Jepp, da er det slutt for Fredut.Wordpress.Com. Det som ligger her blir liggende, men det blir ikke mer posting her.

Bloggen har ruslet og gått en tid, men slik den fungerer nå med en filmpost omtrent hver fjortende dag og litt annet innimellom er ikke tilfredsstillende for noen. De som kommer hit kommer for å lese om film. Alt det andre poster jeg mest for min egen skyld, tror jeg.

Så Fred Ut, Sønn deler seg i to. Ingen av delene blir å finne her.

Den delen som forsatt skal hete Fred Ut, Sønn finner du på http://fredut.tumblr.com . Der havner “alt det andre”, rants, skamløs selvpromotering, bilder og de andre tingene jeg poster for å ha det et sted. Nye Fred Ut, Sønn blir ennå likere enn sin gamle mentor og svirebror fylleangst.com. Posteterskelen blir lav; føler jeg for å skrive et halvt avsnitt om ingenting så kan jeg gjøre det der. De to og en halv som kjenner meg personlig eller er interessert i det jeg produserer av nestenkunst finner det der.

Filmstoffet inngår i den nye kulturbloggen FUS! Der skal jeg, Hjorthen, Iversen og forhåpentligvis noen fler som ikke har rukket å takke ja ennå skrive om film og annet av det litt mer saklige slaget. Mesteparten av dere som søker hit finner det dere trenger der, inkludert Tordendomen, Katakombene og alt det andre fine. FUS! FINNER DU PÅ http://fusblogg.com

Oppdater feeder og bokmerker, så kommer du ikke til å merke stort annet enn fler og bedre poster. Takk for følget så langt.

Det er litt synd på folkene som lagde Blair Witch Project for litt over ti år siden når man ser hva man kan få kjøpt for ikkeno penger nåtildags. Helt gratis er det vel ikke å rendre troll på størrelse med høyblokker eller å hyre Otto Jespersen, Knut Nærum og Robert Stoltenberg, men dette er i de fleste sammenhenger en nestennullbudsjettfilm. Den kommer på riktig tid fra rett sted og kommer til å gjøre mer penger enn noen av de andre filmene i den norske sjangerfilmbølgen. Og den har elleveårsgrense. Mange barn jeg kjenner kommer til å se denne i litt for ung alder og huske den hele livet.

Otto Jespersen gestalter trolljegeren på sedvanlig surstoisk maner, stilen hans fungerer svært godt i en film som dette. Han bør egentlig gjøre mer film. De ukjente filmstudentene får aldri særlig personlighettil det er de altfor opptatt med å løpe pissredde gjennom skauen. Men det gjør ingenting. Vi er jo her for å se troll. Og trollene er, som mer enn en himmelfallen amerikansk filmblogger har påpekt, helt sjefne. Og svære. Legg til et øye på terningen hvis du ikke har kjørt bil over Dovre noen gang også. Ikke siden Song of Norway har fjord og fjell blitt brukt bedre.

Jeg har ønsket meg en særnorsk kvalitetssjangerfilm i mange år. Død Snø var sjarmerende, men litt dum selv for meg. Sadismen i Rovdyr og Fritt Vilt appellerer ikke til meg. Naboer var stilren, men ikke helt vellykket i alle ledd. Det er Trolljegeren. Det den mangler i originalitet på manussiden (storyen har lite nytt utover universbyggingen – slik sett er dette kjøttkakeribrunsausversjonen av Avatar) tar den igjen i sjarme og en Spielbergsk Sense of Wonder. Og om kameraristingen var litt slitsom på tom mage var det absolutt verdt det.

