FIlmer siden sist: Oppsamlingsheat
NJUSFLÆSH: RETT FØR DETTE BLE POSTET FIKK JEG BESKJED OM AT KATAKOMBENE ER BEKREFTET TIL LØRDAG 18. SEPTEMBER. Så sett av dagen.
Siden jeg finsikter Kombeprogrammet akkurat nå er har filmkikkingen min tatt seg opp igjen. Her er noen som slapp unna, i hvert fall for i år.
Opera Jawa
Indonesisk opera/musikal, fritt basert på Ramayana, fortellingen om Rama og Sita, sist populærisert i herlige Sita sings the Blues. Denne gangen handler det bare om kong Ravana som bortfører en ikke helt motvillig Sita, og Rama og Hanuman som forsøker å få henne tilbake. Sita og Hanuman er dansere, Rama er en pottemaker som sliter med at butikken går dårlig, og Hanuman er bare kul.
De musikalske opptrinnene er designet av forskjellige Indonesiske kunsntere, så det visuelle er veldig gjennomført, og musikken er eksotisk eller enerverende alt etter hvor mottakelig du er. Sitas ildprøve på slutten har svært overraskende utgang, og ortodokse Hinduer liker neppe denne noe særlig bedre enn Sita sings the Blues. Dette er en av de beste filmene jeg har sett i år, men fordi jeg har sett en annen som er like god får den ikke plass i kombene denne gang.
Reptilicus
Nordisk film fra 50- og 60-tallet er ikke mest kjent for sin science fiction, men både Sverige (Terror in the Midnight Sun, som jeg har liggende) og Danmark produserte noen få slike. Reptilicus er noe så overraskende som en Dansk Godzilla, med tilhørende mosing av miniatyrKøbenhavn. Det er unektelig svært underholdende å se b-filmklisjeene utført på Dansk, men tempoet er lavt og logikken Ed Woodsk.
Å dra til sommerhuset sitt for å ta en pilsner mens man venter på at kjempereptilet skal våkne til liv er ikke det smarteste jeg har sett (men veldig dansk). Litt reklame for København Tivoli er skviset inn på et svært upassende sted, og den aldeles forferdelig slitsomme buskisen Dirch Passer får et sangnummer og en altfor stor birolle. Fyren får Arve Opsahl på sitt mest breiale til å virke som Max von Sydov; at noen kunne tåle mer enn femten sekunder av denne ufordragelige, overspillende fyren av gangen uten å ønske ham banket sanseløs eller spist av Reptilicusen er for meg en gåte. På coveret står det at han er med “av den simple grund at man i tresserne ikke turde producere en film uden Danmarks populæreste skuespiller”. Dem om det.
Lang, full av svakheter, men severdig denne også, altså. Traileren er den amerikanske versjonen, tipper herr Passer er klippet omhyggelig ut av den. Jeg så den danske.
Dracula: Pages from a Virgin’s Diary
Filmatisert ballett av Dracula-historien utført av Kanadas nest mest meritterte filmkunstner, Guy Maddin. Stumfilmestetikk (alt er svart/hvitt unntatt blodet) kombinert med tøff koreografi fascinerer en stund, særlig fordi handlingen fortelles i en litt annen rekkefølge enn vi er vant til, men det drar litt ut mot slutten. Den fjerde beste filmatiseringen av Dracula jeg har sett, etter Coppolas og de to Nosferatuene.
Bob Roberts
Dette er Tim Robbins´ regidebut, fra den gangen han var en av de heiteste i Hollywood etter suksessen med Robert Altmans the Player. Roberts er en blanding av Spinal Tap og Primary Colours, med Roberts i hovedrollen som høyrevridd visesanger og senatorkandidat i overkant inspirert av Bob Dylan (de konservative Dylanpastisjene er filmens høydepunkter). Med seg har han valgkampmedarbeiderne Ray Wise (Leland fra Twin Peaks) og Alan Rickman.
Spinal Tap- øyeblikkene i denne liksomdokumentaren er der, men det er ikke mange nok av dem. Og satiren, som var skarp på begynnelsen av nittitallet, er litt tannløs nå som vi har hatt amerikanske presidenter som helt åpenlyst har begått mye større ugjerninger enn hr. Roberts forsøker å dekke over. Men det er litt morsomt å sammenligne Roberts med en annen karismatisk superstjerne, en som klarte å komme seg helt til det hvite hus ved å bytte ut Roberts´ PRIDE med HOPE.
Filmer siden sist: Megadessutenutgave
Heisann. Lørdag førstkommende er det tid for årets første Torpedojudaskonsert, ellers jobber jeg med et lite filmprosjekt jeg skal presentere her til uka. Jeg har fortsatt teknisk sett bloggepause, men her er filmene jeg har sett i det siste. Dette er delvis sakset fra Filmantrop-forumet:
THIRST, Park Chan-Wooks vampyrfilm, var enda litt bedre enn jeg håpet på. Stilistisk og filmatisk er kanskje dette hans aller beste (selv om jeg personlig er veldig glad i hevntrilogien). Like morsom og mørk som Lady Vengeance og Mr. Vengeance (ikke fullt så stein hakke gal som Oldboy) med en avslutningssekvens som er så morsomvakker at ord ikke strekker helt til. Det kan fort ende med at favorittfilmen min fra 2010 er en film fra 2008.
SHUTTER ISLAND så jeg forrige søndag.Jeg har kost meg med Scorseses bredt anlagte Gangs of New Nork, Aviator og the Departed like mye som noen andre (og kanskje litt mer), men denne gangen har han (litt overraskende etter å ha sett trailerne) laget en strammere film (på tross av lengden sin) enn på en god stund. Mange store bilder og flere statister enn man strengt tatt hadde bruk for her også, men dette er noe helt annet. Vi er i mindfuckterritorium, det er vel ikke å røpe noe, i den veldig lange blindgata der Jacob’s Ladder, In Dreams, the Orphanage, Fight Club, Vargtimmen, the Trial, Don’t Look Now og alle de andre bor.
Der man kunne endt opp med billig gimmick legger gamlefar heller puslebitene så omhyggelig på plass at retningen det hele tar er like uungåelig som det er forferdelig. Det er mange rent filmtekniske ting, spesielt i åpningen, som jeg lurte fælt på meningen med, men alt ordner seg etterhvert. For å si det sånn. DiCaprio (som sakte men sikkert blir eldre, til slutt ser han så ordinær ut at selv hardbarkede cineaster må ta ham på alvor som vår tids kanskje største leading man) er monumental her, jeg kan ikke huske å ha sett ham bedre. Ben Kingsley har tydeligvis bestemt seg for å vise hva han kan også. Tipper at han ikke gikk like hardt inn for f.eks BloodRayne.
Veldig solide saker hele veien altså, og jaggu fikk Max Von Sydow lurt inn ENDA en minneverdig rolleprestasjon. Mannen er udødelig.
BODYGUARDS AND ASSASSINS er den beste actionrullen jeg har sett fra Hong Kong på mange år. Sun Yat-Sen er tilbake i Hong Kong for å planlegge revolusjonen, bare hans lokale allierte klarer å holde ham levende lenge nok. Den over to timer lange filmen deles elegant inn i en første del med der vi blir kjent med alle de involverte og en andre del som stort sett bare er balla i veggen og tenna i tapetet. Sentimentalitet og gladvold i nydelig samspill, akkurat som i gamle dager, og endelig har datagrafikken blitt god nok til å ikke bare være distraherende også i Hong Kong. Konge.
MCDULL: KUNG FU DING DONG er den tredje (og en halv, hvis vi regner med den rare McDull – the Alumni) filmen om den sympatiske men akk så gjennomsnittlige grisen fra Hong Kong (Han fikk navnet sitt fordi mora hans egentlig ville kalle ham McNificent men var redd for å legge lista for høyt) og klart den mest konvensjonelle.
“Moralen” er så langt fra HollywoodsHvisDuBareTrorSåNårDuDrømmeneDine-plattheter som det går an å komme, og måten historien om McDulls opphold på kungfuskole og fortellingen om McFat (hans fjorten ganger tippoldefar som oppfant telefonen og endte sine dager med å sørgmodig sitte å vente på at noen ringte) til slutt knyttes sammen er vidunderlig. Det hele er nok tross alt for eksotisk til at McDull får noe Ghibli-aktig internasjonalt gjennombrudd denne gangen heller. Vi er vel ikke så mange som både ler av referansene til Kung Fu Panda og til Yuen Woo Ping. Sangnummeret til McDulls mamma om overgangsalderen kan derimot de fleste humre litt av.
PONTYPOOL var heller ikke ueffen. Mesteparten av filmen er tre mennesker i et radiostudio som er redde for hva som skjer utenfor; at dette er så engasjerende og skummelt skyldes solid håndverk på alle sider av kameraet og et manus som ikke er redd for å utfordre seeren. Språkzombier ftw. Tror jeg trenger å se den en gang til for å få tak i nyansene i sykdommen, men dette er filmen jeg skulle ønske Romero hadde laget i steden for Diary of the Dead. Med denne og Hard Core Logo under beltet er regissør Bruce McDonald absolutt en mann å følge med på. Han jobber med en oppfølger, det blir spennende.
Dessuten har jeg sett den totalt umorsome men veldig pene THE BED SITTING ROOM og den totalt ubrukelige og veldig lite pene THE NEW BARBARIANS. Her var det vel egentlig bare skulderputene som imponerte.
Filmer siden sist: Blod og Søle av det obskure slaget
Battles Without Honour or Humanity (aka the Yakuza Papers 1)
Battles Without Honour or Humanity åpner med atomsoppen over Hiroshima og jobber seg oppover i intensitet; det første kvarteret er en serie konfrontasjoner i et etterkrigskaos med lemlestelser, voldtekt og mord. I en tidlig scene blir en fyr i tradisjonell japansk drakt myrdet av en Yakuza-aspirant. Fra første bilde er regissør Kinji Fukasakus agenda klar: det er ingen ære i det moderne bandittvesen. Etterhvert glir alt raseriet over i en typisk gangsterhistorie, men altså blottet for ære og menneskelighet.
