Jeg ønsker meg nye lokalpolitikere til jul
Eller en klem.
Den Gigantiske Uillustrerte PodcastPosten ™
Det er år og dag siden jeg har anbefalt podcaster nå. Det virket ikke som om noen hørte på dem, og siden det har det knapt nok blitt flere podjunkier der ute. Spillelisten min har imidlertid blitt så lang at iPoden svært sjelden brukes til musikk. Jeg abonnerer for tiden på 27 aktive podcaster, det vil si nesten halvannen gigabyte (noen av dem er video), eller tjuefire timer og litt. Og alle oppdateres minst en gang i uka, ellers sletter jeg dem. Jeg hører på podcaster minst dobbelt så mye som jeg ser på tv i en gjennomsnittsuke. Trikset er å aldri bevege seg alene uten iPod.
I denne posten vil jeg gå gjennom nesten alle, sortert etter emne, siden jeg vet av erfaring at en gang om et år vil noen google seg hit for å finne noe å lytte på, og da vet man aldri de har bruk for. Lenker finnes et sted til venstre. Jeg presenterer dem i semikvasipseudalfabetisk rekkefølge og graderer dem etter følgende vitenskaplige system:
***=Jeg melder meg frivillig til å vaske, rydde eller å gå tur med bikkja for å få hørt på disse hver uke. De kan også få meg til å sykle til jobb i sidelengs regnvær.
**=Jeg blir litt furten hvis ikke jeg rekker disse, men sovner jeg til dem om kvelden trenger jeg ikke spole meg tilbake neste morgen.
*=Reservebenken. Her har vi noen musikkpodcaster hvis jeg skulle føle for det, og andre pålitelige programmer hvis jeg ikke skulle få oppdatert på noen dager. Det er fortsatt snakk om ypperste kvalitet.
1) DIVERSE
Comic Geek Speak (*)
Ingen kan mer om tegneserier enn disse gutta, og ingen podcaster vel så ofte og så lenge heller. Før holdt de på i timesvis, når har de strammet inn på formatet og lar ofte episodene ha temaer. De har skylda for at tegneseriehylla mi har begynt å bule utover, og vil helt sikkert gjøre det samme med deg.
Diggnation (**)
Herrene Kevin Rose og Alex Albrecht går gjennom de heiteste artiklene på digg.com med hovedvekt på de litt teite. Som oftest aller morsomst når de snakker om noe helt annet. De drikker øl også, og blir bedre jo fullerer de blir. Liveepisoden fra Amsterdam er et høydepunkt i så måte. Aller best på video.
Totally Rad Show (*)
Alex Albrecht fra DiggNation ble bragt inn for å få litt orden på gamle GeekDrome og resultatet ble the Totally Rad Show. Hver uke dekker de film, spill og en og annen tegneserie. Diskusjonen når ikke de mer spesialiserte podcastene til knærne, men videoversjonen burde være obligatorisk for alle norske produsenter som forsøker å lage TV om film eller dataspill. Sånn gjør man det. Akkurat sånn.
You Look Nice Today (*)
Merkelig pludrehumorpodcast der programlederne først og fremst forsøker å finne en måte å tjene penger på, men ofte ender opp med å diskutere ingenting en god stund. En slags surrealistisk amerikansk Herreavdelingen (som også er en fin podcast forresten).
2) FILM
CinemaBlend Weekly Blend(*)
Er den streiteste filmpodcasten jeg hører på, mest for å få kommentarene deres til ukas billettsalg i USA, men også for en og annen perle fra co-host extraordinaire Margaret Williams. Filmdagboksjef Asbjørns favorittfilmpodcast sist jeg sjekka.
FIimspotting (***)
Etter at Adam Kempenaars makker Sam Van Hallgren ble byttet ut med den mye mer folkelige skuespillerspiren Matty “Ballgame” Robinson har Filmspotting blitt mye mer underholdende, selv om formatet er like strengt som tidligere. Hvis du prøvde deg for et år eller to siden og syntes det hele var litt tørt skylder du dem en ny sjanse.
IGN DVD Digigods (***)
Min nye storfavoritt blant filmpodcaster. Herrene Wade Major og Mark Keizer går gjennom ukas nye DVDer på sone 1 ispedd drittslenging, gode innsidehistorier fra hollywood (begge har produsenterfaring spesielt fra tv) og dårlig humor. For sofafilmantroper som meg er dette nydelig, selv om de aldri rekker de utenlandske filmen fordi de må klage på at det har kommet ENDA EN forbasket CSI-boks.
Mark Kermodes movie Reviews (***)
Er så bra at doktoren har fått sin egen post her. Nok sagt.
The Movie Blog Uncut(**)
John Campea og Doug Nagy har flyttet til Los Angeles, og selv om formatet er litt mer strømlinjeformet enn i glansperioden i Canada er de fortsatt best på å kommentere det som skjer i filmverdenen akkurat der og da. Noen må ha funnet medikamenter som bremser ham, for langtidsfraværet av Nagys geniale rants koster MBU en stjerne.
3) MUSIKK
Desi Hits Bollywood Show / Southside / Bollywood Bar Stewards (*)
Musikalsk karri for de dagene det må være litt fart i sakene. Ikke alt er like fint, selvfølgelig, men når indisk pop er på er det ingenting som er finere. Det ispedde sladderet hjelper meg med å holde litt oversikt over hva som skjer i verdens største filmindustri.
The Dub Show (**)
Må jeg stresse ned, puste ut, få sove på et ukjent sted eller rett og slett koble ut hjernen for en stund er en drøy halvtime med fersk Dub essensielt. Ny dose hver uke.
Goodshit Radio (*)
Den eneste norske podcasten på iPoden min for tiden er dj Don Martin (Gatas Parlament) og kompanis ukentlige halvannen time med hiphop. Mye, mye, mye bedre enn National Rap Show (som forresten ikke podkastes heller).
4) NYHETSBILDET (på en måte)
The Bugle (***)
Andy Saltzman i London og John Oliver går gjennom alle globale nyheter du trenger i den eneste lydavisa for en visuell verden, og det er så morsomt at det er vanskelig å sette ord på det. At dette produseres for ærverdige gamle the Times er uforståelig, for her dette er villere og morsommere enn John Olivers mest kjente arbeidsgiver, the Daily Show. Du trenger egentlig ikke gjøre så mye mer enn å høre på the Bugle for å finne ut hva som skjer i verden. Dessuten får du Hotties From History, og alle delene av the Bugle som går rett i søpla, og de beste leserinnleggene som finnes. Standarden på lytterne sier litt om standarden på the Bugle, så hvis du ikke får noe ut av dette kan jeg ikke gjøre noe for deg. Ha et hyggelig liv.
the Larry King Podcast (*)
Larry King Live, rett og slett. Kjekt for meg som ikke har CNN.
