Filmer siden sist: Blind Samurairobot danser samba på line med død Blondine
THE TALE OF ZATOICHI
I mange år har jeg lest lovprisninger av Zatoichi-filmene med Shintaro Katsu i hovedrollen, og det er som så ofte ellers gode grunner til å bli med i koret. Katsu gestalter Ichi med en blanding av sårbarhet, kaldblodighet og patos som får Clinterns mann uten navn til å ligne en grimaseskjærende liksomkarakter. I tillegg er vår mann plassert i en liten perle av en film.
Den blinde Ronin-en Ichi har tilegnet seg en overnaturlig dyktighet med katanaen, men han bruker den nødig og er i sin første film minst like opptatt av å håne hissige gangstere og å fundere over verdens ondskap som å vise kunstene sine. Senere i denne serien på i alt 26 filmer har han lettere for å trekke sverdet. Ikke ulikt hovedpersonen i Yojimbo fra året før (og Spaghetti-remaken A Fistful of Dollars) rusler han inn i en bandekrig, men han er ikke spesielt interessert i verken penger, ære eller å få slutt på stridighetene. Det er hans skjebne å slåss for de som vil betale, det er lite han kan gjøre for å endre dette. Men har han muligheten til å lære noen rettferdighet lar han den ikke gå fra seg.
Det er rart å se en film med en så passiv hovedperson. Intrigen utspiller seg rundt Ichi, men han styrer ikke historien. Slik sett minner han litt om Mr. Moto, som også har en tendens til å være i kulissene til han ikke lenger har noe annet valg en å vise muskler. Men det er intet komisk over Katsus Ichi. Han er trist, truende, sårbar, usårbar, nådeløs og følsom. Har ikke noe problem med å se at det kunne bli 26 av disse.
The tale of Zatoichi har sjangerens kunstferdighet og humanisme, men er samtidig en nittifem minutter lang westernfilm med et ordentlig klimaks. Den er kunstferdig utført men er likevel laget for å underholde. Og hvis du er en av de (tullingene) som sovner til Kurosawa er Ichi helt klart å foretrekke. Jeg gleder meg til de neste fire og skal selvfølgelig holde dere orientert.
MAN ON WIRE
Kan fort ta dokumentaroscaren i år, og det er ikke ufortjent, men historien om sprut gærne Philippe Petit og hans forsøk på å gå på line mellom World Trade Centers to tårn er nok en enda bedre bok enn film. Ikke at historien ikke er spennende (det er den) eller at Petit ikke er en interessant fyr å intervjue (det er han), men som film skuffet faktisk Man on Wire meg litt. Dels henger dette sammen med at det ikke er allverden med video av Petit på WTC , eller fra hans tidligere stunts på Notre Dame og mellom to brohoder utenfor Sidney, slik at vi må nøye oss med stillbilder flere steder, men også med at uforholdsmessig mye tid brukes på at snakkende hoder forteller oss på fransk hvor skummelt det var å gjemme seg under plastikk når det kom vakter den natten i tårnene. Dette ville vært interessant lesning, men spesielt visuelt er det ikke.
Historien i seg selv er ikke bare fascinerende, men smått utrolig. Tror nesten jeg ønsker meg en spillefilm i steden. Og sjekk ut Petit på siste utgave av Wait Wait, Don´t tell me. Mannen er ikke bare gal, han er morsom også.
DESSUTEN:
Bender´s Game er den beste av de nye Futuramafilmene til nå, med god margin. Til tross for enkelte Dungeons & Dragons-referanser har ikke fantasy generelt og rollespill spesielt blitt behandlet så mye av herrene Groening og Cohen. I denne filmen gjør de opp for dette så det monner, og selv om enkelte ting kanskje ikke fungerer helt denne gangen heller (Mum er en herlig skurk, men guttene hennes er slitsomme, og en del av de rene Ringenes Herre-parodiene er platte) er vi i store deler av Bender´s Game tilbake til Futurama slik det var på sitt aller beste. Bare synd at nå er det bare the Wild Green Yonder igjen, så er det kanskje slutt på Futurama for alvor. Beste gag-en denne gangen er Morkene i Moria. Nanoo nanoo!
Hammer-filmer er alltid gøy, men And Frankenstein Created Woman viser tydeligere de kjipe sidene av engelsk skrekk (lavt tempo, i overkant dannet dialog) framfor de underholdende (det rødeste blodet i verden, god plotting, sjefne skuespillere, dype utringninger). En god ide utføres kompetent, men en liten dose kaos og galskap oppi selvhøytideligheten hadde gjort seg.
Orfeu Negre dro noen priser i sin tid, men den brasilianske musikaloppdateringen av legenden om Orfevs og Evridike har ikke tålt tidens tann godt. Musikken er god, men skuespillerne er ujevne (og en del av statistene er skikkelig slitsomme). Det lukter kitsch av dette, men ikke på noen god måte.
Filmer siden sist: Fire konger, en skuffelse og en ku – nesten juleevangeliet!
The Orphanage
Noen hopper i strikk, noen ser the Orphanage.
Jeg elsker filmer som denne fordi de utfordrer grensene våre for hva vi takler av lek med psyken vår. Blod og tarmer er underholdende nok, spesielt utført med et snev av humor, men den ekte skrekkfilmen er den som sender deg under stuebordet i ren panikk. Skal den tåle gjensyn må den i tillegg en historie verdt å fortelle. Bølgen med asiatisk skrekk for noen år tilbake fant denne balansen, spesielt Ring-filmene. Fjorårets Pan´s Labyrinth var en nydelig grøss/fantasy/drama/krig-hybrid som tok den skumle filmen i nye retninger. Pan-regissør Guillermo del Toro visste hva han gjorde da han tok El Orfanato og dens skaper Juan Antonio Bayona under sine vinger.
Likhetene mellom filmene er mange: Begge har en elegisk undertone, en genuint fengslende historie og aldeles nydelige bilder, musikk, skuespillerprestasjoner og spesialeffekter. Begge har en knusende, styggvakker slutt (the Orphanage er den første skrekkfilmen noensinne som har fått meg til å grine!). Begge har spansk tale.
Men der Pans Labyrinth var et klassisk eventyr av den mørke sorten er Barnehjemmet en mye klarere skrekkfilm. Den er rett og slett dritskummel der det trengs, skumlere enn noe jeg har sett på årevis. Ikke bare er det en fem-seks enkeltsekvenser her som kan måle seg med klimakset fra Ring eller Noenharsittetistolenmin-sekvensen fra the Eye, den handler også (som Dark Water) om noe så psykologisk knusende som å miste barnet sitt, bokstavelig talt. Har du (som meg) unger å passe på er det marerittet ditt som utspiller seg. Har du opplevd å miste et barn i virkeligheten tror jeg du rett og slett må la være å se denne filmen.
Likevel er det skjønnheten i den som virket sterkest på meg. I billedlig uttrykk, i konstruksjon, i historiefortelling, i skildringen av skjebner er dette aldeles nydelig. Del Toro har jobbet i tiår for å kunne lage en film som Pan mens dette ufattelig nok er Bayonas spillefilmdebut. Her
har vi et talent det blir utrolig spennende å følge videre. Allerede på første forsøk har han begått en umiddelbar klassiker og en av årets aller beste filmer.
Martin
Og så har vi Martin, da. Helt motsatt av alle vampyrfilmer, motsatt av gjennomildogvannhistorier som Orfanato. George A. Romero regner denne som en av sine teknisk og kunsterisk mest vellykkede filmer, og det er ikke vanskelig å være enig. Likevel har de færreste sett Martin, og Romero er fortsatt han med zombiene. Synd.
Martin er en litt sjenert, muligens mentalt redusert ung mann som flytter inn hos onkelen sin fordi han etter sigende er en mer enn åtti år gammel vampyr som sendes fra familiemedlem til familiemedlem for å skjule slektens skam. Han bruker barberblader til å drepe sine ofre etter å ha gitt dem sovemedisin i sprøyteform. Han voldtar dem (som oftest) og suger blod av dem. I gjerningsøyeblikket ser han seg selv som helten i en langt mer romantisk historie. Eller er det flashbacks vi ser? Romero lar oss bestemme selv. En trestake i hjertet fungerer jo uansett.
Filmen om Martin er en stillferdig studie i forfall. Den lille byen han flytter preges av arbeidsledighet, fraflytting, forgubbing og forurensing. Alt faller sakte i grus i denne filmen. Onkelens overtro, Martins spredte forsøk på å fungere i verden, kusinen(spilt av Christine Forrest, senere Romero)s forhold (til en fyr spilt av Tom Savini), selve byen. Synd.
I en scene ser Martin lenge på at en kran slipper bilvrak ned i en knusemaskin. Mer er det egentlig ikke å si. Dette er mørke, triste greier, men Romeros allestedsnærverende ironi (han dukker selv opp i en liten rolle som prest) punkterer melankolien og John Amplas´imponerende rolleprestasjon fører til at vi faktisk sympatiserer med Martin, selv om han enten er en sjuk jævel eller en demon fra helvete.
Martin var opprinnelig rundt to og en halv time lang, men en snau time med atmosfære forsvant i klippen, og den eneste kopien av den opprinnelig svart/hvite regissørkutten har noen rotet bort. Synd.
DESSUTEN
Dark Days er en dokumentar om et lite samfunn hjemløse krackhoder som bor i New Yorks undergrunn. Den er fengslende fortalt, stilig filmet (ofte av uteliggerne selv) og har noe så sjeldent som en ordentlig lykkelig slutt. En triumf av et grasrotprosjekt.
Kung Fu Panda som jeg, til tross for gode anmeldelser, ikke hadde store forventninger til. En stor positiv overraskelse. Vi skriver november, og til nå i 2008 er både den beste kampsportfilmen og den beste sf-filmen amerikanske, animerte og kommersielle suksesser. Hvem skulle trodd det? Dere som ikke har unger må passe på så dere ikke går glipp av denne.
Vexille er en særdeles vakker Japansk anime regissert av mannen bak Ping Pong, en av de femten beste filmene jeg vet om. Teknisk er den vidunderlig, men heller ikke denne gang matches den utrolige animasjonen med en god historie.
Mamma Mø og Kråka er barnefilm basert på bøkene om Mamma Mø. Det er jo gøy med kuer som klatrer i trær, men det er jo ingen historie her. Kråka er dessuten den mest irriterende skapningen på lerretet siden Jar Jar Binks. Hopp langt over.
Strekmennesker med superkrefter
Slik som dette kan det gå når Ut Junior og senior har litt fritidsproblemer en formiddag. Den er laget i Keynote (som tilsvarer Powerpoint for dere stakkars windowsmennesker).
Filmer siden sist: Vi snakker fortsatt om verdens ende
WALL-E
Pixar er overvurdert. De primærfargede eventyrene deres har alltid vært teknisk imponerende, men de mangler tenner og følelsen av at noe står på spill fordi de er altfor søte til å være spennende. Og la oss ikke snakke om de utrolig irriterende sangene til Randy Newman.
Unntaket var Andrew Stantons Oppdrag Nemo, en film som starter med at en far opplever at en Barracuda spiser opp kona og alle barna hans. Nemo er kanskje den beste amerikanske animasjonsfilmen de siste femti år eller så; den representerer det øyeblikket i filmhistorien da man klarte å kombinere den nye teknologien, klassisk historiefortelling og den dramatiske nerven fra filmer som Bambi, Snøhvit eller Dumbo.
Så hvor går man derfra? Modig går man der intet menneske har gått før. Rommet, den siste utpost. Og andre Star Trek- sitater.
Wall-E er en dystopisk framtidsvisjon der menneskene til slutt har forstått at jorda er ferdig og rømmer ut i rommet på en slags danskebåt for uendeligheten. På jorda blir en hærskare roboter satt til å rydde opp, men etter noen århundrer er det bare en som fortsatt jobber. Han blir forelsket i en sonde som kommer for å lete etter liv, og derfra og ut har vi en blanding av Star Wars´scenografi og lyddesign (Ben Burtt som laget lyden av lyssabler og TIE-jagere er med på laget her), 2001s majestet og Modern Times´sosialsatire slik Terry Gilliam ville ha laget den; gigantisk slapstick ispedd øyeblikk av åndeløs skjønnhet. Fotografert virtuelt av Roger Deakins.
Menneskenes skjebne er så trist, robotene er så søte, verdensrommet er så vakkert og slutten så perfekt. Hverken sf-sjangeren eller animasjonsfilmen blir forhåpentligvis helt den samme etter dette.
Hvis Wall-E har en svakhet er det at de minste ikke helt klarer å forstå alt som foregår, og at den ikke er fem timer lang. Årets film.
THE PASSENGER
Jack Nicholson er journalist og lei av livet sitt og får seg ved en tilfeldighet ny identitet, men det viser seg at hans nye jeg har enda flere svin på skogen. I andre hender kunne dette vært en actionthriller, men Michelangelo Antonioni er mer opptatt av småtingene på veien. I åpningen og avslutningen blir bildene viktigere enn handlingen og filmen får luft under vingene, men den halvhjertede intrigen fortelles ellers med like mye nerve som en gjennomsnittlig Bergerac-episode. En uforløst film med en tå på klassikerstatusen, med en opplagt Jack. Ikke for meg.
DESSUTEN:
Hairspray i ny musikalversjon var velmende og tidvis sprek, men likevel steril og sjarmløs.
Sesong tre av Doctor Who avsluttes med en mesterlig fortelling i tre deler om verdens ende og universets ende og doktorens ende og Jacks ende og endelig får Martha sjansen til å skinne. Med et budsjett på $100000000 eller så hadde dette vært en fantastisk film. Sesong tre har bidratt med de beste Who-episodene jeg har sett samtidig som at faren for at formatet skal bli forutsigbart er påtagelig.
Boondocks sesong to er til nå noe mer ujevn enn den første. Stinkmeaner´s Revenge, der ekle Stinkmeaner kommer tilbake fra helvete for å hevne seg på bestefar (Katakombeveteraner vil huske at bæssfar drepte ham i sesong 1) er et fantastisk Exorcisten-riff, mens episoden der Huey sultestreiker ikke fungerer i det hele tatt. Likevel den beste animasjonsserien på planeten for tiden, og ekstra bonuspoeng for episodetitler som Attack of the killer kung fu wolf bitch.
Mummitrollet: farlig Midtsommer er en gjenoppliving av den ordentlige mummitrollet-serien, som jeg har skrevet om her tidligere. Dette er ikke den beste av Tove Janssons fortellinger, men mummitrollet i denne versjonen er nydelig uansett. Og nå har de begynt å slippe denne serien på DVD også. Fine greier.