Når man tenker på hvor mye som har blitt gjort ut av Quentin Tarantinos “låning” av elementer fra hongkongfilmen City on Fire i Reservoir Dogs er det rart ingen har beskyldt Martin Scorcese for å kopiere Fukasaku. Likhetene er mange, men der Scorcese tempererer råskapen med humor (Joe Pesci i Goodfellas for eksempel) er Battles en nådeløst nedadgående spiral av forræderi. Ingen stoler på noen, ingen bryr seg om noe og hovedpersonen inntar helterollen fordi han faktisk forsøker å ikke bryte løftene han inngår. Mer skal det ikke til.
Fukasaku hadde en rikholdig produksjon bak seg da denne filmen kom ut, men sammen med Battle Royale regnes dette som hovedverket hans. I alt finnes det fem filmer i serien the Yakuza Papers, og holder de tilnærmet dette nivået må jeg nok se dem alle.
Doctor Tarr´s Torture Dungeon (aka Mansion of Madness)
Denne er regissert av Juan López Moctezuma, og har du hørt om ham er det mest sannsynlig fordi du har fotografisk hukommelse og husker fra fortekstene at han var medprodusent på Alejandro Jodorowskys El Topo. Det gir også en liten pekepinn på hva dette er for noe rart.
Edgar Allen Poes ikke spesielt velkjente novelle The System of Dr. Tarr and Professor Feather danner grunnlaget for denne historen om en amerikansk journalist som reiser til et fransk asyl. Det viser seg at de innlagte har overtatt styringen, det fikser de bare sånn passe.
Jeg har alltid likt filmer som bruker galskap på denne måten, de utgjør nærmest en egen sjanger. Virkelig sinnssykdom er sjelden spesielt underholdende, men i filmer som denne gis filmskaperne carte blanche til å ta den helt ut. Sånt blir det ukonvensjonell underholdning av. Til tross for den lugubre tittelen er denne filmen nesten på høyde med personlige favoritter som Shock Corridor og I´m a Cyborg but that´s OK. Moctezuma deler Jodorowskys forkjærlighet for det merkelige, men er på langt nær like psykedelisk i stilen. Dette er mer en komedie enn en skrekkfilm, men følelsen av at hvem som helst i denne filmen kan finne på hva som helst er påtakelig.
En liten godfilm, dette. Synd en uklipt, remastret versjon ikke er lett å oppdrive.
Black Fist (aka Black Streetfighter)
Underholdende nullbudsjetts (det vil si: enda billigere enn vanlig) blaxploitation om Leroy Fisk, en hardtslående slumgutt som jobber seg opp som street fighter. Etterhvert får han trøbbel med mafiasjefen sin og en korrupt purk ved navn Heineken.
Ikke så mye mer å si egentlig. Vi får selvfølgelig vegg til vegg med høyt hår, vide bukser og fet musikk. Bonus denne gang er noen riktig så underholdende slåsskamper av den mer skitne sorten. Morsomt også å se Phillip Michael Thomas (Tubbs i Miami Vice) i en liten rolle som protopimp. Litt småkjedelig innimellom, men helt ålreit.
Jail Bait
Det er ikke lenger så hipt å sette pris på Ed Woods filmatiske trafikkulykker, men siden jeg fikk denne og klassikeren Glen or Glenda for tjue spenn var det på tide med et nytt møte med mannen som i blant blir kalt tidenes dårligste regissør.
Filmer som dette er hovedgrunnen til at jeg ikke opererer med terningkast, for hvordan vurderer man en slik film med karakter? Dolores Fuller (dama til Wood, som du også møter i Glen or Glenda sammen med Lyle Talbot, kulissene og inventaret i Jail Bait) er en enda dårligere skuespiller enn Wood er regissør, dialogen later som vanlig til å ha blitt skrevet i fylla og det er i det hele tatt lite her som henger på greip. Samtidig er det hele svært så underholdende, og da er det vel urettferdig å ta fram eneren?
De kjedeligste filmene til filmhistoriens giganter gir meg mye mindre enn en film som dette. Sammenlign denne med Werner Herzogs the Wild Blue Yonder, for å slenge ut et eksempel. Med denne har jeg sett fire av Ed Woods filmer, og det gjør ham faktisk til en av de ti-femten regissørene jeg liker best. Han har særpreget (om enn ikke visjonen) til en auteur, de lettvinte løsningene og hysteriske historiene sjarmerer meg hver gang.
K minus 1 dag: Svømmelesber og Rigging
Film sett siden sist:
Girls Rebel Force of Competitive Swimmers
Jeg er ofte villig til å gi gratispoeng til filmer skutt med videokamera. Her har man tydeligvis ikke så mye spenn, og må klare seg med det man har. I et slikt perspektiv er denne merkelige splatter/mykporno-hybriden ikke uten kvaliteter. Det meste er kompetent skrudd sammen, konseptet er exploitationgull (En japansk pikeskole blir prøvekaniner for en ny vaksine som gjør dem hakke pine gærne, bare svømmelaget unngår å bli smittet fordi klorvann nøytraliserer vaksinen. Dessute har den nye eleven som akkurat har ankommet bakgrunn som leiemorder!). Filmen er helt klart best når den tar splattereffektene helt ut. Her er de morsomste sekvensene (nsfw), mattelæreren som psyker ut med linjalene er filmens klart beste karakter:
Problemet er bare at gladvolden avløses med forholdsvis detaljerte sexscener og et voeuristisk kamera som gjerne tar turen oppunder skjørt eller ned utringninger, med det resultat at du aldri helt vet om du skal le eller skamme deg. Jeg har overhodet ikke noe i mot japanske jenter i skoleuniform som koser med hverandre, men ikke midt i Bad Taste, liksom. Jeg er inneforstått med at dette er en slags egen sjanger, men når ikke pervoer som meg fikser det er det ikke mange der ute som vil innrømme at dette er noe å satse på. Da er det bedre å kose seg med klippet over, notere seg regissør Kôji Kawano som et potensielt talent og glemme hele greia.
Og ikke gjør som meg og la deg lure av det litt tøffe DVD-coveret som sikkert kostet like mye som selve filmen.
K MINUS 1 DAG
Fordelen med å ha dette siste helg i høstferien i stedenfor den første er at jeg har mye bedre tid til å rigge og lignende. Riggen blir ganske lik den i fjor, men projektoren jeg lånte fra skolen er litt mer sliten enn den vi brukte i fjor, så jeg måtte krympe bildet litt for å få ting skarpt. Dessuten måtte jeg kjøpe to laken (198.- /stk.) og sette dem opp med tegnestifter før jeg fant ut at jeg bare trengte ett. I skrivende stund har jeg 5.50.- på lønnskontoen, så bankkrisa har lite å si for mitt vedkommende, men da blir det litt surt å bruke to hundre spenn ekstra på et jævla laken.
Dessuten glemte jeg å ta med noen filmer for å teste bildet, men tilfeldighetene ville det slik at svømmelesbezombiefilmen beskrevet over stod i. Godt ingen kom innom, da tror jeg de hadde lurt fælt på hva som egentlig skulle foregå i katakombene i helga.
Nåja. Bildet ble kurant det, og i år har jeg rigget sånn at vi kan sitte helt opptil scenen. Når vi dessuten er såvidt få blir dette uten tvil en intim affære. Det som gjenstår til i morgen er å få inn noen hagestoler, handle mat/øl/godteri/kaffe og å rigge lyd. Gleder meg nå. Veldig. Jeg er på plass i halv elleve-tida, så det er bare å komme tidlig!
Venter til i morgen tidlig med å poste programmet, men tilbakemeldingene fra de jeg har vist det til kan tyde på at det er det beste hittil.
Skal så aldri mine øyne få se lyset igjen?
Vargtimmen
Ulvetimen er når natta er som mørkest. For min del har det vært skikkelig natta en god stund nå. Planen var å se denne skikkelig sent på natta (vi hadde noen uker som vi ikke sov i ulvetimen uansett), i stedet ble det en tidlig morgen, uten at det gjorde noen særlig forskjell.
Det er alltid spennende når regissører skifter sjanger. Herzog har laget vampyrfilm, Argento, Raimi og Craven har gjort drama, Romero har begått en romanse med psykedeliske overtoner, Corman har laget en film som faktisk kostet litt penger. Resultatet blir sjeldent godt tatt i mot blant regissørens faste tilhengerskare, men et nytt perspektiv på (eller manglende forståelse av) sjangerkonvensjoner gjør at man som oftest får noe friskt, selv om ikke opphavsmennene alltid er like fornøyde selv
Vargtimmen var ikke noen favoritt hos sin skaper, som mente at å se en fyr som allerede er gal bli galere ikke var spesielt dramatisk interessant. For oss som like gjerne ser Zombie Flesh Eaters som Fanny og Aleksander er imidlertid dette et funn. Bergman kunne et par ting om de mørke sidene av menneskesinnet, og i en annen verden hadde sikkert laget mannevonde slashere a la Argento. I stedet ble Vargtimmen det eneste han begikk som kan kalles en skrekkfilm. Men for en film et er!
Maleren Johan (Max von Sydow) og kona hans Alma (Liv Ullmann) bor på en avsidesliggende øy for å verne Johans skjøre sinn (ikke helt ulikt hvordan Bergmann selv valgte å leve). Men til tross for dette innhentes de av galskapen og av fortiden. Johan ser spøkelser ved høylys dag, og ektefolk har det med å bli likere og likere…
Det er ikke vanskelig å tenke seg at en ung David Lynch lot seg beta av denne, for de oversanselige elementene presenteres på hans måte. Se for eksempel hvordan Den Gamle Damen introduseres. Men Lynch hadde aldri Max Von Sydov foran kameraet (Jo, forresten!) eller Sven Nykvist bak, og han har bare unntaksvis klart å balansere virkemidlene sine slik Bergmann gjør i Vargtimmen. Det er sekvenser her som gir meg lyst til å hive meg over hele filmografien hans, enda det sikkert ikke er noe der som passer meg bedre enn denne og det Syvende seglet (som jeg har sett og likt tidligere).
