Filmer siden sist: Død. Fødsel. Soloppgang.
THE MOTHER OF TEARS
Dario Argento er ferdig. Dette er ikke noe nytt. Utover på åttitallet begynte filmen hans å variere i kvalitet, og selv om både Opera, Trauma og the Stendhal Syndrome har sine øyeblikk skjemtes de av at sadismen som alltid var til stede i filmene hans tok helt overhånd. Drapssekvensene i Suspiria, Profondo Rosso og Tenebrae var også ufattelig brutale, men teknisk virtuositet og en solid porsjon kølsvart humor gjorde det hele til stor underholdning for oss som er sjuke nok til å la oss underholde av slikt. Noen av oss turde til og med å kalle det kunst.
Det ble i hvert fall etterhvert tydelig at Argento hadde mistet helt taket på håndverket sitt. Hans versjon av Phantom of the Opera var aldeles grusom, og selv om han viste tendenser til muskler med NonHoSonno hadde filmene hans nå endt opp med et visuelt uttrykk som så mer ut som episoder av detektimen enn Suspiria. The Card Player hadde et tøft soundtrack og ikke noe særlig mer, tv-filmen Do You Like Hitchcock var heller ikke rare greiene ettersom jeg har skjønt.
Da var vi framme i 2007, og Argento fant ut at han skulle sluttføre heksetrilogien han påbegynte med Suspiria og fortsatte med Inferno. Og siden han som sagt egentlig er ferdig var forventningene lave, kritikkene dårlige og interessen minimal.
Men selv om den tredje moren er klart svakere enn den andre (som var mye svakere enn den første) er dette den mest underholdende filmen fra Argento på et drøyt tiår. Heller ikke denne filmen er spesielt betagende fra et teknisk standpunkt, handlingen henger tradisjonen tro bare så vidt sammen, og soundtracket er det kjipeste i serien (små sitater fra de foregående til tross).
Likevel klarte jeg ikke å la være å kose meg, for dette er det galeste jeg har sett på en stund. Denne gangen er det ikke et hus som står i sentrum (et feiltrinn synes jeg), men en boks som på et eller annet vis får store deler av Roma til å gå av skaftet når den åpnes. Hekser (som ser ut som partygjestene i Rocky Horror Picture Show) ankommer byen i hopetall. Etter å ha sett kollegaen sin bli omhyggelig knytt fast i sine egne tarmer og ha blitt jaget av en apekatt (hva faen er egentlig greia med apekatten?) er det selvfølgelig opp til Asia Argento å få has på den tredje moren. På veien møter hun blant annet Udo Kier som lett forstyrret prest. Og at det går med en del folk på veien kommer neppe som noen overraskelse på noen.
Hvis ikke sammendraget over apellerer til deg er det ingen grunn til å se La Terza Madre. Den er akkurat som de fleste kritikerne har beskrevet den; en mølje av galskap, trolldom og tarmer. Men det kan vare morsomt nok, det. Den føyer seg pent inn i rekken av Argento-produksjoner som La Chiesa, Phenomena og Demons. Ikke noe mesterverk, ingen grunn til å friskmelde mesteren riktig ennå, men sjukt nok.
Dessuten:
Juno
Som er minst like bra som alle sier og litt til. Men det er selvfølgelig bare tull at Blood Feast er en bedre film enn Suspiria, her er manusforfatter Diablo Cody på ville veier. Bortsett fra det er Juno (både jenta og filmen totalt sett) så morsom og søt at det bare er å gi seg over. I fjor var det Marie Antoinette som ga meg sukkersjokk, i år er det Juno. Som skolefilm for 7./8.-klasse fungerte den OK, selv om den ble litt lang for de barnsligste.
Sunrise
I tre kvarter klarer Sunrise noe får filmer fra tjuetallet får til, nemlig å engasjere seeren følelsesmessig. Når så den viktigste spenningen i filmen utløses halvveis blir det det som gjenstår nesten litt kjedelig, Murnaus fantastiske grep om mediet til tross. Likevel en klassiker som fortjener at flere blir oppmerksomme på den. Jeg foretrekker nok både Faust og Nosferatu. Nydelig DVD fra Masters of Cinema-serien.
