Døde Beibs (en smakløs post)

Det hender jo at man har sine melankolske stunder, nordmenn er jo kjent for å se mørkt på ting. På et kølsvart tidspunkt i livet mitt krabbet jeg drita full mot vannkanten med helt seriøse planer om å drukne meg. Og selv om jeg var langt unna å få det til grøsser jeg når jeg tenker på det. Jeg vært der. Og vi er mange som har vært der. Selvmord er en del av vår felles bevissthet, en av mange ting (spontanabort er en annen) vi ikke snakker om. Men alle kjenner noen som kjenner noen som.

I Sør-Korea har de derimot blitt nødt til å snakke om selvmord. Det har vært uungåelig. Så mange koreanske kjendiser har tatt seg selv av dage de siste par årene at den mest praktiske måten å presentere dem på nok er å lage en smakfull tidslinjepresentasjon. Vel, relativt smakfull.

Og dette er bare de jeg fant navn, bilde og årsak på i løpet av et par timers overfladisk research så det er godt mulig jeg har glemt noen (eller blandet sammen noen fakta, gudene vet at det er mye å holde styr på.

Grunnen til at dette kommer opp i dag er at Daul Kim ble funnet død i går i leiligheten sin i Paris. Hun ble visstnok regnet som supermodell (Ikke rart. Wow. Selv om femten kilo til hadde kledd henne), men mye viktigere er det at hun var en blogger. Og en ganske god en. I likhet med en god del av de andre på tidslinja klaget hun over voldsomt arbeidspress og i perioder slet hun med melankolien, men ellers hadde hun såvidt jeg kan se lite til felles med de andre elleve. Jeg tror ikke det er spesielt opplysende eller meningsfylt med alle disse døde koreanske kjendisene, det er bare en kuriositet. Morsomt, liksom. Ha. Ha.

Poenget er heller at jeg blir forbannet når den eneste grunnen til at jeg oppdager spennende mennesker med morsomme blogger er at de har tatt livet av seg. Hvem faen tror de at de er, egentlig? Hvis de syntes jobben var så fryktelig strevsom kunne de hoppe av! Bo under en bro! Gå på heroin! Flytte til Andes! Skrive en dårlig bok! Starte et talkshow!

I stedet sørget de med sitt kortsyn og sin selvopptatthet for å frata verden muligheten for deres selskap. Idioter. De skjønte ikke at det alltid er noen som savner dem. Og det spekuleres i at det har vært en viss smitteeffekt her; Choi Jin-Sil tok muligens livet sitt fordi noen ga henne skylda for at Ahn Jae-hwan tok livet sitt. Når selvmord blir et uttrykk for mote er menneskeheten i store vansker. Lemen? Små spraglete Einsteiner i forhold til oss.

Både i jobbsammenheng og ellers har jeg møtt mennesker jeg ikke fatter hvordan klarer å eksistere. Noen av dem har lagret opplevelsene sine bakerst i hodet og velger rett og slett å ikke tenke på det. Noen har opplevd at livene deres raser helt sammen og har klart å lappe sammen det verste og vakle videre. Noen fantastiske individer greier til og med å bruke det som var DA til å være enda mer takknemlige for hvor greit de har det NÅ.

Når de kan leve, så kan alle. Når alle kan leve, så kan du også. Husk det.

Deep in the Woods a funeral is swingin´

(soundtrack for denne posten)

Det er et grunnleggende problem i norsk skole at når noe skal forandres får vi på linoleumsgolvet beskjed om å forandre det. Uten veiledning, uten ressurser, uten tid!

Vi skal bare forandre det. Mobbing skal avskaffes? Bondevik skriver et manifest. For lavt karakternivå? Læreren er faglig for svak. Disiplinproblemer i skolen? Læreren er for utydelig i lederstilen. Eller jobber for lite. Det finnes ikke en mindre verdsatt yrkesgruppe i det norske samfunn i dag.

Det måtte være de stakkars jævlene som jobber i barnevernet. I flere tiår fikk de kjeft fordi de var for aktive. Nå får de kjeft fordi de er for passive. De er enda mer underbemannet enn oss og møter enda mindre takknemlighet. Hver sak de er inne i starter med verdens undergang.

Men det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om.

