Multiøregasme
Du går nedover gata, og plutselig slår det deg; du har gått her, opplevd dette så mange ganger at hver lyd (skoa mot asfalten, bilene, kirkeklokker og måker og fylliker) er så kjent at du når som helst kan skjelne den blant tusen andre. Sett kirkeklokkene langt inne i skogen og du vil kjenne dem igjen.
Vi fyller hodene våre med disse lydene, de er en viktig del av persepsjonen vår av virkeligheten. Men vi bruker dem ikke til noe. Før nå. Det var vel bare et tidsspørsmål før noen laget øredop til oss. Hadde det ikke vært for alle de andre formene for øredop hadde det vel hendt for lenge siden.
Jeg har bestandig vært betatt av generativ musikk, musikk som lager seg selv og forandrer seg villkårlig. Men dette er ikke helt det samme.
Det sitter en liten mikrofon i øretelefonkabelen til iPoden. Den suger inn alt det vi pleide å kalle ambient noise, det vil si all den lyden vi vanligvis ønsker å stenge ute når vi bruker en mikrofon; susing av vind, folk som snakker i bakgrunnen, skoa mot asfalten, biler, kirkeklokker og måker og fylliker. Lydene forvrenges, filtreres og forandres og plutselig er ikke verden helt den samme lenger. Når noen snakker til deg skjønner du ikke hva de sier, men lydene de lager er ulikt noe du har hørt. Ikke alt er vakkert, selvfølgelig, men når er det vel det?
Psykedeliaen er tilbake og denne gangen slipper vi badtrips og overdoser og turer på mentalsykehus. For det er ingen bivirkninger. Tror jeg.
Og om tretti år er det slik vi lager musikken vår, for vi bruker den mer og mer til å stenge verden ute, og til å tas med til et annet sted. Og da er det bedre å få selve verden til å synge.















