Og Lazarus graver
DIG, LAZARUZ, DIG! Er omtrent femtende plate fra Nick Cave & the Bad Seeds, og sakte men sikkert graver Cave og hans stadig skiftende følgesvenner seg ut av melankolien som nesten kvalte ham på slutten av nittitallet. De siste årenes Cave-plater har vært ujevne forsøk på å finne igjen noe av galskapen som preget produksjonene hans fram til og med Let Love In, og det sier noe om mannens geni at resultatet aldri har vært uinteressant, og sjelden dårlig. Selv den ganske så kjipe Nocturama-plata har for eksempel fantastiske Babe I´m on Fire (del 1, del 2, sjekk goth-parodien med Caves tidligste plater under armen! Mannen har aldri likt sortkledde). Forrige Bad Seeds-plate, Abbatoir Blues / the Lyre of Orpheus, var strålende, men hadde noe kontrollert over selv sine aller beste øyeblikk, og fjorårets Grinderman-prosjekt var tøft, men litt lett innholdsmessig. Men vi er vel mange som har hatt No Pussy Blues i blant.
Ikke at man skal avskrive ballade/salme/poet-Cave, ingen andre kunne skrevet noe så vakkert som As I sat sadly by her Side eller Into My Arms, og han har laget slike låter i hele sin karriere, det er bare det at de aller beste platene hans etter mitt syn er de der man merker at han opererer uten sikkerhetsnett. Det er en nerve i Nick Cave på sitt beste, i tillegg til de litterære og musikalske kvalitetene som alltid er der. Jeg glemmer aldri første gang jeg hørte Do You Love Me, for eksempel; et inferno av lidenskap, en orgie av orgel, helt ulikt noe the Bad Seeds hadde begått tidligere.
Det er snart tjue år siden jeg kjøpte min første Nick Cave & the Bad Seeds – plate (vakre og melodramatiske the Good Son, den med the Weeping Song), så jeg må vel kunne beskrives som blodfan, selv om det var folk som mente han var blitt for kommersiell allerede da. Selv om jeg alltid finner noe fantastisk krever jeg både både gammel galle og nytt blod av en ny Cave-plate. Innfrir Lazarus?
Tja, egentlig gjør den det, selv om det ikke er alt jeg liker her. Tittelsporet er helt fantastisk, den tøffeste singelen fra Caves hånd i manns minne, med en kombinasjon av humor, galskap og lett funky støy av den typen the Bad Seeds alt for sjelden får kreditt for. De siste platenes enklere rockekomp blandes med tekster som høres nesten improviserte ut (det var mange år siden sist!) og resultatet kan best beskrives som friskt. Mine favoritter til nå i tillegg til tittelsporet er Moonland, en skittenfunky slektning av Slowly goes the Night og Red Right Hand, og Night of the Lotus Eaters, der lunta tennes på, brenner, brenner, brenner og brenner litt til og aldri eksploderer. Og det gjør ingenting, selv om jeg satt og ventet på en gitarsalve fra Blixa Bargelds som selvfølgelig aldri kom, siden han er i eksil. Han hadde gjort seg på denne plata.
Det er en del reint kødd her, spesielt We Call upon the Author to Explain (full av seg selv, uinteressant) 0g More News from Nowhere som gjør at det finnes minst ti Nick Cave-plater som er bedre, men etter å ha hørt denne tror jeg gutta fortsatt har klassikere inne. Og denne plata kommer til å låte aldeles fantastisk live. Fri for mørke, melankoli, gud og helvete blir det spennende å se hvor veien går videre.
NICK CAVES FEM BESTE SKIVER (imo)
1) THE FIRSTBORN IS DEAD (1985)
The Bad Seeds har flyttet til Berlin, og Caves tekster er fulle av blues, gospel og smerte. Tupelo, en bibelsk gjenfortelling av Elvis´fødsel OG en John Lee Hooker-cover på samme tid er hans kanskje største øyeblikk. Wanted Man (mest kjent med Johnny Cash), Knocking on Joe (om fanger som brekker fingrene for å slippe å jobbe), Blind Lemon Jefferson og den muligens litt selvbiografiske Black Crow King er på samme nivå.
