Egentlig skulle jeg ha sovet for noen timer siden, men det er første feriedag så hvorfor?Bikkja har våknet og gnager på et eller annet men jeg gidder ikke å finne ut hva det er. Kroatia og Tyrkia er fem minutter fra straffer og det er mørkt i rommet. Å krabbe på golvet for å se om det er er et bein eller en wiimote hun har fått tak i er ikke noe alternativ.
En tyrker ut med skade. Nils Johan Semb begynner Ã¥ lure pÃ¥ om tyrkerne har elleve mann Ã¥ sende utpÃ¥ i en semifinale. Egentlig er ikke dette spennende i det hele tatt, men jeg ble sittende Ã¥ se pÃ¥ pÃ¥ grunn av en tilfeldig kommentar fra en fyr jeg ikke kjenner pÃ¥ twitter. Tipper han gÃ¥r av skaftet nÃ¥ (sjekker)….jepp. Han heter Lee5, forresten.
Så derfor var planen å liveblogge straffekonken, men der skåret jaggu Kroatia, så dermed er ikke det nødvendig. Jeg rekker akkurat å sende en liten tanke til en Kroatisk ekselev før det skåres i motsatt ende. Siden jeg skriver dette ser jeg det bare i øyekroken, og et øyeblikk så det ut til å være en sinnssvak tornado av et skudd, men det var visst ikke noe ekstraordinært over det bortsett fra at det kommer et minutt på overtid i andre ekstraomgang.
Samtidig følger jeg en interessant diskusjon på Rushprintbloggen om filmkritikk og laster ned litt musikk forholdsvis ulovlig. Semb refererer til X-files. Mannen har nok ikke sett så mye TV det siste tiåret. Kroatia brenner første straffe. Bikkja skjønner ikke hvorfor vi har lagt oss ennå. 1-0 til Tyrkia. Kroatene står arm i arm i midtsirkelen, som en julelenkeversjon av monolitten. 1-1. Neste tyrker skårer også. 1-2. Bikkja drikker litt vann, en råner råner rånete forbi på Ulefossveien. En gang begynte jeg på en roman der akkurat det samme skjedde. Enda en kroat brenner straffen sin, dette er nesten over. Nå er det 3-1. Slapp av, jenta mi, vi skal straks opp til Fru Ut og Ut Jr.
Enda en kroat brenner straffen. Dermed er det gjort. Og så er det igjen med grininga og hoppinga rundt. Og det er kvelden, endelig. Egentlig skulle jeg ha sovet for lenge siden, men det er første feriedag, så hvorfor?
Think Fast, Mr. Moto, Thank you, Mr. Moto, Mr. Moto Takes a Chance, Mysterious Mr. Moto
Stemmen hans, øynene; de lever fortsatt i tusen etterligninger. Som Bela Lugosi var han en glitrende teatermann som endte opp med å spille de samme rollene igjen og igjen i doptåka. Men i dag husker mange tross alt Lugosi. Bare noen av oss husker Peter Lorre.
Han dro damer på ren karisma, men var liten og rar av utseende. Det var noe godmodig over fremtoningen hans, selv når rollefigurene hans var på sitt mest grusomme. Han fikk rollen som den jagede barnemorderen i M fordi regissør Fritz Lang så at dette var en mann som ikke så ut til å kunne skade en flue.Hans karakteristiske stemme og udefinerbare aksent kunne være Tysk, Fransk, eller Japansk med bare små justeringer. Og det var disse egenskapene, sammen med de største øynene i filmhistorien som gjorde at han stort sett ble henvist til rollen som skurkens sidekick, svindleren. En sjelden gang (som i M eller Mad Love) fikk han spille psykotiske hovedroller.
Om Lorre nesten er er visket fra verdens kulturelle bevissthet er hans største suksesser i hovedroller, filmene om Mr. Moto, fullstendig atomisert. Heldigvis har 20th Century Fox fått ut alle åtte i nyoppussede versjoner. Heldigvis fordi Mr. Moto er en svært spennende karakter, en japansk blanding av Hercule Poirot og Indiana Jones. Som Poirot tasser han rundt i bakgrunnen, en tlisynelatende harmløs eksentriker uten greie på noe som helst. Som Jones søker han inn i jungelen, og går ikke av veien for å kverke de som står i veien for ham, Men Motos humor er mørkere, og han er for smart til å få et eneste blåmerke. I tillegg er han de usannsynlige forkledningers mester, så det er bare tilskueren som forstår hvem som egentlig har kontrollen.
Er det rasistisk å la en ungarer spille en japaner på engelsk? Bortsett fra litt store fortenner og en hang til lett kryptiske visdomsord er det lite ved Moto som føles stereotypt. I de fem Moto-filmene jeg har sett til nå er det bare de evneveike og de skurkeaktige som fremstår som rasister. Omtrent som i virkeligheten, altså. I den forrige anmeldelsen min av en Moto-film ønsket jeg meg en remake, da med en japansk skuespiller i rollen. Det er ikke mye man trenger å forandre.