Noen spiser skoen, andre spiser foten
Zombi (Aka Dawn of the Dead: Argento´s cut)
Dawn of the dead er kanskje ikke den aller mest slepne filmen i historien, men for meg er den en av de aller beste. Liker du rar stemning? Action? Øyeblikk med kunst? Politisk polemikk? Eksistensiell filosofi? Slapstick? Blod og tarmer? Det eneste Dawn mangler er vel egentlig sex, men med denne og f.eks Shortbus på en øde øy trenger du vel strengt tatt ikke mer.
Dawn of the Dead er (Sammen med Night of the Living Dead) den Romero-filmen selv den aller mest sidrompa filmbesservisser finner kvaliteter i, det er så mye her at du rett og slett ikke liker film hvis du ikke finner noe beundringsverdig. For meg som er mer glad i Romeros filmer enn det som strengt tatt er sunt er dette filmen du finner småbiter av i alle de andre produksjonene hans.
Siden det kom en (ok, men langt mindre visjonær) nyversjon for noen år siden er vel handlingen kjent for de fleste: Vi kommer inn noen dager etter hendelsene i Night. De nylig døde har på uforklarlig vis våknet til live igjen og spiser de levende. Samfunnet er i oppløsning, anarki og kaos råder. En journalist, en helikopterpilot og to antiterrorpolitimenn rømmer i et stjålet helikopter, men har ingen steder å flykte. De barrikaderer seg i et kjøpesenter og venter på ingenting.
Ikke så muntert, altså, men plenty med muligheter for Romero til å gå løs på forbrukersamfunnet (“De vil ha dette stedet, De vet ikke hvorfor, de bare husker. Dette var et viktig sted i livene deres..”), millitærets ineffektivitet (et tema i det meste han har laget) og hva det vil si å være menneske. Når så en psykotisk motorsykkelgjeng anført av effektmester og stuntmann Tom Savini dukker opp er det duket for et av få vellykkede treveisslag i filmhistorien.
Det er så mange så øyeblikk i denne filmen at jeg sikkert kunne ha kjørt SekvenserJeg ElskeriDawn som en fast bloggspalte og holdt den gående et par år, men vi er ikke så mange i Romeros menighet så jeg skal la det være og i steden gå inn på det kanskje mest interessante ved filmen; den har ingen definitiv versjon.
Første gang jeg så Dawn var det i en engelsk VHS-versjon som så vidt jeg vet ikke er tilgjengelig lenger, men som muligens var en lett nedklipt kinoversjon. Nå er det først og fremst to versjoner som gjelder: Den såkalte Director´s Cut (den vanlige norske DVDversjonen), som egentlig er en versjon Romero leverte på filmfestivalen i Cannes, og den såkalte Kinoversjonen. I tillegg finnes en blandingsversjon som kun er utgitt offisielt (og dubbet) i Tyskland, med alle scener fra alle versjoner, og Argentos Kutt, som jeg akkurat har sett for tredje gang. Skikkelig oversikt over alle versjonene fins her, men alle jeg har sett har vært verdt det.
Dario Argentos versjon, ofte bare kalt Zombi, skiller seg fra de andre ved at den er en god del kortere. Likevel er det ingenting vesentlig av historien som er utelatt, den er bare strammere hele veien. Litt dialog fjernet her, litt gnafsing og blodsprut der (helikopterzombien er for eksempel borte), og plutselig er Romeros episke visjon pakket inn i en hissig liten totimers actionfilm. Alt fyllstoff er borte, dette er nok den versjonen som best har tålt tidens tann. Jeg vil selvsagt helst ha den så lang som mulig, og selv om jeg elsker Goblin blir muligens soundtracket litt ensformig. Men å sammenligne denne med Romeros versjoner er endeløst fascinerende. Argentos kutt anbefales for nybegynnere.
Werner Herzog lovet Errol Morris (som senere lage blant annet Fog of War) at hvis han noen gang ble ferdig med debutfilmen sin, Gates of Heaven (Om en dyrekirkegår og om Amerika), skulle han spise skoen sin. Ikke bare ble Morris´ film ferdig, den ble en klassiker som jeg absolutt skal se før jeg dauer. Og Werner Herzog er ingen æreløs mann, så han spiste skoen sin, han. Denne lille kortfilmen er en hyllest til Herzog og Morris. Hvis noen lurer på hvorfor vi er så mange som dyrker Herzog er dette en så fin forklaring som noen.
