I et fortvilet forsøk på å ha noe å legge her på bloggen poster jeg den neste lille biten av førsteutkastet til De Normale. Dette er altså ungdomsromanprosjektet mitt. Første del postet jeg i våres en gang, men med denne lille biten på plass er første kapittel Begynnelser ferdig i førsteutkastsform. Andre kapittel heter Vevskogen og handler om et onlinerollespill heltene våre bruker en del tid på. Dette spillet blir viktig i fortsettelsen. Her er hele første kapittel.

1.
Det var først senere jeg fant ut at han het Randolf Barth, og at Randolf Barth var advokat. Når jeg tenker meg om hadde jeg nok sett bildet av ham i avisa (han forsvarte han pedofyren for et par år siden) men jeg leste ikke så avisa så nøye på den tida.
Det var før jeg visste det jeg vet nå.
Uansett: Randolf Barth ga meg og Ronny tjue tusen kroner, så hoppet han i elva. Og siden dette hendte en kveld i februar da det var femten kalde ute kan jeg vanskelig tenke meg at han greide seg særlig lenge. De fisket ham opp borte i byen dagen etter. Jeg leste et eller annet sted at det er veldig vondt å drukne. At han var drita full gjorde det kanskje lettere, jeg vet ikke. Jeg har aldri vært full.
Han forklarte ikke hvorfor han hoppa, det skjedde så fort at hverken Ronny eller jeg rakk å gjøre noe som helst. Men han forklarte hvorfor han ga oss pengene.
“Gjør noe lurt med dem, gutter. Jeg trenger dem ikke,” sa han.
Han ga oss et minibankkort og en liten gul lapp med koden på.
Så hoppa han bare. Og bare for å ha sagt det enda gang: Han hoppa. Det var helt klart et hopp. Ikke et fall eller noe. Han kom ikke til overflaten igjen heller. Mulig han hadde putta noe i frakkelommene for at han ikke skulle flyte opp igjen.
Og hverken Ronny eller jeg visste hva vi skulle gjøre. Så vi gjorde ingenting. Selvfølgelig var vi redde. Selvfølgelig hadde vi litt dårlig samvittighet. Vi hadde jo lært at man i det minste må ringe politiet når slikt som dette skjer. Men vi gjorde ingenting, og jeg vet ikke helt hvorfor.
Vet du alltid hvorfor du gjør ting?
Dessuten var det tydelig at dette var noe Randolf Barth ville. Og var det noe vi hadde lært, av mamma og pappa og av lærerne og av trenern og av alle, var det at voksne får gjøre som de vil. Vi gikk i åttende klasse. Skulle vi liksom begynt å gi ham ordre?
Kanskje kunne vi ha gjort noe. Kanskje hadde det ikke gjort noen forskjell. Jeg skulle uansett ønske at Randolf Barth ikke var død. Det tror jeg Ronny er enig i også. Det som hendte etterpå var grusomt på mange måter, på en måte var det Randolf Barths skyld alt sammen. Men jeg er glad for alt sammen. Unntatt at Randolf Barth er død.
Han kunne jo bare gitt oss pengene, lent seg tilbake og nytt synet av hvordan verden tok fyr rundt oss. Jeg er ikke helt sikker, men blir ikke overrasket om han hadde dame og unger og et svært hus et eller annet sted. Jeg vet ikke hvorfor han drukna seg. Men sannheten er vel at ingen grunn hadde vært god nok.
Lykke på reisa, Randolf. Denne historien begynte omtrent der din slutta.
Resten av kvelden gikk Ronny og jeg fra minibank til minibank og tok ut penger. Tjue tusen, i tusenlapper. Kortet kasta vi i elva. Jeg vet ikke om en blir filma når en tar ut penger i minibanker, men ingen kom noen gang etter oss.
Ikke for dette i hvert fall.