Liv Ullmann har aldri har vært noe annet for meg enn lett selvparodisk talkshowgjest (tilfeldighetene ville ha det til at hun f.eks var frampå i forgårs hos Anne Grosvold), regissør av nitriste Kristin Lavransdatter og Gene Simmons´ mest usannsynlige date. Å se hvor bra hun faktisk kunne være er en åpenbaring. Man glemmer svorsken hennes i løpet av den første sekvensen. Mesteparten av filmen er bare henne, Von Sydow og havet, og det er helt greit.
Likevel er det turene inn i Johans psyke som gjør filmen til det den er. Man fristes til å tro at Bergmanns demoner lignet en god del. Og for oss som sliter med langt mer håndgripelige skrømt i ulvetimen er det viktig å huske på at det kunne vært så mye, mye verre.
Dessuten
Stroszek, som er den streiteste Herzogfilmen jeg har sett til nå, nesten litt Jarmusch til tider. Finfin. Invasion of the Bee Girls, som hadde lite å by på bortsett fra noen nakne damer og litt småtøff musikk. Det var ikke nok, selv ikke for meg. Og Ratatouille, som var teknisk aldeles strålende, men historien faller litt sammen på halvveien. Av Pixar-filmene er det fortsatt bare Nemo jeg virkelig har likt.
Black Cobra
Selv om han har spilt i mye skrot er det liten tvil om at Fred Williamson er tøff. De fleste husker han nok som vietnamveteranen i From Dusk til Dawn. Black Cobra er en billig liten åttitallsaction med noen riktig teite (men slemme) bikere og et synthtastisk Soundtrack. Og stort mer er det egentlig ikke å si.
Denne lekre traileren
er minst like morsom som filmen, og en god del kortere. Også har den en riktig så fin tysk dubb.
Det blir litt stille her en stund mens jeg jobber meg i hjæl samtidig som jeg venner meg til mac. Men dere klarer vel å underholde dere selv en stund?
Katakombene 07 – fasit.
Også i år må Katakombene sies å være en suksess. Et litt lettere program, mer pausing og bedre tekniske forhold bidro til at det hele fikk litt mer preg av koselig sammenkomst og hårfint mindre preg av ekstremsport. Færre sov, flere lo og alle var enige om at det ikke luktet godt. Alt i alt var 21 stykker innom, mot en 16-17 i fjor. Vi kjører på til samme tid neste år, kanskje? Joda.
12.00 The Sword Bearer
Åpningsfilmen var kanskje den svakeste i år? Likevel er den russiske superheltfilmen fin som bare det, en vakkert billedsatt fortelling om et ganske usympatisk (og veldig russisk) overmenneske. Tante Ut felte en liten tåre, ellers høflig positiv respons.
14.15 Armchair Theory
Japansk instruksjonsfilm i kunsten å kapre det annet kjønn som høstet til dels solide latterbrøl. Jeg synes likevel den var morsommere de andre par gangene jeg har sett den.
14.45 Kabul Express
Etter den litt skuffende responsen på Omkara i fjor var det ordentlig moro å se at folk virkelig likte denne. Det skulle forsåvidt bare mangle. Hvis man ikke kan le av en talibansoldat som får et lastebillass med Pepsi i hodet har man muligens et problem. Filmens unike perspektiv gikk rett hjem hos de aller fleste katakombegjengerne.
16.45 Doctor Who: the girl in the Fireplace
Den hittil kanskje aller beste episoden av nye Who overrasket også mange positivt. Denne blir litt bedre hver gang jeg ser den, selv om David Tennant kanskje tar ørlitegrann for mye av akkurat denne gangen.
17.45: The Ninth Configuration
Den eneste langfilmen i år som jeg ikke har sett før var en film etter mitt hjerte; ikke nødvendigvis perfekt i alt den forsøker å utrette, men med en original fortelling og sjeldent gode ideer i alle ledd var likevel en minneverdig film. Tror nok noen synes dette var den som var tyngst å komme gjennom, men jeg er veldig glad for å ha fått se den.
19.45: Spisepause
Marchus’ forslag om å kjøpe ti pizzaer for å få den ellevte gratis ble forkastet siden vi ikke trengte mer enn åtte (eller var det sju?). Hvor mange bloggere klarer du å finne på bildet?
20.30 Refusert
Nils hevdet i introduksjonen hans at det var en god del han ikke var fornøyd med i Refusert, men publikum tok svært godt i mot opuset hans. Jeg synes kanskje en del av åpningen var litt unødvendig, men brorparten av filmen (samspillet mellom Manusforfatteren og Skuespilleren) var like underholdende og teknisk sikker som noen norsk kortfilm jeg har sett. Jeg visste på forhånd lite om hvor godt Refusert ville passe i katakombene – som hånd i hanske viste det seg.
21.10 Teenagers from Outer Space
Etter at Fylleangst.com hadde smurt store deler av bloggosfæren med whisky var det klart for en kalkun av de sjeldne, og dette satte publikum pris på. Selv en veldig kort film av dette slaget blir hårfint for lang, og Anne syntes det var så dårlig at hun måtte se det siste kvarteret stående. Kveldens kraftigste lattersalver kom muligens da hummermonsteret viste seg for første gang.
22.50 Running on Karma
En vanskelig film å klassifisere, og ingen likte den vel bedre enn meg. Selv om den tilsynelatende klarte å holde en etterhvert sliten forsamling i ånde var det natta for noen her.
00.40 Faster Pussycat! Kill! Kill!
Noen forsvant før denne, siden de hadde sett den før. De som ikke hadde sett den glemmer den vel ikke på en stund. Herlig. Rakk ikke å spørre Linda om hva hun syntes om de sterke kvinnene i hovedrollen(e), men Asbjørn og jeg liker dem i hvert fall.
Så var det slutt i år igjen. Takk til Asbjørn for riggehjelp, den uforlignelige fru Ut for sjåførvirksomhet, Nils for viktige bidrag til programmet, Marchus for whiskeyen og alle dere andre for at dere også i år fikk overbevist meg om at det er intelligent liv der ute. Vi har skikkelig funnet formen nå – det blir spennende å se hvor mange vi blir til neste år.
Jesse James møter ikke Shirley Maclaine
The Apartment
The Apartment er en sånn film som cineasiaster kjenner ut og inn, men som jeg ikke hadde rukket over ennå. Den omhandler en kontorrotte (Jack Lemmon)som stiger i gradene ved å låne ut leiligheten sin til sjefer med damer på si samtidig som han forståelig nok prøver seg på heisoperatør Shirley Maclaine.
Billy Wilder er uangripelig i sitt svartsyn og sin tekniske genialitet. Scenen der en sørpe full Jack Lemmon finner ut at han like gjerne kan sjekke opp drita kvinnfolk han som alle andre er det noe av det tristeste jeg har sett på en stund, siden jeg ikke er så mye på byen. Som Sunset Boulevard føles denne filmen veldig forut for sin tid; scenen der Lemmon forsøker å se en film på TV er ikke bare en slu kommentar til mediet, som truet filmindustrien da the Apartment kom ut, det er postmodernisme før noen hadde brukt tenkt på å bruke uttrykket om film.
Jeg foretrekker uansett Sunset Blvd. The Apartment er litt treigere og, modige betraktninger rundt selvmord, sex og makt til tross, føles litt mer som en kosefilm. Se den likevel.
Fin men absolutt ikke remastret trailer
Jesse James meets Frankenstein’s Daughter
Fillern. Et så gyllent konsept, også ender vi opp med en episode av Bonanza med et monster som er en stor mann med badehette. Til og med tittelen er feil (det er barnebarnet).
Sjefen trailer
Midnight Movies: From the Margin to the Mainstream
Skuffende dokumentar om hvordan man fant på å vise sære filmer for et kjemisk forbedret publikum ved midnatt. Den er basert på en bok som sikkert er bra, og filmene den tar for seg i hvert sitt kvarterlange segment (El Topo, Night of the Living Dead, the Harder they Come, Pink Flamingos, the Rocky Horror Picture Show og Eraserhead – Night, Rocky og Topo er blant de beste filmene jeg vet om) er jo interessante, det er bare at det hele er kjedelig og billig satt sammen.
DVDen er verdt å sjekke ut tross alt, bonusmaterialet er uklipte intervjuer med regissørene (å høre Romero diskutere Night uavbrutt i tjue minutter er fint i seg selv), selve boka i PDF-format (genialt) og en ekstra disk med filmene Night of the Living dead og Reefer Madness i helt ålreite versjoner. Sånn lager man DVD! Pakka anbefales deg som aldri har hørt om disse filmene på det sterkeste, vi andre kan se midnattsfilmene om igjen med kommentarspor i steden.
Simpsons + oppsamlingsheat + stappfull trailerpark
The Simpsons Movie
Selvfølgelig ble dette skikkelig bra. Manusforfatterne er de beste i bransjen, konseptet har holdt i nesten tjue år og funker fortsatt. Det gjøres flere morsomme poenger ut av at dette egentlig bare er en dobbelt så lang, skikkelig god episode, pyntet på med fin animasjon.
Handlingen er litt old school Simpsons i sin fokus på Homer med familie. Resten av Springfields etterhvert enormt tallrike beboere reduseres stort sett til fjes i mengden. Fordelen med dette er at man ikke trenger å kjenne backstoryen til f.eks. Rektor Skinner for å henge med, men litt av spenningen forsvinner jo. Vi vet jo at familien Simpson kommer til å være uforandret ved filmens slutt, dermed står det ikke noe på spill. Men det var vel kanskje ikke meningen heller.
Humoren sitter derimot like godt som den alltid har gjort. Følger du med får du til og med en referanse til den aller første episoden, produsert på den tiden da Marchus og Haakon hverken hadde koner eller hanekam, og ikke en gang hadde rukket å kjøpe Do the Bartman på CD. Fy faen så gamle vi har blitt.
