Jeg gjør ikke, men jeg er
(foto: Ut Junior)
Jeg vet ikke helt hvordan det hendte. Riktignok har jeg to barn og hund, og en (som jeg til det kjedsommelige klager om her) periodevis stressende jobb, men hver eneste ferie de siste årene har resultert i en liten eksplosjon av kreativitet. Det første jeg gjør når jeg får noen minutter for meg selv og ikke trenger tenke jobb er å skrive noe, spille inn noe eller filme noe.
Men ikke denne gangen. Vi skriver 16. Juli, jeg har hatt ferie i over tre uker. Ingenting. Jeg startet Grenlandsbloggen men har ikke giddet følge opp (ennå). Jeg har putlet litt med Katakombeprogrammet. Jeg har tre tekstlinjer klar til en ny Judaslåt om den farlige fristerinnen Maria som noen har tatt av dage. Etter min skala er dette ingenting.
Det er ikke skrivesperre, snarere er det behovet for å skrive som ser ut til å være borte. iPaden har litt av skylda, for jeg leser mer enn på mange år. Jeg har ikke stengt meg inne sosialt på nettet heller. Jeg er på Facebook og Twitter med en lenke hvis jeg finner noe som er interessant. Det logistiske og tekniske har aldri vært enklere for meg, jeg har ikke på noen måte mindre å skrive om. Jeg bare føler ikke for det, og ingen ser ut til å savne det heller.
Misforstå meg rett, dette er ikke en av de postene der en blogger forsøker å få skryt slik at han gidder å fortsette enda et år; det er ingen grunn til å stenge FU,S. Jeg postet jo dette, så i blant føler jeg sikkert for det. Jeg trenger ikke lenger å skrive.
For jeg kan skrive. Det vet jeg nå. Da jeg startet opp for fem og et halvt år siden visste jeg ikke det, enda jeg hadde forsøkt så lenge jeg kunne huske. Jeg har klart å bevise dette for meg selv samtidig som jeg skapt et liv for meg og mine, uten å bli bohem. Jeg har blitt sitert på antropologi.info , jeg har blitt sonitusset en haug med ganger. Bandet mitt har fylt Sort og Blå i Porsgrunn, jeg har opprettet Katakombene, blitt kjent med en haug bra folk.
Og i tillegg til en fantastisk og særs ufortjent kone har jeg to barn, en snill hund og en stor vennekrets og familie utenfor eteren også. De har størsteparten av skylda for at jeg ikke lenger trenger å skrive for selverkjennelsens skyld.
Jeg lurer ikke lenger på hvem jeg er og om jeg fortjener livets rett. Jeg er noen. Jeg kan noe. Dermed MÅ jeg ikke gjøre det lenger. Jeg kan gjøre det når jeg har lyst. Takk skal dere ha.
Jeg tror.
Jeg er agnostiker. Når det gjelder det metafysiske har jeg ingen preferanser i noen retning. Men i kveld har jeg behov for visshet, derfor det følgende. Jeg vet det sier seg selv.
1-Jeg tror det finnes galskap i verden, og idioti, men ikke ondskap. Jeg tror alle ønsker og forsøker å gjøre det rette. For de som får føle andres gjerninger på kroppen er dette en irrelevant nyansering.
2-Jeg tror ikke at det var bedre før. Det folk er redde for i dag er vi glade for i morgen. Teknologien går i riktig retning. Folk blir smartere. Livet blir enklere. Men se første trosartikkel.
3-Jeg tror at alle mennesker er født uten skyld og for det meste uten galskap. Alt er miljø. Arv er ingenting (for arv er bare miljø en generasjon tilbake i tid). Det ligger håp i dette, men også håpløshet.
4-Jeg tror at få ting er mindre relevant for et menneskes verdi enn dets kultur, religion, grad av solbrunhet eller hvorvidt det har livmor eller ikke. Du er det du gjør.
5-Jeg tror at kunnskap ønsker å være fri. Jeg tror at kunst ønsker å være fri. Jeg tror at åpenhet gir utvikling og at hemmelighold og at skam hemmer den.
6-Jeg tror, nei jeg vet, at jeg er elsket, respektert og i blant beundret. Jeg trenger dette og er takknemlig for det og forsøker
7-Jeg tror at det i det ovenstående finnes gråsoner og grensetilfeller og at det er svært risikabelt å tolke noe som helst helt bokstavelig. Unntaket er nummer seks.
