok det noen år før noen oppdaget det. Jeg lærte å lese med nesa tre og en halv centimeter fra papiret. Favorittboka mi var en faktabok fra Aschehoug, den het Fiskenes Liv. Jeg pleide å imponere naboene med fakta som at Avtrekkerfisken har det flotte navnet Humuhumunukunukuapuaa på Hawaii.
For et par år siden arvet Ut Junior Fiskenes Liv. Jeg satt og bladde i den en dag, og av en eller annen grunn tok jeg den opp til nesa og luktet på den.
Lukta av Fiskenes Liv nådde hjernen min for første gang på nesten tretti år.
Jeg begynte å gråte. Dette er den sterkeste nostalgiopplevelsen jeg noensinne har hatt (husk at jeg ikke så så mye av de første årene mine).
Nå er det ikke lenge før jeg glemmer meg og legger den på garasjetaket, enda man alltid har plass til EN bok til. Da vil barndommen min endelig være over.
Filmer siden sist: Satan på Søndag
SATANIS – the Devil´s Mass
Anton LaVey grunnla på slutten av sekstitallet et lite kirkesamfunn i San Fransisco, byen der alt går an og jeg gjerne skulle ha bodd en gang før jeg dør, men neppe kommer til å besøke en gang. Han så kristendommen som hyklersk, undertrykkende og begrensende. Alt handler om hva man ikke får lov til å gjøre og hvordan man må te seg for å komme til et mulig etterliv. LaVey tenkte det måtte være greit å ha en religion som var åpen, fri og dyrket individets lyster, og siden dette var det motsatte av kristendom slik han så det kalte han sin lille kirke for Church of Satan. Alt dette er i for seg greit nok, og i denne dokumentaren framstår LaVey som en smart, reflektert fyr som ikke tar seg selv eller kirken sin så enormt alvorlig. En slags hippieversjon av Marilyn Mansen, sånn omtrent.
Problemet er at Satankirken hans har en hel haug med ritualer løselig basert på gamle djevledyrkelsesriter, med Lavey som yppersteprest i et skikkelig teit djevlekostyme. Og disse ritualene, som utgjør mesteparten av filmen, har såpass mye blasfemig og halvhjertet nakenhet i seg at filmen fikk kultstatus og kinovisning i USAs mer snuskete kinoer. Som i mange andre tilfeller var dette helt uten grunn, for ritualene er minst like kjedelige (og en god del teitere) enn de tilsvarende ritualene i alle andre religioner, og det hjelper ikke at alle de medvirkende er så fullstendig utavhuetsteine at de knapt kan bevege seg (nevnte jeg at dette er San Fransisco på slutten av sekstitallet?). Det hele er så dørgende kjedelig at de i utgangspunktet interessante elementene i filmen drukner.
Intervjuene med LaVey og menigheten hans er underholdende, naboenes reaksjoner på det merkelige de finner på er også morsomme. På et tidspunkt ble f.eks LaVey arrestert fordi han ikke gjorde noe med løven sin, som brølte om natten og holdt naboene våkne. Litt Kasper, Jesper og Satan der, altså.
Men som med London in the Raw er dette en film som holder langt mindre enn den lover, og at noen kan ta dette på alvor rart for meg. LaVey knabbet mesteparten av ideer og skriverier fra Nietzsche, Aleister Crowley og Ayn Rand. Kirkebrennere og tilhengere av bråkete band med sementblandere på vokal og stort forbruk av billig svart hårfarge vil muligens kose seg.
Julenatt i Blåfjell
En blandet opplevelse, dette, men alt i alt likte jeg den litt. Dette universet har stort potensiale i filmversjon, og jeg likte hvordan den koselige tonen fra barne-tv forandres til noe litt mer fantastisk og litt mørkere her. Jeg likte historien, måten kosmologien utvides på. Det er mye fin visuell design her, jeg liker innsiden av fjellet godt. Hele filmen forsøker å se ut som en internasjonal fantasyfilm, det kan jeg respektere.
Men det er svært mye som halter her, særlig når vi beveger oss utenfor blåfjell. Det er så mange ting som føles klønete, kunstig, tilgjort, tomt og rett og slett dårlig her at det er fristende å gi regissørene mesteparten skylden. Jeg har ikke sett Roar Uthaugs Fritt Vilt-filmer, men medregissør Katarina Lauring har gjort en del Hotel Cæsar, og regien her er omtrent like spenstig; hvor uspennende kan man egentlig iscenesette en sledejakt eller to nisser som gjemmer seg under et bord og faktisk dør hvis noen ser dem?
Det som truer med å senke hele filmen er cg-effekter som er så svake at Jakten på Nyresteinen framstår som Fellowship of the Ring i forhold. Og den er fra 1996. Det er greenscreenjobbing her som noen burde fått sparken for, og det var et fatalt feilgrep å ikke filme flere eksteriører. Se på skisekvensene i Død Snø, for eksempel, sammenlign med sledejakten i Blåfjell. Dette er krise. Enkelte elementer fungerer bedre enn andre (de gamle inne i fjellet er akseptable, effekten når fjellet åpner og lukker seg er vel grei), men snøfonnene utenfor blåfjell hadde såvidt klart seg i en Roger Corman-film fra femtitallet. Skrot.
Dialogen kan jeg leve med (bortsett fra at lyden på visningen jeg var på var så polvott at jeg lengtet etter norske undertekster), men skuespillerprestasjonene er svært ujevne. Og når seks- og syvåringene må få handlingen forklart hele veien er ikke sammenhengen god nok.
