Filmer siden Sist: Metall eller Plastikk?
Iron Man 2 vs. Kick-Ass
Sommeren kommer tidlig i år. Allerede før vi skrev første mai var superheltbonanzaen over oss, og nå er det hele mer eller mindre over allerede. Bare Scott Pilgrim vs. The World gjenstår av årets mest etterlengtede tegneseriefilmatiseringer.
I Fred Ut, Sønns lesersegment var nok Kick-Ass et like spennende prosjekt som Iron Man 2. De siste årene har oppfølgeren til overraskende spreke blockbuster like ofte vært oppblåste og poengløse (Pirates of the Caribbean 2) som genialt universbyggende (the Dark Knight). Mens Kick-Ass er noe så sjeldent som en kompromissløs indiefilmatisering av en nisjeserie. Regissør Matthew Vaughn (Layer Cake, Stardust) er dessuten en pålitelig mann (han gadd blant annet ikke å regissere X-Men 3 fordi han mente produksjonstiden var for kort, mens Iron Mans Jon Favreau er noe mer av en håndverker. Det er også mye mer som gå galt med en superheltfilmatisering som skal trekke ut det beste av en tegnet såpeopera som har pågått i mange tiår enn i en filmatisering av en stram miniserie som til alt overmål var ferdig som filmmanus og tegneseriemanus samtidig.
Kick-Ass har det beste premisset: Hva hadde hendt om en ganske normal fyr tok på seg et kostyme og tasset rundt for å stoppe kriminalitet? Dette er den samme problematikken som Zack Snyder på tåpelig vis fjernet helt fra fjorårets Watchmen. Sannheten er at det ville se forholdsvis klønete ut, men at han sikkert ville få en god del fans på youtube.
Iron Man er videreføringen av historien om den rike drittsekken med et hjerte av magma. De mer selvdestruktive sidene av Tony Stark (han er tegneserienes mest kjente alkoholiker) ble bare såvidt berørt forrige gang, denne gangen er han virkelig en mann på kanten. Hans utrettelige assistent (igjen spilt av Gwyneth Paltrow), hans gode venn (Terence Howard har denne gangen blitt byttet ut med Don Cheadle uten at det gjør så stor forskjell) og Nick Fury, sjefen for S.H.I.E.L.D (Samuel Jackson, som vi så etter rulleteksten i den første filmen, samt i the Incredible Hulk og Wolverine) jobber for å holde ham sånn noenlunde i vater.
Begge filmene har et stort persongalleri, men mens Kick-Ass muligens hadde vært en strammere film hvis enda mer hadde sirklet rundt helten vår handler det store persongalleriet i Iron Man 2 først og fremst om universbygging. Marvel har, etter noen år med prøving og feiling, skjønt hvordan de skal håndtere sitt univers på celluloid; alt må henge sammen. Kritikerne som har beskyldt filmen for å være overlesset har virkelig ikke skjønt poenget. Det blir som å irritere seg over Ringenes Herre – filmene fordi de ikke bare handler om Frodo og gartneren hans. Det er større ting på gang enn bare Iron Man her, noe den deilige lille teaseren etter rulleteksten bekrefter.
Den eneste som virkelig er irriterende i Iron Man er Sam Rockwell som den utrolig sleske magnaten Justin Hammer. Samspillet mellom ham og Mickey Rourkes superskurk Impulse er fornøyelig, men om Impulse hadde tapetsert veggen med innvollene til Hammer i andre akt hadde ikke filmen tapt noe annet enn lengde. I Kick-Ass er skurkene med ett hederlig unntak gangstere så klisjefylte at det grenser til det rasistiske, men de er likevel ikke halvparten så irriterende. Muligens fordi de blir smørt utover veggen mye oftere.
Kampsekvenser og videovold er overraskende nok vel så tøff i Kick Ass, til tross for bortimot et siffer mindre på budsjettet. Blodet flyter i bøttevis, men alltid i komisk øyemed. De beste sekvensene minte meg om Hot Fuzz, den morsomste filmen når det gjelder blodig action jeg kan huske å ha sett. De som har reagert på Hit-Girl, den elleve år gamle jenta som står for størstedelen av ketsjupen, bør spørre seg selv om volden hadde vært mer akseptabel om hun var en sexy søttenåring.
FIlmene er i det hele tatt stort deilg lytefrie, og posisjonerer seg begge i ypperste klasse blant tegneseriefilmatiseringer. Kick-Ass er den sprekeste indietegnefilmatiseringen siden Sin City. Iron Man er en hårsbredd unna å være Marvels the Dark Knight. Dette er eksempler på at tegneseriemediet nå tas på alvor i Hollywood. I steden for å forsøke å gjøre menn i strømpebukser spiselige for uinnvidde er det nå mulig å filme tegneserier slik man filmer Shakespeare. Gode historier handler om store personligheter, ikke gummidrakter med brystvorter. Se begge på kino. Særlig mye morsommere blir det ikke der i år.
Jeg klarte nesten å skrive hele denne anmeldelsen uten å nevne Scarlett Johansen i lær. Nesten.
DESSUTEN har jeg foreløpig sett tre filmer av Louis Bunuel, de sparer jeg til senere. Jeg har sett Battle Royale om igjen, den har jeg skrevet om her. De to Mac-dokumentarene Welcome to Macintosh og Macheads forteller ikke så mye nytt eller spennende. Macheads er et direkte kjipt forsøk på å fremheve de særere sidene av the Cult of Steve, den andre er ok. Tomme Tønner er periodevis morsom og teknisk fin på alle områder, men torpederes av et ubrukelig manus. Til og med Kill Buljo hang mer på greip enn dette! Zombieland er en strålende zomcom (med litegranne rom-), langt bedre enn den evig overvurderte Shaun of the Dead. Det er skikkelig urettferdig at den ikke får sin egen post, men jeg er en travel mann for tiden.
Og denne her var heller ikke ueffen; The Forbidden Zone er regissert av Richard Elfman, broren til Danny (som står for musikken sammen med resten av Oingo Boingo, han spiller dessuten Satan). En veldig rar familie har en portal til den Forbudte sonen i kjelleren, der hersker en slem dronning som er gift med Tatoo fra Fantasy Island. Dessuten går det en froskemann rundt uten grunn. Tenk deg Alice i Eventyrland krysset med Dr. Caligaris Kabinett OG en episode av Benny Hill regissert av David Lynch OG Tim Burton. På fylla. Også er det en musikal. Selvsagt. Her lukter det klokkatolvfilm i Katakombene lang vei.
Filmer siden sist: Den brune syra bør du ligge unna, ettersom vi har hørt
WOODSTOCK (Director´s cut)
Lille Julaften gikk tre timer og førtifem minutter av dagen med til en tur på Woodstockfestivalen i 69. Noen som har hørt om den? Fred og kjærlighet og søle? Nakenbading og Hendrix som spiller Star-Spangled Banner og splitscreen og undrende fastboende? Ikke? De som er gamle nok til å huske den tilhører vel uansett den generasjonen som så møysommelig har ødelagt verden etterpå, så jeg håper for deres skyld at det er sant som de sier om at du ikke husker den hvis du ville være der (eller var der).
I det nulltitallet faller sammen som opposisjonsdemonstranter i Teheran og mer og mer tyder på at menneskeheten rett og slett er føkka burde det kanskje være en trøst å finne i en film om noen hundre tusen som hadde det fint sammen på et jorde, men festivaler har vi jo fortsatt. Og Woodstock var strengt tatt ikke noe annet en den første moderne festivalen. Ikke så godt organisert som de senere, med litt flere mennesker og litt mer dop enn i dag, men en festival like fullt. Dette var ikke noe mer. Illusjoner om noe annet skyldte datidens kjemisk selvpåførte massesuggesjon og denne filmen.
For det er en nydelig film, enda mer teknisk imponerende på Blu-Ray i denne versjonen. Musikken er også uforlignelig – alt du har hørt er sant. Hvis du ikke var der (eller ikke kan huske det) er det bare å sette på denne mens du går litt til og fra og sysler med andre ting. Dette er Bergensbanen, med tøffere bilder og bedre soundtrack. Og er du ikke lei etter fire timer fins det like mange timer med uutgitte konsertopptak på disk 2.
Dessuten:
måtte jeg se mesteparten av Home Alone med klassen min et par dager før jul, den er ikke noe bedre enn den var. Chris Columbus kan vel regissere seg ut av en svart søplesekk i sine beste øyeblikk, men det er bare så vidt. Disneys Sverdet i Stenen var ikke noe bedre – snakk om å kaste bort potensiale! Da er Død Snø et mesterverk i forhold.
TORDENDOMEN 5
Det er ikke lenge til vi er i gang nå, her er tradisjonen tro alle filmene jeg har sett til nå i 2009. Bate nitti filmer i år, XBoxen samt dobbelt så mange barn har gjort et visst innhogg. Blir det færre må jeg nok starte med 32 neste år, men dette holder akkurat til å begynne med 64 tror jeg. Det kan hende jeg rekker en eller to til, men feltet i TD5 består nok i all hovedsak av 64 av de følgende:
2001
And Frankenstein created Woman
Android
Anvil: the story of Anvil
Astro-Zombies
Avatar
the Blues Brothers
Bolt
Born to Fight
Bridge to Terabithia
Chak Dé! India!
Coraline
Crows Zero
the Dark Knight
Die Hard
District 9
Donnie Brasco
Død Snø
Encounters at the end of the World
Flushed Away
Foxy Brown
Futurama: Bender´s Game
Futurama: Into the Wild Green Yonder
Føkking Åmål
the Godmonster of Indian Flats
the Good, the Bad the Weird
Gycklarnas Afton
Harlan Ellison: Dreams with sharp Teeth
Hardware
Hellboy 2: the Golden Army
Home Alone
In Bruges
Inglorious BastArds
Inglorious BastErds
JCVD
Julenatt i Blåfjell
the Kid stays in the Picture
Kilink Istanbul´da
the Lady Eve
the Land that Time Forgot
the Last Woman on Earth
Listen Up! the Lives of Quincy Jones
London in the Raw
My Name is Bruce
Man on Wire
Monsters vs. Aliens
New tale of Zatoichi
Orfeu Negre
Once
the Orphanage
Offside
Patrick
Persona
Pinocchio
Piranha II: the Spawning
Ponyo på klippen ved havet
Q: the Winged Serpent
Raiders of the Lost Ark
the Rising: the Ballad of Mangal Pandey
Repo! The Genetic Opera
[Rec]
the Saragossa Manuscript
Satanis: the Devil´s Mass
Sinng is Kinng
the Secret Glory
Sita sings the Blues
Star Trek
Shootout at Lokhandwala
Slumdog Millionaire
Snøhvit og de syv dverger
Son of Rambow
Southland Tales
Sverdet i Stenen
the Tale of Zatoichi
the Tale of Zatoichi continues
Tropic Thunder
Up
Varmere Dager
Wanted
Watchmen
the Wrestler
the White Diamond
Woodstock: director´s cut
X-Men Origins: Wolverine
Zack and Miri make a porno
Filmer siden sist: Satan på Søndag
SATANIS – the Devil´s Mass
Anton LaVey grunnla på slutten av sekstitallet et lite kirkesamfunn i San Fransisco, byen der alt går an og jeg gjerne skulle ha bodd en gang før jeg dør, men neppe kommer til å besøke en gang. Han så kristendommen som hyklersk, undertrykkende og begrensende. Alt handler om hva man ikke får lov til å gjøre og hvordan man må te seg for å komme til et mulig etterliv. LaVey tenkte det måtte være greit å ha en religion som var åpen, fri og dyrket individets lyster, og siden dette var det motsatte av kristendom slik han så det kalte han sin lille kirke for Church of Satan. Alt dette er i for seg greit nok, og i denne dokumentaren framstår LaVey som en smart, reflektert fyr som ikke tar seg selv eller kirken sin så enormt alvorlig. En slags hippieversjon av Marilyn Mansen, sånn omtrent.
Problemet er at Satankirken hans har en hel haug med ritualer løselig basert på gamle djevledyrkelsesriter, med Lavey som yppersteprest i et skikkelig teit djevlekostyme. Og disse ritualene, som utgjør mesteparten av filmen, har såpass mye blasfemig og halvhjertet nakenhet i seg at filmen fikk kultstatus og kinovisning i USAs mer snuskete kinoer. Som i mange andre tilfeller var dette helt uten grunn, for ritualene er minst like kjedelige (og en god del teitere) enn de tilsvarende ritualene i alle andre religioner, og det hjelper ikke at alle de medvirkende er så fullstendig utavhuetsteine at de knapt kan bevege seg (nevnte jeg at dette er San Fransisco på slutten av sekstitallet?). Det hele er så dørgende kjedelig at de i utgangspunktet interessante elementene i filmen drukner.
Intervjuene med LaVey og menigheten hans er underholdende, naboenes reaksjoner på det merkelige de finner på er også morsomme. På et tidspunkt ble f.eks LaVey arrestert fordi han ikke gjorde noe med løven sin, som brølte om natten og holdt naboene våkne. Litt Kasper, Jesper og Satan der, altså.
Men som med London in the Raw er dette en film som holder langt mindre enn den lover, og at noen kan ta dette på alvor rart for meg. LaVey knabbet mesteparten av ideer og skriverier fra Nietzsche, Aleister Crowley og Ayn Rand. Kirkebrennere og tilhengere av bråkete band med sementblandere på vokal og stort forbruk av billig svart hårfarge vil muligens kose seg.
Julenatt i Blåfjell
En blandet opplevelse, dette, men alt i alt likte jeg den litt. Dette universet har stort potensiale i filmversjon, og jeg likte hvordan den koselige tonen fra barne-tv forandres til noe litt mer fantastisk og litt mørkere her. Jeg likte historien, måten kosmologien utvides på. Det er mye fin visuell design her, jeg liker innsiden av fjellet godt. Hele filmen forsøker å se ut som en internasjonal fantasyfilm, det kan jeg respektere.
Men det er svært mye som halter her, særlig når vi beveger oss utenfor blåfjell. Det er så mange ting som føles klønete, kunstig, tilgjort, tomt og rett og slett dårlig her at det er fristende å gi regissørene mesteparten skylden. Jeg har ikke sett Roar Uthaugs Fritt Vilt-filmer, men medregissør Katarina Lauring har gjort en del Hotel Cæsar, og regien her er omtrent like spenstig; hvor uspennende kan man egentlig iscenesette en sledejakt eller to nisser som gjemmer seg under et bord og faktisk dør hvis noen ser dem?