Ting jeg ikke har rukket i det siste i tilfeldig rekkefølge (den obligatoriske beklagerposten)
01) Se film
Jeg har sett 7 filmer siden jeg sist blogget om film her, men det var 14. Mars. Jeg nærmer meg et snitt på en i uka, da blir det kort tordendom til neste år.
02) Skrive om den på Fred Ut, Sønn
Jeg har ikke sluttet å filmblogge, men jeg selv om jeg ser bort fra oppussingshelvetet jeg lever i om dagen merker jeg at jeg har dobbelt så mange barn som i fjor på samme tid. De 7 filmene burde utgjort 3 fyldige filmbloggposter. Og nå har jeg den nye Romerofilmen liggende, den må nesten tas for seg. Men når skal jeg gjøre det?
03) Skrive på Netcombloggen
Der borte har jeg ti ganger så mange lesere og muligheten til å virkelig geeke ut.
04) Henge med de flotte folkene på filmantropforumet
De forrige to filmpostene ble til ved at jeg skrev noen linjer der om filmene rett etter at jeg så dem, så satte jeg dette sammen til samleposter. Nå har jeg ikke rukket å være innom der en gang.
05) Rette ferdig Den Uendelige Tentamensbunken ™
Jeg er så heldig å ha en ordentlig jobb også, men den gjør jeg bare akkurat bra nok.
06) Spille Frisbeegolf
Den ordentlige sesongen startet for to uker siden og jeg har ikke vært i skauen siden Oktober.
07) Gå lange turer med bikkja
Vanskelig å kombinere dette med maling og legging av små Uter.
08) Padle Kajakk
Men det rakk jeg forsåvidt ikke i fjor heller.
09) Sove
Det sluttet jeg med sånn cirka i 2005, så det savner jeg ikke så veldig.
10) Skrive generelt
Siden sist har jeg blitt refusert fra min andre novellekonkurranse. Det gir mersmak. Også har jeg jo romanprosjektet De Normale, det har ikke helt stoppet opp.
Hva har jeg så rukket?
Et par Judasøvinger, to punkteringer, mange strøk maling og heftgrunn og å sørge litt over Gustav Lorentzen som jeg var så heldig å få tilbringe en dag på kurs med en gang.
Og å skrive denne posten. Det tok tjue minutter, nå våkner Frøken Ut igjen.
Det er bare å innse det…
…jeg kommer til å kjøpe en iPad. Og det kommer ikke til å ta lang tid heller. Jeg trenger den ikke, den kommer sikkert til å bli dritdyr (Mitt tips er oppunder fem lapper for den minste) men det hjelper ikke. Måha. Slik er det å være eplehore med fast inntekt og dårlig selvkontroll. Her er fem andre grunner til det.
1) Musikk
Gjett om det kommer mange tøffe musikkprogrammer til denne! Korg har tatt rytmekosesynthen ER-1 som du er heldig hvis du greier å finne noe sted for et par tusenlapper og skviset den inn i iPaden. Pris: 55 kroner. Ufattelig tøft.
2) Tegneserier
Som nevnt for et par poster siden har jeg måtte hive ut svært mange bøker fordi vi bor i et ganske lite hus. Dette går an på grunn av e-bøker fra Amazon (og etterhvert fra Apple). Tegneserier har det imidlertid vært vanskeligere å få tak i elektronisk, i hvert fall fra de største forlagene. Men med Marvel på plass er mye gjort. Nå mangler bare DC.
3) Praktisk
Evernote er vanskelig å forklare, det er et vidunderlig notat/utklipps/diktafon/databaseprogram som synkroniserer notatene dine på nett, maskiner, mobiltelefoner og det meste annet du kan skvise dem inn i. I tillegg til å være verdens kjekkeste program (og gratis) er iPadversjonen i tillegg skikkelig lekker. Med lokale versjoner av ting som Keynote, Macjournal (som er bloggeprogrammet jeg bruker), Bento og Pages ser jeg ikke helt bort fra at jeg kommer til å jobbe på paden også. I hvert fall litt.
