Refusert novelle#2 – Snø
Forlaget Bokvennen inviterte før jul til en novellekonkurranse med temaet Løsrivelse. De fikk inn flere enn 450 bidrag, tretten ble valgt ut til finaleomgangen og kommer ut i bokform. Min, som jeg kjapt slang sammen en kveld i romjula, var ikke en av disse. Så da kan jeg jo poste den her. Jeg forsøkte å skrive et antisvar på oppgaven, en uforløst løsrivelse. Jeg er nok for lett i et slikt selskap, kort er det også, men jeg er likevel brukbart fornøyd med resultatet. Døm selv.
SNØ
Man kan tenke seg hvordan det ville arte seg. Du ville sett på meg en stund mens du åpnet munnen litt skjevt slik du har for vane og satt fra deg kaffekoppen. Så ville du spurt hva det var jeg sa og jeg ville gjentatt det. Så hadde du neppe sagt stort mer. Kanskje ville du snøftet slik du har for vane når jeg en sjelden gang sier noe uventet. Kanskje ville du gått og satt deg på kjøkkenet. Kanskje ville du blitt litt blank i øynene men forsøkt å skjule det. Kanskje ville du smilt, pustet ut og sagt tilfreds:
-Far hadde vært så stolt av deg i dag, det er jeg helt sikker på.
eller:
-Nå ble jeg glad.
eller:
-Du store min, så spennende!
Men jeg sier det ikke, så du får ikke sjansen til å reagere. I stedet går jeg til bensinstasjonen etter boller med rosiner og Se og Hør slik du ba meg om. Nina er på jobb. Hun er datteren til Gunn som pleide å se sultent på meg da jeg var atten og ikke var så verst å se på. I den samme jakka tre tiår senere er jeg han litt feite med det tynne håret som fortsatt bor hos mora si, men Nina er blid og spør på bred Romsdalsdialekt hva det skal være. På innflytterspråket ditt kjøper jeg boller med rosiner i og Se og Hør og den CDen med Roland Cedermark du har hatt lyst på, det er jo lørdag tross alt. Det har kommet nytt Aktuell Rapport også, men det får være til en annen dag, jeg orker ikke kjøpe det av datteren til Gunn. Skal jeg ut og runke i kveld får jeg bruke et av de gamle.
Det er jævlig kaldt uansett, snøen knirker slitent under gummistøvlene. En halvtime hjem gjennom skogen i tjue minus. Ikke en lyd i ettermiddag. Hvor gjemmer kråkene seg? Jeg sjekker mobiltelefonen i svingen før den siste streken forsvinner. Ingen kontrabeskjed. Så endelig en lyd, en dompap tror jeg. Så hjemme igjen. Ingenting i postkassa. Traktoren til Far ruster under bølgeblikken. Den må nok skrotes til våren. Grisene leer på seg, men skal ikke fôres igjen før i morgen. Idet jeg åpner døra oppdager jeg at jeg har gått i mine egne spor tilbake, man kan nesten ikke se at jeg har vært ute.
Du takker for at jeg gikk ut og for Gud vet hvilken gang sier jeg at du burde ta deg en tur ned på Shell du også, for å treffe folk, og du svarer ikke. Du har møysommelig unngått å spørre om jeg har hørt noe ennå, men du kommer til spørre. Man kan tenke seg hvordan det ville arte seg. Nå er det imidlertid Dagsrevyen og Tore på Sporet. Du har laget gryterett og tent lys og vi spiser stille mens Tore forteller om hvordan han gjenforente ei dame fra Røros med søsteren, som stakk av med en sjømann da hun var nitten og endte opp i Thailand.
-Dit har jeg lyst til å dra til sommeren, sier du og mener Røros. Etter at Far døde har du på enkevis funnet stillferdig glede i å besøke steder du aldri har sett: Kristiansand, Narvik, Alvdal… Røros høres fint ut. Ikke så vanskelig å komme dit heller. Vi har jo penger, og Romsdalsekspressen går forbi nede i dalen, dit er det bare en times kjøring. Arne kan sikkert kjøre oss. Under Hjartet på rette Staden kommer lukta og du innrømmer at du har glemt å gå ut på dass igjen. Etter at jeg har dusjet deg og kledd på deg igjen tar du fram vindunken og forteller om byen der du vokste opp.
Du har syv historier du alternerer mellom. Den tredje er best, den handler om en fotballkamp på gamle Stadion (som nå har skiftet navn og visstnok har snudd seg en kvart omdreining), om da kjøteren til Apoteker Christensen forvillet seg ut på banen og beit linjedommeren til blods. Du tror kanskje det skjedde i femtini, men hver gang du forteller virker detaljene litt klarere, som om bikkja til Christensen nærmer seg oss i tid. En gang for femten år siden regnet jeg ut hvor mange ganger jeg kom til å få høre de syv historiene før jeg døde. Jeg husker ikke lenger hva jeg kom fram til. Etter en stund er du sliten av å fortelle og pisser i inkontinensbleia du husket å ta på deg. Deretter går du til sengs.
Dansebandjukeboksen har holdt på en god stund når snorkingen sildrer ut fra kammerset ditt; den er seig og litt fuktig, som ei myr. Vi fikk brev i forrige uke om at vi må kjøpe parabol for å få inn NRK, svenskeantenna vår slutter å fungere i mars. Det var snakk om at du skulle tenke på det, radioen holder vel i mellomtiden. Dunken er tom. Jeg sjekker termometeret (fjorten minus nå), kler på meg og går ut.
Flekkene blir borte til våren. Snart står solen opp. Da skal grisene ha mat.
Rekviem for et dødt tre
De ligner likposer, sekkene som nå ligger oppunder garasjetaket mitt. Og det føltes litt sånn å legge dem der også. Hver gang man flytter (eller tømmer et kott slik jeg gjorde i går) dreper man litt av fortida si, enten nådeløst ved å kaste den i containeren eller ved å la den sakte råtne bort i kjelleren eller på garasjetaket.
Dette er de fysiske medienes bakside: når boka er lest tar den plass, uansett hvor godt den lukter eller hvor pen den er. Jeg ønsker ikke-fysiske bøker, filmer og plater velkommen. I fremtiden trenger jeg ikke kaste så mye. I fremtiden trenger jeg ikke forbruke så mye. I fremtiden trenger jeg ikke lide så mye.
Noen få bøker får plass på de nye hyllene; det er de som har oppslagsinformasjon som ikke er lett tilgjengelig på internett eller bare er artige å bla i. Noen (de tynneste og mest tøysete) er plassert i en hylle på do. Et lite utvalg (våre signerte Clive Barker, Neil Gaiman, Jan Erik Vold og Harry Knowles, de 10-15 beste bøkene jeg vet om, Fru Uts hobbybøker) puttes nennsomt i plastbokser og skal få komme fram igjen hvis vi noen gang får plass til enda en bokhylle i stua, den skal muligens utvides om et år eller to. Noen få gir jeg til skolebiblioteket i et håp om at en eller annen avansert ungdomsskoleelev skal snuble over No Logo eller Fight the Power og skjønne litt av greia. Men hvilken fjortis bruker skolebiblioteket til noe annet enn å gjemme seg?
Resten går i body bags i garasjen, de som ingen vil ha og det gjør for vondt å kaste. Mora mi har barnebøkene mine på sitt garasjetak, de av dem som Ut Junior og Frøken Ut neppe blir interessert i og som det gjør for vondt å gi bort. De kommer aldri til å få plass hos meg. Kanskje har de råtnet allerede.
På garasjetaket mitt ligge bøker fra så sent som 2008; bøker jeg har plukket ut på amazon og betalt gode penger for og ventet på i tre uker fordi de har blitt liggende i tollen litt for lenge. Bøker jeg har slitt med å få tak i, tilbrakt uker sammen med og så plassert med andakt i hyllene på kottet som jeg bare litt ironisk likte å kalle biblioteket, og som nå altså tømmes for å utvide barnerommene.
Papirboka som standardmedium ligger for døden. Jeg leste en flott artikkel som forklarte hvorfor den vil leve videre hos spesielt interesserte, litt slik som DJ-ene og fanatikerne holder vinylplata i live, men for gjennomsnittsbrukeren slår den følge med VHS-filmen (og jeg orker nesten ikke å tenke på at jeg plasserte 200 VHS-filmer, TI ÅR med samling, i gjennvinningshallen på fyllinga i dag), CD-en (hyllene er tatt ned, platene er lagt i mapper, det viktigste er lagt til i iTunes, resten finner jeg på Spotify) og Kassetten (mine er kastet for lenge siden).
Dette er av det gode. Huset mitt trenger ikke lenger å bli fylt opp med TING jeg ikke har plass til. En bok er ikke papir. En sang er ikke en CD. En film er ikke en DVD.
Men likevel gjør det vondt.
Da jeg var liten var jeg ekstremt nærsynt, men fordi jeg også hørte dårlig tok det noen år før noen oppdaget det. Jeg lærte å lese med nesa tre og en halv centimeter fra papiret. Favorittboka mi var en faktabok fra Aschehoug, den het Fiskenes Liv. Jeg pleide å imponere naboene med fakta som at Avtrekkerfisken har det flotte navnet Humuhumunukunukuapuaa på Hawaii.
For et par år siden arvet Ut Junior Fiskenes Liv. Jeg satt og bladde i den en dag, og av en eller annen grunn tok jeg den opp til nesa og luktet på den.
Lukta av Fiskenes Liv nådde hjernen min for første gang på nesten tretti år.
Jeg begynte å gråte. Dette er den sterkeste nostalgiopplevelsen jeg noensinne har hatt (husk at jeg ikke så så mye av de første årene mine).
Nå er det ikke lenge før jeg glemmer meg og legger den på garasjetaket, enda man alltid har plass til EN bok til. Da vil barndommen min endelig være over.
Njusflæsh #5 – Bøker, Bølger, Domer
FRED UT, SØNN – Skriverier i utvalg
…er den fulle tittelen på den siste utgaven av boka mi, som nå er en god del tjukkere (oppdatert med 30-40 sider fra i år inkludert bloggposter, judastekster og første kapittel av De Normale som den er) samtidig som den er billigere (paperback nå) og har fått et mye mer snasent cover.
Så hvis du er en av de to som har litt dårlig samvittighet fordi du ikke har kjøpt den (eller lastet den ned i PDF-format gratis!) er dette et godt tidspunkt å gjøre det på. De flinke menneskene på Lulu.com har igjen snudd litt om på dey møysommelige sideoppsettet sitt, men jeg kommer ikke til å fikse det før neste år.
Kindlebølgen
Jeg har laget en bølge i Google Wave for norske Kindle-brukere og har akkurat hatt en morsom passiar med Tor Andre der (digger hvordan man i Wave kan føre samtaler om flere temaer samtidig med samme person). Hvis du har Wave og Kindle og vil legges kan du f.eks legge waveadressen din i kommentarfeltet.
Så i kveld har jeg laget en Wave om Kindle og promotert den på en Blogg, på Twitter og på Facebook. Jeg utnevner herved meg selv til Mr. Web 2.0 of Norway 2009.
Tordendomen V
Selvfølgelig skal vi ha Tordendom i år også, og her er årets logo. Mer om en stund.
Udyrets metamorfose i bølgene (Waveeksperiment #001)
For en god stund siden postet jeg en ganske svak novelette her som het Udyret. Den handlet om en fælslig urskapning som slepte seg gjennom skogen, maltrakterte en tilfeldig forbipasserende mosjonist og flyttet seg inn i evigheten. Du kan lese den her.
Da jeg fikk Google Wave for et par måneder siden satte jeg i gang et lite remixprosjekt. Et knippe norske bloggere av den sorten som ofte henger rundt her ble bedt om å legge Udyret på rygg og gjøre hva de ville med det.
Resultatet var litt skuffende. Tor Andre gjorde noen små Justeringer som forbedret novellen, men bare litt. Riktig fart i sakene ble det ikke før Tore Stavlund ga udyret en modernistisk makeover. Jeg presenterer den her siden den kan forandre seg når som helst.