2.
Jeg begynte på Skjæret skole på høsten i sjuende klasse, og det var ikke noe problem. Jeg kom fra Oklungen, et lite sted inni skogen mellom Porsgrunn og Larvik, men ingen kødda med meg for det. Den nye klassen min var helt grei. Jentene syntes jeg var kjekk i et par uker, men jeg var som sagt ikke der ennå. Jeg var mest opptatt av å gjøre det jeg skulle så jeg kunne ut og spille fotball i friminuttene. Alle spilte fotball på Skjæret unntatt de som hadde problemer. Sånn var det ikke i Oklungen, der gjorde vi forskjellige ting hver dag i friminuttene. Eller kanskje jeg bare husker feil. Vet ikke.
Jeg digga Manchester United, for alle måtte jo ha et favorittlag i England. Da kontaktlæreren min skulle bli kjent med meg begynte han med å fortelle at han elsket United og hadde vært i England for å se på dem flere ganger. Jeg hadde egentlig ikke tenkt så mye på det, men sa at det gjorde jeg også. De hadde kule drakter og jeg visste navnet på et par av spillerne der.
Ronny hata United nesten like mye som han hata Liverpool. Grunnen til det er jeg litt usikker på, men det hadde noe med en eller annen spiller som hadde byttet klubb fra Everton til United. Rooney tror jeg han het. Jeg kan egentlig ikke så mye om fotball. Men Ronny hata United, og han likte ikke meg heller. Han var sykt forelska i Vanja i klassen, og hun syntes visst det var spennende med folk fra landet eller noe, jeg vet ikke.
“Rooney er en jævla homo og United er et drittlag,” sa han. Det var i storefri. Jeg hadde gått på Skauen i to uker. I to uker hadde Ronny skjært tenner hver gang jeg hadde havnet i en situasjon der jeg mått diskutere fotball. Hvis han fikk dytta til meg eller snudd ryggen til meg eller hviska noe dritt om meg til noen andre hadde han gjort det. I to uker. Nå var jeg lei. De andre visste ikke helt hva de skulle gjøre, de var ikke vant med at Ronny var sånn med folk, og de kjente ikke meg godt nok enda til å ta mitt parti.
“Var vel derfor du likte´n så godt da,” sa jeg.
“Han var ikke homo før han spelte på Fægchester United, da,” sa Ronny og forsøkte å skjule hvor gæren han var i ferd med å bli.
“Ha´kke noe i mot homoer egentlig jeg,” sa jeg, “Jeg kan jo ikke akkurat la være å snakke med deg heller, du går jo klassen min.”
“Kaller du meg homo?
“Neida, homo.”
Jeg vet ikke helt hvor han hadde lært å slåss, men jeg var ikke vant til sinte fotballfans og hadde ikke en sjanse i havet. Jeg brukte alle skitne knep som noensinne har blitt brukt i en skolegård, men selv om jeg dro store, svarte hårdotter ut av huet hans fikk jeg bank nok til at det gikk rykter om det rundt i byen. Seinere i fikk jeg meldinger uka idioter på ungdomsskoler flere kilometer unna. De så muligheten til å banke oppe en syvendeklassing. Sikkert greiere enn å få tyn av de ordentlige gangstergutta.
ZKAL VI TAN? JUS SAY D WORD. GANGSTAS RULE OK
Jeg har aldri vært interessert i bråk, så på rektors kontor ba jeg Ronny om unnskyldning, men påpekte at han hadde starta. Han var med på at vi var ferdige med dette. Da tekstmeldingene begynte å komme gikk jeg til rektor med dem, og sånn ble Ronny og jeg venner for livet. Vi fungerer bra sammen. Han blir så sinna at han skifter farge og griner når han får dårlige karakterer eller når jener han måtte være interesserte i får seg typer. Jeg tenker over ting uten å bli for følsom.

3.
En av lærerne våre (Arne, han tjukke, litt rare vi hadde i Engelsk og Religion på Skjæret) har alltid sagt at niende klasse er det verste året. Han sa: Hvis ikke du har hata skolen, krangla vilt med foreldrene dine, runka, vært forelska, drukket deg full, begynt OG slutta å røyke og mistet noen du er glad i før det året du går i niende så kommer du i hvert fall til å gjøre det da. Han sa det akkurat sånn, faktisk. Storebroren min er fem år eldre enn meg, og klassen hans fikk høre akkurat det samme. Han var en bra lærer, men det Gamle Testamentet er jo sykt kjedelig da.
Men jeg gikk jo bare i åttende. Jeg hadde (og har) som nevnt aldri drukket meg full. Jeg likte (og liker fortsatt) faktisk skolen. Ikke at jeg vil gifte meg med den eller noe sånt, men det er jo der folk er. Foreldrene mine var kjedelige, men jeg hadde egentlig ikke så mye å krangle med dem om. Det vil si, når Pappa kom og tok laptopen min ved midnatt for at jeg ikke skulle sitte hele natta var han ganske kjip. Men det var det hele. Mamma er (og var) så grei som mammaer må være. Hun lar meg være i fred for det meste, og når hun blir sinna har hun stort sett rett. Unntatt når hun sier at jeg må gå ut en tur for å få meg noe luft. Jeg hater å få meg noe luft. Det er ingenting der ute.
Forelska hadde jeg heller ikke vært ennå, det var liksom ikke noen vits. Damene mine var uheldige (eller teite) beibs som hadde latt kjæresten filme seg. En grei kar i USA har samlet alle på ett sted. Du kunne søke på hårfarve, puppestørrelse og alt mulig. Trengte jeg dem så var de der. Røyking var for tapere. Å begynne med noe bare for å bruke hele resten av livet på å prøve å slutte igjen virka litt meningsløst.
Jeg var en snill gutt rett og slett. For hvis du gjør det greit på skolen, holder deg unna drikking og dop og behandler folk med enten likegyldighet eller respekt så er du det, sier de. De bryr seg egentlig ikke om du mener å være grei. Man trenger visst ikke å gjøre noe godt, så lenge man ikke gjør noe galt. De som kunne sette ord på sånt sa at jeg var en ålreit fyr. Og alt det vannvittige jeg satte i gang skyldtes bare at jeg fikk en god ide. Og tjue tusen kroner til å sette den ut i livet.
Og det verste er at jeg ikke angrer noen ting. Ingenting i det hele tatt.

