Fred Ut Litt. – the Graveyard Book

(bildene er fra en kirkegård i Praha og fra Highgate Cemetary i London, jeg tok dem selv for mange år siden)
​

Jeg har fulgt St. Neil Gaimans skriverier i en femten års tid nå. Han avsluttet sitt Sandman-epos (fortsatt den eneste tegneserien som har fått meg til å gråte, og da mener jeg ordentlig gråte. Slutten på The Kindly Ones er så vakker og trist som noe jeg har lest) omtrent samtidig som jeg begynte fra begynnelsen, jeg var ikke ferdig før på slutten av nittitallet en gang.

​

For meg har han ikke helt nådd det samme nivået med sine romaner ennå, og det er to grunner til dette:

For det første kjenner jeg stemmen hans så godt etter å ha lest alt av tegneserier, hans fire romaner (en sammen med Terry Pratchett) og nesten ti år med bloggposter at illusjonen blir brutt en smule; det er som å ha en koselig onkel spiller i alle filmene du ser, det blir bare onkel uansett.

For det andre er han en slik kunstner som alltid (i hvert fall i alle de største prosjektene sine) skriver om det samme: Verden rundt oss er ikke som vi tror, menneskenes myter og legender kan ta fysisk form og påvirke oss. En ung mann eller like ofte kvinne møter noe eller noen fra den andre siden av speilet og forandres som følge av dette. Legg til de fleste klassiske punkter i heltens reise og du har alt har gjort. Du har alt de fleste andre forfattere av fantastisk litteratur har gjort også, forresten, men det er ingen unnskyldning. Alt dette gjorde han allerede i Sandman. Der hadde han bortimot ubegrenset med plass og kunne samarbeide med verdenseliten blant serietegnere og kunstnere. På egenhånd tråkker han for en stor del i de samme stiene og i blant møter han spøkelset av seg selv.

​

Nå er det et usedvanlig veltalende og trivelig spøkelse, så misforstå meg rett; Gaiman skriver spennende, søte, gode, underholdende bøker, men han er et stykke unna Nobelprisen. Bøkene hans er for en stor del skrevet for ungdom som ikke var født da Morpheus ble til Daniel, og i den sammenhengen er de klassiske, spesielt Coraline.

Min Gaiman-favoritt var AnansiBoys, fordi tonen var mer uforutsigbar, handlingen litt mindre arketypisk og humoren perfekt (var det noen andre enn meg som så President´s Day – påskeegget i Coraline-filmen forresten?). Gaiman fjernet seg noen centimeter fra stiene han vanligvis trår og fant nye sider ved forfatterskapet sitt.

Graveyard Book er annerledes enn AnansiBoys og mye mer typisk Gaiman. Den handler om en liten gutt, Bod, som vokser opp sammen med spøkelsene på en kirkegård og vergen sin, Elias (som er en av folkene midt i mellom. Boka er fortalt i avsluttede kapitler som samtidig forteller historien om en ung mann som møter noen fra den andre siden av speilet (eller det
hinsidige i dette tilfellet) og forandres (gjett om!) som følge av dette. Samtidig blir han voksen, eller i hvert fall nesten. Tenk deg Harry Potter på en kirkegård fortalt på åtte kapitler i steden for i stadig tjukkere og svakere bøker så er du i nærheten. Dette kunne blitt en flott miniserie.

​

Kirkegården er en perfekt lekeplass for Gaiman, som har enorme historiekunnskaper. Alan Moore uttalte en gang (i fotnotene til From Hell) at Gaiman kan banne på de fleste århundrers engelsk, og ​han har selv sagt at favorittkilden hans er et skikkelig gammelt leksikon (Brewer´s tror jeg). Han bruker disse kunnskapene veldig nennsomt, det er i det hele tatt mest i åpningen vi blir kjent med samfunnet til spøkelsene på kirkegården, for meg er dette kanskje den mest interessante siden av Graveyard Book.

​

Ikke alle historiene er like engasjerende hele veien, men Bod er en engasjerende helt, det vi får av spøkelsene er morsomt og de forsiktige skildringene av fjortiskjærlighet er søte. Og når Bod endelig vandrer ut av historien er hans avskjed med verden det mest rørende Gaiman har skrevet siden alle våknet opp i The Wake.

Ikke noen innertier altså, og heller ikke Gaimans aller beste, men spennende, artig og engasjerende. Gi den til noen på tolv som er rågode i engelsk, så har du gitt verden en ny sortkledd Gaimanfanatiker. Og de kan ikke verden få mange nok av.

