Filmer siden sist: Blod og Søle av det obskure slaget

Battles Without Honour or Humanity (aka the Yakuza Papers 1)

Battles Without Honour or Humanity åpner med atomsoppen over Hiroshima og jobber seg oppover i intensitet; det første kvarteret er en serie konfrontasjoner i et etterkrigskaos med lemlestelser, voldtekt og mord. I en tidlig scene blir en fyr i tradisjonell japansk drakt myrdet av en Yakuza-aspirant.  Fra første bilde er regissør Kinji Fukasakus agenda klar: det er ingen ære i det moderne bandittvesen. Etterhvert glir alt raseriet over i en typisk gangsterhistorie, men altså blottet for ære og menneskelighet.

Når man tenker på hvor mye som har blitt gjort ut av Quentin Tarantinos “låning” av elementer fra hongkongfilmen City on Fire i Reservoir Dogs er det rart ingen har beskyldt  Martin Scorcese for å kopiere Fukasaku. Likhetene er mange, men der Scorcese tempererer råskapen med humor (Joe Pesci i Goodfellas for eksempel) er Battles en nådeløst nedadgående spiral av forræderi. Ingen stoler på noen, ingen bryr seg om noe og hovedpersonen inntar helterollen fordi han faktisk forsøker å ikke bryte løftene han inngår. Mer skal det ikke til.

Fukasaku hadde en rikholdig produksjon bak seg da denne filmen kom ut, men sammen med Battle Royale regnes dette som hovedverket hans. I alt finnes det fem filmer i serien the Yakuza Papers, og holder de tilnærmet dette nivået må jeg nok se dem alle.

Doctor Tarr´s Torture Dungeon (aka Mansion of Madness)

Denne  er regissert av Juan López Moctezuma, og har du hørt om ham er det mest sannsynlig fordi du har fotografisk hukommelse og husker fra fortekstene at han var  medprodusent på Alejandro Jodorowskys El Topo. Det gir også en liten pekepinn på hva dette er for noe rart.

Edgar Allen Poes ikke spesielt velkjente novelle The System of Dr. Tarr and Professor Feather danner grunnlaget for denne historen om en amerikansk journalist som reiser til et fransk asyl.  Det viser seg at de innlagte har overtatt styringen, det fikser de bare sånn passe.

Jeg har alltid likt filmer som bruker galskap på denne måten,  de utgjør nærmest en egen sjanger. Virkelig sinnssykdom er sjelden spesielt underholdende, men i filmer som denne gis filmskaperne carte blanche til å ta den helt ut. Sånt blir det ukonvensjonell underholdning av. Til tross for den lugubre tittelen er denne filmen nesten på høyde med personlige favoritter som Shock Corridor og I´m a Cyborg but that´s OK. Moctezuma deler Jodorowskys forkjærlighet for det merkelige, men er på langt nær like psykedelisk i stilen. Dette er mer en komedie enn en skrekkfilm, men følelsen av at hvem som helst i denne filmen kan finne på hva som helst er påtakelig.

En liten godfilm, dette. Synd en uklipt, remastret versjon ikke er lett å oppdrive.

Black Fist (aka Black Streetfighter)
Underholdende nullbudsjetts (det vil si: enda billigere enn vanlig) blaxploitation om Leroy Fisk, en hardtslående slumgutt som jobber seg opp som street fighter. Etterhvert får han trøbbel med mafiasjefen sin og en korrupt purk ved navn Heineken.

Ikke så mye mer å si egentlig. Vi får selvfølgelig vegg til vegg med høyt hår, vide bukser og fet musikk. Bonus denne gang er noen riktig så underholdende slåsskamper av den mer skitne sorten. Morsomt også å se Phillip Michael Thomas (Tubbs i Miami Vice) i en liten rolle som protopimp. Litt småkjedelig innimellom, men helt ålreit.

Jail Bait

Det er ikke lenger så hipt å sette pris på Ed Woods filmatiske trafikkulykker, men siden jeg fikk denne og klassikeren Glen or Glenda for tjue spenn var det på tide med et nytt møte med mannen som i blant blir kalt tidenes dårligste regissør.