Le Show (**)
Harry Shearer, kjent blant annet som bassisten i Spinal Tap og Smithers i Simpsons, forteller hver uke amerika (og oss) nyhetene ingen gir oss, spesielt fra krigen mot terror. Innimellom kjører han fantastiske parodier på alt og alle, med faste Clinton, Bush og Cheney-segmenter. Lurer på hva han skal gjøre når Dubyas tid er omme.
Newsquiz / The Now Show (***)
Newsquiz er BBCs versjon av Nytt på Nytt, litt mer engelsk i formen. Det virker som om snippen er i overkant stiv helt til man hører hva panelet faktisk snakker om. Newsquiz alternerer med fantastiske the Now Show, en slags standupversjon av Hallo i Uken. Veldig, veldig gøy.
No Agenda (***)
Adam Curry fant opp podcastformatet i sin tid, og er en dyktig ranter og lett paranoid konspirasjonsteoretiker. Her har han med seg den småsure techguruen John C. Dvorak, og sammen er de så kyniske, paranoide og morsomme at det er vanskelig å slå av. Tar man dem 100% på alvor får man mest lyst til å bygge en bunker og ikke forlate den før det hele er over, men for oss som heller ikke tar de som ikke tar noe for god fisk for fod fisk (hvis du skjønner) er underholdningsverdien svært stor.
Wait Wait…Don´t tell Me (**)
Den Amerikanske statsradioens NPRs satiriske nyhetsshow (ligner litt på Nytt på Nytt dette her også) er mindre pompøst enn Newsquiz, men mer strømlinjeformet og omtrent like morsomt. Kjendisgjester som Tom Hanks, Weird Al Yankovic, Henry Rollins og Moby ser ut til å kose seg med å svare på ting de ikke kan noe som helst om i Not My Job – Segmentet.
5) Tech / Gaming
IGN Nintendo VoiceChat (**)
Nintendoveteran Matt Cassamassina er kanskje den største autoriteten på Nintendo utenfor Japan, og sammen med Mark Bozon går han seriøst til verket i gjennomgangen av alt Nintendorelatert. Har du aldri likt bebartede italienske rørleggere med uklar seksuell legning kan du med fordel droppe denne.
IGN GameScoop(**)
IGNs generelle spillpodcast er usakelig, tøysete og periodevis litt informativ.
IGN Retrocity (*)
Litt tørt men likevel fint om retrogaming, komplett med deilige spillsoundtrack fra åttitallet og fremover.
Net@Night (**)
Enda mer fra TwiT-nettverket, her dreier det seg først og fremst om hva som er nytt og spennende på nettet.
MacBreak Weekly (***)
TwiT (se under)-guru Leo Laportes Macpodcast. Egentlig helt lik TwiT, bare med mer Applestoff. Alltid gode tips for å fylle opp macen eller iPoden.
ScreenCastsOnline (*)
Videoopplæring i diverse osX-programmer. Kjekt i blant. Betalingsversjonen (som jeg ikke har prøvd) gir deg videotips til det aller meste du kunne finne på å gjøre med din Mac.
TwiT (This Week in Tech) (***)
Leo Laporte er en gammel techguru fra diverse tv- og radioprogrammer. Nå driver han TWIT, en enmanns radiokanal som sender omtrent ti timer om dagen. TWIT er flaggskipet blant podcastene hans, her diskuteres alt av technyheter av et alltid engasjert panel. Surpompen John C. Dvorak er ofte med her også. Essensielt for alle som forsøker å henge med på shit.
Og hvis du har kommet deg helt ned hit er det god mulighet for at du hører på en podcast eller to, så har du noen tips til hvordan jeg kan bytte ut noen enstjernere med trestjernere lar du vel høre fra deg i kommentarfeltet?
Massakerteater
Fred Uts Filmpod #004 – Massakerteater
Ny konkurranse, litt lettere denne gangen. Du kan vinne den helt ålreite Bollywoodfilmen Satya, eller bare heder og ære hvis du ønsker det. Du må rett og slett kjenne igjen filmene fru Ut og jeg har massakrert. Svar sendes til gigaloffALFAKRØLLcTOiDOTTnett. Med unnskyldninger til geniene på Filmspotting, som kom opp med dette konseptet.
Sukiyaki Western Django
Som er akkurat så morsom som den høres ut, og anbefales på det sterkeste. Samuraiwestern med skuespillere som snakker engelsk uten å kunne språket. En del hissige actionøyeblikk og mye humor. Det er ikke meningen at dette skal tas alvorlig; en klok fyr skrev at Takashi Miikes versjon av satire går ut på å sette en spotlight på det han skal kødde med for så å stikke det med gaffel. Stiligere easternwestern enn denne kommer ikke jeg til å se i år. Trailer.
Battlestar Galactica: Razor
Solid, overraskende kompleks, spennende og ekstremt grim sidehistorie som vel ikke hadde trengt å eksistere. Men jeg er glad for at den gjør det. Den foregår før sesong tre, for de som lurer. Trailer.
Satya
Første halvdel av denne gangsterfilmen fra en av Bollywoods storheter, RamGopal Varma, er et mesterstykke: En klassisk slikblejeggangster-historie som på sitt beste kunne ha vært laget av en indisk Scorsese. Så kommer den obligatoriske kjærlighetshistorien, og etter omtrent to timer drukner filmen i klisjeer. Karakterene er interessante hele veien, slutten passende tragisk og enkelte scener i andre akt er på nivå med innledningen. Men alt i alt er dette bare nesten. Minus for et veldig irriterende soundtrack, og da mener jeg ikke sangnumrene. De er fine.
Konkurransetid! (Fred Uts Filmpod #003)
Skulle ikke være mer å si, egentlig. Youtubekontoen min funket ikke, animasjoner ble fjernet og bilder og lyd kom stygt ut av synk, men det er vel ikke så mye hjelp å få av bildene uansett. Det blir sikkert bedre neste gang. Her er’n i hvert fall:
Og her er linken jeg nevnte såvidt.
Fred Uts Filmpod #002
Dårlige ideer
Denne gangen diskuterer vi filmrelaterte dårlige ideer og kommer blant annet innom Paris Hilton, Starship Troopers, Jar Jar Binks, HDformatkrigen, Keanu Reeves…
Litt tekniske problemer denne gangen, de skyldes delvis at mobiltelefonen min plutselig er full av cola.