_______________________
UDYRET (Versjon #3)
Skogen. Stjernene.
Udyret kom simpelthen frem.
Lukten av råtten vegetasjon. Stedet hadde ligget på et annet kontinent. Kaldt og mørkt.
Nyheter. Filmer.
Drømmer.
En urolig følelse i kroppen.
Maurene ordnet resten. Systematisk.
Katter river småfugler i biter. Tålmodig.
Skogen vek unna. Verden var forståelig.
Sakte seg det over innsjøen og åkrene, rundt hushjørnene.
Akkurat her var arkitekten født. Spiraler i spiraler. Endeløse sirkler som rustet og ble til støv.
Skogen visnet og menneskene forsvant.
Havet steg.
Sola sluknet.
Videre.
_______________________
Er du på Wave og vil herje med udyret? Legg waveadressen din i kommentarfeltet så legger jeg deg til. Vil du på wave trenger jeg en mailadresse jeg kan sende invitten til. PM meg på Twitter (jeg er gigaloff) eller facebook (Jeg er Thomas Herlofsen) eller send meg en mail.
Fred Ut Litt. – the Graveyard Book
(bildene er fra en kirkegård i Praha og fra Highgate Cemetary i London, jeg tok dem selv for mange år siden)
Jeg har fulgt St. Neil Gaimans skriverier i en femten års tid nå. Han avsluttet sitt Sandman-epos (fortsatt den eneste tegneserien som har fått meg til å gråte, og da mener jeg ordentlig gråte. Slutten på The Kindly Ones er så vakker og trist som noe jeg har lest) omtrent samtidig som jeg begynte fra begynnelsen, jeg var ikke ferdig før på slutten av nittitallet en gang.
For meg har han ikke helt nådd det samme nivået med sine romaner ennå, og det er to grunner til dette:
For det første kjenner jeg stemmen hans så godt etter å ha lest alt av tegneserier, hans fire romaner (en sammen med Terry Pratchett) og nesten ti år med bloggposter at illusjonen blir brutt en smule; det er som å ha en koselig onkel spiller i alle filmene du ser, det blir bare onkel uansett.
For det andre er han en slik kunstner som alltid (i hvert fall i alle de største prosjektene sine) skriver om det samme: Verden rundt oss er ikke som vi tror, menneskenes myter og legender kan ta fysisk form og påvirke oss. En ung mann eller like ofte kvinne møter noe eller noen fra den andre siden av speilet og forandres som følge av dette. Legg til de fleste klassiske punkter i heltens reise og du har alt har gjort. Du har alt de fleste andre forfattere av fantastisk litteratur har gjort også, forresten, men det er ingen unnskyldning. Alt dette gjorde han allerede i Sandman. Der hadde han bortimot ubegrenset med plass og kunne samarbeide med verdenseliten blant serietegnere og kunstnere. På egenhånd tråkker han for en stor del i de samme stiene og i blant møter han spøkelset av seg selv.
Nå er det et usedvanlig veltalende og trivelig spøkelse, så misforstå meg rett; Gaiman skriver spennende, søte, gode, underholdende bøker, men han er et stykke unna Nobelprisen. Bøkene hans er for en stor del skrevet for ungdom som ikke var født da Morpheus ble til Daniel, og i den sammenhengen er de klassiske, spesielt Coraline.
Min Gaiman-favoritt var AnansiBoys, fordi tonen var mer uforutsigbar, handlingen litt mindre arketypisk og humoren perfekt (var det noen andre enn meg som så President´s Day – påskeegget i Coraline-filmen forresten?). Gaiman fjernet seg noen centimeter fra stiene han vanligvis trår og fant nye sider ved forfatterskapet sitt.
Graveyard Book er annerledes enn AnansiBoys og mye mer typisk Gaiman. Den handler om en liten gutt, Bod, som vokser opp sammen med spøkelsene på en kirkegård og vergen sin, Elias (som er en av folkene midt i mellom. Boka er fortalt i avsluttede kapitler som samtidig forteller historien om en ung mann som møter noen fra den andre siden av speilet (eller det
hinsidige i dette tilfellet) og forandres (gjett om!) som følge av dette. Samtidig blir han voksen, eller i hvert fall nesten. Tenk deg Harry Potter på en kirkegård fortalt på åtte kapitler i steden for i stadig tjukkere og svakere bøker så er du i nærheten. Dette kunne blitt en flott miniserie.
Kirkegården er en perfekt lekeplass for Gaiman, som har enorme historiekunnskaper. Alan Moore uttalte en gang (i fotnotene til From Hell) at Gaiman kan banne på de fleste århundrers engelsk, og han har selv sagt at favorittkilden hans er et skikkelig gammelt leksikon (Brewer´s tror jeg). Han bruker disse kunnskapene veldig nennsomt, det er i det hele tatt mest i åpningen vi blir kjent med samfunnet til spøkelsene på kirkegården, for meg er dette kanskje den mest interessante siden av Graveyard Book.
Ikke alle historiene er like engasjerende hele veien, men Bod er en engasjerende helt, det vi får av spøkelsene er morsomt og de forsiktige skildringene av fjortiskjærlighet er søte. Og når Bod endelig vandrer ut av historien er hans avskjed med verden det mest rørende Gaiman har skrevet siden alle våknet opp i The Wake.
Ikke noen innertier altså, og heller ikke Gaimans aller beste, men spennende, artig og engasjerende. Gi den til noen på tolv som er rågode i engelsk, så har du gitt verden en ny sortkledd Gaimanfanatiker. Og de kan ikke verden få mange nok av.
De Normale, første kapittel.
I et fortvilet forsøk på å ha noe å legge her på bloggen poster jeg den neste lille biten av førsteutkastet til De Normale. Dette er altså ungdomsromanprosjektet mitt. Første del postet jeg i våres en gang, men med denne lille biten på plass er første kapittel Begynnelser ferdig i førsteutkastsform. Andre kapittel heter Vevskogen og handler om et onlinerollespill heltene våre bruker en del tid på. Dette spillet blir viktig i fortsettelsen. Her er hele første kapittel.
1.
Det var først senere jeg fant ut at han het Randolf Barth, og at Randolf Barth var advokat. Når jeg tenker meg om hadde jeg nok sett bildet av ham i avisa (han forsvarte han pedofyren for et par år siden) men jeg leste ikke så avisa så nøye på den tida.
Det var før jeg visste det jeg vet nå.
Uansett: Randolf Barth ga meg og Ronny tjue tusen kroner, så hoppet han i elva. Og siden dette hendte en kveld i februar da det var femten kalde ute kan jeg vanskelig tenke meg at han greide seg særlig lenge. De fisket ham opp borte i byen dagen etter. Jeg leste et eller annet sted at det er veldig vondt å drukne. At han var drita full gjorde det kanskje lettere, jeg vet ikke. Jeg har aldri vært full.
Han forklarte ikke hvorfor han hoppa, det skjedde så fort at hverken Ronny eller jeg rakk å gjøre noe som helst. Men han forklarte hvorfor han ga oss pengene.
“Gjør noe lurt med dem, gutter. Jeg trenger dem ikke,” sa han.
Han ga oss et minibankkort og en liten gul lapp med koden på.
Så hoppa han bare. Og bare for å ha sagt det enda gang: Han hoppa. Det var helt klart et hopp. Ikke et fall eller noe. Han kom ikke til overflaten igjen heller. Mulig han hadde putta noe i frakkelommene for at han ikke skulle flyte opp igjen.
Og hverken Ronny eller jeg visste hva vi skulle gjøre. Så vi gjorde ingenting. Selvfølgelig var vi redde. Selvfølgelig hadde vi litt dårlig samvittighet. Vi hadde jo lært at man i det minste må ringe politiet når slikt som dette skjer. Men vi gjorde ingenting, og jeg vet ikke helt hvorfor.
Vet du alltid hvorfor du gjør ting?
Dessuten var det tydelig at dette var noe Randolf Barth ville. Og var det noe vi hadde lært, av mamma og pappa og av lærerne og av trenern og av alle, var det at voksne får gjøre som de vil. Vi gikk i åttende klasse. Skulle vi liksom begynt å gi ham ordre?
Kanskje kunne vi ha gjort noe. Kanskje hadde det ikke gjort noen forskjell. Jeg skulle uansett ønske at Randolf Barth ikke var død. Det tror jeg Ronny er enig i også. Det som hendte etterpå var grusomt på mange måter, på en måte var det Randolf Barths skyld alt sammen. Men jeg er glad for alt sammen. Unntatt at Randolf Barth er død.
Han kunne jo bare gitt oss pengene, lent seg tilbake og nytt synet av hvordan verden tok fyr rundt oss. Jeg er ikke helt sikker, men blir ikke overrasket om han hadde dame og unger og et svært hus et eller annet sted. Jeg vet ikke hvorfor han drukna seg. Men sannheten er vel at ingen grunn hadde vært god nok.
Lykke på reisa, Randolf. Denne historien begynte omtrent der din slutta.
Resten av kvelden gikk Ronny og jeg fra minibank til minibank og tok ut penger. Tjue tusen, i tusenlapper. Kortet kasta vi i elva. Jeg vet ikke om en blir filma når en tar ut penger i minibanker, men ingen kom noen gang etter oss.
Ikke for dette i hvert fall.
2.
Jeg begynte på Skjæret skole på høsten i sjuende klasse, og det var ikke noe problem. Jeg kom fra Oklungen, et lite sted inni skogen mellom Porsgrunn og Larvik, men ingen kødda med meg for det. Den nye klassen min var helt grei. Jentene syntes jeg var kjekk i et par uker, men jeg var som sagt ikke der ennå. Jeg var mest opptatt av å gjøre det jeg skulle så jeg kunne ut og spille fotball i friminuttene. Alle spilte fotball på Skjæret unntatt de som hadde problemer. Sånn var det ikke i Oklungen, der gjorde vi forskjellige ting hver dag i friminuttene. Eller kanskje jeg bare husker feil. Vet ikke.
Jeg digga Manchester United, for alle måtte jo ha et favorittlag i England. Da kontaktlæreren min skulle bli kjent med meg begynte han med å fortelle at han elsket United og hadde vært i England for å se på dem flere ganger. Jeg hadde egentlig ikke tenkt så mye på det, men sa at det gjorde jeg også. De hadde kule drakter og jeg visste navnet på et par av spillerne der.
Ronny hata United nesten like mye som han hata Liverpool. Grunnen til det er jeg litt usikker på, men det hadde noe med en eller annen spiller som hadde byttet klubb fra Everton til United. Rooney tror jeg han het. Jeg kan egentlig ikke så mye om fotball. Men Ronny hata United, og han likte ikke meg heller. Han var sykt forelska i Vanja i klassen, og hun syntes visst det var spennende med folk fra landet eller noe, jeg vet ikke.
“Rooney er en jævla homo og United er et drittlag,” sa han. Det var i storefri. Jeg hadde gått på Skauen i to uker. I to uker hadde Ronny skjært tenner hver gang jeg hadde havnet i en situasjon der jeg mått diskutere fotball. Hvis han fikk dytta til meg eller snudd ryggen til meg eller hviska noe dritt om meg til noen andre hadde han gjort det. I to uker. Nå var jeg lei. De andre visste ikke helt hva de skulle gjøre, de var ikke vant med at Ronny var sånn med folk, og de kjente ikke meg godt nok enda til å ta mitt parti.
“Var vel derfor du likte´n så godt da,” sa jeg.
“Han var ikke homo før han spelte på Fægchester United, da,” sa Ronny og forsøkte å skjule hvor gæren han var i ferd med å bli.
“Ha´kke noe i mot homoer egentlig jeg,” sa jeg, “Jeg kan jo ikke akkurat la være å snakke med deg heller, du går jo klassen min.”
“Kaller du meg homo?
“Neida, homo.”