Filmer som dette er hovedgrunnen til at jeg ikke opererer med terningkast, for hvordan vurderer man en slik film med karakter? Dolores Fuller (dama til Wood, som du også møter i Glen or Glenda sammen med Lyle Talbot,  kulissene og inventaret i Jail Bait) er en enda dårligere skuespiller enn Wood er regissør, dialogen later som vanlig til å ha blitt skrevet i fylla og det er i det hele tatt lite her som henger på greip.  Samtidig er det hele svært så underholdende, og da er det vel urettferdig å ta fram eneren?

De kjedeligste filmene til filmhistoriens giganter  gir meg mye mindre enn en film som dette. Sammenlign denne med Werner Herzogs the Wild Blue Yonder, for å slenge ut et eksempel. Med denne har jeg sett fire av Ed Woods filmer, og det gjør ham faktisk til en av de ti-femten regissørene jeg liker best. Han har særpreget (om enn ikke visjonen) til en auteur, de lettvinte løsningene og hysteriske historiene sjarmerer meg hver gang.

K minus 1 dag: Svømmelesber og Rigging

Film sett siden sist:

Girls Rebel Force of Competitive Swimmers

Jeg er ofte villig til å gi gratispoeng til filmer skutt med videokamera. Her har man tydeligvis ikke så mye spenn, og må klare seg med det man har. I et slikt perspektiv er denne merkelige splatter/mykporno-hybriden ikke uten kvaliteter. Det meste er kompetent skrudd sammen, konseptet er exploitationgull (En japansk pikeskole blir prøvekaniner for en ny vaksine som gjør dem hakke pine gærne, bare svømmelaget unngår å bli smittet fordi klorvann nøytraliserer vaksinen. Dessute har den nye eleven som akkurat har ankommet bakgrunn som leiemorder!). Filmen er helt klart best når den tar splattereffektene helt ut. Her er de morsomste sekvensene (nsfw), mattelæreren som psyker ut med linjalene er filmens klart beste karakter:

Problemet er bare at gladvolden avløses med forholdsvis detaljerte sexscener og et voeuristisk kamera som gjerne tar turen oppunder skjørt eller ned utringninger, med det resultat at du aldri helt vet om du skal le eller skamme deg.  Jeg har overhodet ikke noe i mot japanske jenter i skoleuniform som koser med hverandre, men ikke midt i Bad Taste, liksom. Jeg er inneforstått med at dette er en slags egen sjanger, men når ikke pervoer som meg fikser det er det ikke mange der ute som vil innrømme at dette er noe å satse på.  Da er det bedre å kose seg med klippet over, notere seg regissør Kôji Kawano som et potensielt talent og glemme hele greia.

Og ikke gjør som meg og la deg lure av det litt tøffe DVD-coveret som sikkert kostet like mye som selve filmen.

K MINUS 1 DAG

Fordelen med å ha dette siste helg i høstferien i stedenfor den første er at jeg har mye bedre tid til å rigge og lignende. Riggen blir ganske lik den i fjor, men projektoren jeg lånte fra skolen er litt mer sliten enn den vi brukte i fjor, så jeg måtte krympe bildet litt for å få ting skarpt. Dessuten måtte jeg kjøpe to laken (198.- /stk.) og sette dem opp med tegnestifter før jeg fant ut at jeg bare trengte ett. I skrivende stund har jeg 5.50.- på lønnskontoen, så bankkrisa har lite å si for mitt vedkommende, men da blir det litt surt å bruke to hundre spenn ekstra på et jævla laken.

Dessuten glemte jeg å ta med noen filmer for å teste bildet, men tilfeldighetene ville det slik at svømmelesbezombiefilmen beskrevet over stod i. Godt ingen kom innom, da tror jeg de hadde lurt fælt på hva som egentlig skulle foregå i katakombene i helga.

Nåja. Bildet ble kurant det, og i år har jeg rigget sånn at vi kan sitte helt opptil scenen. Når vi dessuten er såvidt få blir dette uten tvil en intim affære. Det som gjenstår til i morgen er å få inn noen hagestoler, handle mat/øl/godteri/kaffe og å rigge lyd. Gleder meg nå. Veldig. Jeg er på plass i halv elleve-tida, så det er bare å komme tidlig!

Venter til i morgen tidlig med å poste programmet, men tilbakemeldingene fra de jeg har vist det til kan tyde på at det er det beste hittil.

Skal så aldri mine øyne få se lyset igjen?

