Filmer siden sist: Ammetåkeutgave #1

ENCOUNTERS AT THE END OF THE WORLD / THE WHITE DIAMOND

De tre favorittregissørene mine er nok Romero, Herzog og Bergman og i dag (i dusjen, for det er slikt jeg tenker på når jeg litt plass i hodet mitt) forstod jeg plutselig hva de har til felles; på sitt beste laget (og lager) de sine helt egne regler for filmatisk fortellerkunst. Og de nærmer (og nærmet) seg mer det konvensjonelle uttrykket etterhvert som tekniske og  (muligens) kunstneriske kanter sakte slipes ned.  Romero ser ut til å helt ha mistet sin kreative kraft, Bergman trappet ned før det gikk så galt.

Herzog ser derimot ut til å stå i mot, til tross for et kommersielt gjennombrudd nesten femti år ut i karrieren sin med Grizzly Man og sin første film i studiosystemet med Rescue Dawn, begge strålende filmer. I Encounters at the end of the World er gjør han lite vi ikke har sett ham gjøre før, men hva gjør vel det? Det han pleier å gjøre er å vise oss ting ingen før har sett.

EateotW omhandler Antarktis og menneskene der. Herzog innleder filmen med å love at han ikke skal lage noen “pingvinfilm”. I stedet konsentrerer han seg om å vise sidene vi ikke har sett, de uberørte så vel som de menneskeskapte. Hvem har vel tenkt på at den største kolonien på Antarktis har over tusen innbyggere og bowlingbane? Eller hvor rotete det egentlig har blitt på selve polen? Børge Ousland må ha sett skikkelig teit ut hvis han kom dit på ski. Heldigvis er det største kontinentet i verden fortsatt rikt på det jomfruelige også, bildene fra havet under isen er like vakre som noe annet han har vist oss.

Herzogs metodikk er ganske lik fra gang til gang. I sin jakt på sannheter som er dypere enn de rent vitenskaplige går han ikke av veien for å iscenesette hendelser (denne gangen ser vi det tydeligst i selforskerne som lytter på isen), eller å instruere intervjuobjekter (Isbreforskeren vi møter fikk fem minutter på å “vise fram poeten i seg”). Han henter fram det uventet menneskelige i folkene han snakker med.

Et eksempel (som i Herzogs ånd ikke finnes i filmen i det hele tatt): Tenk deg at du er fotballtrener. Herzog intervjuer deg om tabellsituasjonen i tippeligaen fordi han lager en film om fotball. Du har på deg et litt rart brunt slips. Herzog spør deg om slipset og etter at overraskelsen gir seg får du stammet frem at du fikk det av kona di på bursdagen  din og at du egentlig ikke synes det er så fint men at hun blir så glad når du bruker det. Så har du ikke mer å si. Du kikker ut i lufta og venter på at Herzog skal stille deg et nytt spørsmål, men Herzog bare ser på deg. Til slutt sier du (for noen må jo si noe) “Jeg hater dette slipset,” mens du ler litt nervøst. Og dermed har Werner fått fram litt av sin ekstatiske sannhet.

I Antarktis er det ikke spesielt vanskelig for ham å lokke fram det spennende i folkene han snakker med, for det er ikke hvem som helst som slår seg ned der. Det er heller ikke vanskelig for ham å trollbinde med naturbilder (på Blu-Ray er filmen rett og slett grisedeilig).

Mer overraskende er det at han denne gangen fokuserer såpass lite på menneskets møte med et av jordens minst gjestmilde steder. Naturen framstår ikke som fullt så grusom denne gangen som i Grizzly Man. Når vi etterhvert likevel får pingviner er det imidlertid ikke tilfeldig at Herzog følger den som går seg vill, forlater flokken og stavrer ensom innover i landet mot den visse død.