2) YOUR FUNERAL…MY TRIAL (1986)
Galskap fra ende til annen. Her spilles det på brannslukningsapparater, Caves tekster er på sitt mest paranoide og balladeøyeblikk som Sad Waters føles som oaser i ørkenen. Jack´s Shadow, om en mann som forfølges av skyggen sin, er min favorittlåt fra Nick Cave & the Bad Seeds. Mørke, galskap, en utrolig fortellerkraft og kølsvart humor kompet av de tøffeste bandittene på kloden: alt er her.
3) LET LOVE IN (1994)
Andre plate i Sao Paolo. Full av farger der Firstborn er i svart/hvitt. Tullete pønklåter som Jangling Jack (do da do do da do!) dukker opp med jevne mellomrom heretter. Caves mest umiddelbare plate, med monsterhiten Red Right Hand, Loverman og de to delene av tittelsporet som høydepunkt. Og Lay Me Low! Sånn vil jeg ha begravelsen min!
4) TENDER PREY (1988)
Det er meningsløst å operere med ord som objektivitet når man snakker om musikk, men det er fristende å kalle denne den objektivt beste plata. Den har uforlignelige the Mercy Seat, herlige Up Jumped the Devil, Deanna (den første Bad Seeds-låta med standard Backbeat og en forgjenger til mye av Dig, Lazaruz Dig!), de bibelske City of Refuge og Mercy, og balladene New Morning og Slowly goes the night. Balansen mellom de forskjellige delene av Caves reportoar er tilnærmet perfekt. Jeg liker bare de over bedre.
5) B-SIDES & RARITES (2005)
Dette er juks, selvfølgelig, men mange av de absolutte favorittlåtene mine finnes bare her, blant annet The Ballad of Robert Moore and Betty Coltrane (B-siden på Kylie-singelen), God´s Hotel, Little Empty Boat og I´ll Love You till the End of the World (fra filmen).
Redd heiajenta – Redd verden. Redd ballerinaen…nei forresten, du har ikke sjangs.
Suspiria
Det var på spillfestivalen Arcon på Blindern en gang midt på nittitallet. Som vanlig når kvelden falt på der i gården vandret jeg hvileløst fra rom til rom.
I tilegg til rollespill, Magic-kort og miniatyrer hadde (og har) Arcon to kinosaler med kultfilmer som stort sett ikke ble allment tilgjengelige i Norge på årevis ennå. Her så jeg gjennom årene filmer som Blade Runner, Apocalypse Now, Re-Animator, Dune, Dawn-, Day- og nyversjonen av Night of the Living Dead, Akira, Henry: Portrait of a Serial Killer, Meet the Feebles og litt senere Desperado, Princess Mononoke og japanske Ring for første gang. Når jeg tenker meg om så savner jeg Arcons gullalder (som for meg tok ugjenkallelig slutt med primus motor Johannes H. Bergs altfor tidlige død i 2004) nesten like mye som noe menneske jeg har kjent.
Men nok om det.
En blind mann forlater en Bierstube med hunden sin. Han vandrer gjennom byens tomme gater. Bebyggelsen er underlig, et torg nesten romersk i stilen. Syk, skjærende kakafonisk musikk høres. Han vet det er noen der. Vi som ser på også, men det er ikke et annet menneske å se. Kameraet sirkler mannen med truende bevegelser. Mannen spotter mørket i frykt. Det blir stille. En flokk fugler letter fra et hustak. Mannens blindehund kaster seg over ham og river strupen av ham.
Dette var mitt første møte med Suspiria, regissør Dario Argento og husbandet hans, Goblin. Senere skulle det bli mange, mange flere.
Det er ikke noen vits for meg å forsøke meg på noen objektiv analyse av denne filmen, jeg elsker den altfor høyt til det. Da jeg debuterte som elektronisk filmanmelder med en Guide til cirka hundre filmer du må se før du dauer skrev jeg følgende:
SUSPIRIA
Dario Argento. Udo Kier. Alida Valli. Goblin. Escher. Storm. Hekser. Kniv. Snorking. Helena Marcos. Piggtråd. Blod. Glassmalerier. Blindehund. Magotter. Mareritt.Ekstase.