De Normale, første kapittel.

I et fortvilet forsøk på å ha noe å legge her på bloggen poster jeg den neste lille biten av førsteutkastet til De Normale. Dette er altså ungdomsromanprosjektet mitt. Første del postet jeg i våres en gang, men med denne lille biten på plass er første kapittel Begynnelser ferdig i førsteutkastsform. Andre kapittel heter Vevskogen og handler om et onlinerollespill heltene våre bruker en del tid på. Dette spillet blir viktig i fortsettelsen. Her er hele første kapittel.

1.
Det var først senere jeg fant ut at han het Randolf Barth, og at Randolf Barth var advokat. Når jeg tenker meg om hadde jeg nok sett bildet av ham i avisa (han forsvarte han pedofyren for et par år siden) men jeg leste ikke så avisa så nøye på den tida.
Det var før jeg visste det jeg vet nå.
Uansett: Randolf Barth ga meg og Ronny tjue tusen kroner, så hoppet han i elva. Og siden dette hendte en kveld i februar da det var femten kalde ute kan jeg vanskelig tenke meg at han greide seg særlig lenge. De fisket ham opp borte i byen dagen etter. Jeg leste et eller annet sted at det er veldig vondt å drukne. At han var drita full gjorde det kanskje lettere, jeg vet ikke. Jeg har aldri vært full.
Han forklarte ikke hvorfor han hoppa, det skjedde så fort at hverken Ronny eller jeg rakk å gjøre noe som helst. Men han forklarte hvorfor han ga oss pengene.
“Gjør noe lurt med dem, gutter. Jeg trenger dem ikke,” sa han.
Han ga oss et minibankkort og en liten gul lapp med koden på.
Så hoppa han bare. Og bare for å ha sagt det enda gang: Han hoppa. Det var helt klart et hopp. Ikke et fall eller noe. Han kom ikke til overflaten igjen heller. Mulig han hadde putta noe i frakkelommene for at han ikke skulle flyte opp igjen.
Og hverken Ronny eller jeg visste hva vi skulle gjøre. Så vi gjorde ingenting. Selvfølgelig var vi redde. Selvfølgelig hadde vi litt dårlig samvittighet. Vi hadde jo lært at man i det minste må ringe politiet når slikt som dette skjer. Men vi gjorde ingenting, og jeg vet ikke helt hvorfor.
Vet du alltid hvorfor du gjør ting?
Dessuten var det tydelig at dette var noe Randolf Barth ville. Og var det noe vi hadde lært, av mamma og pappa og av lærerne og av trenern og av alle, var det at voksne får gjøre som de vil. Vi gikk i åttende klasse. Skulle vi liksom begynt å gi ham ordre?
Kanskje kunne vi ha gjort noe. Kanskje hadde det ikke gjort noen forskjell. Jeg skulle uansett ønske at Randolf Barth ikke var død. Det tror jeg Ronny er enig i også. Det som hendte etterpå var grusomt på mange måter, på en måte var det Randolf Barths skyld alt sammen. Men jeg er glad for alt sammen. Unntatt at Randolf Barth er død.
Han kunne jo bare gitt oss pengene, lent seg tilbake og nytt synet av hvordan verden tok fyr rundt oss. Jeg er ikke helt sikker, men blir ikke overrasket om han hadde dame og unger og et svært hus et eller annet sted. Jeg vet ikke hvorfor han drukna seg. Men sannheten er vel at ingen grunn hadde vært god nok.
Lykke på reisa, Randolf. Denne historien begynte omtrent der din slutta.
Resten av kvelden gikk Ronny og jeg fra minibank til minibank og tok ut penger. Tjue tusen, i tusenlapper. Kortet kasta vi i elva. Jeg vet ikke om en blir filma når en tar ut penger i minibanker, men ingen kom noen gang etter oss.
Ikke for dette i hvert fall.