Filmer siden sist: The cursory reviewing of several films I´ve seen lately by the coward Fred Ut
The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford
Novellen Karen av Alexander Kielland er en av mine personlige favoritter. Der presterer forfatteren å fortelle en historie ved bare å bruke skildringer. Historien som fortelles foregår i leserens hode, men er ikke skrevet ned i novellen, et litterært mesterstykke. I denne filmen er det tvert om. Den ytre handlingen er svært enkel i en film som er nesten tre timer lang, men den egentlige historien fortelles i naturskildringene, i blikkene hovedpersonene sender hverandre og i hvordan ting sies. Ikke hva som blir sagt. Jeg har ikke sett på manuset, men det kunne være spennende å lese det for å finne ut hvor mye av fortellingen som var festet på papiret i utgangspunktet.
Samtidig er filmen møysommelig i sin troskap til tidsperioden, og de mer bisarre sidene ved historien, som at Robert Ford reiste rundt på amerikas teatre og gjenskapte skytingen av Jesse hundrevis av ganger og at Jesses kropp ble lagt på is og sendt på turne blir tatt med. Dette var merkelige tider i underholdningsbransjen. Ikke rart filmmediet ble til noen år senere; folk gadd ikke se på liket av Jesse James i all evighet. Og kanskje kunne man ikke regissør Andrew Dominik fortelle denne historien på noen annen måte hvis man ønsket seg en viss autensitet. Dette er en fortelling om å bli voksen, om å være feig, om å riste av seg idolene sine og om å elske og bli skuffet, man hadde ikke ordforråd for slikt på 1880-tallet.
Av de tre-fire filmene fra fjoråret som fortjener en plass blant filmhistoriens klassikere er kanskje dette den beste, en stillferdig ikke-western med ruvende rolleprestasjoner fra alle de involverte. Brad Pitt kommer heldig fra det som en rakker hvis glis har stivnet og blitt psykotisk, men det er folkene rundt ham, spesielt Casey Affleck, som gjør all den tunge løftingen. Vidunderlig fotografering av kalde vinterlandskaper og et vemodig soundtrack fra herrene Nick Cave (som dukker opp i en bitteliten rolle) og Warren Ellis gjør dette til den beste avlivingen av cowboymyter jeg har sett. Men nå trenger vi en ikke-ironisk dyrking av de samme mytene hvis sjangeren skal overleve i hundre år til. Det er begrenset hvor mange ganger man kan drepe en filmsjanger før den faktisk dør.
DESSUTEN:
Boondocks sesong 2 starter knallsterkt med sedvanlig flerrende satire, denne gangen om å gå på kino. Ikke mange animasjonsserier topper dette, det måtte i så fall være Futurama. The Beast with a Billon Backs var helt ok, men likevel noe av det svakeste Groening, Cohen og kompani har produsert til nå. Neste film, fantasy-parodien Bender´s Game blir nok bedre.
Doctor Who sesong 3 har en god del hvileskjær, men episoden Blink er den beste noensinne. Nå angrer jeg på at jeg brukte doktoren i fjorårets katakomber, for denne er mange hakk bedre. Gleder meg veldig til å skremme Fru Ut. Og nå forsto jeg endelig hva denne posten hos Cortex Feed var for noe rart.
Ellers har det blitt noen repriserunder. Predator 2 er og blir en undervurdert liten perle med en manisk Danny Glover og tøffe rastagangstere. Austin Powers: International Man of Mystery og Nacho Libre får meg begge til å le høyt og lenge selv om jeg etterhvert har sett begge ganske så mange ganger. Alvin and the Chipmunks er overraskende grei barneunderholdning og Ut Jrs nye favorittfilm. Men straks han kan lese er det slutt på infernalsk norsk dubbing. Fysjom. Den første timer er filmen riktig så søt, men klisjeene sniker seg inn. Morsomt å se temaet rusmisbruk i musikkbransjen (ekorn på espresso) behandlet i en film med så lav aldersgrense.
Filmer siden sist: Fyldig ved ørene, veldig kort i nakken
Jeg har værte en dårlig, dårlig filmblogger i det siste. Det sier det meste at jeg har hatt There Will Be Blood og CJ7 liggende i ukesvis uten å ha fått sett dem. Forbannet være Nintendoen, Mac´en, Jobben og TorpedoJudas som alle har sørget for at de som er innom for å lese om film sikkert nesten har gitt meg opp. Hvis noen lurer så har jeg ikke helt sluttet å se film, og planen er at omtrent minst hver fjerde post skal være filmanmeldelser. Det har bare vært så mye annet å ta tak i. Nåja.
SWEENEY TODD: THE DEMON BARBER OF FLEET STREET
Tim Burton har avlevert litt av hvert det siste tiåret eller så, da Sleepy Hollow rundet av en nesten uimotståelig kvintett som ellers bestod av Batman Returns, Edward Scissorhands, Ed Wood og Mars Attacks. Big Fish har jeg ikke sett, men ellers har han hatt en tendens til å gjenta seg selv. Kosegothestetikken hans har rett og slett blitt litt passé.
Sweeney Todd regissert av Tim Burton er et prosjekt som nesten virker for opplagt. Man kunne se for seg hvordan hele filmen ville se ut på forhånd. Heldigvis klarer Burton å skape et møkkete, grimete London uten å henfalle til sine egne visuelle hangups. Det er ikke et gresskar å se, gatene er ikke fullt så kulisseaktig ekspresjonistiske som man kunne vente (noen fabelaktige spesialeffekter tar oss med rundt i byen), og han unngår å gjøre Depps Sweeney for sympatisk. Framstillingen av Sweeney og hans assistent (en sedvanlig rå Helena Bonham Carter) minner faktisk litt om Mickey og Mallory fra Natural Born Killers; de er sjuke, sadistiske og ikke søte i det hele tatt, men du skjønner hvor de kommer fra. Alan Rickman, Sascha Baron Cohen og resten av menasjeriet viser fremragende håndverk og bidrar til at dette er Burtons beste film på mange mange år.
Stephen Sondheim er en musikalingeniør ikke alle har sans for, men jeg synes den utfordrende, lett disharmoniske musikken var fullstendig sjef. Det må ha vært et helsike for relativt uskolerte sangere som Depp og Bonham Carter (som i følge ryktene slet spesielt) å komme seg gjennom dette. Musikalen har også noen svakheter; kjærlighetshistorien føles lett påklistret, spesielt siden Jamie Campbell Bower nærmest spises levende av sine utagerende medskuespillere. Det hele kunne vel også ha vært unnagjort litt kjappere, men så lenge vi kan knipse takten samtidig som blodet spruter og Burton styrer skuta trygt i havn er det lett å tilgi.
En av årets beste så langt for min del, og Fru Ut (som riktignok måtte snu seg en hel haug med ganger) var enig.
DESSUTEN:
Appleseed Ex Machina
Den første av de nye Appleseed-filmene hadde mange noen svakheter, men kompenserte med den beste animasjonen jeg har sett noensinne. Ex Machina har ett ryddigere plot, men et svakere manus, og selv om det hele er blendende vakkert ved et par anledninger er den ikke helt på høyden teknisk heller. Karakterene er noe mer plaget av Beowulf-syndromet denne gangen, det vil si at vi ikke helt tror på dem som levende vesener fordi ansiktsmimikken ikke er god nok. Et par spreke actionsekvenser tydelig inspirert av John Woo (som er medprodusent denne gangen) og et univers jeg gjerne tilbringer mer tid i var ikke nok til å redde denne fra å gå rett i bruktbutikken.
Harper
Paul Newman er moderne (vel, sent sekstitalls) privatdetektiv i en fargerik noir som desverre aldri kommer til å bli nevnt i samme åndedrag som sine åndelige slektninger Sunset Blvd., Chinatown eller the Big Lebowski. Hvis du ikke leser denne anmeldelsen høyt, da. Newman er selvfølgelig kulere enn kroneis, og rollelista er full av fine folk som Shelley Winters (særs bra), Robert Wagner (noe av en kjekkas tretti år før Austin Powers) og Lauren Bacall (litt bortkastet), men hele produksjonen gjennomsyres av følelsen av at alle involverte trodde dette var mye bedre enn det var. Selv manusforfatter William Goldman har en skikkelig middels dag på jobben. Men DVD-coveret er tøft, da.
Kunsten å tenke Negativt
Ble sett og likt av Fru Ut, jeg fikk bare med meg gagen med selvmordsgift på slutten og at det hele neppe kostet skjorta. Dessuten har vi hatt repriserunder på Om Shanti Om og Juno.
Byfornyelse? Hva faen? Heldigvis er det litt om en film her også
For et eller annet sted må man jo begynne, så la oss begynne med TekkonKinkreet, en nydelig animasjonsfilm som handler om mange ting, men først og fremst om to skakkjørte smågutter som passer på hverandres løse skruer. Filmen er både vakker, trist og spennende, men en ting slo meg; gangsterne våre helter slåss mot vil rive den lokale strippeklubben ingen besøker for å lage tivoli! En kan jo diskutere om tivoli er spesielt mye morsommere enn strippeklubber, men hadde det vært her i byen hadde heltene blitt kverket i første akt og yakuza-gutta som driver med byfornyelse blitt helter, bystyremedlemmer og etterhvert helgener, uansett hvor mye blod de hadde på henda.
For her i Grenland skriker vi etter sånt, enda vi ikke har en eneste strippeklubb. Noen vil bygge fjorten etasjers høyhus, andre vil ha taubane opp en skråning der man allerede har en trapp. Andre igjen, som tydeligvis har sett TekkonKinkreet, tar i bruk mer ekstreme metoder for å fornye byen.
For oss som allerede bor her er det jo digg med nytt fancyass kjøpesenter, hissige idrettsanlegg, skatepark og it-park og gangbruer og nytt torg og hvadetmåttevære, selvfølgelig. Problemet er jo bare at vi som er her, vi er her, og de som har dratt kommer ikke tilbake. Alt suges til Oslo, selv om det er dyrt, forurenset, farlig (vel, farligere…litt) og litt ensomt der. Ikke får man utdannet seg her, og selv om man nok kan få jobb her er det ikke mange som gidder.
Vi har jo ikke noen andre byer i dette landet. Jeg bor så sentralt alt uansett hvor du bor i hovedstaden matcher jeg deg i antall tilbud innenfor gangavstand, men det er jo nesten bare meg her. Det er jo i Oslo folk bor. Jeg hadde også havnet der, hvis jeg ikke tilfeldigvis hadde funnet nesten alt jeg trenger her.
Det er kulere i Oslo, og kommer alltid å være det, selv om mange utvandrere fra Grenland liker å late som at de lengter hjem. De minner meg om norskamerikanere som sitter der med lutefisken sin og synes de er så norske. Hvis dere savner Grenland så jævlig så er det nok av plass, bare kom. Jeg lengter ofte etter å kunne sitte på Lundetangen Pub og diskutere f.eks TekkonKinkreet.
Der sprenges det nye tivoliet med dynamitt. Om Strippeklubben ble bygd opp igjen vites ikke.
Kiki pluss kvartfinaler
Kikis budservice
Har jeg jo skrevet om før, og den blir bedre for hver gang. Det er vel Spirited Aways oscar for beste animerte for noen år siden som har hovedskylden for at vi får nydelige Ghibli-filmer (først Totoro, nå Kiki) på kino i finfine norske utgaver. Kiki gjorde seg svært godt på stort norsk lerret. Og da har jeg jo en DVD jeg kan kjøpe til alle ungene neste jul også. Kudos til hvemdetnåvar som fant på dette, bare synd at slik VIP-behandling av anime ser ut til å være avhengig av en viss suksess i USA først. Disse filmene er tjue år gamle, tross alt. Bedre sent enn aldri. Alle dere jeg har truet og lurt til å se Totoro (og det er faktisk ikke få etterhvert) kan trygt ta med dere småttingene på denne. Ut Jr. anbefaler den, i hvert fall på norsk.
___________________________________
Men dere er vel minst like interessert i
Her er oppsummeringen fra åttendelsfinalene:
49) Mary Poppins vs. Faster Pussycat 2-11
50) The Hudsucker Proxy vs. Brick 10-3. Ingen semi på Brick i år heller.
51) Fido vs. Johnny Guitar 8-6. Fido subber videre, og har fått noen nye fans den siste uka siden flere har sett den. Med flaks i trekningen kan den gå til de Tordendomens evige jaktmarker, det vil i så fall være den største skrellen i Domens historie.
52) Maltese Falcon vs. Pan´s Labyrinth 9-5. Falken vaklet litt i innledninen men ser mer og mer solid ut.
53) Hot Fuzz vs. Blade RUnner 8-9
54) Suspiria vs. Exiled 8-4
55) Murderball vs. Benders Last Stand 7-5, imponerende innsats fra rullestolgærningene.
56) El Topo vs. Apartment 4-6. Apartment er enda en klassiker som kreket seg videre i starten for så å komme utover i turneringen.
KVARTFINALER
Nå er det alvor. Vinnerne i neste runde går inn i Tordendomens Æreshall, heretter muligens kalt de evige jaktmarker. Her bygges det etterhvert opp en panteon av uimotståelige filmer. Fra før: Fellowship of the Ring, the Return of the King, Miller´s Crossing, Singin´ in the Rain, Monty Python and the Holy Grail, Serenity, My Neighbour Totoro, L.A. Confidential
57) SUSPIRIA vs. FASTER PUSSYCAT! KILL! KILL!
Det gleder meg umåtelig at en av disse når semifinalene. Jeg håper på Suspiria.
58) THE APARTMENT vs. MURDERBALL
Shut up and deal.
59) THE HUDSUCKER PROXY vs. BLADE RUNNER (final cut)
Deckard.
60) THE MALTESE FALCON vs. FIDO
Er ikke i tvil om hvilken film jeg setter høyest, men Fido kommer aldri til å kunne nå så langt igjen. Malteserfalken ser jeg nesten en gang i året. Stemmer Fido, bare på pur, og oppfordrer andre til å gjøre det samme. Men om Bogey vinner er det også greit.
There´s too much confusion / Can´t get no relief
Battlestar Galactica Sesong 3
(Til dere som ikke har kommet så langt. Det er ingen store spoilere her, men jeg nevner såvidt premissene for et par av episodene, så det er ikke farlig å la være å lese. Kortversjonen: Galactica er fortsatt bra.)