Fred Uts Filmpod #001
I episode #001
Bollywood, hvorfor vi liker sånt, anbefalte skuespillere og filmer, diverse tull og tøys – Konkurranse
Noen folk og filmer vi nevner:
Big B
SRK
Aamir Khan
Baby B
Saif Ali Khan
Aishwarya Rai
Preity Zinta
Fred Uts Filmpod – Pilotepisode
Siden det ikke ble noe Bollywood på oss i dag kan jeg like gjerne laste opp dette. Dette er pilotepisoden av min og de som gidder å være med(Fru Ut)s nye podcast. Gimmicken er at alt fra innspilling til opplasting gjøres over mobiltelefon, uten redigering. Nå har jeg jukset litt denne gangen og lagt ut fila et annet sted enn der de andre kommer til å havne (oppstartsproblemer med programvaren min), men jeg har ikke redigert. Fila ble vel stor, så de ordentlige podcastene kommer til å bli kortere og av enda litt dårligere teknisk kvalitet. Men piloten er jo ofte større og dyrere enn serien.
FUF#0 inneholder
Hei og hallo * På kino * Så lite kan vi om Bergmann og Antonioni * Så lite vet vi om skuespillerne i Watchmen/såå lenge klarer vi å prate om dem likevel * Fantasytrailere * Fru Ut om Volver * Adios (endelig!)
Solskinn og soul, en aning soul i hvert fall
Sunshine
Å sove før midnatt er planen og klokka er allerede halv, så her må det gå unna:
Herrene Boyle og Garlands film om en gjeng astronauter som må sprenge en bombe i sola for å starte den igjen har fått mye skryt, og det er forsåvidt ikke så vanskelig å se hvorfor. Den er innimellom svært vakker i sin soldyrkelse (til tross for en god del masete overredigering)både på bilde- og lydsiden, og skummel som en Aphex Twin-video når det trengs (nå synes ikke alle at Aphex Twin-videoer nødvendigvis er skumle, men det er forsåvidt en del av poenget). Avslutningen av oppdraget er ikke overtydelig. Skuespillerne er solide.
Men: her er
10 ting du vil se i løpet av Sunshine
(hvis du ikke vil vite NOE om filmen slutter du å lese her, jeg avslører ikke noe viktig):
.
.
.
.
.
.
.
.
.
-Alle folka (muligens unntatt en) ombord vil vise seg å være inkompetente, syke i hodet eller i det minste helt uten troverdighet i jobben sin.
-De kommer også til å dø en etter en, og veldig få vil være igjen til slutt.
-Minst en av dem kommer til å ofre seg heltemodig for å reparere noe.
-Minst en av dem spiller inn noe på bånd som kommer om igjen rett før rulleteksten.
-Den snakkende datamaskinen kommer til å svikte.
-Men ikke før den har vist oss massevis av underlig vektorgrafikk som ser ut som det kommer fra åttitallet som raser forbi i et voldsomt tempo men som alle av en eller annen grunn ser ut til å forstå fullstendig.
-Noen kommer til å bli kastet gjennom en luftsluse.
-Og verdensrommet er fullt av lyd selv om lyd ikke eksisterer i vakum.
-Vi får hagen som produserer oksygen omhyggelig introdusert, så mannskapet kommer selvfølgelig til å slippe opp for oksygen.
-Det er noe skummelt på det andre skipet.
Klisjeer er klisjeer, selv om du filmer dem rart. Noen steder gjøres det artige vrier, andre steder synker det hele som en stein (særlig en del av dialogen er tungt fordøyelig). Og en annen ting; skal man først stjele fra alle bra sf-filmer man vet om er det lurt å droppe Event Horizon.
Sunshine har sine solide sider, men den er ikke halvparten så smart eller så bra som alle sier. Hvis det er dette som kalles klassisk science fiction i 2007 er verdens undergang nærmere enn jeg trodde. Skuff.
Tjue minutter: Æsj. Trodde jeg var kjappere enn dette. Nå spiste jeg riktignok samtidig, men likevel.
Ray
Det er godt mulig mora til Ray dukket opp i hodet hans og forklarte han hvor skapet sto da han var på avvenning, men det trenger ikke å bety at det funker på film. Og er det lov å si at en god del Ray Charles’ musikk etter Atlantic-tiden, selv om den er teknisk briljant, folkelig og farveblind, er litt kjedelig?
Det som likevel gjør Ray god del bedre enn Walk the Line, som den ligner både i positiv (sterke skuespillerprestasjoner fra blant andre Jamie Foxx som Ray og Huey og Riley fra Boondocks som mora hans) , fet bruk av musikk) og negativ (klønete avslutning, forsøk på å plassere et liv på en standard hollywoodspenningskurve) forstand, er at det hele er satt sammen av folk som skjønner musikken, ikke bare liker den.
Dessuten
Black Godfather, som er den første blaxploitationfilmen jeg har sett som er skikkelig dårlig. Musikken, dressene og den sampletastiske sjargongen er på plass, like fullt er dette en tullefilm med et budsjett så lavt at man i steden for å vise bandekrigen på gata bare kan vise to-tre personer på et kontor som snakker om den. Skal du se en alternativ versjon av Gudfaren er Bollywoodversjonen langt å foretrekke.
__________________________________
LEARN HINDI FROM BOLLYWOOD MOVIES
En for Bollywoodsegmentet (Anne, Tor Andre og Fru Ut, med andre ord) dette. Jeg dumpet over denne på iTunes og syntes det hørtes ut som en morsom ide (jeg har hatt stor glede av tretimers lydbokkurs i japansk når jeg ser japanske filmer).
Det viste seg derimot at dette ikke var en lettvinn måte å lære hindi på, men en fryktelig morsom satire over indisk kultur, bollywood og vestlige fordommer mot disse. Episodene er på under ti minutter av gangen, og jeg er i full gang med å laste dem ned og samle dem på CDer. Samtidig risikerer du både å lære litt hindi og å få høre hissige musikklipp fra filmer du aldri kommer til å se. Tor Andre, du vet hva du har å gjøre.
En Helt Vanlig Post hvori tre Potensielle Klassikere Gjennomgås, for en gangs skyld litt Ordknapt
Caché / Skjult
Ligner en giallo (bortsett fra at den ikke er spesielt blodig eller italiensk og at den ikke har kul musikk; faktisk har den ikke musikk i det hele tatt) i kunstfilminnpakning.
