Filmer siden sist: Detoroito Metaru Shiti etc.etc.etc.

PUBLIC ENEMIES

Det var Miami Vice som endelig fikk meg til å forstå at Michael Mann er genial. Hverken Heat, Collateral eller de tidligere tingene hans gjorde det helt for meg, men i Vice (han sto også bak den opprinnelige tv-serien) møtte den aggressive stilen hans en lett fantastisk James Bond-ete handling. Manns rollefigurer er alltid større enn livet, og den ikkeheltvirkelige verdenen Tubbs og Crockett bebodde passet perfekt. Svært mange mislikte den, men jeg forsvarer Vice som en av tidenes fem beste actionfilmer til jeg dør.

Public Enemies har mange av de samme styrkene som Miami Vice, men er nok lettere å like for flere. Denne gangen forholder Mann seg til faktiske hendelser, nærmere bestemt 30-tallets jakt på bankraneren John Dillinger (Johnny Depp i nærheten av toppformen). Foran i den etterhvert veldig store lynsjemobben finner vi J. Edgar Hoover (som er mest interessert i å bli den som har kontrollen) og Melvin Purvis (som er mest interesser i at lov og orden skal gjenopprettes). Christian Bale spiller Purvis slik at vi glemmer at han dreit seg ut i T4, og det er han og Depp som denne gangen er Gutta Som Kan Jobben Sin Så Veldig Veldig Godt. Gutta Som Kan Jobben Sin Veldig Veldig Godt gjenfinnes i alle Michael Manns filmer. De er større enn livet disse gutta her også.

Manns 30-tall kommer til oss gjennom rufsete digitalvideofotografering som bringer oss så nær at vi må dukke for stikkflammer fra tommyguns. Noen har klaget på at gangsterfilmer ikke skal se slik ut, men jeg er ganske sikker på at det var omtrent slik det var. The Blair Witch Tommygun Project.

Depps Dillinger er en tragisk figur, en av de siste skikkelige kåbbåiene, du vet han ikke kommer til å rekke å ta av seg skoa for å dø. Det var helt unødvendig med en kjærlighetshistorie for å få fram dette, men heldigvis spilles dama hans av Marion Cotillard. Det er ikke vanskelig å tro på at Dillinger kunne ordne seg hvilken dame som helst; det er en stor utfordring å få en gangstergroupie til å virke både sterk, modig og selvstendig. Vi tror på kjærlighetshistorien også.

Men dypest sett handler filmen om hvordan tida for politi og røver, drager og monstre går mot slutten og erstattes av vår tid, der teknologi er farligere enn maskinpistoler. Istedenfor Dillinger har vi Piratebay, Babyface Nelson er byttet ut med Osama Bin Laden. Og hadde det ikke vært for mesterverk som dette hadde de vært glemt alle sammen.

DETROIT METAL CITY

Eksentriske Japanske komedier basert på Mangaer er alltid spennende, men for hvert mesterverk (Ping Pong, Kamikaze Girls) fins det fem filmer som denne, en utrolig masete og teit film om en tassen liten bondegutt med et hemmelig dobbeltliv som vokalist i Japans slemmeste metalband.

Det er enkelte bra ting her (moralen er at også den svarteste, teiteste slemmeste metal kan gjøre livet verdt å leve, rockekua er sjef, scenen der den Onde Satanisten lærer lillebroren sin å kjøre traktor likeså), det er bare det at vår helt er en usedvanlig veik, sutrete og slitsom fyr. Du håper og håper på at han skal bli overkjørt av en buss eller ikke, men det skjer aldri. Skuffende.

EARTH

Den andre filmen i Deepa Mehtas elementserie (de to andre heter Fire og Water) omhandler opprettelsen av Pakistan i 1947 og forteller om en venneflokk bestående av parsier, hinduer, sikher,  og muslimer som rives i fillebiter (nesten bokstavelig talt) av delingen av India og den dype riften som åpnes mellom (spesielt) hinduer og muslimer. Dette er smertefullt territorium, og filmen er da også forbudt i Pakistan.

