Filmer siden sist (ammetåkeutgave #2): Om høykunst og lavkunst.

GYCKLARNAS AFTON

Når sirkus Bergman ruller inn i byen kan du banne på at festlige hendelser er i vente. Klovner og akrobater og futt og fart og festligheter. Sukkerspinn og ompatakt og glade barn og fiffige opptredener.

Neida.

Bergman kaller filmen en skillingsvise i fortekstene, og det er lett å se hva han mener med dette. Sirkusfolkets plagede liv er nær parodisk i sin håpløshet, vi er nesten i Von Trier-territorium. Sirkus Alberti har den obligatoriske triste klovnen, den forfyllede direktøren (m. ung elskerinne og kone hjemme selvfølgelig) og en veldig sliten “livsfarlig” bjørn.

Likevel er ikke Bergman ute etter å få sitt publikum til å gråte, det ville vært en alt for enkel øvelse for ham. Det er menneskelighet i våre fortapte hovedpersoner. Det øvrige sirkusfolket er en skabbete, loppebefengt og sulten gjeng, men i det minste ser de ut til å være i stand til å nyte friheten vagabondtilværelsen bringer med seg.

De eneste som demoniseres i Gycklarnas Afton er en omreisende skuespillertrupp (som ser ut til å representere teaterskuespillere generelt), de framstilles som (og i en minneverdig scene innrømmer de at de er) sirkusfolkets mer pretensiøse kollegaer og erkefiender; en langt mer respektert gruppe lurendreiere og horebukker. I scenene der vi ser dem spille gjør Bergman et poeng av hvor dårlige de er, forskjellen på sirkusklovn og dramatisk skuespiller er kun et spørsmål om sosial status.

Alt dette og Sven Nyquists foto, noen uforglemmelige enkeltscener (sjekk sekvensen om kona til klovnen og Kompaniet helt i åpingen av filmen, sjekk bruken av stumfilmens dramaturgi). Beundringen min for Bergman nærmer seg det religiøse etterhvert. Disse klovnene ikke noe muntrere enn dem i Brownings Freaks eller Jodorowskys Santa Sangre, men filmen er minst like god.

ANVIL – THE STORY OF ANVIL

Et stykke unna Bergman finner vi disse gutta. De var i ferd med å bli verdens største metalband på åttitallet, men i dag er det ikke så mange som husker dem. Dette er en perfekt film å se sammen med Metallicafilmen Some Kind of Monster, for dette er i et nøtteskall samme film; forskjellen på Metallica og Anvil er først og fremst bankkontoen.

Begge filmene handler om pubertale middelklassegutter som sverger evig troskap til rocknroll og til hverandre. I begge filmene kommer det tydelig fram at smartere og mer sympatiske mennesker nok har eksistert. I begge filmene presenteres rockens evige problem; hvordan beholde ungdommelig galskap når magen vokser og håret detter av.

Begge filmene har sterke elementer av Spinal Tap, filmen om Anvil føles til tider som en hårfint mer realistisk remake. Men her er altså alt sant. Utrolig nok. Dramaturgien er upåklagelig: Vil Anvil bli berømte igjen, vil de overleve? Vil de klare å spille inn sin trettende plate?

Det hører også med til historien at Anvil låter tøft som rakkeren hvis du liker sånt, spesielt hvis du klarer å se bort fra tekstene (som ville fått Spinal Tap til å rødme).
Dette er årets King of Kong.

Norwegia Obscura #3

Dette er altså den tredje artikkelen norsk musikk som muligens er obskur for deg som er yngre, eldre, smartere eller teitere enn meg;

(#1) (#2) (Hele greia på Spotify)

10) Booyaka Booyaka – Joddski (2009)

Joddski er Tungtvann-sjef Jørg-1, som formodentlig trengte et nytt navn uten ø. Dette er hva som skjer når han forgriper seg på sorte sauer. Denne finnes ikke på Spotify-spillelista, men er så tøff at Ut Junior og meg var skjønt enige om at den måtte være med.