I the White Diamond følger vi aeronaut Graham Dorrington (helst ville han bli astronaut men en ulykke med en hjemmelaget rakett satte en stopper for det)  og hans lille luftskip som etterhvert får navnet the White Diamond.

tWD er en mer følelsesmessig engasjerende film enn Encounters´potpurri av mennesker og steder fordi den fokuserer på en fyr og folkene som jobber for ham. Det er også en mer alvorlig film fordi Dorrington i hvert fall delvis er motivert av en dødsulykke forårsaket av hans forrige luftskip. Herzog selv er mer deltakende som karakter her (det har jeg sansen for siden jeg bortimot forguder mannen), slik sett kan man si at denne filmen ligner litt mer på Grizzly Man også.

Den er ikke fullt så visuelt halsbrekkende som tematikken skulle tyde på, men  avsluttes av det flotteste enkeltskuddet jeg har sett i noen film. Dette alene er grunn nok til å kaste seg over den hvite diamanten.

Encounters at the End of the World, the White Diamond, Grizzly Man, La Soufriere og the Flying Doctors of South Africa fås nå på Blu-Ray og DVD i boks. Gjett om jeg anbefaler.

PONYO PÅ KLIPPEN VED HAVET

Howl´s moving Castle (det Levende Slottet) var etter mitt syn den svakeste av Hayao Miyazakis filmer. Den var selvfølgelig spennende, vakker og særegen, men den inneholdt lite vi ikke hadde sett i Mononoke, Spirited Away eller Laputa. Dette var en film Miyazaki fikk i fanget fordi den opprinnelige regissøren ikke kunne gjøre den, om dette hadde noen innvirkning  på sluttproduktet skal jeg ikke våge meg inn på.

Etter Howl´s ga Miyazaki (i følge wikipedia) uttrykk for at han var lei av cgi, og ønsket å returnere til rent håndtegnet animasjon. Storyboardene til Ponyo ble malt med akvarell, fordi filmen etter sigende skulle få en annen stil enn de foregående. Og det gjorde den.

Tradisjonell todimensjonal animasjon består tradisjonelt sett av en statisk bakgrunn med animerte figurer på. Hvis du ser f.eks gamle Disneyfilmer vil du se ganske tydelig hvilke deler av bildet som kan bevege seg.  Den enklere stilen i Ponyo gjør at ALT kan bevege seg. Når havet er i opprør er det VIRKELIG i opprør. Hvis det er slik at den er fri for datagrafikk er Ponyo den flotteste rent håndtegnede spillefilmen siden Disneys storhetstid på 40-50 tallet.

Handlingen er klassisk Miyasaki. En omtrent fem år gammel gutt (Ut Junior kjente seg veldig godt igjen) fanger noe han tror er en gullfisk, men det viser seg å være datteren til en trollmann. De blir glade i hverandre og jenta (som får navnet Ponyo) bestemmer seg for å bli en ordentlig jente, men når man er ektefødt datter av havet byr selvfølgelig slikt på problemer. Jeg mener jeg nevnte noe om havet i opprør.

Jeg er veldig glad i den litt voksne (men også mer animetypiske) Princess Mononoke og den ufattelig søte Totoro, men Ponyo er like god og kanskje bedre. Den har Totoros uskyld og varme,  og gigantiske fantasiactionsekvenser som i Mononoke. Karakterene er like troverdige som jentene i Totoro og Spirited away og det fantastiske elementet er like underlig som i den sistnevnte. Miyazaki på dette nivået er simpelthen verdens største barnefilmskaper. Fin norsk dubb også, synd ikke markedsføring og distribusjon har stått helt i stil.

2009 er i ferd med å bli et flott filmår.

Filmer sett siden sist: Russisk Fantasi. Sokkedukker. Annet.

Wolfhound

Det er så sjeldent med rene fantasyfilmer at de alltid starter med bonuspoeng hos meg, men altfor ofte viser det seg at de henfaller til å fortelle den samme historien om og om igjen. Ingen har helt klart å få til fantasy siden Lord of the Rings. Det går ikke denne gangen heller, til tross for mye fint på den tekniske sida. Det er først og fremst manus og regi det skorter på her. Den stereotyp handling rotes unødig til; det er direkte imponerende å fortelle et helteepos, en av menneskehetens eldste historier, på en slik måte at det er vanskelig å få tak i hvem som er hvem, spesielt på skurkesida. Er du sulteforet på filmer med magi, svære sverd, snertne prinsesser og vakre landskaper kan du med fordel se denne før drit som Eragon. Minuspoeng for skikkelig ufin behandling av høygravide i åpningssekvensen, det der var ufint og veldig unødvendig.