4.
Mandagen etter at Randolf Barth hoppa i elva satt Ronny og jeg bakerst i klasserommet og lot som vi jobbet med arbeidsplanen. Vi hadde vært uadskillelige i halvannet år, og selv om vi hadde andre gode kompiser hadde vi ingen å fortelle om Randolf til. I matteboka til Ronny laga vi ei liste over ting vi kunne gjøre med pengene.
-GI DEM BORT (HVEM TIL)
-KJØPE MOPEDER
-GI TIL POL10ET
-ORDNE NOE FOR KLASSEN
-SPARE
-BYGGE UT PCer
“Jeg synes vi må finne på noe helt spesielt,” hvisket jeg, “det her er lissom så kjedelige ting.” Ronny gryntet at han var enig. Lenger kom vi ikke, for Nils (som var plassert helt foran som vanlig) hadde tydeligvis sagt noe stygt til norsklæreren vår, for hun begynte nesten å grine igjen. Hun het Inger, var personlig kristen og visstnok tvangsflyttet til ungdomstrinnet fordi barneskolen vegg i vegg ikke hadde plass til henne. Jeg husker ikke så mye om henne, bortsett fra at hun hadde store briller, stram hestehale, fin rompe og var personlig kristen. Hun hadde jobba på skjæret i et par år, men virka fortsatt sjokkert over hva de søte små hun hadde sunget for da de var sju ble til når de ble tretten. Godt hun ikke kan se meg nå.
Resten av oss lot som om hverken læreren eller Nils eksisterte, det var fredeligst slik. Vi hadde skjønt dette kapittelet, gjort mesteparten av leksene og tulla ikke med noen andre, da fikk vi være i fred. Og Inger var grei nok hun, forsåvidt. Teit bare. Folk blir ikke noe smartere av at man kødder med dem.
Men Nils skjønte ikke det, og ikke så mye annet heller når jeg tenker etter. Han var feit, stygg, bråkete og lukta ganske ofte vondt. Han hadde sikkert hatt en vanskelig barndom eller noe, men selv om vi andre var ganske smarte til åttendeklassinger å være forstod vi ikke det. Vi plaga ham sjelden, for han var større enn oss. Han lagde ikke noe særlig trøbbel for oss heller. Men i timen var det annerledes. Nils hatet skolen. Jeg vet ikke hvordan det gikk med ham senere, men jeg tipper han ble en av de folka fra videregående som sjekker opp niendeklassebertene fordi ingen på hans egen alder gidder å være sammen med dem.
Jeg vet ikke hva Inger og Nils egentlig kranglet om, men jeg tipper hun hadde bedt ham om å jobbe, være stille eller å slutte å klype Marie. Uansett endte det som det pleier. Han fikk beskjed om å gå ut, veltet stolen sin, spyttet på golvet og ropte: “Jeg hater denne jævla DRITTskolen! Jeg hater DERE! Dere kan brenne i HÆLvete!” Så løp han grinende ut og smalt med døra etter seg.
“Hvordan kan du SI såntno om skolen din,” ropte Inger Norsklærer etter ham mens hun instinktivt tok seg til det svære korset som dinglet mellom puppene hennes.
“Han har jo et poeng, da,” sa Frida, “Den skolen her er jo ikke ikke FIN akkurat.” Alle jentene var enig med henne med en gang (det var viktig å være enig med Frida).
“Det vokser SOPP i taket og greier,” sa Peder. Alle så opp. Joda. En gang for noen år siden hadde noen sikkert slengt en brødskive i taket. Nå vokste det hvit og rødlig mugg med pels der oppe, de største feltene var store som fotballer. Vi hadde sett det hele tiden, selvfølgelig, men Inger ble sjokkert og skulle si fra til vaktmesteren med en gang timen var slutt. Rart hun aldri så opp, hun som var kristen og greier.
“Kanskje vi skulle fjerne den soppen for pengene våre,” hvisket jeg til Ronny. “Kanskje vi skulle leie noen terrorister til å sprenge hele driten i lufta,” svarte han. Av en eller annen grunn fikk det oss begge to til å sprute ut i latter.
Inger ble sint og fikk oss til å sitte stille og late som om vi jobbet resten av timen. Men et sted i bakhodet mitt begynte en ide allerede å ta form.

The following is a faithful translation of an article on Norwegian TV station TV2s web page. I am not the author of this text, nor do I profess to have the rights to it, so if the rights holders ask me to take it down I will. Any strange grammar or turns of phrase are probably present in the original Norwegian text. Trust me, it was messy.
_____________________

Tobacco can save the world’s vaccine requirements  [sic]
Norwegian virologist is doing research on tobacco plants to grow enough H1N1 vaccine.

The world famous virologist Lars R. Haaheim, who has developed pandemic emergency plans for Norway and the WHO, is researching tobacco plants to grow enough vaccine to cover the world´s needs.

Far more have died of swine flu in Norway than in our neighboring countries.

“Everyone should take the vaccine”
Because around a third of those who have died of swine flu were otherwise healthy everyone should take the vaccine to provide “herd protection”, said Haaheim. He characterizes the skepticism towards the vaccine as nonsense. He is himself researching quicker ways to produce vaccines.

Authored WHO pandemic plan
For several decades the authorities, media and researchers in Norway, the European Union and the United States have asked Haaheim for advice. The Norwegian had developed a pandemic plan for Norway back in 1998, and for the World Health Organization in 1999.

“It is always easy to accuse the authorities and I have probably been somewhat critical in the beginning because of some exaggerations. But when it´s a fact that the virus is here, and it´s takoing the lives of otherwise healthy individuals we must take it seriously,” says Haaheim.

Unusual pandemic
The researcher has just returned from a year as a researcher in the U.S. – he was close to the initial outbreak:

“This is what all virologists want once in a lifetime, namely, to experience a pandemic. It is almost horrible to say it,” he admits.

The most surprising is that the pandemic, this time not due to a new virus, but a virus that has hit the world before. Furthermore, it is new that the swine flu can affect otherwise healthy young people hard.

“Among us over 60, a fifth or a fourth already have an immunity to this virus. Those who are severely affected are people who are not would think could handle this infection so bad,” says the 64-year-old.

He therefore believes everyone should take the vaccine against H1N1 to ensure herd immunity – that most are immune to the insidious virus.

Lack of vaccine
But the world can´t produce enough vaccine to meet demand. It takes at least six months to produce vaccine based on virus grown in fertilized hens eggs.

The past year Haaheim has studied how one can achieve faster vaccine production – in larger quantities.

Tobacco plants provide more vaccine
He said tobacco plants are very suitable for vaccine production:

“There are no infectious agents in plants that can pass to us humans. When what we call the swine flu came, we got the gene sequences submitted from CDC in the United States on a Sunday. Then the tobacco plants were prepared, and in the course of a week the trial production started. It was very quick.”