Det som truer med å senke hele filmen er cg-effekter som er så svake at Jakten på Nyresteinen framstår som Fellowship of the Ring i forhold. Og den er fra 1996. Det er greenscreenjobbing her som noen burde fått sparken for, og det var et fatalt feilgrep å ikke filme flere eksteriører. Se på skisekvensene i Død Snø, for eksempel, sammenlign med sledejakten i Blåfjell. Dette er krise. Enkelte elementer fungerer bedre enn andre (de gamle inne i fjellet er akseptable, effekten når fjellet åpner og lukker seg er vel grei), men snøfonnene utenfor blåfjell hadde såvidt klart seg i en Roger Corman-film fra femtitallet. Skrot.
Dialogen kan jeg leve med (bortsett fra at lyden på visningen jeg var på var så polvott at jeg lengtet etter norske undertekster), men skuespillerprestasjonene er svært ujevne. Og når seks- og syvåringene må få handlingen forklart hele veien er ikke sammenhengen god nok.
De skal ha for ambisjonsnivået sitt, universet sitt og en helt grei handling. Men ikke alle bak denne filmen kan være like godt fornøyd med håndverket sitt.
Zack & Miri make a Porno
er rett og slett den siste Kevin Smith-filmen. Og egentlig er det ikke så mye mer å si enn det. Synes denne vippet over i Smiths patenterte sentimentalitet litt for fort og at pornohumoren godt kunne… eh… melkes enda mer. Fine skuespillerprestasjoner over hele linja, særlig likte jeg Justin Long (Macen fra I´m a Mac / I´m a PC – reklamene) i en liten rolle. Og hobbyskuespillerne fra Clerks viser enda en gang at de kan dele scene med hvem som helst og slippe unna med det. Helt grei Kevin Smith som neppe vil skaffe ham nye fans eller skrelle av de gamle. Magakjørsekvensen er en klassiker.
Filmer siden sist – skikkeligmiddelsutgave
LONDON IN THE RAW
En tidlig mondofilm av det snillere slaget i blu-rayutgave velsignet av det Britiske FilmInstituttet hørtes skikkelig fristende ut på en sliten småbarnspappa klar for litt sleaze. Etter den rett og slett traumatiserende Africa Addio som jeg så for noen år siden har jeg lurt litt på hva mondosjangeren hadde å by på i når det ikke var drap og lemlestelser inne i bildet. Ikke mye, viste det seg. London in the Raw er for stueren, ingenting skjer. Det som en gang muligens var vovet (mavedans, aktmodeller, litt stripping) er mest kjedelig, og den eneste gangen filmen vekker noen følelser overhodet er perverst nok den ene typiske mondoscenen, en veldig detaljert forklaring av hvordan man setter inn hårplugger. Ææsj.
Ellers dras vi med fra pub til pub og fra restaurant til restaurant med bare noen junkier og beatniker som avveksling. Man forsøker å framstille dette som Englands mørke side, men riktig mørkt blir det aldri. En og annen lett bisarr sekvens er nok til å holde deg våken, men heller ikke mer. Alt ser veldig iscenesatt ut. På Blu-ray er sekstitallsbildene likevel litt spennende, det var altså slik det så ut der på den tiden liksom. Alt i alt: Ingenting det er verdt å bruke tid på, dette.
Astro-Zombies
Men London in the Raw er et mesterverk sammenlignes med Astro-Zombies. Hvor mange z-filmer av denne typen jeg har sett vet jeg ikke lenger. De har bestandig omtrent samme handling, sjarmen ligger i detaljene. Denne er laget så sent som i 1969 og har vår alles Tura Satana i en ledende rolle, da er det nesten straffbart å prestere noe så kjedelig som dette. Handlingen er et forsøk på å kombinere en slags spionthriller, en galvitenskapsmannfilm og femtitallets billigste sf. Det var absolutt potensiale her, men det pisses bort av regi så nitreig at hele filmen lett kunne vært kuttet ned til et drøyt kvarter uten at seeren hadde gått glipp av annet enn gjentakelser og John Carradine som vaser rundt på labben sin uten mål og mening.
Det første drapet, tittelsekvensen med fjernstyrte roboter og Satana (som tross alt ikke helt klarer å være uengasjerende selv om hun tydeligvis ble bedt om å være det her) er tålelig. Men hvem gidder vel å se filmer som er så kjipe at høydepunktet er de sekvensene man orker å se uten å spole og/eller sovne? Altså, bortsett fra meg?
Donnie Brasco
Er vel et stykke utenfor topp-ti lista over fine gangsterfilmer, men er en solid film med en opplagt Al Pacino (i en av sine siste roller der hoohaaingen begrenses noe) og Johnny Depp (som ikke er helt på sitt beste men likevel bunnsolid) gjør fine prestasjoner som undercoverpolitimannen og hans mentor. Det lukter litt Infernal Affairs / Departed av scenene der Depp sliter med sin doble identitet, og Sopranos av livet til de litt avdankede gangsterne, men helt på samme nivå befinner vi oss ikke. Liker du gangsterfilmer generelt vil du som meg like denne godt, men har du ingenting til overs for italoamerikanere fra New York og omegn med stygge dresser, rare aksenter og pengene sine i en rull på innerlomma kan du like gjerne se noe annet.
Filmer siden sist (ammetåkeutgave #2): Om høykunst og lavkunst.
GYCKLARNAS AFTON
Når sirkus Bergman ruller inn i byen kan du banne på at festlige hendelser er i vente. Klovner og akrobater og futt og fart og festligheter. Sukkerspinn og ompatakt og glade barn og fiffige opptredener.
Neida.
Bergman kaller filmen en skillingsvise i fortekstene, og det er lett å se hva han mener med dette. Sirkusfolkets plagede liv er nær parodisk i sin håpløshet, vi er nesten i Von Trier-territorium. Sirkus Alberti har den obligatoriske triste klovnen, den forfyllede direktøren (m. ung elskerinne og kone hjemme selvfølgelig) og en veldig sliten “livsfarlig” bjørn.
Likevel er ikke Bergman ute etter å få sitt publikum til å gråte, det ville vært en alt for enkel øvelse for ham. Det er menneskelighet i våre fortapte hovedpersoner. Det øvrige sirkusfolket er en skabbete, loppebefengt og sulten gjeng, men i det minste ser de ut til å være i stand til å nyte friheten vagabondtilværelsen bringer med seg.
De eneste som demoniseres i Gycklarnas Afton er en omreisende skuespillertrupp (som ser ut til å representere teaterskuespillere generelt), de framstilles som (og i en minneverdig scene innrømmer de at de er) sirkusfolkets mer pretensiøse kollegaer og erkefiender; en langt mer respektert gruppe lurendreiere og horebukker. I scenene der vi ser dem spille gjør Bergman et poeng av hvor dårlige de er, forskjellen på sirkusklovn og dramatisk skuespiller er kun et spørsmål om sosial status.
Alt dette og Sven Nyquists foto, noen uforglemmelige enkeltscener (sjekk sekvensen om kona til klovnen og Kompaniet helt i åpingen av filmen, sjekk bruken av stumfilmens dramaturgi). Beundringen min for Bergman nærmer seg det religiøse etterhvert. Disse klovnene ikke noe muntrere enn dem i Brownings Freaks eller Jodorowskys Santa Sangre, men filmen er minst like god.
ANVIL – THE STORY OF ANVIL
Et stykke unna Bergman finner vi disse gutta. De var i ferd med å bli verdens største metalband på åttitallet, men i dag er det ikke så mange som husker dem. Dette er en perfekt film å se sammen med Metallicafilmen Some Kind of Monster, for dette er i et nøtteskall samme film; forskjellen på Metallica og Anvil er først og fremst bankkontoen.
Begge filmene handler om pubertale middelklassegutter som sverger evig troskap til rocknroll og til hverandre. I begge filmene kommer det tydelig fram at smartere og mer sympatiske mennesker nok har eksistert. I begge filmene presenteres rockens evige problem; hvordan beholde ungdommelig galskap når magen vokser og håret detter av.
Begge filmene har sterke elementer av Spinal Tap, filmen om Anvil føles til tider som en hårfint mer realistisk remake. Men her er altså alt sant. Utrolig nok. Dramaturgien er upåklagelig: Vil Anvil bli berømte igjen, vil de overleve? Vil de klare å spille inn sin trettende plate?
Det hører også med til historien at Anvil låter tøft som rakkeren hvis du liker sånt, spesielt hvis du klarer å se bort fra tekstene (som ville fått Spinal Tap til å rødme).
Dette er årets King of Kong.
Filmer siden sist: Ammetåkeutgave #1
ENCOUNTERS AT THE END OF THE WORLD / THE WHITE DIAMOND
De tre favorittregissørene mine er nok Romero, Herzog og Bergman og i dag (i dusjen, for det er slikt jeg tenker på når jeg litt plass i hodet mitt) forstod jeg plutselig hva de har til felles; på sitt beste laget (og lager) de sine helt egne regler for filmatisk fortellerkunst. Og de nærmer (og nærmet) seg mer det konvensjonelle uttrykket etterhvert som tekniske og (muligens) kunstneriske kanter sakte slipes ned. Romero ser ut til å helt ha mistet sin kreative kraft, Bergman trappet ned før det gikk så galt.
Herzog ser derimot ut til å stå i mot, til tross for et kommersielt gjennombrudd nesten femti år ut i karrieren sin med Grizzly Man og sin første film i studiosystemet med Rescue Dawn, begge strålende filmer. I Encounters at the end of the World er gjør han lite vi ikke har sett ham gjøre før, men hva gjør vel det? Det han pleier å gjøre er å vise oss ting ingen før har sett.
EateotW omhandler Antarktis og menneskene der. Herzog innleder filmen med å love at han ikke skal lage noen “pingvinfilm”. I stedet konsentrerer han seg om å vise sidene vi ikke har sett, de uberørte så vel som de menneskeskapte. Hvem har vel tenkt på at den største kolonien på Antarktis har over tusen innbyggere og bowlingbane? Eller hvor rotete det egentlig har blitt på selve polen? Børge Ousland må ha sett skikkelig teit ut hvis han kom dit på ski. Heldigvis er det største kontinentet i verden fortsatt rikt på det jomfruelige også, bildene fra havet under isen er like vakre som noe annet han har vist oss.
Herzogs metodikk er ganske lik fra gang til gang. I sin jakt på sannheter som er dypere enn de rent vitenskaplige går han ikke av veien for å iscenesette hendelser (denne gangen ser vi det tydeligst i selforskerne som lytter på isen), eller å instruere intervjuobjekter (Isbreforskeren vi møter fikk fem minutter på å “vise fram poeten i seg”). Han henter fram det uventet menneskelige i folkene han snakker med.
Et eksempel (som i Herzogs ånd ikke finnes i filmen i det hele tatt): Tenk deg at du er fotballtrener. Herzog intervjuer deg om tabellsituasjonen i tippeligaen fordi han lager en film om fotball. Du har på deg et litt rart brunt slips. Herzog spør deg om slipset og etter at overraskelsen gir seg får du stammet frem at du fikk det av kona di på bursdagen din og at du egentlig ikke synes det er så fint men at hun blir så glad når du bruker det. Så har du ikke mer å si. Du kikker ut i lufta og venter på at Herzog skal stille deg et nytt spørsmål, men Herzog bare ser på deg. Til slutt sier du (for noen må jo si noe) “Jeg hater dette slipset,” mens du ler litt nervøst. Og dermed har Werner fått fram litt av sin ekstatiske sannhet.
I Antarktis er det ikke spesielt vanskelig for ham å lokke fram det spennende i folkene han snakker med, for det er ikke hvem som helst som slår seg ned der. Det er heller ikke vanskelig for ham å trollbinde med naturbilder (på Blu-Ray er filmen rett og slett grisedeilig).
Mer overraskende er det at han denne gangen fokuserer såpass lite på menneskets møte med et av jordens minst gjestmilde steder. Naturen framstår ikke som fullt så grusom denne gangen som i Grizzly Man. Når vi etterhvert likevel får pingviner er det imidlertid ikke tilfeldig at Herzog følger den som går seg vill, forlater flokken og stavrer ensom innover i landet mot den visse død.
I the White Diamond følger vi aeronaut Graham Dorrington (helst ville han bli astronaut men en ulykke med en hjemmelaget rakett satte en stopper for det) og hans lille luftskip som etterhvert får navnet the White Diamond.
tWD er en mer følelsesmessig engasjerende film enn Encounters´potpurri av mennesker og steder fordi den fokuserer på en fyr og folkene som jobber for ham. Det er også en mer alvorlig film fordi Dorrington i hvert fall delvis er motivert av en dødsulykke forårsaket av hans forrige luftskip. Herzog selv er mer deltakende som karakter her (det har jeg sansen for siden jeg bortimot forguder mannen), slik sett kan man si at denne filmen ligner litt mer på Grizzly Man også.
Den er ikke fullt så visuelt halsbrekkende som tematikken skulle tyde på, men avsluttes av det flotteste enkeltskuddet jeg har sett i noen film. Dette alene er grunn nok til å kaste seg over den hvite diamanten.
Encounters at the End of the World, the White Diamond, Grizzly Man, La Soufriere og the Flying Doctors of South Africa fås nå på Blu-Ray og DVD i boks. Gjett om jeg anbefaler.
PONYO PÅ KLIPPEN VED HAVET
Howl´s moving Castle (det Levende Slottet) var etter mitt syn den svakeste av Hayao Miyazakis filmer. Den var selvfølgelig spennende, vakker og særegen, men den inneholdt lite vi ikke hadde sett i Mononoke, Spirited Away eller Laputa. Dette var en film Miyazaki fikk i fanget fordi den opprinnelige regissøren ikke kunne gjøre den, om dette hadde noen innvirkning på sluttproduktet skal jeg ikke våge meg inn på.
Etter Howl´s ga Miyazaki (i følge wikipedia) uttrykk for at han var lei av cgi, og ønsket å returnere til rent håndtegnet animasjon. Storyboardene til Ponyo ble malt med akvarell, fordi filmen etter sigende skulle få en annen stil enn de foregående. Og det gjorde den.
Tradisjonell todimensjonal animasjon består tradisjonelt sett av en statisk bakgrunn med animerte figurer på. Hvis du ser f.eks gamle Disneyfilmer vil du se ganske tydelig hvilke deler av bildet som kan bevege seg. Den enklere stilen i Ponyo gjør at ALT kan bevege seg. Når havet er i opprør er det VIRKELIG i opprør. Hvis det er slik at den er fri for datagrafikk er Ponyo den flotteste rent håndtegnede spillefilmen siden Disneys storhetstid på 40-50 tallet.