Bortsett fra noen virtuose ting her og der (hva er overvåkningsvideoer og hva er den faktiske filmen vi ser?) ser den ut som en middels detektimeepisode. Kvalitetshåndverk i alle ledd, men mer treg enn dyp. Grei nok, overvurdert.
Mountain Patrol – Kekexili
Det meste er sagt andre steder, jeg slutter meg til. Tragisk økologisk western i verdens aller mest golde landskap. Nydelig. Føles som en dokumentar. Tenk på disse folkene neste gang du irriterer deg over piggdekkavgifter, CO2-kvoter og Melkekartonger i grønn dunk.
Children of Men
Fantastisk iscenesetting av dystopisk England klarer sammen med gnistrende foto og flotte skuespillerprestasjoner å kompensere for et manus som svikter nå og da. Minst en monolog for mye. Jeg skjønte at de kom seg ut av huset, men hvorfor fikk de bare gå sin vei?
Litt 28 Days Later, men mye bedre. Av de tre filmene jeg gledet meg mest til i første kvartal (Marie Antoinette, Pan’s Labyrinth) er dette den svakeste, men den anbefales likevel sterkt.
_________________
Et par småting bare:
Det har aldri vært snakk om noe annet enn at herrene Bangsmoen, Olsen og Spydslaug (tidligere herrene Gbang, The Man with the Plan og Dj TokyoBoogie) topper filmbloggernes elitedivisjon. Etter å ha kikket lengselsfullt etter hverander i lengre tid har endelig D7U og Gjemmestedet slått seg sammen, og resultatet er FILMANTROP.NET . Familien Ut gratulererer og håper et fortsatt samarbeidsklima preget av gode filmdiskusjoner ispedd forsiktig kødding.
Ellers har lenkelista i høyremargen fått et nytt medlem, Bygdefjompen og hans filmguide er mye bedre enn navnet tilsier.
Og siden vi først er inne på nye skribenter; Kompis og Katakombeveteran Haakon bygger hus, og har samtidig kastet seg ut i bloggosfæren med The Evjens. Morsomst for de som bygger, kanskje, men han skriver jaggu godt også.
Og et forsinket gratulerer med lille Jacob, Karen og Joakim! Jeg har det fra sikre kilder at han ikke er kalt opp etter filmbloggeren fra Trøinndelagen.
Det skulle vel være det.
_________________
Lenge siden sist jeg har skrevet om podcaster også, her er imidlertid to filmrelaterte som fortjener sin egen plass. Britisk invasjon! Og snart er filmantropene på lufta også, sies det…
MARK KERMODE
Den godeste doktoren er en av englands mest notoriske filmanmeldere, og prater slik jeg liker det; saklig med en smule mangel på folkeskikk i bunnen. Har sklidd opp som den nest beste filmpodcasten etter the Movie Blog for meg.
MONDO MOVIES PODCAST
Folka på Mondo Movies er like siviliserte i tonen som herrene på Filmspotting, men diskuterer like gjerne kannibalfilmer som obskure Altmanklassikere fra søttitallet. Trivelig.
Vektorgrafikk, LED-klokker og analoge synther. Mmm. Og Boondocks igjen!
FILMER SETT SIDEN SIST:
The Boondocks 1.11-1.15
En morsom La-oss-kidnappe-Oprah-episode. En litt døll en om bæssfar under krigen og en ok en om Riley som Tagger. Deretter følger to av de aller beste episodene i sesongen; en glimrende variant av Do the Right Thing kalt the Block is Hot, og en rørende avslutningsepisode – The Passion of revernd Ruckus, der nesten alle temaene i sesong en er på plass: Politikk, ensomhet, fortvilelse og satire som er skarpere og morsommere enn man kan forvente av en halvtimes TV-episode. Boondocks er rett og slett konge. Sintere, skarpere og mer voksent enn noen animert TV-serie.
Noen klipp fra sesong 1: Intro, Broderlig Kjærlighet-kung fu style, Riley forsvarer R. Kelly ,Huey muntrer opp Jasmin, A Pimp named Slickback, Nigga moment…
Escape from New York
Dette var snadder. Skjebnen ville at mine og John Carpenters veier skulle krysses igjen, bare en snau uke etter at jeg slaktet Dark Star. Kurt Russel spiller Solid snake…eh… Snake Plissken, straffedømt Spesialstyrkeveteran med dårlige holdninger og råttent temperament, som må redde presidenten som har kræsjet flyet sitt i verdens farligste fengsel: Manhattan. Høykonsept så det holder.
Filmen er akkurat like tøff som den høres ut. Dette er Carpenters mest ambisiøse film i forhold til hvor stor skala den foregår på, og han får til en del veldig flotte panoramaer med enkle virkemidler. Skurkene er skikkelig syke. Isaac Hayes, Truck Turner himself er kul, og diverse halvkjente ansikter gjør små opptredener minneverdige. Og vi får ekstra kakepynt i form av produksjonsdesign som har blitt gammel på en ekstremt verdig måte; Lyssetting (sjekk bildet av Snake i lyset av instrumentpanelene over), musikk, alle dataskjermer og masse andre småting minner oss på at ikke alt på åttitallet var stygt. Og som vanlig er musikken en nytelse.
Finfin film, og dermed har vi i hvert fall
FEM FILMER AV JOHN CARPENTER DU BØR SE FØR DU DAUER
Selv om jeg bare har sett fire av dem. Alt han har satt navnet sitt på etter In the Mouth of Madness bør i hvert fall skys som pesten, og Ghosts of Mars fortjener en plass i den eksklusive ringen av helvete der Speed 2, Species 2, Beverly Hills Cop 3 og alt med Wes Craven presents i tittelen ligger og råtner.
05) Big Trouble in Little China
Denne har jeg ikke sett, men etter Escape er jeg klar for enda en dose 80-talls Carpenter & Russel. En helt annen film dette, som mange er veldig glade i. They Live er det også mange som liker, men jeg har mer lyst til å se denne.
04) Halloween
Ikke så mange hadde laget denne før ham, men du verden så mange som har gjort det etterpå. Se den for sekvensene der Michael Myers lusker på Jamie Lee Curtis & Co på høylys dag, og ta gjerne med den Carpenter-produserte toern også. Men stopp for all del der.
03 The Thing
Carpenters mest strømlinjeformede film blir litt for Alien-aktig for meg innimellom, men det er en grunn til at spesialeffektene her er legendariske. Kurt Russel er med her også.
02 Escape From New York
Altfor sjelden ser man den amerikanske presidenten få så mye fik.