Insects and bacteria are other possible hosts to cultivate a virus that can be used for vaccine production on a large scale.

“Then time is reduced by at least half, and also the amount you get is far greater,” says Haaheim.

Vaccines do not provide lifelong immunity
But sceptics ask us to stop. The British physician Richard Halvorsen, author of the book “The truth about vaccines,” says the vaccines provide limited protection and can make us vulnerable later:

“The increasing number of vaccines we take in our lifetime can have detrimental effects on future generations. The
vaccines do not provide lifelong immunity, but the effect diminishes over time. The diseases do not. The vaccines means that we can become susceptible to the same disease at a later time, when we are older and more vulnerable,” says Halvorsen.

“Nonsense.”
But Haaheim says the best protection – also for the future´s elderly – is that as large a part of the population as possible can be inocculated so that the virus is not spread on a larger scale, posing a real risk.

“Many are afraid that these vaccines will make us more helpless, bu thats’s also rubbish, we face a plethora of bacteria all the time. The body is working out every day so that we do not have to get serious illnesses. I do not think there is an immunological limit to how many vaccines we can take, but there´s probably a practical and economic limit,” the researcher says.

Haaheim calls it is sad that some individuals still do not want to take the vaccine:

“Some people has developed regular conspiracy theories; that health authorities are in league with pharmaceutical manufacturers, but that’s the purest nonsense. That people fall for such things, this surprises me.”

He warns against believing everything that is blogged:

“I’ve seen some of that rubbish. I call them keyboard flashers who spew out ramblings from the world of fiction on the web.”

Nasal spray against swine flu
The United States has allowed vaccine in the form of nasal spray against swine flu. It has not been approved in Europe, with the exception of Russia, because the nasal spray contains live viruses.

GYCKLARNAS AFTON

Når sirkus Bergman ruller inn i byen kan du banne på at festlige hendelser er i vente. Klovner og akrobater og futt og fart og festligheter. Sukkerspinn og ompatakt og glade barn og fiffige opptredener.

Neida.

Bergman kaller filmen en skillingsvise i fortekstene, og det er lett å se hva han mener med dette. Sirkusfolkets plagede liv er nær parodisk i sin håpløshet, vi er nesten i Von Trier-territorium. Sirkus Alberti har den obligatoriske triste klovnen, den forfyllede direktøren (m. ung elskerinne og kone hjemme selvfølgelig) og en veldig sliten “livsfarlig” bjørn.

Likevel er ikke Bergman ute etter å få sitt publikum til å gråte, det ville vært en alt for enkel øvelse for ham. Det er menneskelighet i våre fortapte hovedpersoner. Det øvrige sirkusfolket er en skabbete, loppebefengt og sulten gjeng, men i det minste ser de ut til å være i stand til å nyte friheten vagabondtilværelsen bringer med seg.

De eneste som demoniseres i Gycklarnas Afton er en omreisende skuespillertrupp (som ser ut til å representere teaterskuespillere generelt), de framstilles som (og i en minneverdig scene innrømmer de at de er) sirkusfolkets mer pretensiøse kollegaer og erkefiender; en langt mer respektert gruppe lurendreiere og horebukker. I scenene der vi ser dem spille gjør Bergman et poeng av hvor dårlige de er, forskjellen på sirkusklovn og dramatisk skuespiller er kun et spørsmål om sosial status.

Alt dette og Sven Nyquists foto, noen uforglemmelige enkeltscener (sjekk sekvensen om kona til klovnen og Kompaniet helt i åpingen av filmen, sjekk bruken av stumfilmens dramaturgi). Beundringen min for Bergman nærmer seg det religiøse etterhvert. Disse klovnene ikke noe muntrere enn dem i Brownings Freaks eller Jodorowskys Santa Sangre, men filmen er minst like god.

ANVIL – THE STORY OF ANVIL

Et stykke unna Bergman finner vi disse gutta. De var i ferd med å bli verdens største metalband på åttitallet, men i dag er det ikke så mange som husker dem. Dette er en perfekt film å se sammen med Metallicafilmen Some Kind of Monster, for dette er i et nøtteskall samme film; forskjellen på Metallica og Anvil er først og fremst bankkontoen.

Begge filmene handler om pubertale middelklassegutter som sverger evig troskap til rocknroll og til hverandre. I begge filmene kommer det tydelig fram at smartere og mer sympatiske mennesker nok har eksistert. I begge filmene presenteres rockens evige problem; hvordan beholde ungdommelig galskap når magen vokser og håret detter av.

Begge filmene har sterke elementer av Spinal Tap, filmen om Anvil føles til tider som en hårfint mer realistisk remake. Men her er altså alt sant. Utrolig nok. Dramaturgien er upåklagelig: Vil Anvil bli berømte igjen, vil de overleve? Vil de klare å spille inn sin trettende plate?

Det hører også med til historien at Anvil låter tøft som rakkeren hvis du liker sånt, spesielt hvis du klarer å se bort fra tekstene (som ville fått Spinal Tap til å rødme).
Dette er årets King of Kong.

Øgle tegnet av Ut Junior, tusjet og farget av Fred Ut.

Takk til han tegnefyren på barne-tv i dag for inspirasjon.

I babyland lukter det nytt og melk og varmt og godt. Der er alt stille, bare avbrutt av et og annet grynt fra en sovende hund eller fra ei lita jente som er like snill som hun er vakker. Du kan sette på en kaffekopp, spille litt Xbox eller simpelthen skrive om alt og ingenting i vissheten om at alle som trenger deg, alle som du har ansvar for er varme og trygge og tatt hånd om. Du kan glemme alt annet, for det eneste som forventes av deg er bleieskift, kos og en og annen runde med støvsugeren. Du kjenner at hjernen din sakte klapper sammen, at den delen av kortidsminnet ditt som du vanligvis bruker til å stresse simpelthen slår seg av og du slapper av for første gang på så lenge du kan huske.