Redd heiajenta – Redd verden. Redd ballerinaen…nei forresten, du har ikke sjangs.
Suspiria
Det var på spillfestivalen Arcon på Blindern en gang midt på nittitallet. Som vanlig når kvelden falt på der i gården vandret jeg hvileløst fra rom til rom.
I tilegg til rollespill, Magic-kort og miniatyrer hadde (og har) Arcon to kinosaler med kultfilmer som stort sett ikke ble allment tilgjengelige i Norge på årevis ennå. Her så jeg gjennom årene filmer som Blade Runner, Apocalypse Now, Re-Animator, Dune, Dawn-, Day- og nyversjonen av Night of the Living Dead, Akira, Henry: Portrait of a Serial Killer, Meet the Feebles og litt senere Desperado, Princess Mononoke og japanske Ring for første gang. Når jeg tenker meg om så savner jeg Arcons gullalder (som for meg tok ugjenkallelig slutt med primus motor Johannes H. Bergs altfor tidlige død i 2004) nesten like mye som noe menneske jeg har kjent.
Men nok om det.
En blind mann forlater en Bierstube med hunden sin. Han vandrer gjennom byens tomme gater. Bebyggelsen er underlig, et torg nesten romersk i stilen. Syk, skjærende kakafonisk musikk høres. Han vet det er noen der. Vi som ser på også, men det er ikke et annet menneske å se. Kameraet sirkler mannen med truende bevegelser. Mannen spotter mørket i frykt. Det blir stille. En flokk fugler letter fra et hustak. Mannens blindehund kaster seg over ham og river strupen av ham.
Dette var mitt første møte med Suspiria, regissør Dario Argento og husbandet hans, Goblin. Senere skulle det bli mange, mange flere.
Det er ikke noen vits for meg å forsøke meg på noen objektiv analyse av denne filmen, jeg elsker den altfor høyt til det. Da jeg debuterte som elektronisk filmanmelder med en Guide til cirka hundre filmer du må se før du dauer skrev jeg følgende:
SUSPIRIA
Dario Argento. Udo Kier. Alida Valli. Goblin. Escher. Storm. Hekser. Kniv. Snorking. Helena Marcos. Piggtråd. Blod. Glassmalerier. Blindehund. Magotter. Mareritt.Ekstase.
Litt pretensiøs, kanskje, men den funker.
Minst en filmblogger vil gjerne ha igjen drøye halvannen time av livet sitt på grunn av den anmeldelsen, så jeg skal ikke forsøke å overbevise noen flere. Jeg skal heller ikke skrive side opp og ned om bruken av technicolour, hvordan soundtracket ble laget før filmen, hvordan manus visstnok for en stor del ble drømt før det ble skrevet eller hvor kraftig the Third Mother kommer til å suge i forhold. La meg i steden avslutte med en god historie:
Jeg viste min gode venn Inge(han med Tor og Kristus fra katakombene, for tiden i forhandlinger med folk i hovedstaden for å få solgt varulvmanuset sitt) Suspiria for noen år siden. Han likte den ikke, og lett rystet dro han sporenstreks ned til Café Radio i Skien sentrum for en terapeutisk halvliter. Bak disken stod Radios siste eier før endelig nedlegging (sånn er Skien: Alle flytter, alt legges ned, jeg blir gammel og det er ikke noe moro her lenger. Faen), Gennaro. Inge fortalte at han hadde vært hos en kompis og sett en aldeles jævlig film fra moderlandet, laget av en fyr som het Dario Argento. Jeg var jo ikke til stede, men Gennaro svarte noe sånt som dette:
-Argento, ja. Jeg pleide å tappe øl til han på en pub jeg jobbet i for mange år siden. Skikkelig rasshøl.
DESSUTEN:
Heroes (1.1-1.11), som er akkurat så bra som alle sier. Herlige tegneseriereferanser og en litt lettere tone enn gravalvorlige serier som Lost eller Galactica. Hiro er konge. Jeg har også sett de tre første episodene av City of Men, tv-spinoffen til City of God. Sykt gode halvtimes episoder om favelaens neste generasjon. Fjernere fra vår virkelighet enn all verdens sf. Ikke så Tarantinotøff i trynet som filmen, men fortalt med samme realisme, intensitet og vidd. Absolutt anbefalt.