01 The Fog
Fordi jeg så den i en meget lettpåvirkelig alder. En teknisk rufsete film med skikkelig eventyrplot i tradisjon med Lovecraft og Amando Di Ossorio. Jeg digger greia med at Adrianne Barbeau sitter i fyrtårnet sitt og kommenterer tåkas bevegelser, synes Jamie Lee Curtis er mindre endimensjonal enn vanlig, og synes i det hele tatt at balansen mellom det psykologiske i Halloween og det overnaturlige i de senere filmene hans er perfekt her. Jeg ser svakhetene i denne, men elsker den likevel. Nyversjonen snakker vi ikke om.
________________________________________________
Fred Ut – autorisert Podcast #6: Cinemablend
Nå som Filmspotting har trappet ned til en sending i uka og Doug Nagy har forlatt the Movie Blog har Cinemablend tilkjempet seg fast plass på IPoden. De konsentrerer seg om nyheter, hvilken film som tjente hva og sånt, og er vel nesten de flinkeste på nettet på akkurat det. Og lett mannevonde Margaret Williams er morsom så det holder også.
Både dverger og stormannsgale begynner nederst
FILMER SETT SIDEN SIST:
My Best Fiend
Fru ut: “En veldig bra film om to sære filmmennesker som jeg er glad jeg ikke kjenner.”
Even Dwarfs started small
Mere Herzog; som nevnt blir det mye sånt framover.
På en avsidesliggende institusjon bestemmer de innsatte/pasientene/elevene/hvadetmåttevære seg for å gjøre opprør. De løper rundt og gjør faenskap (hærverk, dyreplageri, trakassering av blinde, lesing av pornoblader, riving av palmetrær etc.). Og det er det. Åpningsscenen i filmen viser at opprørerne har blitt tatt av politiet, så vi vet at de ikke oppnår noe annet en noen timers frihet og anarki. At tiden går vises ved at vi fra tid til annen ser en hane som er i ferd med å fortære en død høne. Alle menneskene i filmen spilles av dverger.
Denne filmen er fascinerende på mange måter. Herzog hadde sikkert en dypere symbolikk i tankene (noe om individer som ikke klarer å tilpasse seg omverdenen, og om barns iboende opprørstrang kanskje?), men det er først og fremst morsomt å følge opprørernes påfunn, og hovedpersonen Hubert, spilt av Helmut Döring, har filmhistoriens morsomste/skumleste latter. Det er ikke vanskelig å le med. Döring måtte da også, i følge Herzog, le til det føltes som om han skulle dø. For å vise sin sympati med de hardt prøvede skuespillerne lovet Herzog å kaste seg oppi noen kaktuser når filmen var ferdig, han har fortsatt nåler i beinet.
Ikke noen gjennomsnittsfilm dette, altså. Om filmen er en mørk lytehumoristisk satire eller en feiring av et øyeblikks frihet avhenger av brillene filmen sees med. Litt Freaks, litt Jackass (ja, Jackass!), litt John Waters, alt sammen filtrert gjennom hodet til en regissør som jeg skal slutte å slenge ut superlativer om i hytt og pine. Ikke hans sterkeste film, men som vanlig finnes det ikke en film som er i nærheten av å ligne på denne.
Men å korsfeste apekatter er ikke pent.
Overnight
Troy Duffy, som egentlig kom til LA for å gjøre lykke med bandet sitt, ble øyeblikkelig kjendis midt på nittitallet da Harvey Weinstein ga ham tidenes sjanse til å regissere The Boondock Saints, en film Duffy hadde skrevet selv, med et budsjett på femten millioner dollar. Bandet skulle lage filmmusikken, og fordi det er sånn Weinstein er, fikk Duffy stambaren sin (et litt slitent vannhull som dermed ble et in-sted i Hollywood for en kort stund) med på kjøpet. Alt som skjer med Duffy og bandet hans de neste årene dokumenteres av to kompiser som er bandets managere når filmen starter. Det går ikke så bra, men det er litt av en røverhistorie. Sannelig har jeg sett mange bra dokumentarfilmer de siste årene.
Duffy er slettes ikke noen sympatisk figur, men at fyren både kan skrive, prate for seg og (utrolig nok) regissere er det liten tvil om. Det kan virke som om påstandene hans om at folkene rundt ham neppe hadde kommet noen vei på egenhånd er riktige. Og det er viktig å ikke glemme at folka bak denne filmen slettes ikke er nøytrale observatører, selv om de ikke på noen måte forsøker å skjule sin rolle i hendelsene som dokumenteres. Det er også et veldokumentert faktum at Harvey Weinstein er en mektig mann som lett kan oppfattes som en kødd.
Likevel er det ikke noen tvil om at kvasirikdom og semiberømmelse gikk skikkelig til hodet på Duffy, og at mannen fikk alt noen filmkunstner/musiker kunne ønske seg for så å rote det bort takket være et ego på størrelse med den nordlige halvkule. Og folkene i kretsen rundt ham ble med i dragsuget. Scenene fra Duffys pub fikk meg til å savne mitt gamle stamsted i Scheen, samtidig som jeg er glad for at ikke noen av alle de ekstremt talentfulle folka som vanket der opplevde noe lignende. I noen sammenhenger er det bedre å viskes bort enn å brenne ut. Skål.
______________________
Fred Ut-sertifisert Podcaster #5: Wait Wait…Don’t tell me!
Amerikansk public radio – variant av Nytt på Nytt. Kjekk måte å følge med på det amerikanske nyhetsbildet på samtidig som man humrer konstant. Akkurat denne uka kjører de årskavalkade også, så dette er en ypperlig sjanse til å hive seg på.
______________________
Reiser en uke til Danmark på Lørdag, så neste uke blir det neppe noe særlig blogging selv om det nok blir en del film. Mulig jeg rekker en post til før det, hvis ikke snakkes vi senere.
En liten oppdatering blant fotballkampene (heia Ghana).
FILMER SETT SIDEN SIST:
Heathers
Med skoleelevene mine. Ikke en så stor suksess som the Rising, Monty Python eller Ping Pong, men en liten hard kjerne likte den svært så godt. Er den litt for lang? Tidligere anmeldt her.
Sunset Boulevard
Med informativt kommentarspor fra forfatteren av en biografi om Billy Wilder. Tidligere såvidt anmeldt her.
the Merchant of Venice
Fru Ut mente det var noe av det beste hun hadde sett på en lang stund. Tidligere anmeldt her.
_________________________________________________________________
Nytt (med en liten eim av agurk?)
