01 Må vi svare med hele setninger?
02 Må vi skrive på engelsk?
03 Må vi svare med hele setninger på nummer to?
04 Hvordan skrives sau (på norsk)?
05 Må vi svare med hele setninger på nummer to?
06 Kan jeg skrive “the Bear lives in the hood”?
07 Må vi svare med hele setninger på nummer to?
08 Kan vi skrive av tekstheftet?
09 Må vi svare med hele setninger på nummer fire?
10 Thomas, kan du spise opp godteriet mitt? Jeg er kvalm.

I en reportasje hos BBC fra Zimbabwe fortelles det om en lærer på landsbygda som i anledning valget ble banket sanseløs fordi han ikke hadde medlemskort i partiet til diktator Robert Mugabe. Etterpå fikk stakkaren en underskrevet kvittering på at han var blitt banket opp, som han kunne vise fram neste gang noen kom for å ta ham.

Dette er et utmerket system. Alle vi som har blitt banket opp allerede kunne være trygge i drosjekøer og i gjengoppgjør på ungdomsskolen. I mitt tilfelle ville det riktignok være vanskelig å få underskriften til stakkaren som banket meg, siden han tok livet sitt en del år senere. Hans siste ord var muligens “Faen, jeg skjøt meg i kneet!” Men det er en annen historie.

Sniker denne ut mens alle er ute i sola. Med unnskyldninger til Johny Cash, Coenbrødrene og det irske folk. Lovet Hjorthen å legge inn noen strofer med Never Gonna Give You Up på slutten, men det ble ikke noe, gitt…

Første gang jeg hørte om Dr. Mark Kermode skulle han intervjue en annen av heltene mine, Werner Herzog. Slik gikk det:

Selv om intervjuer kan være farlige er det å anmelde film også et vanskelig håndverk. Etter mitt syn skal en god filmanmelder være forutsigbar i sine preferanser samtidig som at han (eller hun, vi har jo Pauline Kael for eksempel) må være overraskende i vinklinger og valg. Man må ha og bruke filmkunnskaper samtidig som man unngår å konstant referere til andre filmer. Man må være personlig samtidig som man er saklig, ha integritet uten å bli pompøs, munter uten å bli flåsete.

Vi har mange (for mange?) som kaller seg filmanmeldere i norske medier, men det er veldig sjelden at noen klarer (eller får lov til) å forme en stemme som er interessant og autorativ selv om man er uenig i analysene. Per Haddal i Aftenposten har i alle år vært min favoritt; selv om han kan føles overbærende en sjelden gang er han alltid en fryd å lese. Tommy Lørdahl var viktig for meg da han skrev i Puls på slutten av åtti- og begynnelsen av nittitallet, han introduserte en nysjerrig fjortis for film jeg aldri ellers hadde hørt om (men jeg husker ikke lenger om det var filmene eller journalistikken som imponerte meg). Og Pål Bang-Hansen er minst like klok som han er eksentrisk.

Ute i verden finnes det særegne stemmer i mengder. Det var Harry Knowles som rundt årtusenskiftet lærte meg at hvem som helst kunne gjøre dette, bare han visste hva han pratet om og aldri lot sakligheten helt drukne magefølelsen. Hans legendariske slakt av Night of the Living Dead 30th Anniversary Edition, der han beskriver filmen som verre enn å møte opp på sykehuset for å identifisere moren ( som hadde brent ihjel), blir jeg aldri lei av å lenke til. Hans kompis Vern representerer gjør-det-selv-holdningen til filmanmeldere på nettet tatt så langt det går. Boka hans, FIve on the Outside, er den beste samlingen filmanmeldelser ingen har lest du kan tenke deg.

Min favoritt for tiden er altså Mark Kermode, engelsk journalist og medietryne. Han har solide fagkunnskaper og gode analyser, men henfaller gjerne til barnsligheter hvis han kan lage god underholdning på den måten. Han omtaler for eksempel Keira Knightley konsekvent som IKEA Knightley, og når hun spiller sammmen med Orloondo Bland går det riktig ille (”When they kiss it´s like two chairs mating..”). Her forsøker han å forklare kjemien mellom hovedrolleinnehaverne i Iron Man:

På fritida spiller han bass i et skiffle-band, og han har vunnet priser (og sikkert solide mengder penger i hatten) ved å spille på gata. Den store kjeften, sveisen og scenetekket har han nok herfra. Han har skrevet mye om skrekk, spesielt i forbindelse med sensur, og i mange år var det engelske filmilsynet, BBFC, hovedfienden hans.Nå har imidlertid de blitt så greie at han i blant irriterer seg over at de ikke bruker attenårsgrensa nok. Det samme problemet har vi kanskje i Norge i blant?

