Når sirkus Bergman ruller inn i byen kan du banne på at festlige hendelser er i vente. Klovner og akrobater og futt og fart og festligheter. Sukkerspinn og ompatakt og glade barn og fiffige opptredener.
Neida.
Bergman kaller filmen en skillingsvise i fortekstene, og det er lett å se hva han mener med dette. Sirkusfolkets plagede liv er nær parodisk i sin håpløshet, vi er nesten i Von Trier-territorium. Sirkus Alberti har den obligatoriske triste klovnen, den forfyllede direktøren (m. ung elskerinne og kone hjemme selvfølgelig) og en veldig sliten “livsfarlig” bjørn.
Likevel er ikke Bergman ute etter å få sitt publikum til å gråte, det ville vært en alt for enkel øvelse for ham. Det er menneskelighet i våre fortapte hovedpersoner. Det øvrige sirkusfolket er en skabbete, loppebefengt og sulten gjeng, men i det minste ser de ut til å være i stand til å nyte friheten vagabondtilværelsen bringer med seg.
De eneste som demoniseres i Gycklarnas Afton er en omreisende skuespillertrupp (som ser ut til å representere teaterskuespillere generelt), de framstilles som (og i en minneverdig scene innrømmer de at de er) sirkusfolkets mer pretensiøse kollegaer og erkefiender; en langt mer respektert gruppe lurendreiere og horebukker. I scenene der vi ser dem spille gjør Bergman et poeng av hvor dårlige de er, forskjellen på sirkusklovn og dramatisk skuespiller er kun et spørsmål om sosial status.
Alt dette og Sven Nyquists foto, noen uforglemmelige enkeltscener (sjekk sekvensen om kona til klovnen og Kompaniet helt i åpingen av filmen, sjekk bruken av stumfilmens dramaturgi). Beundringen min for Bergman nærmer seg det religiøse etterhvert. Disse klovnene ikke noe muntrere enn dem i Brownings Freaks eller Jodorowskys Santa Sangre, men filmen er minst like god.
ANVIL – THE STORY OF ANVIL
Et stykke unna Bergman finner vi disse gutta. De var i ferd med å bli verdens største metalband på åttitallet, men i dag er det ikke så mange som husker dem. Dette er en perfekt film å se sammen med Metallicafilmen Some Kind of Monster, for dette er i et nøtteskall samme film; forskjellen på Metallica og Anvil er først og fremst bankkontoen.
Begge filmene handler om pubertale middelklassegutter som sverger evig troskap til rocknroll og til hverandre. I begge filmene kommer det tydelig fram at smartere og mer sympatiske mennesker nok har eksistert. I begge filmene presenteres rockens evige problem; hvordan beholde ungdommelig galskap når magen vokser og håret detter av.
Begge filmene har sterke elementer av Spinal Tap, filmen om Anvil føles til tider som en hårfint mer realistisk remake. Men her er altså alt sant. Utrolig nok. Dramaturgien er upåklagelig: Vil Anvil bli berømte igjen, vil de overleve? Vil de klare å spille inn sin trettende plate?
Det hører også med til historien at Anvil låter tøft som rakkeren hvis du liker sånt, spesielt hvis du klarer å se bort fra tekstene (som ville fått Spinal Tap til å rødme).
Dette er årets King of Kong.
ENCOUNTERS AT THE END OF THE WORLD / THE WHITE DIAMOND
De tre favorittregissørene mine er nok Romero, Herzog og Bergman og i dag (i dusjen, for det er slikt jeg tenker på når jeg litt plass i hodet mitt) forstod jeg plutselig hva de har til felles; på sitt beste laget (og lager) de sine helt egne regler for filmatisk fortellerkunst. Og de nærmer (og nærmet) seg mer det konvensjonelle uttrykket etterhvert som tekniske og (muligens) kunstneriske kanter sakte slipes ned. Romero ser ut til å helt ha mistet sin kreative kraft, Bergman trappet ned før det gikk så galt.
Herzog ser derimot ut til å stå i mot, til tross for et kommersielt gjennombrudd nesten femti år ut i karrieren sin med Grizzly Man og sin første film i studiosystemet med Rescue Dawn, begge strålende filmer. I Encounters at the end of the World er gjør han lite vi ikke har sett ham gjøre før, men hva gjør vel det? Det han pleier å gjøre er å vise oss ting ingen før har sett.