Det er noe belærende og overtydelig over filmen som tar noe av kraften ut av den, men sympatiske karakterer (FU,S-helt Aamir Khan imponerer spesielt) gjør at klimakset blir knusende i sin uungåelighet. En lettere, mer konvensjonell og svakere film enn forventet, men en viktig historieleksjon.

HAPPY-GO-LUCKY

Jeg burde egentlig latt Fru Ut anmelde denne, for hun elsker Mike Leighs Naken, men hun er opptatt med å ruge, så jeg får gjøre jobben. Dessuten likte vi denne begge to.

Det er ikke så lett å forklare hva denne filmen handler om, for som livet er den uryddig, tilfeldig og selv om det er mening og røde tråder å finne er de kanskje ikke så tydelige, eller viktige. La oss nøye oss med at det er et portrett av Poppy, som er lærer, singel i storbyen og ukuelig positiv. Noen tar sykkelen hennes slik at hun må ta kjøretimer. Kjørelæreren hennes er ikke så rent lite spesiell.

Sally Hawkins må bære hele filmen på skuldrene sine, for vi følger henne absolutt hele tiden. Når en film er et portrett av en person på denne måten er man helt avhengig av å orke å være sammen med dette mennesket i halvannen time, og i tilfellet Poppy er ikke det noe problem. Tror ikke jeg kunne vært typen hennes eller noe sånt, men hun er ganske morsom, veldig snill og litt søt, og hun setter farge på verden rundt seg. Da blir filmen også fin.

DESSUTEN

Dementia 13 er en liten skrekkfilm om dystre ting som skjer med en dyster familie i et dystert slott. Den er mer kunstferdig utført enn de fleste Roger Cormans produksjoner; så er den da også regissert av en lovende ung mann ved navn Francis Coppola. På sitt beste er stemningen som i Night of the Living Dead eller Carnival of Souls, men handlingen er ikke skikkelig skrudd sammen og slutten kommer litt for brått. Verdt en kikk. Last den ned lovlig og gratis her.

Istid 3D er etter mitt syn den mest underholdende av de tre, men jeg er overhodet ikke noen fan. Disse filmene består stort sett av pelsdyr som faller hylende ned skråninger, og det blir ganske kjedelig i halvannen time. Kinoen min viste den imidlertid i 3D, og på den fronten hadde det skjedd spennende ting siden jeg så Freddy´s Dead midt på nittitallet en gang. Gleder meg til mer 3D, men for 120 spenn bør filmen være bedre enn dette.

Også har jeg spikret enda en katakombefilm. En søt liten en som nok får åpne ballet i år.

Filmer siden sist: Dessuten Edition

Foxy Brown

er exploitation av det søte slaget. Her er det både lesbiske barslagsmål, voldtekt, kastraksjon, drap, tvungen heroinbruk og annet sånt som man forventer når man graver seg litt ned i søttitallets finkultur, men regissør Jack Hill  fokuserer på det komiske og dveler ikke ved stygge. Og Pam Grier oser av klasse uansett hvor hun befinner seg. Soundtracket er litt under middels, men dette er en av de klassiske Blaxploitationfilmene med god grunn.

Hellboy II: the Golden Army

har en skuffende enkel historie, men dette er helt uproblematisk når onkel Guillermo pøser på med sine monstre. Mannen er nå helt uslåelig når det skal fortelles eventyr, og jeg gleder meg som en unge til Hobbiten. Karakterene er like tøffe som forrige gang, men jeg hadde ønsket meg litt mer dybde. Du ser likevel ikke særlig finere fantasy i år.

Patrick

er en finfin thriller fra Australia om en fyr som ligger i en seng og ikke gjør noen verdens ting. Den flotte norske DVDen har den hittil lengste versjonen av filmen, og soundtracket til mine helter Goblin på egen cd. Det morsomme er at musikken til Goblin bare er å høre på den nedklipte europeiske versjonen. Når den lange versjonen i tillegg er en god del for lang er det bare å anbefale den versjonen jeg ikke har sett.