4) Blader
De virkelig dødelige magasinapplikasjonene har ikke kommet den første helga, men gode forsøk er allerede ute. Dette er en konseptvideo fra Sports Illustrated. Så fancy blir ikke bladene, for da får du bare plass til en åtte-ti av dem på 16 giga. Men noe lignende fra SFX, Q, Fortean Times eller Empire? Jådææ.
5) Oppslag
Wikipedia. Ordlister, atlas, hva du kan tenke deg. Vakrere og morsommere å bla i enn en nettside, men like kjapt. Dette er en bok om det periodiske systemet som jeg ikke kommer til å kjøpe, for den er på over en giga og jeg har tenkt å ha mer enn 10 programmer på fjøla mi. Men dæsken så tøft det er. Stephen Fry, en annen eplehore, eide Storbritanias andre Macintosh. Douglas Adams eide den første. Da Fry fikk klasse på en iPad (i forbindelse med en artikkel han skrev for siste Time Magazine) tenkte han på hvor trist det var at at Adams aldri fikk prøve den gadget som hittil ligner mest på nettop Haikerens guide til Galaksen.
Og da har jeg ikke snakket om spillene en gang…noen som vil kjøpe en X-box 360 for et par lapper? Eller noen dusin DVD-er?
Rekviem for et dødt tre
De ligner likposer, sekkene som nå ligger oppunder garasjetaket mitt. Og det føltes litt sånn å legge dem der også. Hver gang man flytter (eller tømmer et kott slik jeg gjorde i går) dreper man litt av fortida si, enten nådeløst ved å kaste den i containeren eller ved å la den sakte råtne bort i kjelleren eller på garasjetaket.
Dette er de fysiske medienes bakside: når boka er lest tar den plass, uansett hvor godt den lukter eller hvor pen den er. Jeg ønsker ikke-fysiske bøker, filmer og plater velkommen. I fremtiden trenger jeg ikke kaste så mye. I fremtiden trenger jeg ikke forbruke så mye. I fremtiden trenger jeg ikke lide så mye.
Noen få bøker får plass på de nye hyllene; det er de som har oppslagsinformasjon som ikke er lett tilgjengelig på internett eller bare er artige å bla i. Noen (de tynneste og mest tøysete) er plassert i en hylle på do. Et lite utvalg (våre signerte Clive Barker, Neil Gaiman, Jan Erik Vold og Harry Knowles, de 10-15 beste bøkene jeg vet om, Fru Uts hobbybøker) puttes nennsomt i plastbokser og skal få komme fram igjen hvis vi noen gang får plass til enda en bokhylle i stua, den skal muligens utvides om et år eller to. Noen få gir jeg til skolebiblioteket i et håp om at en eller annen avansert ungdomsskoleelev skal snuble over No Logo eller Fight the Power og skjønne litt av greia. Men hvilken fjortis bruker skolebiblioteket til noe annet enn å gjemme seg?
Resten går i body bags i garasjen, de som ingen vil ha og det gjør for vondt å kaste. Mora mi har barnebøkene mine på sitt garasjetak, de av dem som Ut Junior og Frøken Ut neppe blir interessert i og som det gjør for vondt å gi bort. De kommer aldri til å få plass hos meg. Kanskje har de råtnet allerede.
På garasjetaket mitt ligge bøker fra så sent som 2008; bøker jeg har plukket ut på amazon og betalt gode penger for og ventet på i tre uker fordi de har blitt liggende i tollen litt for lenge. Bøker jeg har slitt med å få tak i, tilbrakt uker sammen med og så plassert med andakt i hyllene på kottet som jeg bare litt ironisk likte å kalle biblioteket, og som nå altså tømmes for å utvide barnerommene.
Papirboka som standardmedium ligger for døden. Jeg leste en flott artikkel som forklarte hvorfor den vil leve videre hos spesielt interesserte, litt slik som DJ-ene og fanatikerne holder vinylplata i live, men for gjennomsnittsbrukeren slår den følge med VHS-filmen (og jeg orker nesten ikke å tenke på at jeg plasserte 200 VHS-filmer, TI ÅR med samling, i gjennvinningshallen på fyllinga i dag), CD-en (hyllene er tatt ned, platene er lagt i mapper, det viktigste er lagt til i iTunes, resten finner jeg på Spotify) og Kassetten (mine er kastet for lenge siden).