EateotW omhandler Antarktis og menneskene der. Herzog innleder filmen med å love at han ikke skal lage noen “pingvinfilm”. I stedet konsentrerer han seg om å vise sidene vi ikke har sett, de uberørte så vel som de menneskeskapte. Hvem har vel tenkt på at den største kolonien på Antarktis har over tusen innbyggere og bowlingbane? Eller hvor rotete det egentlig har blitt på selve polen? Børge Ousland må ha sett skikkelig teit ut hvis han kom dit på ski. Heldigvis er det største kontinentet i verden fortsatt rikt på det jomfruelige også, bildene fra havet under isen er like vakre som noe annet han har vist oss.
Herzogs metodikk er ganske lik fra gang til gang. I sin jakt på sannheter som er dypere enn de rent vitenskaplige går han ikke av veien for å iscenesette hendelser (denne gangen ser vi det tydeligst i selforskerne som lytter på isen), eller å instruere intervjuobjekter (Isbreforskeren vi møter fikk fem minutter på å “vise fram poeten i seg”). Han henter fram det uventet menneskelige i folkene han snakker med.
Et eksempel (som i Herzogs ånd ikke finnes i filmen i det hele tatt): Tenk deg at du er fotballtrener. Herzog intervjuer deg om tabellsituasjonen i tippeligaen fordi han lager en film om fotball. Du har på deg et litt rart brunt slips. Herzog spør deg om slipset og etter at overraskelsen gir seg får du stammet frem at du fikk det av kona di på bursdagen din og at du egentlig ikke synes det er så fint men at hun blir så glad når du bruker det. Så har du ikke mer å si. Du kikker ut i lufta og venter på at Herzog skal stille deg et nytt spørsmål, men Herzog bare ser på deg. Til slutt sier du (for noen må jo si noe) “Jeg hater dette slipset,” mens du ler litt nervøst. Og dermed har Werner fått fram litt av sin ekstatiske sannhet.
I Antarktis er det ikke spesielt vanskelig for ham å lokke fram det spennende i folkene han snakker med, for det er ikke hvem som helst som slår seg ned der. Det er heller ikke vanskelig for ham å trollbinde med naturbilder (på Blu-Ray er filmen rett og slett grisedeilig).
Mer overraskende er det at han denne gangen fokuserer såpass lite på menneskets møte med et av jordens minst gjestmilde steder. Naturen framstår ikke som fullt så grusom denne gangen som i Grizzly Man. Når vi etterhvert likevel får pingviner er det imidlertid ikke tilfeldig at Herzog følger den som går seg vill, forlater flokken og stavrer ensom innover i landet mot den visse død.
I the White Diamond følger vi aeronaut Graham Dorrington (helst ville han bli astronaut men en ulykke med en hjemmelaget rakett satte en stopper for det) og hans lille luftskip som etterhvert får navnet the White Diamond.
tWD er en mer følelsesmessig engasjerende film enn Encounters´potpurri av mennesker og steder fordi den fokuserer på en fyr og folkene som jobber for ham. Det er også en mer alvorlig film fordi Dorrington i hvert fall delvis er motivert av en dødsulykke forårsaket av hans forrige luftskip. Herzog selv er mer deltakende som karakter her (det har jeg sansen for siden jeg bortimot forguder mannen), slik sett kan man si at denne filmen ligner litt mer på Grizzly Man også.
Den er ikke fullt så visuelt halsbrekkende som tematikken skulle tyde på, men avsluttes av det flotteste enkeltskuddet jeg har sett i noen film. Dette alene er grunn nok til å kaste seg over den hvite diamanten.
Encounters at the End of the World, the White Diamond, Grizzly Man, La Soufriere og the Flying Doctors of South Africa fås nå på Blu-Ray og DVD i boks. Gjett om jeg anbefaler.
PONYO PÅ KLIPPEN VED HAVET
Howl´s moving Castle (det Levende Slottet) var etter mitt syn den svakeste av Hayao Miyazakis filmer. Den var selvfølgelig spennende, vakker og særegen, men den inneholdt lite vi ikke hadde sett i Mononoke, Spirited Away eller Laputa. Dette var en film Miyazaki fikk i fanget fordi den opprinnelige regissøren ikke kunne gjøre den, om dette hadde noen innvirkning på sluttproduktet skal jeg ikke våge meg inn på.