Handlingen er klassisk Miyasaki. En omtrent fem år gammel gutt (Ut Junior kjente seg veldig godt igjen) fanger noe han tror er en gullfisk, men det viser seg å være datteren til en trollmann. De blir glade i hverandre og jenta (som får navnet Ponyo) bestemmer seg for å bli en ordentlig jente, men når man er ektefødt datter av havet byr selvfølgelig slikt på problemer. Jeg mener jeg nevnte noe om havet i opprør.
Jeg er veldig glad i den litt voksne (men også mer animetypiske) Princess Mononoke og den ufattelig søte Totoro, men Ponyo er like god og kanskje bedre. Den har Totoros uskyld og varme, og gigantiske fantasiactionsekvenser som i Mononoke. Karakterene er like troverdige som jentene i Totoro og Spirited away og det fantastiske elementet er like underlig som i den sistnevnte. Miyazaki på dette nivået er simpelthen verdens største barnefilmskaper. Fin norsk dubb også, synd ikke markedsføring og distribusjon har stått helt i stil.
2009 er i ferd med å bli et flott filmår.
Filmer siden sist: Liten Jødisk sinnatagg vs. Transformers 1-0
HARLAN ELLISON: DREAMS WITH SHARP TEETH
Harlan Ellison tilhører et lite knippe forfattere som er så engasjerende annerledes i framtoning, tanker og stil at beundringen min for arbeidene deres bare overskrides av et ønske om å vite hva som får dem til å tikke. Heldigvis er det flere som er nysgjerrige, og noen (som Neil Gaiman) forteller oss selv hvordan de henger sammen. Men det er fortsatt plenty med dokumentarfilmmateriale her. Se f.eks Gonzo - the Life and work of Hunter S. Thompson eller den strålende the Mindscape of Alan Moore.
Harlan Ellison er ikke like godt kjent her som disse, men han er i samme klasse (og like lite en mann du kødder med) som disse. Han har skrevet de mest roste episodene av Star Trek og Twilight Zone (og var konseptkonsulent og stemmen til den defekte heisen i Babylon 5), samt et tusentall noveller (mange av dem klassikere i engelsk litteratur, som I have no mouth and I must Scream og Repent, Harlequin! Said the Ticktockman. Han har hengt med alle fra Rolling Stones til Neil Gaiman, vært gift fem ganger og for øvrig er de fleste historiene om ham sanne, bortsett fra den der han kaster en fan ned en heissjakt.
Dette er ikke noen fantastisk film rent teknisk, men Ellison er en storkjeftet, misantropisk og lynende smart fyr som det er en fryd å komme såpass under huden på.
TRANSFORMERS: REVENGE OF THE FALLEN
Jeg tror de fleste filmkritikere av litt format i sitt stille sinn er glad for at det finnes regissører som Michael Bay. Det er så mye å ta tak i! Og denne gangen har de virkelig tatt tak. Harry Knowles fnyser av det han mener er rasismen i Revenge of the Fallen, Mark Kermode er mest opptatt av framstillingen av kvinner, mens Roger Ebert demonterer hele estetikken:
“I didn’t have a stop watch, but it seemed to me the elephantine action scenes were pretty much spaced out evenly through the movie. There was no starting out slow and building up to a big climax. The movie is pretty much all climax. The Autobots® and Decepticons® must not have read the warning label on their Viagra. At last we see what a four-hour erection looks like.”
Alt dette er galt med Revenge of the Fallen, men hovedeproblemet er likevel at den er så rompevisnende lang. Dette har selvfølgelig alle anmeldelsene også påpekt, men ikke alle har lagt merke til at gjemt inne i Revenge of the Fallens drøye to og en halv time sitter det en halvannen times godfilm og venter på å slippe ut.
Gode ting: Konturene av et dypere plott som utvider mytologien, Shia Leboeuf, John Turturro, Soundwave, Ravage, Prime (selvfølgelig), Jetfire, Starscream, Jazz, han lille radiostyrte bilen, Devastator, upåklagelige effekter, tendenser til å gjøre robotene til karakterer og Megan Fox´ litt spesielle måte å reparere motorsykler på.
Det er skremmende hvor dårlige Hollywood har vært til å bygge på kassasuksessene sine. Det var ingen grunn til at for eksempel the Matrix Reloaded, Pirates of the Caribbean: Dead Man´s Chest, the Mummy Returns eller Revenge of the Fallen skulle være så bedritne som de var. Man har en hel verden å sette historiene i, publikums velvilje og som regel et større budsjett. Men så skal man gjøre alt på en gang hele tiden, også koker alt bort i eksplosjoner. Jeg frykter for neste Star Trek.
Og når Michael Bay, som ikke akkurat akkurat er kjent for impulskontrollen i utgangspunktet, skal gi oss mer av alt, ja, så tar det faktisk to og en halv time. Hvorfor ha en sjef for decepticons når man kan ha to? Hvorfor ha en småslitsom comic relief -robot når man kan ha (minst) 4? Hvorfor ha en dame gutta kan sikle etter når man kan ha to (og samtidig torpedere sitt eget plot? Robots in disguise indeed.)? Hvorfor ha en rompevits når man kan ha åtte? Hvorfor ha en småhysterisk mamma når man kan ha en småhysterisk mamma på marihuana? Hvorfor ha en gigantrobot når man kan ha en i begynnelsen og en i avslutningen? Og så videre.
Det største problemet for meg er imidlertid at dette først og fremst er en PR-film for det amerikanske forsvaret. Bay forteller i kommentarsporet til den første filmen om sin enorme beundring og respekt for forsvaret, og han ønske om å framstille dem i et positivt lys som har fått dem til å stille mer opp for ham enn de fleste filmskapere. Og det er jo en ærlig sak. Det er bare det at selv om Bay synes det er tøft å vise fram USAs hissigste våpenteknologi er det rimelig uninteressant for oss som har kommet for å se roboter banke dritten ut av hverandre. Det millitære aspektet av historien kunne vært helt fjernet her, og filmen ville ha vært en drøy halvtime kortere. Og det hadde jo hjulpet. Litt.
ANDROID
Helt i den andre enden av Science Fiction – skalaen har vi denne sjarmerende lille saken om den ensomme androiden Max som sitter i en romstasjon og drømmer om å besøke jorden. Og den eneste han har som selskap er Klaus Kinski (som er verdt å seg også når han bare er innom for å hente lønna si, som her). Stakkars Max.
Nå får han heldigvis snart besøk av tre terrorister, og derom dreier soga seg.
Det er noe uforløst over Android. Den har mange minneverdige øyeblikk, men det strålende (Max som ser på klipp fra Fritz Langs Metropolis mens han hører på James Browns this is a Man´s World er rimelig meta til å være fra 1982) avløses av det uforståelig dårlige (et par rolleprestasjoner, et helt umotivert drap som torpederer hele historien). Litt Dark Star, Litt 2001, litt Star Wars, litt Blade Runner, litt bra.
Filmer siden sist: Blind Samurairobot danser samba på line med død Blondine
THE TALE OF ZATOICHI
I mange år har jeg lest lovprisninger av Zatoichi-filmene med Shintaro Katsu i hovedrollen, og det er som så ofte ellers gode grunner til å bli med i koret. Katsu gestalter Ichi med en blanding av sårbarhet, kaldblodighet og patos som får Clinterns mann uten navn til å ligne en grimaseskjærende liksomkarakter. I tillegg er vår mann plassert i en liten perle av en film.
Den blinde Ronin-en Ichi har tilegnet seg en overnaturlig dyktighet med katanaen, men han bruker den nødig og er i sin første film minst like opptatt av å håne hissige gangstere og å fundere over verdens ondskap som å vise kunstene sine. Senere i denne serien på i alt 26 filmer har han lettere for å trekke sverdet. Ikke ulikt hovedpersonen i Yojimbo fra året før (og Spaghetti-remaken A Fistful of Dollars) rusler han inn i en bandekrig, men han er ikke spesielt interessert i verken penger, ære eller å få slutt på stridighetene. Det er hans skjebne å slåss for de som vil betale, det er lite han kan gjøre for å endre dette. Men har han muligheten til å lære noen rettferdighet lar han den ikke gå fra seg.
Det er rart å se en film med en så passiv hovedperson. Intrigen utspiller seg rundt Ichi, men han styrer ikke historien. Slik sett minner han litt om Mr. Moto, som også har en tendens til å være i kulissene til han ikke lenger har noe annet valg en å vise muskler. Men det er intet komisk over Katsus Ichi. Han er trist, truende, sårbar, usårbar, nådeløs og følsom. Har ikke noe problem med å se at det kunne bli 26 av disse.
The tale of Zatoichi har sjangerens kunstferdighet og humanisme, men er samtidig en nittifem minutter lang westernfilm med et ordentlig klimaks. Den er kunstferdig utført men er likevel laget for å underholde. Og hvis du er en av de (tullingene) som sovner til Kurosawa er Ichi helt klart å foretrekke. Jeg gleder meg til de neste fire og skal selvfølgelig holde dere orientert.
MAN ON WIRE
Kan fort ta dokumentaroscaren i år, og det er ikke ufortjent, men historien om sprut gærne Philippe Petit og hans forsøk på å gå på line mellom World Trade Centers to tårn er nok en enda bedre bok enn film. Ikke at historien ikke er spennende (det er den) eller at Petit ikke er en interessant fyr å intervjue (det er han), men som film skuffet faktisk Man on Wire meg litt. Dels henger dette sammen med at det ikke er allverden med video av Petit på WTC , eller fra hans tidligere stunts på Notre Dame og mellom to brohoder utenfor Sidney, slik at vi må nøye oss med stillbilder flere steder, men også med at uforholdsmessig mye tid brukes på at snakkende hoder forteller oss på fransk hvor skummelt det var å gjemme seg under plastikk når det kom vakter den natten i tårnene. Dette ville vært interessant lesning, men spesielt visuelt er det ikke.
Historien i seg selv er ikke bare fascinerende, men smått utrolig. Tror nesten jeg ønsker meg en spillefilm i steden. Og sjekk ut Petit på siste utgave av Wait Wait, Don´t tell me. Mannen er ikke bare gal, han er morsom også.
DESSUTEN:
Bender´s Game er den beste av de nye Futuramafilmene til nå, med god margin. Til tross for enkelte Dungeons & Dragons-referanser har ikke fantasy generelt og rollespill spesielt blitt behandlet så mye av herrene Groening og Cohen. I denne filmen gjør de opp for dette så det monner, og selv om enkelte ting kanskje ikke fungerer helt denne gangen heller (Mum er en herlig skurk, men guttene hennes er slitsomme, og en del av de rene Ringenes Herre-parodiene er platte) er vi i store deler av Bender´s Game tilbake til Futurama slik det var på sitt aller beste. Bare synd at nå er det bare the Wild Green Yonder igjen, så er det kanskje slutt på Futurama for alvor. Beste gag-en denne gangen er Morkene i Moria. Nanoo nanoo!
Hammer-filmer er alltid gøy, men And Frankenstein Created Woman viser tydeligere de kjipe sidene av engelsk skrekk (lavt tempo, i overkant dannet dialog) framfor de underholdende (det rødeste blodet i verden, god plotting, sjefne skuespillere, dype utringninger). En god ide utføres kompetent, men en liten dose kaos og galskap oppi selvhøytideligheten hadde gjort seg.
Orfeu Negre dro noen priser i sin tid, men den brasilianske musikaloppdateringen av legenden om Orfevs og Evridike har ikke tålt tidens tann godt. Musikken er god, men skuespillerne er ujevne (og en del av statistene er skikkelig slitsomme). Det lukter kitsch av dette, men ikke på noen god måte.
Filmer siden sist: Fire konger, en skuffelse og en ku – nesten juleevangeliet!
The Orphanage
Noen hopper i strikk, noen ser the Orphanage.
Jeg elsker filmer som denne fordi de utfordrer grensene våre for hva vi takler av lek med psyken vår. Blod og tarmer er underholdende nok, spesielt utført med et snev av humor, men den ekte skrekkfilmen er den som sender deg under stuebordet i ren panikk. Skal den tåle gjensyn må den i tillegg en historie verdt å fortelle. Bølgen med asiatisk skrekk for noen år tilbake fant denne balansen, spesielt Ring-filmene. Fjorårets Pan´s Labyrinth var en nydelig grøss/fantasy/drama/krig-hybrid som tok den skumle filmen i nye retninger. Pan-regissør Guillermo del Toro visste hva han gjorde da han tok El Orfanato og dens skaper Juan Antonio Bayona under sine vinger.
Likhetene mellom filmene er mange: Begge har en elegisk undertone, en genuint fengslende historie og aldeles nydelige bilder, musikk, skuespillerprestasjoner og spesialeffekter. Begge har en knusende, styggvakker slutt (the Orphanage er den første skrekkfilmen noensinne som har fått meg til å grine!). Begge har spansk tale.
Men der Pans Labyrinth var et klassisk eventyr av den mørke sorten er Barnehjemmet en mye klarere skrekkfilm. Den er rett og slett dritskummel der det trengs, skumlere enn noe jeg har sett på årevis. Ikke bare er det en fem-seks enkeltsekvenser her som kan måle seg med klimakset fra Ring eller Noenharsittetistolenmin-sekvensen fra the Eye, den handler også (som Dark Water) om noe så psykologisk knusende som å miste barnet sitt, bokstavelig talt. Har du (som meg) unger å passe på er det marerittet ditt som utspiller seg. Har du opplevd å miste et barn i virkeligheten tror jeg du rett og slett må la være å se denne filmen.
Likevel er det skjønnheten i den som virket sterkest på meg. I billedlig uttrykk, i konstruksjon, i historiefortelling, i skildringen av skjebner er dette aldeles nydelig. Del Toro har jobbet i tiår for å kunne lage en film som Pan mens dette ufattelig nok er Bayonas spillefilmdebut. Her
har vi et talent det blir utrolig spennende å følge videre. Allerede på første forsøk har han begått en umiddelbar klassiker og en av årets aller beste filmer.
Martin
Og så har vi Martin, da. Helt motsatt av alle vampyrfilmer, motsatt av gjennomildogvannhistorier som Orfanato. George A. Romero regner denne som en av sine teknisk og kunsterisk mest vellykkede filmer, og det er ikke vanskelig å være enig. Likevel har de færreste sett Martin, og Romero er fortsatt han med zombiene. Synd.
Martin er en litt sjenert, muligens mentalt redusert ung mann som flytter inn hos onkelen sin fordi han etter sigende er en mer enn åtti år gammel vampyr som sendes fra familiemedlem til familiemedlem for å skjule slektens skam. Han bruker barberblader til å drepe sine ofre etter å ha gitt dem sovemedisin i sprøyteform. Han voldtar dem (som oftest) og suger blod av dem. I gjerningsøyeblikket ser han seg selv som helten i en langt mer romantisk historie. Eller er det flashbacks vi ser? Romero lar oss bestemme selv. En trestake i hjertet fungerer jo uansett.