The Blues Brothers

Og apropos filmer som er for lange: Blues Brothers er en av favorittkomediene noen sinne, men den var over to timer i utgangspunktet så jeg er ikke sikker på at den trengte enda et kvarter. Elevene mine ga i alle fall klart uttrykk for at dette var trege greier, men hva vet vel de? Man kødder uansett ikke med folk som har på seg solbriller hele natta. Karrierehøydepunktet til alle involverte.

The Rising: the Ballad of Mangal Pandey

Og apropos lange filmer og filmer for fjortiser: denne har jeg skrevet om her og her og her, så det er vel nok. Nå har jeg vist den for tre forskjellige klasser som alle har digga den. Og den dekker en hel uke med pensum i engelsk, musikk, historie og RLE. Og siden den er ganske så historisk unøyaktig kan man bruke den til å trene kildekritikk også. Landets lærere bør kjenne sin besøkelsestid.

I am Legend

Jeg har fått meg BluRay-spiller, og denne fulgte med. Skulle egentlig se den på kino, men fordi jeg er stor fan av boka (og spesielt Vincent Price-versjonen) orket jeg ikke. Filmen er for boka omtrent som I, Robot. Genialt kildemateriale drukner i produktplassering, bilkjøring (Hva faen var greia med det?) og meningsløse actionsekvenser. Men litt som Pam Grier tilfører Will Smith en smule klasse til suppa.

La Den Rette komme Inn

Er også fin på BluRay, selv uten noe interessant ekstramateriale. Har du ikke sett denne ennå? Hvorfor ikke? Tulling.

2001

Jeg skammer meg litt over å ikke bruke 2001 ord på å skrive om 2001, men det får bli til en annen gang.  Ganske ofte synes jeg at dette er tidenes beste film. Og har du BluRay-spiller er dette et must. Den er strålende vakker på sliten VHS også, men i 1080p er den vidunderlig. Åpningen er til å grine av, og er du en av dem som synes resten beveger seg litt for omhyggelig kan du jo lese alle de små skiltene og etikettene i romskipene som her er synlige for første gang. Må snart se den undervurderte 2010 igjen også, tror jeg.

I tillegg koser jeg meg med Dexter, Star Trek: the original Series og snart Galactica.

Da skulle du være oppdatert. Mer film i løpet av uka, tenker jeg.  Skal få bestilt Katakomber også.

Filmer siden sist: Mannen som elsket markjordbær

MANNEN SOM ELSKET YNGVE / SMULTRONSTÄLLET

Det er mange grunner til at jeg sjelden ser norsk film, men den aller viktigste er at det blir for nært alt sammen. Jeg liker å bli tatt langt av gårde, gjerne i følge med en Jet Li, en Shahrukh Khan eller en George Romero. Å se norsk film er som å bli hjemme. Jeg kjenner for mange trettiåringer på Grünerløkka til å orke å se film om trettiåringer på Grünerløkka. Jeg vet for mye om å vokse opp i Norge til å ville se film om å vokse opp i Norge. Skal det være norsk må det være kraftig stilisert (Bent Hamer) eller foregå i polarisen eller noe sånt.

Jeg blir dessuten voldsomt følelsesmessig påvirket av film (jeg gråt jo så det sprutet av the Orphanage her forleden, for eksempel), og liker best at tunge temaer tas opp litt symbolsk. Å kaste filmfølelser rett i trynet på meg er som å gi en pose sukker og en spiseskje til en femåring.

Så Bergmans Jordbærstedet er en film for meg, for skal jeg konfronteres med min egen dødelighet må det gjøres med litt distanse. Mannen som elsket Yngve er det ikke, for det jeg sitter igjen med etter å ha gjenopplevd 1989-1990 i et par timer er smerte. Selv om jeg er et år eller to yngre enn Jarle og vennene hans har de klærne mine, musikken min, politikken min og til en viss grad problemene mine.