2.
Jeg begynte på Skjæret skole på høsten i sjuende klasse, og det var ikke noe problem. Jeg kom fra Oklungen, et lite sted inni skogen mellom Porsgrunn og Larvik, men ingen kødda med meg for det. Den nye klassen min var helt grei. Jentene syntes jeg var kjekk i et par uker, men jeg var som sagt ikke der ennå. Jeg var mest opptatt av å gjøre det jeg skulle så jeg kunne ut og spille fotball i friminuttene. Alle spilte fotball på Skjæret unntatt de som hadde problemer. Sånn var det ikke i Oklungen, der gjorde vi forskjellige ting hver dag i friminuttene. Eller kanskje jeg bare husker feil. Vet ikke.
Jeg digga Manchester United, for alle måtte jo ha et favorittlag i England. Da kontaktlæreren min skulle bli kjent med meg begynte han med å fortelle at han elsket United og hadde vært i England for å se på dem flere ganger. Jeg hadde egentlig ikke tenkt så mye på det, men sa at det gjorde jeg også. De hadde kule drakter og jeg visste navnet på et par av spillerne der.
Ronny hata United nesten like mye som han hata Liverpool. Grunnen til det er jeg litt usikker på, men det hadde noe med en eller annen spiller som hadde byttet klubb fra Everton til United. Rooney tror jeg han het. Jeg kan egentlig ikke så mye om fotball. Men Ronny hata United, og han likte ikke meg heller. Han var sykt forelska i Vanja i klassen, og hun syntes visst det var spennende med folk fra landet eller noe, jeg vet ikke.
“Rooney er en jævla homo og United er et drittlag,” sa han. Det var i storefri. Jeg hadde gått på Skauen i to uker. I to uker hadde Ronny skjært tenner hver gang jeg hadde havnet i en situasjon der jeg mått diskutere fotball. Hvis han fikk dytta til meg eller snudd ryggen til meg eller hviska noe dritt om meg til noen andre hadde han gjort det. I to uker. Nå var jeg lei. De andre visste ikke helt hva de skulle gjøre, de var ikke vant med at Ronny var sånn med folk, og de kjente ikke meg godt nok enda til å ta mitt parti.
“Var vel derfor du likte´n så godt da,” sa jeg.
“Han var ikke homo før han spelte på Fægchester United, da,” sa Ronny og forsøkte å skjule hvor gæren han var i ferd med å bli.
“Ha´kke noe i mot homoer egentlig jeg,” sa jeg, “Jeg kan jo ikke akkurat la være å snakke med deg heller, du går jo klassen min.”
“Kaller du meg homo?
“Neida, homo.”
Jeg vet ikke helt hvor han hadde lært å slåss, men jeg var ikke vant til sinte fotballfans og hadde ikke en sjanse i havet. Jeg brukte alle skitne knep som noensinne har blitt brukt i en skolegård, men selv om jeg dro store, svarte hårdotter ut av huet hans fikk jeg bank nok til at det gikk rykter om det rundt i byen. Seinere i fikk jeg meldinger uka idioter på ungdomsskoler flere kilometer unna. De så muligheten til å banke oppe en syvendeklassing. Sikkert greiere enn å få tyn av de ordentlige gangstergutta.
ZKAL VI TAN? JUS SAY D WORD. GANGSTAS RULE OK
Jeg har aldri vært interessert i bråk, så på rektors kontor ba jeg Ronny om unnskyldning, men påpekte at han hadde starta. Han var med på at vi var ferdige med dette. Da tekstmeldingene begynte å komme gikk jeg til rektor med dem, og sånn ble Ronny og jeg venner for livet. Vi fungerer bra sammen. Han blir så sinna at han skifter farge og griner når han får dårlige karakterer eller når jener han måtte være interesserte i får seg typer. Jeg tenker over ting uten å bli for følsom.