De skal ha for ambisjonsnivået sitt, universet sitt og en helt grei handling. Men ikke alle bak denne filmen kan være like godt fornøyd med håndverket sitt.
Zack & Miri make a Porno
er rett og slett den siste Kevin Smith-filmen. Og egentlig er det ikke så mye mer å si enn det. Synes denne vippet over i Smiths patenterte sentimentalitet litt for fort og at pornohumoren godt kunne… eh… melkes enda mer. Fine skuespillerprestasjoner over hele linja, særlig likte jeg Justin Long (Macen fra I´m a Mac / I´m a PC – reklamene) i en liten rolle. Og hobbyskuespillerne fra Clerks viser enda en gang at de kan dele scene med hvem som helst og slippe unna med det. Helt grei Kevin Smith som neppe vil skaffe ham nye fans eller skrelle av de gamle. Magakjørsekvensen er en klassiker.
Om å snakke til jenter
Maren fortalte (på sedvanlig søtvakkert vis; et lys i høstmørket hun der) her om dagen om en gutt hun kjenner. Han er forelsket i en jente han bare nesten tør å ta kontakt med. Her er jeg i kjent territorium, derfor dette (jeg mener, det var enten dette eller polar havbunn som fjerter metan, presidentvalgkampen eller verdens nært forestående økonomiske kollaps):
Jeg var gudenes gave til kvinnen i min ungdom, i bokstavelig betydning. De som ville ha meg kunne få meg. Problemet var at ingen ville ha meg. Delvis fordi jeg aldri var gudenes gave til kvinnen i overført betydning, delvis fordi desperasjon er noe av det mer usexy som finnes. Særlig når du er elleve.
Da jeg var søtten hadde jeg vært sammen med to jenter over noe tid, og en av dem var i første klasse på barneskolen. Selv jentene jeg hadde kyssa fikk jeg plass til på en hånd (tror jeg, i hvert fall hvis vi i vitenskapens navn bare regner tunge). Og da hadde jeg vært full og de fullere mesteparten av gangene.
Jeg gikk i andre gym og hadde akkurat vært bortimot suicidalt forelsket i ei jente i over et år. Hun hadde skjønt det i lang tid, men holdt klokelig en viss distanse. Hun hadde ikke noe spesielt i mot meg , men en kombinasjon av sen modning, depresjoner og en overdose Shakespeare hadde gjort meg til en slags psykoromantikerhormonpudding, som enhver jente med litt mellom ørene (og jeg liker ikke jenter uten noe mellom ørene) holder seg unna.
Hvis du er jente kan du forestille deg hvordan det måtte være å bli forsøkt sjekket opp av en litt furten Hamlet (den vindskeive versjonen fra andre akt og utover) som griner mye i fylla. Med hockeysveis. Hun var for snill til å be meg dra til helvete, og det var nok bra for da hadde jeg kanskje forsøkt å gjøre det.
Etter noen måneder var jeg i en slags mental balanse igjen og begynte å bli ordentlig opptatt av ei jente jeg gikk i parallellklassen til både på ungdomsskolen og på videregående. Jeg hadde alltid likt henne, og nå begynte vi å utveksle meningsløsheter når vi traff hverandre (dette var før alle hadde mobiltelefon og internett, barn, så vi måtte faktisk snakke sammen). Jeg husker at hun gikk mye med en mørk sommerkjole. Jeg husker at hun slet litt med den i vinden i blant. Jeg husker at det var veldig søtt.
At folk blir sammen er for meg et mysterium. At man er full og våkner opp nakne i en seng sammen er forståelig. Arrangerte ekteskap er forståelig. Dyr som samles på en slette for å bringe arten videre er forståelig. Men at det skal være mulig å bruke ord til å få noen til å ville være med på noe så skummelt som å gå på kino er et mirakel på linje med the Big Bang og Asia Argento. Men jeg klarte det. Til og med jeg.
“Eh…vil du være med og gå en tur eller på kino eller å gå tur med bikkja eller noe sånt?”
Teit. Jeg klarte ikke å få det fram med noe særlig innlevelse en gang, jeg var altfor sikker på at hun ikke ville ha noe med meg å gjøre. Ikke på den måten. Hun var for pen, for smart, for ordentlig og for sjenert.
Men joda.
Det som fulgte den kvelden kan du lese om hvis du finner fram Lillebjørn Nilsens Crescendo i Gågata, på mystisk vis skrevet lenge før. Nilsen er i kontakt med makter hinsides oss vanlige dødelige tror jeg, han er sikkert i et hemmelig brorskap sammen med Alan Moore og spøkelset til Hunter S. Thompson. Men uansett.
Jeg, jeg ble stum som en liten kanin som været mot skosnuten din. Jeg tenkte: "Nå løper jeg..." Men det var noe som holdt meg igjen. For gutter skal en gang bli menn! Og denne gang ble det meg. Og Beethovens Niendes kor stemte opp! Sola på himmelen gjorde et hopp. Et neonlys blunka to ganger til meg da du sa: "Jeg tror jeg elsker deg..."
Jeg skriver dette femten år senere og hun er fortsatt jævlig deilig i kjole. Jeg har fortsatt litt vanskelig for å skjønne hva hun har bruk for meg til. Hun er ikke så sjenert lenger, så det hender hun forklarer meg det.
Moralen: lurer du på om du skal snakke til en jente (eller en gutt) så gjør du det. Ellers slutter jorda å snurre. Rett og slett. Oppfør deg ordentlig, bare.
(Heh, litt mer sex og en katt eller to i poster som denne så tenker jeg besøkstallene stiger….)