Uwe Boll
Superkalkunregissøren har sagt at han er klar til å sloss (bokse) mot fem av sine argeste kritikere i forbindelse med filmingen av hans siste opus, Postal. Todd på Twitch er klar som et egg.
Curse of the Golden Flower
Tidligere kjent som the City of Golden Armour. Dette er Zhang Yimous seneste kungfufilm, og Monkeypeaches gjør som vanlig en glimrende jobb med å holde oss oppdatert.
Clerks II
Harry Knowles har sett den og anmelder den i klassisk AICN-stil. Sjekk Nacho Libre-anmeldelsen hans også når du er bortom. Det bildet var skummelt.
D7U og Gjemmestedet
har inngått partnerskap. De har i hvert fall gått sammen om et splitter nytt forum. Alle filmgeeker oppfordres herved til å melde seg inn nå og være med på å bygge opp norges beste filmforum fra starten av. Er dette første skritt på veien til en full fusjon mellom norges to beste filmblogger? Er det det? Hmm?
Everybody Poops
Regissøren av The Aristocrats, Paul Provenza, har skaffet seg rettighetene til barneboka Everybody Poops, som rett og slett handler om å bæsje. Provenza uttalte nylig på amerikansk radio at mulighetene for produktplassering var nærmest uendelige. For min del holdt det med boka om Den lille Moldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans.
_________________________________________________________
Trailerpark
FEARLESS
Mens vi venter på at denne skal gjøre seg ferdige på amerikanske kinoer så vi kan få en DVD med engelsk tekst: her er den amerikanske traileren.
BORAT
Fantastisk. Og dette her er, tro det eller ei, Borats offisielle hjemmeside.
JADE WARRIOR
Finskprodusert kung fu som foregår i kina? Tøøøft. Hvorfor er det aldri noen i Norge som finner på sånt?
THE SCIENCE OF SLEEP
Huh?
WOLFHOUND
De har mast om denne på Twitch i et år nå, og nå begynner jeg å se hvorfor.
BROTHERS OF THE HEAD
Folkene bak Terry Gilliam-dokumentarene the Hamster Factor og Lost in La Mancha spillefilmdeuterer med denne rare filmen om siamesiske tvillinger som spiller pønk. Stilig.
_________________________________
Fred Ut-Sertifisert Podcast #3: The Movie Blog
Nettets eldste filmpodcast er også den morsomste, mye takket være samspillet mellom påståelige, lett pompøse John Campea og forholdsvis sinnssyke Doug Nagee. Andre har sikkert mer greie på film, men ingen er like underholdende.
Ran, mord og Podcaster
FILMER SETT SIDEN SIST:
Stander
André Stander er en politimann i Soweto i andre halvdel av 70-tallet som er i ferd med å få livet sitt ødelagt av jobben sin. En dag alle de andre på stasjonen er ute og banker svarte demonstranter går Stander inn i banken rett ned i gata og raner den, bare for å vise at han kan. Dette er basert på en sann historie; alt i alt ranet Stander et tyvetalls banker mens han var politimann og et førtitalls senere. Han opparbeidet seg også et lite folkeheltstempel for sin ekstreme frekkhet. Et sted i filmen skryter banksjefen i en av bankene Stander ranet til en tv-reporter av at han hadde gjemt unna en del penger, dermed tar bankranerne en ny tur til samme bank litt senere på dagen…
Stander er både en kritikk mot Sør-Afrika under Apartheid, en skildring av en plaget og ensom mann som mister grepet og en actionkomedie samtidig, og de forskjellige sidene av filmen gnisser mot hverandre. De politiske sidene av filmen føles litt kunstige, og de action- og komediesekvensene føles mest av alt triste. Biljakter og dumdristige bankran mister sjarmen med Standers tragiske skikkelse i sentrum.
Du aner hele tiden at selv om han er frekkere og tøffere enn de fleste er det hele en fasade; Stander kommer aldri til å bli lykkelig, han kommer aldri til å forandre landet sitt og han kommer ikke til å stoppe før noen omsider er barmhjertige nok til å gi ham en kule i bakhodet. Thomas Janes prestasjon i rollen som André Stander redder filmen og binder de forskjellige delene sammen. Han er tøff, sexy, kul og ødelagt, en syk mann i et sykt land som skjuler seg bak solbriller og et stivt smil.
Selv om jeg har nevnt en del ting jeg ikke syntes satt helt er Stander absolutt verdt å se. Et fargerikt postkort fra et sted, en tid (70-tallsstilen minner mest av alt om Sabotage-videoen til Beastie Boys) og en mann vi neppe ser maken til. Og godt er det.
Dick Tracy, Detective
Heldigvis er ikke alle actionfilmer like mørke; det fantes en tid da menn var menn, og hadde kule hatter og røyket sigaretter og alle skurker var stygge og alle snakket med tøft gangsterspråk og skjøt med maskinpistol og kjørte kule biler og gjorde alle de andre tøffe tingene du kan se i Miller’s Crossing.
I virkeligheten var nok ikke filmene såå tøffe på tredvetallet heller, men en drøy time i Dick Tracys selvskap var helt ok. Selv om Tracy har fint lite med sitt tegneseriealterego å gjøre. Jeg skal i hvert fall se Dick Tracy Meets Gruesome (med Boris Karloff)også i løpet av sommeren.
__________________________________________
Trailerparken
Alatriste
Det er rolige tider både i trailerparken og ellers i filmnyhetsverdenen, men Viggo Mortensen som spansk sverdsvinger er kanskje verdt en titt?
__________________________________________
Fred Ut -sertifisert Podcast #1: FILMSPOTTING
Tidligere kjent som Cinecast. Herrene Kempenar og Hallgrens dannede diskursjer om film av alle slag får æren av å innlede denne faste spalten fordi de akkurat nå har begynt på en Herzog/Kinski-maraton som vil interessere mange. Ellers driver de med anmeldelser, flotte topp 10-lister og annet filmrelatert. Oppdateres to ganger i uka.
___________________________________________
"At least Jamie Foxx has the sense to crash into a mountain fifteen minutes into the film…"
FILMER SETT SIDEN SIST:
Oldboy, The Transporter 2
Jeg har familiefri i helgen, og det betyr som oftest at jeg drar for alle gardiner, legger meg på sofaen, stapper i meg godteri og ser film til jeg pådrar meg hjerteattack og liggesår. Litt ute på søndag begynner jeg å glemme hvordan man snakker, men da kommer Fru Ut og Ut jr. hjem og får meg i mental og (i hvertfall delvis) fysisk balanse igjen. Så er jeg klar for noen nye uker ute i den virkelige verden.