3.
En av lærerne våre (Arne, han tjukke, litt rare vi hadde i Engelsk og Religion på Skjæret) har alltid sagt at niende klasse er det verste året. Han sa: Hvis ikke du har hata skolen, krangla vilt med foreldrene dine, runka, vært forelska, drukket deg full, begynt OG slutta å røyke og mistet noen du er glad i før det året du går i niende så kommer du i hvert fall til å gjøre det da. Han sa det akkurat sånn, faktisk. Storebroren min er fem år eldre enn meg, og klassen hans fikk høre akkurat det samme. Han var en bra lærer, men det Gamle Testamentet er jo sykt kjedelig da.
Men jeg gikk jo bare i åttende. Jeg hadde (og har) som nevnt aldri drukket meg full. Jeg likte (og liker fortsatt) faktisk skolen. Ikke at jeg vil gifte meg med den eller noe sånt, men det er jo der folk er. Foreldrene mine var kjedelige, men jeg hadde egentlig ikke så mye å krangle med dem om. Det vil si, når Pappa kom og tok laptopen min ved midnatt for at jeg ikke skulle sitte hele natta var han ganske kjip. Men det var det hele. Mamma er (og var) så grei som mammaer må være. Hun lar meg være i fred for det meste, og når hun blir sinna har hun stort sett rett. Unntatt når hun sier at jeg må gå ut en tur for å få meg noe luft. Jeg hater å få meg noe luft. Det er ingenting der ute.
Forelska hadde jeg heller ikke vært ennå, det var liksom ikke noen vits. Damene mine var uheldige (eller teite) beibs som hadde latt kjæresten filme seg. En grei kar i USA har samlet alle på ett sted. Du kunne søke på hårfarve, puppestørrelse og alt mulig. Trengte jeg dem så var de der. Røyking var for tapere. Å begynne med noe bare for å bruke hele resten av livet på å prøve å slutte igjen virka litt meningsløst.
Jeg var en snill gutt rett og slett. For hvis du gjør det greit på skolen, holder deg unna drikking og dop og behandler folk med enten likegyldighet eller respekt så er du det, sier de. De bryr seg egentlig ikke om du mener å være grei. Man trenger visst ikke å gjøre noe godt, så lenge man ikke gjør noe galt. De som kunne sette ord på sånt sa at jeg var en ålreit fyr. Og alt det vannvittige jeg satte i gang skyldtes bare at jeg fikk en god ide. Og tjue tusen kroner til å sette den ut i livet.
Og det verste er at jeg ikke angrer noen ting. Ingenting i det hele tatt.

4.
Mandagen etter at Randolf Barth hoppa i elva satt Ronny og jeg bakerst i klasserommet og lot som vi jobbet med arbeidsplanen. Vi hadde vært uadskillelige i halvannet år, og selv om vi hadde andre gode kompiser hadde vi ingen å fortelle om Randolf til. I matteboka til Ronny laga vi ei liste over ting vi kunne gjøre med pengene.
-GI DEM BORT (HVEM TIL)
-KJØPE MOPEDER
-GI TIL POL10ET
-ORDNE NOE FOR KLASSEN
-SPARE
-BYGGE UT PCer
“Jeg synes vi må finne på noe helt spesielt,” hvisket jeg, “det her er lissom så kjedelige ting.” Ronny gryntet at han var enig. Lenger kom vi ikke, for Nils (som var plassert helt foran som vanlig) hadde tydeligvis sagt noe stygt til norsklæreren vår, for hun begynte nesten å grine igjen. Hun het Inger, var personlig kristen og visstnok tvangsflyttet til ungdomstrinnet fordi barneskolen vegg i vegg ikke hadde plass til henne. Jeg husker ikke så mye om henne, bortsett fra at hun hadde store briller, stram hestehale, fin rompe og var personlig kristen. Hun hadde jobba på skjæret i et par år, men virka fortsatt sjokkert over hva de søte små hun hadde sunget for da de var sju ble til når de ble tretten. Godt hun ikke kan se meg nå.
Resten av oss lot som om hverken læreren eller Nils eksisterte, det var fredeligst slik. Vi hadde skjønt dette kapittelet, gjort mesteparten av leksene og tulla ikke med noen andre, da fikk vi være i fred. Og Inger var grei nok hun, forsåvidt. Teit bare. Folk blir ikke noe smartere av at man kødder med dem.
Men Nils skjønte ikke det, og ikke så mye annet heller når jeg tenker etter. Han var feit, stygg, bråkete og lukta ganske ofte vondt. Han hadde sikkert hatt en vanskelig barndom eller noe, men selv om vi andre var ganske smarte til åttendeklassinger å være forstod vi ikke det. Vi plaga ham sjelden, for han var større enn oss. Han lagde ikke noe særlig trøbbel for oss heller. Men i timen var det annerledes. Nils hatet skolen. Jeg vet ikke hvordan det gikk med ham senere, men jeg tipper han ble en av de folka fra videregående som sjekker opp niendeklassebertene fordi ingen på hans egen alder gidder å være sammen med dem.
Jeg vet ikke hva Inger og Nils egentlig kranglet om, men jeg tipper hun hadde bedt ham om å jobbe, være stille eller å slutte å klype Marie. Uansett endte det som det pleier. Han fikk beskjed om å gå ut, veltet stolen sin, spyttet på golvet og ropte: “Jeg hater denne jævla DRITTskolen! Jeg hater DERE! Dere kan brenne i HÆLvete!” Så løp han grinende ut og smalt med døra etter seg.
“Hvordan kan du SI såntno om skolen din,” ropte Inger Norsklærer etter ham mens hun instinktivt tok seg til det svære korset som dinglet mellom puppene hennes.
“Han har jo et poeng, da,” sa Frida, “Den skolen her er jo ikke ikke FIN akkurat.” Alle jentene var enig med henne med en gang (det var viktig å være enig med Frida).
“Det vokser SOPP i taket og greier,” sa Peder. Alle så opp. Joda. En gang for noen år siden hadde noen sikkert slengt en brødskive i taket. Nå vokste det hvit og rødlig mugg med pels der oppe, de største feltene var store som fotballer. Vi hadde sett det hele tiden, selvfølgelig, men Inger ble sjokkert og skulle si fra til vaktmesteren med en gang timen var slutt. Rart hun aldri så opp, hun som var kristen og greier.
“Kanskje vi skulle fjerne den soppen for pengene våre,” hvisket jeg til Ronny. “Kanskje vi skulle leie noen terrorister til å sprenge hele driten i lufta,” svarte han. Av en eller annen grunn fikk det oss begge to til å sprute ut i latter.
Inger ble sint og fikk oss til å sitte stille og late som om vi jobbet resten av timen. Men et sted i bakhodet mitt begynte en ide allerede å ta form.

