Om å snakke til jenter
Maren fortalte (på sedvanlig søtvakkert vis; et lys i høstmørket hun der) her om dagen om en gutt hun kjenner. Han er forelsket i en jente han bare nesten tør å ta kontakt med. Her er jeg i kjent territorium, derfor dette (jeg mener, det var enten dette eller polar havbunn som fjerter metan, presidentvalgkampen eller verdens nært forestående økonomiske kollaps):
Jeg var gudenes gave til kvinnen i min ungdom, i bokstavelig betydning. De som ville ha meg kunne få meg. Problemet var at ingen ville ha meg. Delvis fordi jeg aldri var gudenes gave til kvinnen i overført betydning, delvis fordi desperasjon er noe av det mer usexy som finnes. Særlig når du er elleve.
Da jeg var søtten hadde jeg vært sammen med to jenter over noe tid, og en av dem var i første klasse på barneskolen. Selv jentene jeg hadde kyssa fikk jeg plass til på en hånd (tror jeg, i hvert fall hvis vi i vitenskapens navn bare regner tunge). Og da hadde jeg vært full og de fullere mesteparten av gangene.
Jeg gikk i andre gym og hadde akkurat vært bortimot suicidalt forelsket i ei jente i over et år. Hun hadde skjønt det i lang tid, men holdt klokelig en viss distanse. Hun hadde ikke noe spesielt i mot meg , men en kombinasjon av sen modning, depresjoner og en overdose Shakespeare hadde gjort meg til en slags psykoromantikerhormonpudding, som enhver jente med litt mellom ørene (og jeg liker ikke jenter uten noe mellom ørene) holder seg unna.
Hvis du er jente kan du forestille deg hvordan det måtte være å bli forsøkt sjekket opp av en litt furten Hamlet (den vindskeive versjonen fra andre akt og utover) som griner mye i fylla. Med hockeysveis. Hun var for snill til å be meg dra til helvete, og det var nok bra for da hadde jeg kanskje forsøkt å gjøre det.
Etter noen måneder var jeg i en slags mental balanse igjen og begynte å bli ordentlig opptatt av ei jente jeg gikk i parallellklassen til både på ungdomsskolen og på videregående. Jeg hadde alltid likt henne, og nå begynte vi å utveksle meningsløsheter når vi traff hverandre (dette var før alle hadde mobiltelefon og internett, barn, så vi måtte faktisk snakke sammen). Jeg husker at hun gikk mye med en mørk sommerkjole. Jeg husker at hun slet litt med den i vinden i blant. Jeg husker at det var veldig søtt.
At folk blir sammen er for meg et mysterium. At man er full og våkner opp nakne i en seng sammen er forståelig. Arrangerte ekteskap er forståelig. Dyr som samles på en slette for å bringe arten videre er forståelig. Men at det skal være mulig å bruke ord til å få noen til å ville være med på noe så skummelt som å gå på kino er et mirakel på linje med the Big Bang og Asia Argento. Men jeg klarte det. Til og med jeg.
“Eh…vil du være med og gå en tur eller på kino eller å gå tur med bikkja eller noe sånt?”
Teit. Jeg klarte ikke å få det fram med noe særlig innlevelse en gang, jeg var altfor sikker på at hun ikke ville ha noe med meg å gjøre. Ikke på den måten. Hun var for pen, for smart, for ordentlig og for sjenert.
Men joda.
Det som fulgte den kvelden kan du lese om hvis du finner fram Lillebjørn Nilsens Crescendo i Gågata, på mystisk vis skrevet lenge før. Nilsen er i kontakt med makter hinsides oss vanlige dødelige tror jeg, han er sikkert i et hemmelig brorskap sammen med Alan Moore og spøkelset til Hunter S. Thompson. Men uansett.
Jeg, jeg ble stum som en liten kanin som været mot skosnuten din. Jeg tenkte: "Nå løper jeg..." Men det var noe som holdt meg igjen. For gutter skal en gang bli menn! Og denne gang ble det meg. Og Beethovens Niendes kor stemte opp! Sola på himmelen gjorde et hopp. Et neonlys blunka to ganger til meg da du sa: "Jeg tror jeg elsker deg..."
Jeg skriver dette femten år senere og hun er fortsatt jævlig deilig i kjole. Jeg har fortsatt litt vanskelig for å skjønne hva hun har bruk for meg til. Hun er ikke så sjenert lenger, så det hender hun forklarer meg det.