Nacho Libre
Jeg likte Napoleon Dynamite bedre enn de fleste på denne siden av atlanteren, og Nacho Libre forsterker troen min på at Jared Hess kommer til å nevnes i samme åndedrag som Cohen-brødrene, Jim Jarmusch eller Wes Anderson. Enkelte stilgrep fra NP er fortsatt til stede, men Nacho Libre er i tillegg nydelig skutt og tonesatt. Jack Black og co er riktig så mandige interessant ansiktshår og meksikansk aksenter, og det er egentlig bare et svakt klimaks og en viss likhet med NP som gjør at denne filmen ikke helt er gjennombruddet jeg venter på. Herr Hess skal passes på framover.
Snakes on a Plane
Egentlig ut av ingenting tok geeks av verden over, og sammen med Samuel L. Jackson forsøkte vi å få Snakes on a Plane til å bli noe helt spesielt. Det ble den ikke, men herlig råttent manus og skuespilleri, tvilsomme spesialeffekter og store mengder slangebasert galskap underholder da litt likevel.
Wallace & Gromit in the Curse of the Were-Rabbit
Til tross for mirakuløs animasjon der alt fra voldsomme actionsekvenser til bikkjas tusen ansiksuttrykk uten munn får meg til å glemme å blunke har jeg aldri fått helt fot for Wallace og Grommitt. Selv for anglofile som meg er de litt for småbyengelske, mange gode gags til tross. De har imidlertid aldri vært så morsomme som her, og referanser til et utall skrekkfilmer bidrar til å holde meg interessert helt til slutt. Men vi har sett det før, liksom. Men det må sies at du har ikke virkelig levd før du har sett en flokk glupske kaniner hyle mot månen.
________________________________________
Det har vært litt stille her en stund, men nå drar det seg til…
LA TERZA MADRE
I Oktober sluttfører endelig Dario Argento trilogien han startet med Suspiria og Inferno. Dette er en filmhistorisk hendelse på linje med Land of the Dead, men det er for tidlig å si om han er tilbake i klassisk form eller ikke. Litt om bakgrunnen her.
BEOWULF
Denne har jeg også snakket om før, og dette ser veldig, veldig, veldig lovende ut.
THE DARK NIGHT
Liker hvor de tar jokeren, og håper alt dette bare er for å kunne lage The Dark Knight Returns om noen åre. Denne ser litt rar ut på min monitor (HD?), men du får tak i greia.
NO COUNTRY FOR OLD MEN
Cohenbrødrene har funnet mojoen sin igjen.
THE GOLDEN COMPASS
En av Fru Uts mest etterlengtede filmer for året. Ser ut til at hun har mer flaks med denne enn med Eragon.
APPLESEED: Ex Machina
Oppfølger til den vakreste animasjonsfilmen jeg noen gang har sett. Får håpe de skrur sammen en forståelig historie denne gangen.
DYNAMITE WARRIOR
Husker ikke om jeg lenket til den Thailandske versjonen av denne traileren. Her er den i hvert fall.
KING OF KONG
Dokumentar om to menns kamp om verdensherredømme på en over tjue år gammel spilleautomat: Donkey Kong. Skikkelig opp min gate, dette.
THE DARJEELING LIMITED
Wes Anderson er tilbake. Og ikke et sekund for tidlig.
Filmer fra en våt Danmarkstur (I synkende rekkefølge…)
The Proposition
Solgrillet, møkkete australsk outback-western av ypperste slag. Overraskende streit manus fra St. Nick Cave, likevel blodig og nattsvart. Dette er virkelig verdens ende. Nydelig.
Commandante
Oliver Stones beste film siden JFK, og et viktig historisk dokument nå som Fidel er i ferd med ta kvelden. Utrolig at Stone får slippe så nært innpå en av verdens mest forhatte menn. Ikke noe filmteknisk mesterverk, men sjelden (Fog of War) har gir en film deg følelsen av å ha nærkontakt med verdenshistorien i samme grad. Og hvis du lurte på om det var morsomst å drikke med Krutsjov, Bresjnev eller Jeltsin får du svaret her.
Star Fleet: Save the Earth (1.1-1.2) og Revenge of the Robot (1.3-1.4)
I Japan het serien X-Bomber, men vi som hadde en skikkelig god barndom vil for alltid huske den som Star Fleet, en japansk romopera med dukker. Karakterer og historie er tungt inspirert av Star Wars, men i motsetning til de fleste tingene jeg likte på åttitallet har Star Fleet holdt seg godt. Mulig det blir tregere etter hvert (det fins noe sånt som fjorten episoder), men starten er det ingenting å si på. Herlige romskipslagsmål. En remastret DVD-boks som kan erstatte min piratversjon er høyt ønsket.
Idlewild
Det kunne ha blitt total katastrofe, selvfølgelig, men Outkasts 30-talls hiphopmusikal er overraskende sprek. Både Andre 3000 og (spesielt) Big Boi er helt ålreite skuespillere, musikken er selvfølgelig feit, og hadde de spennende gangsterelementene fått mer plass til fordel for litt stereotype kjærlighetshistorier kunne dette ha vært en liten perle. Absolutt verdt en kikk for musikalfans.
Idiocracy
Mike Judges oppfølger til Office Space, King of the Hill og Beavis & Butthead starter lovende, men alle gode gags brukes opp i løpet av det første kvarteret. Skrekkelig manus og skuespillere dreper de fleste tilløp til fliring. Skjønner faktisk hvorfor ingen gadd å satse på denne.
Killer Flood: the Day the dam Broke
Latterlig tv-film om en dam som brister med ikke så veldig spesielle effekter, Michelle Green fra lov og rett i L.A. og Bruce Boxleitner som er altfor, altfor koselig til å spille slimete kapitalist. Night of the Lepus, bare med vann i steden for kaniner, og ikke like bra.
Wild Hogs
Så denne på ferja siden Ut jr. og hans kompis hadde kapret den bærbare DVD-spilleren for å se på den lille moldvarpen og dermed forhindret meg i å se ferdig the Enigma of Kaspar Hauser. Dette var det jævligste jeg har sett på mange år; kjedelig, infantilt, homofobisk, lett rasistisk, platt, ideløst. Målt mot denne er City Slickers Citizen Kane. Hvis du har valget mellom å se denne og å få testiklene dine skamfert med ostehøvel bør du i det minste sjekke om den er riflet eller ikke først.
"For du er jo et eksempel for alle muslimer, som kneler sammen med AK’en din…"
Kabul Express
Afghanistan har kanskje den sørgeligste historien på kloden de siste 40 årene; en evig slagmark, med undertrykkende regimer som støttet av verdens stormakter har most befolkningen stadig hardere. Alle hykleriene i krigen mot terror er synligst her: USA og Pakistan støttet i mange år Talibans kamp mot sovjetiske styrker (hvem slåss sammen med Rambo i RamboIII?), på samme måte som USA bidro med støtte til Saddam Hussein og trening til Osama Bin Laden. Taliban fikk herje i Afghanistan i mange år.
Så smalt det i New York, Bin Laden & co ble (muligens) sporet til Afghanistan og plutselig hadde Taliban ingen venner mer. Fjerningen av Taliban var en God Ting, en av de få positive tingene som har kommet ut av denne kvalmeste, skitneste av kriger. De folka fortjente det de fikk. Men det er vel ikke umulig at noen av dem følte seg litt lurt…
Dette bringer oss til Kabul Express. Vi skriver november 2001, og to indiske journalister (spilt av to bollywood-kjekkaser) slippes av med helikopter utenfor Kabul. Oppdraget deres er å få et intervju med en representant for det falne Taliban-regimet, men det skal vise seg å ikke bli så lett. På veien møter de banditter, en amerikansk journalist og et gjenstridig esel.
Kabul Express er i sin helhet spilt inn i Afghanistan (med større sikkerhetsstyrker enn filmcrew ved et par anledninger) og er utrolig engasjerende i sitt unike perspektiv på krigen mot terror: De pakistanske myndighetenes kuvending under amerikansk press vies stor plass, amerikanerne skildres som proffer som har kommet for å gjøre en jobb (uten at noen er spesielt interessert i å ha dem der), taliban menneskeliggjøres (i hvert fall delvis). Den jevne afghaner er drittlei krig. Frikoblet fra et europeisk perspektiv skjønner vi liksom mer av greia. Og det gjør selvfølgelig bare det hele verre.
Heldigvis er ikke denne filmen laget for å ta motet fra noen. Dette er først og fremst en komedie, med en positiv humanisme i sitt sentrum: FOLK ER FOLK, først og fremst interessert i å overleve, finne en partner og diskutere hvem som egentlig er den største cricketstjerna noensinne.
Filmen har enkelte svakheter: den amerikanske journalistdama er av en eller annen grunn veldig dårlig dubbet (men er det ikke morsomt å se folk fra vesten som stereotyper også?), de to indiske hovedrolleinnehaverne (han ene fikk fjortisene tiø å hyle skikkelig da han viste seg i tjue sekunder i en av filmene på bollywoodfestivalen) har også et stykke å gå som skuespillere.
Enkelte ganger viser den indiske forkjærlighet for det sentimentale seg, selv om man stort sett unngår bollywoodklisjeer her; det eneste sangnummeret er fem menn som nynner falskt med på en poplåt de såvidt tar inn på radioen. De er så veldig, veldig langt fra Mumbai.
Det største problemet er vel at en hel folkegruppe, (Hazaraene, som har hatt det vanskeligere enn de fleste i Afghanistan) fremstilles som blodtørstige banditter som gjerne dreper fiendene sine med spiker for å spare kuler. Dette førte da også til at filmen ble forbudt i Afghanistan. Det er synd at en film om likeverd og menneskelighet går i en så opplagt felle.
Noen filmer kunne jeg skrive om i evigheter, for det er så mye å fortelle. Interesserte bør ta en tur på IMDB, der finner du flere morsomme historier fra innspillingen, samt et leit eksempel på hva som skjer når indere og pakistanere går i trynet på hverandre på internett.
Sjansen for at det blir indisk i katakombene også i år økes med dette betraktelig. Den er bare en time og tre kvarter lang også.