Og all ventinga, alle de søvnløse nettene, alle spontanabortene og vanngang og rier og veer og blod og smerte er bare borte, uten å sette særlige spor etter seg, ikke på mamma engang. Du tar en slurk kaffe, muter Bono som synger Stuck In a Moment på Rosebowl og er i ferd med å bli litt irriterende og du tenker at dette kan ikke vare evig og du tenker at neste uke må du forsøke å gjøre noe for resten av verden igjen.

Men det er heldigvis ganske lenge til.

Dette er altså den tredje artikkelen norsk musikk som muligens er obskur for deg som er yngre, eldre, smartere eller teitere enn meg;

(#1) (#2) (Hele greia på Spotify)

10) Booyaka Booyaka – Joddski (2009)

Joddski er Tungtvann-sjef Jørg-1, som formodentlig trengte et nytt navn uten ø. Dette er hva som skjer når han forgriper seg på sorte sauer. Denne finnes ikke på Spotify-spillelista, men er så tøff at Ut Junior og meg var skjønt enige om at den måtte være med.

09) Gammelpoteta -Vømmøl Spellemannslag (1984)

Fra det venstrevridde spellemannslagets siste plate (som er skikkelig fin, jeg driter i hva Fru Ut sier) henter vi dette sporet, med Eia/Tufte Johansen-aktig palataliseringshumor i seks åttendelstakt. Så trøndersk at du kan kjenne barten gro (ja, jentene også). Dette er muligens forklaringen på at Dum Dum Boys synger på riksmål (pyser).

08) Guilt (live) – Munch (1992)

Da jeg var 14-15 leste jeg Puls religiøst. Favorittskribenten min sammen med redaktør Arild Rønsen og filmguru Tommy Lørdahl var Arvid Skancke Knudsen. Hans spesialitet var lett kunstferdig indierock, blant annet hadde han skylda for at jeg noen år senere fikk kjeft av Nick Cave fordi jeg tok på skoa hans under konserten på Sentrum Scene. Munch var en stund hans norske favorittband, og å høre dem i dag er like elektrisk som den gang. Ingen andre norske band har lignet Munch.

07) Hyrdan – Kompani 69 (2009)

Kompani 69 er et lag fra Harstad som har spesialisert seg på en musikktype som meg såvidt meg bekjent er helt ny. De skal også vise oss noen dansetrinn som visstnok skal passe godt til musikken, som de har kalt hiphop. Dansen vil illustreres på skjermen slik at også du der hjemme kan delta…

06) Dreaming Girl -Bel Canto (1987)

Før Anneli Drecker ble småsur idoldommer  og koredame for A-Ha var hun internasjonalt renommert vokalist i Bel Canto. Før de fikk sitt endelige gjennombrudd med plata Shimmering, Warm and Bright hadde de gitt ut to vel så gode album som kanskje ikke fullt så mange har hørt  fullt så mye på. Denne er fra det første.

05) Kannibalsamba – Odd Børretzen (1974)

Han er gammel nå, men det er viktig å allerede huske før  forlater oss at Odd Børretzen er vår Cornelius, vår Dylan og vår Børretzen, han er mye mer enn en gammel mann som ikke liker måker.

04) Diamonds are a Girl´s best Friend – Marius Müller (1984)

Marius har vi allerede møtt en gang før i Norwegia Obscura (og det vanker en liten premie på den som kan fortelle hvorhen), og rakk å bli en av våre virkelig legendariske gitarister selv om han tok kvelden lenge før sola gikk ned. Her covrer han Marilyn Monroe og Cole Porter slik Thin Lizzy eller Lou Reed ville gjort det.

03) Nattmat – Side Brok (2009)

Side Brok hates av hiphopsmaksmafiaen i Oslo, og deres tredje plate viser vel at de har like mye til felles med en mann som Beck som med hiphop i konvensjonell betydnin. Dette er det mest fønky produsert på norsk noensinne, tror jeg. Og jeg liker også majones på. Det e så godt at eg kjedne de i taskå.

02) Beatles – Dag Spantell (1977)

Hvis nattmat er det mest funky er dette det mest hårete. Dag Spantell er mannen Jens Pikenes har ønsket å være i hele sitt liv men aldri har nådd til (den sikkert tjukt pelskledde) brystkassa. Denne diskohyllesten til de fire scouserne er ubeskrivelig. Hvilke enderim! John, Paul, George og Ringo må være umåtelig stolte. Yeah yeah yeah.

01) So Ro Lillemann – Harald Heide Steen Jr (2008)

Det er 2008 og Heide Steen Jr. vet han snart skal dø. Så han samler familien rundt seg og lager den rare og vakre plata Musikalske Minner, som avsluttes med denne. Forhåpentligvis sover han godt.

ENCOUNTERS AT THE END OF THE WORLD / THE WHITE DIAMOND

De tre favorittregissørene mine er nok Romero, Herzog og Bergman og i dag (i dusjen, for det er slikt jeg tenker på når jeg litt plass i hodet mitt) forstod jeg plutselig hva de har til felles; på sitt beste laget (og lager) de sine helt egne regler for filmatisk fortellerkunst. Og de nærmer (og nærmet) seg mer det konvensjonelle uttrykket etterhvert som tekniske og  (muligens) kunstneriske kanter sakte slipes ned.  Romero ser ut til å helt ha mistet sin kreative kraft, Bergman trappet ned før det gikk så galt.