Litt pretensiøs, kanskje, men den funker.
Minst en filmblogger vil gjerne ha igjen drøye halvannen time av livet sitt på grunn av den anmeldelsen, så jeg skal ikke forsøke å overbevise noen flere. Jeg skal heller ikke skrive side opp og ned om bruken av technicolour, hvordan soundtracket ble laget før filmen, hvordan manus visstnok for en stor del ble drømt før det ble skrevet eller hvor kraftig the Third Mother kommer til å suge i forhold. La meg i steden avslutte med en god historie:
Jeg viste min gode venn Inge(han med Tor og Kristus fra katakombene, for tiden i forhandlinger med folk i hovedstaden for å få solgt varulvmanuset sitt) Suspiria for noen år siden. Han likte den ikke, og lett rystet dro han sporenstreks ned til Café Radio i Skien sentrum for en terapeutisk halvliter. Bak disken stod Radios siste eier før endelig nedlegging (sånn er Skien: Alle flytter, alt legges ned, jeg blir gammel og det er ikke noe moro her lenger. Faen), Gennaro. Inge fortalte at han hadde vært hos en kompis og sett en aldeles jævlig film fra moderlandet, laget av en fyr som het Dario Argento. Jeg var jo ikke til stede, men Gennaro svarte noe sånt som dette:
-Argento, ja. Jeg pleide å tappe øl til han på en pub jeg jobbet i for mange år siden. Skikkelig rasshøl.
DESSUTEN:
Heroes (1.1-1.11), som er akkurat så bra som alle sier. Herlige tegneseriereferanser og en litt lettere tone enn gravalvorlige serier som Lost eller Galactica. Hiro er konge. Jeg har også sett de tre første episodene av City of Men, tv-spinoffen til City of God. Sykt gode halvtimes episoder om favelaens neste generasjon. Fjernere fra vår virkelighet enn all verdens sf. Ikke så Tarantinotøff i trynet som filmen, men fortalt med samme realisme, intensitet og vidd. Absolutt anbefalt.
En hyllest til blanke øyne og hårete føtter
FILMER SETT SIDEN SIST:
Riget II, del 3-4
Vel er som nevnt sesong 2 av Riget ikke helt opp til det foregåendes himmelhøye standard, men den fabelaktige siste episoden gjør opp for mye. En fortsettelse (enten animert eller i bokform) hadde gjort seg. Av nykommerne i andre sesong må Erik Wedersøe som den forskrudde terapeuten Pigenes Ole nevnes spesielt. For en herlig fyr.
The Lord of the Rings – The Fellowship of the Ring (Extended Edition)
The world is changed.
I feel it in the water.
I feel it in the earth.
I smell it in the air.
Much that once was is lost,
for none now live who remember it.
How to begin. Hm…
Matematikken, det faktum at jeg har en sønn og en sakte forsvinnende pannelugg forteller meg at allerede har gått fem år siden 2001. Likevel har verden forandret seg mer enn livet mitt, den er ikke til å kjenne igjen. Mer forandret seg i månedene etter 11. September 2001 enn på de foregående 10 årene. Verdenshjulet snurret seg et hakk videre, og der har det stått siden. Når jeg leser nyheter har jeg vanskelig for å tro at jeg kommer til å like hendelsene som avslutter omdreiningen som nå pågår.
Men noen ting er bestandige, filmer for eksempel. Selv om unntakene blir flere og flere er hovedregelen at filmer ikke forandrer seg, de pusses til nød blankere. At meningene våre om filmer forandrer seg skylles bare sjelden at filmen har forandret seg, som regel er det vi som ser på. Med det for øyet skal jeg fremover se om igjen de tre filmene i Peter Jacksons Ringenes Herre – trilogi. Filmer laget i forrige tideverv, men utgitt i dette. Og siden jeg ikke har forandret meg så voldsomt har neppe dyrkingen min av disse filmene forandret seg stort heller. Vi får se.