Dario Argento får forsiktig fik av Kermit. Fred Ut går i barndommen, men ikke uten å legge inn et skikkelig upassende bilde. Hehe.
FILMER SETT SIDEN SIST:
Biler
Veldig vakkert animert, langdryg og forutsigbar film. Jeg likte biltemaet, fru Ut og Ut Jr. var grundig lei etter den første halvtimen. En litt stusselig norsk dubb (selv om herrene Rike og Carlsen funket fint) hjelper heller ikke noe. Jeg ville så gjerne like denne, men Nemo er fortsatt den eneste Pixar-filmen jeg kan anbefale helhjertet. Pass på å få med deg Toy Car Story og Monstercars Inc. på rulleteksten.
Masters of Horror: Jenifer
TVfilmserien Masters of Horror har fått mye kritikerpepper, og spesielt har alle hatet Dario Argentos historie om det vanskapte sexmonsteret Jenifer. Artig med et damemonster som jager menn for en gangs skyld, og hvis man ikke tenker på at det er mannen bak Suspiria, Profondo Rosso og til og med Nonhosonno som står bak denne er den slettes ikke så aller verst, synes jeg.
Det er grenser for hva man kan forvente av en timeslang tv-produksjon i denne sjangeren, men her leveres sex, svart humor og gørr i passe porsjoner. Et elendig, forutsigbart klimaks trekker ned, og det er trist å se en auteur som Argento bli så til de grader usynlig, men hvis dette er den dårligste episoden i denne serien har i hvert fall jeg en god del gammeldags skrekk å glede meg til. Skummelt er det imidlertid slettes ikke.
The Muppet Show 1.1-1.6
Jeg impulskjøpte første sesong med muppetene (20 episoder for 200 spenn!) i dag, og nøt den eneste barnefrie dagen i høstferien i selskap med verdens mest bedårende grønne sokk og vennene hans. Første sesong er vel ikke den aller beste ettersom jeg skjønner. I de episodene jeg har sett er ordspillene så tørre at ‘Allo ‘Allo blir Shakespeare i forhold, forholdene mellom de forskjellige figurene har liksom ikke satt seg helt enda, en del sketsjer (spesielt Piiiigs iiiin Spaaaace) har ikke kommet på programmet og gjestene er stort sett forholdsvis kjipe.
Jeg storkoste meg likevel. Musikknumrene (allerede i de episodene jeg har sett får vi Manamamana, et nummer fra Chicago, et fra Cabaret, Temptation, Sunny, You’re just too good to be true, Teenager in Love, Fever og andre svisker i artige versjoner) er mye, mye bedre enn jeg husker den, og mange ting jeg ikke skjønte i barndommen (som for eksempel det utsøkte håndverket; hver episode ble spilt inn på tre dager!) kom tydeligere fram. En morsom faktapopupfunksjon fortalte meg ting som “Se nede til venstre så ser du hodet til Jim Henson titte fram”, og ga meg bakgrunnsinfo om de ganske obskure gjestene.
En fin ting med å være pappa er at jeg kan nyte kvalitetsbarneTV på nytt, og med så og si alle mine personlige favoritter ute på DVD er det nok av snadder å velge mellom. Muppetene er nok litt for skumle for Ut Jr. ennå, men pappa skal kose seg med dem en god stund fremover. Jeg gleder meg sykt til episoden med Vincent Price! Og ser ikke helt bort i fra at det blir flere sesonger.
____________________________
Onkel Freds Barne-TV favoritter
(Ikke nødvendigvis teste ut på snart tre år gamle Ut Jr., så ikke ring barnevernet riktig ennå. Og Pompel og Pilt er utelatt fordi det aldri har vært, eller kommer til å bli for barn.)
01) Mummitrollet (Dukkeversjonen)
Tove Janssons mummidal er legendarisk fantasilitteratur helt på linje med Tolkien og Lewis. Den østtyske dukkefilmversjonen er min favoritt, selv om anime-versjonen som har gått om igjen på barne-tv i høst også er fin. Men dukkene er skumlere, selv om Asbjørn kommenterte når han var her at den tegnede versjonen kunne være skummel nok.
02)The Muppet Show
Rita Morenos versjon av Fever med en sedvanlig overivrig Animal på trommer (se bildet over anmeldelsen) er et foreløpig høydepunkt.