The Social Network

Da Mark Zuckerberg svettet og stotret i stolen hos Walt Mossberg tidligere i år var det tydelig for de fleste at dette ikke var verdens mest medievante fyr. Ikke greit å være amerikas yngste milliardær, sikkert. Men mye tyder på at han likevel er en mer balansert, likandes kar enn det han framstilles som i denne filmen. Jeg tror det er et feilgrep å tenke at noe særlig annet enn utfallet er autentisk her. Hettegenserne til Zuckerberg stemmer visstnok også med virkeligheten, i følge med ham selv. Men det er klart, hadde han som i virkeligheten hatt den samme kjæresten gjennom hele hendelsesforløpet ville litt av dramaet blitt borte. Og slutten hadde ikke vært like god.

Til tross for at enkelte har beskyldt filmen, i særhet manusforfatter Aaron Sorkin for både å være kvinne- teknologi- og geekefiendtlig er dette ingen av delene; dette er intet mindre enn et mesterverk. David Fincher fortsetter gradvis forvandlingen fra det utadvendte til det innadvendte, men denne gangen har han mer ukonvensjonelt materiale enn i den solide men litt grå Zodiac. Det er Sorkin som får mesteparten av skrytet denne gangen, men det er Fincher som sørger for at all den fabelaktige dialogen (og den er virkelig fabelaktig) til å leve visuelt uten å ty til store bokstaver på noe tidspunkt. Ikke dårlig å få en film til å leve som egentlig bare består av to rettsmøter.

Sett som en fabel er historien om en manns ferd til allmakt og ensomhet nærmest som en moderne Gudfaren å regne, men gangsterne er byttet ut med bleke, rike studenter som alle er smarte nok til å forstå at det er et sjakktrekk å forsøke å hekte seg på nærmeste geni. Vold er såå tjuende århundre. Dette handler om kjekling og stevninger (ikke stemninger), alt mens unge Hr. Zuckerberg forandrer verden som vi kjenner den, en million brukere av gangen. Er han en drittsekk? Jeg opplever ham som en veldig fokusert fyr som egentlig bare vil kode mens de rundt ham havner i dragsuget. Han gjør ikke noe mer galt enn noen andre i denne filmen. Bare Sean Parker, grunnleggeren av Napster og platebransjens banemann, fremstilles (av en veldig god Justin Timberlake) helt usympatisk. Og selv hos han skimter vi en nerd som bare later som at han er opportunistisk rockestjerne.

Dette er årets klareste Oscarkandidat til nå, her er det så mye fint håndverk at jeg nesten ikke vet hvem som skal nevnes. Det var i hvert fall fint å se David Selby (Macbeth i Polanskis Macbeth og Richard fra Falcon Crest!) gjøre mye ut av sin lille rolle. Arnie Hammer som begge tvillingbrødrene Winkelvoss er kostelig. Jessie Eisenberg er med dette å regne som stjerne. Og soundtracket er det tøffeste rent elektroniske siden Fight Club.

David Fincher hadde laget tre av de aller beste filmene jeg vet om (Fight Club, Seven, den undervurderte Alien3), nå har han laget fire. Og når man kan lage en påkostet, kritikerrost, brukbart innbringende film om et sosialt datanettverk er generasjonsskiftet komplett. Nå styrer vi.

My Son, My Son, what have ye Done?

Dette er den andre hollywoodfilmen til Herzog fra i fjor. Noen påstod at dette var et overskuddsverk etter Bad lieutenant, men det føles mer som om han Laget BL for å få lage denne. David Lynch produserer, noe som nok er noe av grunnen til at det er flere Lynchgjengangere her, både på manus- og castingsiden. Dette er en mer typisk Herzogfilm enn Bad Lieutenant, det er vanskelig å gi et større kompliment enn det.

Nydelige skuespillere forteller en enkel historie underlig. Ekstatisk sannhet i bøttevis. Og en dverg i smoking som later som at han synger. Og strutser. Og Peru. Og en garasje. Og en basketball som nesten fikk meg til å gråte litt. Ikke den lettest tilgjengelige Herzogfilmen fra de siste årene, men fullt på høyde med noe han har gjort. Mannen gjør meg rett og slett ekstra glad for å leve. En av årets filmer for meg.