Filmen om Martin er en stillferdig studie i forfall. Den lille byen han flytter preges av arbeidsledighet, fraflytting, forgubbing og forurensing. Alt faller sakte i grus i denne filmen. Onkelens overtro, Martins spredte forsøk på å fungere i verden, kusinen(spilt av Christine Forrest, senere Romero)s forhold (til en fyr spilt av Tom Savini), selve byen. Synd.
I en scene ser Martin lenge på at en kran slipper bilvrak ned i en knusemaskin. Mer er det egentlig ikke å si. Dette er mørke, triste greier, men Romeros allestedsnærverende ironi (han dukker selv opp i en liten rolle som prest) punkterer melankolien og John Amplas´imponerende rolleprestasjon fører til at vi faktisk sympatiserer med Martin, selv om han enten er en sjuk jævel eller en demon fra helvete.
Martin var opprinnelig rundt to og en halv time lang, men en snau time med atmosfære forsvant i klippen, og den eneste kopien av den opprinnelig svart/hvite regissørkutten har noen rotet bort. Synd.
DESSUTEN
Dark Days er en dokumentar om et lite samfunn hjemløse krackhoder som bor i New Yorks undergrunn. Den er fengslende fortalt, stilig filmet (ofte av uteliggerne selv) og har noe så sjeldent som en ordentlig lykkelig slutt. En triumf av et grasrotprosjekt.
Kung Fu Panda som jeg, til tross for gode anmeldelser, ikke hadde store forventninger til. En stor positiv overraskelse. Vi skriver november, og til nå i 2008 er både den beste kampsportfilmen og den beste sf-filmen amerikanske, animerte og kommersielle suksesser. Hvem skulle trodd det? Dere som ikke har unger må passe på så dere ikke går glipp av denne.
Vexille er en særdeles vakker Japansk anime regissert av mannen bak Ping Pong, en av de femten beste filmene jeg vet om. Teknisk er den vidunderlig, men heller ikke denne gang matches den utrolige animasjonen med en god historie.
Mamma Mø og Kråka er barnefilm basert på bøkene om Mamma Mø. Det er jo gøy med kuer som klatrer i trær, men det er jo ingen historie her. Kråka er dessuten den mest irriterende skapningen på lerretet siden Jar Jar Binks. Hopp langt over.
Filmer sett siden sist: Russisk Fantasi. Sokkedukker. Annet.
Wolfhound
Det er så sjeldent med rene fantasyfilmer at de alltid starter med bonuspoeng hos meg, men altfor ofte viser det seg at de henfaller til å fortelle den samme historien om og om igjen. Ingen har helt klart å få til fantasy siden Lord of the Rings. Det går ikke denne gangen heller, til tross for mye fint på den tekniske sida. Det er først og fremst manus og regi det skorter på her. Den stereotyp handling rotes unødig til; det er direkte imponerende å fortelle et helteepos, en av menneskehetens eldste historier, på en slik måte at det er vanskelig å få tak i hvem som er hvem, spesielt på skurkesida. Er du sulteforet på filmer med magi, svære sverd, snertne prinsesser og vakre landskaper kan du med fordel se denne før drit som Eragon. Minuspoeng for skikkelig ufin behandling av høygravide i åpningssekvensen, det der var ufint og veldig unødvendig.
The Muppet Show (Sesong 1)
Er det sånn nå at folk ikke kjenner til the Muppet Show? Jeg tror jeg skal gå ut i fra at dere vet hvem Kermit, Fozzy, Miss Piggy og co er og bare informere om at sesong en nok er mest for hardbarkede fans. Konseptet er liksom ikke helt spikret, mange av de beste sketsjene (Piiigs iiiin Spaaaaaaace!) er ikke på plass ennå, og mye av humoren er forferdelig platt. Omtrent en gang per episode skjer det likevel noe litt magisk, enten det er favoritter som finner plassen sin (svenskekokken er og blir genial) eller overraskende fine øyeblikk fra (stort sett, Vincent Price er jo med) b-listerne på gjestelista. Hvem hadde trodd at det skulle være så søtt å se Twiggy synge Beatles´ In my life, eller at Sveitsiske mimeartister var så kule? Også har vi jo denne. Og denne. Og selvfølgelig denne .
Tror jeg våger meg på sesong to også. Blir humoren for tørr er det bare å slå på det veldigfine triviatekstsporet.
Dessuten:
Star Wars Episode III, for å teste ut ny TV og oppskalerende DVD-spiller. Gud som Hayden Christensen suger. TekkonKinkreet, som jeg tøtsjet innpå her. Fido, med helt ålreit kommentarspor. Tre kortfilmer av Werner Herzog. The Great Ecstasy of the Sculptor Steiner er en nydelig liten sak om skiflygeren Rudolf Steiner, som var så god at han trynet i overgangen rundt 180 meter annenhver gang han hoppet. La Soufrière er et stilig portrett av øya Guadaloupe etter at befolkningen har blitt evakuert på grunn av et nært forestående vulkanutbrudd, så Herzog som det går an. How Much Wood Would a Woodchuck chuck er et alt for langt portrett av kvegauksjonariuser og deres tungegymnastikk.
Og No Country for Old men, som mye alt er sagt om. Coenbrødrene starter på mange måter på nytt her, med sin mest modne film, der eksentrisitetene fra mange av deres beste og verste tidligere filmer er erstattet med vakre bilder og tredimensjonale hovedpersoner. Det blir nesten litt som med Nick Cave; det er godt å se sine idoler finne nye sider av seg selv, men gamle fans vil alltid ha noen eldre favoritter. Forsiktig overhypet?
Blå linje fra Vernon til Himmelens Porter
Gates of Heaven / Vernon, Florida / The Thin Blue Line
Errol Morris var lenge en mann som var kjent for de halvferdige prosjektene sine, en god venn av ham måtte som tidligere nevnt love å spise skoene sine før han ble ferdig med sin første film. Han startet blant annet på en film om massemorderen Ed Gein og besøkte en by i Florida der folk drev med “nubbing” (å amputere kroppsdeler for så å leve på forsikringen), men det ble en avisoverskrift om flytting av døde kjæledyr som utløste den første filmen han fikk ferdig.
Gates of Heaven er en underlig film. Tilsynelatende handler den om Dyreelskere og deres behov for å begrave følgesvennene sine med verdighet, og om de som driver slike dyrekirkegårder. Samtidig viser Morris allerede her fram sitt viktigste knep: hvis man lar folk stirre i kameraet og fortelle om seg selv lenge nok kommer det alltid frem noe ekstraordinært. Både de som savner dyra sine og de som begraver dem har interessante historier å fortelle, og tilsammen blir det hele til noe mer; en hyllest til familien i sine mange konstellasjoner, til savnet og til mennesket generelt. For mange vil sikkert dyrevennene virke lett sinnssyke, men jeg så første halvdel av denne filmen med en ni uker gammel retrievervalp på fanget. Da er det ikke vanskelig å skjønne greia.
Jeg vet ikke helt om Gates of Heaven fortjener sin kultstatus, filmatisk er den ikke så veldig spennende, og flere av Morris´senere filmer er minst like gode. Men familien som driver dyrekirkegården i Napa Valley er fascinerende. De forteller så mye mer om livene sine enn det de faktisk sier.
Etter Gates of Heaven bestemte Morris seg for å returnre til “Nub City”, Vernon, Florida. Men siden nubberne var redde for å bli avslørt og derfor kom med drapstrusler, er filmen helt tom for amputerte forsikringssvindlere. Morris konsentrerte seg i steden om andre eksentriske personligheter i den lille byen. Resultatet ble den beste filmen av de tre som behandles her. Vernon, Florida har alle styrkene fra de andre to, og få av svakhetene. Den er litt mer dynamisk i filmspråket sitt enn Gates, og strammere redigert enn den litt lange Thin Blue Line. Siden folkene som intervjues er så steike rare er den også klart mest underholdende.
Det former seg nok ikke noen underliggende tematikk i Vernon, Florisa slik det gjør det i GoH, men jeg er likevel ikke enig i de som hevder at Morris utnytter bygdeoriginalene sine i underholdningsøyemed. For meg er de først og fremst mennesker, spesielt kalkunjeger Henry Shipes, som i store deler av filmen forklarer hvordan man jakter kalkun med en lidenskap man sjelden ser. Så får man heller tåle at ordet GOBBLE aldri har blitt brukt flittigere i noe kunstverk. På imdb fant jeg en fyr som hadde besøkt ham så sent som i fjor høst. Han bodde fortsatt i den rosa traileren sin med kalkunføttene på veggen.
Morris´ tredje film var The Thin Blue Line, en mer konvensjonell dokumentar om mordet på en politimann utenfor Dallas, Texas. To mistenkte ble sporet opp; en kriminell sekstenåring og haikeren han plukket opp i den stjålne bilen sin. Haikeren, Randall Adams, blir dømt til døden for drapet til tross for at vitnene lyver, påtalemakten kun er interessert i den plettfrie statistikken sin, psykologen bare vil sende så mange til den elektriske stolen som mulig OG at sekstenåringen, David Harris, skrøt av at han var drapsmannen til alle som ville høre! Filmen bidro til å renvaske Adams, som deretter saksøkte Morris for å få rettighetene til livshistorien sin tilbake.
The Thin Blue Line var grensesprengende da den kom i 1988, men i dag ser alle dokumentarer om lignende saker akkurat likedann ut som denne. Bare Phillip Glass´ musikk (som finnes i flere av Morris´ dokumentarer, blant annet den superbe the Fog of War) og de sedvanlig nærgående portrettene av de involverte i saken hever filmen over gjennomsnittet. Flere filmer har tatt liv enn å redde dem, så den må tross alt kalles vikig.
I følge en anmelder (også på imdb) har Morris uttalt i et intervju at han liker å lage handlingsløse filmer som viser at vi tross alt bare er aper som herjer rundt. I så fall er det ingen tvil om at han tross alt elsker aper. Han har til nå laget åtte filmer. Hans niende, Standard Operating Procedure, handler om forholdene i Abu Ghraib-fengselet i Irak og ble nettopp nominert til Gullbjørnen i Berlin.
Noen spiser skoen, andre spiser foten
Zombi (Aka Dawn of the Dead: Argento´s cut)
Dawn of the dead er kanskje ikke den aller mest slepne filmen i historien, men for meg er den en av de aller beste. Liker du rar stemning? Action? Øyeblikk med kunst? Politisk polemikk? Eksistensiell filosofi? Slapstick? Blod og tarmer? Det eneste Dawn mangler er vel egentlig sex, men med denne og f.eks Shortbus på en øde øy trenger du vel strengt tatt ikke mer.
Dawn of the Dead er (Sammen med Night of the Living Dead) den Romero-filmen selv den aller mest sidrompa filmbesservisser finner kvaliteter i, det er så mye her at du rett og slett ikke liker film hvis du ikke finner noe beundringsverdig. For meg som er mer glad i Romeros filmer enn det som strengt tatt er sunt er dette filmen du finner småbiter av i alle de andre produksjonene hans.
Siden det kom en (ok, men langt mindre visjonær) nyversjon for noen år siden er vel handlingen kjent for de fleste: Vi kommer inn noen dager etter hendelsene i Night. De nylig døde har på uforklarlig vis våknet til live igjen og spiser de levende. Samfunnet er i oppløsning, anarki og kaos råder. En journalist, en helikopterpilot og to antiterrorpolitimenn rømmer i et stjålet helikopter, men har ingen steder å flykte. De barrikaderer seg i et kjøpesenter og venter på ingenting.
Ikke så muntert, altså, men plenty med muligheter for Romero til å gå løs på forbrukersamfunnet (“De vil ha dette stedet, De vet ikke hvorfor, de bare husker. Dette var et viktig sted i livene deres..”), millitærets ineffektivitet (et tema i det meste han har laget) og hva det vil si å være menneske. Når så en psykotisk motorsykkelgjeng anført av effektmester og stuntmann Tom Savini dukker opp er det duket for et av få vellykkede treveisslag i filmhistorien.
Det er så mange så øyeblikk i denne filmen at jeg sikkert kunne ha kjørt SekvenserJeg ElskeriDawn som en fast bloggspalte og holdt den gående et par år, men vi er ikke så mange i Romeros menighet så jeg skal la det være og i steden gå inn på det kanskje mest interessante ved filmen; den har ingen definitiv versjon.
Første gang jeg så Dawn var det i en engelsk VHS-versjon som så vidt jeg vet ikke er tilgjengelig lenger, men som muligens var en lett nedklipt kinoversjon. Nå er det først og fremst to versjoner som gjelder: Den såkalte Director´s Cut (den vanlige norske DVDversjonen), som egentlig er en versjon Romero leverte på filmfestivalen i Cannes, og den såkalte Kinoversjonen. I tillegg finnes en blandingsversjon som kun er utgitt offisielt (og dubbet) i Tyskland, med alle scener fra alle versjoner, og Argentos Kutt, som jeg akkurat har sett for tredje gang. Skikkelig oversikt over alle versjonene fins her, men alle jeg har sett har vært verdt det.
Dario Argentos versjon, ofte bare kalt Zombi, skiller seg fra de andre ved at den er en god del kortere. Likevel er det ingenting vesentlig av historien som er utelatt, den er bare strammere hele veien. Litt dialog fjernet her, litt gnafsing og blodsprut der (helikopterzombien er for eksempel borte), og plutselig er Romeros episke visjon pakket inn i en hissig liten totimers actionfilm. Alt fyllstoff er borte, dette er nok den versjonen som best har tålt tidens tann. Jeg vil selvsagt helst ha den så lang som mulig, og selv om jeg elsker Goblin blir muligens soundtracket litt ensformig. Men å sammenligne denne med Romeros versjoner er endeløst fascinerende. Argentos kutt anbefales for nybegynnere.
Werner Herzog lovet Errol Morris (som senere lage blant annet Fog of War) at hvis han noen gang ble ferdig med debutfilmen sin, Gates of Heaven (Om en dyrekirkegår og om Amerika), skulle han spise skoen sin. Ikke bare ble Morris´ film ferdig, den ble en klassiker som jeg absolutt skal se før jeg dauer. Og Werner Herzog er ingen æreløs mann, så han spiste skoen sin, han. Denne lille kortfilmen er en hyllest til Herzog og Morris. Hvis noen lurer på hvorfor vi er så mange som dyrker Herzog er dette en så fin forklaring som noen.