03)Silly Symphonies/Mikke Mus/Donald Duck
De som fikk oppleve Who Killed Cock Robin? i katakombene vet allerede at Disney på 30- og 40-tallet var adskillig mer spennende enn nå. Disney Treasures – samlingene (De med sølv/grå cover) er essensielle for filmentusiaster med småbarn.
04)Det var en gang et Menneske
Tidenes mest pedagogiske TV-serie koster nå under femhundrelappen, og er et viktig bidrag til podens dannelse. Har ikke kjøpt ennå, men skal.
05) Moldvarpen
Vi har begge DVD-ene, et dusin episoder i alt. Uforlignelig østblokkanimasjon, barnslig søt og kulturelt spennende på en gang.
06) Bamse
Svensk Sosialdemokratisk Bamse rydder opp i en deilig enkel verden.
07) Elias
Det eneste Redningsselskapet har klart å gjøre riktig de sisete årene er denne cgi-serien, en av Familien Uts klare favoritter. Håper ikke Jr. vokser fra denne på en stund. Episoden der verftskrana Goliat sprenger bort kampesteinen som blokkerer skipsleia Klemma inneholder en av de tøffeste actionsekvensene i norsk filmhistorie. En spillefilm er i anmarsj, ettersom jeg forstår.
08) Astrid Lindgren Generelt.
Ikke de nye, triste tegnefilmversjonene av Pippi og Karlsson på taket og sånt. De årntlige filmversjonene av Emil, Ronja, Saltkråkan, Barna i Bakkebygrenda, Brødrene Løvehjerte etc. Foreløpig har det gått mest i Emil her i bunkersen, men Ronja er på min topp ti-liste over tidenes beste fantasyfilmer.
09) Katjakaj og Bentebent
Syykt barne-tv av den gamle skolen er tydeligvis ikke helt utryddet.
10) The Transformers
Vel er poden for liten ennå, men jeg håper den nye filmen bidrar til en flom av transformersleker i det Utske hjem om noen år. Jeg forsøkte meg på første del av sesong 1 for noen år siden og fikk vondt i hodet, men en episode av gangen er fint.
Fred Ut ser på Showtime #1 og noen Argentosentriske nyheter
FILMER SETT PÅ SHOWTIME SIDEN SIST:
The Hard Way
Småartig actionkomedie fra tidlig nittitall med James Woods i en sjelden hovedrolle og Michael J. Fox med sveisen til Jackie Chan. Humoren funker bedre enn jeg husker, og en god del av filmreferansene fikk meg til å humre. Smurfen i midten på bildet er forresten Christina Ricci.
The Phantom of the Opera
Til tross for mitt lett sykelige forhold til Asia Argento og den gærne regissørpappaen hennes er det bare å innse at dette er en søplefilm, muligens Dario Argentos svakeste (da har jeg ikke sett Do you like Hitchcock?). Julian Sands er et tassent fantom, og Dario finner aldri ut hva slags film det er han forsøker å lage. I det ene øyeblikket er det fattigmanns Amadeus, i det neste fattigmanns Ken Russel, i det neste fattigmanns Argento. Filmen ser rett og slett for billig ut, og til tross for innslag av svart sadistisk humor er det nesten umulig å se at denne filmen er laget av samme mann som presterte Suspiria, Profondo Rosso eller til og med Phenomena.
Asia er ok (selvfølgelig), men mimingen hennes i operascenene representerer ikke noe karrierehøydepunkt. Soundtracket er ved Ennio Morricone, og han er vel den eneste som kommer ut av dette med æren i behold. Se Michele Soavis The Church i stedet; der forsøker man på noe av det samme men lykkes bedre.
________________________________________
Nytt
Our Lady of Tears
Dark Dreams rapporterer at Innspillingen begynner i Juni. Så får vi se om Dario er i stand til å nå nye høyder. Max von Sydow, som også spilte i den beste filmen hans det siste tiåret, NonHoSonno, er på rollelista.
The Departed
Det har vært stille rundt denne en stund, men filmbloggen Solace in Cinema har samlet en haug med stillbilder fra settet på flickr-kontoen sin. Verdt et besøk.