Etter å ha skrevet om Galactica nesten like lenge som FU,S har eksistert har jeg gått skikkelig tom for superlativer, men la meg likevel prøve enda en gang, med den stadig pågående forfatterstreiken i USA kan det jo bli lenge til jeg får en ny sjanse; Ikke siden Twin Peaks har en serie med et stort publikum tatt større sjanser enn Galactica, og aldri har det vært så vellykket. Et femtitalls episoder siden starten, og ikke et eneste skikkelig feiltrinn. Historien beveger seg alltid framover (ikke sidelengs som Lost), overraskelsene tar aldri slutt. Kvaliteten stiger og stiger.
Det vil si: Historien som ble påbegynt med “Landkjenningen” på slutten av sesong to, og avsluttet med avreisen et stykke ut i sesong tre er det beste jeg så av levende bilder i 2007. Ikke bare tas det kjempesjanser med selve formatet til serien og de fleste hovedpersonene, samtida kommenteres også skarpere enn noe annet sted. Hva skjer hvis “de snille” begynner med selvmordsbombing, for eksempel?
Deretter synker nivået ned til kanonbra i noen episoder, før det hele nok en gang avsluttes på en måte jeg aldri har sett maken til. En ganske progressiv serie som Sopranos er tafatt i forhold til Galactica.
Og da har jeg bare snakket om selve historien. Denne sesongen har flere frittstående episoder enn før, og et par av dem er blant seriens beste. Den årlige boksekvelden der alle kan få ut frustrasjonene sine i ringen, for eksempel. Et litt søkt konsept tenner lunta for flere mindre smell blant hovedpersonene i det som følger. Og episoden der vi får se hvordan drivstoffet til skipene raffineres, og hva det koster, skrevet av Firefly-veteran Jane Espenson. Det er så vidunderlig spilt og regissert og lyssatt og fotografert, det er simpelthen ingenting i verden som er så tøft som Galactica på sitt beste.
Tonen er ørlitegrann lysere etterhvert denne sesongen, siden vi lærer mer om alle sider av konflikten får jeg følelsen av at dette ikke kommer til å ende med at den ene parten utslettes eller jages bort. Men vi har tjue episoder til å se fram til før vi trenger å tenke på det, og det spørs vel hvor mye av dette vi får se i 2008. I mellomtiden må vi se alt om igjen, siden de siste to episodene snur det aller meste på hodet. Igjen.
No reason to get Excited? Åjoda.
Dessuten:
The Simpsons Movie sammen med en litt mer enn lunken Fru Ut, jeg synes den fungerer veldig godt som gjensyn på DVD, og Transformers, med kommentarspor av Michael Bay, som virker som en grei fyr. Han vet godt hvem og hva han er, og mistankene mine om at Spielberg var svært viktig for filmen ble bekreftet. Jeg likte ikke planene Bay hadde for Transformers 2. Ellers ble både svakhetene og styrkene til filmen tydeligere andre gang. Hva var vitsen med hackerne? Må man virkelig stikke tunga så langt opp i fua til hæren for å få vise fram de siste (riktignok veldig tøffe) lekene deres?
Men gud høres nok ut som Peter Cullen. Optimus Prime er så tøff, han. Bumblebee også. Og Ironhide. Og Megatron. Og Starscream. Og Barricade. Og han skorpionfyren. Og Jazz…
____________________________________
Først resultatservice:
09) DAWN OF THE DEAD (78, Argentos Cut) vs. BLACK SHEEP
17-4 Dawn, når det er fullt i helsike skal de sløve vandre på jorden.
10) STROSZEK vs. EL TOPO
5-9 Topo
11) THE GREAT GAMBLER vs. DYNAMITE WARRIOR
2-7 Thailandske kåbbåyer
12) CLERKS 2 vs. CHILDREN OF MEN
7-13 Clive
13) FUTURAMA: BENDER´S BIG SCORE vs. NACHO LIBRE
18-0 Til Futurama! Og Nacho må kysse Benders blanke metallræv.
14) EKLAVYA – the Royal Guard vs. SURF´S UP
6-6,og Eklavya går videre på dobbeltstemme.
15) THE MAGNIFICENT TRIO vs. KABUL EXPRESS
1-15 Jeg konstaterer at selv om den er litt unkonvensjonell (ingen dansenumre eller beibs) finnes det i hvert fall EN bollywoodfilm som falt brukbart i smak hos en relativt samlet filmbloggosfære. Lyden du hørte var en gris som fløy forbi for å snowboarde i helvete.
16) A SCANNER DARKLY vs. HOT FUZZ
4-14 Fuzz. Den andre Dick-filmatiseringen kan nok gå lenger.
FØRSTE RUNDE – DEL TRE
17) DJANGO vs. THE BORROWER
Nå hadde låneren vært tøff med hodet til Franco Nero, da. Jeg stemmer Borrower for moro skyld, men Django vinner denne. Minner om at alle filmene er søkbare her på siden hvis du ikke har hørt om en eller flere av dem.
18) MARIE ANTOINETTE vs. I HEART HUCKABEES
Marie Antoinette var en av mine aller største favoritter i 2007, og vinner med en mil.
19) BRICK vs. THE WILD HUNT OF KING STAKH
Ryan Gosling og co får lett match mot filmen som få har sett, men som muligens kan hevde seg godt etter neste års katakomber. Tror egentlig jeg skal få fru Ut til å se den med meg i kveld, og da må jeg vel nesten gi den en stemme siden jeg har lyst til å se den akkurat nå og de ellers står ganske likt i kurs hos meg, dvs. veldig høyt.
20) PAN´S LABYRINTH vs. PRINCESS MONONOKE
Skikkelig knokkelkamp, dette. Men min stemme går til Mononoke.
21) EXILED vs. THE SIMPSONS MOVIE
Exiled var mye bedre.
22) THE ENIGMA OF KASPAR HAUSER vs. BLACK FRIDAY
Vanskelig…vanskeligg. Kaspar vinner sikkert lett, så da kan jo jeg sende enda en stemme til Indias JFK (eller Zodiac), en strålende film.
23) STARDUST vs. TEENAGERS FROM OUTER SPACE
Oi, hvordan går denne da? En stemme fra meg til Stardust i hvert fall.
24) MAD DOG AND GLORY vs. INSIDE DEEP THROAT
Fine begge disse, men uten noen sjanse til å gå langt, tror jeg. DeNiro, Murray og Thurman får min stemme.
Julepreken
Mary Poppins
Det finnes noen filmer man bare må gi seg hen til fordi de representerer det ypperste av Hollywoods glansbilder. De er sentimentale, naive og glitrer av kitsch, men samtidig er de så gode at selv en kynisk filmanmelder med hjerte for adskillig mørkere ting ikke kan annet enn å la varmen bre seg. Singing in the Rain er det typiske eksempelet, Mary Poppins et annet. Noen har det sånn for the Sound of Music, andre for Dirty Dancing (selv om dyrkingen av den filmen hos jenter av en viss alder nok har en (pre)pubertal/seksuell dimensjon også). Vi har det i Star Wars´ fyrverkeri og i Casablancas klassiske replikker. Vi kan hate Hollywoods dårlige smak, samlebåndsmentalitet og manglende tiltro til publikums intelligens, men i blant skapes magi.
Ta Mary Poppins, for eksempel. Den bruker alle klisjeer for å vise at vi er i London, samtidig som Dick Van Dyke har den dårligste Cockneyaksenten i verdenshistorien. Likevel får jeg voldsomt lyst til å reise dit igjen hver gang jeg ser den. Sangene er med få unntak banalt tøys, i hvert fall på tekstsida, men du verden så fine de er. Og Julie Andrews, aldri verdens største skuespiller, er perfekt her, og fanger den litt triste siden av Mary Poppins perfekt. Hun må alltid videre. De vanlige voksne må selv fly drake med barna sine.
Tegnefilmelementene her er noe av det siste Disney laget før forfallet satte inn for alvor, og resultatet ble den eneste klassikeren til nå som ikke er helanimert. Mary Poppins er, som hun sier selv, perfekt på alle måter. En aldeles jævlig norsk dubb (for febersyke Ut Jrs skyld) klarer heller ikke å ødelegge den. Mangler du julepresang til noen som har Totoro fra før er dette mitt tips.
Princess Mononoke
Det kan dras interessante paralleller mellom Mary Poppins og mesteparten av Hayao Miyazakis filmer, men akkurat Mononoke er noe helt annet. En fantasifabel med en kjerne av humanistisk økologi er akkurat det verden trenger akkurat nå. Så får vi håpe at åttedeklassen jeg viste den med fikk tak i at vi må leve i harmoni med naturen og hverandre for å overleve. Innen de ivrigste av dem er ferdige med utdanningen sin er f.eks. arktis sannsynligvis bare et hav. Nok om det.
Mononoke er ikke så stilren eller elegant fortalt som f.eks Totoro eller Kiki (i en periode mot slutten får ikke helten gjort stort annet enn å løpe fra konflikt til konflikt og historien truer med å kollapse) men den er likevel min favoritt. En klassisk fantasyhistorie fortelles uten at en eneste rollefigur føles todimensjonal (ok, han vaktsjefen som knurrer hele tiden). Det finnes ikke ondskap her, annet enn hatet som dannes mellom grupper som ønsker forskjellige ting. Verden handler ikke om å drepe monsteret for å stoppe ondskapen. Skulle ønske noen med makt forstod det.
Jeg er usikker på om jeg liker denne måten å se verden på fordi det samsvarer med mitt syn, eller om denne filmen faktisk var med på å gi meg dette synet på verden i utgangspunktet. Det i seg selv sier kanskje noe om hva denne betyr for meg.
Thus endeth the lesson. God jul alle sammen.
En god del av de mest etterlengtede i 2007 i en post
Rescue Dawn
De to siste årene er det ingen regissør jeg har brukt mer tid på enn Werner Herzog. Jeg har sett et titall av filmene hans (og ennå har jeg mye fint igjen), og har lest den flotte boka Herzog on Herzog. Og hadde jeg hatt tid skulle jeg sett alt sammen om igjen med en gang, gjerne med Herzogs flotte regissørkommentarer på lydsporet. En ny Herzog-spillefilm er nok derfor en større hendelse for mange andre av hans fans enn for meg, for jeg har jo ikke rukket å savne ham. Da er det mye større med Futuramafilmen under.
Rescue Dawn er Herzogs Land of the Dead. Som Romero vender Werner tilbake til noen av sine favorittemaer (ikke zombier, men menneskets forhold til naturen og forholdet mellom dokumentar- og fiksjonsfilm)med et litt større budsjett, en aning mer kjente fjes og litt mer hollywoodske virkemidler enn det han vanligvis benytter.
Dieter blir skutt ned over Laos like før Vietnamkrigen bryter ut for fullt. Han blir mishandlet, kastet i en bitteliten fangeleir og rømmer. Historien er ikke spesielt komplisert, og Herzog har i tillegg fortalt den før, i dokumentaren Little Dieter Needs to Fly. Hvorfor gjøre det en gang til? Herzog innrømmer at fiksjonsfilmen hans er fulle av virkelighet og at dokumentarfilmene hans har elementer av fiksjon, så kanskje han følte behov for å fortelle den på ordentlig? Det har uansett blitt en fascinerende film.
Christian Bale har aldri imponert meg noe voldsomt. Jeg synes ofte han er overtydelig i valgene sine (han flagget sin del av cliffhangeren i the Prestige noe voldsomt, for eksempel), og at han klarer å slanke seg ned til skjelettdimensjoner handler lite om skuespillerkunst for meg. Men denne gangen er han strålende, og gjør Dieter til en fascinerende, motsetningsfylt karakter. Fremstillingen av hva sult og fangenskap gjør med deg er intenst imponerende her. Man blir sittende og lure på om Steve Zahn og Jeremy Davies kom seg gjennom dette uten varige men. Ikke fordi de er skremmende tynne (det er de), men fordi de er så veldig, veldig overbevisende.
Ingen skildrer jungelen som Herzog heller. Det er så utrolig vakkert, men du kjenner hvert skritt personene tar – hvert eneste sekund du har tilbragt i et kratt (og hvis du aldri har slitt deg gjennom et kratt anbefaler jeg deg å kaste deg utfor første skogkledde veikant du ser) kommer tilbake for å hjemsøke deg, for du kjenner at akkurat sånn hadde de det da de filmet dette.
Mange har kritisert den i overkant lykkelige slutten, men jeg tror det rett og slett var omtrent slik det skjedde, og at Herzog driter i om det ser ut som en klisje. Min eneste kritikk er egentlig soundtracket. Det er nydelig, men jeg skulle så gjerne hatt Popol Vuh i steden. Det er liksom de som skal ligge i bakgrunnen når Werner drar på Skauen.
Futurama: Benders Big Score
I dusinvis av poster og over flere år har jeg mast om Futuramas tilbakekomst. Hverken Fireflys ferd til filmlerretet, Babylon 5s kamp for sin siste sesong eller for den saks skyld Family Guys plutselige gjenoppstandelse rører meg like sterkt.
Og det deilige er at det er akkurat som om de aldri har vært borte. Like barnslig, grisete, genialt og dødelig morsomt som før. Tonen er nærmere den litt mer alvorlige sesong fem enn starten, og referansene til serien er så utrolig mange at det er vanskelig å si hvordan ikke-frelste vil se på dette, men for en gang skyld bryr det meg ikke. They´re back Baby! Årets animasjonsfilm med et lysår. Simpsons? Bah. Rattatouille? Trenger manusforfatter.
Den viktigste filmen med Al Gore i år.
Beowulf
Nevnte i forrige post at 2007 har vært splatterkomediens år, men jaggu har det vært noen fantastiske (i dobbel forstand) blockbustere i år også. Både 300, Transformers, Stardust og Beowulf er snadderfilm med selvskreven plass i den veldig trange DVDhylla mi. Det vil si, 300 mister sin plass til den langt tøffere Beowulf. Jeg kritiserte 300 fordi det var for lite slåssing der, med det mente jeg at de delene av filmen som ikke foregikk på slagmarken var mye svakere enn resten. I Beowulf er alt finfint, testosteronnivået er om mulig ennå høyere, og historien mye bedre. At Beowulf er 100% animert (eller mokappet eller hva du kaller det) mens 300 hadde en og annen skuespiller av kjøtt og blod betyr lite.
Animasjonsteknikken har fortsatt noen svakheter, bare krigsfangene i Rescue Dawn har mer livløse øyne enn Beowulfs hovedpersoner. Angelina Jolie er egentlig den eneste som ser levende ut, sikkert fordi hun ser litt dataanimert ut i virkeligheten også (det er ikke for det, du kan tasse rundt i all din animerte nakenhet så mye du vil, Angelina, du er ekte nok for meg). Men mimikk er oppskrytt. Se Strings hvis du ikke tror meg.