Jeg har aldri elsket noen Yngve, men jeg har vært der Jarle er når Katrine forlater ham. Jeg har vært på den festen. Jeg har spilt den konserten. Og jeg vil gjøre alt om igjen! Jeg vil være ung og teit og ulykkelig og sint igjen! Jeg vil være ansvarsløs, uansvarlig, blakk og fri! Jeg vil gå rundt og lide og tenke at det er litt stilig igjen! Jeg vil rett og slett være atten jeg også. Og jeg vet at det ikke egentlig er det filmen handler om. Det er det som er  hele poenget. Jeg klarer ikke å forholde meg til filmen, det gjør bare vondt.

Men at det er en aldeles nydelig film med tidenes soundtrack og at den bare skjemmes av en litt overskreve dialog her og der fikk jeg med meg. Det at jeg parallellanmelder den med en av Bergmans mest elskede filmer sier vel også litt.

Hvis Jarle Klepp er han jeg var er Dr. Isak Borg han jeg kan ende opp med å bli. Borg (spilt av den legendariske filmregissøren Viktor Sjøstrøm) er ikke noe dårlig menneske egentlig, men han har mistet kontakten med menneskene rundt seg og de ser ham som kald og følelsesløs. På vei for å motta sitt æresdoktorat reiser han tilbake i sinnet sitt i selskap med sin svigerdatter (utrolig vakre Ingrid Thulin.) Heldigvis er ikke det hele over før den hissige husholdersken går og legger seg, og den gode doktoren virker klokere ved reisens slutt. Kanskje rekker han å forbedre sin lille verden en smule før det er kvelden. Noe mer kan vi ikke håpe på noen av oss.

Mannen som elsket Yngve ender i tårer, med et nostalgisk tilbakeblikk på Jarle Klepps liv bare noen måneder tidligere. Som meg har han valgt en slags vei og selv om det kommer flere kryss går det ikke an å dra tilbake. Smultronstället ligger der fortsatt, men det er ingen der nå. Og jeg vil ikke dra tilbake egentlig, jeg bare hørte Stone Roses og så hockeysveiser og mørke jakker med buttons og et øyeblikk merket jeg at jeg var blitt voksen.

DESSUTEN

JODHAA AKBAAR er årets store kostymedrama fra Bollywood og det hele er så storslått og vakkert at det egentlig ikke får plass på 32-tommeren min. Filmen forfekter religiløs toleranse på en beundringsverdig måte, musikken er staselig og Aishiwara Rai Bachchan er et lite underverk. Men filmen er også banal og klønete regissert og i løpet av drøye tre timer skjer det egentlig fint lite. En bortkastet mulighet.

THE HOUSE WITH LAUGHING WINDOWS er en stilig giallo som hemmes litt av mangel på logikk, men det har aldri vært noe stort problem i denne sjangeren. Gøyal, eksentrisk og med en skikkelig sprø twist på slutten. Anbefales de som liker sånt.

LAND OF THE DEAD og DIARY OF THE DEAD fikk en repriserunde i bunkersen fordi jeg akkurat er ferdig med den fantastiske boka om Romero og ønsket å sammenligne dem. Diarys svakheter blir tydeligere for hver gang jeg ser dem, mens Land, spesielt første halvdel, bare blir bedre. Den er fullt på høyde med de foregående i serien. De soldatfolka er litt teite (you can call me motown? gimmeabreak), og selv etter å ha sett den fem ganger er geografien uklar for meg (hvem reiser hvilken vei, hva er “the throat”). Ellers? Konge.