For tiden nøyer Kermode seg med å rive middelmådige, bedritne og en del ganske gode filmer i fillebiter en gang i uka på BBC5 med sin hardt prøvede makker Simon Mayo. Lenke til podcasten finner du et eller annet sted til høyre. Hvis han har en svakhet er det kanskje at han skamroser forholdsvis få filmer, men på en annen side er det jo mest skrot han utsettes for.

Vi avslutter i hvert fall med en ti minuttes slakt av Pirates of the Caribbean 3. Jeg har fortsatt ikke sett filmen, for den kan umulig være bedre enn dette. Enjoy.

(Vulkanutbruddet i Chile, via National Geographic)

Jepp, det drar seg til. Er det ikke sol der du er kan du høre på denne muxtapen, det hjelper. Sleevenotes følger.

01) Sympathy for the almighty - the Kleptones
En åndelig oppfriskende intro. Spiritisten Doris Stokes lagt oppå the Flaming lips. Fra det fine mashupalbumet Yoshimi Battles the Hiphop Robots, som du kan laste ned her.

02) Bredäng Centrum- Doktor Kosmos
Skandinavias kanskje aller mest underkjente band. En gjeng gladsosialister med primærfargede klær og gilde synther, mest kjente for den lille radiohiten “Jag låg med henne i Tsjekkoslovakien”. Ofte mye morsommere og mer politiske enn dette, men sjelden finere.

03) Gently Johnny - Magnet

Dette er en låt fra soundtracket til the Wicker Man, men du finner den bare i den forlengede versjonen av filmen. Men vi har jo youtube. Dere som har sett filmen før kan sikkert se hvor scenen hører hjemme.

04) Jonathan´s  a junkie - Neperud
Neperud har vært Scheens beste band med noen mil i mange år nå, her er de på sitt mest solfylte. Alle innenfor mils omkrets må komme til Scheen og se dem spille akustisk på SittNed 30. mai. Mer Neperud finner du blant annet her.

05) Yellow - Ken Nordine
Det hele begynte som en serie reklamesnutter for maling, og endte opp som et av de fineste rare albumene noen gang, Ken Nordines Colors. Herr Nordine prater seg gjennom de fleste fargene du kan tenke deg, og dette er altså gul. Yellow got lemon, Green got lime.

06) Flying - Living Colour
Living Colour er et av de beste rockeband i musikkhistorien, og stod for den definitivt tøffeste konserten jeg noensinne har vært på,  på Sentrum Scene en gang på nittitallet. Her de tilsynelatende snillere enn tidligere, helt til noen forteller deg at sangen faktisk handler om en manns flytur mot asfalten den ellevte september to tusen og en.

07) I Fly - Angelica Lee
Angelica Lee er mest kjent som skuespiller (det er hun lille søte som har hovderollen i originalversjonen av the Eye, for eksempel), men før det var hun som mange Hong Kong-stjerner popstjerne. Denne sangen er hentet fra en aldeles nydelig liten film som heter Princess-D som jeg har mast om her før, tilsynelatende til ingen nytte.

0 We seem to Vanish - Matchstick Sun
Norges beste band noensinne. Låt to fra en av de fineste platene jeg vet om (selv om andreplata, som meg bekjent aldri kom på CD, er enda finere).  Miljøvernteksten føles sannere i all sin søte bitterhet enn noensinne.

09) Stormy Weather - Billy Holiday
Mange har sagt så mye vakkert om Lady Day at jeg skal holde kjeft. Kurt Weill har skrevet låta.

10) Speak to me / Breathe - East All Stars
Fra den herlige skiva Dub Side of the Moon, som er akkurat det det høres ut som.

11) The soul of the people -  Bread & butter feat. Dana Bryant.
Dette er ikke den første mixtapen jeg avslutter med denne vakre lille saken. Ut i det grønne.

OM SHANTI OM

Det er to typer bollywoodfilmer som tiltaler meg spesielt (selv om det egentlig holder med musikken og damene). Den ene er filmer som undergraver restriksjonene og klisjeene i sjangeren, filmer som Kabul express, Omkara og Black Sunday. Men i blant dukker det opp klisjefylte, sentimentale, breiale romantiske komedier som makter å gjøre akkurat det nesten all indisk film forsøker å gjøre, nemlig å få publikum til å gråte litt, le mye, trampe takten og glemme alt faenskapet rundt dem. Siden India har mer faenskap enn mange andre steder skal det normalt ikke så mye til for å blidgjøre det lokale publikummet, men det er bare noen veldig få slike filmer som kan kapre et kaldt, kynisk kritikerhjerte.

Om Shanti Om er en slik film. Det som skiller den fra alle de andre er bare en solid porsjon selvironi og et ganske elegant reinkarnasjons-/spøkelsesplot, ellers er dette business as usual, bare morsommere, friskere, smartere og mer funky enn vanlig.