Black Dynamite

Black Dynamite er en blaxploitationparodi/hyllest som er mye bedre enn coveret skulle tilsi. Hver nyanse av søttitalls billig afromaerikansk actionfilm korsfestes, helt ned til synlige dubbemikker og kampkoreografi bestående av akrobatiske kinesere som tar saltoer rundt hovedpersonen. Og et soundtrack som er så funky at det burde fulgt med deodorant. Som Grindhouse voldtatt av Austin Powers. Fint. Tror denne hadde gjort seg i Katakombene. Jeg er vanligvis treig til å ta komedier, så det kan godt hende denne er enda morsommere for alle andre.

DESSUTEN
Har jeg sett igjen Suspiria og Inferno i flotte blurayversjoner. Spesielt Suspiria er et absolutt møst for dere som vil vise fram utstyret (pun intended). Jeg har også rukket en veldig underholdende dokumentar om ozploitation som heter Not Quite Hollywood. Også gikk the Descent på TV i går; den holder seg brukbart. Og da har jeg ikke plass til å skrive om min lille Tinto Brass-marathon. Det er sikkert like greit…

av og med C-Delta. Skutt med en iPod Touch på Faret. Redigert i iMovie. Musikken er laget med den fabelaktige softsynthen Synplant. Åpningssporet fra Sanger fra Garasjen, som fortsatt kan kjøpes her.

Vi er nå en generasjon videre fra slackerne og de politisk korrekte som herjet på nittitallet. Jeg er vel en av dem. Den neste alternativ-generasjonen har så mye ironisk distanse i sin hiphet at det kan gjøre vondt å høre på for de som ikke tåler sånt. Michael Cera er for nullti- og tittitallet det Jack Nicholson var for søtti- og Tom Cruise var for åttiårene, men hvis det hele virker kunstig og hult og ikke så bra som VÅR generasjon er det selvfølgelig fordi vi, som foreldrene våre og deres tilbake til Aristoteles er i ferd med å bli gamle og ikke skjønner at du kan dyppe tåa i strømmen men når du blir gammel nok så kan du bare ikke bade.

Poenget? At hvis du syntes den dobbeltironisk liksomhippe Juno hadde periodevis slitsom dialog så vil du sannsynligvis få spasmer av Scott Pilgrim. Og at det antakeligvis er nok et tegn på min stadig manifesterende følelsesmessige umodenhet at jeg likte denne filmen så godt som jeg gjorde, for den er egentlig ikke for meg. Det er i grenseland ekkelt at jeg fant Ramona nesten like tiltrekkende som Scott gjorde og i all hemmelighet er ganske sikker på at Fru Ut hadde kledd blått hår. Jeg er han liksomhippe onkelen som er nede med kidsa liksom.

Under alt glitteret (og det er MYE fint på overflaten her hvis du liker gamle arcadespill, kreativ cgi-bruk og telefoner som det står RIIINNG i lufta over) handler Scott Pilgrim om det samme som det meste av livene våre; det å leite etter noen samtidig som man forhåpentligvis snubler over seg selv på veien. Jeg har skrevet om det mange ganger før her, både i filmanmeldelser av f.eks Mannen som elsket Yngve og Shortbus, og andre steder så jeg skal la det være denne gangen.

Scott Pilgrim er noe sånt som Yngve krysset med Stephen Chow i Kung Fu Hustle; regissert av Edgar Wright (som etter Hot Fuzz og Shaun of the dead har latt herrene Frost og Pegg hvile på benken denne gangen), basert på en sikkert veldig bra tegneserie, med musikk av Nigel Goodrich (som produserte f.eks OK Computer) og med Michael Cera, Jason Swartzman og et assortert utvalg SuicideGirls i hovedrollene. Klart jeg likte dette!