Filmer siden sist: All you sexy girls throw your hands in the air…

OM SHANTI OM

Det er to typer bollywoodfilmer som tiltaler meg spesielt (selv om det egentlig holder med musikken og damene). Den ene er filmer som undergraver restriksjonene og klisjeene i sjangeren, filmer som Kabul express, Omkara og Black Sunday. Men i blant dukker det opp klisjefylte, sentimentale, breiale romantiske komedier som makter å gjøre akkurat det nesten all indisk film forsøker å gjøre, nemlig å få publikum til å gråte litt, le mye, trampe takten og glemme alt faenskapet rundt dem. Siden India har mer faenskap enn mange andre steder skal det normalt ikke så mye til for å blidgjøre det lokale publikummet, men det er bare noen veldig få slike filmer som kan kapre et kaldt, kynisk kritikerhjerte.

Om Shanti Om er en slik film. Det som skiller den fra alle de andre er bare en solid porsjon selvironi og et ganske elegant reinkarnasjons-/spøkelsesplot, ellers er dette business as usual, bare morsommere, friskere, smartere og mer funky enn vanlig.

I hovedrollen har vi Shah Rukh Khan (SRK), verdens største filmstjerne, i rollen som Om, en obskur skuespiller på søttitallet som drømmer om å fange stjernen Shantiprya (nykommer Deepika Padukone). Det går skikkelig skeis, men fordelen med reinkarnasjon er at det alltid dukker opp nye sjanser. 30 år senere er Om reinkarnert som verdens største skuespiller, men hvor er Shanti?

Humoren i Om Shanti Om forklares best ved å beskrive følgende scene: SRK (som Om, men egentlig som seg selv) møter opp på filmsettet for å spille hovedrollen tre timer for sent, med en dame på hver arm. Regissøren forklarer scenen: SRK er blind, døv og har fått begge hendene kuttet av, og erklærer sin kjærlighet uten å se (eller høre, nødvendigvis) at dama står rett bak ham. SRK vil ikke ha noe av dette. Amputasjoner og multihandikapp er fint hvis du skal vinne priser, men det er jo ikke noe penger i sånt. Hva om han uttrykker alle disse følelsene i en sang i steden? Hva med disko? Sangen heter Dard-e-Disko (tragic disco)…

Mer sans for ironi har ikke Bollywoodfansen enn at de gikk helt av skaftet fordi dette visstnok var første gang SRK tok av seg skjorta i et dansenummer. Gagen der han er nominert til en Filmfare Award (indisk oscar) for to filmer som ser skvær like ut, eller den med de vestlige statistene er nok like mye myntet på et vestlig publikum. Filmen var et godt stykke oppe på topp 10  i England.

Khan går ganske langt i parodiere stjernenykker og bortskjemthet, noe han trygt kan gjøre siden karrieren hans har vært imponerende blottet for skandaler (bortsett fra en dvelende tvil i sladderpressen om hans hetereoseksualitet). Fyren er så godt likt at han i sangnummeret Deewangi Deewangi like gjerne drar inn ALLE stjernene i Bollywood. Og da mener jeg alle. Tipper det skapte liv på mang en indisk kino.

Glitter og stas er uvesentlig, selvfølgelig. Det jeg forsøker å si er at Om Shanti Om er det man kaller masala, en film med nesten alt mulig. Jeg lot meg ikke akkurat gripe av selve kjærlighetshistorien slik jeg gjorde i f.eks Kabhi Alvina Naa Kehna, men dette er likevel noe av det mest underholdende jeg har sett i år. Og hvis det fortsatt er noen der ute som er nysgjerrig på Bollywood blir det ikke bedre enn dette.

Kan vi så vennligst for pokker få en av disse filmene på kino over hele landet snart? Gjerne med pause.

Dessuten: Iron Man

Tøft nok i massevis. Den beste rollebesetningen i noen superheltfilm. Downey Jr. er fullstendig konge. Del to har voldsomt potensiale etter dette? Eller går vi rett til en Avengers-film? Scenen etter rulleteksten (verdt å vente på) tyder på det. Typisk førstefilm, men en av de beste.