I hovedrollen har vi Shah Rukh Khan (SRK), verdens største filmstjerne, i rollen som Om, en obskur skuespiller på søttitallet som drømmer om å fange stjernen Shantiprya (nykommer Deepika Padukone). Det går skikkelig skeis, men fordelen med reinkarnasjon er at det alltid dukker opp nye sjanser. 30 år senere er Om reinkarnert som verdens største skuespiller, men hvor er Shanti?

Humoren i Om Shanti Om forklares best ved å beskrive følgende scene: SRK (som Om, men egentlig som seg selv) møter opp på filmsettet for å spille hovedrollen tre timer for sent, med en dame på hver arm. Regissøren forklarer scenen: SRK er blind, døv og har fått begge hendene kuttet av, og erklærer sin kjærlighet uten å se (eller høre, nødvendigvis) at dama står rett bak ham. SRK vil ikke ha noe av dette. Amputasjoner og multihandikapp er fint hvis du skal vinne priser, men det er jo ikke noe penger i sånt. Hva om han uttrykker alle disse følelsene i en sang i steden? Hva med disko? Sangen heter Dard-e-Disko (tragic disco)…

Mer sans for ironi har ikke Bollywoodfansen enn at de gikk helt av skaftet fordi dette visstnok var første gang SRK tok av seg skjorta i et dansenummer. Gagen der han er nominert til en Filmfare Award (indisk oscar) for to filmer som ser skvær like ut, eller den med de vestlige statistene er nok like mye myntet på et vestlig publikum. Filmen var et godt stykke oppe på topp 10  i England.

Khan går ganske langt i parodiere stjernenykker og bortskjemthet, noe han trygt kan gjøre siden karrieren hans har vært imponerende blottet for skandaler (bortsett fra en dvelende tvil i sladderpressen om hans hetereoseksualitet). Fyren er så godt likt at han i sangnummeret Deewangi Deewangi like gjerne drar inn ALLE stjernene i Bollywood. Og da mener jeg alle. Tipper det skapte liv på mang en indisk kino.

Glitter og stas er uvesentlig, selvfølgelig. Det jeg forsøker å si er at Om Shanti Om er det man kaller masala, en film med nesten alt mulig. Jeg lot meg ikke akkurat gripe av selve kjærlighetshistorien slik jeg gjorde i f.eks Kabhi Alvina Naa Kehna, men dette er likevel noe av det mest underholdende jeg har sett i år. Og hvis det fortsatt er noen der ute som er nysgjerrig på Bollywood blir det ikke bedre enn dette.

Kan vi så vennligst for pokker få en av disse filmene på kino over hele landet snart? Gjerne med pause.

Dessuten: Iron Man

Tøft nok i massevis. Den beste rollebesetningen i noen superheltfilm. Downey Jr. er fullstendig konge. Del to har voldsomt potensiale etter dette? Eller går vi rett til en Avengers-film? Scenen etter rulleteksten (verdt å vente på) tyder på det. Typisk førstefilm, men en av de beste.

Siden Sandman og Preacher kom i mål har jeg gått litt lei av såkalte tegneserier for voksne. Hverken Fables, Y:the Last man eller the Walking Dead har gitt meg ståpels. Enkelte kritikerroste serier, som American Virgin, har vært ordentlig dårlige. De siste årene har helt klart tilhørt den typiske amerikanske superheltserien; de beste historiene, tegnerne og forfatterne holder seg der.

Men det finnes unntak, Exterminators for eksempel:

Henry James (han til venstre) har akkurat sluppet ut av fengsel, og får jobb hos Bug-Be-Gone, et skadedyrutryddingsfirma litt utenom det vanlige. Ikke bare er gutta på golvet seriøst føkka opp, de har et geni i kjelleren og en sjef med aner fra Grimstad. Det nye pulveret de bruker viser seg å ha enkelte leie bivirkninger, som at Kakerlakkene blir smarte og starter Irakinspirert geriljakrigføring mot menneskeheten. At en av gutta dør og blir besatt av en eldgammel kakerlakkgud gjør ikke ting lettere. Og det er bare begynnelsen, det er jo alltid det.

Exterminators er en deilig/ekkel blanding av humor og speisa figurer fra noe som Preacher (Tony Moores tegningestil ligner også litt på Steve Dillons), paranoiaen til Phillip K. Dick og dialog fra f.eks Clerks. Sleng på litt Naked Lunch også, så er du der. Det var ikke overraskende å oppdage at Simon Oliver egentlig tenkte seg dette som en TV-serie, for balansen mellom avsluttede episoder og pågående episk fortelling er perfekt. Som mange tilsvarende serier er starten litt forsiktig, men allerede rundt #5/6 (slutten av første og begynnelsen av andre boksamling) drar ting seg fryktelig til. Har foreløpig lest de ti første av totalt 30 kapitler og er med til slutten nå. Det burde du også være. Spesielt hvis du er fra Grimstad.