The Muppet Show (Sesong 1)

Er det sånn nå at folk ikke kjenner til the Muppet Show? Jeg tror jeg skal gå ut i fra at dere vet hvem Kermit, Fozzy, Miss Piggy og co er og bare informere om at sesong en nok er mest for hardbarkede fans. Konseptet er liksom ikke helt spikret, mange av de beste sketsjene (Piiigs iiiin Spaaaaaaace!) er ikke på plass ennå, og mye av humoren er forferdelig platt. Omtrent en gang per episode skjer det likevel noe litt magisk, enten det er favoritter som finner plassen sin (svenskekokken er og blir genial) eller overraskende fine øyeblikk fra (stort sett, Vincent Price er jo med) b-listerne på gjestelista. Hvem hadde trodd at det skulle være så søtt å se Twiggy synge Beatles´ In my life, eller at Sveitsiske mimeartister var så kule? Også har vi jo denne. Og denne. Og selvfølgelig denne .

Tror jeg våger meg på sesong to også. Blir humoren for tørr er det bare å slå på det veldigfine triviatekstsporet.

Dessuten:

Star Wars Episode III, for å teste ut ny TV og oppskalerende DVD-spiller. Gud som Hayden Christensen suger. TekkonKinkreet, som jeg tøtsjet innpå her. Fido, med helt ålreit kommentarspor. Tre kortfilmer av Werner Herzog. The Great Ecstasy of the Sculptor Steiner er en nydelig liten sak om skiflygeren Rudolf Steiner, som var så god at han trynet i overgangen rundt 180 meter annenhver gang han hoppet. La Soufrière er et stilig portrett av øya Guadaloupe etter at befolkningen har blitt evakuert på grunn av et nært forestående vulkanutbrudd, så Herzog som det går an. How Much Wood Would a Woodchuck chuck er et alt for langt portrett av kvegauksjonariuser og deres tungegymnastikk.

Og No Country for Old men, som mye alt er sagt om. Coenbrødrene starter på mange måter på nytt her, med sin mest modne film, der eksentrisitetene fra mange av deres beste og verste tidligere filmer er erstattet med vakre bilder og tredimensjonale hovedpersoner. Det blir nesten litt som med Nick Cave; det er godt å se sine idoler finne nye sider av seg selv, men gamle fans vil alltid ha noen eldre favoritter. Forsiktig overhypet?

Jorda rundt på tre flytt

U-Carmen e-Khayelitsha
Karmen (som den heter i den billige men fine norske DVD-utgaven) er rett og slett Bizets opera, transplantert til en township i Sør-Afrika og oversatt til det Xhosa, landets nest største språk. Xhosa er fullt av strupe- og klikkelyder, ikke det første språket man tenker på når det skal synges opera. Og dette er skikkelig opera, til Fru Uts store fortvilelse. Sangen mikses sammen med reallyden, og et par steder frontkolliderer Bizets musikk med afrikansk folkemusikk. I denne versjonen jobber Karmen på en liten sigarettfabrikk, smugler litt og forfører folk på si. En godtroende politimann er med på notene, men ting kommer snart ut av kontroll.

Er du allergisk mot opera er dette et dødfødt prosjekt, men for oss andre er dette en mirakuløs film. Miljøskildringene fra Khayelitsha hadde klart å bære en mye svakere film enn dette, men kombinert med solide skuespillerprestasjoner (Pauline Malefane som Carmen er helt rå) og en av musikkhistoriens mest minneverdige verker blir dette en cinematisk kinaputt. Det eneste jeg har å utsette på denne er at den første og siste halvtimen er bedre enn timen i midten.

Regissør Mark Dornford-May og hans førstedame har etterpå laget Son of Man (Jezile), som ikke handler om LordX, men om Jesu liv, igjen transplantert til Sør-Afrika. Og gjett om jeg skal se. Få den hit!