The Wild Women of Wongo
En kosmisk fjert fører til at mennene i landsbyen Wongo er (relativt) stygge og (definitivt) dumme. Et stykke unna ligger landsbyen Goona, der er det motsatt. Dette kan jo bare gå en vei.
tWWoW (pen forkortelse!) er en skrotefilm av det underholdende slaget; dette er vel de minst autentiske stammekulturene noen gang festet på film, skuespillerne er herlig ubrukelige (Kongen av wongo, med utseendet til Napoleon Dynamite og litt av diksjonen til Ahnhould er en personlig favoritt).
Hadde det ikke vært for et masete soundtrack og den utrolig irriterende papegøyen som dukker opp hele tiden hadde dette vært en B-perle av ypperste kvalitet.
Solskinn og soul, en aning soul i hvert fall
Sunshine
Å sove før midnatt er planen og klokka er allerede halv, så her må det gå unna:
Herrene Boyle og Garlands film om en gjeng astronauter som må sprenge en bombe i sola for å starte den igjen har fått mye skryt, og det er forsåvidt ikke så vanskelig å se hvorfor. Den er innimellom svært vakker i sin soldyrkelse (til tross for en god del masete overredigering)både på bilde- og lydsiden, og skummel som en Aphex Twin-video når det trengs (nå synes ikke alle at Aphex Twin-videoer nødvendigvis er skumle, men det er forsåvidt en del av poenget). Avslutningen av oppdraget er ikke overtydelig. Skuespillerne er solide.
Men: her er
10 ting du vil se i løpet av Sunshine
(hvis du ikke vil vite NOE om filmen slutter du å lese her, jeg avslører ikke noe viktig):
.
.
.
.
.
.
.
.
.
-Alle folka (muligens unntatt en) ombord vil vise seg å være inkompetente, syke i hodet eller i det minste helt uten troverdighet i jobben sin.
-De kommer også til å dø en etter en, og veldig få vil være igjen til slutt.
-Minst en av dem kommer til å ofre seg heltemodig for å reparere noe.
-Minst en av dem spiller inn noe på bånd som kommer om igjen rett før rulleteksten.
-Den snakkende datamaskinen kommer til å svikte.
-Men ikke før den har vist oss massevis av underlig vektorgrafikk som ser ut som det kommer fra åttitallet som raser forbi i et voldsomt tempo men som alle av en eller annen grunn ser ut til å forstå fullstendig.
-Noen kommer til å bli kastet gjennom en luftsluse.
-Og verdensrommet er fullt av lyd selv om lyd ikke eksisterer i vakum.
-Vi får hagen som produserer oksygen omhyggelig introdusert, så mannskapet kommer selvfølgelig til å slippe opp for oksygen.
-Det er noe skummelt på det andre skipet.
Klisjeer er klisjeer, selv om du filmer dem rart. Noen steder gjøres det artige vrier, andre steder synker det hele som en stein (særlig en del av dialogen er tungt fordøyelig). Og en annen ting; skal man først stjele fra alle bra sf-filmer man vet om er det lurt å droppe Event Horizon.
Sunshine har sine solide sider, men den er ikke halvparten så smart eller så bra som alle sier. Hvis det er dette som kalles klassisk science fiction i 2007 er verdens undergang nærmere enn jeg trodde. Skuff.
Tjue minutter: Æsj. Trodde jeg var kjappere enn dette. Nå spiste jeg riktignok samtidig, men likevel.
Ray
Det er godt mulig mora til Ray dukket opp i hodet hans og forklarte han hvor skapet sto da han var på avvenning, men det trenger ikke å bety at det funker på film. Og er det lov å si at en god del Ray Charles’ musikk etter Atlantic-tiden, selv om den er teknisk briljant, folkelig og farveblind, er litt kjedelig?
Det som likevel gjør Ray god del bedre enn Walk the Line, som den ligner både i positiv (sterke skuespillerprestasjoner fra blant andre Jamie Foxx som Ray og Huey og Riley fra Boondocks som mora hans) , fet bruk av musikk) og negativ (klønete avslutning, forsøk på å plassere et liv på en standard hollywoodspenningskurve) forstand, er at det hele er satt sammen av folk som skjønner musikken, ikke bare liker den.
Dessuten
Black Godfather, som er den første blaxploitationfilmen jeg har sett som er skikkelig dårlig. Musikken, dressene og den sampletastiske sjargongen er på plass, like fullt er dette en tullefilm med et budsjett så lavt at man i steden for å vise bandekrigen på gata bare kan vise to-tre personer på et kontor som snakker om den. Skal du se en alternativ versjon av Gudfaren er Bollywoodversjonen langt å foretrekke.
__________________________________
LEARN HINDI FROM BOLLYWOOD MOVIES
En for Bollywoodsegmentet (Anne, Tor Andre og Fru Ut, med andre ord) dette. Jeg dumpet over denne på iTunes og syntes det hørtes ut som en morsom ide (jeg har hatt stor glede av tretimers lydbokkurs i japansk når jeg ser japanske filmer).
Det viste seg derimot at dette ikke var en lettvinn måte å lære hindi på, men en fryktelig morsom satire over indisk kultur, bollywood og vestlige fordommer mot disse. Episodene er på under ti minutter av gangen, og jeg er i full gang med å laste dem ned og samle dem på CDer. Samtidig risikerer du både å lære litt hindi og å få høre hissige musikklipp fra filmer du aldri kommer til å se. Tor Andre, du vet hva du har å gjøre.
Your ego’s writing checks your body can’t cash
FILMER SETT SIDEN SIST:
Onkel Hawaii Show
Inge Moen var akkurat bortom og viste fram sitt siste opus, og jeg ble positivt overrasket. Jeg var skeptisk til konseptet; en parodi på liksomhippe ungdomsprogrammer laget av voksne (husker noen Flimra?). Inges sedvanlige surrealistiske humor samt stadig fastere grep om regissørrollen gjør dette til det beste han har laget så langt. Et hakk bedre skuespillerprestasjoner hjelper også. Onkel Hawaii Show hører hjemme på Youtube med engelske undertekster, ikke som TV-serien han planlegger, men som en tretten minutter lang kortfilm funker greia fint, den. Jeg lo flere ganger, og denne gangen hadde jeg ingenting med produksjonen å gjøre, så det er et godt tegn.
Håper han tekster det finske fjernsynsteatersegmentet på finsk, selv om det betyr at publikum går glipp av dialog som “Har du driti i trappa? Hvordan skal jeg greie å sjekke opp vaktmesteren nå?”
Top Gun
Tarantino har helt rett, han. Top Gun er egentlig intet annet enn åttitallets Brokeback Mountain. Som liten ble jeg bergtatt av flysekvensene, men nå som jeg har levd en stund er det umulig å overse det faktum at denne filme har minst like mange sekvenser med avkledde menn som sender hverandre begjærlige blikk og/eller tar på hverandre.
Flyeene er fortsatt fine, men Kelly McGillis ser nå ut som ei uprofesjonell tøyte som bare er etter Cruisern fordi han flyr fort. Kenny Loggins’ “Danger Zone” har gått fra tøff til forferdelig til tøff på en litt ironisk måte, og mange sekvenser virker uforståelige i 2006. Til tross for alt dette, eller kanskje på grunn av dette er Top Gun fortsatt underholdende, selv om den (spoiler!) ender med at Tom Cruise forlater Val Kilmer for McGillis.
Stormy Night
En mørk og stormfull natt søker to dyr tilflukt i en forlatt låve. De blir kompiser og avtaler å møtes igjen, og når de møtes noen dager senere viser det seg at de burde være bitre fiender; en ulv og ei geit.
Stormy Night er vakkert laget, med håndtegnede figurer på (for en stor del) dataanimerte bakgrunner, og enkelte episoder er mørkere enn en tilsvarende (f.eks) Disneyfilm ville ha vært, likevel er det den overraskende uviljen til å ta sjanser som senker filmen ned på middelsnivå. Plutselige innslag av snurresprettaktig slapstick er et uventet trekk, men ikke på langt nær nok. Avrevne ører og den stadige trusselen om at ulven kommer til å spise geita til tross: dette er hverken farlig nok for de store eller trygt nok for de små.
I miss my donkey
FILMER SETT SIDEN SIST:
Clerks 2
Det er egentlig lett å plukke fra hverandre Kevin Smiths filmer. De er ikke spesielt imponerende teknisk, mange skuespillerprestasjoner er på grensen til amatørkveld (fordi mange av skuespillerne er på grensen til å være amatører), og Smith ser ikke ut til å bry seg om at formelen geekete dialog+”alvorlige” eksistensproblemer+grisete humor+Jay og Silent Bob blir mer og mer forutsigbar. Clerks 2 tilfører ikke noe nytt i det hele tatt, egentlig. Storyen er ufattelig forutsigbar denne gangen (ingen mentalt stabil heteroseksuell mann velger bort Rosario Dawson!), geekingen har vært morsommere før (Ringenes Herre-køddingen er skuffende platt), og Brian O’Hallaran ser ut som han jobber hardt med å huske de lengste replikkene sine.
Likevel er Clerks 2 en fin film, som ga en sliten filmanmelder klump i halsen flere steder. Det handler om å ha rundet tredve, å se kompisene dine flytte til grønnere sletter, og å innse at man faktisk kan være like teit som ti år tidligere, man blir litt færre om det, bare. Amen og halleluja. Det varmer dessuten hjertet å se Jason Mewes på beina igjen (etter herointrøbbel)som Jay. Slutten er den søteste happy ending siden the Princess Bride, og måten den fremstilles på er det beste Smith noengang har prestert. Kanskje er det på tide å la View Askewniverset hvile nå.
Og massevis av humoren sitter; nykommer Trevor Fehrman er spesielt bra, enten han tryner, er stein, leker med løkringer eller forbanner fittetrollet, og personlig blir jeg aldri lei av Jay og Silent Bob. Og det går ikke an å se på Rosario Dawson uten å bli i godt humør. Hun trenger bare å smile litt, så er alt greit liksom. Aldri før har Jackson five fått det til å kile i magen.
Nå har jeg sett alt han har gjort unntatt Mallrats, og har likt alt unntat den teite Jay & Silent Bob strike back. En god Kevin Smith-film er som en AC/DC-plate. Den er ikke spesielt smart eller spesielt overraskende, men noen ganger er det så fint som bare det. Anbefales triste folk i tredveåra og dyrevenner.