Dette er av det gode. Huset mitt trenger ikke lenger å bli fylt opp med TING jeg ikke har plass til. En bok er ikke papir. En sang er ikke en CD. En film er ikke en DVD.
Men likevel gjør det vondt.
Da jeg var liten var jeg ekstremt nærsynt, men fordi jeg også hørte dårlig tok det noen år før noen oppdaget det. Jeg lærte å lese med nesa tre og en halv centimeter fra papiret. Favorittboka mi var en faktabok fra Aschehoug, den het Fiskenes Liv. Jeg pleide å imponere naboene med fakta som at Avtrekkerfisken har det flotte navnet Humuhumunukunukuapuaa på Hawaii.
For et par år siden arvet Ut Junior Fiskenes Liv. Jeg satt og bladde i den en dag, og av en eller annen grunn tok jeg den opp til nesa og luktet på den.
Lukta av Fiskenes Liv nådde hjernen min for første gang på nesten tretti år.
Jeg begynte å gråte. Dette er den sterkeste nostalgiopplevelsen jeg noensinne har hatt (husk at jeg ikke så så mye av de første årene mine).
Nå er det ikke lenge før jeg glemmer meg og legger den på garasjetaket, enda man alltid har plass til EN bok til. Da vil barndommen min endelig være over.
Deep in the Woods a funeral is swingin´
Det er et grunnleggende problem i norsk skole at når noe skal forandres får vi på linoleumsgolvet beskjed om å forandre det. Uten veiledning, uten ressurser, uten tid!
Vi skal bare forandre det. Mobbing skal avskaffes? Bondevik skriver et manifest. For lavt karakternivå? Læreren er faglig for svak. Disiplinproblemer i skolen? Læreren er for utydelig i lederstilen. Eller jobber for lite. Det finnes ikke en mindre verdsatt yrkesgruppe i det norske samfunn i dag.
Det måtte være de stakkars jævlene som jobber i barnevernet. I flere tiår fikk de kjeft fordi de var for aktive. Nå får de kjeft fordi de er for passive. De er enda mer underbemannet enn oss og møter enda mindre takknemlighet. Hver sak de er inne i starter med verdens undergang.
Men det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om.
Jeg skulle egentlig snakke om meg. Men det hjelper meg litt å tro at alle lærere har det slik en gang i blant. Og alle har vel hatt en av de lærerne som det tørna for, som drakk eller stakk av eller gråt eller tok livet av seg eller som bare ble borte uten at noen savnet en av dem.
I dag hadde jeg tenkt å synge en sang om verdiløse menn. Som du sikkert har skjønt allerede så er jeg en av dem. I hvert fall for en stund til.
Mental styrke er å ta en ting av gangen, å konsentrere seg om arbeidsoppgavene sine (som Ole Einar Bjørndalen så treffende pleier å formulere det). Galskap er å miste perspektivet; å tenke at lodottene bak sofaene er like viktige som menneskeskjebner. Jeg får i blant skryt fra hun som har meg i hus fo at jeg er flink til akkurat det.
Men ikke i dag. I dag forsvinner trærne i skogen;
I dag er jobben min umulig og innsatsen min for dårlig. Jeg er klønete med mennesker, faglig middels, dårlig til å disponere meg, ubrukelig til å formulere meg og jeg ser teit ut når jeg smiler. Ingen har lært noe av meg i dag, ingen har engang moret seg i mine timer i dag. Jeg hadde tusen ting som skulle gjøres og klarte å gjøre tre, alle mislykkede. Hvis noen hadde vært i nærheten av å engasjere seg i mitt virke som lærer ville de sett hva for en vits og en bløffmaker jeg er.
Trærne forsvinner i skogen og skogen blir uendelig mørk og det dukker opp kryp der du ikke bør tråkke på;
Jeg er ikke bare en ubrukelig lærer, jeg er en narsissistisk lus av en ektemann, en oppfarende og amper far og en slapp sønn uten indre driv og ambisjoner. Jeg er en dårlig kompis, en rar nabo og en lett pervertert fyr å sitte ved siden av på bussen. Jeg er apatisk, selvopptatt, svak, i dårlig form, lite attraktiv og ikke minst klager jeg som faen.