Etter Howl´s ga Miyazaki (i følge wikipedia) uttrykk for at han var lei av cgi, og ønsket å returnere til rent håndtegnet animasjon. Storyboardene til Ponyo ble malt med akvarell, fordi filmen etter sigende skulle få en annen stil enn de foregående. Og det gjorde den.
Tradisjonell todimensjonal animasjon består tradisjonelt sett av en statisk bakgrunn med animerte figurer på. Hvis du ser f.eks gamle Disneyfilmer vil du se ganske tydelig hvilke deler av bildet som kan bevege seg. Den enklere stilen i Ponyo gjør at ALT kan bevege seg. Når havet er i opprør er det VIRKELIG i opprør. Hvis det er slik at den er fri for datagrafikk er Ponyo den flotteste rent håndtegnede spillefilmen siden Disneys storhetstid på 40-50 tallet.
Handlingen er klassisk Miyasaki. En omtrent fem år gammel gutt (Ut Junior kjente seg veldig godt igjen) fanger noe han tror er en gullfisk, men det viser seg å være datteren til en trollmann. De blir glade i hverandre og jenta (som får navnet Ponyo) bestemmer seg for å bli en ordentlig jente, men når man er ektefødt datter av havet byr selvfølgelig slikt på problemer. Jeg mener jeg nevnte noe om havet i opprør.
Jeg er veldig glad i den litt voksne (men også mer animetypiske) Princess Mononoke og den ufattelig søte Totoro, men Ponyo er like god og kanskje bedre. Den har Totoros uskyld og varme, og gigantiske fantasiactionsekvenser som i Mononoke. Karakterene er like troverdige som jentene i Totoro og Spirited away og det fantastiske elementet er like underlig som i den sistnevnte. Miyazaki på dette nivået er simpelthen verdens største barnefilmskaper. Fin norsk dubb også, synd ikke markedsføring og distribusjon har stått helt i stil.
Harlan Ellison tilhører et lite knippe forfattere som er så engasjerende annerledes i framtoning, tanker og stil at beundringen min for arbeidene deres bare overskrides av et ønske om å vite hva som får dem til å tikke. Heldigvis er det flere som er nysgjerrige, og noen (som Neil Gaiman) forteller oss selv hvordan de henger sammen. Men det er fortsatt plenty med dokumentarfilmmateriale her. Se f.eks Gonzo - the Life and work of Hunter S. Thompson eller den strålende the Mindscape of Alan Moore.
Harlan Ellison er ikke like godt kjent her som disse, men han er i samme klasse (og like lite en mann du kødder med) som disse. Han har skrevet de mest roste episodene av Star Trek og Twilight Zone (og var konseptkonsulent og stemmen til den defekte heisen i Babylon 5), samt et tusentall noveller (mange av dem klassikere i engelsk litteratur, som I have no mouth and I must Scream og Repent, Harlequin! Said the Ticktockman. Han har hengt med alle fra Rolling Stones til Neil Gaiman, vært gift fem ganger og for øvrig er de fleste historiene om ham sanne, bortsett fra den der han kaster en fan ned en heissjakt.
Dette er ikke noen fantastisk film rent teknisk, men Ellison er en storkjeftet, misantropisk og lynende smart fyr som det er en fryd å komme såpass under huden på.
TRANSFORMERS: REVENGE OF THE FALLEN
Jeg tror de fleste filmkritikere av litt format i sitt stille sinn er glad for at det finnes regissører som Michael Bay. Det er så mye å ta tak i! Og denne gangen har de virkelig tatt tak. Harry Knowles fnyser av det han mener er rasismen i Revenge of the Fallen, Mark Kermode er mest opptatt av framstillingen av kvinner, mens Roger Ebert demonterer hele estetikken:
“I didn’t have a stop watch, but it seemed to me the elephantine action scenes were pretty much spaced out evenly through the movie. There was no starting out slow and building up to a big climax. The movie is pretty much all climax. The Autobots® and Decepticons® must not have read the warning label on their Viagra. At last we see what a four-hour erection looks like.”