Vargtimmen
Ulvetimen er når natta er som mørkest. For min del har det vært skikkelig natta en god stund nå. Planen var å se denne skikkelig sent på natta (vi hadde noen uker som vi ikke sov i ulvetimen uansett), i stedet ble det en tidlig morgen, uten at det gjorde noen særlig forskjell.

Det er alltid spennende når regissører skifter sjanger. Herzog har laget vampyrfilm, Argento, Raimi og Craven har gjort drama, Romero har begått en romanse med psykedeliske overtoner, Corman har laget en film som faktisk kostet litt penger. Resultatet blir sjeldent godt tatt i mot blant regissørens faste tilhengerskare, men et nytt perspektiv på (eller manglende forståelse av) sjangerkonvensjoner gjør at man som oftest får noe friskt, selv om ikke opphavsmennene alltid er like fornøyde selv

Vargtimmen var ikke noen favoritt hos sin skaper, som mente at å se en fyr som allerede er gal bli galere ikke var spesielt dramatisk interessant. For oss som like gjerne ser Zombie Flesh Eaters som Fanny og Aleksander er imidlertid dette et funn. Bergman kunne et par ting om de mørke sidene av menneskesinnet, og i en annen verden hadde sikkert laget mannevonde slashere a la Argento. I stedet ble Vargtimmen det eneste han begikk som kan kalles en skrekkfilm. Men for en film et er!

Maleren Johan (Max von Sydow) og kona hans Alma (Liv Ullmann) bor på en avsidesliggende øy for å verne Johans skjøre sinn (ikke helt ulikt hvordan Bergmann selv valgte å leve). Men til tross for dette innhentes de av galskapen og av fortiden. Johan ser spøkelser ved høylys dag, og ektefolk har det med å bli likere og likere…

Det er ikke vanskelig å tenke seg at en ung David Lynch lot seg beta av denne, for de oversanselige elementene presenteres på hans måte. Se for eksempel hvordan Den Gamle Damen introduseres. Men Lynch hadde aldri Max Von Sydov foran kameraet (Jo, forresten!) eller Sven Nykvist bak, og han har bare unntaksvis klart å balansere virkemidlene sine slik Bergmann gjør i Vargtimmen. Det er sekvenser her som gir meg lyst til å hive meg over hele filmografien hans, enda det sikkert ikke er noe der som passer meg bedre enn denne og det Syvende seglet (som jeg har sett og likt tidligere).

Liv Ullmann har aldri har vært noe annet for meg enn lett selvparodisk talkshowgjest (tilfeldighetene ville ha det til at hun f.eks var frampå i forgårs hos Anne Grosvold), regissør av nitriste Kristin Lavransdatter og Gene Simmons´ mest usannsynlige date. Å se hvor bra hun faktisk kunne være er en åpenbaring. Man glemmer svorsken hennes i løpet av den første sekvensen. Mesteparten av filmen er bare henne, Von Sydow og havet, og det er helt greit.

Likevel er det turene inn i Johans psyke som gjør filmen til det den er. Man fristes til å tro at Bergmanns demoner lignet en god del. Og for oss som sliter med langt mer håndgripelige skrømt i ulvetimen er det viktig å huske på at det kunne vært så mye, mye verre.

Dessuten
Stroszek, som er den streiteste Herzogfilmen jeg har sett til nå, nesten litt Jarmusch til tider. Finfin. Invasion of the Bee Girls, som hadde lite å by på bortsett fra noen nakne damer og litt småtøff musikk. Det var ikke nok, selv ikke for meg. Og Ratatouille, som var teknisk aldeles strålende, men historien faller litt sammen på halvveien. Av Pixar-filmene er det fortsatt bare Nemo jeg virkelig har likt.

Black Cobra

Selv om han har spilt i mye skrot er det liten tvil om at Fred Williamson er tøff. De fleste husker han nok som vietnamveteranen i From Dusk til Dawn. Black Cobra er en billig liten åttitallsaction med noen riktig teite (men slemme) bikere og et synthtastisk Soundtrack. Og stort mer er det egentlig ikke å si.

Denne lekre traileren

http://www.youtube.com/watch?v=cYxx13ujAKY

er minst like morsom som filmen, og en god del kortere. Også har den en riktig så fin tysk dubb.

Det blir litt stille her en stund mens jeg jobber meg i hjæl samtidig som jeg venner meg til mac. Men dere klarer vel å underholde dere selv en stund?