Jeg vet ikke helt hvor han hadde lært å slåss, men jeg var ikke vant til sinte fotballfans og hadde ikke en sjanse i havet. Jeg brukte alle skitne knep som noensinne har blitt brukt i en skolegård, men selv om jeg dro store, svarte hårdotter ut av huet hans fikk jeg bank nok til at det gikk rykter om det rundt i byen. Seinere i fikk jeg meldinger uka idioter på ungdomsskoler flere kilometer unna. De så muligheten til å banke oppe en syvendeklassing. Sikkert greiere enn å få tyn av de ordentlige gangstergutta.
ZKAL VI TAN? JUS SAY D WORD. GANGSTAS RULE OK
Jeg har aldri vært interessert i bråk, så på rektors kontor ba jeg Ronny om unnskyldning, men påpekte at han hadde starta. Han var med på at vi var ferdige med dette. Da tekstmeldingene begynte å komme gikk jeg til rektor med dem, og sånn ble Ronny og jeg venner for livet. Vi fungerer bra sammen. Han blir så sinna at han skifter farge og griner når han får dårlige karakterer eller når jener han måtte være interesserte i får seg typer. Jeg tenker over ting uten å bli for følsom.
3.
En av lærerne våre (Arne, han tjukke, litt rare vi hadde i Engelsk og Religion på Skjæret) har alltid sagt at niende klasse er det verste året. Han sa: Hvis ikke du har hata skolen, krangla vilt med foreldrene dine, runka, vært forelska, drukket deg full, begynt OG slutta å røyke og mistet noen du er glad i før det året du går i niende så kommer du i hvert fall til å gjøre det da. Han sa det akkurat sånn, faktisk. Storebroren min er fem år eldre enn meg, og klassen hans fikk høre akkurat det samme. Han var en bra lærer, men det Gamle Testamentet er jo sykt kjedelig da.
Men jeg gikk jo bare i åttende. Jeg hadde (og har) som nevnt aldri drukket meg full. Jeg likte (og liker fortsatt) faktisk skolen. Ikke at jeg vil gifte meg med den eller noe sånt, men det er jo der folk er. Foreldrene mine var kjedelige, men jeg hadde egentlig ikke så mye å krangle med dem om. Det vil si, når Pappa kom og tok laptopen min ved midnatt for at jeg ikke skulle sitte hele natta var han ganske kjip. Men det var det hele. Mamma er (og var) så grei som mammaer må være. Hun lar meg være i fred for det meste, og når hun blir sinna har hun stort sett rett. Unntatt når hun sier at jeg må gå ut en tur for å få meg noe luft. Jeg hater å få meg noe luft. Det er ingenting der ute.
Forelska hadde jeg heller ikke vært ennå, det var liksom ikke noen vits. Damene mine var uheldige (eller teite) beibs som hadde latt kjæresten filme seg. En grei kar i USA har samlet alle på ett sted. Du kunne søke på hårfarve, puppestørrelse og alt mulig. Trengte jeg dem så var de der. Røyking var for tapere. Å begynne med noe bare for å bruke hele resten av livet på å prøve å slutte igjen virka litt meningsløst.
Jeg var en snill gutt rett og slett. For hvis du gjør det greit på skolen, holder deg unna drikking og dop og behandler folk med enten likegyldighet eller respekt så er du det, sier de. De bryr seg egentlig ikke om du mener å være grei. Man trenger visst ikke å gjøre noe godt, så lenge man ikke gjør noe galt. De som kunne sette ord på sånt sa at jeg var en ålreit fyr. Og alt det vannvittige jeg satte i gang skyldtes bare at jeg fikk en god ide. Og tjue tusen kroner til å sette den ut i livet.
Og det verste er at jeg ikke angrer noen ting. Ingenting i det hele tatt.
4.
Mandagen etter at Randolf Barth hoppa i elva satt Ronny og jeg bakerst i klasserommet og lot som vi jobbet med arbeidsplanen. Vi hadde vært uadskillelige i halvannet år, og selv om vi hadde andre gode kompiser hadde vi ingen å fortelle om Randolf til. I matteboka til Ronny laga vi ei liste over ting vi kunne gjøre med pengene.
-GI DEM BORT (HVEM TIL)
-KJØPE MOPEDER
-GI TIL POL10ET
-ORDNE NOE FOR KLASSEN
-SPARE
-BYGGE UT PCer
“Jeg synes vi må finne på noe helt spesielt,” hvisket jeg, “det her er lissom så kjedelige ting.” Ronny gryntet at han var enig. Lenger kom vi ikke, for Nils (som var plassert helt foran som vanlig) hadde tydeligvis sagt noe stygt til norsklæreren vår, for hun begynte nesten å grine igjen. Hun het Inger, var personlig kristen og visstnok tvangsflyttet til ungdomstrinnet fordi barneskolen vegg i vegg ikke hadde plass til henne. Jeg husker ikke så mye om henne, bortsett fra at hun hadde store briller, stram hestehale, fin rompe og var personlig kristen. Hun hadde jobba på skjæret i et par år, men virka fortsatt sjokkert over hva de søte små hun hadde sunget for da de var sju ble til når de ble tretten. Godt hun ikke kan se meg nå.
Resten av oss lot som om hverken læreren eller Nils eksisterte, det var fredeligst slik. Vi hadde skjønt dette kapittelet, gjort mesteparten av leksene og tulla ikke med noen andre, da fikk vi være i fred. Og Inger var grei nok hun, forsåvidt. Teit bare. Folk blir ikke noe smartere av at man kødder med dem.
Men Nils skjønte ikke det, og ikke så mye annet heller når jeg tenker etter. Han var feit, stygg, bråkete og lukta ganske ofte vondt. Han hadde sikkert hatt en vanskelig barndom eller noe, men selv om vi andre var ganske smarte til åttendeklassinger å være forstod vi ikke det. Vi plaga ham sjelden, for han var større enn oss. Han lagde ikke noe særlig trøbbel for oss heller. Men i timen var det annerledes. Nils hatet skolen. Jeg vet ikke hvordan det gikk med ham senere, men jeg tipper han ble en av de folka fra videregående som sjekker opp niendeklassebertene fordi ingen på hans egen alder gidder å være sammen med dem.
Jeg vet ikke hva Inger og Nils egentlig kranglet om, men jeg tipper hun hadde bedt ham om å jobbe, være stille eller å slutte å klype Marie. Uansett endte det som det pleier. Han fikk beskjed om å gå ut, veltet stolen sin, spyttet på golvet og ropte: “Jeg hater denne jævla DRITTskolen! Jeg hater DERE! Dere kan brenne i HÆLvete!” Så løp han grinende ut og smalt med døra etter seg.
“Hvordan kan du SI såntno om skolen din,” ropte Inger Norsklærer etter ham mens hun instinktivt tok seg til det svære korset som dinglet mellom puppene hennes.
“Han har jo et poeng, da,” sa Frida, “Den skolen her er jo ikke ikke FIN akkurat.” Alle jentene var enig med henne med en gang (det var viktig å være enig med Frida).
“Det vokser SOPP i taket og greier,” sa Peder. Alle så opp. Joda. En gang for noen år siden hadde noen sikkert slengt en brødskive i taket. Nå vokste det hvit og rødlig mugg med pels der oppe, de største feltene var store som fotballer. Vi hadde sett det hele tiden, selvfølgelig, men Inger ble sjokkert og skulle si fra til vaktmesteren med en gang timen var slutt. Rart hun aldri så opp, hun som var kristen og greier.
“Kanskje vi skulle fjerne den soppen for pengene våre,” hvisket jeg til Ronny. “Kanskje vi skulle leie noen terrorister til å sprenge hele driten i lufta,” svarte han. Av en eller annen grunn fikk det oss begge to til å sprute ut i latter.
Inger ble sint og fikk oss til å sitte stille og late som om vi jobbet resten av timen. Men et sted i bakhodet mitt begynte en ide allerede å ta form.
Fred Ut Litt. – the Death of Bunny Munro
Da Nick Cave slapp sin første roman, And the Ass saw the Angel (eller Da Eselet så Herrens Engel) i 1989, omtrent samtidig som albumet the Good Son markerte den avslutningen på den første delen av karrieren hans som tekstforfatter. Etter 89 skiftet musikken hans forsiktig karakter, fra å være arty og ukontrollert til å være fokusert og skarp. The Bad Seeds spilte ikke skitten kunstrock på brannslukningsapparater lenger. De ble til rockeband og til et storband og senere til et rockeband igjen. Eselet ble minneverdig beskrevet av en anmelder som Faulkners Whistle Down the Wind hvis den hadde blitt fortalt av en stein bluesmusiker. Romanen er en barokk fabel om hillbillier, engler og møkk, ekstrem i sine virkemidler og sine eksesser. Av oss som er fans er den elsket, resten av verden skrøt litt og glemte så Cave som forfatter.
Tjue år senere har han omsider fått ut sin andre roman, og det er på høy tid. I tillegg til sin uforlignelige låtskriverkanon har han skrevet manuset til filmen the Proposition, regissert av John Hillcoat (aktuell med the Road med Cave som komponist), en av hans faste kumpaner. De har også filmen Ghosts..of the Civil Dead (med Cave som komponist og skuespiller) og flere av Caves beste videoer på samvittigheten.
The Death of Bunny Munro (eller Bunny Munros Død) skulle også opprinnelig bli film, og kan fortsatt bli det, men endte altså opp som oppfølgeren til Eselet. Den illustrerer tydelig forskjellen på Cave som kunster i 1989 og 2009. Den geniale, men skadede og uberegnlige profet og kråkekonge er erstattet av en moden, sylskarp og strømlinjeformet kunstner som har ofret noe av galskapen for sylskarp observasjonsevne og et nattsvart vidd perfeksjonert gjennom tiår. Noen savner kanskje den Cave som gikk på heroin i Berlin og lagde Tupelo og the Mercy Seat, men som skribent er forhåpentligvis dette bare begynnelsen. Bunny Munros død er et sødmefylt bilkræsj i sakte kino. Med ståpikk.
Bunny Munro er en kortsynt selger av kosmetikk og verdens største horebukk. Sønnen hans, Bunny Junior, er ni år, har et leksikon, fotografisk hukommelse og har en øyesykdom som muligen er i ferd med å gjøre han blind. Den voksne Bunnys psykotiske libido
(fyren må for eksempel kjøre bilen inn i en bakgate for å ta en ronk (runk?) når han hører Kylie Minogues “paean to buggery”, Spinning around. Cave og Minogue er gamle venner, hun har meg bekjent ikke gitt noen indikasjon på hva hun mener om dette)
har ødelagt det meste av sinnet hans. Med Bunny Jr. som kartleser legger Bunny ut på en reise der han forsøker å selge håndkrem, redde sjelen sin og få pult seg sår enda en gang. Vi vet at Bunny ikke kommer fra dette i live, det er i tittelen. Vi skjønner tidlig hvorfor, men ikke hvordan og (siden det jo tross alt er mer enn en Bunny) hvem.
Innledningsvis føles boka pornografisk i sin skildring av en mann hvis mest fremtredende karaktertrekk er et erigert lem med enten en hånd eller en dame på. Det smøres selvfølgelig tjukt på, men samtidig er det foråpentligvis ikke bare meg som føler at det er en kime av sannhet i alt det obskøne. Vi er litt sånn, ikke på langt nær så mye bare. Cave skriver om sex her på samme måte som han har skrevet om Kjærlighet, Gud og Mord tidligere.
Og i Bunny Junior har Cave skapt noe vi sjelden finner i hans univers; håp uten ironi, renhet uten naivitet. Bunny Junior er bokas klart sterkeste person i all sin håpløshet. I det kanskje mest gripende øyeblikket i boka beskriver han for seg selv all bokas horing, drikking, løgn og ondskap som de teite tingene de gærne voksne finner på. Av små barn, fulle folk og aldrende rockestjerner skal man høre sannheten. Du er slettes ikke sikker på at om junior kommer til å overleve boka, men for første gang i Caves forfatterskap føles det som om det gode ikke nødvendigvis må gå under i møtet med mørket. Sønnens nesten grenseløse hengivenhet skildres slik bare en far kan gjøre det.