Den kunne sikkert vært hårfint kortere, og noen ville sikkert si at hadde det vært FEM onde ekskjærester Scott måtte banke i steden for syv så hadde det vært like greit, men det blir å blande analyse inn i denne subjektive nestenanmeldelsen og jeg ser ingen grunn til å begynne med det nå. Det var fem mennesker i salen. De to guttene lo av filmen i steden for med den, og de to jentene gikk etter en time, så da var den kanskje for meg likevel? Enda en solid kandidat til årets film så langt. You Win! Continue?

DESSUTEN har jeg sprettet Film Noir- boksen min og sett The Blue Dahlia, som var en fabelaktig mordgåte med oscarnominert manus av Raymond Chandler.

Fans av L.A. Confidential må se denne; minneverdige karakterer og dialog så syrlig at flatskjermen min begynte å smelte i kantene. Og Veronica Lake er finere en Kim Basinger. The Big Steal har et par av de samme skuespillerene men er en stusselig b-film. Robert Mitchum var en kjekkas i unge år, og biljakten var fin. Ellers var det ingenting der.

City of the Living Dead var som alle andre Lucio Fulci-filmer; lett amatørmessig, ikke helt uten fin stemning, med middels skuespillere og innvoller nok til å Glasgow med haggis. Noen ganger er det bare sånt som funker.

True Legend er den nye filmen regissert av Yuen Woo-Ping. Den åpner fint (jeg digger kampkoreografien hans), men utvikler seg etterhvert til en ren ripoff av Fearless. I tillegg er datagrafikken nesten til å spy av.

Battlestar Galactica: The Plan er første del av Galactica fortalt fra Cylonenes synsvinkel, for dem som ikke gidder å gå tilbake og se alt om igjen nå som vi vet hvem som er hva. Den fungerer vel greit nok, men føles unødvendig. Fin slutt. Minuspoeng for påklistret nakenhet, dette teller kun positivt i filmer som ikke har så mye annet. Det er viktig å slutte å melke denne kua nå. Har ikke sett Caprica-serien, men denne gjør meg skeptisk.

Jeg har ikke sett Once Upon a time in the Midlands eller Once Upon a Time in Triad Society, men det ser statistisk sett ut til at filmen din blir bedre hvis den heter noe med Once Upon a Time in… Once Upon a Time in Mumbaai er i hvert fall cool, stilsikker Bollywoodgangsterfim med forbløffende lite vold og sedvanlig mye kjærleik. Forsiktig søttitallskoloritt og diskrete sangnummer, flotte rollefigurer og godt gjennomført intrige. En slags Scorsesemasala, men snillere og lettere. 2 timer og 40 gir ikke historien plass nok til en skikkelig avslutning, men her kan vi vel håpe på en oppfølger?

Jeg spiller stadig keyboard og drøvel i TorpedoJudas, men har aldri lagt bort livsverket mitt, the Cordelia Corporation, som startet så smått på nittitallet på videregående og nå er i sin fjerde fase og derfor heter C-Delta. C-Delta er personlige elektroniske småtekster med lettvint elektronisk akkompagnement. I blant muterer de små, forsiktige sangene til store, brautende TorpedoJudaslåter med hår på kassa, men ikke alltid. Originalversjonene hoper seg opp, sammen med små instrumentale eksperimenter som ikke har noe sted å bo.

Nå var det på tide å slippe noen av dem løs igjen, så C-Delta har akkurat sluppet sin første lett tilgjengelige skive siden Once Upon a Time in the North fra 1997. Den heter Sanger fra Garasjen og er tilgjengelig i iTunes-butikken nå! I løpet av de neste ukene skal den dukke opp på Spotify og i Nokias musikkbutikk også.