Herzog ser derimot ut til å stå i mot, til tross for et kommersielt gjennombrudd nesten femti år ut i karrieren sin med Grizzly Man og sin første film i studiosystemet med Rescue Dawn, begge strålende filmer. I Encounters at the end of the World er gjør han lite vi ikke har sett ham gjøre før, men hva gjør vel det? Det han pleier å gjøre er å vise oss ting ingen før har sett.

EateotW omhandler Antarktis og menneskene der. Herzog innleder filmen med å love at han ikke skal lage noen “pingvinfilm”. I stedet konsentrerer han seg om å vise sidene vi ikke har sett, de uberørte så vel som de menneskeskapte. Hvem har vel tenkt på at den største kolonien på Antarktis har over tusen innbyggere og bowlingbane? Eller hvor rotete det egentlig har blitt på selve polen? Børge Ousland må ha sett skikkelig teit ut hvis han kom dit på ski. Heldigvis er det største kontinentet i verden fortsatt rikt på det jomfruelige også, bildene fra havet under isen er like vakre som noe annet han har vist oss.

Herzogs metodikk er ganske lik fra gang til gang. I sin jakt på sannheter som er dypere enn de rent vitenskaplige går han ikke av veien for å iscenesette hendelser (denne gangen ser vi det tydeligst i selforskerne som lytter på isen), eller å instruere intervjuobjekter (Isbreforskeren vi møter fikk fem minutter på å “vise fram poeten i seg”). Han henter fram det uventet menneskelige i folkene han snakker med.

Et eksempel (som i Herzogs ånd ikke finnes i filmen i det hele tatt): Tenk deg at du er fotballtrener. Herzog intervjuer deg om tabellsituasjonen i tippeligaen fordi han lager en film om fotball. Du har på deg et litt rart brunt slips. Herzog spør deg om slipset og etter at overraskelsen gir seg får du stammet frem at du fikk det av kona di på bursdagen  din og at du egentlig ikke synes det er så fint men at hun blir så glad når du bruker det. Så har du ikke mer å si. Du kikker ut i lufta og venter på at Herzog skal stille deg et nytt spørsmål, men Herzog bare ser på deg. Til slutt sier du (for noen må jo si noe) “Jeg hater dette slipset,” mens du ler litt nervøst. Og dermed har Werner fått fram litt av sin ekstatiske sannhet.

I Antarktis er det ikke spesielt vanskelig for ham å lokke fram det spennende i folkene han snakker med, for det er ikke hvem som helst som slår seg ned der. Det er heller ikke vanskelig for ham å trollbinde med naturbilder (på Blu-Ray er filmen rett og slett grisedeilig).

Mer overraskende er det at han denne gangen fokuserer såpass lite på menneskets møte med et av jordens minst gjestmilde steder. Naturen framstår ikke som fullt så grusom denne gangen som i Grizzly Man. Når vi etterhvert likevel får pingviner er det imidlertid ikke tilfeldig at Herzog følger den som går seg vill, forlater flokken og stavrer ensom innover i landet mot den visse død.

I the White Diamond følger vi aeronaut Graham Dorrington (helst ville han bli astronaut men en ulykke med en hjemmelaget rakett satte en stopper for det)  og hans lille luftskip som etterhvert får navnet the White Diamond.

tWD er en mer følelsesmessig engasjerende film enn Encounters´potpurri av mennesker og steder fordi den fokuserer på en fyr og folkene som jobber for ham. Det er også en mer alvorlig film fordi Dorrington i hvert fall delvis er motivert av en dødsulykke forårsaket av hans forrige luftskip. Herzog selv er mer deltakende som karakter her (det har jeg sansen for siden jeg bortimot forguder mannen), slik sett kan man si at denne filmen ligner litt mer på Grizzly Man også.

Den er ikke fullt så visuelt halsbrekkende som tematikken skulle tyde på, men  avsluttes av det flotteste enkeltskuddet jeg har sett i noen film. Dette alene er grunn nok til å kaste seg over den hvite diamanten.

Encounters at the End of the World, the White Diamond, Grizzly Man, La Soufriere og the Flying Doctors of South Africa fås nå på Blu-Ray og DVD i boks. Gjett om jeg anbefaler.

PONYO PÅ KLIPPEN VED HAVET

Howl´s moving Castle (det Levende Slottet) var etter mitt syn den svakeste av Hayao Miyazakis filmer. Den var selvfølgelig spennende, vakker og særegen, men den inneholdt lite vi ikke hadde sett i Mononoke, Spirited Away eller Laputa. Dette var en film Miyazaki fikk i fanget fordi den opprinnelige regissøren ikke kunne gjøre den, om dette hadde noen innvirkning  på sluttproduktet skal jeg ikke våge meg inn på.

Etter Howl´s ga Miyazaki (i følge wikipedia) uttrykk for at han var lei av cgi, og ønsket å returnere til rent håndtegnet animasjon. Storyboardene til Ponyo ble malt med akvarell, fordi filmen etter sigende skulle få en annen stil enn de foregående. Og det gjorde den.

Tradisjonell todimensjonal animasjon består tradisjonelt sett av en statisk bakgrunn med animerte figurer på. Hvis du ser f.eks gamle Disneyfilmer vil du se ganske tydelig hvilke deler av bildet som kan bevege seg.  Den enklere stilen i Ponyo gjør at ALT kan bevege seg. Når havet er i opprør er det VIRKELIG i opprør. Hvis det er slik at den er fri for datagrafikk er Ponyo den flotteste rent håndtegnede spillefilmen siden Disneys storhetstid på 40-50 tallet.