Hvis det er slik Cave skal fortelle historiene sine fremover kan han godt legge pianoet på hylla.
Eller noe.
De Normale #1
Det har seg altså sånn at jeg prøver (for tredje gang) å skrive en roman. Denne gangen skriver jeg for ungdom, og foranledningen var at jeg var på en samling for skolebibliotekarer der man gikk gjennom årets ungdomslitteratur og alle de norske bøkene handlet om incest, alkoholisme eller mobbing. Og gjerne en kombinasjon. Og man lurer på hvorfor ungdom leser mindre. Så jeg bestemte meg for å lage en historie om gutter i fjortenårsalderen, Sondre og Ronny, som bestemmer seg for å sprenge skolen sin i lufta. Ikke for å ødelegge den (selv om de gjerne gjør det), men for å true kjipe politikere til å bygge en ny, finere skole.
Tanken er at gutta er en slags bizarroversjon av Hardyguttene. De kaller seg etterhvert de Normale, i protest mot adhdfolket, gangsterne og alle de andre som sliter, men forstår ikke at det de gjør kanskje ikke er helt normalt likevel. Eller er det det? Hvordan blir problemer løst av de såkalt voksne, egentlig?
Det viser seg uansett at de får uventet hjelp, for det er mange grunner til å sprenge skoler.
En annen hovedtanke er at våre helter bruker sosiale medier til å organisere seg uten at de uinnvidde blander seg, og de Normale utvikler seg til en Fight Club – aktig terrororganisasjon. Om de lykkes med planene sine til slutt får dere sannsynligvis aldri vite, for kjenner jeg meg selv rett greier jeg aldri å bli ferdig med dette. Planen er å komme litt i gang i år, for så å gjøre en skikkelig innsats i pappapermen jeg (hvis alt går bra, bank i bordet etc.) skal ha neste år. Foreløpig er jeg et par tusen ord inne, og har fortsatt ikke gjort så mye mer enn å etablere.
Her er det første lille kapittelet (jeg lager små og mange), som introduserer hovedpersonene og forklarer hvordan de plutselig blir sittende på tjue tusen kroner. Nok startkapital til å forandre verden.
1.
Det var først senere jeg fant ut at han het Randolf Barth, og at Randolf Barth var advokat. Når jeg tenker meg om hadde jeg nok sett bildet av ham i avisa (han forsvarte han pedofyren for et par år siden) men jeg leste ikke så avisa så nøye på den tida.
Det var før jeg visste det jeg vet nå.
Uansett: Randolf Barth ga meg og Ronny tjue tusen kroner, så hoppet han i elva. Og siden dette hendte en kveld i februar da det var femten kalde ute kan jeg vanskelig tenke meg at han greide seg særlig lenge. De fisket ham opp borte i byen dagen etter. Jeg leste et eller annet sted at det er veldig vondt å drukne. At han var drita full gjorde det kanskje lettere, jeg vet ikke. Jeg har aldri vært full.
Han forklarte ikke hvorfor han hoppa, det skjedde så fort at hverken Ronny eller jeg rakk å gjøre noe som helst. Men han forklarte hvorfor han ga oss pengene.
“Gjør noe lurt med dem, gutter. Jeg trenger dem ikke,” sa han.
Han ga oss et minibankkort og en liten gul lapp med koden på.
Så hoppa han bare. Og bare for å ha sagt det enda gang: Han hoppa. Det var helt klart et hopp. Ikke et fall eller noe. Han kom ikke til overflaten igjen heller. Mulig han hadde putta noe i frakkelommene for at han ikke skulle flyte opp igjen.
Og hverken Ronny eller jeg visste hva vi skulle gjøre. Så vi gjorde ingenting. Selvfølgelig var vi redde. Selvfølgelig hadde vi litt dårlig samvittighet. Vi hadde jo lært at man i det minste må ringe politiet når slikt som dette skjer. Men vi gjorde ingenting, og jeg vet ikke helt hvorfor.
Vet du alltid hvorfor du gjør ting?
Dessuten var det tydelig at dette var noe Randolf Barth ville. Og var det noe vi hadde lært, av mamma og pappa og av lærerne og av trenern og av alle, var det at voksne får gjøre som de vil. Vi gikk i åttende klasse. Skulle vi liksom begynt å gi ham ordre?
Kanskje kunne vi ha gjort noe. Kanskje hadde det ikke gjort noen forskjell. Jeg skulle uansett ønske at Randolf Barth ikke var død. Det tror jeg Ronny er enig i også. Det som hendte etterpå var grusomt på mange måter, på en måte var det Randolf Barths skyld alt sammen. Men jeg er glad for alt sammen. Unntatt at Randolf Barth er død.
Han kunne jo bare gitt oss pengene, lent seg tilbake og nytt synet av hvordan verden tok fyr rundt oss. Jeg er ikke helt sikker, men blir ikke overrasket om han hadde dame og unger og et svært hus et eller annet sted. Jeg vet ikke hvorfor han drukna seg. Men sannheten er vel at ingen grunn hadde vært god nok.
Lykke på reisa, Randolf. Denne historien begynte omtrent der din slutta.
Resten av kvelden gikk Ronny og jeg fra minibank til minibank og tok ut penger. Tjue tusen, i tusenlapper. Kortet kasta vi i elva. Jeg vet ikke om en blir filma når en tar ut penger i minibanker, men ingen kom noen gang etter oss.
Ikke for dette i hvert fall.
2.
Jeg begynte på Skjæret skole på høsten i sjuende klasse, og det var ikke noe problem. Jeg kom fra Oklungen, et lite sted inni skogen mellom Porsgrunn og Larvik, men ingen kødda med meg for det. Den nye klassen min var helt grei. Jentene syntes jeg var kjekk i et par uker, men jeg var som sagt ikke der ennå. Jeg var mest opptatt av å gjøre det jeg skulle så jeg kunne ut og spille fotball i friminuttene. Alle spilte fotball på Skjæret unntatt de som hadde problemer. Sånn var det ikke i Oklungen, der gjorde vi forskjellige ting hver dag i friminuttene. Eller kanskje jeg bare husker feil. Vet ikke.
Jeg digga Manchester United, for alle måtte jo ha et favorittlag i England. Da kontaktlæreren min skulle bli kjent med meg begynte han med å fortelle at han elsket United og hadde vært i England for å se på dem flere ganger. Jeg hadde egentlig ikke tenkt så mye på det, men sa at det gjorde jeg også. De hadde kule drakter og jeg visste navnet på et par av spillerne der.
Ronny hata United nesten like mye som han hata Liverpool. Grunnen til det er jeg litt usikker på, men det hadde noe med en eller annen spiller som hadde byttet klubb fra Everton til United. Rooney tror jeg han het. Jeg kan egentlig ikke så mye om fotball. Men Ronny hata United, og han likte ikke meg heller. Han var sykt forelska i Vanja i klassen, og hun syntes visst det var spennende med folk fra landet eller noe, jeg vet ikke.
“Rooney er en jævla homo og United er et drittlag,” sa han. Det var i storefri. Jeg hadde gått på Skauen i to uker. I to uker hadde Ronny skjært tenner hver gang jeg hadde havnet i en situasjon der jeg mått diskutere fotball. Hvis han fikk dytta til meg eller snudd ryggen til meg eller hviska noe dritt om meg til noen andre hadde han gjort det. I to uker. Nå var jeg lei. De andre visste ikke helt hva de skulle gjøre, de var ikke vant med at Ronny var sånn med folk, og de kjente ikke meg godt nok enda til å ta mitt parti.
“Var vel derfor du likte´n så godt da,” sa jeg.
“Han var ikke homo før han spelte på Fægchester United, da,” sa Ronny og forsøkte å skjule hvor gæren han var i ferd med å bli.
“Ha´kke noe i mot homoer egentlig jeg,” sa jeg, “Jeg kan jo ikke akkurat la være å snakke med deg heller, du går jo klassen min.”
“Kaller du meg homo?
“Neida, homo.”
Jeg vet ikke helt hvor han hadde lært å slåss, men jeg var ikke vant til sinte fotballfans og hadde ikke en sjanse i havet. Jeg brukte alle skitne knep som noensinne har blitt brukt i en skolegård, men selv om jeg dro store, svarte hårdotter ut av huet hans fikk jeg bank nok til at det gikk rykter om det rundt i byen. Seinere i fikk jeg meldinger uka idioter på ungdomsskoler flere kilometer unna. De så muligheten til å banke oppe en syvendeklassing. Sikkert greiere enn å få tyn av de ordentlige gangstergutta.
ZKAL VI TAN? JUS SAY D WORD. GANGSTAS RULE OK
Jeg har aldri vært interessert i bråk, så på rektors kontor ba jeg Ronny om unnskyldning, men påpekte at han hadde starta. Han var med på at vi var ferdige med dette. Da tekstmeldingene begynte å komme gikk jeg til rektor med dem, og sånn ble Ronny og jeg venner for livet. Vi fungerer bra sammen. Han blir så sinna at han skifter farge og griner når han får dårlige karakterer eller når jener han måtte være interesserte i får seg typer. Jeg tenker over ting uten å bli for følsom.
3.
En av lærerne våre (Arne, han tjukke, litt rare vi hadde i Engelsk og Religion på Skjæret) har alltid sagt at niende klasse er det verste året. Han sa: Hvis ikke du har hata skolen, krangla vilt med foreldrene dine, runka, vært forelska, drukket deg full, begynt OG slutta å røyke og mistet noen du er glad i før det året du går i niende så kommer du i hvert fall til å gjøre det da. Han sa det akkurat sånn, faktisk. Storebroren min er fem år eldre enn meg, og klassen hans fikk høre akkurat det samme. Han var en bra lærer, men det Gamle Testamentet er jo sykt kjedelig da.
Men jeg gikk jo bare i åttende. Jeg hadde (og har) som nevnt aldri drukket meg full. Jeg likte (og liker fortsatt) faktisk skolen. Ikke at jeg vil gifte meg med den eller noe sånt, men det er jo der folk er. Foreldrene mine var kjedelige, men jeg hadde egentlig ikke så mye å krangle med dem om. Det vil si, når Pappa kom og tok laptopen min ved midnatt for at jeg ikke skulle sitte hele natta var han ganske kjip. Men det var det hele. Mamma er (og var) så grei som mammaer må være. Hun lar meg være i fred for det meste, og når hun blir sinna har hun stort sett rett. Unntatt når hun sier at jeg må gå ut en tur for å få meg noe luft. Jeg hater å få meg noe luft. Det er ingenting der ute.
Forelska hadde jeg heller ikke vært ennå, det var liksom ikke noen vits. Damene mine var uheldige (eller teite) beibs som hadde latt kjæresten filme seg. En grei kar i USA har samlet alle på ett sted. Du kunne søke på hårfarve, puppestørrelse og alt mulig. Trengte jeg dem så var de der. Røyking var for tapere. Å begynne med noe bare for å bruke hele resten av livet på å prøve å slutte igjen virka litt meningsløst.
Jeg var en snill gutt rett og slett. For hvis du gjør det greit på skolen, holder deg unna drikking og dop og behandler folk med enten likegyldighet eller respekt så er du det, sier de. De bryr seg egentlig ikke om du mener å være grei. Man trenger visst ikke å gjøre noe godt, så lenge man ikke gjør noe galt. De som kunne sette ord på sånt sa at jeg var en ålreit fyr. Og alt det vannvittige jeg satte i gang skyldtes bare at jeg fikk en god ide. Og tjue tusen kroner til å sette den ut i livet.
Og det verste er at jeg ikke angrer noen ting. Ingenting i det hele tatt.