Moralen: lurer du på om du skal snakke til en jente (eller en gutt) så gjør du det. Ellers slutter jorda å snurre. Rett og slett. Oppfør deg ordentlig, bare.
(Heh, litt mer sex og en katt eller to i poster som denne så tenker jeg besøkstallene stiger….)
Litt skuffet…
Shi gan (Time)
Dette kunne vært veldig bra, temaet er kjempeviktig! Når skal egentlig menneskene bli fornøyd med den kroppen de har og den situasjonen de er i? Skal det være nødvendig å hele tiden strebe etter å ha det bedre? Det er slitsomt å hele tiden forsøke å få det bedre, noe filmen også viser. Man blir ikke nødvendigvis lykkeligere av å fikse på kroppen sin.
Likevel er det noe som mangler. Det blir rett og slett litt for mye tragedie. Man får skikkelig vondt av hovedpersonene når man ser hvor mye smerte de går igjennom og hva som egentlig er grunnen til smerten. Mulig det var dagsformen som gjorde at den skuffet litt, eller bare at jeg hadde for høye forventninger… Jeg ser jo at filmen er bra og anbefaler den gjerne, men jeg kjenner likevel at det holder med å se den en gang.
Det var en gang…
Det var en gang en søt og populær kvinne, Sheba Hart (Cate Blanchett). Hun var lei av å gå hjemme med sønnen sin, Ben, som har Downs syndrom, så hun bestemmer seg for å blir kunst & håndtverkslærer i stedet. Etter å ha prøvd det i noen dager, bestemmer hun seg for å ha sex med sin svært så talentfulle 15-årige elev, Steven (Andrew Simpson). Dette blir selvfølgelig oppdaget av den strikse og manipulative Barbara Covett (Judi Dench), som vet å benytte seg av denne fordelen av å vite noe som kan ødelegge livet til en søt og populær kvinne. Og plutselig var ikke kvinnen så søt og populær lenger…
Bare for å ha sagt det: Dette er ikke noen lystig film! Etter filmen satt jeg igjen med en ekkel følelse i magen p.g.a. handlingene til både Sheba og Barbara, men i tillegg får man på en rar måte sympati med dem på den måten at man synes synd på dem. Begge disse sterke kvinnene blir etter hvert bare patetiske og stakkarslige. De har forutsetninger for å få et fint og lykkelig liv, men så tukler de det til så til de grader!
Filmen kunne fort blitt kjedelig og forutsigbar og på en måte er den forutsigbar, men på en annen måte har den dybde gjør at den ikke blir helt standard. Mye av grunnen til dette tror jeg nok er fordi rollepersonene er såpass sammensatt. Man blir kjent med dem og ser at de har mange ulike sider. Det gjør at filmen har vokst etter at jeg så den. Den trengte rett og slett å synke litt.
Både Blanchett og Dench leverer som vanlig flotte rolletolkninger og var mye av grunnen til at jeg hadde lyst til å se filmen. Men også nykomlingen Andrew Simpson gjør en kjempebra jobb!
Heia Jompa!
Æ skal nu prøve å fortelle litt om ein forbaina kul film som æ har sedd på kino i dag. Den handler om samen Jompa Tormann og hans forsøk på hevn over de kukan som ødela forlovelseskaffen hans ved å dræpe gjestan hans og førr ikke å snakke om selveste Banana Airlines!
Filmen starter med forlovelseskaffen der 4 “tøffinger” fra The Deadly Sapmi Assassination Squad, med Buljo i spissen, kommer og plaffer ned gjestene og bandet, en etter en. Jompa havner i koma og når han våkner, er han besatt av tanken på hevn! Han må bare trene litt først. Så etter å ha oppsøkt en “kineser” på toppen av fjellet og mottatt den obligatoriske gule joggedressen, er han klar. Samtidig med hevntoktet blir han jaktet på av politimannen Sid Wisløff, som er sikker på at Jompa drepte gjestene sine selv og samtidig skjøt seg selv i hodet 4 ganger.
Denne filmen er noe av det morsomste jeg har sett på år og dag. Forventningene etter å ha sett traileren var noe lunkne, men som Jompa ville ha sagt det: Satan, førr ein film! Her kan man sitere replikker fra filmen i ukesvis uten å gå tom for morsomme ting å si!