09) Gammelpoteta -Vømmøl Spellemannslag (1984)

Fra det venstrevridde spellemannslagets siste plate (som er skikkelig fin, jeg driter i hva Fru Ut sier) henter vi dette sporet, med Eia/Tufte Johansen-aktig palataliseringshumor i seks åttendelstakt. Så trøndersk at du kan kjenne barten gro (ja, jentene også). Dette er muligens forklaringen på at Dum Dum Boys synger på riksmål (pyser).

08) Guilt (live) – Munch (1992)

Da jeg var 14-15 leste jeg Puls religiøst. Favorittskribenten min sammen med redaktør Arild Rønsen og filmguru Tommy Lørdahl var Arvid Skancke Knudsen. Hans spesialitet var lett kunstferdig indierock, blant annet hadde han skylda for at jeg noen år senere fikk kjeft av Nick Cave fordi jeg tok på skoa hans under konserten på Sentrum Scene. Munch var en stund hans norske favorittband, og å høre dem i dag er like elektrisk som den gang. Ingen andre norske band har lignet Munch.

07) Hyrdan – Kompani 69 (2009)

Kompani 69 er et lag fra Harstad som har spesialisert seg på en musikktype som meg såvidt meg bekjent er helt ny. De skal også vise oss noen dansetrinn som visstnok skal passe godt til musikken, som de har kalt hiphop. Dansen vil illustreres på skjermen slik at også du der hjemme kan delta…

06) Dreaming Girl -Bel Canto (1987)

Før Anneli Drecker ble småsur idoldommer  og koredame for A-Ha var hun internasjonalt renommert vokalist i Bel Canto. Før de fikk sitt endelige gjennombrudd med plata Shimmering, Warm and Bright hadde de gitt ut to vel så gode album som kanskje ikke fullt så mange har hørt  fullt så mye på. Denne er fra det første.

05) Kannibalsamba – Odd Børretzen (1974)

Han er gammel nå, men det er viktig å allerede huske før  forlater oss at Odd Børretzen er vår Cornelius, vår Dylan og vår Børretzen, han er mye mer enn en gammel mann som ikke liker måker.

04) Diamonds are a Girl´s best Friend – Marius Müller (1984)

Marius har vi allerede møtt en gang før i Norwegia Obscura (og det vanker en liten premie på den som kan fortelle hvorhen), og rakk å bli en av våre virkelig legendariske gitarister selv om han tok kvelden lenge før sola gikk ned. Her covrer han Marilyn Monroe og Cole Porter slik Thin Lizzy eller Lou Reed ville gjort det.

03) Nattmat – Side Brok (2009)

Side Brok hates av hiphopsmaksmafiaen i Oslo, og deres tredje plate viser vel at de har like mye til felles med en mann som Beck som med hiphop i konvensjonell betydnin. Dette er det mest fønky produsert på norsk noensinne, tror jeg. Og jeg liker også majones på. Det e så godt at eg kjedne de i taskå.

02) Beatles – Dag Spantell (1977)

Hvis nattmat er det mest funky er dette det mest hårete. Dag Spantell er mannen Jens Pikenes har ønsket å være i hele sitt liv men aldri har nådd til (den sikkert tjukt pelskledde) brystkassa. Denne diskohyllesten til de fire scouserne er ubeskrivelig. Hvilke enderim! John, Paul, George og Ringo må være umåtelig stolte. Yeah yeah yeah.

01) So Ro Lillemann – Harald Heide Steen Jr (2008)

Det er 2008 og Heide Steen Jr. vet han snart skal dø. Så han samler familien rundt seg og lager den rare og vakre plata Musikalske Minner, som avsluttes med denne. Forhåpentligvis sover han godt.

Om å vente

Av C-Delta, starring Fred Ut, Fru Ut, Tante Ut.

Sangen heter Nystjerne, siden Ut Junior fikk en som het Stella Nova.