#Amazonfail, eller Hvordan fikse ting skikkelig fort
Historien om Amazonfail startet med at mange oppdaget at bøker med temaet homoseksualitet plutselig forsvant fra salgslistene til Amazon.com . Forlegger, forfatter og blogger Mark R. Probst sendte en mail til Amazon for å høre hva som foregikk, og fikk følgende svar (min oversettelse):
«For å ivareta hele vår kundekrets ekskluderer vi «voksenmateriale» fra å dukke opp i enkelte søk og bestselgerlister. Siden disse listene lages ved hjelp av salgstall må voksenmateriale utelukkes også fra disse»
Saken er altså at Amazon.com visstnok (jeg har ikke merket noen spesiell forskjell, men det er sikkert riktig). har fjernet bøker som omhandler GLBT, som jeg akkurat har lært at står for GayLesbianBisexualTransgender, fra salgsrankingen sin. Dette har pågått en stund. Forfatteren Craig Seymor har for eksempel kranglet med Amazon om dette siden i februar.
Bloggkollektivet Smart Bitches, Trashy Books tok opp ballen. De laget en festlig ny definisjon av uttrykket Amazon rank og bombet google med den.
De smarte tispene hadde et par tusen følgere på Twitter, en av dem var Zanzando, i virkeligheten Maria Gerhardt. Hun er student i Berlin og hadde et par og tredve som fulgte henne på twitter. Hun kunne ha vært deg eller meg. Hun sendte Smartbitches´ melding til Neil Gaiman, som bør være kjent for lesere av denne bloggen.
Gaiman var den første jeg så som skrev en post på twitter merket #amazonfail. Han videresendte Zanzandos twitterpost med lenke til Probsts artikkel til sine 200 000 twitterfans, inkludert meg.
Dermed eksploderte det. Det ble ikke bedre av at noen søkte på “homosexuality” på Amazon og fikk opp denne festlige boka som første treff.
I skrivende stund går det en post merket #amazonfail hvert tiende sekund på twitter. LA times har allerede plukket opp saken. Amazon omtalte det hele som en glitch, hvorpå tusener av twitterbrukere merket postene sine med #glitchmyass.
Amazon kommer til å fikse dette skikkelig fort, tipper jeg.
I blant må man bare elske tiden vi lever i.
Ettermiddagsedit:
Jeg scoopet muligens Dagbladet med noen minutter i dag, men den norske bloggosfæren har allerede vært på saken en stund. Sjekk f.eks Virvarr og fr. Martinsen.
Alt+Kontroll+Armageddon
Jeg trykker på linjeskift. Sola går opp. Jeg trykker på kommando og stopp. Sola går ned. Jeg slår av. En sivilisasjon dekkes av mørke til jeg restarter. Jeg er ikke Gud, men kalles det i enkelte søppelposter som når gjennom filtreringsmekanismene. Lokale språkpakker gir meg andre navn.
Det nye åpne systemet som danner fundamentet for inneværende inkarnasjon ser lovende ut til tross for enkelte sikkerhetshull. Men systemet er ustabilt og fullt av bugs. Kommando pluss funksjon 5 starter for eksempel katastrofemodulen. Denne funksjonen skulle ha vært fjernet etter betatestingen. Flere av de som jobber support har blitt skutt, fengslet og korsfestet eller har sprengt seg selv og andre i lufta på grunn av dette.
Den inneværende versjonen ser i det hele tatt ikke ut til å være spesielt vellykket. Grensesnittet er forvirrende, estetikken uklar og hjelpefiler som faktisk kan brukes hvis man vil få noe gjort er ikke-eksisterende. I tillegg har vi opphetingsproblemene.
På tide å slå av for kvelden. Jeg begynner forfra i morgen. Litt synd at det ikke fungerte denne gangen, men jeg gjorde meg tross alt noen nyttige erfaringer. Versjon 2.0 blir mye bedre.
Jeg tror jeg begynner å få taket på dette nå.
Filmer siden sist: Løgner og Lukten av Skinke
Body of Lies
Anmeldergud Mark Kermode hevder at Ridley Scotts filmer har blitt svakere av at han pumper ut en i året istedenfor å grave seg ned i åreslange prosjekter med et visst preg av mani (Blade Runner, Legend…). Body of Lies er et godt eksempel på dette; den kunne likegodt ha vært laget av Tony. Nå er ikke dette på noen måte en dårlig film, den har nydelige skuespillerprestasjoner, et ok spenningsnivå mesteparten av veien og et forfriskende moderne syn på hva krigen mot terror faktisk er for noe. Men noe mesterverk er slettes ikke.
Mark Strong stjeler filmen fra Crowe og Dicaprio. Hans jordanske spionsjef ligner en arabisk Christopher Lee. IKKE en mann du kødder med. DiCaprios forsøk på å sjekke opp en iransk lege er et forsøk på å vise oss at islams kvinnesyn også rommer respekt ,men dette er desverre helt unødvendig i en litt tom teknothriller. Det er mye fint her, men alt jeg ikke har nevnt er ute av systemet ditt før popkornet. Greit nok, men det fins så mye film i verden at jeg egentlig ikke har tid til å se sånt som dette.
Doomsday
Skal man først lage uviktig film er det mye morsommere å inkorporere skotske kannibaler som hører på Fine Young Cannibals (og som gjør noe så sjeldent på film som å grille en fyr før de spiser ham), litt ridderromantikk, en fet biljakt og den tøffeste kvinnelige actionhelten på en god stund. Dog Soldiers, Descent og denne utgjør et solid ekte hat-trick for Neil Marshall. Hvor går han etter dette?
Rasputin the Mad Monk
Christopher Lee sprudler i denne Hammerhyllesten til den seiglivete gærne monken. Noe sier meg at dette var mye morsommere enn å spille Dracula og Frankensteins monster. Bare synd at filmen er ørlite treg i alle ledd og ikke klarer å skape filmen Lees rolleprestasjon fortjener. Rasputin er en sjeldent fascinerende hovedperson, fullstendig blottet for positive egenskaper og det hadde faktisk vært skikkelig tøft om noen laget en litt slemmere nyversjon av denne.
Dessuten:
Fru Ut fikk se Jail Bait og hadde det litt morsomt selv om hun sovnet midtveis hun også. Hun klarte også å komme seg gjennom Fido og hadde ingen problemer med å se filmens kvaliteter. Jeg er også på vei gjennom sesong to av Muppet Show, som er mye bedre enn den første og trygt kan anbefales. Men styr unna den norske DVDen, den mangler det flotte triviasporet som utgjør minst en tredjedel av underholdningsverdien. Jeg blir skikkelig forbaska når lokale distributører fjerner godsaker som dette helt uten grunn. Også så jeg Kamikaze Girls atter en gang, denne gang med femti stort sett totalt uforstående niendeklassinger, men det satt en fire-fem stykker som vanligvis ikke sier noe i krokene og smilte for seg selv. Det var derfor jeg ville vise den.
Jepsi Pepsi, det er den tiden igjen. For fjerde gang skal de sekstifire beste filmene jeg har sett et år dælje løs på hverandre til en står igjen. De fire beste innlemmes i Tordendomens æreshall der det allerede finnes tolv klassiske filmer. Planen er for øyeblikket å holde på til vi har hundre (det skulle ta 25 år 
i æreshallen eller til ingen gidder å stemme. For de som ikke vet hvordan dette funker skal jeg snart sette opp en FAQ, men tradisjonen tilsier at vi starter med å kikke på lista over filmer jeg har sett i år. Det er altså herfra jeg plukker ut de 64, men erfaringsmessig blir det en del filmtitting også i romjula. Domen åpner seg for alvor rundt nyttårsaften.
Her er de foreløpige kandidatene for TD4. 103 filmer har jeg rukket til nå, en liten nedgang fra i fjor som blant annet skyldes flere gjensyn. Hvis det er noen av disse du blir veldig sur hvis jeg utelater fra de 64 som får være med må du si i fra i kommentarfeltet:
A History of Violence
Astropia
Austin Powers: International Man of Mystery
Alvin og Gjengen
Appleseed: Ex Machina
Barry Lyndon
Battle Royale
Battles without Honour or Humanity
Be Kind Rewind
Black Fist
Black Snake Moan
Body of Lies
Brotherhood of Justice
Cannibal: the Musical
CJ7
Cry-Baby
Dark Days
Diary of the Dead
Direktøren for det Hele
Djevelens Advokat(dokumentar)
Doctor Tarr´s Torture Dungeon
Doomsday
Dororo
Enchanted
En Pasjon
Fido
Futurama: the Beast with a Billion Backs
Gates of Heaven
Hairspray (nyversjonen)
Harper
Hviskningar och Rop
Incident at Loch Ness
I´m Your Man
Iron Man
Jail Bait
Jodhaa Akbaar
Juno
Kaidan (07)
Kamikaze Girls
Karmen i Khayelitsha
Kiki´s Delivery Service
King Kong (dritlang versjon)
Kung Fu Panda
Land of the Dead
Little Miss Sunshine
Madagascar
Mad Detective
Mamma Mø og Kråka
Mannen som elsket Yngve
Martin
Mister Moto takes a Chance
Mummitrollet: Farlig Midtsommer
Mysterious Mister Moto
Nacho Libre
Nine Songs
No Country for Old Men
Om Shanti Om
Once Upon a Time in China 2
Pan´s Labyrinth
Planet Terror
Persona
Prince of Peace, God of War
Rasputin the mad Monk
Skammen
Slave of the Cannibal God
Smultronstället
Star Wars episode III: Revenge of the Sith
Sunrise
Sweeney Todd: the Demon Barber of Fleet Street
TekkonKinkreet
Tenacious D in the Pick of Destiny
Thank you, Mister Moto
The Assassination of Jesse James by the blablablablabla
The Dark Knight
The Endless Summer
The Fountain
The French Connection
The General
The Haunted Palace
The House with Laughing Windows
The Holy Mountain
The Orphanage
The King of Kong: A Fistful of Quarters
The Legend of Bigfoot
The Mother of Tears
The Passenger
The Satanic Rites of Dracula
The Simpson´s Movie
The Thin Blue Line
The Trouble with Harry
The Wild Hunt of King Stakh
The World sinks except Japan
There Will Be Blood
Think Fast, Mister Moto
Transformers
To Kill a Mockingbird
Wall-E
Wolfhound
Until the End of the World (trilogiversjonen)
Vargtimmen
Vernon, Florida
Vexille
White Suns of the Desert
Man kan da ikke grave opp alle nyheter selv?
Innimellom blusser det opp diskusjoner om forskjellen på “Ordentlige” journalister og bloggere og andre nettbaserte amatører. Et av hovedargumentene mot bloggosfæren er at den ikke bedriver journalistikk, men kun videreformidler andres ispedd syrlige kommentarer. Så som en representant for bloggosfæren kan vel ikke jeg være dårligere:
7.56 i morges norsk tid (i følge RSS-leseren min) publiserte New York Times en artikkel om Barack Obamas lesevaner. Det er en riktig fin artikkel, så les den og kom tilbake hit etterpå…
Ok, ferdig? Grunnen til at jeg kom over denne artikkelen var at jeg abonnerer på RSS-feeden til nyhetsbloggen the Huffington Post. Her er deres behandling av saken, publisert 14.24.
Greit nok, ikke sant? En vanlig syndikalisering av artikkelen med kildeanvisning, litt av artikkelen og en lenke til originalen hvis du vil lese hele.
Tjue minutter senere publiseres denne versjonen på dagbladets nettside, skrevet av Hilde Marie Tvedten. Hun oversetter sitatene direkte, forandrer artikkelens struktur og legger til følgende setning:
“I Norge er Obama selv som forfatter foreløpig mest populær. Hans to bøker «Mot til å håpe» og «Å leve en drøm» er nykommere på boklista her i Norge denne uka. “
Tvedten har kreditert New York Times som kilde og lenket til originalen, så enhver som vil lese kan se hvordan hun har behandlet artikkelen, men det jeg lurer på er følgende:
1) Er det å oversette en tekst for så å legge til en setning nok til å kunne sette sin egen byline på en artikkel?