Jeg skulle egentlig snakke om meg. Men det hjelper meg litt å tro at alle lærere har det slik en gang i blant. Og alle har vel hatt en av de lærerne som det tørna for, som drakk eller stakk av eller gråt eller tok livet av seg eller som bare ble borte uten at noen savnet en av dem.

I dag hadde jeg tenkt å synge en sang om verdiløse menn. Som du sikkert har skjønt allerede så er jeg en av dem. I hvert fall for en stund til.

Mental styrke er å ta en ting av gangen, å konsentrere seg om arbeidsoppgavene sine (som Ole Einar Bjørndalen så treffende pleier å formulere  det). Galskap er å miste perspektivet; å tenke at lodottene bak sofaene er like viktige som menneskeskjebner. Jeg får i blant skryt fra hun som har meg i hus fo at jeg er flink til akkurat det.

Men ikke i dag. I dag forsvinner trærne i skogen;

I dag er jobben min umulig og innsatsen min for dårlig. Jeg er klønete med mennesker, faglig middels, dårlig til å disponere meg, ubrukelig til å formulere meg og jeg ser teit ut når jeg smiler. Ingen har lært noe av meg i dag, ingen har engang moret seg i mine timer i dag. Jeg hadde tusen ting som skulle gjøres og klarte å gjøre tre, alle mislykkede. Hvis noen hadde vært i nærheten av å engasjere seg i mitt virke som lærer ville de sett hva for en vits og en bløffmaker jeg er.

Trærne forsvinner i skogen og skogen blir uendelig mørk og det dukker opp kryp der du ikke bør tråkke på;

Jeg er ikke bare en ubrukelig lærer, jeg er en narsissistisk lus av en ektemann, en oppfarende og amper far og en slapp sønn uten indre driv og ambisjoner. Jeg er en dårlig kompis, en rar nabo og en lett pervertert fyr å sitte ved siden av på bussen. Jeg er apatisk, selvopptatt, svak, i dårlig form, lite attraktiv og ikke minst klager jeg som faen.

Og jeg er en patetisk musiker, en mislykket skribent (i særskilthet en likegyldig, talentløs blogger) og at jeg noen gang skulle ha hatt livets rett er en misforståelse av kosmiske dimensjoner.

Og boka mi blir aldri ferdig, vi får aldri bygd om, Fru Ut og Ut Junior kommer til å bli lei den sure, triste gubben i huset og tuppe ham på hodet ut og den pokkers babyen kommer ALDRI til å komme ut. ALDRI…

Det pleier å være omtrent her at noen drar meg ut av skogen (i dag var det Ut Junior som kom med pokalen han fikk på orienteringa og dunket den litt hardt i hodet mitt). Jeg er jo så heldig at jeg har noen som gjør det. Så begynner jeg å skrive dette, og da hjelper det litt. Jeg har en øl i kjøleskapet jeg straks skal begynne på, det hjelper også.

Men jeg lurer på om det er noe jeg kan gjøre for å slippe slike dager. Jeg skulle gjerne byttet jobb, men jeg trenger pengene og er ikke brukbar til så mye annet tror jeg (hvis noen vil gi meg to hundre og femti tusen eller helst litt mer for et eller annet må de bare ta kontakt). Mindre ansvar hadde sikkert hjulpet, men jeg kan neppe rømme fra hodet mitt uansett. Jeg må fokusere på arbeidsoppgavene mine. Jeg må ta en ting av gangen. Jeg må huske på at det går over. Jeg må huske at det er ikke alltid sånn.

Jeg må se skjellet på konglen på kvisten på greinen til furua, ikke skauen.

Hvis du synes du har lest denne posten før så er det fordi at når det mørkner så skriver jeg, for jeg kan ikke annet. Heh, jeg kan knapt nok det. Og hvis du har vært i de samme krattene som meg så skjønner du.

Kan alle de som føler seg vellykka vær så snill og dra hjem,

vi andre kommer til kvelden, vi må bare finne veien.

Njusflæsh #3 / Filmer siden sist: Ikkeså Groovy

Først og viktigst: Et lite minneord til Steinar Lem (som jeg beundret for sin unike blanding av klokskap, engasjement og omtanke) må jeg også få med. Det er bare urettferdig når folk vi trenger som han går bort så tidlig. Kondolanser til de som sto ham nær, og til oss alle egentlig. Jeg skammer meg litt over å slenge dette på toppen av en samlepost, men kom til at det tross alt var bedre enn ingenting.