(Carmentrailer)

Incident at Loch Ness
Werner Herzog forsøker å lage film om Loch Ness-monsteret samtidig som et filmcrew lager dokumentaren Herzog in Wonderland. Produsent Zak Penn synes konseptet trenger ei berte (“sonarekspert” Kitana Baker) og et lite snev action. Ting tar av. Det hele er egentlig en liksomdokumentar, regissert av Penn. Imdb er full av kommentarer fra folk som trodde greia var ekte. I hvert fall til alle tar på seg matchende dresser a la the Life Aquatic.

Herzog har uttalt flere ganger at han ikke skjønner ironi, men å tulle litt med mytene om sin egen person har han tydeligvis ingen problemer med. For oss som dyrker jorda han peker kameraet på er det selvfølgelig hylende morsomt å se ham snerre “This is the most chaotic production I´ve ever been on, and I´ve been on a few tough ones!” Penns mumling om at de i hvert fall ikke skulle dra båten sin over en jævla ås er vel filmens humoristiske høydepunkt.

Konseptet er herlig det, og som i Werner Herzog Eats his Shoe er det visst vanskelig å ha Herzog foran kameraet uten å hylle mannen og myten, så hvis du ikke har sett noen av filmene hans får du en grei innføring her. Problemet er at Zak Penn slettes ikke er noen Herzog i regissørstolen, og han er en skikkelig skroten skuespiller som (i motsetning til Herzog og de andre) ikke klarer å spille seg selv overbevisende. Karakteren hans er bare irriterende, ikke interessant på noe nivå. En litt strammere film med en litt mer overbevisende “skurk” hadde blitt en liten perle. Filmen ender i stedet opp som en slags Haisommer-parodi for Herzog-fans, det er jo heller ikke å forakte. Artig, men ikke essensielt (trailer).

Dororo
Overraskende sprek Manga-filmatisering (Tegneserien ble laget av Osamo Tezuka, mangaens gudfar) som har de tøffeste demonene siden Great Yokai War, og litt av den samme tonen samtidig som at den forsøker å si noe litt dypere om fedre og sønner og slikt. Hvis det er lenge siden du har sett en god fantasy/samurai/action-ting er denne anbefalt.

Mer orker jeg ikke å skrive akkurat i dag, men her er i hvert fall en trailer.
__________

Vinner av Domen III: Blade Runner
Greit nok, det vel?

En god del av de mest etterlengtede i 2007 i en post

Rescue Dawn
De to siste årene er det ingen regissør jeg har brukt mer tid på enn Werner Herzog. Jeg har sett et titall av filmene hans (og ennå har jeg mye fint igjen), og har lest den flotte boka Herzog on Herzog. Og hadde jeg hatt tid skulle jeg sett alt sammen om igjen med en gang, gjerne med Herzogs flotte regissørkommentarer på lydsporet. En ny Herzog-spillefilm er nok derfor en større hendelse for mange andre av hans fans enn for meg, for jeg har jo ikke rukket å savne ham. Da er det mye større med Futuramafilmen under.

Rescue Dawn er Herzogs Land of the Dead. Som Romero vender Werner tilbake til noen av sine favorittemaer (ikke zombier, men menneskets forhold til naturen og forholdet mellom dokumentar- og fiksjonsfilm)med et litt større budsjett, en aning mer kjente fjes og litt mer hollywoodske virkemidler enn det han vanligvis benytter.

Dieter blir skutt ned over Laos like før Vietnamkrigen bryter ut for fullt. Han blir mishandlet, kastet i en bitteliten fangeleir og rømmer. Historien er ikke spesielt komplisert, og Herzog har i tillegg fortalt den før, i dokumentaren Little Dieter Needs to Fly. Hvorfor gjøre det en gang til? Herzog innrømmer at fiksjonsfilmen hans er fulle av virkelighet og at dokumentarfilmene hans har elementer av fiksjon, så kanskje han følte behov for å fortelle den på ordentlig? Det har uansett blitt en fascinerende film.