Neil Gaimans manus (i tospann med Roger Avary) er det beste han har levert for film til nå. Ikke bare gjør det interessante ting med en historie en god del (i hvert fall utenfor Norge) kjenner til, han peprer det hele med en infam svart humor og en sympati for sine monstre gamle fans vil kjenne igjen. Grendel er det frykteligste monster jeg har sett på film på en stund, på mer enn en måte.
Et herlig kvad, tøffere enn toget, med en deilig drage. Hva mer kan man forlange?
Skal så aldri mine øyne få se lyset igjen?
Vargtimmen
Ulvetimen er når natta er som mørkest. For min del har det vært skikkelig natta en god stund nå. Planen var å se denne skikkelig sent på natta (vi hadde noen uker som vi ikke sov i ulvetimen uansett), i stedet ble det en tidlig morgen, uten at det gjorde noen særlig forskjell.
Det er alltid spennende når regissører skifter sjanger. Herzog har laget vampyrfilm, Argento, Raimi og Craven har gjort drama, Romero har begått en romanse med psykedeliske overtoner, Corman har laget en film som faktisk kostet litt penger. Resultatet blir sjeldent godt tatt i mot blant regissørens faste tilhengerskare, men et nytt perspektiv på (eller manglende forståelse av) sjangerkonvensjoner gjør at man som oftest får noe friskt, selv om ikke opphavsmennene alltid er like fornøyde selv
Vargtimmen var ikke noen favoritt hos sin skaper, som mente at å se en fyr som allerede er gal bli galere ikke var spesielt dramatisk interessant. For oss som like gjerne ser Zombie Flesh Eaters som Fanny og Aleksander er imidlertid dette et funn. Bergman kunne et par ting om de mørke sidene av menneskesinnet, og i en annen verden hadde sikkert laget mannevonde slashere a la Argento. I stedet ble Vargtimmen det eneste han begikk som kan kalles en skrekkfilm. Men for en film et er!
Maleren Johan (Max von Sydow) og kona hans Alma (Liv Ullmann) bor på en avsidesliggende øy for å verne Johans skjøre sinn (ikke helt ulikt hvordan Bergmann selv valgte å leve). Men til tross for dette innhentes de av galskapen og av fortiden. Johan ser spøkelser ved høylys dag, og ektefolk har det med å bli likere og likere…
Det er ikke vanskelig å tenke seg at en ung David Lynch lot seg beta av denne, for de oversanselige elementene presenteres på hans måte. Se for eksempel hvordan Den Gamle Damen introduseres. Men Lynch hadde aldri Max Von Sydov foran kameraet (Jo, forresten!) eller Sven Nykvist bak, og han har bare unntaksvis klart å balansere virkemidlene sine slik Bergmann gjør i Vargtimmen. Det er sekvenser her som gir meg lyst til å hive meg over hele filmografien hans, enda det sikkert ikke er noe der som passer meg bedre enn denne og det Syvende seglet (som jeg har sett og likt tidligere).
Liv Ullmann har aldri har vært noe annet for meg enn lett selvparodisk talkshowgjest (tilfeldighetene ville ha det til at hun f.eks var frampå i forgårs hos Anne Grosvold), regissør av nitriste Kristin Lavransdatter og Gene Simmons´ mest usannsynlige date. Å se hvor bra hun faktisk kunne være er en åpenbaring. Man glemmer svorsken hennes i løpet av den første sekvensen. Mesteparten av filmen er bare henne, Von Sydow og havet, og det er helt greit.
Likevel er det turene inn i Johans psyke som gjør filmen til det den er. Man fristes til å tro at Bergmanns demoner lignet en god del. Og for oss som sliter med langt mer håndgripelige skrømt i ulvetimen er det viktig å huske på at det kunne vært så mye, mye verre.
Dessuten
Stroszek, som er den streiteste Herzogfilmen jeg har sett til nå, nesten litt Jarmusch til tider. Finfin. Invasion of the Bee Girls, som hadde lite å by på bortsett fra noen nakne damer og litt småtøff musikk. Det var ikke nok, selv ikke for meg. Og Ratatouille, som var teknisk aldeles strålende, men historien faller litt sammen på halvveien. Av Pixar-filmene er det fortsatt bare Nemo jeg virkelig har likt.
Bølger i håret / Fjær i bølgene
The Great Gambler
Noen ganger har man bare flaks. Å plukke opp tilfeldige indiske årgangsfilmer fortoner seg som å lete etter intelligent liv i universet; det er så mye å rote gjennom at sjansen for å finne noe er liten, men uendelige muligheter betyr også at før eller siden finner du noe skikkelig tøft.
The Great Gambler er et typisk eksempel på noe skikkelig tøft. Jeg mener, indisk James Bond med skikkelig feite koteletter, slemme skurker, bil- og båtjakter og blodfunky diskobhangra? Tøft.
Amitabh Bachchan (som faste lesere og til og med tilfeldige NRK2-tittere bør ha kontroll på nå)spiller gambleren Jay, som blir sendt av sin sleske gangstersjef til Portugal for å gifte seg. På veien blir han forvekslet med politimannen Vijay (ikke så rart siden Big B spiller han også) som er på vei til Venezia for å stoppe en spionring som smugler ut indiske statshemmeligheter i kodede musikkvideoer.
Det hele er selvfølgelig litt mer komplisert enn dette, filmen er tross alt borti tre timer lang. Det er imidlertid stilen som er poenget her; jeg hadde ikke blitt overrasket om Ernest Blofeld eller Austin Powers dukket opp. Alle logikkfeil, overdrevne rollefigurer og actionsekvenser i dobbel hastighet bidrar til underholdningsverdien. Og hvem hadde trodd at den etterhvert tilårskomne Bachchan i simn ungdom løp rundt i elvisdrakt og banket skurker som Jackie Chan? En unødvendig tullefilm på tre timer som anbefales.
Surf’s Up
Selv om vi har kommet langt siden den norske dubben som voldtar Mary Poppins fins det fortsatt svakheter i norske versjoner av store filmer; Kristopher Schaus “rolleprestasjon” senket for eksempel nesten Slipp Jimmy Fri, og skilpadda i Oppdrag Nemo er et lite irritasjonsmoment i en ellers perfekt film. Surf’s Up er noe så sjeldent som en prikkfri norsk bearbeiding. Alt av gags fungerer; slangpreget surfespråk blir til uanstrengt fjortisnorsk, og det er vanskelig for meg å tro at hanen er like morsom når han ikke kommer fra Hønefoss.
Surf’s Up forsvant uten å gjøre noe særlig inntrykk på hverken kritikere eller kinogjengere i usa tidligere i sommer. Verden trengte liksom ikke flere pingvinfilmer.
Likevel har jeg ikke blitt så positivt overrasket over en film på aldri så lenge, for det er ikke bare den norske bearbeidingen som sitter. Det er egentlig…vel…alt. Å lage en dataamimert liksomdokumentar om surfing er ikke noe utbrukt konsept akkurat, humoren sitter, teknikken er upåklagelig (bølgene er selvfølgelig spesielt flotte), til og med det rocka soundtracket sitter (Green Day på fortekstene!).
Så den eneste tabben var nok å bruke pingviner. Rottatouille og Tekkon Kinkreet må være skikkelig bra for å ta fra denne tittelen årets animerte for min del.
_________________________________________________________
FIDO
En zombiefilmbølge skyller over filmbloggosfæren, og sammen med Diary of the Dead gleder jeg meg enormt til å se denne. Ute på DVD i statene nå, tror jeg.
WANTED
Timur Bekmambetov, mannen bak deilige NightWatch og DayWatch, forflytter seg til Hollywood uten å forandre noe særlig på stilen. Men blir dette like tøft uten Russland?
I’M NOT THERE
Musikkfilmen lever. Sammen med Control gleder jeg meg nok mest til denne.
THERE WILL BE BLOOD
Har lenket til denne før, tror jeg, men her er endelig en trailer til årets største Oscarfavoritt med ålreit kvalitet.
________________
PS! TORDENDOMENSKJORTA ER HER (se under et eller annet sted)
Helter, en ekstra general og en gris med en bolle på hodet
McDull: Prince de la Bun
Hong Kong er ikke spesielt rennomert som animasjons- produsent, men filmene om den filosofiske lille grisen McDull er på høyde med de fleste tegninger som beveger seg. McDull (mora hans tenkte på å kalle ham McNificent men fant ut at det var for ambisiøst) bor i et slitent nabolag i Hong Kong sammen med mora si. Han går i en progressiv barnehage som gjerne kombinerer opplæring i intrapersonlig intelligens med kickboksing, og filmene gir oss en voksen McDull som tenker lett vemodig tilbake på barndommen sin.
Prince De La Bun bruker mye av tiden på et eventyr moren til McDull forteller, om en prins med en bolle på hodet som reiser ut for å se verden sammen med guruen sin. Etter en stund møter prinsen en skilpadde med en pizza på hodet. Historien handler muligens om den mystiske faren til McDull.
Animasjonen er ikke noe som tar pusten fra deg på noen måte, men kombinasjonen søte 2d-figurer og digitale bakgrunner er stilig, tegningene av Hong Kong er spesielt betagende. Hvis studio 4°C hadde laget Knøttene hadde de nok sett omtrent ut som dette.
Humoren er i all hovedsak verbal, så en viss toleranse/fasinasjon for kinesiske ordspill forsøkt oversatt til engelsk er nok en fordel. Og det er nok lurt å starte med den ikke fullt så rare My Life as McDull. Ellers er det ikke så mye som ligner grisen, ikke denne grisen i hvert fall.
Kagemusha
Helt kort: Krigsherren Shingen redder en tyv fra korsfestelse fordi de to er klin like. Resultatet er en slags Jeppe på Bjerget, med mye tøffere kostymer.
Hvis Kagemusha hadde kommet ut i 2007 hadde det vært årets i særklasse beste film, men i Akira Kurosawas produksjon blir den helt korrekt betegnet som middels, det vil si hakket svakere enn Seven Samurai, Ran, Rashomon og et utall andre. Det er noe uforløst over Kagemusha til tross for massevis av sedvanlige magiske øyeblikk, monumentale skuespillerprestasjoner (Tatsuya Nakadai, han andre fra Kurosawafilmene som ikke er Toshiro Mifune, er nesten like bra her som i Ran) og interessante perspektiver på det å være menneske.
Problemet er kanskje at Kurosawa er litt opptatt av historisk korrekthet og dermed utvanner filmens tematikk. Vår kopierte krigsherre har to fiender når en hadde vært mer enn nok, for eksempel. Et vakkert, men i overkant pompøst soundtrack (måtte sjekke på rulleteksten om det var John Williams som hadde vært på ferde, men det var ikke det) irriterer også litt. Mest fordi jeg vet at Kurosawas neste film var Ran.
Heroes vol.1
Heroes er herlig tegneserie- underholdning. Aldri har noen vært i nærheten av å klare å fange den moderne superheltserien med kameraer på denne måten. Alt fra dialog til handling til klipp føles akkurat slik som det gjør å lese gode Marvelserier i 2007. Og hvis det gjemmer det seg et par usannsynligheter og et par uvesentligheter (tok ikke historien til Nikki/Jessica fryktelig stor plass uten at noe særlig skjedde?) i røverhistorien er det bare enda mere troskap mot sjangren. Når historien omfatter minst to som er synske og minst en som kan reise i tiden skal det ikke mye til før det humper litt her og der.
Manus og dialog kan godt svikte litt her og der, handlingen løfter kanskje litt for mye fra X-Men og Watchmen enkelte steder, men det er så forbasket GØY! Tradisjonelt har TV vært et gjerrig medium når fantastiske historier skulle fortelles. Man var redd for å forandre Status Quo for mye, redd for å gjøre enkelte rollefigurer for mektige. På slutten av episoden er alt som det var til å begynne med. Det er først og fremst dette som er styrken til serier som Babylon 5, Battlestar Galactica og Heroes; man ser bare fremover, ikke tilbake. Alle kan dø når som helst, og maler man seg inn i et fortellerteknisk hjørne greier man stort sett alltid å male seg ut igjen.
Faren med dette er selvfølgelig at man ikke har noe å holde fast ved, og det har lett for å oppstå en snikende følelse av at det hele er helt uten mål og mening (Lost!). I Heroes løses dette først og fremst ved at gnistrende skuespillerprestasjoner gjør at vi takler at heltene våre går fra snille til slemme og tilbake igjen i halsbrekkende tempo. Spesiell kudos må gå til seriens to hjerter, Hayden Panettieres Cheerleader (den beste fjortisen på TV siden Buffy) og Masi Okas fantastiske Hiro. Visst er Hiro fanservice for oss geeker (på samme måte som f.eks Shia Labeoufs figur i transformers), men det går jo ikke an å mislike fyren.
Heroes er konge, altså. Det er som om noen har noen har laget en TV-serie med bare meg og Tor Andre som fokusgruppe. Artig at en del av dere andre også liker det!
___________________
HEROES DREKKALEK
Knabbet og fritt oversatt fra SFX uten tillatelse. Sorry.
ADVARSEL! Kan føre til svimmelhet, kvalme og plutselig død. Jeg tar intet ansvar.
Ta deg en god slurk hver gang:
01) Hiro setter opp det ansiktsuttrykket som hos alle andre betyr forstoppelse.
02) Peter prøver å få panneluggen bort fra ansiktet.
03) Noen sier ordet HERO eller DESTINY.
04) Det antydes at Zack er homo.
05) Det dukker opp en Star Trek- Watchmen- eller generell tegneseriereferanse. Se spesielt opp for ting og personer oppkalt etter kjente serieskapere. Og Stan Lee på en buss.
06) Hiro roper YATTA!
07) En slektning avslører at joda, han/hun har også superkrefter.
08) Clair ødelegger enda en cheerleader-drakt.
09) Noen leser NINTH WONDER
10) Du må minne deg selv på at Hayden Panettiere bare er 17. Din gris.
Simpsons + oppsamlingsheat + stappfull trailerpark
The Simpsons Movie
Selvfølgelig ble dette skikkelig bra. Manusforfatterne er de beste i bransjen, konseptet har holdt i nesten tjue år og funker fortsatt. Det gjøres flere morsomme poenger ut av at dette egentlig bare er en dobbelt så lang, skikkelig god episode, pyntet på med fin animasjon.