2) På hvilken måte skiller dette seg fra ” journalistikken” amatørene i blant blir beskyldt for å bedrive?
3) Har Dagbladet noen avtale med New York Times som gir dem tillatelse til å gjengi deres materiale på denne måten?
og
4) Leser Tvedten Huffington Post? Og hvis hun gjør det, burde Huffington Post i så fall krediteres?
Jeg har sendt en kopi av denne posten til henne per mail, hvis jeg får noe svar skal jeg gjengi det i kommentarfeltet. I mellomtiden kan dere andre kanskje si hva dere mener der?
Udyret
Det var ingen grunn til at udyret kom frem fra skogen. Ingen hadde påkalt det, stjernene hadde ikke omsider funnet den rette konstellasjonen, ingen forurensing av jordsmonnet hadde vekket det.
Udyret kom simpelthen frem. Sakte dro det seg gjennom skogen, som med ett ble enda mørkere, fuktigere og eldre. Mer mosegrodd. Mer skog. Forrige gang hadde dette stedet ligget under vann, og ligget et helt annet sted på kloden. Det hadde vært kaldt og mørkt. Udyret var ikke i stand til å uttrykke tilfredsstillelsen over luft, jord og himmel på noen måte som lar seg skildre.
Kvelden var mild og klam. De siste joggerne var ute av skogen for en god stund siden. Neste morgen kom de til å være preget av en natt full av vage drømmer de ikke forstod. Haukereiret i den store granen der høyspentledningen krysset stien hadde falt ned og eggene hadde knust og maurene ordnet resten og alt man ser i øyekroken i tusmørket satte skogen i bevegelse.
Hun hadde gått i skogen i en generasjon, men gåstavene var helt nye. Treningsdrakten hadde farger man ikke finner i naturen. Før kroppen hennes endelig gikk i sjokk rakk hun å oppleve at noe åpnet munnen hennes så langt at underkjeven først knirket, så knaste og deretter knakk. Hun følte ikke lenger smerte da noe sakte førte gåstaven ned i spiserøret hennes til den punkterte magesekken hennes fra innsiden, men hun ante øyne fulle av det som får katter til å sakte rive småfugler i biter. Udyret var sendrektig men tålmodig i sin planløshet.
Det var som om skogen vek unna for udyret. Det var hinsides hunger og hat, men det hadde barnets glede over å være løs i en ny verden i seg. Frikoblet fra naturens orden, uten ønsker og uten formål vandret det villkårlig mot byen og verden var ikke lenger forståelig. Sakte seg det over innsjøen og gjennom åkrene og rundt hushjørnene og ingen forstod hvordan de plutselig følte seg.
En kilometer før bebyggelsen tetnet til for alvor lå en liten rasteplass. Et skilt stod der med bygdas navn, og en jernskulptur av det abstrakte slaget som signaliserte at akkurat her var han født, arkitekten. Udyret stoppet, umerkelig i sin stillstand. Skulpturen kurvet og spant inn i seg selv, spiraler i spiraler i fraktaler. Udyret gransket de endeløse sirklene til statuen ble matt, rustet bort og ble til støv og skogene visnet og menneskene forsvant og havet steg igjen og sola sluknet og universet døde.
Så gikk det videre.
Eplehore
Det tok under et år. Det siste året har jeg kjøpt to laptoper (den ene var brukt og hadde defekt strømforsyning), to iPoder (jeg mistet den ene i skogen), en Time capsule (kombinert trådløst nettverk og 500 gig trådløs harddisk) og har planer om å kjøpe en Mac Mini til å putte i stereobenken, bare fordi jeg kan (jeg vil se hva Apples bebudede oppgradering av sortimentet innebærer).
Trenger jeg hjelp? Er det sykt å sitte å lese oppdateringene i iTunes´ App store fordi jeg venter en iPod Touch i posten en av dagene (jeg savner PDAene jeg hadde for noen år siden og er tross alt ikke gal nok til å kjøpe en iPhone med de kostnadene det medfører i Norge, mobilmongo som jeg er)? Er det normalt å betale MobileMe selv om det bare funker mesteparten av tiden? Jeg leser Apple-nyheter og hører på Apple-podcaster og det eneste jeg oppnår med dette er å ønske meg nye, bedre greier.
Alle voksne mennesker bør lese Naomi Kleins bok No Logo, selv om den begynner å bli noen år gammel. Der skriver hun om branding, om taktikkene de store multinasjonale selskapene bruker for at deres varemerker skal identifiseres med visse verdier. Apple følger strategiene til punkt og prikke. Likevel biter jeg jo på. Fordi produktene deres er annerledes enn konkurrentene. Ofte er de penere (men hvem har bestemt at de er penest?), noen ganger mer stabile (men ikke så ofte som man skulle tro). I tillegg er Apple som oftest dyrest.
Jeg er ikke bare eplehore. Jeg har stor respekt for hva Nintendo har gjort for dataspillets utvikling. Jeg kunne gjerne tatoverert en Commodore-logo på skinka. En periode kjøpte jeg det meste som ble utgitt på Mute Records og leste tegneserier fra DCs underavdeling Vertigo (nå foretrekker jeg Marvel). Jeg liker golfdisker fra Innova. Jeg var en stund stor fan av Palms PDAer. Jeg reklamerer forsiktig for nettbutikken YesAsia oppe til høyre på denne siden. Og hvis jeg sitter på en god bunke ekstra tusenlapper en gang skal jeg ha meg en av de store synthene til Nord.
Samtidig napper jeg gjerne merkelappene av klærne jeg kjøper, for jeg vil ikke assosieres med merkevarer. Inkonsekvent? Neida. Joda. Neida. Joda.
De fanger oss uansett.
Fred Ut, Sønn: nå også i bokform! På tide å flekke kortet?
Her er den altså, summen av det jeg har bedrevet av kreativ skriving det siste tiåret, og det skuffer meg litt at den ikke ble tjukkere. Vitsen var altså ikke å arkivere hele Fred Ut, Sønn, men å plukke de tingene jeg selv var mest fornøyd med herfra og fra virksomheten min som låtskriver. Dette utgjorde omtrent 75 sider, så for å strekke det hele til en bok som var tykk nok til at jeg kunne bruke den som julepresang med god samvittighet ble jeg nødt til å ta med Rosebusk, novelleversjonen av en roman jeg begynte på i 2003.
Slik ser den ut:
Mesteparten av det som finnes i boka er tilgjengelig på nettet fra før. Det eneste du helt sikkert ikke kan finne hvis du leter er forordet, det skal jeg poste her i morgen, så hvis du ikke vil så trenger du selvfølgelig ikke. Her er det som ellers er med:
FILMANMELDELSER: Star Wars ep. III: Revenge of the Sith, Land of the Dead, Sympathy for Lady Vengeance, De Blinde Døde, The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring, Brick, I heart Huckabees, Africa Addio, Shortbus, the Enigma of Kaspar Hauser, Black Friday, Suspiria, Vargtimmen og Battle Royale
ANDRE ARTIKLER: Om Mohammedkarikaturene, byfornyelse, Nick Cave, Pyotr Kuznetsov, Beijing-OL, Shigeru Myiamoto, En fin dag, Robert Mugabe, Engelsktentamen, Sex & Scheen og Døde Politikere
ENGELSKE TEKSTER: Summer´s Gone, Let´s get Married, Early Morning, Widower, the Finest Day of All (min favoritt, midnattspianisten øver på den om dagen), 21, Lament for Grandma, Up/Out, Last Blues, Stella Nova
NORSKE TEKSTER: TorDuMåTaPillaDi, Jeg fikk deg te å Grine i Går, Lykke på Reisa, Judas´Oratorium, Kråkene, Flaskemannen, Byen, Født i Går, Tingen
Jeg har allerede oppdaget et par småfeil, men jeg er ikke sikker på om jeg gidder rette på det. Feilene er ikke flere enn de må være, og hvis noen finner dem har de faktisk lest boka. Da kan de få lov til å klage på dem selv.
FRED UT, SØNN (SKRIVERIER I UTVALG) koster cirka 150.- inkludert shipping, men vil du ha den som PDF koster den bare tjue kroner eller så. Trykk på fisken for å kjøpe. Hvis du har lyst.
Kakerlakk-jihad-blues
Siden Sandman og Preacher kom i mål har jeg gått litt lei av såkalte tegneserier for voksne. Hverken Fables, Y:the Last man eller the Walking Dead har gitt meg ståpels. Enkelte kritikerroste serier, som American Virgin, har vært ordentlig dårlige. De siste årene har helt klart tilhørt den typiske amerikanske superheltserien; de beste historiene, tegnerne og forfatterne holder seg der.
Men det finnes unntak, Exterminators for eksempel:
Henry James (han til venstre) har akkurat sluppet ut av fengsel, og får jobb hos Bug-Be-Gone, et skadedyrutryddingsfirma litt utenom det vanlige. Ikke bare er gutta på golvet seriøst føkka opp, de har et geni i kjelleren og en sjef med aner fra Grimstad. Det nye pulveret de bruker viser seg å ha enkelte leie bivirkninger, som at Kakerlakkene blir smarte og starter Irakinspirert geriljakrigføring mot menneskeheten. At en av gutta dør og blir besatt av en eldgammel kakerlakkgud gjør ikke ting lettere. Og det er bare begynnelsen, det er jo alltid det.
Exterminators er en deilig/ekkel blanding av humor og speisa figurer fra noe som Preacher (Tony Moores tegningestil ligner også litt på Steve Dillons), paranoiaen til Phillip K. Dick og dialog fra f.eks Clerks. Sleng på litt Naked Lunch også, så er du der. Det var ikke overraskende å oppdage at Simon Oliver egentlig tenkte seg dette som en TV-serie, for balansen mellom avsluttede episoder og pågående episk fortelling er perfekt. Som mange tilsvarende serier er starten litt forsiktig, men allerede rundt #5/6 (slutten av første og begynnelsen av andre boksamling) drar ting seg fryktelig til. Har foreløpig lest de ti første av totalt 30 kapitler og er med til slutten nå. Det burde du også være. Spesielt hvis du er fra Grimstad.
Har jeg nevnt at Alan Moore er gud? Alan Moore er Gud.
Moore leser Rorsachs journal fra Watchmen. Lovet meg selv at jeg ikke skulle lage slike poster, men… Via Wil Wheaton, men den har visst ligget ute en stund.
DayWatch, for pokker! Og en del annet fint.
FILMER SETT SIDEN SIST:
DayWatch
I fjor kom den kritiske filmuka mi midt på sommeren; på en lørdagskveld så jeg Land of the Dead og avslutningen på sesong 1 av Battlestar Galactica. I år kan den komme tidlig. I går så jeg DayWatch, og i morgen slippes Jimmy Fri.
NightWatch var den tøffeste filmen jeg så i 2004, den kommer på DVD denne uka. Har du ikke sett den bør du det, for å si det forsiktig. Jeg nevnte for et par poster siden at det er vanskelig for meg å lage en fullverdig liste på 10 filmer du MÅ se når du dauer, men NightWatch kravler nedi der et eller annet sted.
Skal ikke spoile noen av filmene, men nøye meg med å si at etter at balansen mellom lys og mørke fikk seg en trøkk i den første filmen handler denne om det endelige forsøket på å starte en utslettende krig. Alle personene som overlevde Nightwatch utdypes, og de fleste ubesvarte spørsmål blir besvart. Vi blir bedre kjent med et par av medlemmene i Day Watch (de slemme), og vår helt Anton får en ny rekrutt med stort potensiale å ta hånd om. Han har ikke mindre å slite med denne gangen, Anton, og forsøker å rydde opp ved å få tak i Skjebnens Kritt (tenk boka til Destiny i Sandman).