De Onde, Onde Weinsteinbrødrene
starter egen label for asiatisk film. Betyr det at de omsider har tenkt å begynne å gi ut alle de asiatiske filmene de ikke har giddet å gi ut i vesten? I andre nyheter: Bukken begynner å selge havresekker. “De er fulle fortsatt, æresord,” uttaler han.
Hellboy 2
R.I.P – Diverse pocaster og nettsider rapporterer at denne er død. Hvis det stemmer er det skikkelig kjipt. Vi har imidlertid Pan’s Labyrinth å se fram til (se trailere).
_________________________________________
Trailerpark
Ghost Rider
Nei, dette ser skuffende ut. Nicholas Cage får i det minste endelig spilt en superhelt, så slipper vi det maset. Mark Steven Johnson, som ødela Daredevil med solid hjelp fra klippekåte studiohorer, regisserer.
My Super Ex-girlfriend
Jeg fikk ikke lyden til å funke på denne, men om det skyldes maskinen min eller verdens treigeste russiske server vet jeg ikke. Men det som sies må være utrolig morsomt hvis jeg ikke skal avfeie denne som uinteressant. Dere med lyd får si i fra hvis jeg går glipp av noe.
Pan’s Labyrinth
Teaseren til denne har vært ute siden nyttår, men den fulle traileren (i bedritent flashformat) du finner over var ny for meg. Del Toros filmer har variert i kvalitet (Blade 2 og Mimic var ikke akkurat blomst), men denne ser veldig, veldig lovende ut. Her er noen klipp også.
Marie Antoinette
Hadde visst helt glemt å lenke til den nye traileren for Sofia Coppolas siste, som jeg ser fram til. Og Asia er med her også, så da får jeg liksom rundet av også.
Kjærleik i Beijing. Mumitrollet. Argento.
FILMER SETT SIDEN SIST:
Haibane Renmei, som føles som Lost regissert av David Lynch i Straight Story – modus, men som endelig viser tegn til drama etter å ha brukt nesten halve serien på gjøre oss kjent med karakterene. Vakkert.
Perhaps Love
Hong Kong har en lang musikaltradisjon, men den har ligget død lenge. Etter å ha sett Perhaps Love lurer jeg på hvorfor. Hvis dette er nivået musikalene pleide å ligge på der i gården er tida overmoden for en skikkelig revival. Dette er en skikkelig fin film.
Det hele dreier seg om Sun Na (spilt av Xun Zhou, et nytt bekjentskap for meg), en ambisiøs skuespillerinne som har ofret identiteten sin for berømmelsen, regissøren Nie Wen, (spilt av veteran og popstjerne Jacky Cheung i en altfor sjelden hovedrolle) som ga henne alt hun ønsket seg, og Lin Jian-dong (spilt av en av Fru Uts favorittjekkaser, Takeshi Kanesheiro) som hun forlot og forsøkte å glemme. De tre kommer sammen for å spille inn en musikal om en trapesartist med hukommelsestap som har latt en sirkusdirektør skape minnene sine, og som møter igjen gamlekjæresten. Det går som det må gå.
Regissør Peter Chan har hentet inspirasjon fra mange hold; overraskende nok er det ikke Moulin Rouge, men Eternal Sunshine of the Spotless mind det lånes mest fra. Men det er ikke noe i Eternal Sunshine som er like vakkert innrammet og fotografert som Perhaps Loves flashbacksekvenser Beijing. Christopher Doyle må ha gjort en avtale med Djevelen. Han er den eneste grunnen til at jeg er spent på lady in the Water.
Jeg skrev litt her om dagen om at Hkfilmer ofte kan være tunge på underholdning og lette på substans. Perhaps Love er slett ingen dum film, det sies mye fornuftig om kjærlighet, oppurtunisme og nostalgi her, og det hele gestaltes av skuespillere som er mer enn kleshengere. Det eneste jeg har å utsette på denne filmen er egentlig selve sangene; de er litt anonyme, med unntak av den som heter Den of sin eller noe sånt, den er veldig tøff. Bruken av sangene er imidlertid stilig, og Jacky Cheung kalles ikke “God of Song” for ingenting. Bra lunger på den mannen.
Alt i alt er dette en vakker, trist, klassisk liten musikal med mindre pantomime og mer følelser enn gjennomsnittet. Og slutten er ikke slik man tror den blir.