Mordball og Jadekrigere
Murderball
Jeg spilte fotball fra jeg var sju til jeg var tretten, og de litt stusselige lungene mine gjorde at jeg aldri klarte å spille en hel kamp. I går kveld, nitten år senere, etter røykeslutt og to år med over en mil med sykling til og fra jobb hver dag, ble jeg lurt ut fra keeperplassen på Skien kommunes andrelag i bedriftsserien og spilte en hel match i forsvaret uten å kollapse, spy eller hallusinere. Det var stort.
Så hvordan er det da å brekke ryggen, miste førligheten, trene seg opp, oppdage at verdens kuleste sport er laget for deg OG jobbe deg opp til verdensklasse i den? Ikke rart disse gutta er fulle av testosteron.
Rullestolrugby aka Murderball er en enkel sport å forholde seg til. Fire mann på hvert lag spent fast i hver sin Madmaxaktige rullestol på en basketballbane. Det er om å gjøre å bære ballen over baklinja. Det går fort, og det smeller. Vi blir kjent med spillere, en skikkelig bitter trener, familiene deres og en nylig lammet fyr som jobber seg gjennom den første opptreningsperioden.
Dette er en av de aller beste sportsfilmene jeg har sett, og den ville ha vært det selv om den handlet om dressurridning. Dramaturgien er strålende, karakterene fascinerende og avslutningen akkurat passe uryddig. Akkurat i dag har jeg vanskelig for å se noen særlige svakheter i den. Nesten så den må lukeparkeres i neste års katakomber, men det er jo fryktelig lenge til.
Jade Warrior
Er noe så sprekt som et finsk/kinesisk kung fu-eventyr. Hva med å gjøre noe lignende med vikinger her på berget? Desverre er det nesten ingenting som fungerer optimalt her. Handlingen er et ganske søkt forsøk på å kombinere nasjonaleposet Kalevala og kinesisk mytologi. Rollefigurene er i papp, manuset er bare oppbygning uten forløsning og dataeffektene ujevne. Det er så mye nesten her, men til tross for et par fine kampscener visner det hele på rot. Veldig, veldig synd. Nåja, kanskje neste gang. Jeg ønsker meg en mye større skandinavisk (og spesielt norsk) produksjon av sjangerfilm.
______________________________________________________
CONTROL
Denne er rett rundt hjørnet, håper jeg. Superfotograf Anton Corbijn lager film om et av musikkhistoriens aller, aller beste band.
FUTURAMA: BENDER’S BIG SCORE
Bjørnar har allerede postet denne, men hvordan kunne jeg la være? En av de lengste føljetongene her på FU,S begynner å nærme seg slutten. All glory to the Hypnotoad!
SOUTHLAND TALES
Og apropos ting som har tatt tid. Jeg var en av de få som ikke likte Donnie Darko i det hele tatt, men denne ser spennende ut. Og er det bare meg som synes Dwayne Johnson har blitt en helt ålreit skuespiller etterhvert?
WALL-E
Håper på å få sett Ratatouille i løpet av uka og har registrert at flere filmgeeks jeg respekterer høyt holder den som årets film, men dette er den første Pixar-filmen jeg har hatt virkelige forventinger til på mange år, og kanskje det dritigste prosjektet dere noensinne.
SWEENEY TODD: THE DEMON BARBER OF FLEET STREET
Tim Burton opp og ned og i mente. Denne ser ut til å bli minst like blodig som Sleepy Hollow, har Depp, Bonham-Carter og blant annet Alan Rickman i fin form, og er en musikal. Så dette blir nok fint.
BLACK DEVIL DOLL
Sorry, folkens, jeg måtte bare poste denne. Pornografisk Chucky med Afro? Ta en titt om du tør.
Littegranne skummelt og littegranne whikki wha whoaw
Carnival of Souls (fargelagt versjon)
For meg starter skrekkfilmens gullalder med Psycho i 1960 og tar slutt med Dawn of the Dead i 1978. I større grad enn ellers var det lov å lage skumle filmer med både hjerne og tarmer, filmer som i tillegg til å ta nattesøvnen fra deg ville ha deg til å tenke, eller i det minste føle. Man kunne blande frykten sin med sex (Shivers, Rabid), politikk (Dawn of the Dead), kunst (Rosemary’s Baby, Martin, Carnival of Souls)og science fiction (Alien). Man kunne bruke så ekstreme virkemidler man ville (Suspiria, Motorsagmassakre)og likevel ha sjanse til å nå et stort publikum (Excorsisten, Haisommer).
Carnival of Souls er en av de tidligste skrekkfilmene i glansperioden, og en av de mest underkjente. Criterion-DVD og høyt imdb-snitt til tross; filmen har ikke fått sin fortjente plass mellom Psycho og Night of the Living Dead i skrekkfilmenes skitne æreshall.
Likhetene med Night of the Living Dead er mange. Filmhåndverkere langt fra Hollywood (i dette tilfellet Utah) bestemmer seg for å lage skrekkfilm på minimalt budsjett (i svart/hvit), og fordi de ikke helt vet hvordan ting funker produserer de noe helt unikt. Mens Romero og (i hvert fall noen av) hans kumpaner etterhvert ble værende i spillefilmens verden vendte regissøren av CoS, Herk Harvey, tilbake til reklame og instruksjonsfilmer og ble der.
Hovedrolleinnehaver Candace Hilligoss gjorde heller ingen stor karriere, overraskende nok, for dette er hennes film. Hun er med i så og si alle scener og spiller ofte bare mot seg selv, en soloprestasjon på linje med Sigourney Weavers Ripley eller Bruce Campbells Ash. Rollefiguren hennes, Mary Henry, søker en ensom tilværelse som organist i Utah etter en slags trafikkulykke. Men de døde lar henne ikke være i fred.
Med sine lange, statiske sekvenser, monotone orgelmusikk og rare spøkelser er det lite av tradisjonell skrekkdramaturgi. Filmen er forsiktig i virkemidlene sine og lavmælt i sine forsøk på å skremme. Likevel er det flere sekvenser som får det til å kile i magen her enn i for eksempel Night of the Living Dead. Det er ikke monsteret i seg selv som får deg til å skvette, ei heller ikke øyeblikket det dukker opp. Det er følelsen av hjelpesløshet; monsteret er der, det har vært der hele tiden, det kommer, det har tenkt å ta sin tid, men det er ingenting du kan gjøre. Du er fordømt. Tenk sluttsekvensen i Ringu.
Versjonen jeg så er en nylig fargelagt en. Jeg må innrømme at jeg er litt svak for fargelagte svart/hvitt-filmer, sikkert fordi den første versjonen jeg så av Night of the Living Dead hadde grønne zombier (det ble selvfølgelig helt feil). De beste filmene jeg har drømt (jeg drømmer ofte skikkelig bra filmer som ikke fins) var fargelagte. Og Carnival of Souls kler sin nye utvaskede pastelldrakt perfekt, teknisk fint gjort er det også. Jeg likte den rett og slett bedre sånn. Disken har svart/hvitt-versjonen for de som ikke liker sånt. Og siden dette er en av mange fine filmer uten copyright kan du også se den (og du MÅ se den) for eksempel her.
Scratch
Ingen har til nå klart å lage en definitiv dokumentar om hiphopens historie, og kanskje er det for mye å bite over. Men ønsker du en innføring i DJing, scratching og turntableisme er dette filmen du trenger. Dette er ikke bare viktig historieskriving og grundig innføring, det er også god underholdning. Hvor fort går det egentlig an å få hendene til å bevege seg? Halvannen time med scratching blir nok i meste laget for mange (de få gangene en rapper slipper til sammen med DJene er nok filmens høydepunkt), men jeg har likevel tenkt å true mange, mange ungdomsskoleelever til å se denne filmen. Og disk 2 har hjelp så du kan komme i gang selv. Tøft.
I dødvinkelen
Hitlers sekretær forteller sin historie mens hun stirrer rett i kameraet. Et par ganger ser hun på intervjuer av seg selv og kommer med utfyllende kommentarer. Det er vel egentlig det. Viktig kildemateriale, selvfølgelig, og dama har en ekstremt fascinerende historie å fortelle, men som film er dette uinteressant. Det er vel på tide å dokumentere noe annet enn andre verdenskrig etterhvert.
______________________________________________
IRON MAN
Drit i olding-Indy, dette er herved min mest etterlengtede sommerfilm for 2008. RDJ rocker brakka som Tony Stark. Og herlig bruk av Black Sabbath.
THERE WILL BE BLOOD
Mens Wes Anderson ser ut til å tråkke i gamle spor og Paul W. S. Anderson fortsatt suger lem viser Paul Thomas Anderson fram et stadig større register. Amerikansk gotikk med Daniel Day-Lewis ser veldig fristende ut.
DIARY OF THE DEAD
Jeg har ikke skrevet stort om Romeros siste fordi jeg egentlig ikke hadde trua, men anmeldelsene fra Toronto har vært overraskende positive. Ingen ordentlig trailer ennå desverre.
RGV KI AAG
Remaken av Sholay som ikke får lov til å hete Sholay har floppet, men jeg synes nå detta ser morro ut enda, jeg.
SA MAJESTÉ MINOR
Slitsomt? Jepp. Morsomt? Vetikkehelt. Se selv.
La sprengte romstasjoner hvile
Babylon 5 – the Lost Tales
Det begynner med en vakker intro, så er det slutt. J. Michael Straczynskis siste forsøk på å sparke liv i B5 er et monumentalt mistak, felt av et manglende budsjett og en skremmende mangel på gangsyn. At JMS kunne få seg selv til å tro at dette holdt samme standard som den mest bemerkelsesverdige SF-sagaen noensinne er ufattelig.
Historien om Babylon 5 er lang og spennende på begge sider av kameraet. Parallelt med den mest episke romopera noen har klart å trykke inn i tv-ruta har man historien om hvordan et ganske lite produksjonsselskap klarte å produsere en serie på over hundre episoder med EN sammenhengende historie, som ikke bare presset grenser for hva man kan tillate seg å gjøre med en episodisk tv-serie teknisk og innholdsmessig, men som også representerte noe så sjeldent som Auteur-TV. Babylon 5 var JMSs verk. Han produserte, skrev langt over halvparten av episodene, regisserte avslutningsepisoden og styrte i det hele tatt romstasjonen egenhendig gjennom fem turbulente sesonger. Galskap egentlig, men selv om serier som Firefly og Galactica nok er mer stabilt briljante er det ingenting som ligner Babylon 5 på sitt beste.
Ikke rart at JMS har kjempet for å få fortelle flere B5-relaterte historier i tiåret som har gått siden serien var ferdig. Spinoff-serien Crusade hadde sine øyeblikk, men ble som så mange andre serier lettere sabotert av et tv-selskap som ikke skjønte noe av produktet sitt. TV-filmen Legend of the Rangers var etter sigende ikke noe særlig tess.
Og nå kommer altså the Lost Tales, to små episoder som kommer rett på DVD. Flere kommer til å følge hvis den selger, og det kommer den sikkert til å gjøre.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.
Alt er skutt på greenscreen (siden alt av kulisser og sånt er borte for lenge siden) og skuespillerne ser ut som de famler rundt i mørket. Alt er iscenesatt slik at du har følelsen av at du ser på folk som tassrer fram og tilbake foran et bakteppe. Når de i det hele tatt beveger seg. Det lave budsjettet forsøkes maskert med lange sekvenser der karakterene bare sitter og snakker. JMS hadde en tendens til å ta av med monologene sine før, men det var vel ikke så rart når universets framtid stod på spill og sånt. Når to personer sitter og snakker sammen om dagligdage ting er det ikke så vanlig å slenge monologer etter hverandre.
Legg til det faktum at den eneste personen vi har møtt før i filmens første del er gørrkjedelige Kaptein (nå oberst) Lochley fra sesong 5, at historien er noe uengasjerende greier om djevelen, og at det tilsynelatende bare er to rom og fire mennesker på denne versjonen av Babylon 5, og vi står overfor en kunstnerisk katastrofe jeg ikke har sett maken til siden John Russo fant ut at han ville lage en ny begynnelse og slutt på Night of the Living Dead. Og vi vet alle hvordan det gikk.
Når the Lost Tales ikke går fullt så langt inn i hjertet av helvete skyldes det Bruce Boxleitner (som er så glad i John Sheridan-karakteren at han klarer å puste et ørlite snev av liv i den andre historien) og Christopher Franke (som leverer sin sedvanlige, herlig pompøse romoperamusikk som alltid ga følelsen av at budsjettet var ti ganger større enn det var). Og romstasjonen sett utenfra er flottere enn noensinne, datateknologien har jo beveget seg litt på ti år. Men det går like fullt til helvete og vel så det. Crusade var mye bedre. Til og med Star Wreck: in the Piirkinning hadde en mer troverdig babylonstasjon.
JMS må erklære seier og gå videre med livet sitt. RIP Babylon 5.
Aristocrats
Egentlig en overraskende lite morsom film, men det er interessant å se så mange komikere (blant dem folk jeg er skikkelig stor fan av som Penn & Teller, Harry Shearer, George Carlin, Sarah Silverman med flere) nærme seg det samme materialet på forskjellige måter. Tror korttriksversjonen var min favoritt.
Minst to slags monstre
Metallica – Some Kind of Monster
I 2001 gikk Metallica i studio for å spille inn det som skulle bli St.Anger-plata. Det tok to år og kostet ikke lite. Filmcrewet som dokumenterte innspillingen kan ikke ha ant hva de skulle være med på.
Some Kind of Monster er en lærerik opplevelse. Jeg alltid lurt på hvordan de egentlig har det, rockegutta med så mange millioner på konto at de aldri kommer til å bli sultne igjen. Nå vet jeg det. Den eneste forskjellen på gutter og menn er prisen på lekene deres. Det er ikke spøk å skulle kombinere mættall med håravfall, kjernefamilier, kunstsamling, eksotiske kjøretøyer, rettsoppgjør med folk som laster ned musikken din og sørfing. Du vet du er i trøbbel når terapeuten er oftere på øvinga enn vokalisten.
Det er ikke noe som utelates her. Lars Ulrich og James Hetfield framstår som pubertale og uartikulerte. Når de i tillegg oppfordres av den stadig ivrigere terapeuten til å snakke om følelsene sine blir det ofte flaut morsomt. Når Hetfield viser fram den første forsterkeren blir du skikkelig overrasket over at den ikke går til elleve. Og når eksgitarist og Megadeth-sjef Dave Mustaine mer eller mindre avfeier hele Megadeths karriere med at han har vært furten og lei seg siden han fikk sparken i 1983 kunne jeg ikke annet enn å le.