Vi kan vente, men vi vil helst sleppe.

Norwegia Obscura #2

10) Living in your Slipstream – Barbie Bones (1992)

Barbie Bones het først Mona Lisa Overdrive, var fra Bergen og var et av de norske bandene som en liten stund så ut til å være det Neste Store. Interesserte kan lese om dem her. Jeg var aldri noen enorm fan, men denne låta har holdt seg godt og får bli minne om hva som kunne vært. Plata den kommer fra, Death in the Rocking-Horse Factory, har en skikkelig tøff versjon av Sgt. Pepper´s Lonely Heart Club Band også.

09) Nederst på Karl Johan -  Åge Aleksandersen (1997)

Siden det omsider begynner å bli greit å like Åge igjen og Desolation Row er min favorittlåt av Dylan kan det være greit å minne om denne. En solid fornorsking av teksten, med opptredener både fra Titten Tei og Johann Galtung. Fabelaktig.

08) Summernight in June – Sister Rain (1992)

Fra det aldeles fabelaktige soundtracket til Thomas Robsahms Svarte Pantere (som du fortsatt kan finne i billigkasser i enkelte platebutikker, en hel Norwegia Obscura – liste på CD den der). Jeg vet ikke noe spesielt om Sister Rain, men likte dem godt nok til å kjøpe skiva denne hører hjemme på. Den er fin den også.

07) Feeling of Flying – The September When (1989)

Før Morten Abel fikk stjernenykker og såre nesebor spilte han i the September When. Nå er de visst gjenforent. Denne søte lille saken var B-siden på gjennombruddssingelen Mortal.

06) Den Ensomme Obdusenten – Sterk Naken & Biltyvene (1990)

SNoB holdt det gående overraskende lenge, men ble vel aldri kjent for noe særlig annet en den forbudte sommerhiten Sommerlykke. Denne forferdelig triste kjærlighetssangen er hentet fra samme plate.

05) Strange Noises – Anja Garbarek (1996)

Etter å ha gitt ut en ren popskive på norsk tidligere på nittitallet fant Anja Garbarek, før dette mest kjent som datteren til Jan, formen på den fantastiske plata Balloon Moods, en sterk kandidat til beste skive av en norsk artist noensinne. Denne sangen er høydepunktet, et lite eventyr satt til musikk som burde hatt en musikkvideo laget av Dave McKean. Og for et refreng!

04) Soajit/Wings -Niko Valkeapää

Litt samisk denne gangen også. Tror ikke jeg har så mye annet å si enn at vinger er en tittel som passer. Også er det rart hvor universell musikk kan være. I USA låter Mazzy Star litt likt. I Uganda ligner Geoffrey Oryema litt. Noe som minner meg på at jeg må lage en liste som dette med afrikansk musikk en gang, der er det mye spennende.

03) Barbie Wire (live)- Backstreet Girls (2002).

Nå er vel Judaskollega Vidar inhabil i dette spørsmålet siden han kjenner hr. Baarlie, men dette er bortimot det tøffeste gitarriffet han vet om tror jeg. Ikke vanskelig å være enig. BG-toget bare går og går.

02) Mother´s Little Soldier (renmix) – Fra Lippo Lippi (1989 originalt)

Fra Lippo Lippi var gigantiske på Filippinene, noe som kanskje forklarer bruken av den pentatone skalaen (musikknolduser kan spille BARE på de svarte tangentene på et piano så forstår de hva jeg mener). The Colour Album, som originalversjonen av denne sangen ligger på, er vanskelig å få tak i, så vi får nøye oss med denne remixen fra 1995s greatest hits-plate.

01) Watermelon Man – Karin Krog & the Public Enemies (1966?)

Jeg sleit fælt med å komme opp med en rosin i pølsa, men denne godbiten er i hvert fall kul nok. Karin Krog er enda en sånn dame som ingen hører på her hjemme, enda hun kanskje er den aller største stemmen vår.

SPOTIFY