Handlingen er klassisk Miyasaki. En omtrent fem år gammel gutt (Ut Junior kjente seg veldig godt igjen) fanger noe han tror er en gullfisk, men det viser seg å være datteren til en trollmann. De blir glade i hverandre og jenta (som får navnet Ponyo) bestemmer seg for å bli en ordentlig jente, men når man er ektefødt datter av havet byr selvfølgelig slikt på problemer. Jeg mener jeg nevnte noe om havet i opprør.

Jeg er veldig glad i den litt voksne (men også mer animetypiske) Princess Mononoke og den ufattelig søte Totoro, men Ponyo er like god og kanskje bedre. Den har Totoros uskyld og varme,  og gigantiske fantasiactionsekvenser som i Mononoke. Karakterene er like troverdige som jentene i Totoro og Spirited away og det fantastiske elementet er like underlig som i den sistnevnte. Miyazaki på dette nivået er simpelthen verdens største barnefilmskaper. Fin norsk dubb også, synd ikke markedsføring og distribusjon har stått helt i stil.

2009 er i ferd med å bli et flott filmår.

Maja Herlofsen, aka Frk. Ut ble født for bare to timer siden, det var fort gjort men ganske voldsomt. Hun veide 3790 gram, og jeg husker ikke helt hvor lang hun var. Alt står bra til med oss alle sammen. Ut Junior og meg vet nesten ikke hvor vi skal gjøre av oss, men det finner vi nok snart ut. Takk for all omtanke og masing underveis.

Da Nick Cave slapp sin første roman, And the Ass saw the Angel (eller Da Eselet så Herrens Engel) i 1989, omtrent samtidig som albumet the Good Son markerte den avslutningen på den første delen av karrieren hans som tekstforfatter. Etter 89 skiftet musikken hans forsiktig karakter, fra å være arty og ukontrollert til å være fokusert og skarp. The Bad Seeds spilte ikke skitten kunstrock på brannslukningsapparater lenger. De ble til rockeband og til et storband og senere til et rockeband igjen. Eselet ble minneverdig beskrevet av en anmelder som Faulkners Whistle Down the Wind hvis den hadde blitt fortalt av en stein bluesmusiker. Romanen er en barokk fabel om hillbillier, engler og møkk, ekstrem i sine virkemidler og sine eksesser. Av oss som er fans er den elsket, resten av verden skrøt litt og glemte så Cave som forfatter.

Tjue år senere har han omsider fått ut sin andre roman, og det er på høy tid.  I tillegg til sin uforlignelige låtskriverkanon har han skrevet manuset til filmen the Proposition, regissert av John Hillcoat (aktuell med the Road med Cave som komponist), en av hans faste kumpaner. De har også filmen Ghosts..of the Civil Dead (med Cave som komponist og skuespiller) og flere av Caves beste videoer på samvittigheten.

The Death of Bunny Munro (eller Bunny Munros Død) skulle også opprinnelig bli film, og kan fortsatt bli det, men endte altså opp som oppfølgeren til Eselet. Den illustrerer tydelig forskjellen på Cave som kunster i 1989 og 2009. Den geniale, men skadede og uberegnlige profet og kråkekonge er erstattet av en moden, sylskarp og strømlinjeformet kunstner som har ofret noe av galskapen for sylskarp observasjonsevne og et nattsvart vidd perfeksjonert gjennom tiår.  Noen savner kanskje den Cave som gikk på heroin i Berlin og lagde Tupelo og the Mercy Seat, men som skribent er forhåpentligvis dette bare begynnelsen. Bunny Munros død er et sødmefylt bilkræsj i sakte kino. Med ståpikk.

Bunny Munro er en kortsynt selger av kosmetikk og verdens største horebukk. Sønnen hans, Bunny Junior, er ni år, har et leksikon, fotografisk hukommelse og har en øyesykdom som muligen er i ferd med å gjøre han blind. Den voksne Bunnys psykotiske libido

(fyren må for eksempel kjøre bilen inn i en bakgate for å ta en ronk (runk?) når han hører Kylie Minogues “paean to buggery”, Spinning around. Cave og Minogue er gamle venner, hun har meg bekjent ikke gitt noen indikasjon på hva hun mener om dette)

har ødelagt det meste av sinnet hans. Med Bunny Jr. som kartleser legger Bunny ut på en reise der han forsøker å selge håndkrem, redde sjelen sin og få pult seg sår enda en gang. Vi vet at Bunny ikke kommer fra dette i live, det er i tittelen. Vi skjønner tidlig hvorfor, men ikke hvordan og (siden det jo tross alt er mer enn en Bunny) hvem.

Innledningsvis føles boka pornografisk i sin skildring av en mann hvis mest fremtredende karaktertrekk er et erigert lem med enten en hånd eller en dame på. Det smøres selvfølgelig tjukt på, men samtidig er det foråpentligvis ikke bare meg som føler at det er en kime av sannhet i alt det obskøne. Vi er litt sånn, ikke på langt nær så mye bare. Cave skriver om sex her på samme måte som han har skrevet om Kjærlighet, Gud og Mord tidligere.

Og i Bunny Junior har Cave skapt noe vi sjelden finner i hans univers; håp uten ironi, renhet uten naivitet. Bunny Junior er bokas klart sterkeste person i all sin håpløshet. I det kanskje mest gripende øyeblikket i boka beskriver han for seg selv all bokas horing, drikking, løgn og ondskap som de teite tingene de gærne voksne finner på. Av små barn, fulle folk og aldrende rockestjerner skal man høre sannheten. Du er slettes ikke sikker på at om junior kommer til å overleve boka, men for første gang i Caves forfatterskap føles det som om det gode ikke nødvendigvis må gå under i møtet med mørket. Sønnens nesten grenseløse hengivenhet skildres slik bare en far kan gjøre det.