Christian Bale har aldri imponert meg noe voldsomt. Jeg synes ofte han er overtydelig i valgene sine (han flagget sin del av cliffhangeren i the Prestige noe voldsomt, for eksempel), og at han klarer å slanke seg ned til skjelettdimensjoner handler lite om skuespillerkunst for meg. Men denne gangen er han strålende, og gjør Dieter til en fascinerende, motsetningsfylt karakter. Fremstillingen av hva sult og fangenskap gjør med deg er intenst imponerende her. Man blir sittende og lure på om Steve Zahn og Jeremy Davies kom seg gjennom dette uten varige men. Ikke fordi de er skremmende tynne (det er de), men fordi de er så veldig, veldig overbevisende.

Ingen skildrer jungelen som Herzog heller. Det er så utrolig vakkert, men du kjenner hvert skritt personene tar – hvert eneste sekund du har tilbragt i et kratt (og hvis du aldri har slitt deg gjennom et kratt anbefaler jeg deg å kaste deg utfor første skogkledde veikant du ser) kommer tilbake for å hjemsøke deg, for du kjenner at akkurat sånn hadde de det da de filmet dette.

Mange har kritisert den i overkant lykkelige slutten, men jeg tror det rett og slett var omtrent slik det skjedde, og at Herzog driter i om det ser ut som en klisje. Min eneste kritikk er egentlig soundtracket. Det er nydelig, men jeg skulle så gjerne hatt Popol Vuh i steden. Det er liksom de som skal ligge i bakgrunnen når Werner drar på Skauen.

Futurama: Benders Big Score
I dusinvis av poster og over flere år har jeg mast om Futuramas tilbakekomst. Hverken Fireflys ferd til filmlerretet, Babylon 5s kamp for sin siste sesong eller for den saks skyld Family Guys plutselige gjenoppstandelse rører meg like sterkt.

Og det deilige er at det er akkurat som om de aldri har vært borte. Like barnslig, grisete, genialt og dødelig morsomt som før. Tonen er nærmere den litt mer alvorlige sesong fem enn starten, og referansene til serien er så utrolig mange at det er vanskelig å si hvordan ikke-frelste vil se på dette, men for en gang skyld bryr det meg ikke. They´re back Baby! Årets animasjonsfilm med et lysår. Simpsons? Bah. Rattatouille? Trenger manusforfatter.

Den viktigste filmen med Al Gore i år.

Beowulf
Nevnte i forrige post at 2007 har vært splatterkomediens år, men jaggu har det vært noen fantastiske (i dobbel forstand) blockbustere i år også. Både 300, Transformers, Stardust og Beowulf er snadderfilm med selvskreven plass i den veldig trange DVDhylla mi. Det vil si, 300 mister sin plass til den langt tøffere Beowulf. Jeg kritiserte 300 fordi det var for lite slåssing der, med det mente jeg at de delene av filmen som ikke foregikk på slagmarken var mye svakere enn resten. I Beowulf er alt finfint, testosteronnivået er om mulig ennå høyere, og historien mye bedre. At Beowulf er 100% animert (eller mokappet eller hva du kaller det) mens 300 hadde en og annen skuespiller av kjøtt og blod betyr lite.

Animasjonsteknikken har fortsatt noen svakheter, bare krigsfangene i Rescue Dawn har mer livløse øyne enn Beowulfs hovedpersoner. Angelina Jolie er egentlig den eneste som ser levende ut, sikkert fordi hun ser litt dataanimert ut i virkeligheten også (det er ikke for det, du kan tasse rundt i all din animerte nakenhet så mye du vil, Angelina, du er ekte nok for meg). Men mimikk er oppskrytt. Se Strings hvis du ikke tror meg.

Neil Gaimans manus (i tospann med Roger Avary) er det beste han har levert for film til nå. Ikke bare gjør det interessante ting med en historie en god del (i hvert fall utenfor Norge) kjenner til, han peprer det hele med en infam svart humor og en sympati for sine monstre gamle fans vil kjenne igjen. Grendel er det frykteligste monster jeg har sett på film på en stund, på mer enn en måte.

Et herlig kvad, tøffere enn toget, med en deilig drage. Hva mer kan man forlange?