Denne helgen begynte med at Hr. Gisholt og jeg så Oldboy og the Transporter 2, etter hr. Gisholts ønske. Han likte Oldboy, og etter å ha bestukket meg med noen ølbokser (han liker ikke øl, men det ligger ofte sånt igjen i kjøleskapet hans) prøvde vi oss på Transporter 2. Jø og fyse (takk til Kjell Aukrust) for en drittfilm. Jeg slakter sjelden film, rett og slett fordi jeg sørger for å unngå film jeg tror kan være dårlig, men dette er det mest skrotne jeg har sett på flere år. Og Hollywood lurer på hvorfor folk går mindre på kino. Denne filmen hadde ikke vært førstevalget mitt i en 20-kroners billigfilmbøtte i 1986 en gang, likevel går den på kino akkurat nå. Hva er galt med verden?
Det eneste underholdende ved filmen var at noen tydelig hadde rundet GTA:Vice City før de laget den; filmens interne geografi, de fleste locations og flere hele scener var løftet rett fra spillet. Alt annet suger hardere enn en blodtrimmet Nilfisk med nymfomane tendenser. Hver scene, hver replikk, hvert jævla klipp er hentet fra en dårlig film som hentet det fra en annen dårlig film som ble laget av en som så en John Woo-film en gang men som ikke skjønte noe av den. Det skal være tøfte og ironisk og greier, men dette her er laget av folk som ikke hadde skjønt hva som var tøft om Bruce Willis, Clint EastWood, Mickey Rourke og Chow Yun Fat hadde gitt dem kokos med hver sin Magnum samtidig.
Jason Statham kan forsåvidt være tøff, men du blir lei av snerringen hans etter halvannet minutt. Han der franskmannen som visstnok var med i den første er helt unødvendig, og når du har en psykotisk morderdame med doble pistoler som svinser kledd i rosa undertøy og jeg LIKEVEL sovner etter tre kvarter sier det det meste. Og da har jeg ikke nevnt de urdårlige cgi-effektene som ødelegger alle bilstuntene jeg fikk med meg før jeg sovnet. Nærkampkoreografien er ok, men jeg har sett i hvert fall hundre filmer med kulere slåssing enn dette likevel.
Hr. Gisholt vekket meg når rulleteksten dukket opp og mente at jeg gjorde lurt i å sovne når jeg gjorde (ikke at jeg kunne noe for det), og han digget den første filmen.
Stage Fright (Hitchcock, ikke Soavi)
To mer motsatte filmer enn Transporter 2 og Stage Fright er det vanskelig å tenke seg, og stikkordet er klasse. En skuespiller er så fortapt i Marlene Dietrich (og han kan vel ikke klandres for det?) at han tar på seg skylden for et mord for henne, og får hjelp av sin beundrerinne, spilt av Jane Wyman (Senere fru Reagan og bla.a. Angela i Falcon Crest!) til å komme seg unna. Hun bestemmer seg for å oppklare saken, med hjelp av sin far. Det hele er selvfølgelig MYE mer komplisert enn som så, med løgn, bestikkelser, kjærlighet og annet fanteri.
Hitch er, som Kurosawa og Myiazaki, en regissør som driver med en helt annen kunst enn vanlige mennesker. Denne her blir regnet som forholdsvis svak (en fortellerteknisk detalj jeg ikke vil røpe her gjør at Hitch rakket ned på filmen senere i karrieren), men hadde den kommet ut i 2005 hadde den gjort rent bord ved alle prisutdelinger. Intrigen er som vanlig nydelig konstruert, skuespillerne er strålende (spesielt Wyman og den guddommelige Dietrich) og filmen har enda mer humor og flere fornøyelige avstikkere enn hva tilfellet er i de “store” Hitchcockfilmene. En underkjent klassiker. Jeg må se mer Hitchcock, denne tar plass blant favorittene mine (Vertigo, Psycho, The Trouble with Harry).
________________________________________
Herrene Ricard Roeper og Roger Ebert er USAs rikskritikere, to Pål Bang Hansen’er som anmelder premierefilmene hver uke med å sette tommelen opp eller ned. De har en morsom podcast også, og denne uken tar de for seg de dårligste filmene i 2005. De legger ikke fingrene imellom. Hvis du ikke har iTunes kan du finne den her om noen dager, forhåpentligvis.
Andre podcaster jeg hører fast på (og disse kan du laste ned selv om du ikke har iTunes):
The Movie Blog – Audio Edition
Min personlige favoritt. Selv om de har en helt annen smak enn meg (begge har Highlander på topp ti-lista si, så vidt jeg husker) er blandingen av usaklige personlige utbrudd, filmsladder og humor fra herrene John Campea og Doug Nagy helt nødvendig for meg tre ganger i uka.
Cinecast
Disse herrene er litt mer korrekte, og de er mer opptatt av klassikere og kritisk analyse, men de presterer likevel storveis underholdning.
Cool Shite on the Tube
Jeg visste ikke at det bodde folk på(i?)Tasmania en gang, og i hvert fall ikke at det satt en gjeng der med så og si AKKURAT samme filmsmak som meg og lagde filmradio. Rotete, og humoren er variabel, men smaken deres er det ingenting å si på.
Vet noen om andre filmpodcaster som er verdt tida? Er det noen i grenlandsområdet som er store i kjeften og har lyst til å lage norsk filmpodcast?
Flere anmeldelser i morgen, kvelden er ennu ung.
Samuraier og Podcasting,
FILMER SETT SIDEN SIST:
THE TWILIGHT SAMURAI
Vi har hatt en liten diskusjon gående borte på forumet til gjemmestedet om hvilke filmer fra Asia som finner veien hit opp, og vi var vel enige om at det er litt tilfeldig hva det er som får distribusjon i Norge ut over rene skrekk-, action- og arthousefilmer.
På samme måte vil jeg hevde at det er litt tilfeldig hvilke filmer fra Asia som blir kritiker- og festivalsuksesser. Jeg har ikke tenkt å påstå at Filmer som Old Boy, Zatoichi, Twilight Samurai eller Wong Kar Wai, Zhang Yimou, og Kim Ki-Duks samlede produksjoner er dårlige filmer, de jeg har sett er tvert i mot sjukt bra (ok, Wong Kar Wai er ikke en personlig favoritt). Det er bare det at det finnes like mange, like gode filmer som tilfeldigvis ikke var representert på akkurat DEN filmfestivalen eller ble kjøpt opp av riktig distributør. Hype handler ikke bare om kvalitet, det handler også om timing.