Så til dei faste postane:

Det er så innihelsikes travelt om dagen at selv om jeg fra tid til annen har hatt ting jeg har hatt lyst til å blogge om har jeg nøyd meg med å twittre litt innimellom i steden. Så, bare for å oppdatere de som leser her for å holde seg oppdatert: Jeg har vært i Oslo og sett verdiløse menn (som stadfester Christopher Nielsen som den sterkeste skildrer av avhengighet og folk på kjøret vi har, er en verdig hyllest til broder Joakim, som er hylende morsomt og som minner meg på at Petter Baarlie er Norges bortimot tøffeste gitarist fortsatt), og kost meg med ikke en..ikke to men tre vakre kvinner med magen fulle av babyer. Var det noen som begynte å nynne på “En elefant kom marsjerende” eller var det bare meg? Sikkert bare meg.

Også har serien begynt, og til Iversens store fortvilelse har Odd gjort det bra. Frisbeegolfsesongen har også startet og Jeg er nok ikke noe særlig bedre enn i fjor. En eller annen gang skal jeg blogge langt om diskgolf. Jeg har programmert mitt første lille Applescript (enda et prosjekt jeg ikke kommer langt med tipper jeg), og står til knes i rettebunker og etterhvert riktig så skoleleie fjortiser.

Ellers kunne jeg tenke meg å skrive litt om svineinfluensa, , eller litt om det deilige Wii-spillet Orbient. Jeg kunne postet mer TorpedoJudas-stoff eller fortalt hvorfor blip.fm og enjoysthin.gs er gøy. Men det får være.

Det dere helst vil lese om er vel uansett:

FILMER SIDEN SIST (baredessutenversjon)

My Name is Bruce kunne vært veldig fin, men ingenting er så lite selvironisk som folk som forsøker å vise hvor utrolig selvironiske de er. Selv ikke når vi snakker om Bruce Campbell. Her setter han seg i regissørstolen selv og forsøker å gjenskape energien fra Army of Darkness, men har verken manus, gags, eller regissørtalent nok til å gjøre noe annet enn å gi karrieren sin (som ikke var så sprek i utgangspunktet, noe det harseleres skikkelig med her).

Inglorious Bastards i originalversjon er en lettvekter av en en krigsfilm som først og fremst er underholdende på grunn av et sprekt mannskap (Fred Williamson, Bo Swensson m.fl).

Into the Wild Green Yonder er den beste av de nye Futurama-filmene. Jeg trenger faktisk ikke mer Futurama nå; slutten på denne er perfekt. Jeg kan se alt om igjen i all evighet uten å gå lei.

Dessuten har jeg hatt gledelige gjensyn med Buffy: Once More with Feeling, Dr. Horrible og Føkking Åmål som alle holder seg utmerket. Og jeg har såvidt begynt på Dexter. Blandingen av Miami Vice, Six Feet Under og Henry: Portrait of a Serial Killer er ekstremt underholdende.

Beverly Eckert

Man kan snakke om samtalen hennes med Obama, man kan spytte på konspirasjonsgjøkene som hyler i steden for å sørge. Men dette handler egentlig bare om Beverly Eckert. Og dette er fakta:

Beverly Eckert var på dans på sin high school da hun traff mannen hun kom til å være sammen med i 34 år og gift med i 21. De var begge 16.

Da det første flyet traff World Trade Centre hadde han ikke mulighet til å komme seg ut. Han kom seg opp til 105. etasje. Beverly ble på telefonen med ham til hun hørte tårnet rase.

Dette er fakta, eller i hvert fall fra wikipedia. For noen ganger er fakta nok.

De neste årene brukte Beverly Eckert til å arbeide for at de som døde ikke døde forgjeves.   Etter alt å dømme fikk hun utrettet en god del. Hun fikk seg en ny kjæreste etter noen år også.

Om hun rakk å skrike sin misnøye over skjebnen da flyet hennes, flight 3407, styrtet fredag den 13.februar 2009 vites ikke, men gudene skal vite at hun ikke fortjente dette.

Det gjorde ikke de andre heller. Men i hvert fall ikke hun.