Fred Ut Litt. – the Death of Bunny Munro

Da Nick Cave slapp sin første roman, And the Ass saw the Angel (eller Da Eselet så Herrens Engel) i 1989, omtrent samtidig som albumet the Good Son markerte den avslutningen på den første delen av karrieren hans som tekstforfatter. Etter 89 skiftet musikken hans forsiktig karakter, fra å være arty og ukontrollert til å være fokusert og skarp. The Bad Seeds spilte ikke skitten kunstrock på brannslukningsapparater lenger. De ble til rockeband og til et storband og senere til et rockeband igjen. Eselet ble minneverdig beskrevet av en anmelder som Faulkners Whistle Down the Wind hvis den hadde blitt fortalt av en stein bluesmusiker. Romanen er en barokk fabel om hillbillier, engler og møkk, ekstrem i sine virkemidler og sine eksesser. Av oss som er fans er den elsket, resten av verden skrøt litt og glemte så Cave som forfatter.

Tjue år senere har han omsider fått ut sin andre roman, og det er på høy tid.  I tillegg til sin uforlignelige låtskriverkanon har han skrevet manuset til filmen the Proposition, regissert av John Hillcoat (aktuell med the Road med Cave som komponist), en av hans faste kumpaner. De har også filmen Ghosts..of the Civil Dead (med Cave som komponist og skuespiller) og flere av Caves beste videoer på samvittigheten.

The Death of Bunny Munro (eller Bunny Munros Død) skulle også opprinnelig bli film, og kan fortsatt bli det, men endte altså opp som oppfølgeren til Eselet. Den illustrerer tydelig forskjellen på Cave som kunster i 1989 og 2009. Den geniale, men skadede og uberegnlige profet og kråkekonge er erstattet av en moden, sylskarp og strømlinjeformet kunstner som har ofret noe av galskapen for sylskarp observasjonsevne og et nattsvart vidd perfeksjonert gjennom tiår.  Noen savner kanskje den Cave som gikk på heroin i Berlin og lagde Tupelo og the Mercy Seat, men som skribent er forhåpentligvis dette bare begynnelsen. Bunny Munros død er et sødmefylt bilkræsj i sakte kino. Med ståpikk.

Bunny Munro er en kortsynt selger av kosmetikk og verdens største horebukk. Sønnen hans, Bunny Junior, er ni år, har et leksikon, fotografisk hukommelse og har en øyesykdom som muligen er i ferd med å gjøre han blind. Den voksne Bunnys psykotiske libido

(fyren må for eksempel kjøre bilen inn i en bakgate for å ta en ronk (runk?) når han hører Kylie Minogues “paean to buggery”, Spinning around. Cave og Minogue er gamle venner, hun har meg bekjent ikke gitt noen indikasjon på hva hun mener om dette)

har ødelagt det meste av sinnet hans. Med Bunny Jr. som kartleser legger Bunny ut på en reise der han forsøker å selge håndkrem, redde sjelen sin og få pult seg sår enda en gang. Vi vet at Bunny ikke kommer fra dette i live, det er i tittelen. Vi skjønner tidlig hvorfor, men ikke hvordan og (siden det jo tross alt er mer enn en Bunny) hvem.