Mystery Science Theatre 3000: The Touch of Satan, MST3K-the movie, Master Ninja 1
Det er vel ikke så mange som leser dette som aldri har hørt om MST3K, men likevel: En gal vitenskapsmann har teleportert et menneske (Mike Nelson eller Joel Hodgson, avhengig av hvilken sesong episoden er fra) opp til et romskip, og plager ham og robotvennene hans med å true ham gjennom de kjipeste b-filmene man kan tenke seg. Vi ser filmen sammen med dem mens de kommenterer underveis. Og det er veldig morsomt. Til tross for at jeg ikke har sett mange av episodene (MST3K gikk en kort periode på Sci-Fi Channel en gan den var prøvekanal i kabelnettet her i fjorden) har MST3K absolutt en del av skylda for at jeg liker å se gamle skrotefilmer.
Av disse tre filmene er MST3K-the movie, der filmen er This Island Earth, den klart morsomste. Touch of Satan er så treeeeeeg at selv MST3Kfolket sliter med å komme gjennom, og Master Ninja 1 er så morsom at jeg ga meg halvveis fordi jeg har lyst til å se den uten spydige kommentarer først.
__________________________________________
VINNER AV TORDENDOMEN 2007: MILLER’S CROSSING
Og mer er det vel ikke å si. Jeg er veldig fornøyd med vinneren, og skrev en liten hyllest her. Takk for innsatsen for i år, Domen returnerer om 330 dager eller så, hvis ikke jobbing og wii har helt knekt Fred Ut, Sønn innen den tid.
Men dragen var kul…
FILMER SETT SIDEN SIST:
Eragon
Et sted langt borte for lenge siden står Luke Skywalker utenfor onkelens gård og ser opp mot himmelen mens han lurer på hvordan han skal komme seg derfra. Hans verden styres av et ondt imperium som ble startet ved at den onde keiseren sådde strid blant jediridderne som opprettholdt orden. Så dumper plutselig et viktig våpen for å bekjempe det onde imperiet ned i Lukes bakgård. Imperiet sender stormtropper for å ta ham, men han får hjelp av den gamle jediridderen Obi-wan Kenobi (som senere faller i kamp) til å ta seg til smuglerbyen Mos Eisley. Senere på sin vei redder Luke en (i dette tilfellet veldig) vakker prinsesse fra fiendens hovedkvarter, og han får også hjelp av rakkeren Han Solo. Til slutt når Luke Opprørernes base på Yavin, og der planlegges den første store offensiven mot imperiet…
Ok, i Eragon er R2D2/Planene til dødsstjernen en ganske tøff blå drage med stemmen til Rachel Weisz, men dere skjønner poenget. Sett inn teite navn i forrige avsnitt så er du der. Dette er likevel ikke det verste; dette er en film som stinker middelmådighet, fantasiløshet og inkompetanse i så mange ledd at jeg ikke burde gidde å ramse opp alle, men siden det jo er moro å slakte har jeg i hvert fall listet opp
10 ting som som er elendig på grensen til det underholdende i Eragon
1) Hvor mange panoreringer fra helikopter av ryttere i flotte landskaper er det plass til i en film egentlig? Et av cirka hundre tegn på at regissøren nok har sett Ringenes Herre-filmene, men ikke forstått så mye av dem.
2) Skuespillerprestasjoner: Jeremy Irons var vel verre i Dungeons & Dragons, men John Malkovich leverer en av de sterkeste Golden Raspberrty-søknadene jeg har sett noen gang. Det er ikke helt blomst ellers heller.
3) Håret til Eragon. Men han ligner på Ole Einar Bjørndalen når han smiler, og det er jo litt søtt.
4) Den stooore eeeepiske musikken som aldri, aldri holder opp. Den er fin i seg selv, men hører til i en mye dyrere film.
5) Egget som dragen kommer ut av: Det ser ut som et eller annet man spiser på Raveparties.
6) Eragons tendens til si høyt hva han tenker. For eksempel: Når egget (se punkt fem) som han trodde var en stein sprekker og dragen kommer ut sier han høyt til seg selv: “Ikke et egg, men en stein!”
7) Modell- og CGIarbeidet her. Regissøren er gammel spesialeffektmann, så han burde visst bedre. I ringenes herre hadde man modeller som var såpass interessante at man kunne fotografere dem på nært hold. Her annonseres hver dårlige modell eller cgi-panorama med statisk fotografering og den stoooore musikken fra punkt fire. Totaleffekten blir noe sånt som TADAAA! SE! EN MODELL!
8) Kostymer og makeup meningsløs kostymedesign (“Bare klin litt møkk i trynet, gutter, så ser dere akkurat ut som orker…eh, Urgaler!).
9) Magien. For det første advares Eragon om at det har konsekvenser å bruke den for mye, likevel bruker han den HVER GANG det trengs, og det får ALDRI noen konsekvenser. Dessuten er “Alvespråket” (og hvor i helvete er alvene?) rett og slett radbrukket skandinavisk uttalt med amerikansk aksent. Får å trylle fram kvister sier Eragon bare “Kvister!”, men uttaler det “Kvaistr!” .
10) Fru Ut, som leste og likte boka, mente at den er kuttet helt i småbiter her. Det forundrer meg ikke. Når du lager en film basert på en bok av en fjortis er det ikke om å gjøre å beholde de mest infantile delene på bekostning av de tingene som gir historien substans.
En film som f.eks. V for Vendetta ble ødelagt for meg ved at de involverte på et tidspunkt gjorde ETT galt kunstnerisk valg. Dette er en av de sjeldne filmene (i farta kommer jeg bare på Speed 2) der regissøren (Stefen Fangmeier, dette er hans første film) sikker i steden for å sakke ved ALLE veikryss. Alle involverte burde gå hjem og skamme seg.
Casino Royale
Imponerende å klare å stable en ny, vital Bond på beina rett etter Die Another Day, et skikkelig harakiriforsøk. Forrige gang 007-serien var i trøbbel måtte man gjennomleve en håndfull råtne Moore-filmer og et halvveis mislykket omstartforsøk med Timothy Dalton før man fant formen med Martin Campbells Goldeneye. Med Casino Royale redder Campbell ræva til Broccolifamilien for andre gang.
Det meste er sagt, jeg slutter meg bare til: Craig er en strålende Bond, den nye jordnære stilen funker flott, intrigen er utsøkt opp til et punkt, siste akt (alt etter balledaskinga) er ikke så bra som resten. Min favorittbond sammen med Goldeneye, og endelig fikk Fru Ut en Bond hun også kunne spise opp.
50-talls B-godteri. Nå også med hummersmak! Knas.
FILMER SETT SIDEN SIST:
Teenagers from Outer Space
What is this device? TELL ME! NOW!
-Den slemme Rommannen Thor lurer på hva girspaken i en bil gjør.
En gjeng romvesener (som ser akkurat ut som mennesker bortsett fra at de prater rart og har gilde treningsdresser på seg) har sett seg ut jorda som et perfekt sted for en kosomisk hummmerfarm. En av dem (med det eksotiske navnet Derek. Har Peter Jackson sett denne?) finner ut at jorda har (ganske) intelligent liv og fine damer, og blir fryst ut av gjengen. Sammen med jordboerne klekker han ut en plan (eller egentlig bare finner på ting etterhvert) for å redde jorda fra hummerinvasjonen.
Teenagers from Outer Space hører til i SF-kalkunenes ypperste pantheon. Den har alle kvalitetstrekkene i sjangeren (Psykotisk plot, skikkelig stive skuespillere, elendige effekter, tonnevis med ufrivillig humor) og er minst like underholdende som Plan 9 From Outer Space, The Beast from Yucca Flats og Robot Monster. Dessuten bruker den samme musikk som Night of the Living Dead.
Spennende bakgrunnsinfo om filmen og regissør Tom Graeff her. Fyren trodde han var Jesus!
Og du kan likegodt se hele filmen her.
Jägshemash!
FILMER SETT SIDEN SIST:
Oasis of the Zombies
En gjeng nazizombier passer på noe gull (tror jeg det var) ute i ørkenen, og gnafser velvillig på alt som kommer i nærheten. En bra sjangerfilm begraves i unødige flashbacks og mislykket drama. Etter tjue minutter så jeg meg nødt til å se resten av filmen på dobbel hastighet med enkelte stopp når noe artig var i ferd med å skje. Elendig bildekvalitet (Dette er en av filmene i boksen 50 Movie Pack: Chilling Classics) hjelper selvfølgelig heller ikke. Når zombiene slår seg løs er dette brukbar underholdning for de av oss som liker sånt, men en film som i rette hender kunne ha vært Indiana Jones og jakten på Zombienes Gull blir i steden Jess Franco prøver å regissere en film og klarer det nesten, del 150. Velfortjent snitt på 2.0 på imdb.
Borat: Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kazakhstan
Joda, Borat er vår mann, og Sacha Baron Cohen har prestert den morsomste filmen jeg kan huske å ha sett på denne siden av årtusenskiftet. Nå sier ikke det så mye. Jeg lo mer enn de fleste av Napoleon Dynamite, og Team America: World Police, men jeg er egentlig ikke mannen med mest sans for filmer som går for krampelatteren absolutt hele tiden. Som det framgår av lista under er de morsomste filmøyeblikkene ofte pakket inn i filmer med andre mørkere eller mer fartsfylte sider.
Den første traileren gjorde at jeg måtte se Borat ved første anledning, men jeg var likevel litt skeptisk. Å se folk som driter seg ut pleier å gi meg utslett; jeg klarer ikke mer enn fem minutter av gangen av the Office eller Curb Your Enthusiasm. Jeg var også spent på om Borat kunne være morsom så lenge som i snaue halvannen time, og Fru Ut var urolig for at det hele rett og slett ble for drøyt og for slemt. Ingen av delene var noe problem. Filmens historie henger overraskende godt sammen til å egentlig bare være et par dusin sketsjer, og Cohen er slu nok til å holde kjeft og la de virkelige idiotene (og dem er det nok av) henge seg selv. Det er nok ingenting som er like morsomt som åpningssekvensen i Kazakhstan, men det er nok å le av hele veien.