Anbefales alle, men spesielt Tor Andre 
________________
Nytt
De 25. Hong Kong Film Awards
Har nettopp blitt delt ut. Et litt magert Hongkong år ble behørig feiret, men når Initial D får priser er kandidatene for svake. Election tok en drøss med priser. Full liste her. Perhaps Love burde fått flere, mener nå jeg.
The Third Mother
Tok en tur bortom den fabelkatige Dario Argento-siden Dark Dreams for å sjekke status på den tredje filmen i Trilogien om de tre Mødrene. Det henger altså slik sammen at filmene Suspiria(1977) og Inferno(1980) er de to første filmene i en trilogi basert på en prosatekst av Thomas De Quincey (1785-1859), fra Confessions of an Opium Eater:
“…What is it the sisters are? What is it that they do? Let me describe their form, and their presence: if form it were that still fluctuated in its outline, or presence it were that for ever advanced to the front, or for ever receded amongst shades.
The eldest of the three is named Mater Lachrymarum, Our Lady of Tears. She it is that night and day raves and moans, calling for vanished faces. She stood in Rama, where a voice was heard of lamentation, – Rachel weeping for her children, and refusing to be comforted. She it was that stood in Bethlehem on the night when Herod’s sword swept its nurseries of Innocents, and the little feet were stiffened for ever, which, heard at times as they tottered along floors overhead, woke pulses of love in household hearts that were not unmarked in heaven.
Her eyes are sweet and subtle, wild and sleepy, by turns; oftentimes rising to the clouds, oftentimes challenging the heavens. She wears a diadem round her head. And I knew by childish memories that she could go abroad upon the winds, when she heard the sobbing of litanies or the thundering of organs, and when she beheld the mustering of summer clouds. This sister, the eldest, it is that carries keys more than papal at her girdle, which open every cottage and every palace. She, to my knowledge, sat all last summer by the bedside of the blind beggar, him that so often and so gladly I talked with, whose pious daughter, eight years old, with the sunny countenance, resisted the temptations of play and village mirth to travel all day long on dusty roads with her afflicted father. For this did God send her a great reward. In the spring – time of the year, and whilst yet her own Spring was budding, he recalled her to himself. But her blind father mourns for ever over her; still he dreams at midnight that the little guiding hand is locked within his own; and still he wakens to a darkness that is now within a second and a deeper darkness. This Mater Lachrymarum has also been sitting all this winter of 1844 – 5 within the bed – chamber of the Czar, bringing before his eyes a daughter (not less pious) that vanished to God not less suddenly, and left behind her a darkness not less profound. By the power of the keys it is that Our Lady of tears glides a ghostly intruder into the chambers of sleepless men, sleepless women, sleepless children, from Ganges to Nile, from Nile to Mississippi. And her, because she is the first – born of her house, and has the widest empire, let us honour with the title of “Madonna!”
The second sister is called Mater Suspiriorum – Our Lady of Sighs. She never scales the clouds, nor walks abroad upon the winds. She wears no diadem. And her eyes, if they were ever seen, would be neither sweet nor subtle; no man could read their story; they would be found filled with perishing dreams, and with wrecks of forgotten delirium. But she raises not her eyes; her head, on which sits a dilapidated turban, droops for ever, for ever fastens on the dust. She weeps not. She groans not. But she sighs inaudibly at intervals. Her sister, Madonna, is oftentimes stormy and frantic, raging in the highest against heaven, and demanding back her darlings. But Our Lady of Sighs never clamours, never defies, dreams not of rebellious aspirations. She is humble to abjectness. Hers is the meekness that belongs to the hopeless. Murmur she may, but it is in her sleep. Whisper she may, but it is to herself in the twilight. Mutter she does at times, but it is in solitary places that are desolate as she is desolate, in ruined cities,and when the sun has gone down to his rest.