De fleste av de utvalgte låtene er tilgjengelige rundt omkring på nett fra før i forskjellige sammenhenger, men her er de samlet for første gang. Hvis du har lyst til å betale spenn for dette er jeg selvfølgelig evig takknemlig, men hvis ikke kan du kanskje twitre, fjesboke og pinge de du kjenner om at Sanger fra Garasjen finnes? Hvis du som meg er så uheldig å være Ping-bruker hjelper det litt om du “like”-er den der (og vi følges gjerne).

På forhånd takk. Her er noen musikkvideoer fra Garasjen:

Supermann

Nystjerne

Kveld

Veien

(Hvis ikke den er oppe ennå så kommer den om litt…)

Den kraftigste Asiaskrekkbølgen fra et snaut tiår tilbake har vel lagt seg nå, men ennå dukker en og annen perle opp. Denne er fra Thailand og kan vel ikke regnes i sjangrens øverste divisjon, men er likevel fin. En ung mann forfølger en sjenert jente med hensikter som først virker tvilsomme, så edle, så tvilsomme. Jenta dør under skikkelig fæle omstendigheter og blir til et ordentlig grettent spøkelse.

I blokka hennes bor det stort sett bare komikere, så når vi kommer hit i filmen og den egentlig skulle bli skikkelig skummel skifter den gir og blir til en slags buskiskomedie, med fæle parodier på Exorcisten og kinesiske hoppendevampyrfilmer. Men av en eller annen grunn, muligens fordi de fleste i det etterhvert ganske store perongalleriet har minst to og i blant tre dimensjoner, faller ikke filmen fra hverandre. I hvert fall ikke helt .

Rahtree har det mest interessante og menneskelige spøkelse siden Ringu-filmenes Sadako, og hun trengte tre filmer. Men når du hele tiden vet at det fæle spøkelset er ei søt skolejente som hadde et skikkelig råttent liv er det ikke lett å bli skremt. Fin twist på slutten, dog. Det er laget to oppfølgere, jeg er ganske sikker på at de er skikkelig dårlige.

Sparrow

Johnnie Tos filmer er som Eldorados Frokostjuice. Hvis du bruker tid og penger finnes det sikkert noe som smaker enda bedre, men det er alltid digg. Denne gangen er gangsterne byttet ut med lommetyvmestre og stilen er nesten Amelie-aktig. Finfint. Soundtracket er et av de fineste jeg har hørt på lenge.

Judex

Mere fjærkre (duer spesielt, og noen fine fuglemasker), denne gangen i regi av George Franju (han med Les Yeux Sans Visage). Dette er en hyllest til Feuillade (fransk stumfilmregissør) og historien er nesten i Diabolik-land. En hevner i hatt og kappe forsøker å få en aldrende bankmann til å angre sine (svært mange) synder, med mange tvister og som resultat. En utrolig stilren film med stumfilmske fadeouts og mellomtitler. Få filmkunstere lager så vakre enkeltbilder som Franju, dette grenser til å være en MåSefilm.

Yatterman

Takashi Miikes Yatterman var derimot bare tøys og tull. Denne er basert på en supercamp TV-serie fra søttitallet, og Miike harselerer med dette (Skurkene og heltene møtes for å slåss en gang i uka). Som i den langt kulere Great Yokai War blandes uskyldig og veldig voksen humor på lett perverterte måter, det er lett å bifalle. En scene med dialog på norsk (!) trekker også opp, men alle gode hensikter i noe som mest ligner Disneys LazyTown-serie på enda mer ecstasy. Unngå.

Night of the living Dead: Reanimated

er en crowdsourcet remix av St. Georges klassiker. Et par hundre amatører har animert, tegnet på og laget sokkedukker av filmen og presenterer dette over det originale lydsporet. Dette er godteri for folk som meg men er desverre ikke 100% vellykket, spesielt fordi bruken av statiske tegninger overdrives. Så lenge ting animeres er dette moro, men se selvfølgelig originalen først.

End of the Century: the story of the Ramones

Fint band. Spennende personer. Døll film. En god historie, kjedelig fortalt.