For noen tiår siden hadde det vært umulig for et band å overleve under sånne omstendigheter, men samlivsterapien (og litt rehab) gjør at de hanker seg gjennom så vidt. En stor del av æren tilfaller vel Kirk Hammett og vikarierende bassist og produsent Bob Rock. At de presterer en plate som St. Anger (vet at metallicafansen ikke liker den, jeg synes det er deres klart beste) samtidig sier noe om at det ikke bestandig er tilfeldigheter som gjør de store store.
Selv om Ulrich og spesielt Hetfield er drittsekker er de ærlige, åpne drittsekker som du blir godt kjent med gjennom snaue to og en halv time (litt langt). Og det er ordentlig rørende å se dem stå på scenen sammen igjen til slutt. Til noen strofer Morricone, foran femti tusen mennesker, faller plutselig alle bitene på plass.
The Wild Hunt of King Stakh
(også kjent som The Savage Hunt of King Stach
Dette er en hviterussisk skrekk/fantasifilm fra 1979 som ble sluppet, vant et par festivalpriser og forsvant. Jeg plukket den opp fra en russisk nettbutikk jeg var innom i et helt annet ærend og fikk den typen overraskelse jeg (og mange filmgeeker med meg)lever for: gleden over å gjenoppdage en glemt klassiker.
Handlingen, basert på en roman fra 1964, kan beskrives som the Fall of the House of Usher møter hunden fra Baskerville. En omreisende folklorist kommer innom et særs slitent gammelt herskapshus. Her bor en ung kvinne, den siste overlevende i en adelsfamilie plaget av en forbannnelse som inneholder en blå dame, en liten mann og et skikkelig kultent jaktlag. Det er noe skikkelig galt her, det lukter Poe, Lovecraft og Lynch lang vei.
Jeg har en spesiell forkjærlighet filmer som føles som drømmer. Ikke bare krever de ofte litt mentalt pusleri for å finne ut hva som faktisk foregår, men de rører noe i ubevisstheten din: du har sett noe som ligner ligner litt på dette før, men du kan ikke for ditt bare liv sette ord på hva du kjenner igjen. Så ser du filmen en gang til og til slutt vet du ikke hva som er film og hva som er drøm, spesielt siden du ofte begynner å drømme filmen. Er du i riktig mental tilstand (noen liker å være steine, jeg trenger bare å være litt fysisk sliten) lar du deg bare rive med, du forstår filmen selv om den ikke lar seg forstå. Stakh har denne følelsen, skapt av underlige skuespillerprestasjoner, krypende kameraføringer (ofte med et eller annet i forgrunnen som er ute av fokus) og ukonvensjonell klipping.
Et problem med mange drømmefilmer er at man aldri får svar, at filmskaperne glemmer at men forteller en slags historie uansett. Det som gjør Stakh ekstra sterk er at den blir strammere og mer fokusert etterhvert; vi får svar, historien avsluttes, vi våkner opp, myser mot vintersola og tenker at dette var en helsikes natt. Den er genuint småskummel lenge, og forblir spennende hele veien. Klimakset er overraskende, poetisk og veldig russisk. Anbefales eventyrlystne.
Dessuten:
Et splitter nytt actiondrama av det lett kunstneriske slaget, helt utenfor radaren til de aller fleste, som var såpass tøff at jeg lar være å skrive om den og heller sender den rett til katakombene. Så kan dere glede dere. Dermed ble det visst ikke plass til noen dokumentarer i år likevel.
Jesse James møter ikke Shirley Maclaine
The Apartment
The Apartment er en sånn film som cineasiaster kjenner ut og inn, men som jeg ikke hadde rukket over ennå. Den omhandler en kontorrotte (Jack Lemmon)som stiger i gradene ved å låne ut leiligheten sin til sjefer med damer på si samtidig som han forståelig nok prøver seg på heisoperatør Shirley Maclaine.
Billy Wilder er uangripelig i sitt svartsyn og sin tekniske genialitet. Scenen der en sørpe full Jack Lemmon finner ut at han like gjerne kan sjekke opp drita kvinnfolk han som alle andre er det noe av det tristeste jeg har sett på en stund, siden jeg ikke er så mye på byen. Som Sunset Boulevard føles denne filmen veldig forut for sin tid; scenen der Lemmon forsøker å se en film på TV er ikke bare en slu kommentar til mediet, som truet filmindustrien da the Apartment kom ut, det er postmodernisme før noen hadde brukt tenkt på å bruke uttrykket om film.
Jeg foretrekker uansett Sunset Blvd. The Apartment er litt treigere og, modige betraktninger rundt selvmord, sex og makt til tross, føles litt mer som en kosefilm. Se den likevel.
Fin men absolutt ikke remastret trailer
Jesse James meets Frankenstein’s Daughter
Fillern. Et så gyllent konsept, også ender vi opp med en episode av Bonanza med et monster som er en stor mann med badehette. Til og med tittelen er feil (det er barnebarnet).
Sjefen trailer
Midnight Movies: From the Margin to the Mainstream
Skuffende dokumentar om hvordan man fant på å vise sære filmer for et kjemisk forbedret publikum ved midnatt. Den er basert på en bok som sikkert er bra, og filmene den tar for seg i hvert sitt kvarterlange segment (El Topo, Night of the Living Dead, the Harder they Come, Pink Flamingos, the Rocky Horror Picture Show og Eraserhead – Night, Rocky og Topo er blant de beste filmene jeg vet om) er jo interessante, det er bare at det hele er kjedelig og billig satt sammen.
DVDen er verdt å sjekke ut tross alt, bonusmaterialet er uklipte intervjuer med regissørene (å høre Romero diskutere Night uavbrutt i tjue minutter er fint i seg selv), selve boka i PDF-format (genialt) og en ekstra disk med filmene Night of the Living dead og Reefer Madness i helt ålreite versjoner. Sånn lager man DVD! Pakka anbefales deg som aldri har hørt om disse filmene på det sterkeste, vi andre kan se midnattsfilmene om igjen med kommentarspor i steden.
Filmer fra en våt Danmarkstur (I synkende rekkefølge…)
The Proposition
Solgrillet, møkkete australsk outback-western av ypperste slag. Overraskende streit manus fra St. Nick Cave, likevel blodig og nattsvart. Dette er virkelig verdens ende. Nydelig.
Commandante
Oliver Stones beste film siden JFK, og et viktig historisk dokument nå som Fidel er i ferd med ta kvelden. Utrolig at Stone får slippe så nært innpå en av verdens mest forhatte menn. Ikke noe filmteknisk mesterverk, men sjelden (Fog of War) har gir en film deg følelsen av å ha nærkontakt med verdenshistorien i samme grad. Og hvis du lurte på om det var morsomst å drikke med Krutsjov, Bresjnev eller Jeltsin får du svaret her.
Star Fleet: Save the Earth (1.1-1.2) og Revenge of the Robot (1.3-1.4)
I Japan het serien X-Bomber, men vi som hadde en skikkelig god barndom vil for alltid huske den som Star Fleet, en japansk romopera med dukker. Karakterer og historie er tungt inspirert av Star Wars, men i motsetning til de fleste tingene jeg likte på åttitallet har Star Fleet holdt seg godt. Mulig det blir tregere etter hvert (det fins noe sånt som fjorten episoder), men starten er det ingenting å si på. Herlige romskipslagsmål. En remastret DVD-boks som kan erstatte min piratversjon er høyt ønsket.
Idlewild
Det kunne ha blitt total katastrofe, selvfølgelig, men Outkasts 30-talls hiphopmusikal er overraskende sprek. Både Andre 3000 og (spesielt) Big Boi er helt ålreite skuespillere, musikken er selvfølgelig feit, og hadde de spennende gangsterelementene fått mer plass til fordel for litt stereotype kjærlighetshistorier kunne dette ha vært en liten perle. Absolutt verdt en kikk for musikalfans.
Idiocracy
Mike Judges oppfølger til Office Space, King of the Hill og Beavis & Butthead starter lovende, men alle gode gags brukes opp i løpet av det første kvarteret. Skrekkelig manus og skuespillere dreper de fleste tilløp til fliring. Skjønner faktisk hvorfor ingen gadd å satse på denne.
Killer Flood: the Day the dam Broke
Latterlig tv-film om en dam som brister med ikke så veldig spesielle effekter, Michelle Green fra lov og rett i L.A. og Bruce Boxleitner som er altfor, altfor koselig til å spille slimete kapitalist. Night of the Lepus, bare med vann i steden for kaniner, og ikke like bra.
Wild Hogs
Så denne på ferja siden Ut jr. og hans kompis hadde kapret den bærbare DVD-spilleren for å se på den lille moldvarpen og dermed forhindret meg i å se ferdig the Enigma of Kaspar Hauser. Dette var det jævligste jeg har sett på mange år; kjedelig, infantilt, homofobisk, lett rasistisk, platt, ideløst. Målt mot denne er City Slickers Citizen Kane. Hvis du har valget mellom å se denne og å få testiklene dine skamfert med ostehøvel bør du i det minste sjekke om den er riflet eller ikke først.
Sex, sigaretter og søvngjengeri
Inside Deep Throat
Forholdet mitt til porno er tvetydig. På den ene siden er jeg en forholdsvis liberal mann med funksjonelt kjønnsorgan, på den andre siden er 90% av all porno jeg har vært borti så innmari dårlig; greit nok at det kan være inspirerende å se på folk som driver og har seg, men hvorfor skal damene på død og liv være silikonbefengte blondiner som ikke klarer å la være å se dumme ut engang? At VHS-formatet drepte pornofilmen som kunstart lenge før den hadde rukket å bli født er ingen ny observasjon, man har da sett Boogie Nights.
Det sørgelige med porno er at man ofte har en snikende følelse av at noe ikke er i orden; at dama egentlig ikke vil, eller at sex (som er så gøy) framstilles som forretningsmessig og ekkelt, mer mekanisk enn hett, mer brutalt enn rått. Det var forfriskende å see Inside Deep Throat; jeg ble overrasket over å se at porno som konsept en gang var spennende og idealistisk nok til å sende forsvarerne på barrikadene.
Deep Throat representerer alle sider ved pornoinduststrien. I Inside Deep Throat hevdes det at den har dradd inn noe sånt som 600 millioner dollar, og med et budsjett på femogtjuetusen er den dermed tidenes største økonomiske kinosuksess. Den ble sett av alle: Intellektuelle, journalister, filmanmeldere, kjendiser og mannen i gata kunne for en gangs skyld gå på en skikkelig grisefilm på kino siden alle andre gjorde det. De mest optimistiske trodde Deep Throats suksess markerte begynnelsen på en ny æra der sex, gjerne usimulert sex, ble sett på som en naturlig del av filmkunsten.
Men Deep Throat er også omdiskutert fordi giraffen selv, Linda Lovelace, gjorde kuvending på begynnelsen av åttitallet og påstod at hun spilte i filmen fordi den hakke pine gærne kjæresten hennes hypnotiserte/truet/passet på henne med gevær. Alt dette får plass i dokumentaren, men det vektlegges at som laget filmen sammen med henne opplevde henne livsglad, enfoldig og med på notene. Vel var typen hennes sjuk, men tvang var ikke med i bildet. Hun ble grundig snytt for inntekter, men nøt stjernestatusen hun opparbeidet seg. Det var når livet hennes stagnerte for alvor at hun ble brukt som nyttig idiot av høyresiden og antipornofeministene. Alt dette gjør vel likevel at Deep Throat i dag neppe virker spesielt opphissende på noen, imponerende gaping til tross. Jeg har ikke sett den, men jeg tipper at som med Africa Addio er det historiene rundt som er mest spennende.
Med tilgang til alle de involverte skulle det bare mangle om ikke Inside Deep Throat ble en spennende film. Vi får møte de som laget den, de som digget den (Hallo, John Waters! Bombe at kom innom, da) og de som hatet den. Det mest interessante intervjuobjektene er regissøren (koselig gammel mann, men hva er greia med aldrende pornografer og høye, høye bukser?) og distributøren i Florida (som er skikkelig redd for mafiaen), men filmen føles balansert nok; heksejegerne får snakke, det får også familien Lovelace, som er overraskende frittalende.
Det eneste problemet med Inside Deep Throat er egentlig at det er for mange historier å dokumentere. Men en hel TV-serie om filmhistoriens mest oppsiktsvekkende avsuging hadde vel blitt for drøyt tross alt.
Romance & Cigarettes
John Turturros tredje film som regissør har mye til felles med de beste tingene til filmens produsenter, Joel og Ethan Cohen. James Gandolfini er gift med Susan Sarandon og bedrar henne med Kate Winslet. Susan finner seg ikke i dette, og bestemmer seg for å banke driten ut av Kate, med god hjelp fra Christopher Walken. Blant andre kjente fjes, finner vi Aida Turturro (den gærne søsteren til Tony Soprano) som datteren til Gandolfini/Sarandon, et av de rareste valgene av skuespiller jeg har sett en stund.
Dessuten er dette en musikal; skuespillerne synger oppå originalversjoner av gamle svisker. Totaleffekten blir en lett syra blanding av Cohenbrødrene og John Waters, med Walkens hysteriske tolkning av Delilah som ubestridt høydepunkt.
De rare fortellertriksene, musikken og det meste av humoren fjernes etterhvert, fordi Turturro av en eller annen grunn bestemmer seg for avslutte filmen som et grått drama. Hadde han i stedet tatt den helt ut kunne dette vært noe helt spesielt. Likevel bedre enn Cohenbrødrenes to siste.
The Cabinet of dr. Caligari
Når jeg først har hatt lyst til å se denne i 10-15 år burde jeg nok ha valgt en bedre anledning enn en sliten onlineversjon en kveld jeg var stuptrøtt, men jeg var ved bevissthet lenge nok til å avskrive Caligari som en skuffelse. Flotte kulisser til tross: dette en primitiv urfilm som absolutt har vært innflytelsesrik, men som har lite å si en nysjerrig filmfanatiker i 2007. Se Der Golem, Nosferatu, Metropolis, Potemkin og the Man With the Movie Camera et titalls ganger først. Jeg kan ikke anbefale denne hvis du ikke er interessert i å erte på deg en av de mange som dyrker den.
Apokalypser og profetier
FILMER SETT SIDEN SIST:
Mummitrollet: Kometen Kommer
En fallen stjerne tar peiling på Mummidalen, og Mummitrollet, Lille My og Sniff bestemmer seg for å besøke et observatorium i Ødefjellene. På veien møter de Snorkfrøken, Snusmumrikken og Hemulen for første gang.