Innledningsvis føles boka pornografisk i sin skildring av en mann hvis mest fremtredende karaktertrekk er et erigert lem med enten en hånd eller en dame på. Det smøres selvfølgelig tjukt på, men samtidig er det foråpentligvis ikke bare meg som føler at det er en kime av sannhet i alt det obskøne. Vi er litt sånn, ikke på langt nær så mye bare. Cave skriver om sex her på samme måte som han har skrevet om Kjærlighet, Gud og Mord tidligere.

Og i Bunny Junior har Cave skapt noe vi sjelden finner i hans univers; håp uten ironi, renhet uten naivitet. Bunny Junior er bokas klart sterkeste person i all sin håpløshet. I det kanskje mest gripende øyeblikket i boka beskriver han for seg selv all bokas horing, drikking, løgn og ondskap som de teite tingene de gærne voksne finner på. Av små barn, fulle folk og aldrende rockestjerner skal man høre sannheten. Du er slettes ikke sikker på at om junior kommer til å overleve boka, men for første gang i Caves forfatterskap føles det som om det gode ikke nødvendigvis må gå under i møtet med mørket. Sønnens nesten grenseløse hengivenhet skildres slik bare en far kan gjøre det.

Hvis det er slik Cave skal fortelle historiene sine fremover kan han godt legge pianoet på hylla.

Eller noe.

De Normale #1

Det har seg altså sånn at jeg prøver (for tredje gang) å skrive en roman. Denne gangen skriver jeg for ungdom, og foranledningen var at jeg var på en samling for skolebibliotekarer der man gikk gjennom årets ungdomslitteratur og alle de norske bøkene handlet om incest, alkoholisme eller mobbing. Og gjerne en kombinasjon. Og man lurer på hvorfor ungdom leser mindre.  Så jeg bestemte meg for å lage en historie om gutter i fjortenårsalderen, Sondre og Ronny, som bestemmer seg for å sprenge skolen sin i lufta. Ikke for  å ødelegge den (selv om de gjerne gjør det), men for å true kjipe politikere til å bygge en ny, finere skole.

Tanken er at gutta er en slags bizarroversjon av Hardyguttene.  De kaller seg etterhvert de Normale, i protest mot adhdfolket, gangsterne og alle de andre som sliter, men forstår ikke at det de gjør kanskje ikke er helt normalt likevel. Eller er det det? Hvordan blir problemer løst av de såkalt voksne, egentlig?

Det viser seg uansett at de får uventet hjelp, for det er mange grunner til å sprenge skoler.

En annen hovedtanke er at våre helter bruker sosiale medier til å organisere seg uten at de uinnvidde blander seg, og de Normale utvikler seg til en Fight Club – aktig terrororganisasjon.  Om de lykkes med planene sine til slutt får dere sannsynligvis aldri vite, for kjenner jeg meg selv rett greier jeg aldri å bli ferdig med dette. Planen er å komme litt i gang i år, for så å gjøre en skikkelig innsats i pappapermen jeg (hvis alt går bra, bank i bordet etc.) skal ha neste år.  Foreløpig er jeg et par tusen ord inne, og har fortsatt ikke gjort så mye mer enn å etablere.

Her er det første lille kapittelet (jeg lager små og mange), som introduserer hovedpersonene og forklarer hvordan de plutselig blir sittende på tjue tusen kroner. Nok startkapital til å forandre verden.

1.

Det var først senere jeg fant ut at han het Randolf Barth, og at Randolf Barth var advokat. Når jeg tenker meg om hadde jeg nok sett bildet av ham i avisa (han forsvarte han pedofyren for et par år siden) men jeg leste ikke så avisa så nøye på den tida.

Det var før jeg visste det jeg vet nå.

Uansett: Randolf Barth ga meg og Ronny tjue tusen kroner, så hoppet han i elva. Og siden dette hendte en kveld i februar da det var femten kalde ute kan jeg vanskelig tenke meg at han greide seg særlig lenge. De fisket ham opp borte i byen dagen etter. Jeg leste et eller annet sted at det er veldig vondt å drukne. At han var drita full gjorde det kanskje lettere, jeg vet ikke. Jeg har aldri vært full.