De åtte første filmene om Mr. Mote ble laget i løpet av tre år, i tidsrommet 1937-39. De tre første, Think Fast, Mr. Moto, Thank you, Mr. Moto og Mr. Moto Takes a Chance er storveis underholdning, hver film bedre enn den forrige. Det er slående hvor moderne fortellerteknikken er. Handlingen vises i steden for å forklares. Jeg elsker en film som Malteserfalken, men der får vi lite annet en tre mennesker i et lite rom som forteller oss hva som skjer utenfor. Her får vi se alt, eksposisjonen er minimal og seeren forventes å inneha en viss intelligens, uten at dialog og rolletolkninger lider særlig. Mange blockbusterregissører kunne lære noe her, for fundamentet til den moderne blockbusteren legges på trettitallet, med filmer som disse og blant annet King Kong.Regissør Norman Foster gjorde senere mye TV, blant annet episoder av Batman og Green Hornet. Med spilletid på litt over 60 minutter var nok Moto-filmene god trening i økonomisk fortelling.
Nummer tre, Mr. Moto Takes a Chance, foregår i Kambodsja og er både den mest Indiana Jones-aktige og den beste av de fem jeg har sett. Krimelementet erstattes nesten helt av eventyr og action, men det som gjør den best er bifigurene rundt Lorre fungerer klart best her, de varierer fra helt ok til irriterende i de andre filmene, men her er de rikitig så underholdende. Det er vanskelig å gjengi handlingen uten å røpe noe, så jeg skal la det være. Men når Mr. Moto dukker opp og sier at han er hobbyarkeolog er det grunn til å tro at han har noe helt annet i tankene.
Peter Lorre hatet etterhvert Moto, som han mente gjorde at han mistet sjansen til å utvide reportoaret sitt. Filmene blir også svakere etterhvert, men alle jeg har sett er verdt å se. Lorre hadde senere gode år sammen med Humphrey Bogart og Sidney Greenstreet, men fant aldri suksess på egenhånd og godtok til slutt sitt skrekkikonstempel. Hans siste viktige filmer er the Raven og Comedy of Terrors, sammen med Roger Corman og Vincent Price på sekstitallet.
Han sleit hele livet med morfinavhengighet og sykdom og døde i 1964. Og aldri får vi maken.
Siden besøkstallene har skutt i været her etter Sex & the City- og tentamenslistepostene er det på tide at Midnattspianisten setter ting på plass. Denne gangen med en versjon av TorpedoJudas´hittil raskeste låt. Godt fornøyd med Elton-John-får-fik-av-Michael-Krohn-vibbene på denne versjonen. Midnattspianistens halvannen fans får unnskylde utbruddet.
Ganske overraskende at Paul Thomas Andersons mest bejublede film også er den mest stemningsmessig inkonsekvente, minst stilrene og minst fortellerteknisk finslepne. Likevel er den ikke langt unna å være hans beste film til nå, og den fortjener alt skrytet. Alle som er interessert har selvfølgelig sett filmen og lest et utall anmeldelser for lenge siden, så jeg skal nøye meg med noen kjappe punkter.
-Daniel Day Lewis er fantastisk her, akkurat som alle andre har sagt, og når han tar helt ut i filmens epilog er det manusets skyld. Og Paul Dano har fått altfor lite skryt for sin rolleprestasjon, han er minst like god. Hvor var hans Oscar?
-Industrihistorie, soga om hvordan landet ble bygget, fascinerer meg, og den halvdelen av There Will Be Blood, som befatter seg med dette er den klart sterkeste. Her lukter det både Hamsun, Steinbeck og Leone og så veldig mye bedre blir ikke film.
-Avslutningen lukter det Coenbrødre av, stemningen er omtrent like uggen som i slutten av Barton Fink og Miller´s Crossing. Slutten er finfin, men passer ikke helt med det foregående i mine øyne. Det mørkt komiske ligger nok der fra før, men overgangen fra episk drama til kølsvart farse blir for brå.
-Dermed blir konklusjonen min at filmen trenger tjue minutter eller så med overgang fra kirkescenen til huset og alt er ferdig. Filmen er periodevis fantastisk, alt i alt flott, men litt kort, selv borti tre timer. Må sees av alle.
DESSUTEN
Djevelens Advokat
Ikke den med Keanu og Pacino, men en dokumentar om Jacques Vergès, advokaten som hater alle former for vestlig imperialisme og forsvarer diktatorer og terrorister med dette som begrunnelse. Riktig norsk tittel hadde vært Terrorens Advokat. Jeg forventet meg en PR-kåt Tor Erling Staff-type, men fikk i stedet en lynskarp mann som forteller mye uten å røpe noe særlig, og som høyst sannsynligvis drev som terrorist selv i en tiårsperiode da ingen visste hvor han oppholdt seg. Historien hans er utrolig spennende, men som film er dette en fransk Brennpunkt-dokumentar. Bare spennende glimt fra en spillefilm om den Algerske revolusjonen (Vergès var gift med den algerske opprøreren Djamila Bouhired) liver opp. Er klippene fra the Battle of Algiers? I så fall må den sees. Men djeveles advokat går det an å hoppe over. Det fins sikkert bøker om Vergès, les dem i steden.
Barry Lyndon
Kubricks litt bortglemte periodedrama gikk på TV og jeg fant ut at jeg hadde sett den før også. Feiende flotte saker, litt mer levende enn mange andre av mesterens filmer.
Også har jeg sett Cry-Baby to ganger med niendklasse uten å bli lei. Elsker den filmen.