Lite tyder på at Peter Jackson var interessert å justere noe særlig på filmene sine for å tilpasse en ny tid. Men han ga ut en spesialutgave av hver film året etter kinopremieren, med ekstra materiale for folk som, som meg, mente at det manglet litt her og der. Da trilogien ble sluttført med Atter en Konges Langversjon til jul 2004 var det klart at det var de lange versjonene som var de definitive, de korte var for kinogjengere med brus og dårlige blærer. Del tre ble forlenget med 50 minutter, og kinoversjonen føltes som en litt lang trailer for DVDversjonen. Likevel fikk del tre en bøtte med Oscarer, kompensasjon for Fellowships 4.
For det er (i hvert fall for meg) liten tvil om at dette er mesterverket i Peter Jacksons Tolkiensyklus, og at en eventuell framtidig filmatisering av the Hobbit neppe kan forandre på det. Den enorme mengden bonusmateriale på DVDen forteller oss en god del om det mot og stormannsgalskap som krevdes for å ikke bare filmatisere en av verdens absolutt høyest elskede bøker, men å praktisk talt gjøre det i bakgården sin, i et land med fler sauer enn mennesker. Alt dette er imidlertid ved siden av poenget. Poenget er selvfølgelig ikke annet enn at The Fellowship of the Ring er en Jævlig Bra Film.
Det er her Jackson har tid og mulighet til å la filmen leve, til å la musikken (Tidenes beste orkestrale lydspor etter min mening) og bildene introdusere oss for den fantastiske naturen (gjort enda mer fantastiske med spesialeffekter som mange steder fortsatt er i overkant av industristandarden)og til å la oss puste mellom slagene. En god kompis av meg sa en gang at Ringenes Herre er best når den handler om en gjeng som er på tur, og han har et poeng. Flere av høydepunktene for meg består i å reise med brorskapet, særlig møtet med Steinstatuene, Argonath, gir meg skikkelig klump i halsen. Nesten så hobbypadlingen min med kajakk de siste årene kan spores tilbake hit.
Skuespillerne får tid og rom her også, og alle plasser er perfekt besatt. Skal ikke jobbe meg gjennom den halvtimes lange rulleteksten og skryte av hvert enkelt navn på rullelista, men Ian McKellen skulle jo hatt Oscaren sin for denne (Men hvem var det han go’blunket til under rådsmøte i Kløvendal? Elrond? Kjør sekvensen på halv hastighet og se selv.), og jeg må trekke tilbake påstanden om at Orlando Bloom gjorde sin beste rolle i den nye piratfilmen; det var basert på den gradvise misbruken av Legolas-karakteren utover i trilogien. Her er han perfekt. Sjekk ansiktsuttrykket til den udødelige alven som ikke forstår døden når følget kommer ut av moria. Klasse. Cate Blanchetts Galadriel er den dristigste tolkningen, mer truende og overjordisk enn bokens mer moderlige alvedronning, hun bærer den eneste sekvensen i filmen som føles litt usammenhengende og springende. Men det kan skyldes at den foregående halvtimen (fra følget entrer Moria til de kommer filleristet til Lothloriens grense) er det mest perfekte stykke filmaction jeg noensinne har fått oppleve. Den som var 12-13 år og ikke hadde lest boka og fikk oppleve det der!
Og sånn kunne jeg holde på. Denne filmen er (som boka) det perfekte balansenummer mellom høy- og lavkunst, mellom action og drama, mellom små karakterøyeblikk og gigantisk fyrverkeri. Det er et lite mirakel at det aldri går galt, men i denne filmen gjør det ikke det. Lothloriensekvensen føles som nevnt litt usammenhengende, Gollum er ikke like imponerende som i neste del, ellers har jeg ingenting å utsette.
Jeg har lest boka fire-fem ganger, sist etter å ha sett filmene, og jeg holder filmene for å være en forbedring strukturelt, særlig denne. Tingene som gjøres mer dominerende i filmene (Aragorn og Arwens kjærlighet, Sarumann) er logiske, fjerningen av Tom Bombadil fjerner noe av romanens engelskhet men gjør fortellingen lettere tilgjengelig. Personlig skulle jeg ønske vi hadde tid til å skvise inn noen flere av Tolkiens dikt og sanger, men helt borte er de jo ikke.