Som i Attack of the Clones skal dette være den romantiske delen, som i Matrix Reloaded er det en del psykotisk bilkjøring, og DayWatch unnagjør attpåtil et middelalderslag i Helmsdjupet-skala før fortekstene er omme! Og det er i dette selskapet denne sagaen hører hjemme, både når det gjelder episk størrelse, kvalitet og underholdningsverdi. Bare To Tårn av disse er i nærheten av å være en like bra film.
Filmen er ikke mindre episk enn forgjengeren, men tempoet er en del lavere, og for de som mente den første var litt for lavpannet med all sin heseblesende action er det nok lettere å like denne. Humoren er litt mer fremtredende (og bortimot like svart), handlingen tydeligere og den russiske annerledesheten som gjorde den første så spennende er minst like fremtredende. Klimakset er genialt i oppbygning og overraskende i utførelse. Del tre skal muligens lages på engelsk, jeg lurte fælt på hvordan de skulle få til det, men det blir faktisk ikke noe stort problem.
Jeg elsker disse filmene (for de må sees på som en helhet). DayWatch gjør også NightWatch til en enda bedre film, det er først med denne at man ser hvor komplekst dette universet er konstruert. Det er en skam at den norske kinobransjen i sin kunnskapsløshet og sitt knefall for Hollywood ikke ga disse filmene skikkelig distribusjon og markedsføring.
Årets film hittil? Vanskelig å sammenligne denne med min foreløpige favoritt, Sympathy for Lady Vengeance, men… jo. Jeg tror det. Så gjenstår det bare å vente noen år på DUSK WATCH.
DayWatch trailer
________________________________
AKKURAT LEST FERDIG:
Phillip Roth – The Plot against America
Denne boka gikk gjennom en heftig runde kritikerelskov fra de fine folkene på Bookslut for en stund siden, og jeg har vært nysgjerrig på den siden. Opplegget er at vi følger en jødisk familie samtidig som USA får sin første fascistiske president (Charles Lindbergh) i 1940.
Alternativhistorie er morsomt(World War-bøkene er min personlige favoritt), handlingen er spennende og parallellene til dagens USA synlige. Ikke nødvendigvis en klassiker, men absolutt verdt å sjekke ut.
________________________________
FRED UTs SKIVEANBEFALINGER 2006
#5 THE STREETS – HARDEST WAY TO MAKE AN EASY LIVING
The Streets’ A Grand don’t come for free er kanskje min største favorittplate siden årtusenskiftet, så når Mike Skinner & Co slipper en plate som bare er noen få hakk dårligere får den min soleklare anbefaling. Det er ikke så morsomt å høre om hvor hardt det er å være berømt som det var å leve med i Grands elleve låter lange historie, men låtene (som tar et musesteg nærmere “vanlig” hiphop denne gangen) holder i hundre.
#6 THE FLAMING LIPS – AT WAR WITH THE MYSTICS
Flammeleppene bergtok meg med sine to siste skiver, men denne gangen har de til og med toppet vidunderlige Yoshimi Battles the Pink Robots. Og The Yeah Yeah Song må da være årets singel? Oralwahwah er så tøft, det! En av 00-tallets aller, aller beste skiver hittil. Så bra at jeg knapt har rukket å høre på Streets-plata.
________________________
10 SAGAER (og dermed et drøyt tredvetalls filmer )du må få med deg før du dauer
01) ROMEROS ZOMBIER (4 filmer)
Verdens undergang, samfunnskritikk, blod og smerte.
02) RINGENES HERRE (3 filmer)
Et møst, selvfølgelig, selv om store deler av jordens befolkning vel har fått med seg disse nå.
03) NIGHT WATCH / DAY WATCH / DUSK WATCH (foreløpig 2 filmer)
Sparker Matrix og Star Wars i fillebiter og hopper på restene.
04) ONCE UPON A TIME IN CHINA (6 filmer, men du klarer deg muligens med 1-3 + OUATIC & America)
Tsui Harks versjon av fortellingene om Wong Fei-Hung er briljant actionunderholdning med en smule historie og politikk bakt inn. I overkant frittstående episoder, og litt frustrerende med en del løse tråder, men det gjør ikke så mye.
05) RIGET I-II (To filmer, men borti seks timer)
En slutt hadde gjort seg, men likevel: “DANSKJÄVLAR!”
06) ALIEN QUADRILOGY (Hater navnet. 4 filmer)
Lat som om Resurrection har en skikkelig slutt, drit langt og tynt i Alien vs. Predator
07) STAR WARS (5-6 filmer)
Har ikke lyst til å true noen til å se The Phantom Menace, men ellers er det ikke noen vei utenom.
08)INFERNAL AFFAIRS (2-3 filmer)
Har ikke sett nummer tre, så den kan jeg ikke gå god for, de andre to er så bra at de får plassen foran…
09)THE GODFATHER (3 filmer)
Jeg synes den tredje er undervurdert, jeg. Selv om Sofia Coppola viste seg å være en langt bedre regissør enn skuespiller.
10)X-MEN (3 filmer)
Den beste superheltsagaen; treern kan potensielt dytte den ut av lista.
Rumpedask og Krig. Ikke to sider av samme sak, viser det seg.
FILMER SETT SIDEN SIST:
Secretary
Den rutinerte selvskaderen Maggie Gyllenhall har akkurat sluppet ut av pskykiatrisk, etter at hun kuttet seg selv litt kraftigere enn hun pleier ved et uhell. Hun får jobb hos Advokat James Spader, som slett ikke er fremmed for å plage sine medarbeidere litt ekstra, særlig hvis de ønsker det. Forholdet deres er ekstremt, men det er likevel mye å kjenne seg igjen i, også for oss som ikke blir seksuelt opphisset av å få en meitemark i posten.
Secretary er et lite under av en film. Etter alle solemerker skulle ikke det ikke la seg gjøre å lage en romantisk komedie om forholdet mellom en sadist og en masochist som faktisk både er søt og litt rørende. Det er mye rar seksualitet i denne filmen, men den er ikke spekulativt gjort. Det handler mest om å vise hva som gjør disse folkene kåte, og hvordan det slår ut. Humoren ligger i karakterene; Det er lettere for Spaders karakter å daske sekretæren sin på rompa enn å vise resten av følelsene sine for henne, og sekretæren er en søt, snill og litt naiv jente som tilfeldigvis tenner på å bli ydmyket. Det blir riktignok antydet at sekretærens seksuelle preferanser er en konsekvens av at oppveksten hennes i et alkoholikerhjem, men dette er en film som tar opp slike ting uten å gjøre det hele spekulativt eller moraliserende.
Skuespillerne er svært gode, spesielt Gyllenhal glitrer i en rolle med en million fallgruver. Spader har etterhvert mange filmer om sex på CVen sin, men overrasket meg ved å spille godt på de komiske sidene ved en karakter som det ikke akkurat er lett å framstille sympatisk.
Jeg vet ikke om det bare er meg som har vært sulteforet på god amerikansk film en stund, men jeg er virkelig inne i en stim med snadder akkurat nå, og Secretary er intet unntak. En modig, morsom og vellaget film. Tematikken gjør at den ikke egner seg i alle sammenhenger, men skal du bare se en søt film om sadomasochisme i år ville jeg gått for denne. Spennende date-film er den også, men da bør du kanskje forklare på forhånd at du ikke liker å daske folk. Hvis ikke du liker å daske folk, da. Samma for meg. Enda en bra film, i hvert fall. Fru Ut likte den forresten også.
The Fog of War
Jeg var ikke så interessert i the Fog of War da den kom i 2003 fordi jeg trodde den var en av de film om at Bush er en idiot (Som om ikke vi hadde skjønt det for lenge siden). Men selv om the Fog of War absolutt er relevant i forhold til verden i dag, er det nyeste klippet i den fra 1992.
Robert S. McNamara satt høyt oppe i den amerikanske hærens forskningsavdeling under 2. verdenskrig. Han var forsvarsminister under John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson, det gjorde at han spilte en rolle både under Cubakrisen og Vietnamkrigen. I tillegg var han første øverste leder for Ford-konsernet som ikke var medlem av familien Ford, og han har også ledet Verdensbanken i en årrekke. Vi har altså med en av de mest innflytelsesrike personlighetene i moderne historie å gjøre, og i denne filmen snakker han ut om de største tingene han har vært med på.
Dette er en av de beste dokumentarfilmene jeg har sett noensinne, og definitivt en av de mest lærerike. McNamara framstår som en en lynende intelligent mann som først og fremst gjør jobben sin så effektivt som mulig. Han skyr ikke unna fra de kontroversielle episodene i livet sitt, og som om det ikke er interessant nok å høre ham fortelle forsterkes det hele av glitrende bruk av arkivmateriale (blsant annet spektakulære/forferdelige klipp av fallende brannbomber, lydopptak av fortrolige samtaler med JFK og LBJ) og flott originalmusikk av Phillip Glass.
Nå høres dette voldsomt ut slik jeg har beskrevet det, men dette handler først og fremst om en klok (men ikke nødvendigvis god) mann som forteller seeren hva han har lært av å være med på å forme verden. Anbefales alle. Denne kommer jeg til å få bruk for på skolen.
_____________________________________________________________________________________
AKKURAT LEST FERDIG:
Richard Matheson – Collected Stories vol. 1
Bare Matheson troner ved siden av Poe, Lovecraft og Ellison i de paranormale novellekongers hoff. Her er de første novellene hans, med tørrvittige kommentarer fra mannen selv (“…jeg er ganske fornøyd med den siste setningen. Den ble bra.”). Og del 2 og 3, som til sammen inneholder alle Mathesons noveller, er også ute. Dette er sånne bøker man har i hylla resten av livet og dupper nedi en gang i blant. Synd med de stygge forsidene, bare…
_____________________________________________________________________________________
Fred Uts Skiveanbefalinger 2006 – #1
Side Brok – Kar Me Kjeme Frå
Jeg vet at disse gutta har omtrent like mye gatekred som Sputnik, men hvem bryr seg egentlig om hva det fundamentalistiske norske hiphopmiljøet mener om sånt? Schizofrene Runar Gudnason (aka Sjef R, aka Torstein Hyl III, aka Sirkel Sag…)og kumpanene hans i Side Brok (=saggebukser) setter ny norgesrekord i selvdissing (alle alter egoene hans disser hverandre i hytt og pine), og leverer tullebygdehiphop oppå utsøkt elektrokomp. Geniale tekster også, for de som skjønner hva de sier. En mer solid plate enn den like morsommere forgjengeren Høge Brelle, som føltes litt lett. Det norske hiphopåret 2006 har endelig begynt.
Tordendomen er åpen!
FILMER SETT SIDEN SIST:
Freske Fraspark
Småartig norsk buskis med Kolstad, Juster, Lalla Carlsen etc. basert på et skuespill av Kjell Aukrust. Episk feide mellom Tynsetinger og Alvdøler om hvor vinneren av femmila i Kollen egentlig hører hjemme. Norsk film på sitt norskeste, men morsomt likevel. Stygg skrape i lakken til NRK, som kuttet noen sekunder i begge ender av filmen.
Kamikaze Girls
Enda en reprise av årets søteste film, denne gang med Hr. Gisholt og hans nye forlovede (Gratulerer folkens!), det jeg prøver å si er altså at Lars Petter og Charlotte har forlovet seg. De likte filmen, som nok er den importen som har imponert flest her i bunkersen i år. Det er også den filmen jeg har sett flest ganger i år (3), sammen med Land of the Dead.
King Kong (2005)
På dette tidspunktet er vel det meste sagt. Jacksonkong er en magisk, rørende hakeslippfilm, men den kunne godt ha blitt kuttet med tjue minutter eller så. Problemet er at alle anmelderne vil klippe forskjellige ting, og grunnen til det tror jeg er at ingenting er helt overflødig, men en god del ting tar for lang tid. Jeg ville tatt ned alt før de seiler av gårde med noen minutter, selve grunnstøtingen kunne vært kortere, kanskje litt av T-Rex fighten og alt med de ekle markene (blæh. det kvalmeste jeg har sett siden Dumplings). Avslutningen er strålende. Kong i Central Park er det vakreste jeg har sett på kino i år, og Naomi Watts fortjener Oscarnominasjon. Som noen har nevnt er ikke alt av effekter like fantastisk, men Kong selv er utrolig. Ikke like grensesprengende som 33-versjonen selvfølgelig, men en av årets fire-fem beste filmer i min bok.