Litt overraskende er en politisk undertone som helt sikkert medvirket til at filmen ble trukket fra mange amerikanske kinosaler i siste liten. Det og tidenes nakenslagsmål. 11-årsgrense på denne filmen er nesten barnemishandling. Uansett: Jo hvitere og mer konservative folk er, jo mer dritt får de. Og en sekvens på bibeltreff sender filmen inn i Michael Moore-territorium. Greit nok for meg. Den religiøse høyresiden i USA trenger mer pepper enn den får.
Borat er først og fremst en sykt morsom liten film fra en lang tynn mann med baller av stål, og ikke bare i bokstavelig betydning. Anbefales voksne.
_____________________
15 Hysteriske filmøyeblikk – mulig du dauer av latter
Det fins komedier som er fantastiske filmer (som Dr. Strangelove eller His Girl Friday), det fins komedier med et enormt høyt antall krampelattere per minutt (Airplane, Team America: World Police), men på samme måte som pornofilmer sjelden har de mest erotiske øyeblikkene kommer de aller morsomste scenene som nevnt ofte i filmer med litt andre ting på hjertet enn å få deg til å le absolutt hele tiden. Ikke alltid, riktignok.
Her er noen ting som får oss til å humre bare vi tenker på dem, og samtidig benytter jeg anledningen til å offisiellt ønske min nye medskribent, Fru Ut, velkommen! Hun har vært konsulent på denne lista, så hvis du er uenig i rangeringen av de ti øverste er det hun du klager til.
15) Make’em Laugh – Singing in the Rain
Hvis Gene Kelly danser som Jet Li sloss er Donald O’Connor Jackie Chan. Sjelden har noen prøvd så hardt på å få meg til å le og lykkes så godt med det.
14) Den syngende busken – The Three Amigos
Den synger og synger og synger…
13) Stonehenge – This is Spinal Tap
Tommer=”, Fot=’ . Eller var det motsatt?
12) Jesussangen – Drop Dead Gorgeous
Denise Richards har kjøpt, drept og horet seg til favorittstempelet i den lokale missekonkurransen. Så kommer hun til talentnummeret sitt. Klasse.
11) Are you in love with me – My Left Eye Sees Ghosts
Sammi Cheng ser spøkelser med det venstre øyet sitt (et ordspill på den kinesiske tittelen på filmen The Eye, My eyes see ghosts omtrent). Og et av spøkelsene er forelsket i henne. Hun spør ham om han er forelsket i henne, og som enhver herre med stil ville gjort svarer han med å kaste seg i svømmebassenget. Jeg må se denne omigjen snart.
10) I only attack ONE – Attack the Gas Station
Sikkert vanskelig å tro for alle som sov seg gjennom denne i katakombene, men første gang vi så Bulldozer bevise at han faktisk kun slåss med en med en person av gangen var latterkrampen påtrengende for flere av de tilstedeværende.
09) BUHNNY! – Tim Burton’s The Nightmare Before Christmas
Påskeharen får seg en støkk. Sikkert enda morsommere i 3D-versjonen. Det meste blir jo morsommere i 3D.
08) Jødeløpet – Borat: Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kazakhstan
Skal ikke spolere denne, men den er fin.
07) Åpningsmonologen – Plan Nine from outer Space
“Ladies and gentlemen; we are all concerned about the future, for that is where we are going to spend the rest of our lives…” Er det ikke sånn den begynner, omtrent? Jeg burde slå opp sånt, men klokka begynner å bli mye.
06) Nedskalling med løpefart – Kamikaze Girls
Ingenting er morsommere enn overraskende vold.
05) “Jeg hater jævla parkeringsvakter!”-Lock, Stock & two smoking Barrels
Og hvem gjør vel ikke det?
04) Ibo bommer døra stygt – Kebab Connection
Ikke en original ide, men mesterlig gjennomført. Synes likevel fru Ut ville ha denne vel høyt.
03) Snorting av atombombe – Mars Attacks
Gææk, gææk, Gæææææk!
02) Froskefisking – Trillingene fra Belleville
Du trenger 1 stk. gammel dame, 1 stk. krakk, 1.stk håv, 1. stk paraply, 1 stk. tyskprodusert håndgranat (en såkalt “potato masher”)og et egnet fiskested.
01) “Faen, Kælle, du har stært en bil uten frontrute! – Slipp Jimmy Fri
Som dere skjønner bor det mer enn en Christopher Nielsen-tilbeder her i bunkersen. Håper ikke jeg spolerte denne for noen (men hvis du ikke har sett filmen ennå kan du egentlig bare ha det så godt…).
Kjøpmannen fra Venedig møter Monsteret fra Yucca Flats
FILMER SETT SIDEN SIST
Bloodlust
Uinteressant B-skrekk fra 50 tallet, vi snakker heller om
The Beast from Yucca Flats
Når jeg går litt lei av å se film (det hender en sjelden gang i blant) er det deilig å perledykke i den fine lille boksen min med skrekkfilmer. Der fins det genuine klassikere som Carnival of Souls, White Zombie, Nosferatu og Night of the Living Dead, selv om det aller meste er skrap med variabel underholdningsverdi. Men som Robin Williams sa i the Fisher King kan du finne de mest utrolige ting i søpla.
The Beast From Yucca Flats er en perle på nivå med Glen or Glenda, The Mesa of Lost Women og Robot Monster; en sublim nullbudsjetts katastrofe som ikke er lang nok til å bli kjedelig. Fribryteren Tor Johnson spiller en russisk Atomfysiker (muligens tidenes mest bredskuldrede sådann) som kommer litt for nær en amerikansk atomprøvesprenging og utvikler morderiske tendenser. I hælene har han to skyteglade, ekstremt inkompetente politifolk, og en amerikansk kjernefamilie dukker også opp for å bli skutt på og jaget rundt i et landskap som ligner veldig på det i Robot Monster.
Tor Johnson er ikke akkurat noe skummelt monster. Han har noe greier på huet, men går med stokk en god del av tiden, og er så treg at hvis man ikke klarer å løpe fra ham er man allerede død. Han er derimot mer snikete enn Solid Snake i sekvensen der han kommer seg inn baksetet på den folkevogna uten at damen i førersetet merker det (folkevogner har ikke bakdører heller).
Fortellerstemmen er den mest pretensiøse siden Bela ba oss om å dra i strengene i Glen or Glenda; perler som
Boys from the city. Not yet caught by the whirlwind of Progress. Feed soda pop to the thirsty pigs.
Serveres på løpende bånd. Ellers er skuddvekslingen i starten (der folk skyter ved å peke pistoler på hverandre uten at noe annet enn lydeffektene minner oss om at det skytes)fin.
56 minutter er så kort at dette teknisk sett vel er en kortfilm, men lengden er helt perfekt for filmer som denne. Anbefales matleie filmskribenter og alle andre med sans for humor.
The Merchant of Venice
Enda en positiv overraskelse. Filmatiseringer av komediene til Shakespeare har vært noe vanskeligere å få dreis på enn resten av materialet hans, men denne funker fint. Grunnen til det er at regissør Michael Radford rett og slett later som om dette er noe helt annet. Ordspill og dialoger som var ment å være morsomme i stykket er enten fjernet eller tonet ned, og Portia og Nerissas narrespill i siste akt kjøres uten å latterliggjøre de rundlurte ektemennene deres. Samtidig blir de erotiske slengkommentarene et par steder fremhevet, og Shakespeares mørke forviklingskomedie forandres til et sanselig kammerdrama. Dette forsterkes gjennom kostymer, scenografi og musikk, som aldri har vært vakrere i en Shakespearefilmatisering der originalens tid og sted har blitt beholdt.
Også er det skurken Shylock, da. Shakespeare skrev ham som en antisemittisk karikatur, men hele vitsen med denne filmen er Pacinos tolkning av Shylock som en grisk, streng, sta, men ikke helt usympatisk kapitalist og far som forfølges for sin tro. En slik vri er nødvendig for at dette stykket skal fungere i 2004, men dette er en mye mer radikal tolkning av Shakespeare enn noe Baz Luhrmann gjorde i Romeo+Juliet. En kan sikkert diskutere lenge om det er redelig å filme dette skuespillet som en slags kampfilm mot antisemittisme, det er i hvert fall veldig langt fra Shakespeares mening med stykket. Men denne vrien gjør jo Al Pacinos jobb med å skape en karismatisk Shylock publikum kan sympatisere med mye lettere…
Pacino tygger uansett kulisser som bare det og gjør en flott prestasjon, men det er bare rett og riktig at Lynn Collins som Portia nesten stikker av med hele filmen, siden det jo er akkurat det rollefiguren hennes gjør i stykket også. Shakespeare skrev sterke kvinner lenge før Nora gikk, men i filmene blir det ofte mye dåning og fjerne blikk. Portia er ikke bare vakker og attråverdig her (selv om hun absolutt er det også. Sikle.), men Collins gjør henne til den smarteste, mektigste personen i filmen med den største selvfølgelighet.
Dette er den beste Shakespearefilmatiseringen på en stund, og enda et bevis på at dette er stoff som kommer til å funke til alle tider. Anbefales alle som liker filmer der klimakset kommer i den store rettssalscenen.
____________________________________
Nytt
Caprica
Apropos stor kunst: Battlestar Galactica får en spinoff-serie. Den skal handle om opptakten til den første Cylon-krigen. Vi sakser fra pressemeldingen:
‘CAPRICA’
From executive producers Ronald D. Moore and David Eick (‘Battlestar Galactica’), writer Remi Aubuchon (’24′) and NBC Universal Television Studio, this new series is set over a half a century before the events that play out in ‘Battlestar Galactica.’ The people of the Twelve Colonies are at peace and living in a society not unlike our own, but where high-technology has changed the lives of virtually everyone for the better. But a startling breakthrough in robotics is about to occur, one that will bring to life the age-old dream of marrying artificial intelligence with a mechanical body to create the first living robot – a Cylon. Following the lives of two families, the Graystones and the Adamas (the family of William Adama, who will one day become the commander of the ‘Battlestar Galactica’) ‘Caprica’ weaves corporate intrigue, techno-action and sexual politics into television’s first science fiction family saga.