Da jeg leste Ringenes Herre for første gang gikk jeg i åttende klasse. Jeg brukte en uke, og det øyeblikket jeg var ferdig gråt jeg en skvett og begynte øyeblikkelig forfra igjen. 16 år senere ser jeg the Fellowship of the Ring for femte gang, feller en liten tåre og er klar til å enten se den forfra eller gå rett løs på To Tårn, men må hente Ut Jr. i barnehagen og gjøre kaffeavtaler i forbindelse med Bollywoodfestivalen i Oslo. Får ta den senere, da.
Noen ting forandrer seg, ofte de viktigste. Men noen ting er bestandige.
Så sluttet det hele med en binær soloppgang. Og i Regnet etterpå.
FILMER SETT SIDEN SIST: Star Wars episode III – Revenge of the Sith
Ojda. Det der var skikkelig tøft. Jeg skal ikke ødelegge for dere som ikke har sett den enda, men var det virkelig bare meg som hadde klump i halsen?
Star Wars vs. Ringenes Herre har vært et hett diskusjonstema blant filmgeeks på nettet siden Phantom Menace kom i 1999, og for meg er det ingen tvil om at Peter Jackson vant akkurat den boksekampen sammenlagt. Men i de siste minuttene av tredje runde reiste George Lucas seg, blodig og utslått, og tok innpå med mange poeng.
Forholdet mitt til Star Wars og Ringenes Herre er omtrent like religiøst. Jeg var 14 når jeg leste Ringenes Herre for første gang i 1989. Jeg brukte en uke på de cirka 950 sidene, og når jeg var ferdig begynte jeg forfra og leste den en gang til. Mitt første møte med Star Wars kom fem år tidligere gjennom tegneserieversjonen av Return of the Jedi, og i årene i mellom var Star Wars en stor del av livet mitt; det var vel nesten bare Lego, fotball og Transformers jeg brukte like mye tid på. Hele Bøle hadde Star Wars-feber i årevis. Hr. Sjøstedt, Hr. Pedersen og Hr. Stensrud var vel hardest angrepet i tillegg til meg, men hr. Gulløy var den som hadde vett på å ta opp A New Hope på video når den for første gang gikk som mandagsfilm, i 1984, tror jeg. Sammen med Day of the Dead er det filmen jeg har sett flest ganger, og i motsetning til Day of the Dead er det ALLTID like kult å se den.
jeg kommer aldri til å glemme adrenalinkicket jeg hadde når jeg for første gang fikk se følgende på en skjerm, det var altså en mandagskveld rundt midten av åttitallet. Jeg husker i hvert fall at den begynte klokka ni, og at hele familien hadde benket seg for å se hva lillebror hadde mast så sinnsykt for Var Torgeir der? Litt usikker. Uansett:
A LONG TIME AGO
IN A GALAXY FAR AWAY…
Jeg skalv og kunne ikke sitte stille når musikken smalt inn, logoen kom opp og det største jævla romskipet noen noensinne hadde sett kom rumlende over tv-skjermen. Foreldrene mine trodde nok jeg var gæren, og på en måte var jeg det også. Og jeg var ikke den eneste, selv om den første store bølgen fra 1977 nesten var ferdig med å skylle over verden og den neste ikke fulgte før 15 år senere.
Star Wars er sånn: Enten er du innafor eller så er fu utafor. Enten skjønner du hvorfor folk i Los Angeles gidder å kle seg ut som jediriddere for så å kampe i et halvt år utenfor FEIL KINO, eller så skjønner du det ikke. Min høyt elskede kone har blitt truet gjennom alle de fem foregående filmene. Hun sa i 2002 at episode to var «Grei nok.» Det er det nærmeste hun har kommet en reaksjon. Og hun gadd ikke se denne. Jeg skjønner ikke at det går an å ikke GIDDE å se en ny Star Wars film på kino, men du er altså enten innenfor eller utenfor.
Episode I og II har jeg skrevet litt om her tidligere, men for å oppsummere: Det var stort å få se en ny Star Wars film på kino i 1999, men det var aldri noen tvil om at ep.I er den svakeste av de seks. Ep.II har også store svakheter, men her er det mye mer å like. Det var ikke alt som var bra, men det føltes som STAR WARS. Og jeg så den gladelig to ganger på kino. Men i mellomtida hadde vi fått Fellowship of the Ring, og klasseforskjellen var tydelig.