Sannsynlig dato er i år lørdag 11. Oktober på grunn av et bryllup helga før.

Alle som vil komme er velkomne, i fjor var vi vel en syv- åtteogtyve, og det er plass til minst tre ganger så mange. Meld interesse i kommentarfeltet foreløpig.

NB! Ingenting er offisielt på en stund ennå.

Ikke hørt om Katakombene før? Les om 2006 og 2007.

THE MOTHER OF TEARS

Dario Argento er ferdig. Dette er ikke noe nytt. Utover på åttitallet begynte filmen hans å variere i kvalitet, og selv om både Opera, Trauma og the Stendhal Syndrome har sine øyeblikk skjemtes de av at sadismen som alltid var til stede i filmene hans tok helt overhånd. Drapssekvensene i Suspiria, Profondo Rosso og Tenebrae var også ufattelig brutale, men teknisk virtuositet og en solid porsjon kølsvart humor gjorde det hele til stor underholdning for oss som er sjuke nok til å la oss underholde av slikt. Noen av oss turde til og med å kalle det kunst.

Det ble i hvert fall etterhvert tydelig at Argento hadde mistet helt taket på håndverket sitt. Hans versjon av Phantom of the Opera var aldeles grusom, og selv om han viste tendenser til muskler med NonHoSonno hadde filmene hans nå endt opp med et visuelt uttrykk som så mer ut som episoder av detektimen enn Suspiria. The Card Player hadde et tøft soundtrack og ikke noe særlig mer, tv-filmen Do You Like Hitchcock var heller ikke rare greiene ettersom jeg har skjønt.

Da var vi framme i 2007, og Argento fant ut at han skulle sluttføre heksetrilogien han påbegynte med Suspiria og fortsatte med Inferno. Og siden han som sagt egentlig er ferdig var forventningene lave, kritikkene dårlige og interessen minimal.

Men selv om den tredje moren er klart svakere enn den andre (som var mye svakere enn den første) er dette den mest underholdende filmen fra Argento på et drøyt tiår. Heller ikke denne filmen er spesielt betagende fra et teknisk standpunkt, handlingen henger tradisjonen tro bare så vidt sammen, og soundtracket er det kjipeste i serien (små sitater fra de foregående til tross).

Likevel klarte jeg ikke å la være å kose meg, for dette er det galeste jeg har sett på en stund. Denne gangen er det ikke et hus som står i sentrum (et feiltrinn synes jeg), men en boks som på et eller annet vis får store deler av Roma til å gå av skaftet når den åpnes. Hekser (som ser ut som partygjestene i Rocky Horror Picture Show) ankommer byen i hopetall. Etter å ha sett kollegaen sin bli omhyggelig knytt fast i sine egne tarmer og ha blitt jaget av en apekatt (hva faen er egentlig greia med apekatten?) er det selvfølgelig opp til Asia Argento å få has på den tredje moren. På veien møter hun blant annet Udo Kier som lett forstyrret prest. Og at det går med en del folk på veien kommer neppe som noen overraskelse på noen.

Hvis ikke sammendraget over apellerer til deg er det ingen grunn til å se La Terza Madre. Den er akkurat som de fleste kritikerne har beskrevet den; en mølje av galskap, trolldom og tarmer. Men det kan vare morsomt nok, det. Den føyer seg pent inn i rekken av Argento-produksjoner som La Chiesa, Phenomena og Demons. Ikke noe mesterverk, ingen grunn til å friskmelde mesteren riktig ennå, men sjukt nok.

Dessuten:

Juno

Som er minst like bra som alle sier og litt til. Men det er selvfølgelig bare tull at Blood Feast er en bedre film enn Suspiria, her er manusforfatter Diablo Cody på ville veier. Bortsett fra det er Juno (både jenta og filmen totalt sett) så morsom og søt at det bare er å gi seg over. I fjor var det Marie Antoinette som ga meg sukkersjokk, i år er det Juno. Som skolefilm for 7./8.-klasse fungerte den OK, selv om den ble litt lang for de barnsligste.

Sunrise

I tre kvarter klarer Sunrise noe får filmer fra tjuetallet får til, nemlig å engasjere seeren følelsesmessig. Når så den viktigste spenningen i filmen utløses halvveis blir det det som gjenstår nesten litt kjedelig, Murnaus fantastiske grep om mediet til tross. Likevel en klassiker som fortjener at flere blir oppmerksomme på den. Jeg foretrekker nok både Faust og Nosferatu. Nydelig DVD fra Masters of Cinema-serien.