Jeg tror kanskje at dette var noe av grunnen til at jeg var litt skeptisk til Twilight Samurai, den ble liggende i hylla mi lenger enn nødvendig før jeg fikk sett den. (Dessuten er jeg så sær at jeg liker å oppdage ting FØRST. Jo flere som skyrter av en film, jo tregere er jeg med å se den.
Men selv med meget skeptiske briller på var jeg nødt til å like Twilight Samurai. Det er en samuraifilm med fokus på hvordan det er å leve i et millitærisert klassesamfunn når du er en likandes kar som helst vil jobbe på åkeren og passe ungene dine. Han må selvfølgelig finne fram sverdet sitt til slutt (og hvis du synes DET er en spoiler har du ikke sett nok film til å lese denne sida).
The Twilight Samurai er så vidt jeg kan se en film nesten uten originalitet, både teknisk og historiemessig. Det som gjør at alt likevel fungerer så innmari bra er strålende skuespillere og scenografi. Hiroyuki Sanada (som jeg ikke har sett siden the Ring 1 og 2) skaper en troverdig, sympatisk kosesamurai, og alt og alle rundt ham føles EKTE. Nærmere en tidsmaskin til Japan på slutten av 1800-tallet kommer du ikke. Twilight Samurai er en rørende historie, enkelt fortalt med et blikk for detaljer. Anbefales alle dere som ikke trenger ritalin tre ganger om dagen.
______________________
Jeg har fått sansen for podcasting som medium, og siden jeg har litt lyderfaring og utstyr fra før leker jeg med tanken på å lage en Fred Ut Podcast. Tror det ligger et potensiale til å kapre nye lesere her.
Jeg har en del ideer allerede (etter tre hele dagers research 
)om hva en god podcast bør inneholde, men jeg vil gjerne at dere som er innom her ofte skal si hva dere mener:
1) Er det noen som gidder å høre på en FU,S podcast?
2) Hva kan en slik podcast inneholde?
3) Har du lyst til å være med?
_____________________________
EN SKIKKELIG KJEDELIG LISTE (for dette har jeg ikke noe greie på):
NOEN FÅ SAMURAIFILMER DET ER VERDT Å SE FØR DU DAUER
1) The Seven Samurai – Ingen over, ingen ved siden. Har Yojimbo liggende også, men har ikke sett den.
2) The Twilight Samurai – Samuraienes æreskodex for Dummies
3) Zatoichi (den nye) – Samuarier med litt humor
4) Samurai Fiction – Samuraier med mye humor
5) Ninja Scroll – Ok, da var vi tomme for ordentlige samuraier alt. Anime.
6) Azumi – Ganske tegneserieaktig denne også.
7) Ghost Dog – Fordi han liker samuraier, fordi det er kriminellt at jeg ikke har fått plass til Ghost dog på en eneste liste hittil.
Litt mindre film enn vanlig: En nøtt. Viktig Norsk kultur. Heia Neperud! Litt Gizmoprat
FILMER SETT SIDEN SIST:
PULP FICTION
Når jeg er for sliten til å tenke, for stressa til å sove, for dårlig i magen til å spise og for lat til å gå ut for å røyke er det få filmer som kan få meg i vater igjen. Jeg tyr ofte til Romero eller Argento for å få ut frustrasjoner, men i går var det Jules, Vincent, Marsellus, the Wolf etc. som tok meg i sitt varme men litt blodige favntak og roet sjela mi. Det kan gå år mellom hver gang jeg ser Pulp Fiction, men den holder seg godt. Som asiafilmentusiast er jeg nok enda gladere i Kill Bill, og jeg er veldig svak for Jackie Brown også, men det er vanskelig å si noe annet enn at Pulp Fiction er (og blir) Tarantinos viktigste film.
Triviaspørsmål:
Samuel Jacksons monolog som han hevder er et bibelsitat finnes ikke noe sted i bibelen, derimot er det hentet fra fortekstene til en annen film. Hva heter filmen, og hvordan lyder linjen AND YOU WILL KNOW I AM THE LORD i originalen?
________________________________
FRED UTs SKIVEANBEFALINGER #8-10, nasjonalromantisk utgave.
KLOVNER I KAMP – ØRNEN TEK IKKJE UNGA
Vel er de ekle Lyn-supportere fra Oslo vest, men jeg har bestandig vært svak for KiK. Albumet Schwin har mye av skylda for min begeistring for norskspråklig hiphop, og nå har de nådd album nummer fire, og etter to veldig ujevne forgjengere har de laget sitt mest solide album. Mer enn noen gang er de nå norges Outkast; forankret i hiphopen, men ikke redde for å sikke der andre sakker. De vet at de aldri blir de mest hardcore eller de mest kritikerroste, og de driter i det. Prisverdig. Og selv de mest grisete låtene fungerer denne gangen.
—
RAGA ROCKERS: RAGAS BESTE/ RAGA LIVE FRA ROSKILDE
DET BESTE TIL MEG OG MINE VENNER – EN HYLLEST TIL JOACHIM NILSEN
To viktige bidrag til norsk kulturhistorie, dette. En Raga-samling som inkluderer stoff fra tre siste platene (RAGA ROCKERS og PERLER FOR SVIN er skikkelig undervurdert)OG en lettere legendarisk konsert på Roskilde fra 1999 til enkelpris. Og en hyllest til Jokke der så og si ALT av viktige norskspråklige rockeband (og lignende – klovnene dukker opp her også) fra de siste 30(!)åra er representert på enkelpriset dobbelskive der inntektene attpåtil går til et godt formål.
_________________________________
Jeg har hatt mye problemer med teknologi i det siste. PDA, mp3spiller, Harddiskopptaker og mer lavteknologiske ting som sykkelen min, alt går dukken for tiden. Så jeg tok en liten pause fra handlestoppen min for å kjøpe en 10gb Ipod for 800 spenn på QXL (den er førstegenerasjons, med riper og kort batteritid, derfor var den så billig). I samme slengen oppdaterte jeg iTunes, og fant ut hvor fint Podcasting kan være.
Jeg kommer til å sjekke ut forskjellige filmrelaterte pocaster, men en som trygt kan anbefales er the Movie Blogs morsomme lydversjon, tilgjengelig på linken over eller direkte i iTunesbutikken. Og Le Show, selvfølgelig, for de mer politisk anlagte.
Er det forresten noen som vet om noen som reparerer elektronikk? Jeg har en PDA, to mp3-spillere og et videokamera som ikke vil spytte ut tapen.