_____________________
Akkurat lest ferdig: Øyvind Holen: Hip Hop Hoder
Strålende bok om det norske hiphopmiljøet fram til 2004. Jeg har fulgt norsk hiphop i en 16-17 år, og her fikk jeg svaret på alle de tingene jeg har lurt på i alle år: Hvor ble det av folkene i X-Ray Posse? Hvorfor ble Pen Jakke oppløst? Hva hadde Equicez med nokasranet å gjøre (ingenting, forresten)? Hvorfor er Tommy Tee både norsk hiphops far og en stormannsgal kødd?
Velskrevet, objektiv, komplett og med respektfulle intervjuer av alle du kan tenke deg er dette et skattkammer av en bok. Essensiell lesning for alle som engasjerer seg i norsk kulturliv.
_______________________
Da kan jeg ønske velkommen til Tordendomen! Vi tjuvstarter litt, siden jeg ikke får sett flere filmer i 2005.
REGLENE FOR TORDENDOMEN (jeg plasserer disse i kommentarfeltet i alle Tordendomen-poster):
Jeg har altså plukket ut de 64 gjeveste av de omtrent 130 filmene jeg så i 2005, og de blir nå satt opp mot hverandre i et cupsystem (etter trekning i hver runde). Dere må i kommentarfeltet si hvilken film dere foretrekker, og hvorfor. Kriteriene er opp til dere selv, men de som ønsker å være spesielt saklige kan gjøre det på denne måten.
Se på hvert par og spør dere selv:
1) Hvilken av disse to filmene er best fra et teknisk/kritisk/historisk ståsted?
2) Hvilken av de to filmene er mest UNDERHOLDENDE?
3) Hvilken av de to filmene ville jeg helst sett AKKURAT NÅ?
6) There is NO rule number six!
Alle stemmer teller likt unntatt min, som teller dobbelt HVIS DET ELLERS STÅR LIKT. Hver kamp er åpen helt til neste gang det postes kamper, eller hvis annen beskjed gis. Det er lov å stemme selv om du bare har sett en av filmene, men husk at alle stemmer skal grunngis.
________________________
FØRSTE RUNDE – del en
Åtte kamper av gangen er vel litt i overkant, men hvis ikke jeg skal holde på til uti Mai må jeg gjøre det sånn. Flere følelsesmessig opprivende oppgjør for meg i første runde.
01) King Kong (2005) vs. Day of the Dead
Jeg ELSKER Day of the Dead, den var min soleklare favorittfilm i mange år. Men i dag er jeg fortsatt svimmel etter å ha sett King Kong i går, så denne er veldig vanskelig. Jeg burde egentlig overlate denne til dere, men for å unngå for store traumer etter å ha stemt ut Land of the Dead i kamp nummer tre stemmer jeg på Day…
02) Kill Bill Vol. 2 vs. Fitzcarraldo
Fitzcarraldo er en stor film, men både Aguirre og Nosferatu (som begge er med i tordendomen) ga meg mer. Kill Bill får min stemme.
03) Land of the Dead vs. L.A. Confidential
Herregud, hvorfor utsetter jeg meg for dette? 2005s beste film mot enn annen av mine absolutte favoritter. Med stor klump i halsen lar jeg min stemme gå til L.A. Confidential, det er rett og slett en bedre film.
04) The Battleship Potemkin vs. The Eye
Potemkin er en mektig film, men jeg er veldig svak for the Eye. Den er ikke den skumleste av de asiatiske skrekkfilmene fra de siste årene, men den har en sterkere historie enn alle de andre, med mulig unntak av første Ring. The Eye får min stemme.
05) Singing in the Rain vs. Blueberry
Endelig føles det riktig å sende en gammel perle videre. Blueberry er en uortodoks og underholdende western, men langt fra noen klassiker for evigheten.
06) Gangs of New York vs. Three: Extremes
Scorceses mest undervurderte film må vike for en av 2005s råeste. Takashi Miike og Chan Wook Park overgås av Fruit Chans utsøkt ekle Dumplings. Sammen etterlater de Bill the Butcher i støvet.
07) The Fog (Carpenters original vs. Kamikaze Girls
Den enkleste hittil. The Fog er en sentimental favoritt fra barndommen, men nyforelskelse er alltid sterkere enn nostalgi. Anne og Fru Ut kommer sannsynligvis til å dytte Kamikaze Girls et langt stykke i denne turneringen.
08) Sin City vs. House of Flying Daggers
Fru Ut (og muligens Gbang)kommer til å hate meg, men jeg foretrekker Frank Millers ultravold framfor Zhang Yimous kung fu-estetikk. Hero var bedre enn Daggers. Min stemme går til Marv & Co.
Da er det opp til dere, folkens! De neste kampene tordendomen følger mot slutten av neste uke.
I… live… AGAINNN!
__________________________
FILMER SETT SIDEN SIST:
Sky Captain and the World of Tomorrow
Har hatt lyst til å se denne siden den kom, men som så ofte før ble det liksom ikke slik. Dette er er en film med KULTFILM stemplet i panna (eller på filmkannene eller noe sånt, jeg antar at filmer sjelden har panner), så slik sett er det passende at den ikke ble den suksessen selskapet håpet på. Det er mange gode Indiana Jones / Star Wars -tilløp her, og den stilmessige låningen fra gamle Lyn-Gordon serialer og film noir gjør filmen visuelt spennende, men det mangler liksom litt sjel her. Det blir litt mye dataspillkuttscener på en måte.
Jeg personlig har lyst til å gi Gwyneth Paltrow en god del av skylda også, hun gestalter en pappfigur der filmens hjerte burde ha vært. Du kan bare ikke begripe at Sky Captain ikke bare ble i Kina med Angelina Jolie i steden. Jennifer Jason Leigh tygde kulisser så det holdt i en lignende rolle i the Hudsucker Proxy (for en film det er, forresten!) for ti år siden, hun hadde gjort seg her. Resten av skuespillerne er gode nok i sammenhengen, men det hadde vært interessant å vite hva Laurence Olivier syntes om å bli vekket opp fra de døde på denne måten.
SC&tWoT minner meg litt om gode gamle Tron, en annen film som ble hauset opp for effektene sine (og som i likhet med denne gikk teknisk ut på dato veldig fort), men som er skikkelig søt når du ser den med litt nostalgiske briller.
Også sett: 2 episoder Cowboy Bebop, Doctor Who.
_____________________________________________________
Akkurat lest ferdig:
George A. Romero m/ Susanna Sparrow: Martin
Fikk tak i romanifiseringen av Romeros nydelige vampyrfilm for en slikk og ingenting for en stund siden, og den var fin som forventet. Både Martin og Tati Cuda (onkelen/fetteren han bor hos) er mer usympatiske her, ellers var det som forventet å lese en av favorittfilmene mine. Romero som forfatter er litt pulp-aktig, men absolutt leseverdig. Litt skuffende at det så og si ikke er scener i boka som ikke er i filmen (råklippen av Martin var som vanlig en god del lenger enn den ferdige versjonen).
_____________________________________________________
Litt arbeidspress og en god del sykdom har gjort at det har vært stille her den siste uka. Jeg er i fin form nå, så lenge jeg har et pålitelig toalett innenfor løpeavstand.
Innkjøpsstoppen er opphevet, så Seven Swords, Save the Green Planet og OldBoy tar plass i inn-haugen, der ligger Blood Simple, Bichunmoo og Jam Films 2 fra før. Dessuten har jeg tatt meg råd til et par gamle favoritter: The Raven og A Comedy of Terrors, begge med Roger Corman, Richard Matheson, Peter Lorre, Vincent Price og Boris Karloff involvert. I the Raven finner vi i tillegg en ung lovende fyr ved navn Jack Nicholson. Gildere rolleliste har vel aldri eksistert.
Og LAND OF THE DEAD: UNRATED EDITION er selvfølgelig på vei til bunkersen.
Porselensguden kaller, tilbake i morgen.
Ikke noe nytt, men av de fine helgene igjen.
FILMER SETT SIDEN SIST:
Salmer fra kjøkkenet
Bent Hamers film er en nydelig liten komedie om forholdet mellom by og land (og Norge og Sverige), og er en av de mest finslepne norske filmer noensinne. Ikke fullt så morsom som Eggs, kanskje, men en nydelig liten film som vil funke like godt uansett hvor i verden du ser den. Hvis det fantes mange nok norske filmer til at jeg kunne lage en topp ti – liste ville denne være høyt oppe (jeg prøvde, men klarte bare å finne seks norske filmer jeg virkelig har digget).
Strings
Anne, Marchus og Allis lot seg imponere. Så vidt jeg har registrert er det bortimot er det bare Tor Andre i hele verden som ikke har latt seg overbegeistre av denne.
Kamikaze Girls
Anne likte denne også, men siden jeg sovnet som en stein etter en hard fridag kan det hende hun bare lot som at hun så hele for alt jeg vet.
________________________
AKKURAT LEST FERDIG:
Dan Simmons: Illium
Illium er ikke en lett bok å sammenfatte på få ord. I sin Amazon-anmeldelse gjør en herre ved navn lawrance M Bernabo et hederlig forsøk:
“The Trojan War is being reenacted on Mars by a race of metahumans who have assumed the roles of the Greek gods of classical mythology. Our vantage point to this exercise is Thomas Hockenberry, a scholar who is pretty sure he is dead and remembers little of his life on earth, but knows Homer’s epic poem chapter and verse, and along with the rest of his colleagues is cataloguing where the action diverges from the “Iliad.” It seems that Homer played around with the chronology when he wrote his epic thousands of years ago, which begs the question of why Hockenberry is now watching it played out and getting involved in a way that goes well beyond academic interest, beginning with a night in the bed of Helen of Troy herself. Meanwhile, a couple of robots with a propensity for quoting Shakespeare and Proust are leaving Jupiter to head to Mars to check out the strange readings they are picking up and back on Earth a group of humans living in a post-technological world where mechanical servants take care of their every needs are starting to rethink the way things are. When the latter meets up with Odysseus, we have another substantial clue that (surprise, surprise) these three plot threads are all parts of the same puzzle.”
Litt av et opplegg, ikke sant? Og etter bortimot 600 sider har jeg veldig mange ubesvarte spørsmål som forhåpentligvis blir besvart i del to, Olympos. Handlingen er altså delt i tre, og jeg må innrømme at de to delene av historien som foregår på Mars er mye mer interessant enn resten. Historien om menneskene (hvis man kan kalle dem det, og det tror jeg at jeg kan) på jorda preges av dumping av eksposisjonsklumper og et par skikkelig kjipe actionsekvenser (noen må lære seg at å skrive biljakter er det motsatte av å lage filmversjoner av bøker; ofte funker det ikke i det hele tatt).
Men alt i alt er dette den mest spennende boka jeg har lest siden denne bloggen ble startet opp, uten at det gjør den til noen klassiker. Anbefales de med sans for Illiaden, de har mye å glede seg til her.
_______________
Fred Uts Skiveanbefaling # 10
Tim Scott McConnell – 13 Songs
Herr Scott gjestet Lundetangen Pub for en gratiskonsert på lørdag, og spilte fletta av oss ti som gadd å følge med. Maken til konsert av en ensom gitarist har jeg ikke sett. Han spiller på Mono i oslo den 13, oktober, og er absolutt verdt å få med seg. I motsetning til de fleste plater man kjøper etter en bra konsert levde denne opp til forventningene. Ikke fullt så mye rå energi som på scenen, men de samme fine låtene forsiktig produsert. Gleder meg til å spille denne for fru Ut.