_________________________________
10 Movie Adaptions of the Bard that thou must behold before thou Croaketh. Ellernoesånt.
01) Macbeth (Polanski)
Polanski kjører Willies beste historie som ren skrekkfilm, med blod, tåke og halshugginger. Omtrent som Monty Python & The Holy Grail uten humoren, egentlig. Kongefilm.
02) Ran
Kurosawas Kong Lear burde være kjent for de fleste.
03) Forbidden Planet
SF-versjon av Stormen, den eneste filmen Leslie Nielsen spiller i der han ikke gjør grimaser og snubler hele tiden. Fine effekter og soundtrack også.
04) Hamlet (Brannagh)
Lang som et vondt år, men den mest ambisiøse filmatiseringen av Willie noensinne. Hele hollywood på rollelista.
05) Romeo+Juliet
Baz Luhrmanns ecstacyremiks er utrolig tro mot teksten og en fryd for øyet.
06) The Merchant of Venice (Radford)
Som jeg tror jeg skrev noen få ord om lenger oppe.
07) Rosenkrantz and Guildenstern are dead
Filmatiseringen av Tom (Shakespeare in Love) Stoppards skuespill om to bifigurer i Hamlet får en æresplass på lista. Jeg har ikke gitt opp håpet om at retorikktennis kan bli en folkesport. Det fins mange slike Shakespearemetafilmer (tøft ord!), men dette er den beste av dem synes jeg.
08) Hamlet (Olivier)
Hamlet for de som ikke orker tre og en halv time. Den med Mel Gibson er ikke så verst den heller.
09) A Midsummer Night’s Dream (Hoffman)
Morsomt stykke, særlig for oss som liker Sandman. Mange fine skuespillere som koser seg på den italienske landsbygda. En film til å varme seg på om vinteren.
10) Othello (Parker)
Lawrence Fishburne, Irene Jacob og Kenneth “Dere kan da ikke filme Shakespeare uten meg” Brannagh i en film med litt for stram overleppe, men den får denne plassen fordi jeg liker stykket.
Nyheter de fleste har sett allerede, men likevel… Og en liten KONKURRANSE igjen.
FILMER SETT SIDEN SIST:
TAI CHI II
Reprise med hr. Gisholt, som karakteriserte filmen som “ganske kul”.
ROBOT MONSTER
Fru Ut var vel egentlig for trøtt til å karakterisere filmen i det hele tatt, men var like fullt imponert over blant annet spesialeffekter, underliggende filosofi og kjønnsrolletenkning.
____________________________________
Lokalavisa Varden er blant cirka en million medier som i dag bekrefter at Daniel Craig ER den nye James Bond. Han har vært inne i bildet lenge, jeg har gjengitt ryktene her tidlig i våres en gang. De fleste har bare sett ham suge som en nilfisk i Tomb Raider, men vi som har sett Layer Cake kan vanskelig være misfornøyde. Casino Royale er neste 007-film. Den kan bare bli bedre enn den skikkelig bedritne Die Another Day.
***
Den nye iPoden med video har jeg ikke brukt for, men at iTunes nå tilbyr blodferske tv-episoder til snaue tjue kroner stykket i USA er veldig interessant. Vi får håpe de følger på i Norge. Nye Galactica-episoder for 20 kroner stykket hadde vært fint.
***
Domino, Tony Scotts nye actionfilm (som jeg hadde høye forhåpninger til), blir skikkelig revet i fillebiter av amerikanske kritikere. Rotten Tomatoes, som samler filmanmeldelser og fører statistikk på hvor mange som er positive, har den nede på 13% positive anmeldelser. For å sette dette i perspektiv: Gigli har 7%. En skrotefilm som Tomb Raider har 16. En skal være forsiktig med å forhåndsdømme, men…
***
Neste Batman-film er under planlegging, og ikke uventet er Jokeren varslet som hovedskurk. the Movie Blog rapporterer i sin podcast at et nytt navn har blitt kastet inn i disksujonen om hvem som skal spille ham. Tidligere kandidater har blant annet vært Johnny Depp og Paul “Se å få gitt kona di litt mat” Bettany. Den nye kandidaten (og dette er et GLIMRENDE forslag): Michael Keaton.
***
Og the Movie Blog var også snille nok til å linke til den nye traileren til DAY WATCH (altså oppfølgeren til Night Watch, den filmen jeg har mast mest om det siste året nest etter Land of the Dead). Herregud som jeg gleder meg. Premieredatoen i Russland står fortsatt som 1. Januar.
***
Johnnie Tos siste film, Election, har fått ny trailer (takk til Twitch). De har en lenger oppe på siden sin også, men den ser ikke ut til å virke akkurat nå. To er en av mine personlige helter, PTU, Breaking News, My Left Eye Sees Ghosts, Fulltime Killer og min personlige favoritt , Running on Karma er alle verdt å se.
________________________
LITEN KONKURRANSE, siden folk syntes det var morsomt med sånt.
I HVILKEN FILM fikk filmskaperne gratis brusautomater fra Pepsi, men kompenserte for produktplasseringen med å bare sette automatene i scener med ekstrem vold (dette i følge dem selv)?
Litt hjelp: I samme film benyttes sjansen til å ødelegge den dengang nye bobla…
" At what point on the graph do cannot and must meet?" Klassiker. Og tre små lykker rir (kanskje) igjen.
FILMER SETT SIDEN SIST:
Nå har det blitt litt for mye asiatisk surrealisme i det siste; da er det godt å kunne ty til de flotte boksene 50 Sci-Fi Classics og 50 Horror Classics. Her er alt fra klare klassikere som er ute av copyright til hylende morsomme z-filmer. Skikkelig fint når man er i humør til sånt. I går så jeg disse to:
The Galaxy Invader
En skikkelig nullbudsjettsfilm fra 1985 om et romvesen som er så uheldig å lande rett ved en landsby full av fordrukne, skyteglade hillbillyer. The Galaxy Invaders er en typisk sådårligatdenerbra-film, men ikke en jeg vil anbefale andre enn spesielt interesserte. Den har noen litt originale vendinger, men hverken historie, skuespillere eller spesialeffekter er bedre enn at jeg kjenner folk som kunne laget maken og mere til.
Robot Monster
Robot Monster er derimot anbefalt på det hjerteligste for alle som er en hund etter b-film. Denne har så dårlig rykte som noen film jeg har vært borti; den er til og med representert på IMDBs liste over tidenes 100 dårligste filmer. Og det er ikke helt ufortjent. Ro-man, monsteret fra tittelen er tross alt en Mann i gorillakostyme med en gammel dykkerhjelm/gullfiskbolle på hodet. Det skumleste vi ser robotmonsteret gjøre er i grunnen å blåse såpebobler, selv om han dreper unger og greier (sjekk hvordan den lille gutten er helt uanfektet når Ro-man nettop har kvalt søsteren hans).
Likevel føler jeg det sterkt urettferdig at denne finnes på samme liste som Manos, The hands of fate, Gigli eller (grøss) Politiskolen 5. Den har ideer som går langt utenfor normalen for denne type filmer (freudiansk drømmesymbolikk for eksempel), selv om skuespillere og dialog er sørgelige.
Den er også veldig søt (det siste forplantningsdyktige menneskeparet bruker tiden på å gifte seg i steden for å forsøke å redde livet, Ro-Man er slave av sine Kingkong-aktige følelser for et menneske), og skikkelig mørk (menneskeheten utslettes, barn drepes).
Hvis du bare skal se en film med en mann med gorillakostyme og dykkerhjelm som blåser såpebobler er det vanskelig å komme utenom Robot Monster. Jeg koste meg mer med denne enn med en film War of the Worlds. A
En underkjent klassiker, anbefales som avbrekk fra Koreanske kunstfilmer og Norske Gangstere.
_______________________________________
Tre Kompiser Gjør Comeback
Hadde ikke tenkt å blogge i dag, men dette var en nyhet/rykte det var verdt å bringe videre:
The Korean Times rapporterer at de tre kompisene Jackie Chan, Sammo Hung og Yuen Biao tenker på å lage en ny film sammen. Dette er første gang de spiller sammen alle tre i noe siden Dragons Forever i 1988.
De tre har masse klassisk HongKongunderholdning på samvittigheten både sammen, parvis og hver for seg, særlig på 80-tallet. Sammo Hung har akkurat fått en god del skryt for den veldig lovende SPL, Jackie Chan får en god del kjeft for den etter sigende veldig kjipe The Myth, mens Yuen Biao har seilt under radaren de siste 15 årene, selv om han hadde viktige roller i Once Upon a time in China og A Man Called Hero.
Trioen er også kjent som en del av the seven little fortunes, fordi de alle tre har felles bakgrunn fra Peking-operaen, og felles læremester.
Så får vi se om det er noe magi igjen.
________________________
DIAMANTER I SØPLA: FRED UTs Lille Guide til Sinnsykt underholdende Skrotefilmer du må se før du dauer:
1) ROBOT MONSTER
“At what point on the graph do CANNOT and MUST meet?”
2) GLEN OR GLENDA
“PULL the STRINGS! Dance to that…”
3) THE MESA OF LOST WOMEN
“Have you ever been kissed by a woman, like THIS!”
4) PLAN NINE FROM OUTER SPACE
“Your STUPID minds…Supid! Stupid!”
5) THE UNDEAD
“Three Witches have heads / But they’ll sever them all / The head of Helen is the third that must fall / All the Kings horses and all the Kings men cannot put the witches together again.”
6) NIGHT OF THE LEPUS
-Brølende kjempekaniner
7) THE WASP WOMAN
-Kosmetikkindustrien er farlige greier
8) THE KILLER SHREWS
-Kunne vært skikkelig skummel, hadde det ikke vært for at monstrene er vanlige hunder.
9) I WAS A TEENAGE FRANKENSTEIN
“Come on boy, I know you have a civil tongue in your head. I know because I sewed it there myself!”
10) En million andre. Jeg liker sånt. Veldig.