Alt dette er galt med Revenge of the Fallen, men hovedeproblemet er likevel at den er så rompevisnende lang. Dette har selvfølgelig alle anmeldelsene også påpekt, men ikke alle har lagt merke til at gjemt inne i Revenge of the Fallens drøye to og en halv time sitter det en halvannen times godfilm og venter på å slippe ut.
Gode ting: Konturene av et dypere plott som utvider mytologien, Shia Leboeuf, John Turturro, Soundwave, Ravage, Prime (selvfølgelig), Jetfire, Starscream, Jazz, han lille radiostyrte bilen, Devastator, upåklagelige effekter, tendenser til å gjøre robotene til karakterer og Megan Fox´ litt spesielle måte å reparere motorsykler på.
Det er skremmende hvor dårlige Hollywood har vært til å bygge på kassasuksessene sine. Det var ingen grunn til at for eksempel the Matrix Reloaded, Pirates of the Caribbean: Dead Man´s Chest, the Mummy Returns eller Revenge of the Fallen skulle være så bedritne som de var. Man har en hel verden å sette historiene i, publikums velvilje og som regel et større budsjett. Men så skal man gjøre alt på en gang hele tiden, også koker alt bort i eksplosjoner. Jeg frykter for neste Star Trek.
Og når Michael Bay, som ikke akkurat akkurat er kjent for impulskontrollen i utgangspunktet, skal gi oss mer av alt, ja, så tar det faktisk to og en halv time. Hvorfor ha en sjef for decepticons når man kan ha to? Hvorfor ha en småslitsom comic relief -robot når man kan ha (minst) 4? Hvorfor ha en dame gutta kan sikle etter når man kan ha to (og samtidig torpedere sitt eget plot? Robots in disguise indeed.)? Hvorfor ha en rompevits når man kan ha åtte? Hvorfor ha en småhysterisk mamma når man kan ha en småhysterisk mamma på marihuana? Hvorfor ha en gigantrobot når man kan ha en i begynnelsen og en i avslutningen? Og så videre.
Det største problemet for meg er imidlertid at dette først og fremst er en PR-film for det amerikanske forsvaret. Bay forteller i kommentarsporet til den første filmen om sin enorme beundring og respekt for forsvaret, og han ønske om å framstille dem i et positivt lys som har fått dem til å stille mer opp for ham enn de fleste filmskapere. Og det er jo en ærlig sak. Det er bare det at selv om Bay synes det er tøft å vise fram USAs hissigste våpenteknologi er det rimelig uninteressant for oss som har kommet for å se roboter banke dritten ut av hverandre. Det millitære aspektet av historien kunne vært helt fjernet her, og filmen ville ha vært en drøy halvtime kortere. Og det hadde jo hjulpet. Litt.
ANDROID
Helt i den andre enden av Science Fiction – skalaen har vi denne sjarmerende lille saken om den ensomme androiden Max som sitter i en romstasjon og drømmer om å besøke jorden. Og den eneste han har som selskap er Klaus Kinski (som er verdt å seg også når han bare er innom for å hente lønna si, som her). Stakkars Max.
Nå får han heldigvis snart besøk av tre terrorister, og derom dreier soga seg.
Det er noe uforløst over Android. Den har mange minneverdige øyeblikk, men det strålende (Max som ser på klipp fra Fritz Langs Metropolis mens han hører på James Browns this is a Man´s World er rimelig meta til å være fra 1982) avløses av det uforståelig dårlige (et par rolleprestasjoner, et helt umotivert drap som torpederer hele historien). Litt Dark Star, Litt 2001, litt Star Wars, litt Blade Runner, litt bra.
I mange år har jeg lest lovprisninger av Zatoichi-filmene med Shintaro Katsu i hovedrollen, og det er som så ofte ellers gode grunner til å bli med i koret. Katsu gestalter Ichi med en blanding av sårbarhet, kaldblodighet og patos som får Clinterns mann uten navn til å ligne en grimaseskjærende liksomkarakter. I tillegg er vår mann plassert i en liten perle av en film.