Han forklarte ikke hvorfor han hoppa, det skjedde så fort at hverken Ronny eller jeg rakk å gjøre noe som helst. Men han forklarte hvorfor han ga oss pengene.

“Gjør noe lurt med dem, gutter. Jeg trenger dem ikke,” sa han.

Han ga oss et minibankkort og en liten gul lapp med koden på.

Så hoppa han bare. Og bare for å ha sagt det enda gang: Han hoppa. Det var helt klart et hopp. Ikke et fall eller noe. Han kom ikke til overflaten igjen heller. Mulig han hadde putta noe i frakkelommene for at han ikke skulle flyte opp igjen.

Og hverken Ronny eller jeg visste hva vi skulle gjøre. Så vi gjorde ingenting. Selvfølgelig var vi redde. Selvfølgelig hadde vi litt dårlig samvittighet. Vi hadde jo lært at man i det minste må ringe politiet når slikt som dette skjer. Men vi gjorde ingenting, og jeg vet ikke helt hvorfor.

Vet du alltid hvorfor du gjør ting?

Dessuten var det tydelig at dette var noe Randolf Barth ville. Og var det noe vi hadde lært, av mamma og pappa og av lærerne og av trenern og av alle, var det at voksne får gjøre som de vil. Vi gikk i åttende klasse. Skulle vi liksom begynt å gi ham ordre?

Kanskje kunne vi ha gjort noe. Kanskje hadde det ikke gjort noen forskjell. Jeg skulle uansett ønske at Randolf Barth ikke var død. Det tror jeg Ronny er enig i også. Det som hendte etterpå var grusomt på mange måter, på en måte var det Randolf Barths skyld alt sammen. Men jeg er glad for alt sammen. Unntatt at Randolf Barth er død.

Han kunne jo bare gitt oss pengene, lent seg tilbake og nytt synet av hvordan verden tok fyr rundt oss. Jeg er ikke helt sikker, men blir ikke overrasket om han hadde dame og unger og et svært hus et eller annet sted. Jeg vet ikke hvorfor han drukna seg. Men sannheten er vel at ingen grunn hadde vært god nok.

Lykke på reisa, Randolf. Denne historien begynte omtrent der din slutta.

Resten av kvelden gikk Ronny og jeg fra minibank til minibank og tok ut penger. Tjue tusen, i tusenlapper. Kortet kasta vi i elva. Jeg vet ikke om en blir filma når en tar ut penger i minibanker, men ingen kom noen gang etter oss.

Ikke for dette i hvert fall.

2.

Jeg begynte på Skjæret skole på høsten i sjuende klasse, og det var ikke noe problem. Jeg kom fra Oklungen, et lite sted inni skogen mellom Porsgrunn og Larvik, men ingen kødda med meg for det. Den nye klassen min var helt grei. Jentene syntes jeg var kjekk i et par uker, men jeg var som sagt ikke der ennå. Jeg var mest opptatt av å gjøre det jeg skulle så jeg kunne ut og spille fotball i friminuttene. Alle spilte fotball på Skjæret unntatt de som hadde problemer. Sånn var det ikke i Oklungen, der gjorde vi forskjellige ting hver dag i friminuttene. Eller kanskje jeg bare husker feil. Vet ikke.

Jeg digga Manchester United, for alle måtte jo ha et favorittlag i England. Da kontaktlæreren min skulle bli kjent med meg begynte han med å fortelle at han elsket United og hadde vært i England for å se på dem flere ganger. Jeg hadde egentlig ikke tenkt så mye på det, men sa at det gjorde jeg også. De hadde kule drakter og jeg visste navnet på et par av spillerne der.

Ronny hata United nesten like mye som han hata Liverpool. Grunnen til det er jeg litt usikker på, men det hadde noe med en eller annen spiller som hadde byttet klubb fra Everton til United. Rooney tror jeg han het. Jeg kan egentlig ikke så mye om fotball. Men Ronny hata United, og han likte ikke meg heller. Han var sykt forelska i Vanja i klassen, og hun syntes visst det var spennende med folk fra landet eller noe, jeg vet ikke.

“Rooney er en jævla homo og United er et drittlag,” sa han. Det var i storefri. Jeg hadde gått på Skauen i to uker. I to uker hadde Ronny skjært tenner hver gang jeg hadde havnet i en situasjon der jeg mått diskutere fotball. Hvis han fikk dytta til meg eller snudd ryggen til meg eller hviska noe dritt om meg til noen andre hadde han gjort det. I to uker. Nå var jeg lei. De andre visste ikke helt hva de skulle gjøre, de var ikke vant med at Ronny var sånn med folk, og de kjente ikke meg godt nok enda til å ta mitt parti.