Den andre spillefilmen om Mummitrollet var en skikkelig opptur. Jeg har alltid foretrukket den gamle østtyske dukkefilmserien framfor anime-varianten av Mummidalen som fortsatt går på barne-tv med jevne mellomrom, men en god del av Tove Janssons magi er fortsatt bevart. Denne filmen har en litt annen stil enn tv-serien (litt mer finsk, litt mindre Pokemon på en måte), og fortellingen er mørkere, med sterkere innslag fra fantasysjangren enn vanlig; scenen der mummitrollet hogger hodene av en kjøttetende blomst med kniv er rett ut av Herkulesmyten, sekvensene med reisefølget i fjellet ligner Hobbiten.
I tillegg er dette noe så sjeldent som en apokalyptisk barnefilm. Kometen kommer stadig nærmere mummidalen mens en skikkelig postmoderne bisamrotte vandrer rundt og spår jordas undergang. Og det ser ut til å gå skikkelig galt. Ut Jr. digget det, tøffingen. Fru ut syntes det var litt skummelt. Det lukter litt Ghibli av denne, men Akira Myiazaki som har vært med på manussiden er ikke noen slektning av Hayao så vidt jeg vet. Ingen av årets animasjonsfilmer for et ungt publikum har vært like bra som denne, det er jeg ganske sikker på (selv om jeg ikke har sett så mange av dem). Et par grønnjævlige sanger er filmens største svakhet, men de er fort overstått.
Drop Dead Gorgeous
Dette er vel mer et uttrykk for midtamerikas kulturelle forfall, men i en verden der en president valgt av de samme folka som karikeres her kan sende verden så nær armageddon kan den godt sees som apokalyptisk. Jeg har aldri latt fakta komme i veien for en god temapost før og har ikke tenkt å starte nå.
Drop Dead Gorgeous er en lissomentar i stil med Spinal Tap, og handler om en missekåring i tjukkeste Minnesota. Kirstie Alley spiller den lokale matriarken og arrangøren av konkurransen som ikke skyr noen midler for å få datteren (spilt dum, ond og hensynsløs av Denise Richards, den eneste rollen hun virkelig passer i) valgt i konkurranse med Kirsten Dunst, Brittany Murphy og et kobbel skikkelig variable kandidater. Ellers møter vi Ellen Barkin og Mindy Sterling i framtredende roller, og Will Sasso fra Mad TV er hysterisk som den skikkelig treige broren til dommer nummer tre.
I tillegg til småbylivets stusselighet herjes det blant annet med spisevegring, pedofili, diverse lyter og minnesota-aksenten. Humoren er drøyere og svartere enn man skulle forvente. Denise Richards’ kjærlighetserklæring til Jesus og et hotell fullt av missekandidater som spyr akkompagnert av also spracht Zarathustra er blant høydepunktene mine. Dette er en av favorittkomediene mine, og i disse Borat-tider er det godt å se at Kazakhstaneren ikke var førstemann som gikk løs på de røde statene med slegge. Brutal satire i pastellfarget forkledning.
An Inconvenient Truth
Her handler det i alle fall om verdens undergang, og mannen som har tatt seg mål av å gjøre noe med saken. Jeg så Al Gores Drivhuseffektfilm med det mest kresne publikummet som finnes – en sal full av fjortiser på skolekino. På bakerste benk med de minst motiverte virket det som om filmen var en prøvelse, men det sier ikke så mye siden alt er en prøvelse på bakerste benk. Men språket var vanskelig, problemstillingene sammensatte og innviklete. Tror ikke så mange av elevene visste hva drivhuseffekten er heller, en utrolig tanke for en som er vokst opp under den forrige miljøbølgen. Etter at Norge sluttet å prøve på å være best i klassen på CO2 ble det ikke så hipt å sette global oppvarming på dagsorden. Det er riktigok pensum i tiende klasse, men våre disipler hadde ikke kommet til det kapitlet ennå.
Da jeg ba et representativt titall om å skrive en setning hver om filmen (jeg understreket at det var til privat bruk og ikke telte på hverken norsk- eller oppførselskarakteren) var interessant ordet som gikk igjen, stavet på forskjellige kreative måter. Noen mente problemstillingen var spennende men Gore var kjedelig, noen syntes hele greia var skremmende og spennende. Alle lærte noe. Sånn sett er dette den perfekte skolefilmen.
Jeg var imidlertid ikke så imponert over filmen som film. Den var tørrere enn traileren ga inntrykk av. En god del av det biografiske stoffet er med på å forsterke budskapet, men en god del er unødvendig. Det presenteres litt for mye statistikk, og litt for lite følelser. Det er vanskelig å balansere dramaturgi og vitenskaplig objektivitet, men jeg tror at en ti minutter kortere film med litt mer fokus på bilder av klimaforandringens virkninger i verden og litt mindre fokus på Al Gore og Powerpointen hans hadde fungert bedre. En viktig film er det uansett.
________________________
BUNKERSEVANGELIET
En kveld, bister over å ha blitt slått ut av Tordenbloggen (“I coulda bina contender…” etc.) vandret jeg hvileløst rundt i bunkersens lavere nivåer. Der fikk jeg øye på en pergamentrull, som tydelig hadde blitt skylt opp av flommen i begynnelsen av Oktober. Profetiene som rullen inneholdt er her gjengitt i sin helhet. Les dem de som tør:
Både dverger og stormannsgale begynner nederst
FILMER SETT SIDEN SIST:
My Best Fiend
Fru ut: “En veldig bra film om to sære filmmennesker som jeg er glad jeg ikke kjenner.”
Even Dwarfs started small
Mere Herzog; som nevnt blir det mye sånt framover.
På en avsidesliggende institusjon bestemmer de innsatte/pasientene/elevene/hvadetmåttevære seg for å gjøre opprør. De løper rundt og gjør faenskap (hærverk, dyreplageri, trakassering av blinde, lesing av pornoblader, riving av palmetrær etc.). Og det er det. Åpningsscenen i filmen viser at opprørerne har blitt tatt av politiet, så vi vet at de ikke oppnår noe annet en noen timers frihet og anarki. At tiden går vises ved at vi fra tid til annen ser en hane som er i ferd med å fortære en død høne. Alle menneskene i filmen spilles av dverger.
Denne filmen er fascinerende på mange måter. Herzog hadde sikkert en dypere symbolikk i tankene (noe om individer som ikke klarer å tilpasse seg omverdenen, og om barns iboende opprørstrang kanskje?), men det er først og fremst morsomt å følge opprørernes påfunn, og hovedpersonen Hubert, spilt av Helmut Döring, har filmhistoriens morsomste/skumleste latter. Det er ikke vanskelig å le med. Döring måtte da også, i følge Herzog, le til det føltes som om han skulle dø. For å vise sin sympati med de hardt prøvede skuespillerne lovet Herzog å kaste seg oppi noen kaktuser når filmen var ferdig, han har fortsatt nåler i beinet.
Ikke noen gjennomsnittsfilm dette, altså. Om filmen er en mørk lytehumoristisk satire eller en feiring av et øyeblikks frihet avhenger av brillene filmen sees med. Litt Freaks, litt Jackass (ja, Jackass!), litt John Waters, alt sammen filtrert gjennom hodet til en regissør som jeg skal slutte å slenge ut superlativer om i hytt og pine. Ikke hans sterkeste film, men som vanlig finnes det ikke en film som er i nærheten av å ligne på denne.
Men å korsfeste apekatter er ikke pent.
Overnight
Troy Duffy, som egentlig kom til LA for å gjøre lykke med bandet sitt, ble øyeblikkelig kjendis midt på nittitallet da Harvey Weinstein ga ham tidenes sjanse til å regissere The Boondock Saints, en film Duffy hadde skrevet selv, med et budsjett på femten millioner dollar. Bandet skulle lage filmmusikken, og fordi det er sånn Weinstein er, fikk Duffy stambaren sin (et litt slitent vannhull som dermed ble et in-sted i Hollywood for en kort stund) med på kjøpet. Alt som skjer med Duffy og bandet hans de neste årene dokumenteres av to kompiser som er bandets managere når filmen starter. Det går ikke så bra, men det er litt av en røverhistorie. Sannelig har jeg sett mange bra dokumentarfilmer de siste årene.
Duffy er slettes ikke noen sympatisk figur, men at fyren både kan skrive, prate for seg og (utrolig nok) regissere er det liten tvil om. Det kan virke som om påstandene hans om at folkene rundt ham neppe hadde kommet noen vei på egenhånd er riktige. Og det er viktig å ikke glemme at folka bak denne filmen slettes ikke er nøytrale observatører, selv om de ikke på noen måte forsøker å skjule sin rolle i hendelsene som dokumenteres. Det er også et veldokumentert faktum at Harvey Weinstein er en mektig mann som lett kan oppfattes som en kødd.
Likevel er det ikke noen tvil om at kvasirikdom og semiberømmelse gikk skikkelig til hodet på Duffy, og at mannen fikk alt noen filmkunstner/musiker kunne ønske seg for så å rote det bort takket være et ego på størrelse med den nordlige halvkule. Og folkene i kretsen rundt ham ble med i dragsuget. Scenene fra Duffys pub fikk meg til å savne mitt gamle stamsted i Scheen, samtidig som jeg er glad for at ikke noen av alle de ekstremt talentfulle folka som vanket der opplevde noe lignende. I noen sammenhenger er det bedre å viskes bort enn å brenne ut. Skål.
______________________
Fred Ut-sertifisert Podcaster #5: Wait Wait…Don’t tell me!
Amerikansk public radio – variant av Nytt på Nytt. Kjekk måte å følge med på det amerikanske nyhetsbildet på samtidig som man humrer konstant. Akkurat denne uka kjører de årskavalkade også, så dette er en ypperlig sjanse til å hive seg på.
______________________
Reiser en uke til Danmark på Lørdag, så neste uke blir det neppe noe særlig blogging selv om det nok blir en del film. Mulig jeg rekker en post til før det, hvis ikke snakkes vi senere.
En Bjørnemann, en Ulvemann, en Død Mann
FILMER SETT SIDEN SIST:
Grizzly Man
Jeg har lett for å bli skuffet av filmer jeg venter for lenge med å se, og at Grizzly Man likevel innfridde langt hinsides mine forventninger sier litt om hvor bra denne filmen er.
Werner Herzogs kommersielle gjennombrudd etter førti år er hjertelig fortjent. Han bruker Timothy Treadwells etterlatte filmer genialt, og at han synliggjør seg selv i filmen får den til å virke ærlig i tillegg til vakker (si hva du vil om Threadwell, men han kunne komponere et bilde), fascinerende (Si hva du vil om Threadwell, men selv om mannen var flink med rever og de fleste bjørner var han hoppende gal), rørende (Si hva du vil om Treadwell, men han tok kvelden slik han helst ønsket å gjøre det…) og fæl nok til å få Fru Ut til å forlate rommet etter fem minutter. Strålende filmmakeri, og sarte sjeler kan ta det med ro; vi får hverken se eller høre Grizzlymannen og hans stakkars kjærestes endelikt. Men rettsmedisineren som forteller om hendelsesforløpet er vel kanskje mer enn skummel nok for de fleste.
Grizzly Man er absolutt en av de beste filmene jeg har sett i år, og en av de beste dokumentarfilmene jeg har sett noensinne. Og etter reaksjonene blant filmbloggere og andre ellers å dømme er den i favorittsjiktet når Tordendomen åpner 1.1.2007.
The Wolfman
Lon Chaney Jr. ventet til senior døde før han for alvor gikk i pappas fotspor som skuespiller i skumle filmer, men oppnådde ikonstatus nesten på linje med Bela Lugosi og Boris Karloff. På samme måte er hans varulv nesten sidestilt med Lugosis Dracula og Karloffs Frankensteinmonster. Visstnok. Jeg opplever ikke Chaney Jr. som noe ikon, jeg ser kun en helt ok skuespiller uten de ovennevntes karisma og fysiske tilstedeværelse. Karloff, Lorre, Rathbone eller Lugosi (som spiller sigøyner i the Wolf Man) kan få meg til å se en film bare ved å stå på plakaten. Men ikke Juniorchaney, desverre.
For meg plasserer The Wolf Man seg kvalitetsmessig et stykke under Frankenstein og bruden hans, men den er en god del bedre enn Todd Brownings ganske så kjipe Dracula. Flott fotografering og scenografi i klassisk Universal-stil trekker opp; en stereotyp historie, resirkulering av scener og en sutrete ulvemann trekker ned.
They Came Back (aka Les Revenants)
I løpet av to timer står søtti millioner mennesker som alle har dødd i løpet av de siste årene opp fra de døde. De har ikke kommet for å spise de levende, men hvorfor har de kommet? Samfunnet forsøker å integrere dem, men nytter det?
I en scene i begynnelsen av George Romeros Dawn of the Dead får en kvinne se sin avdøde ektemann komme opp trappa. Hun kaster seg i armene hans, og han tar en god jafs av skulderen hennes (og armen, alt etter hvilken versjon du ser). Han er ikke mannen hennes lenger. They Came back forteller omtrent det samme, minus jafsingen, i form av en nennsomt fortalt og forsiktig billedgjort liten film helt uten blod og actionsekvenser. Zombiene er lette å bruke som symboler, denne gangen er de (blant annet) flyktninger.
Filmen fokuserer på de små historiene; En kvinne får igjen kjæresten, en gammel mann får igjen kona si, et ektepar får igjen barnet sitt. Filmen unngår for det meste lettvint melodrama, men det er likevel det store bildet som fascinerer: hva vil de døde, hvor kommer de fra, hva skal de, hvorfor har de møter midt på natten? Hadde filmskaperne vært interessert i det kunne dette ha vært skikkelig skummelt. I stedet blir det bare underlig.
Avslutningen er like forsiktig og poetisk som det foregående, men blir kanskje litt vel arty farty. I steden for å besvare spørsmålene som driver filmen prioriteres det poetiske, og det kan ofte fungere greit. Men her forblir litt for mange spørsmål ubesvarte, og hva som skjer blir uklart.
Har du sett og elsket eller hatet en vanlig(?) zombiefilm er denne verdt å sjekke ut.
_____________________________________________________
20 skuespillere som kan få meg til å se en film (før jeg dauer) bare ved å ha navnet sitt på plakaten
Interessant at det knapt nok er noen av disse som lever. Og at fire av dem er tyskere. Og at det nesten ikke er kvinner på denne lista.
01)Klaus Kinski
Etter å ha sett filmene hans med Herzog (unntatt Woyzcek, som jeg har på lur)er jeg fan for livet,og gleder meg til å se ham i masse spaghetti- og sauerkrautwesterner og annet fint.
02)Vincent Price
Tidenes mest kultiverte amerikaner(mange tror han er engelsk)er god i sympatiske roller (The Last Man on Earth, The Raven) , men guddommelig som gal skurk (Dr. Phibes, diverse Poe, Kardinal Richelieu).