Handlingen er litt old school Simpsons i sin fokus på Homer med familie. Resten av Springfields etterhvert enormt tallrike beboere reduseres stort sett til fjes i mengden. Fordelen med dette er at man ikke trenger å kjenne backstoryen til f.eks. Rektor Skinner for å henge med, men litt av spenningen forsvinner jo. Vi vet jo at familien Simpson kommer til å være uforandret ved filmens slutt, dermed står det ikke noe på spill. Men det var vel kanskje ikke meningen heller.
Humoren sitter derimot like godt som den alltid har gjort. Følger du med får du til og med en referanse til den aller første episoden, produsert på den tiden da Marchus og Haakon hverken hadde koner eller hanekam, og ikke en gang hadde rukket å kjøpe Do the Bartman på CD. Fy faen så gamle vi har blitt.
Nacho Libre
Jeg likte Napoleon Dynamite bedre enn de fleste på denne siden av atlanteren, og Nacho Libre forsterker troen min på at Jared Hess kommer til å nevnes i samme åndedrag som Cohen-brødrene, Jim Jarmusch eller Wes Anderson. Enkelte stilgrep fra NP er fortsatt til stede, men Nacho Libre er i tillegg nydelig skutt og tonesatt. Jack Black og co er riktig så mandige interessant ansiktshår og meksikansk aksenter, og det er egentlig bare et svakt klimaks og en viss likhet med NP som gjør at denne filmen ikke helt er gjennombruddet jeg venter på. Herr Hess skal passes på framover.
Snakes on a Plane
Egentlig ut av ingenting tok geeks av verden over, og sammen med Samuel L. Jackson forsøkte vi å få Snakes on a Plane til å bli noe helt spesielt. Det ble den ikke, men herlig råttent manus og skuespilleri, tvilsomme spesialeffekter og store mengder slangebasert galskap underholder da litt likevel.
Wallace & Gromit in the Curse of the Were-Rabbit
Til tross for mirakuløs animasjon der alt fra voldsomme actionsekvenser til bikkjas tusen ansiksuttrykk uten munn får meg til å glemme å blunke har jeg aldri fått helt fot for Wallace og Grommitt. Selv for anglofile som meg er de litt for småbyengelske, mange gode gags til tross. De har imidlertid aldri vært så morsomme som her, og referanser til et utall skrekkfilmer bidrar til å holde meg interessert helt til slutt. Men vi har sett det før, liksom. Men det må sies at du har ikke virkelig levd før du har sett en flokk glupske kaniner hyle mot månen.
________________________________________
Det har vært litt stille her en stund, men nå drar det seg til…
LA TERZA MADRE
I Oktober sluttfører endelig Dario Argento trilogien han startet med Suspiria og Inferno. Dette er en filmhistorisk hendelse på linje med Land of the Dead, men det er for tidlig å si om han er tilbake i klassisk form eller ikke. Litt om bakgrunnen her.
BEOWULF
Denne har jeg også snakket om før, og dette ser veldig, veldig, veldig lovende ut.
THE DARK NIGHT
Liker hvor de tar jokeren, og håper alt dette bare er for å kunne lage The Dark Knight Returns om noen åre. Denne ser litt rar ut på min monitor (HD?), men du får tak i greia.
NO COUNTRY FOR OLD MEN
Cohenbrødrene har funnet mojoen sin igjen.
THE GOLDEN COMPASS
En av Fru Uts mest etterlengtede filmer for året. Ser ut til at hun har mer flaks med denne enn med Eragon.
APPLESEED: Ex Machina
Oppfølger til den vakreste animasjonsfilmen jeg noen gang har sett. Får håpe de skrur sammen en forståelig historie denne gangen.
DYNAMITE WARRIOR
Husker ikke om jeg lenket til den Thailandske versjonen av denne traileren. Her er den i hvert fall.
KING OF KONG
Dokumentar om to menns kamp om verdensherredømme på en over tjue år gammel spilleautomat: Donkey Kong. Skikkelig opp min gate, dette.
THE DARJEELING LIMITED
Wes Anderson er tilbake. Og ikke et sekund for tidlig.
Filmer fra en våt Danmarkstur (I synkende rekkefølge…)
The Proposition
Solgrillet, møkkete australsk outback-western av ypperste slag. Overraskende streit manus fra St. Nick Cave, likevel blodig og nattsvart. Dette er virkelig verdens ende. Nydelig.
Commandante
Oliver Stones beste film siden JFK, og et viktig historisk dokument nå som Fidel er i ferd med ta kvelden. Utrolig at Stone får slippe så nært innpå en av verdens mest forhatte menn. Ikke noe filmteknisk mesterverk, men sjelden (Fog of War) har gir en film deg følelsen av å ha nærkontakt med verdenshistorien i samme grad. Og hvis du lurte på om det var morsomst å drikke med Krutsjov, Bresjnev eller Jeltsin får du svaret her.
Star Fleet: Save the Earth (1.1-1.2) og Revenge of the Robot (1.3-1.4)
I Japan het serien X-Bomber, men vi som hadde en skikkelig god barndom vil for alltid huske den som Star Fleet, en japansk romopera med dukker. Karakterer og historie er tungt inspirert av Star Wars, men i motsetning til de fleste tingene jeg likte på åttitallet har Star Fleet holdt seg godt. Mulig det blir tregere etter hvert (det fins noe sånt som fjorten episoder), men starten er det ingenting å si på. Herlige romskipslagsmål. En remastret DVD-boks som kan erstatte min piratversjon er høyt ønsket.
Idlewild
Det kunne ha blitt total katastrofe, selvfølgelig, men Outkasts 30-talls hiphopmusikal er overraskende sprek. Både Andre 3000 og (spesielt) Big Boi er helt ålreite skuespillere, musikken er selvfølgelig feit, og hadde de spennende gangsterelementene fått mer plass til fordel for litt stereotype kjærlighetshistorier kunne dette ha vært en liten perle. Absolutt verdt en kikk for musikalfans.
Idiocracy
Mike Judges oppfølger til Office Space, King of the Hill og Beavis & Butthead starter lovende, men alle gode gags brukes opp i løpet av det første kvarteret. Skrekkelig manus og skuespillere dreper de fleste tilløp til fliring. Skjønner faktisk hvorfor ingen gadd å satse på denne.
Killer Flood: the Day the dam Broke
Latterlig tv-film om en dam som brister med ikke så veldig spesielle effekter, Michelle Green fra lov og rett i L.A. og Bruce Boxleitner som er altfor, altfor koselig til å spille slimete kapitalist. Night of the Lepus, bare med vann i steden for kaniner, og ikke like bra.
Wild Hogs
Så denne på ferja siden Ut jr. og hans kompis hadde kapret den bærbare DVD-spilleren for å se på den lille moldvarpen og dermed forhindret meg i å se ferdig the Enigma of Kaspar Hauser. Dette var det jævligste jeg har sett på mange år; kjedelig, infantilt, homofobisk, lett rasistisk, platt, ideløst. Målt mot denne er City Slickers Citizen Kane. Hvis du har valget mellom å se denne og å få testiklene dine skamfert med ostehøvel bør du i det minste sjekke om den er riflet eller ikke først.
OK. Veldig OK. Kanskje litt mer enn OK. Men i hvert fall svært så OK.
I’m a Cyborg, but that’s OK
Cha Young-goons familie var aldri enkel. Moren hennes er ganske omtåket, tanten er skikkelig kjip, bestemoren hennes tror hun er en mus. Når mamma og tante endelig går lei av bæssmors kålstuing og sender henne bort finner Young-goon ut at hun egentlig har vært en cyborg hele tiden. Hun har litt dårlige batterier, bare. Nå skal bestemor få igjen gebisset sitt, og mennene i hvite frakker skal få betale.
Galehuset skildres som et koselig sted, med koselige folk. Ingen farlige psykoer (med mulig unntak av Young-goon selv), bare folk med skikkelig underholdende problemer slipper inn. Filmen har enkelt mørke undertoner (særlig for folk med et forhold til anoreksi), men alt i alt er dette blott til lyst. Drap, incest, tortur og spising av blekkspruter droppes denne gangen.
Regissør Park Chan-Wook signaliserte at han skulle takle et litt fredeligere prosjekt etter å ha sluttført sin Hevntrilogi, 00-tallets kanskje viktigste filmverk hittil. Men når man ser på alle de syke innfallene i IaCbI’mOK er det vanskelig å se for seg at det skulle være noen lettere film å spille inn. At han har humor og vet å bruke den har han bevist flere steder i karrieren, men mange fans av Oldboy & Co har høylydt gitt uttrykk for at en krysning av Amelie og Gjøkeredet ikke var hva de ønsket seg. Filmen floppet da også i Korea, til tross for at den er morsom, velspilt, original, uforutsigbar, virtuos, vakker og har de tøffeste fortekstene jeg har sett på lenge.
IaCbI’mOK vil nok neppe bli husket av mange, men noen bør snart skrive en avhandling om effektladede, fargesprakende komedier som Amelie, Kung Fu Hustle, Kamikaze Girls, Yaji & Kita: the Midnight Pilgrims og I’m a Cyborg but that’s OK; Sukkertøyrutsjebaner som gjør deg like fornøyd som svimmel. Skal du ha filmkveld med dama/typen kjører du denne først og Shortbus etterpå.
Dessuten: Over Hekken
Denne var derimot ikke mer enn Ok, men med så mye animert dritt i DVDhyllene kan kanskje det være nok. Over hekken har ålreite karakterer, WB-aktige slapsticksekvenser og finfin animasjon. Bare et manus som hårfint bikker over i sentimentalitet hindrer meg fra å anbefale den. Og se den for all del med engelske stemmer, bare Johan Golden overbeviser på norsk. Litt i overkant skummel og brutal for tre og et halvt år gamle Ut Jr., til tross for fri aldersgrense.
_______________________________________________
TERAPI HI HI HI
Lukkede avdelinger, terapeuter og terapi du bør få med deg
10) Lukket avdeling – Korea (I’m a Cyborg but I’m OK)
Dårlig vakthold, men fine hager, jodling, eget bordtennisbord og lekre grønne isolatceller
09) Anonyme Fiskespisere (Finding Nemo)
Ta med en venn som er større enn deg og svømmer saktere.
08) Dr. Leo Marvin, Psykoterapeut (What about Bob?)
Forfatteren av den ekstremt hjelpsomme boka BabySteps. Filmen Broken Flowers beviste senere hans kontroversielle teori om at Bill Murray kan irritere livet av hvem som helst.
07) Sofias samlivsterapi (Shortbus)
Hadde et solid rykte helt til hun begynte å daske klientene sine. Og jeg mener selvfølgelig daske i bokstavelig forstand, helt uten seksuelle konnotasjoner for en sjelden gangs skyld.
06) Den Klassiske Anstalt for Komponister som ikke er så flinke som Mozart (Amadeus)
Skulle tro det var ganske fullt der.
05) Gjøkeredet (gjøkeredet)
Et skikkelig kjedelig valg, men jeg manglet en. Koko!
04) Dr. Logans dressurkurs for zombier (Day of the Dead)
Fungerer sporadisk, men maten er ikke for alle.
03) Doctor Hannibal Lecter, Dr Psych.
Fungerer sporadisk, men maten er ikke for alle.
02) Samtalegrupper for kreftpasienter (Fight Club)
Desverre blir dette tilbudet stadig misbrukt av overfladiske jævler som bare er interessert i å grine i utringningen til Meatloaf.
01) Lukket avdeling – USA (Shock Corridor)
Alt er større over there, gærningene også. Han som sitter borti en krok og roper “I AM IMPOTENT, AND I LIKE IT!” er ikke noe stort problem, men se opp for jentene fra nymfomaniavdelingen!
Djevel/Drage/Dalek
Faust(Murnau)
F.W. Murnau er mest kjent for Nosferatu, og for Sunrise, hans første film i Hollywood. Mellom dem laget han blant annet denne versjonen av historien om Faust, til svært blandede kritikker. Dessuten laget han to versjoner: en tysk versjon med alle de beste takningene (nylig utkommet på DVD) og en internasjonal versjon med alt som ble til overs. Jeg (og de aller fleste andre som så denne filmen før 2006) har bare sett den internasjonale, men nå er jeg nesten desperat sugen på å se den nyrestaurerte.
Faust-historien finnes i et utall versjoner. Jeg prøvde meg på (og ga opp) å lese Goethes versjon en gang; Oscar Zarates tegneserieversjon av Marlowe var lettere kost. Jeg digger Jan Svankmajers syke filmatisering, men dette er min favoritt til nå. Inimmellom går assosiasjonene mine i retning Hong Kongs underholdningsfilmer på lavt budsjett, men folka bak filmer som Swordsman, the Bride With White hair og Chinese Ghost Story kunne plukket opp noen triks her; Murnaus engler, djevler, pest, elefanter, trolldom og død skildres med regigrep som får en til å glemme at så og si alt er gjort i studio. Verktøykassa har blitt mye, mye større siden 1926, likevel er det sjelden man opplever så fin snekring. Nosferatu fra 22, riktignok en minst like god film, føles teknisk primitiv i forhold.
Et drøyt kvarter med buskisromantikk punkterer filmen, og det er her jeg håper den tyske versjonen har forbedringer. Den er fem minutter kortere, så det går an å håpe. Ting tar seg opp igjen, men i internasjonal versjon er Faust et hestedhode fra å innta plassen ved siden av the Man with the Movie Camera som den sterkeste stumfilmen jeg har sett.
Ray Harryhausen: The Early Years
Stopmotionmaestro Ray Harryhausen startet som læregutt under Willis O’Brien (King Kong) og har i en lang, lang karriere laget effekter til en haug klassikere (Personlige favoritter: Earth vs. the Flying Saucers, Beast from 20000 fathoms, Gulliver’s Travels, 7th voyage of Sinbad, Jason and the Argonauts).
The Early Years er en samling kortfilmer han laget tidlig i karrieren, og er delt i tre deler: eventyr, reklame/informasjonsfilmer og skisser. Med bonusmateriale er det litt over fire timer med filmhistorie her.
Eventyrene utgjør brorparten av filmene; de er litt tamme for oss som er flasket opp på Caprino (som har mye dårligere bevegelser på dukkene sine, men ekstremt detaljrike bakgrunner etc.), men det er interessant å se hvordan Harryhausen kompenserer for sin sensur av Rødhette og Hans og Grethe med å gjøre ulven og heksa ekstra skumle. Det er også morsomt å se Haren og Skilpadden, som ble påbegynt i 1952 og sluttført av et par Harryhausendisipler i 2002 uten at man noe sted kan se hva som er nytt og hva som er gammelt. Reklamefilmene er ganske kjipe, mens infofilmene fra krigen, laget for å visualisere ingeniørtroppenes arbeid, er forholdsvis interessante.