“Var vel derfor du likte´n så godt da,” sa jeg.

“Han var ikke homo før han spelte på Fægchester United, da,” sa Ronny og forsøkte å skjule hvor gæren han var i ferd med å bli.

“Ha´kke noe i mot homoer egentlig jeg,” sa jeg, “Jeg kan jo ikke akkurat la være å snakke med deg heller, du går jo klassen min.”

“Kaller du meg homo?

“Neida, homo.”

Jeg vet ikke helt hvor han hadde lært å slåss, men jeg var ikke vant til sinte fotballfans og hadde ikke en sjanse i havet. Jeg brukte alle skitne knep som noensinne har blitt brukt i en skolegård, men selv om jeg dro store, svarte hårdotter ut av huet hans fikk jeg bank nok til at det gikk rykter om det rundt i byen. Seinere i fikk jeg meldinger uka idioter på ungdomsskoler flere kilometer unna. De så muligheten til å banke oppe en syvendeklassing. Sikkert greiere enn å få tyn av de ordentlige gangstergutta.

ZKAL VI TAN? JUS SAY D WORD. GANGSTAS RULE OK

Jeg har aldri vært interessert i bråk, så på rektors kontor ba jeg Ronny om unnskyldning, men påpekte at han hadde starta. Han var med på at vi var ferdige med dette. Da tekstmeldingene begynte å komme gikk jeg til rektor med dem, og sånn ble Ronny og jeg venner for livet. Vi fungerer bra sammen. Han blir så sinna at han skifter farge og griner når han får dårlige karakterer eller når jener han måtte være interesserte i får seg typer. Jeg tenker over ting uten å bli for følsom.

3.

En av lærerne våre (Arne, han tjukke, litt rare vi hadde i Engelsk og Religion på Skjæret) har alltid sagt at niende klasse er det verste året. Han sa: Hvis ikke du har hata skolen, krangla vilt med foreldrene dine, runka, vært forelska, drukket deg full, begynt OG slutta å røyke og mistet noen du er glad i før det året du går i niende så kommer du i hvert fall til å gjøre det da. Han sa det akkurat sånn, faktisk. Storebroren min er fem år eldre enn meg, og klassen hans fikk høre akkurat det samme. Han var en bra lærer, men det Gamle Testamentet er jo sykt kjedelig da.

Men jeg gikk jo bare i åttende. Jeg hadde (og har) som nevnt aldri drukket meg full. Jeg likte (og liker fortsatt) faktisk skolen. Ikke at jeg vil gifte meg med den eller noe sånt, men det er jo der folk er. Foreldrene mine var kjedelige, men jeg hadde egentlig ikke så mye å krangle med dem om. Det vil si, når Pappa kom og tok laptopen min ved midnatt for at jeg ikke skulle sitte hele natta var han ganske kjip. Men det var det hele. Mamma er (og var) så grei som mammaer må være. Hun lar meg være i fred for det meste, og når hun blir sinna har hun stort sett rett. Unntatt når hun sier at jeg må gå ut en tur for å få meg noe luft. Jeg hater å få meg noe luft. Det er ingenting der ute.

Forelska hadde jeg heller ikke vært ennå, det var liksom ikke noen vits. Damene mine var uheldige (eller teite) beibs som hadde latt kjæresten filme seg. En grei kar i USA har samlet alle på ett sted. Du kunne søke på hårfarve, puppestørrelse og alt mulig. Trengte jeg dem så var de der. Røyking var for tapere. Å begynne med noe bare for å bruke hele resten av livet på å prøve å slutte igjen virka litt meningsløst.

Jeg var en snill gutt rett og slett. For hvis du gjør det greit på skolen, holder deg unna drikking og dop og behandler folk med enten likegyldighet eller respekt så er du det, sier de. De bryr seg egentlig ikke om du mener å være grei. Man trenger visst ikke å gjøre noe godt, så lenge man ikke gjør noe galt. De som kunne sette ord på sånt sa at jeg var en ålreit fyr. Og alt det vannvittige jeg satte i gang skyldtes bare at jeg fikk en god ide. Og tjue tusen kroner til å sette den ut i livet.

Og det verste er at jeg ikke angrer noen ting. Ingenting i det hele tatt.