This sister is the visitor of the Pariah, of the Jew, of the bondsman to the oar in the Mediterranean galleys; of the English criminal in Norfolk Island, blotted out from the books of remembrance in sweet far-off England; of the baffled penitent reverting his eyes for ever upon a solitary grave, which to him seems the altar over-thrown of some past and bloody sacrifice, on which altar no oblations can now be availing, whether towards pardon that he might implore, or towards reparation that he might attempt. Every slave that at noonday looks up to the tropical sun with timid reproach, as he points with one hand to the earth, our general mother, but for him a stepmother, as he points with the other hand to the Bible, our general teacher, but against him sealed and sequestered; every woman sitting in darkness, without love to shelter her head, or hope to illumine her solitude, because the heaven-born instincts kindling in her nature germs of holy affections, which God implanted in her womanly bosom, having been stifled by social necessities, now burn sullenly to waste, like sepulchral lamps amongst the ancients; every nun defrauded of her unreturning May-time by wicked kinsman, whom God will judge; every captive in every dungeon; all that are betrayed, and all that are rejected; outcasts by traditionary law, and children of hereditary disgrace: all these walk with Our Lady of Sighs. She also carries a key; but she needs it little. For her kingdom is chiefly amongst the tents of Shem, and the houseless vagrant of every clime. Yet in the very highest ranks of man she finds chapels of her own; and even in glorious England there are some that, to the world, carry their heads as proudly as the reindeer, who yet secretly have received her mark upon their foreheads.
But the third Sister, who is also the youngest-! Hush! whisper whilst we talk of her! Her kingdom is not large, or else no flesh should live; but within that kingdom all power is hers. Her head, turreted like that of Cybele, rises almost beyond the reach of sight. She droops not; and her eyes, rising so high, might be hidden by distance. But, being what they are, they cannot be hidden: through the treble veil of crape which she wears the fierce light of a blazing misery, that rests not for matins or for vespers, for noon of day or noon of night, for ebbing or for flowing tide, may be read from the very ground. She is the defier of God. She also is the mother of lunacies, and the suggestress of suicides. Deep lie the roots of her power; but narrow is the nation that she rules. For she can approach only those in whom a profound nature has been upheaved by central convulsions; in whom the heart trembles and the brain rocks under conspiracies of tempest from without and tempest from within. Madonna moves with uncertain steps, fast or slow, but still with tragic grace. Our Lady of Sighs creeps timidly and stealthily. But this youngest Sister moves with incalculable motions, bounding, and with tiger’s leaps. She carries no key; for, though coming rarely amongst men, she storms all doors at which she is permitted to enter at all. And her name is Mater Tenebrarum – Our Lady of Darkness.
These were the Semnai Theai, or Sublime Goddesses, these were the Eumenides, or Gracious Ladies (so called by antiquity in shuddering propitiation), of my Oxford dreams…”
Et spennende mythos, dette, med koblinger både til Furiene fra gresk mytologi (og Sandman) og til en av favorittbøkene mine; Fritz Leibers Our Lady of Darkness.
Suspiria (om mater Suspiriorum) er en av de flotteste filmene jeg vet om, mens Inferno (om mater Tenebrarum) er ok. Den tredje skulle startet produksjon nå i april ,men er utsatt til høsten. Argento selv har uttalt at han gleder seg til å vende tilbake til mødrenes syke verden, etter å ha gått lei av den semi-realistiske stilen han har benyttet i de tre siste filmene sine. Den nyeste, tv-filmen Do you like Hitchcock er ute på DVD (og gikk utrolig nok på svensk TV i fjor sommer uten at jeg fikk sett den), men er etter sigende minst like nitrist som fjorårets The Card Player. La oss be en stille bønn om at gamle Dario finner igjen Mojo’en sin og gjør et like solid comeback som Romero har gjort. September er foreløpig produksjonsstart, men før det skal Dario lage en ny episode Masters of Horror. Dårlig prioritering, spør du meg.
___________________________
Trailerparken
CLERKS II
Jeg likte tittelen The Passion of the Clerks bedre, men likevel.
THE SIMPSONS
For å blidgjøre Anne.
THE SPARROW
Johnnie To holder tempoet oppe, det er bare Takashi Miike som er mer produktiv. Etter å ha fått mye skryt for Election følger han opp med en helt annen type film. Election 2 kommer senere i år.
KEKEXILI: MOUNTAIN PATROL
The Man with the Plan kaller denne filmen årets beste, denne må sjekkes ut snarest.
MUMMITROLLET
Ikke akkurat en trailer dette her, men for å feire at den ordentlige dukkefilmversjonen av mummitrollet endelig har dukket opp på DVD er det mulig å laste ned en hel episode klassisk mummitrollet her (.zipfil).