De ti minuttene med skisser, snutter og kladder av prosjekter det aldri ble noe av er klart mest spennende. En animasjonstest fra War of the Worlds, en enslig produksjonsskisse fra aldri påbegynte Fall of the House of Usher og en stilig testsnutt fra et prosjekt kalt Elementals der Harryhausen selv blir bortført av en flygende drage er blant høydepunktene.
Dessuten er disk to full av bonusmateriale, og en kafesamtale mellom sjangerkjemene Harryhausen, Forrest J. Ackerman og Ray Bradbury er hele pakkas høydepunkt, i seg selv grunn nok til å ta en kikk på denne.
Doctor Who: Sesong 2 (eller 28, alt ettersom)
Nye Who hadde ikke gått lenge før jeg ble oppmerksom på et problem som må ha uroet produsentene også: hva skjer med serien, tradisjonelt et enmannsshow, når bifigurene blir like viktige (og populære) som doktoren selv?
På sitt beste (School Reunion, the Girl in the Fireplace, the Christmas Invasion, New Earth, the Satan Pit) er nye Who ikke bare strålende familieunderholdning (familieunderholdning skapt for å gi 8-9-åringene mareritt, men familieunderholdning likevel), men smart science fiction. Bred komikk, karismatiske hovedpersoner (både Doctoren, Rose, foreldrene hennes og treige Mickey er til å spise opp), ikoniske monstre (dalekene får selskap av cybermenn, en hissig varulv og de nye trekkoppfolka) og anakronistiske telefonbokser javel, men også en iderikdom man sjelden ser i TV-mediet. Fra uke til uke vet man aldri hva man får.
Overraskende nok er de siste 3-4 episodene de svakeste; episoden med Doktornerdene er ikke fullt så sprek som den burde ha vært, jenta som tegner monstre er Who på tunggang og alle OL-i-2012-referansene blir slitsomme for alle oss som ikke bor i London. I de to siste episoden får vi Russel T. Davies & Co’s løsning på problemet med de populære bifigurene. Men i sin iver etter å tilfredsstille fansen (Voldsomt Følelsesmessig Klimaks på de to første sesongene! Daleker! Cybermennn! Torchwood! Verdens Undergang?) kastes handling nok til minst fire gode episoder inn i to, og det blir liksom ikke nok plass til noen ting. OG vi får en smakebit på hvordan neste sesong starter (julespesialen het the Runaway Bride og var visstnok svært god). Det blir spennende å se om serien klarer å beholde sin enorme (i hvertfall i England) popularitet nå når store deler av nye Who må støpes på nytt.
Oscar vs. Ansgar 2007
Elias og Kongeskipet
Elias klarer overgangen til kino fint, han. Tøft gjort å eksperimentere såpass med rammene for serien. De nye båtene føles ikke like nødvendige alle sammen, men Paparazziene(med Hans Wilhelm Steinfeldt-stemmer fra Raske Menn) er tøffe. Enkeltsekvenser er mer imponerende enn helheten både fortellermessig og tekninsk; Periodevis er Elias faktisk flottere billedgjort enn Jimmy, selv om det jukses med mange mørke og tomme scener. Historien er grei nok, men flyter bare sånn passe. Fin familiefilm. Med Oscar i går og to helaftens spillefilmer av internasjonalt format begynner norsk animasjon virkelig å markere seg.
A Scanner Darkly
I fremtiden vil vi alle gå på dop og bli satt til å overvåke oss selv i tilfelle vi skulle finne på å gjøre noe ulovlig, som å gå på dop.
Ingen har tidligere forsøkt å fange en av Phillip K. Dicks romaner på film, filmer som Blade Runner, Minority Report og Totall Recall har lånt ideer og paranoia, men følelsen av Dick som forfatter har bare unntaksvis kommet til syne. Jeg har ikke lest A Scanner Darkly, men siden jeg har lest et par andre av bøkene hans kjente jeg meg igjen likevel. Dick skriver gjerne om folk på gata i en eller annen dystopisk virkelighet. Det går sjelden spesielt bra med hovedpersonene hans. A Scanner Darkly føles i tillegg mer personlig enn de bøkene jeg har lest, siden dop er et viktig motiv i historien og han sleit mye med sånt.
Tipper Richard Linklater og hans skuespillere (som til sammen står for halve Hollywoods narkotikahistorie de siste ti-femten årene) følte det på samme måten. Linklater er på ingen måte en typisl SF-regissør, men det er bare en fordel. Dick var ikke noen typisk SF-forfatter heller. Animasjonsstilen (der ordentlig film “males” over, også sett i Waking Life og i Lars Von Triers Fem Benspænd), passer perfekt til historien, og for å sitere SFXs anmeldelse så tar jo ikke Keanu Reeves noe skade av å animeres litt ekstra. Han leverer bortimot karrierebeste her, i hvert fall. Robert Downey jr. er helt enorm som stormannsgale James Barris og må nevnes spesielt.
Om det er såpass mye To Trøtte Typer- aktig slacker/dophumor i boka vet jeg ikke, men så lenge det funker er det vel ikke noen grunn til å klage uansett. Vanskelig å rangere denne mot Marie og Pan, men etter en skikkelig treig innledning på året har jeg rukket tre av filmene på Skalsei2007-lista mi på et par uker, og alle har innfridd.
_____________________
Oscar vs. Ansgar, andre runde
Da er de gyldne statuettene delt ut for i år, og for andre år på rad deles alternative statuetter med Ansgars gilde åsyn på ut her på FU,S. I år presenteres resultatene side om side, men først må vi vel se hvordan årets Oscartipp gikk. Denne lista har jeg lånt uten tillatelse (dvs. stjålet) fra D7U og Gjemmestedets utmerkede filmforum, men de driver og bygger om, så de merker det sikkert ikke:
1. TMwtP – 14 (av 24)
2. Fred Ut – 13
3. gbang – 10
3. sharkbait – 10
5. EspenA – 9
6. Fru Ut – 8
7. Iversen – 7
7. ness – 7
Det hjalp uansett ikke hvor mye jeg skrøt av innsatsen fra i fjor, det ble andreplass i år. Så i år skal jeg bare skryte av at jeg har tretten av tjuefire for andre år på rad.
Men la oss gå på prisene. Kriteriene er omtrent som akademiet sine, minus de teite (Ingen Oscar til Grizzly Man i 2005? Pføy.). Filmene må ha kommet ut enten i USA eller i Norge i 2006, men unntak er greit i spesielle tilfeller. Filmene jeg så før forrige Ansgar (f.eks. Lady Vengeance) var med i fjor og er selvfølgelig ikke med i år. Jeg planlegger heller ikke prisene før jeg setter meg ned for å skrive, det får jo være måte på.
***
01) Performance by an actor in a leading role
OSCAR: Forest Whitaker – THE LAST KING OF SCOTLAND
ANSGAR: Presley Chweneyagae – TSOTSI
Sjelden har noen spilt innesluttet bølle med så stor menneskelighet og sårhet.
***
02) Performance by an actor in a supporting role
OSCAR: Alan Arkin – LITTLE MISS SUNSHINE
ANSGAR: Robert Downey JR. – A SCANNER DARKLY
RBD er underholdende i nesten alt han foretar seg, og sjelden har han vært bedre. Noen vil vel kanskje si han tar litt vel av, men vi liker det også.
***
03) Performance by an actress in a leading role
OSCAR: Helen Mirren – THE QUEEN
ANSGAR: Kirsten Dunst – MARIE ANTOINETTE
Kirsten Dunst gjør sitt livs prestasjon, akkurat seg selv nok til å gjøre litt narr av rare franske hoffskikker, akkurat sårbar nok til å sakte bli litt smågal nesten uten at vi merker det.
***
04) Performance by an actress in a supporting role
OSCAR: Jennifer Hudson – DREAMGIRLS
ANSGAR: Ariadna Gil – PAN’S LABYRINTH
I et knallsterkt skuespillerlag skiller mammaen til Ofelia seg litt ut, hun er litt svakere og mer menneskelig enn de andre.
***
05) Sharkbaitprisen for beste animerte film, dukkefilm eller film med ordentlige skuespillere der noen bare har malt oppå:
OSCAR: HAPPY FEET
ANSGAR: A SCANNER DARKLY
Linklater og Co snek seg inn i aller siste øyeblikk og robbet elefanten fra å få denne. Jeg er like overrasket som dere.
***
06) Achievement in art direction
OSCAR: PAN’S LABYRINTH
ANSGAR: MARIE ANTOINETTE
Kunne godt ha stemt med akademiet her, men det er vel like morsomt å ikke gjøre det. Shit var litt mer forseggjort i MA, synes jeg. The Banquet hadde denne helt opp til to uker før utdelingen.
***
07) Achievement in cinematography
OSCAR: PAN’S LABYRINTH
ANSGAR: MIAMI VICE
Endelig et sted der det er naturlig å hedre sesongens mest undervurderte film. Røft, vilt og tøft.
***
08) Achievement in costume design
OSCAR: MARIE ANTOINETTE
ANSGAR: THE BANQUET
The Banquet: Hakket for treig, men skikkelig mye pent å se (og høre) på.
***
09) Achievement in directing
OSCAR: THE DEPARTED
ANSGAR: BRICK
En suveren debut fra Rian Johnson
***
10) Best documentary feature
OSCAR: AN INCONVENIENT TRUTH
ANSGAR: GRIZZLY MAN
Ansgarjuryen har ikke fullt så sære regler som akademiet, så Werner får denne med en mil.
***
11) Best documentary short subject
OSCAR: THE BLOOD OF YINGZHOU DISTRICT
***
12) Achievement in film editing
OSCAR: THE DEPARTED
ANSGAR: PAN’S LABYRINTH
Fancy klipperytme blir en del av filmens kunstneriske uttrykk. Og måten klippene i hver sekvens glir over hverandre på ved at man klipper digitalt bak en søyle eller et tre eller lignende er magisk. Mer sånt.
***
13) Best foreign language film of the year
OSCAR: THE LIVES OF OTHERS
ANSGAR (BESTE NORSKE FILM): SLIPP JIMMY FRI
Årets klareste seier, selv om jeg rakk dobbelt så mange norske filmer denne sesongen (to, med Elias).
***
14) Achievement in makeup
OSCAR: PAN’S LABYRINTH
ANSGAR: PAN’S LABYRINTH
Ikke mange som har sett denne filmen vil være uenige, tror jeg.
***
15) Achievement in music written for motion pictures (Original score)
OSCAR: Gustavo Santaolalla, BABEL
ANSGAR: Tan Dun, THE BANQUET
Og Morricone fikk æresoscar, det var konge.
***
16) Achievement in music written for motion pictures (Original song)
OSCAR: “I Need to Wake Up” – AN INCONVENIENT TRUTH
ANSGAR: “Beedi” – OMKARA
Hvis ikke du husker/kjenner til den: se her.
***
17) Best motion picture of the year
OSCAR: THE DEPARTED
ANSGAR: MARIE ANTOINETTE
Nesten umulig å dele ut denne, siden jeg akkurar har sett tre så fryktelig gode filmer. Pan kunne sikkert fått den. Ga den nesten til Miami Vice, som var den eneste filmen jeg så i fjor som fikk meg til å hoppe i sofaen. Ga den nesten til Tsotsi, som fikk meg til å grine andre gang jeg så den (på skolen, glemte å skrive om det) også. Daywatch og Departed falt utenfor i alle kategorier til tross for at jeg likte dem veldig, veldig godt, men beste film? Brick? Omkara? Jimmy skuffet litt andre gang jeg så den. Lady Vengeance var nominert i fjor…Neei…Marie. Men spør meg igjen om en måneds tid.
***
18) Best animated short film
OSCAR: THE DANISH POET
Moro med norsk oscar!
***
19) Best live action short film
OSCAR: WEST BANK STORY
ANSGAR: APOCALYPSE OZ
AO var ikke noe entydig mesterverk, men den eneste (ganske) nye kortfilmen jeg så i år.
***
20) Achievement in sound editing
OSCAR: LETTERS FROM IWO JIMA
ANSGAR: SUPERMAN RETURNS
Så fikk supern en pris også, da.
***
21) Achievement in sound mixing
OSCAR: DREAMGIRLS
ANSGAR: MIAMI VICE
Skitten det ene øyeblikket, sublim det neste.
***
22) Achievement in visual effects
OSCAR: PIRATES OF THE CARIBBEAN: DEAD MAN’S CHEST
ANSGAR: PIRATES OF THE CARIBBEAN: DEAD MAN’S CHEST
En bråkete, slitsom film, men den fortjener denne.
***
23) Adapted screenplay
OSCAR: William Monahan, THE DEPARTED
ANSGAR: Richard Linklater, A SCANNER DARKLY
Har som sagt ikke lest boka, men jeg tror jeg er innafor.
***
24) Original screenplay
OSCAR: Michael Arndt, LITTLE MISS SUNSHINE
ANSGAR: Rian Johnson, BRICK
Ikke bare en bra story, han utvider det engelske språket et godt stykke også!
Ok, vel møtt neste år.
Oscartippen 2007
Slipp Jimmy Fri
Etter et år har lykkerusen over at Jimmy omsider ble sluppet fri lagt seg en smule, og det er er mulig for meg å se at filmen har noen små svakheter, spesielt Kristoffer Schaus skrekkelige stemmmeopptreden som sjefsdyreverneren Marius. Dyrevernerne fikk i det hele tatt altfor stor plass, det er noen år siden Svarte Pantere tross alt, og køddingen med straightedgere er liksom litt 1995. Likevel er og blir dette en milepæl i norsk filmhistorie; en internasjonal satsning som er tøff i trynet uten å ta seg selv alvorlig et øyeblikk, en rørende bauta over kunstnerfamilien Nielsen, en Flåklypa for min generasjon. Vi får aldri se maken igjen.
Synd med den kjipe DVDen, helt ribbet for ekstramateriale. Hadde det ikke vært for at Christopher sikkert trenger spenna ville jeg anbefalt alle å vente inn en framtidig spesialversjon med den engelske dubben.
Masters of Horror: Homecoming
En spinnedoktor for Dubyas administrasjon ønsker for åpen skjerm at alle de amerikanske soldatene som har falt i Irak kunne komme hjem for å si hva de synes om å dø for landet sitt. Han får viljen sin. På en måte.
Jeg har vel skrevet om det før, men jeg sier det igjen: det er merkelig hvor godt zombier egner seg som politiske symboler, enten de er innvandrere i They Came Back, forbrukere i Dawn of the dead, lavtlønnsarbeidere i Dennis Etchisons flotte novelle The Late Shift, den tredje verden i Land of the Dead eller bare vanlige folk i Shaun of the dead.