Hvis det er slik Cave skal fortelle historiene sine fremover kan han godt legge pianoet på hylla.

Eller noe.

Posted in litteratur ]]> http://fredut.wordpress.com/2009/10/14/fred-ut-litt-the-death-of-bunny-munro/feed/ 2 Fred Ut the Death of Bunny Munro http://fredut.wordpress.com/2009/10/13/deep-in-the-woods-a-funeral-is-swingin%c2%b4/ http://fredut.wordpress.com/2009/10/13/deep-in-the-woods-a-funeral-is-swingin%c2%b4/#comments Tue, 13 Oct 2009 15:52:54 +0000 fredut http://fredut.wordpress.com/?p=977 ]]>

(soundtrack for denne posten)

Det er et grunnleggende problem i norsk skole at når noe skal forandres får vi på linoleumsgolvet beskjed om å forandre det. Uten veiledning, uten ressurser, uten tid!

Vi skal bare forandre det. Mobbing skal avskaffes? Bondevik skriver et manifest. For lavt karakternivå? Læreren er faglig for svak. Disiplinproblemer i skolen? Læreren er for utydelig i lederstilen. Eller jobber for lite. Det finnes ikke en mindre verdsatt yrkesgruppe i det norske samfunn i dag.

Det måtte være de stakkars jævlene som jobber i barnevernet. I flere tiår fikk de kjeft fordi de var for aktive. Nå får de kjeft fordi de er for passive. De er enda mer underbemannet enn oss og møter enda mindre takknemlighet. Hver sak de er inne i starter med verdens undergang.

Men det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om.

Jeg skulle egentlig snakke om meg. Men det hjelper meg litt å tro at alle lærere har det slik en gang i blant. Og alle har vel hatt en av de lærerne som det tørna for, som drakk eller stakk av eller gråt eller tok livet av seg eller som bare ble borte uten at noen savnet en av dem.

I dag hadde jeg tenkt å synge en sang om verdiløse menn. Som du sikkert har skjønt allerede så er jeg en av dem. I hvert fall for en stund til.

Mental styrke er å ta en ting av gangen, å konsentrere seg om arbeidsoppgavene sine (som Ole Einar Bjørndalen så treffende pleier å formulere  det). Galskap er å miste perspektivet; å tenke at lodottene bak sofaene er like viktige som menneskeskjebner. Jeg får i blant skryt fra hun som har meg i hus fo at jeg er flink til akkurat det.

Men ikke i dag. I dag forsvinner trærne i skogen;

I dag er jobben min umulig og innsatsen min for dårlig. Jeg er klønete med mennesker, faglig middels, dårlig til å disponere meg, ubrukelig til å formulere meg og jeg ser teit ut når jeg smiler. Ingen har lært noe av meg i dag, ingen har engang moret seg i mine timer i dag. Jeg hadde tusen ting som skulle gjøres og klarte å gjøre tre, alle mislykkede. Hvis noen hadde vært i nærheten av å engasjere seg i mitt virke som lærer ville de sett hva for en vits og en bløffmaker jeg er.

Trærne forsvinner i skogen og skogen blir uendelig mørk og det dukker opp kryp der du ikke bør tråkke på;

Jeg er ikke bare en ubrukelig lærer, jeg er en narsissistisk lus av en ektemann, en oppfarende og amper far og en slapp sønn uten indre driv og ambisjoner. Jeg er en dårlig kompis, en rar nabo og en lett pervertert fyr å sitte ved siden av på bussen. Jeg er apatisk, selvopptatt, svak, i dårlig form, lite attraktiv og ikke minst klager jeg som faen.

Og jeg er en patetisk musiker, en mislykket skribent (i særskilthet en likegyldig, talentløs blogger) og at jeg noen gang skulle ha hatt livets rett er en misforståelse av kosmiske dimensjoner.

Og boka mi blir aldri ferdig, vi får aldri bygd om, Fru Ut og Ut Junior kommer til å bli lei den sure, triste gubben i huset og tuppe ham på hodet ut og den pokkers babyen kommer ALDRI til å komme ut. ALDRI…

Det pleier å være omtrent her at noen drar meg ut av skogen (i dag var det Ut Junior som kom med pokalen han fikk på orienteringa og dunket den litt hardt i hodet mitt). Jeg er jo så heldig at jeg har noen som gjør det. Så begynner jeg å skrive dette, og da hjelper det litt. Jeg har en øl i kjøleskapet jeg straks skal begynne på, det hjelper også.

Men jeg lurer på om det er noe jeg kan gjøre for å slippe slike dager. Jeg skulle gjerne byttet jobb, men jeg trenger pengene og er ikke brukbar til så mye annet tror jeg (hvis noen vil gi meg to hundre og femti tusen eller helst litt mer for et eller annet må de bare ta kontakt). Mindre ansvar hadde sikkert hjulpet, men jeg kan neppe rømme fra hodet mitt uansett. Jeg må fokusere på arbeidsoppgavene mine. Jeg må ta en ting av gangen. Jeg må huske på at det går over. Jeg må huske at det er ikke alltid sånn.

Jeg må se skjellet på konglen på kvisten på greinen til furua, ikke skauen.

Hvis du synes du har lest denne posten før så er det fordi at når det mørkner så skriver jeg, for jeg kan ikke annet. Heh, jeg kan knapt nok det. Og hvis du har vært i de samme krattene som meg så skjønner du.

Kan alle de som føler seg vellykka vær så snill og dra hjem,

vi andre kommer til kvelden, vi må bare finne veien.

Posted in hodet, meta, neineinei ]]> http://fredut.wordpress.com/2009/10/13/deep-in-the-woods-a-funeral-is-swingin%c2%b4/feed/ 7 Fred Ut DSCN0758