Det tok dem to hele filmer å få alt på plass, men plutselig var vi tilbake i 1977 igjen. C-3PO er bare akkurat passe slitsom, Jar-Jar Binks holder helt kjeft, Hayden Christensen, Samuel Jackson, Ewan MacGregor og (særlig) Ian McDarmid får vist seg frem som aldri før, R2-D2 RULER, og den første og den siste halvtimen er rett og slett så gøy det går an å ha det på kino. Den nye skurken General Griveous, som egentlig oppstod i den geniale Clone Wars-tegnefilmserien, er den hittil tøffeste dataanimerte karakteren på over halvannen meter i filmhistorien. Og til og med battledroidene som var så irriterende i ep.I («Roger roger!» Blæh.) er kule i denne. Og han irriterende lederen for handelsføderasjonen blir hakket i biter. Hadde det samme skjedd med Jar-Jar hadde jeg seriøst måtte vurdert om dette var tidenes beste Star wars film.
Den som ikke drar vekta si denne gangen er i grunnen Natalie Portman, som i motsetning til Christensens Anakin fortsatt ser ut som en pappfigur. En veldig pen pappfigur riktignok (og hun har ikke all verdens av manus å jobbe med), men likevel. Det er i det hele tatt imponerende hvor lite kjemi det er mellom den voksne Anakin og Amidala. I alle scenene de har sammen i ep. II og III er det akkurat som å legge to steiner ved siden av hverandre; Først skjer ingenting, så skjer ingenting, så fortsetter det å skje ingenting. bare lyssettinga forandrer seg.
Men så er det denne slutten da. Jeg røper ikke noe her som ikke er i traileren. Obi-Wan slåss med Anakin. Yoda slåss med Sidious, som er i ferd med å bli keiser (DET I SEG SELV er noe vi bare kunne drømme om når vi lekte med starwarsfigurene våre, og Marchus hadde Yoda og Erik hadde keiseren. Forresten hadde vel Erik Yoda også, tror jeg. Husker ikke helt.) Det går som det MÅ gå, og det aller siste vi ser er et speibilde av det øyblikket i hele Star Wars-sagaen som har gjort mest inntrykk på meg. Det var nesten på tide å ta fram lommetørklet jeg ikke hadde: overgangen til A New Hope er HELT perfekt. Jeg kommer til å se denne filmen mange ganger.
Vakkert var det. Men det er ikke lett for meg å forklare dere med et litt mer balansert forhold til slikt hvorfor det hele er så trist.
Det er fordi at nå er det over, alt sammen. Ringenes Herre, Star Wars, Babylon 5 (Og i bokform kunne jeg legge til Sandman); alle de SVÆRE historienene som har merket meg mest er avsluttet (Med Romeros zombiefilmer som hederlig unntak), og jeg tror at jeg kanskje har blitt for gammel til å føle akkurat sånn for filmer igjen. For dette handler ikke om å sette pris på ting som er bra, alle som leser denne bloggen vet at jeg ikke har noen problemer med det, dette handler om KJÆRLIGHET. Du heier på KLUBBEN DIN, ikke på det laget som til en hver tid spiller best fotball. Mange av favoritthistoriene mine blir filmet for tiden: V for Vendetta, Watchmen, Narnia, Hitchhikers guide to the Galaxy med flere, men sannheten er at jeg er ikke åtte eller ti eller femten eller atten år lenger. Det blir bra, men ikke det samme.
Det kan hende det bare var meg som felte en liten tåre når jeg stod aleine i regnet utafor Lundetangen kinosenter i går, men jeg tror kanskje barndommen min akkurat hadde tatt slutt, og det er vel verdt å grine litt for?
Fred Uts prioriterte liste over STAR WARS – sagaeen (Men den er egentlig helt poengløs, for før du dauer må du se dem om igjen i riktig rekkefølge, d.s.v episode I til og med VI):
1: Episode IV – A New Hope
2: Episode III – Revenge of the Sith
3: Episode V – The Empire Strikes Back
4: Episode VI – The Return of the Jedi
5: Episode II – Attack of the Clones
6: Episode I – The Phantom Menace
Fred Ut, Sønn 