Denne gangen er det altså snakk om råtnende Irakveteraner, og Joe Dantes lille film er slett ikke ueffen, den. Plenty med gode poenger her, men det politiske budskapet hadde ikke vært mer overtydelig om filmskaperne hadde latt Michael Moore levere det med en skikkelig stor ropert. Altfor mange ting som bare burde vært antydet staves ut. Helt ut. Litt mer vågal regi og et manus som ikke gikk ut i frar at publikum hadde kålrotIQ ville gjort dette til en liten perle. I steden er Homecoming bare en vel anvendt time.
Dessuten
Hele sesong en av Robot Chicken, og fire episoder Doctor Who. Class Reunion er godteri for fans av tidligere tiders doktorer, the Girl in the Fireplace er så fin science fiction som det er mulig å få uansett medium og de to cybermenepisodene er tøffe som tusan.
_________________________________________
Oscartippen 2007
Litt sent ute i år, og dette er vel ikke den mest populære faste spalten, men etter at jeg eide alle så fullstendig i fjor måtte jeg jo prøve meg i år igjen. Heller ikke i år har jeg sett spesielt mange av de nominerte filmene, og FU,Ss årlige oscaralternativ, AnsgarPrisen, vil heller ikke i år være enig med akademiet.
Jeg synes det er vanskeligere i år, jeg. Og det er veldig mange år siden SÅ mange filmer jeg er sugen på å se er nominert. Jeg vet det er litt av en jobb, men jeg håper likevel det er noen som forsøker seg i kommentarfeltet også. Revansj?
Og de nominerte er
***
01) Performance by an actor in a leading role
Leonardo DiCaprio – BLOOD DIAMOND
Ryan Gosling – HALF NELSON
Peter O’Toole – VENUS
Will Smith – THE PURSUIT OF HAPPYNESS
Forest Whitaker – THE LAST KING OF SCOTLAND
Forest Whitaker har denne i lomma. Noen annet er en kjempeskrell. Ingen har sett O’Tooles film, Di Caprio er en outsider, de andre er sjanseløse.
***
02) Performance by an actor in a supporting role
Alan Arkin – LITTLE MISS SUNSHINE
Jackie Earle Haley – LITTLE CHILDREN
Djimon Hounsou – BLOOD DIAMOND
Eddie Murphy – DREAMGIRLS
Mark Wahlberg – THE DEPARTED
Tror denne står mellom Eddie Murphy og Mark Wahlberg, med Djimon Hounsou som outsider. Tror ikke det er eselets tur i år, så jeg tipper Marky Mark.
***
03) Performance by an actress in a leading role
Penélope Cruz – VOLVER
Judi Dench – NOTES ON A SCANDAL
Helen Mirren – THE QUEEN
Meryl Streep – THE DEVIL WEARS PRADA
Kate Winslet – LITTLE CHILDREN
Mirren vs. Streep, tror Helen Mirren tar denne.
***
04) Performance by an actress in a supporting role
Adriana Barraza – BABEL
Cate Blanchett – NOTES ON A SCANDAL
Abigail Breslin – LITTLE MISS SUNSHINE
Jennifer Hudson – DREAMGIRLS
Rinko Kikuchi – BABEL
Fryktelig vanskelig. Dette er helt åpent, men jeg tror Babelstemmene blir splittet, og tipper at dette ikke er Blanchetts mest iøynefallende opptreden. Da står vi igjen med idoldama og barnestjerna. Jeg går for Jennifer Hudson.
***
05) Best animated feature film of the year
CARS
HAPPY FEET
MONSTER HOUSE
Ingen Curious George? Skandale!. Happy Feet får denne.
***
06) Achievement in art direction
DREAMGIRLS
THE GOOD SHEPHERD
PAN’S LABYRINTH
PIRATES OF THE CARIBBEAN: DEAD MAN’S CHEST
THE PRESTIGE
Spennende kategori. Dreamgirls er den suverent mest populære filmen av de nominerte, så selv om jeg sikkert helst ville gitt denne til Pan eller Prestige gjetter jeg på Dreamgirls.
***
07) Achievement in cinematography
THE BLACK DAHLIA
CHILDREN OF MEN
THE ILLUSIONIST
PAN’S LABYRINTH
THE PRESTIGE
Massevis av finfine filmer her (tror jeg i hvert fall, jeg har ikke sett noen av dem). Vet at fotoet i Children of Men har blitt fremhevet flere ganger, og Illusionist har en slags stumfilmgreie gående. Prøver meg på Illusionist.
***
08) Achievement in costume design
CURSE OF THE GOLDEN FLOWER
THE DEVIL WEARS PRADA
DREAMGIRLS
MARIE ANTOINETTE
THE QUEEN
Masse fint her. Golden Flower er sikkert flott, men Marie Antoinette er min favoritt her.
***
09) Achievement in directing
BABEL
THE DEPARTED
LETTERS FROM IWO JIMA
THE QUEEN
UNITED 93
Tror Martin endelig får oscaren sin. United 93 er en mulig outsider. Babel er vel en sånn film som akademiet setter pris på, de andre har ingen sjanse.
***
10) Best documentary feature
DELIVER US FROM EVIL
AN INCONVENIENT TRUTH
IRAQ IN FRAGMENTS
JESUS CAMP
MY COUNTRY, MY COUNTRY
Kan ikke se at noen skal kunne slå Al Gore her, selv om jeg syntes filmen var kjedeligere enn budskapet fortjente.
***
11) Best documentary short subject
THE BLOOD OF YINGZHOU DISTRICT
RECYCLED LIFE
REHEARSING A DREAM
TWO HANDS
Vill gjetting her. Rehearsing a dream høres inspirerende ut, så jeg går for den.
***
12) Achievement in film editing
BABEL
BLOOD DIAMOND
CHILDREN OF MEN
THE DEPARTED
UNITED 93
Helt umulig å spå denne, men jeg tror det fins en del kritikerkjærlighet for United 93 så jeg prøver meg på den.
***
13) Best foreign language film of the year
AFTER THE WEDDING
DAYS OF GLORY (INDIGÈNES)
THE LIVES OF OTHERS
PAN’S LABYRINTH
WATER
Water er i følge Jacob en flott film, men Pan’s Labyrinth tar denne.
***
14) Achievement in makeup
APOCALYPTO
CLICK
PAN’S LABYRINTH
Click? Høh. Pan får enda en pris, tenker jeg heller vi sier.
***
15) Achievement in music written for motion pictures (Original score)
Gustavo Santaolalla, BABEL
Thomas Newman, THE GOOD GERMAN
Philip Glass, NOTES ON A SCANDAL
Javier Navarrete, PAN’S LABYRINTH
Alexandre Desplat, THE QUEEN
Jeg har ikke hørt noen av dem, men Phillip Glass er kul.
***
16) Achievement in music written for motion pictures (Original song)
“I Need to Wake Up” – AN INCONVENIENT TRUTH
“Listen” – DREAMGIRLS
“Love You I Do” – DREAMGIRLS
“Our Town” – CARS
“Patience” – DREAMGIRLS
Ville tro en av Dreamgirlssangene tok denne (selv med splittede stemmer), men jeg aner ikke hvilken. Prøver med “Patience”.
***
17) Best motion picture of the year
BABEL
THE DEPARTED
LETTERS FROM IWO JIMA
LITTLE MISS SUNSHINE
THE QUEEN
Babel eller Departed, tror jeg. Departed. Babel har for mange fellestrekk med fjorårets Crash, det er grunnen til at jeg tror det blir få priser på Inarritu & Co.
***
18) Best animated short film
THE DANISH POET
LIFTED
THE LITTLE MATCHGIRL
MAESTRO
NO TIME FOR NUTS
No time for Nuts høres mest folkelig ut.
***
19) Best live action short film
BINTA AND THE GREAT IDEA (BINTA Y LA GRAN IDEA)
ÉRAMOS POCOS (ONE TOO MANY)
HELMER & SON
THE SAVIOUR
WEST BANK STORY
Vill gjetting: West Bank Story.
***
20) Achievement in sound editing
APOCALYPTO
BLOOD DIAMOND
FLAGS OF OUR FATHERS
LETTERS FROM IWO JIMA
PIRATES OF THE CARIBBEAN: DEAD MAN’S CHEST
Sliten nå. Har Apocalypto noen sjans etter Mel Gibsons fyllekjøring? Tror ikke det. Heeeelt åpent dette, men Pirates of the Caribbean bråker fint. Prøver den.
***
21) Achievement in sound mixing
APOCALYPTO
BLOOD DIAMOND
DREAMGIRLS
FLAGS OF OUR FATHERS
PIRATES OF THE CARIBBEAN: DEAD MAN’S CHEST
Sliten nå. Har Apocalypto noen sjans etter Mel Gibsons fyllekjøring? Tror ikke det. Heeeelt åpent dette, men Pirates of the Caribbean bråker fint. Prøver den. Og ja, jeg limte inn denne kommentaren fra forrige pris.
***
22) Achievement in visual effects
PIRATES OF THE CARIBBEAN: DEAD MAN’S CHEST
POSEIDON
SUPERMAN RETURNS
Poseidon får den ikke, og folk som flyr har vi sett før. Pirates!
***
23) Adapted screenplay
Sacha Baron Cohen and Anthony Hines and Peter Baynham and Dan Mazer and Todd Phillips, BORAT CULTURAL LEARNINGS OF AMERICA FOR MAKE BENEFIT GLORIOUS NATION OF KAZAKHSTAN
Alfonso Cuaron and Timothy J. Sexton and David Arata and Mark Fergus and Hawk Ostby, CHILDREN OF MEN
William Monahan, THE DEPARTED
Todd Field and Tom Perrotta,LITTLE CHILDREN
Patrick Marber, NOTES ON A SCANDAL
Etter runden på Golden Globes er jeg ganske sikker på at det ikke blir noen pris på Borat. Tipper det blir enda en på the Departed i steden.
***
24) Original screenplay
Guillermo Arriaga, BABEL
Iris Yamashita and Paul Haggis, LETTERS FROM IWO JIMA
Michael Arndt, LITTLE MISS SUNSHINE
Guillermo del Toro, PAN’S LABYRINTH
Peter Morgan, THE QUEEN
Hmmm…kunne sverget på at the Queen var basert på et skuespill, jeg. Enda en åpen kategori, og jeg er fristet til å prøve Pan igjen, men siden Little miss Sunshine har blitt så stygt forbigått i gjettingen min kan jeg jo i det minste velge den her.
Håh, nå er det leggetid.
Your ego’s writing checks your body can’t cash
FILMER SETT SIDEN SIST:
Onkel Hawaii Show
Inge Moen var akkurat bortom og viste fram sitt siste opus, og jeg ble positivt overrasket. Jeg var skeptisk til konseptet; en parodi på liksomhippe ungdomsprogrammer laget av voksne (husker noen Flimra?). Inges sedvanlige surrealistiske humor samt stadig fastere grep om regissørrollen gjør dette til det beste han har laget så langt. Et hakk bedre skuespillerprestasjoner hjelper også. Onkel Hawaii Show hører hjemme på Youtube med engelske undertekster, ikke som TV-serien han planlegger, men som en tretten minutter lang kortfilm funker greia fint, den. Jeg lo flere ganger, og denne gangen hadde jeg ingenting med produksjonen å gjøre, så det er et godt tegn.
Håper han tekster det finske fjernsynsteatersegmentet på finsk, selv om det betyr at publikum går glipp av dialog som “Har du driti i trappa? Hvordan skal jeg greie å sjekke opp vaktmesteren nå?”
Top Gun
Tarantino har helt rett, han. Top Gun er egentlig intet annet enn åttitallets Brokeback Mountain. Som liten ble jeg bergtatt av flysekvensene, men nå som jeg har levd en stund er det umulig å overse det faktum at denne filme har minst like mange sekvenser med avkledde menn som sender hverandre begjærlige blikk og/eller tar på hverandre.
Flyeene er fortsatt fine, men Kelly McGillis ser nå ut som ei uprofesjonell tøyte som bare er etter Cruisern fordi han flyr fort. Kenny Loggins’ “Danger Zone” har gått fra tøff til forferdelig til tøff på en litt ironisk måte, og mange sekvenser virker uforståelige i 2006. Til tross for alt dette, eller kanskje på grunn av dette er Top Gun fortsatt underholdende, selv om den (spoiler!) ender med at Tom Cruise forlater Val Kilmer for McGillis.
Stormy Night
En mørk og stormfull natt søker to dyr tilflukt i en forlatt låve. De blir kompiser og avtaler å møtes igjen, og når de møtes noen dager senere viser det seg at de burde være bitre fiender; en ulv og ei geit.
Stormy Night er vakkert laget, med håndtegnede figurer på (for en stor del) dataanimerte bakgrunner, og enkelte episoder er mørkere enn en tilsvarende (f.eks) Disneyfilm ville ha vært, likevel er det den overraskende uviljen til å ta sjanser som senker filmen ned på middelsnivå. Plutselige innslag av snurresprettaktig slapstick er et uventet trekk, men ikke på langt nær nok. Avrevne ører og den stadige trusselen om at ulven kommer til å spise geita til tross: dette er hverken farlig nok for de store eller trygt nok for de små.
Den store TV-posten
FILMER SETT SIDEN SIST:
Januar har vært en tørr måned på filmsida. Jeg har minst to dusin filmer liggende som jeg har gledet meg lenge til å se, men tida strekker ikke til og mange har skrevet mye om de fleste av dem allerede. Den pokkers nintendoen er fortsatt like fin, jeg har faktisk brukt like mye tid på å diskutere Virtual Console – spill med folk halvparten så gamle som meg som på å diskutere film denne måneden. Ut Junior har vært masse syk (ikke noe alvorlig, men likevel) og jobben har vært beinhard, men dette er ikke en sånn blogg, så nok om det. Tanken på å legge ned har faktisk såvidt streifet meg, men så jeg husker jeg plutselig hvor morsomt det er å skrive om bilder som beveger seg.
Doctor Who 28.1 (The Christmas Invasion), 28.2 (New Earth) 28.3 (Tooth and Claw)
Jeg ble ordentlig glad i forrige runde med Doctor Who, og suksessen i england har gitt Russel T. Davies heltestatus blant anglofile geeks, to spinoff-serier (Torchwood og The Sarah Jane Adventures) og et litt større budsjett for sesong to. Og det er ikke vanskelig å se hvor pengene har gått; åpningsepisoden av sesong to, “The Christmas Invasion”, er flottere enn noe i forrige sesong; en fet blanding av Independence Day og (i avslutningen) Army of Darkness, med morderiske julenisser (Den timeslange episoden ble vist som julespesial). Dramasiden (Rose savner den forrige doktoren) er kanskje litt forutsigbar, men David Tennant bruker akkurat ti sekunder på å gjøre rollen til sin. Innen episodens slutt har han befestet posisjonen sin som den beste Doktoren noensinne. Måtte han få mange, mange sesonger.