Den blinde Ronin-en Ichi har tilegnet seg en overnaturlig dyktighet med katanaen, men han bruker den nødig og er i sin første film minst like opptatt av å håne hissige gangstere og å fundere over verdens ondskap som å vise kunstene sine. Senere i denne serien på i alt 26 filmer har han lettere for å trekke sverdet. Ikke ulikt hovedpersonen i Yojimbo fra året før (og Spaghetti-remaken A Fistful of Dollars) rusler han inn i en bandekrig, men han er ikke spesielt interessert i verken penger, ære eller å få slutt på stridighetene. Det er hans skjebne å slåss for de som vil betale, det er lite han kan gjøre for å endre dette. Men har han muligheten til å lære noen rettferdighet lar han den ikke gå fra seg.
Det er rart å se en film med en så passiv hovedperson. Intrigen utspiller seg rundt Ichi, men han styrer ikke historien. Slik sett minner han litt om Mr. Moto, som også har en tendens til å være i kulissene til han ikke lenger har noe annet valg en å vise muskler. Men det er intet komisk over Katsus Ichi. Han er trist, truende, sårbar, usårbar, nådeløs og følsom. Har ikke noe problem med å se at det kunne bli 26 av disse.
The tale of Zatoichi har sjangerens kunstferdighet og humanisme, men er samtidig en nittifem minutter lang westernfilm med et ordentlig klimaks. Den er kunstferdig utført men er likevel laget for å underholde. Og hvis du er en av de (tullingene) som sovner til Kurosawa er Ichi helt klart å foretrekke. Jeg gleder meg til de neste fire og skal selvfølgelig holde dere orientert.
MAN ON WIRE
Kan fort ta dokumentaroscaren i år, og det er ikke ufortjent, men historien om sprut gærne Philippe Petit og hans forsøk på å gå på line mellom World Trade Centers to tårn er nok en enda bedre bok enn film. Ikke at historien ikke er spennende (det er den) eller at Petit ikke er en interessant fyr å intervjue (det er han), men som film skuffet faktisk Man on Wire meg litt. Dels henger dette sammen med at det ikke er allverden med video av Petit på WTC , eller fra hans tidligere stunts på Notre Dame og mellom to brohoder utenfor Sidney, slik at vi må nøye oss med stillbilder flere steder, men også med at uforholdsmessig mye tid brukes på at snakkende hoder forteller oss på fransk hvor skummelt det var å gjemme seg under plastikk når det kom vakter den natten i tårnene. Dette ville vært interessant lesning, men spesielt visuelt er det ikke.
Historien i seg selv er ikke bare fascinerende, men smått utrolig. Tror nesten jeg ønsker meg en spillefilm i steden. Og sjekk ut Petit på siste utgave av Wait Wait, Don´t tell me. Mannen er ikke bare gal, han er morsom også.
DESSUTEN:
Bender´s Game er den beste av de nye Futuramafilmene til nå, med god margin. Til tross for enkelte Dungeons & Dragons-referanser har ikke fantasy generelt og rollespill spesielt blitt behandlet så mye av herrene Groening og Cohen. I denne filmen gjør de opp for dette så det monner, og selv om enkelte ting kanskje ikke fungerer helt denne gangen heller (Mum er en herlig skurk, men guttene hennes er slitsomme, og en del av de rene Ringenes Herre-parodiene er platte) er vi i store deler av Bender´s Game tilbake til Futurama slik det var på sitt aller beste. Bare synd at nå er det bare the Wild Green Yonder igjen, så er det kanskje slutt på Futurama for alvor. Beste gag-en denne gangen er Morkene i Moria. Nanoo nanoo!
Hammer-filmer er alltid gøy, men And Frankenstein Created Woman viser tydeligere de kjipe sidene av engelsk skrekk (lavt tempo, i overkant dannet dialog) framfor de underholdende (det rødeste blodet i verden, god plotting, sjefne skuespillere, dype utringninger). En god ide utføres kompetent, men en liten dose kaos og galskap oppi selvhøytideligheten hadde gjort seg.
Orfeu Negre dro noen priser i sin tid, men den brasilianske musikaloppdateringen av legenden om Orfevs og Evridike har ikke tålt tidens tann godt. Musikken er god, men skuespillerne er ujevne (og en del av statistene er skikkelig slitsomme). Det lukter kitsch av dette, men ikke på noen god måte.