I tillegg var den bra gjennomført med solide skuespillerprestasjoner. Skuespillerne hadde vel kanskje ikke fått Oscar, men til denne filmen passet de glimrende! Humoren er en blanding av slapstick og gladvold og tørr som en ørken. I tillegg var filmen proppet full med referanser og hyllester til div. filmer: Kill Bill, Star Wars, James Bond, Borat osv., noe som ikke gjorde det noe mindre morsomt!
Løp og se!
Pistoler og Parfyme
Exiled
Exiled har et plot som overfladisk sett minner litt om regissør Johnnie Tos gjennombruddsfilm, the Mission fra 1999, og har med mange av de samme skuespillerne. En avhoppet gangster venner tilbake til Macau med dama og den lille sønnen sin, og rekker ikke en gang få møblene på plass før han for besøk av sine fire gamle bestevenner. To av dem vil drepe ham, de to andre vil redde ham. Etter å ha skutt litt halvhjertet etter hverandre finner de ut at dette blir for dumt, og slår seg sammen i steden, men nå har de selvfølgelig Macaus samlede underverden i hælene.
Jeg har mast om Johnnie To i mange år nå. Han har vært Hongkongfilmens mest pålitelige regissør på 00-tallet, men har fått underlig lite oppmerksomhet ellers på kloden. Det kan nok henge sammen med at han er en arbeidshest; siden sist jeg skrev om ham her(10. Januar i fjor, den litt skuffende Election) har han rukket å lage fire filmer til (inkludert Election 2). Tror neppe de tre andre kan måle seg med Exiled. Tøft med regissører som når toppen med sin førtifjerde film!
Denne gang klarer han nemlig endelig det han (ut i fra det jeg har sett) har hatt til gode; å lage en film der han klarer å kombinere det gnistrende håndverket og de stilmessige kjennetegnene sine med en helt gjennomført historie. Som i Fulltime Killer, en annen god To-film, tar han et av de mest typiske plotene i actionfilmhistorien og vrir det til noe mye mer interessant. En underfundig humor ligger i bunnen hele veien, det er ikke meningen at vi skal ta dette noe særlig mer alvorlig enn Kill Bill eller Kung Fu Hustle selv om stilen er mye mer jordnær. Og eksentrisiteten som etterhvert har blitt Tos varemerke (slutten i
Election, hele Running on Karma) får fritt utløp hver gang filmen ser ut til å sette seg fast i sjangerkonvensjonene.
Vi får for eksempel en obligatorisk scene på slutten der våre helter(?) oppsøker skurkene i noe de vet er en felle for å redde noen. Typisk nok, hadde det ikke vært for at gutta våre møter opp sørpe fulle, roper “Hey, where’s the ambush?!” og passer på å trykke seg inn i en fotoautomat for et gruppebilde før det hele braker løs. Det er mange sånne øyeblikk i Exiled. Og det gjør ikke saken noe dårligere at filmen er stappet til randen med kanonskuespillere du har sett før men ikke kan navnet på.
I et stadig tristere hongkongsk filmlandskap er det snart bare Johnnie To det er verdt å følge, men han blir altså bedre og bedre. Godfilm. Endelig har filmåret 2007 kommet skikkelig i gang.
_________________________
Og her er norges peneste filmblogger, Fru Ut, men sin første ordentlige anmeldelse på Fred Ut, Sønn:
Fru Ut anmelder Parfymen
Har akkurat kommet hjem etter å ha sett Parfymen. Leste boka ferdig i forrige uke, og med den den friskt i minne synes jeg Tom Tykwer har klart å lage filmen på en fantastisk bra måte! Han får fram den grufulle, dystre stemningen fra boken og jeg synes til og med han, ved hjelp av mange korte klipp, klarer å få fram luktene.
Filmen handler om Jean-Baptiste Grenouille som blir født under en fiskedisk i Paris i 1744 med en fantastisk luktesans. Han får etter hvert jobb hos parfymereren Giuseppe Baldini for å hjelpe ham med å lage verdens beste parfymer, men mest fordi han vil lære hvordan man kan bevare lukter. Han blir etter hvert besatt av gode menneskelukter, noe som går hardt utover vakre, unge kvinner…
Ben Whishaw, som spilte uhyret Jean-Baptiste Grenouille, gjorde en fantastisk jobb, mens Dustin Hoffman skuffet litt i rollen som parfymereren Giuseppe Baldini. En del av boka var utelatt, men filmen funket glimrende likevel. Anbefales!