De to neste episodene er ikke av helt samme kaliber. I “New Earth” reiser Rose og Doktoren langt inn i framtiden der de møter en gammel kjenning og noen deilige pestzombier. I “Tooth and Claw” får vi skotske kungfumunker, en gretten varulv og Dronning Viktoria. Rose vedder tjue pund på at hun skal greie å få gamle Vickie til å si “We are not amused.” Ingen bonuspoeng for å gjette hvordan det går.
Ingen TV-serier har gitt meg mer på 00-tallet enn Doctor Who og Battlestar Galactica, og Whos lettbeinthet og endeløse fantasi er den perfekte motvekt til Galacticas apokalyptiske gravalvor.
Torchwood (1.3)
Dem tredje episoden av Torchwood var skikkelig treig. Jeg koste meg likevel, men noen DVD-boks blir det ikke på en stund. Mye tyder på at kvalitetskurven videre er flatere enn i Doctor Who.
Life on Mars (1.3)
Den andre store serien fra england de siste årene handler om en politimann som havner i en ulykke og våkner opp midt på søttitallet. Etter denne episoden å dømme kan Life on Mars også anbefales; en blanding av Starsky & Hutch og The Bill med litt (muligens) overnaturlig krydder. Moro. Life on Mars har fått Sopranos’ sendetid på søndagskveldene på svensk TV.
Robot Chicken (1.1-1.10)
Seth Greens syke mishandling av Barbiedukker og Starwarsfigurer skrøt jeg av for bare et par poster siden. Ti episoder går fort, og selv om ikke alt sitter like godt hele tiden er dette årets funn for meg så langt. Så lett det var å få gode skjermdumper fra stop-motion, forresten!
Elias (21-26)
Elias var lenge Ut Juniors favoritt, men de siste ti episodene eller så har jeg kjøpt inn like mye for egen del som for hans. Kanskje er det bare fordi jeg har tilbragt mange somre i båt, og alltid blir litt glad når jeg kjenner lukta av saltvann og råtten tang, men jeg har blitt ordentlig glad i Elias og vennene hans. Animasjonen er upåklagelig (kanskje bedre enn Jimmy?), historiene har ørlitegrann mer substans og spenning enn man kan forvente, karakterene er herlige, og til og med musikken (alltid det verste med barneserier) er levelig. Nå gleder far og sønn ut seg til spillefilmen (premiere 23.februar)!
_____________________________________________________
Rett og slett 10 TV-serier du må se før du Dauer
Spør du meg i morgen forandrer lista seg sikkert. Dette er en sånn liste jeg ikke liker å gjøre, fordi det rett og slett ikke er plass til alt som burde være med. Jeg begynte med tredve, da hadde jeg plass til noen nostalgivalg. På tjue begynte det å bli trangt blant de store favorittene mine, og en topp ti er nesten dumt.
Enda mer enn ellers er jeg interessert i hva dere andre vil plassere på en slik liste. Kanskje kunne vi lage et sånt méme av dette? I så fall tagger jeg Asbjørn:
10) Doctor Who
Absolutt en mulig klatrer, de tre siste episodene gjør i hvert fall at doktoren skviser ut Huey og Co i the Boondocks i kampen om tiendeplassen.
09) The League of Gentlemen
Monty Pythons sykere, blodigere, innavla kusine.
08) Dekalogen
Kieslowskis ti tv-filmer MÅ få en plass på en slik liste, selv om det er rimelig trangt her.
07) Riget
Lars lager løyer på Rigshospitalet. Fortsatt det beste han har gjort.
06) Firefly
Buffy er fryktelig overvurdert. Det var Mal og de andre romkuguttene som viste hva Joss Whedon var god for. Med en sesong eller to kunne Firefly klatret helt til tops.
05) Futurama
Det var fryktelig feil å legge ned Futurama i stedenfor Simpsons, men heldigvis er oppstandelsen nært forestående.
04) Babylon 5
It was a year of darkness / a year of fire / the year we took back what was ours / it was… a new age / it was the end of history / it was the year everything changed. The year is 2261, the place: Babylon 5. For faen. Og som jeg grein etter siste episode.
03) Twin Peaks
Sesong to kommer på DVD i dag! DET var på tide.
02) Battlestar Galactica
Har en mistanke om at det begynner å flate ut snart, men bare en mistanke.
01) Monty Python’s flying Circus
Hadde livet vært verdt å leve uten? Vet ikke. Og endelig har den store boksen blitt billig nok.
Apokalypser og profetier
FILMER SETT SIDEN SIST:
Mummitrollet: Kometen Kommer
En fallen stjerne tar peiling på Mummidalen, og Mummitrollet, Lille My og Sniff bestemmer seg for å besøke et observatorium i Ødefjellene. På veien møter de Snorkfrøken, Snusmumrikken og Hemulen for første gang.
Den andre spillefilmen om Mummitrollet var en skikkelig opptur. Jeg har alltid foretrukket den gamle østtyske dukkefilmserien framfor anime-varianten av Mummidalen som fortsatt går på barne-tv med jevne mellomrom, men en god del av Tove Janssons magi er fortsatt bevart. Denne filmen har en litt annen stil enn tv-serien (litt mer finsk, litt mindre Pokemon på en måte), og fortellingen er mørkere, med sterkere innslag fra fantasysjangren enn vanlig; scenen der mummitrollet hogger hodene av en kjøttetende blomst med kniv er rett ut av Herkulesmyten, sekvensene med reisefølget i fjellet ligner Hobbiten.
I tillegg er dette noe så sjeldent som en apokalyptisk barnefilm. Kometen kommer stadig nærmere mummidalen mens en skikkelig postmoderne bisamrotte vandrer rundt og spår jordas undergang. Og det ser ut til å gå skikkelig galt. Ut Jr. digget det, tøffingen. Fru ut syntes det var litt skummelt. Det lukter litt Ghibli av denne, men Akira Myiazaki som har vært med på manussiden er ikke noen slektning av Hayao så vidt jeg vet. Ingen av årets animasjonsfilmer for et ungt publikum har vært like bra som denne, det er jeg ganske sikker på (selv om jeg ikke har sett så mange av dem). Et par grønnjævlige sanger er filmens største svakhet, men de er fort overstått.
Drop Dead Gorgeous
Dette er vel mer et uttrykk for midtamerikas kulturelle forfall, men i en verden der en president valgt av de samme folka som karikeres her kan sende verden så nær armageddon kan den godt sees som apokalyptisk. Jeg har aldri latt fakta komme i veien for en god temapost før og har ikke tenkt å starte nå.
Drop Dead Gorgeous er en lissomentar i stil med Spinal Tap, og handler om en missekåring i tjukkeste Minnesota. Kirstie Alley spiller den lokale matriarken og arrangøren av konkurransen som ikke skyr noen midler for å få datteren (spilt dum, ond og hensynsløs av Denise Richards, den eneste rollen hun virkelig passer i) valgt i konkurranse med Kirsten Dunst, Brittany Murphy og et kobbel skikkelig variable kandidater. Ellers møter vi Ellen Barkin og Mindy Sterling i framtredende roller, og Will Sasso fra Mad TV er hysterisk som den skikkelig treige broren til dommer nummer tre.
I tillegg til småbylivets stusselighet herjes det blant annet med spisevegring, pedofili, diverse lyter og minnesota-aksenten. Humoren er drøyere og svartere enn man skulle forvente. Denise Richards’ kjærlighetserklæring til Jesus og et hotell fullt av missekandidater som spyr akkompagnert av also spracht Zarathustra er blant høydepunktene mine. Dette er en av favorittkomediene mine, og i disse Borat-tider er det godt å se at Kazakhstaneren ikke var førstemann som gikk løs på de røde statene med slegge. Brutal satire i pastellfarget forkledning.
An Inconvenient Truth
Her handler det i alle fall om verdens undergang, og mannen som har tatt seg mål av å gjøre noe med saken. Jeg så Al Gores Drivhuseffektfilm med det mest kresne publikummet som finnes – en sal full av fjortiser på skolekino. På bakerste benk med de minst motiverte virket det som om filmen var en prøvelse, men det sier ikke så mye siden alt er en prøvelse på bakerste benk. Men språket var vanskelig, problemstillingene sammensatte og innviklete. Tror ikke så mange av elevene visste hva drivhuseffekten er heller, en utrolig tanke for en som er vokst opp under den forrige miljøbølgen. Etter at Norge sluttet å prøve på å være best i klassen på CO2 ble det ikke så hipt å sette global oppvarming på dagsorden. Det er riktigok pensum i tiende klasse, men våre disipler hadde ikke kommet til det kapitlet ennå.
Da jeg ba et representativt titall om å skrive en setning hver om filmen (jeg understreket at det var til privat bruk og ikke telte på hverken norsk- eller oppførselskarakteren) var interessant ordet som gikk igjen, stavet på forskjellige kreative måter. Noen mente problemstillingen var spennende men Gore var kjedelig, noen syntes hele greia var skremmende og spennende. Alle lærte noe. Sånn sett er dette den perfekte skolefilmen.
Jeg var imidlertid ikke så imponert over filmen som film. Den var tørrere enn traileren ga inntrykk av. En god del av det biografiske stoffet er med på å forsterke budskapet, men en god del er unødvendig. Det presenteres litt for mye statistikk, og litt for lite følelser. Det er vanskelig å balansere dramaturgi og vitenskaplig objektivitet, men jeg tror at en ti minutter kortere film med litt mer fokus på bilder av klimaforandringens virkninger i verden og litt mindre fokus på Al Gore og Powerpointen hans hadde fungert bedre. En viktig film er det uansett.
________________________
BUNKERSEVANGELIET
En kveld, bister over å ha blitt slått ut av Tordenbloggen (“I coulda bina contender…” etc.) vandret jeg hvileløst rundt i bunkersens lavere nivåer. Der fikk jeg øye på en pergamentrull, som tydelig hadde blitt skylt opp av flommen i begynnelsen av Oktober. Profetiene som rullen inneholdt er her gjengitt i sin helhet. Les dem de som tør:
Pegasus. Piletre. Pannelugger. Og hiphop.
FILMER SETT SIDEN SIST:
Battlestar Galactica (2.10 (forlenget versjon) – 2.12)
Jeg skal slutte å skrive om Galactica. For det første er det mange som følger med på NRK2, og dermed er i fare for å møte spoilere. For det andre brukte jeg opp superlativene midt i sesong en engang, og dette blir bare bedre og bedre. Galactica har Babylon 5s sans for det episke, Losts manglende respekt for TV-seriekonvensjoner, 24s neglbitende intensitet, og er samtidig en slags parabel til krigen mot terror besatt med de beste forfattere og skuespillere på kloden akkurat nå. Det finnes rett og slett ikke noe flottere enn Battlestar Galactica. Heretter skriver jeg bare “som før” hvis ikke det blir noe markert dårligere.
Requiem for the Darkness (1.1-1.2)
Morsom skrekk-anime med ekspresjonistisk stil og makaber humor som spesiale. Litt liten substans i begynnelsen, kanskje, men absolutt verdt en titt. Katakombeveteranene vil sikkert like å vite at bønnetelleren fra The Great Yokai War dukker opp i første episode. I den andre møter vi et iltert piletre (bare sånn at dere vet hvorfor det er et piletre med i overskriften til denne posten).
Samurai Champloo (1.1-1.2)
Som Requiem… føles dette litt innholdsløst ut fra start; karakterer og handling har ikke rukket å sette seg skikkelig ennå. Men stilen er upåklagelig: Samuraier og hihop er to av de tøffeste tingene som fins her i verden, og dette er nydelig animert til å være en tv-serie også.
Awesome: I fucking shot that!
“The Greatest Concert Movie Ever” har de likegjerne puttet på coveret, og hvis de med det mener at en god konsertfilm skal fange følelsen av å være der har de kanskje til og med rett. Til turneavslutningen sin delte Beastie Boys ut 50 videokameraer til fans plassert på forskjellige deler av konsertarenaen (Madison Square Garden, som vi sist hilste på i Jay-Zs Fade to Black). De fikk beskjed om å la kameraene rulle samme hva de gjorde, og i tillegg til flott rå konsertfilming har de levert doturer, runder for å kjøpe mer øl, dansende småbarn med store hodetelefoner, folk som breaker i salen og en mengde småting jeg ikke husker.
Vel er klippefrekvensen i overkant høy i begynnelsen, men etterhvert som hodet vender seg til det blir filmen en hypnotisk opplevelse for beastiefans. Tøff konsert også, med avslutningsnumrene Brass Monkey, Intergalactic (framført langt oppe på tribunen) og allmektige Sabotage (som som vanlig nesten får publikum til å rive huset) som høydepunkter; jeg overraskes hver gang det grå håret viser seg under baseballcapsene, men Beastie Boys holder seg så godt at de sikkert er blant oss om tjue år også.
Teknisk fotnote: Denne DVDen er så stappet med ekstramateriale og rare småting at min 900kroners DVDspiller småhakket litt et par steder. Den ordentlige spilleren min taklet den helt fint.
Dragon Tiger Gate
Huffda. En tøff åpning (det aller meste du ser av slåssing i traileren foregår i den første halvtimen av filmen) til tross, Dragon Tiger Gate er et makkverk av en film. Donnie Yen er tilsynelatende for opptatt av å se like ung og hip ut som medspillerne sine til å legge merke til at filmen hans klarer kunststykket å bruke alle kampsportklisjeer SAMTIDIG som man erter på seg fans som meg fordi man ikke har forstått vitsen med klisjeene.
I stedet for å vinne over egne svakheter (som i f.eks Fearless) får heltene i DTG seieren servert på et sølvfat. Skurkene er dårlige kopier av pappfigurer, heltene er kleshengere… vi får til og med noe som må være tidenes dårligste treningsmontasje (Disse menneskene kan ikke ha sett Team America: World Police…)! Avslutningskampenen er en orgie i hårspray og dårlig CGI. Men innen du kommer dit har du slitt deg gjennom så mange klisjeer, stjålne plot (inkludert en sekvens stjålet rett fra Sha Po Lang, som det samme teamet laget tidligere i år! Latskap.) og produktplasserte nokiatelefoner at du gir faen. Se Fearless i steden.