03)Peter Lorre
Prices parkamerat i Poe-filmene rakk å spille i filmer som Fritz Langs M, Casablanca og Malteserfalken, men er like god i skrekkfilmer som Mad Love og som Mr. Moto. Genial.
04)Humphrey Bogart
Du har kanskje hørt om han.
05)Willem Dafoe
Enten han mister hodet i Wild at Heart, rekonstruerer hendelsesforløpet i Boondock Saints, faller på kne i Platoon, spiser lunsj i Shadow of the Vampire eller rømmer i Finding Nemo – Willem Dafoe er min mann.
06) Jet Li
Stoisk og karismatisk når han står stille, ofte umenneskelig elegant når han beveger seg. Gleder jeg med til å se Fearless? Jepp.
07) Udo Kier
Skummel tysker med ekstremt god nese for spennende filmprosjekter. Han dukker for eksempel opp i Suspiria, Blade, og Riget (og i Ace Ventura: Pet Detective!).
08) Marlene Dietrich
Feide meg såpass av banen i Stagefright at jeg gleder meg til å sjekke ut andre ting hun har gjort.
09)Amitabh Bachchan
Indisk DeNiro, men bedre.
10)Chow Yun-Fat
Kinesisk Bachchan, men tøffere.
og ti til:
11)Boris Karloff
12)John Torturro
13)Jennifer Jason Leigh
14)Asia Argento
15)Bruce Campbell
16)Rutger Hauer
17)Clint Eastwood
18)Bela Lugosi
19)Kate Blanchett
20)Samuel L. Jackson
Og sånn kan jeg selvfølgelig fortsette en god stund, men jeg tenker vi slutter der…
And if you can’t respec’ that your whole respectin’ is whack / Maybe you’ll love me when I fade to black.
FILMER SETT SIDEN SIST:
Travelt, travelt, travelt. Som hvert eneste år før påskeferien er det tendenser til opptøyer på skolem, konferansetimer, kaos & galskap. Og jeg sender sender torpedoene mine på alle som kommer med festlige kommentarer som inneholder ordet streik. Jeg kommer sterkere tilbake i påsken, men denne uka har jeg i hvert fall sett to episoder Haibane Renmei (som fortsatt ligner litt for mye på kuttscenene i et bra dataspill) og
Jay-z in Fade to Black
Du er 35 år og verdens mest anerkjente artist innenfor din sjanger. Du har solgt mer plater enn det som strengt tatt er sunt. Du har en av verdens råeste damer ved siden av deg (eller oppå deg…eller under deg for alt jeg vet) når du våkner om morgenen. Du styrer et nett lite medieimperium verdt millioner av dollar. Og hva gjør du? Du sier takk og farvel, senker sceneteppet og trekker deg tilbake, i hvert fall for en stund. Men først arrangerer du en HELVETES fest.
Fade to black er den tøffeste konsertfilmen jeg har sett noen gang. Jeg skjønner at dette har mye me musikksmak å gjøre også, kke bare er stjernelaget som stiller her så svært at den naturlige sammenligningen er The Last Waltz, fotografering og lyd går langt utenpå alt jeg har sett av filmet hiphop. Og for en konsert! Godt samspill mellom artister og publikum har alltid gitt meg gåsehud (et band som U2 er verdensmestrene i dette), og her er Madison Square Garden fylt til randen av folk som ikke bare kan refrengene, men som rapper med på hele vers av andre artisters låter. I kor. Dæven. Blant gjesteartistene er det Mary J. Blige som imponerer aller mest, og det er bare sengevæteren R. Kelly som burde holdt seg hjemme. Og mannen selv går av scenen med tektlinjene i overskriften. Så er scenen svart, og det er slutt. Klasse.
Innimellom konsertopptakene får vi se Jay i studio under arbeidet med the Black Album. Du får virkelig et innblikk i hvordan han jobber, og møtet med store deler av hiphopens studiomafia (Rick Rubin, Pharrell, Kanye West…) er faktisk veldig underholdende. Selvfølgelig er Jay-Z full av seg sjæl, men han har mer grunn til det enn de fleste. Og hiphopere uten ego er som rockere med måne; noen av dem er interessante, men de fleste ikke.
Dette er en sjefsfilm. Anbefales alle som anerkjenner hiphop som musikksjanger. Jeg gledet meg fælt til Dave Chappelle’s Block Party, men den må være veldig bra for å toppe denne. Den kostet seksti spenn på platekompaniet også, så her fins det ingen unnskyldninger. Peace, Out.
Standing in the Shadows of Motown
En viktig film om gjengen anonyme studiomusikere som spilte på alle de store hitene til Motown mens selskapet fortsatt holdt til i Detroit. Dette orkesteret har flere førsteplasser på de amerikanske hitlistene enn Elvis, Stones og Beatles til sammen, men ingen har hørt om dem. Og gjett om de kan spille!
Det er prisverdig at disse folka omsider får sin plass i historien, men filmen synes jeg faktisk ikke så veldig mye om. Musikerne er mange og historiene deres fascinerende, men ved å hele tiden minne oss på hvor viktige de er og konstant klippe til en (ekstremt bra) konsert gutta holdt med en gjeng fine vokalister i forbindelse med filmen blir det rett og slett ikke god nok plass til alt på 105 minutter. Hvis man hadde droppet de nye konsertopptakene
(eller lagt dem som bonusmateriale) og holdt seg til kortere utdrag av originalversjonene hadde det blitt frigjort mer plass til anekdotene som er denne filmens livsblod. Prisverdig, men ikke mer enn godkjent. Filmen er inspirert av en bok av samme navn, den er sikkert verdt å sjekke ut.
____________
Fred Uts skiveanbefalinger 2006 #4:
Einmal Kommt die Liebe – Røversanger
EKDL har ikke forandret seg stort i de snart tjue (!) åra de har holdt på, og de har på en måte alltid vært norsk rockejungels største hemmelighet. I likhet med Ym-Stammen (hvor er dere, gutter?) og Kaizers henter de inspirasjon fra litt andre steder enn gjennomsnittsbandene. Her handler det om kabaret, tango og ektefølte blødmer nesten helt uten ironi. Tuba og tekstlinjer som “Stikk en tampong i hjertet mitt/ Jeg blør, jeg blør”. Det er rett og slett bare å gi seg hen. Fru Ut og jeg brukte Einmals Dampveivalsen som brudevals da vi giftet oss. Dette er den nye plata deres. Nok sagt.
____________
Trailerparken
DANGEROUS MEN
Jeg vet ikke hvordan Razorhack kom over denne, men jeg er helt enig. Dette er en bemerkelsesverdig trailer. Fnis. Hvis du er en av dem som så Boogie Nights og tenkte at noen virkelig burde lage en Brock Landers-film er vel dette det nærmeste du kommer.
_____________
Og siden jeg er i det musikalske hjørnet:
Lenge siden Woodstock nå: Ti rockefilmer og lignende du bør se før du Diver. Advarsel: Enda mer subjektivt enn vanlig, og med stort innslag av filmer jeg ikke har sett.
01) JAY-Z in FADE TO BLACK
02) MEETING PEOPLE IS EASY: A FILM ABOUT RADIOHEAD
Thom Yorke og kompani har plutselig blitt megastjerner og blir så satt ut av det at de ikke vet hvor de skal gjøre av seg.
03) THE ROAD TO GOD KNOWS WHERE
Nick Cave & the Bad Seeds turnerer USA. Blixa Bargelds filleristing av en konsertarrangør som ikke får stilt lyden høyt nok er et høydepunkr. Den vakreste versjonen av the Mercy Seat noen sinne er et annet. For ikke å snakke om hr. Caves lille dansenummer til Papa Don’t Preach.
04) THE FEARLESS FREAKS
DHIS, men Flaming Lips har så mye rart for seg at den helt sikkert er verdt en kikk. Inneholder garantert ballonger og mennesker i dyrekostymer.
05) THE FILTH AND THE FURY
Filmen om Sex Pistols bruker arkivbilder og forteller det hele slik som det var, rett og slett. Det er mer enn bra nok.
06) SOME KIND OF MONSTER
Metallica går i terapi og lager en skive jeg er alene om å karakterisere som deres aller beste. DHIS(Denne Har Jeg Ikke Sett)
07)THE DIRECTORS SERIES
Nydelige samlinger med musikkvideoer sortert på regissør. Hittil har Spike Jonze, Chris Cunningham, Michel Gondry, Mark Romanek, Jonathan Glazer, Anton Corbijn og Stéphane Sednaoui fått sine disker. Essensiellt. Jeg har de tre forrige, og hvis noen vil kjøpe de nye til meg kan de godt få lov…
08) DiG
Fortellingen om to menn (Anton Newcombe og Courtney Taylor) og deres to band (The Brian Jonestown Massacre og The Dandy Warhols) og hvordan skjebnen skiller dem. visstnok storveis. DHIS.
09)U2 – ELEVATION – LIVE IN BOSTON
Mange flere kjøpte “Go Home” fra den samme turneen, men dette er U2s beste filmede konsert til nå, og dermed en av de flotteste konsertDVDer noen sinne.
10) THE PICK OF DESTINY
All Rock i verden leder hit…
Rumpedask og Krig. Ikke to sider av samme sak, viser det seg.
FILMER SETT SIDEN SIST:
Secretary
Den rutinerte selvskaderen Maggie Gyllenhall har akkurat sluppet ut av pskykiatrisk, etter at hun kuttet seg selv litt kraftigere enn hun pleier ved et uhell. Hun får jobb hos Advokat James Spader, som slett ikke er fremmed for å plage sine medarbeidere litt ekstra, særlig hvis de ønsker det. Forholdet deres er ekstremt, men det er likevel mye å kjenne seg igjen i, også for oss som ikke blir seksuelt opphisset av å få en meitemark i posten.
Secretary er et lite under av en film. Etter alle solemerker skulle ikke det ikke la seg gjøre å lage en romantisk komedie om forholdet mellom en sadist og en masochist som faktisk både er søt og litt rørende. Det er mye rar seksualitet i denne filmen, men den er ikke spekulativt gjort. Det handler mest om å vise hva som gjør disse folkene kåte, og hvordan det slår ut. Humoren ligger i karakterene; Det er lettere for Spaders karakter å daske sekretæren sin på rompa enn å vise resten av følelsene sine for henne, og sekretæren er en søt, snill og litt naiv jente som tilfeldigvis tenner på å bli ydmyket. Det blir riktignok antydet at sekretærens seksuelle preferanser er en konsekvens av at oppveksten hennes i et alkoholikerhjem, men dette er en film som tar opp slike ting uten å gjøre det hele spekulativt eller moraliserende.
Skuespillerne er svært gode, spesielt Gyllenhal glitrer i en rolle med en million fallgruver. Spader har etterhvert mange filmer om sex på CVen sin, men overrasket meg ved å spille godt på de komiske sidene ved en karakter som det ikke akkurat er lett å framstille sympatisk.
Jeg vet ikke om det bare er meg som har vært sulteforet på god amerikansk film en stund, men jeg er virkelig inne i en stim med snadder akkurat nå, og Secretary er intet unntak. En modig, morsom og vellaget film. Tematikken gjør at den ikke egner seg i alle sammenhenger, men skal du bare se en søt film om sadomasochisme i år ville jeg gått for denne. Spennende date-film er den også, men da bør du kanskje forklare på forhånd at du ikke liker å daske folk. Hvis ikke du liker å daske folk, da. Samma for meg. Enda en bra film, i hvert fall. Fru Ut likte den forresten også.
The Fog of War
Jeg var ikke så interessert i the Fog of War da den kom i 2003 fordi jeg trodde den var en av de film om at Bush er en idiot (Som om ikke vi hadde skjønt det for lenge siden). Men selv om the Fog of War absolutt er relevant i forhold til verden i dag, er det nyeste klippet i den fra 1992.
Robert S. McNamara satt høyt oppe i den amerikanske hærens forskningsavdeling under 2. verdenskrig. Han var forsvarsminister under John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson, det gjorde at han spilte en rolle både under Cubakrisen og Vietnamkrigen. I tillegg var han første øverste leder for Ford-konsernet som ikke var medlem av familien Ford, og han har også ledet Verdensbanken i en årrekke. Vi har altså med en av de mest innflytelsesrike personlighetene i moderne historie å gjøre, og i denne filmen snakker han ut om de største tingene han har vært med på.
Dette er en av de beste dokumentarfilmene jeg har sett noensinne, og definitivt en av de mest lærerike. McNamara framstår som en en lynende intelligent mann som først og fremst gjør jobben sin så effektivt som mulig. Han skyr ikke unna fra de kontroversielle episodene i livet sitt, og som om det ikke er interessant nok å høre ham fortelle forsterkes det hele av glitrende bruk av arkivmateriale (blsant annet spektakulære/forferdelige klipp av fallende brannbomber, lydopptak av fortrolige samtaler med JFK og LBJ) og flott originalmusikk av Phillip Glass.
Nå høres dette voldsomt ut slik jeg har beskrevet det, men dette handler først og fremst om en klok (men ikke nødvendigvis god) mann som forteller seeren hva han har lært av å være med på å forme verden. Anbefales alle. Denne kommer jeg til å få bruk for på skolen.
_____________________________________________________________________________________
AKKURAT LEST FERDIG:
Richard Matheson – Collected Stories vol. 1
Bare Matheson troner ved siden av Poe, Lovecraft og Ellison i de paranormale novellekongers hoff. Her er de første novellene hans, med tørrvittige kommentarer fra mannen selv (“…jeg er ganske fornøyd med den siste setningen. Den ble bra.”). Og del 2 og 3, som til sammen inneholder alle Mathesons noveller, er også ute. Dette er sånne bøker man har i hylla resten av livet og dupper nedi en gang i blant. Synd med de stygge forsidene, bare…
_____________________________________________________________________________________
Fred Uts Skiveanbefalinger 2006 – #1
Side Brok – Kar Me Kjeme Frå
Jeg vet at disse gutta har omtrent like mye gatekred som Sputnik, men hvem bryr seg egentlig om hva det fundamentalistiske norske hiphopmiljøet mener om sånt? Schizofrene Runar Gudnason (aka Sjef R, aka Torstein Hyl III, aka Sirkel Sag…)og kumpanene hans i Side Brok (=saggebukser) setter ny norgesrekord i selvdissing (alle alter egoene hans disser hverandre i hytt og pine), og leverer tullebygdehiphop oppå utsøkt elektrokomp. Geniale tekster også, for de som skjønner hva de sier. En mer solid plate enn den like morsommere forgjengeren Høge Brelle, som føltes litt lett. Det norske hiphopåret 2006 har endelig begynt.