Og jeg er en patetisk musiker, en mislykket skribent (i særskilthet en likegyldig, talentløs blogger) og at jeg noen gang skulle ha hatt livets rett er en misforståelse av kosmiske dimensjoner.
Og boka mi blir aldri ferdig, vi får aldri bygd om, Fru Ut og Ut Junior kommer til å bli lei den sure, triste gubben i huset og tuppe ham på hodet ut og den pokkers babyen kommer ALDRI til å komme ut. ALDRI…
Det pleier å være omtrent her at noen drar meg ut av skogen (i dag var det Ut Junior som kom med pokalen han fikk på orienteringa og dunket den litt hardt i hodet mitt). Jeg er jo så heldig at jeg har noen som gjør det. Så begynner jeg å skrive dette, og da hjelper det litt. Jeg har en øl i kjøleskapet jeg straks skal begynne på, det hjelper også.
Men jeg lurer på om det er noe jeg kan gjøre for å slippe slike dager. Jeg skulle gjerne byttet jobb, men jeg trenger pengene og er ikke brukbar til så mye annet tror jeg (hvis noen vil gi meg to hundre og femti tusen eller helst litt mer for et eller annet må de bare ta kontakt). Mindre ansvar hadde sikkert hjulpet, men jeg kan neppe rømme fra hodet mitt uansett. Jeg må fokusere på arbeidsoppgavene mine. Jeg må ta en ting av gangen. Jeg må huske på at det går over. Jeg må huske at det er ikke alltid sånn.
Jeg må se skjellet på konglen på kvisten på greinen til furua, ikke skauen.
Hvis du synes du har lest denne posten før så er det fordi at når det mørkner så skriver jeg, for jeg kan ikke annet. Heh, jeg kan knapt nok det. Og hvis du har vært i de samme krattene som meg så skjønner du.
Kan alle de som føler seg vellykka vær så snill og dra hjem,
vi andre kommer til kvelden, vi må bare finne veien.
Balladen om TorpedoJudas – Andre Kapittel
«Det der var vel en godkjent debut,» sa Vidar
«Det var vel bedre enn den vanlige debuten,» sa jeg.
«Ja, for det her varte i en hel time,» sa Jarle.
50-60 mennesker kom på TorpedoJudas´første konsert som fant sted i Oklungen, et tettsted i skogen mellom Porsgrunn og Larvik hvis du kjører tog. Det bor omtrent 250 mennesker der var det noen som sa, så en god del kom fra andre steder også. En liten klan fant seg stoler og satte seg helt foran (innen vi var ferdige hadde de dekt store deler av scenen med tomme halvliterglass og kaffekopper). Vi hadde Pål fra Horten som lydmann, Vidar har jobbet med ham over søtti ganger. Det lokale gospelkoret hadde et sjefent anlegg.
Hvis vi skulle kødde til dette måtte vi med andre ord klare det helt på egenhånd. Men det gjorde vi ikke.
Neri, som nesten uforvarende demonterte hele TorpedoJudas til jul da han ikke ville varme opp for Tommy Tokio fordi han mente vi ikke var klare, hadde helt rett. Tida fra da til nå var helt nødvendig. Nå er vi et sinna lite rockemonster og publikum reagerte på hver lille overgang og hvert lille brekk som har kommet til på et låtmateriale vi har øvd nesten i stykker over to år. De hoppet og spratt og kokte og svettet og kunne faenmeg refrengene også. Hvordan de har lært seg dem vet jeg ikke, for det er uråd å høre dem på opptakene som ligger rundt omkring på nett.
Når Vidar (som altså er Vidar som pleide å synge i Valentourettes) tok oss hjem med fire ganger Jokke (En dag, Gutta, To fulle Menn, Sola Skinner), en DumDum (En Vill En) og en DeLillos (Suser av Gårde) rev de nesten hele Oklungen samfunnshus ned over hodet på oss. Vi lager bra greier selv, men det skulle bare mangle. Coverlåtene forsvinner nok etterhvert som vi har nok materiale selv. Nå skal det skrives.
Alle bra band der ute: ring formannen i Oklungen vel og be på deres knær om å få spille der. Ikke ta betalt. Tro meg: det er verdt det. Hvis dere er i nærheten av å få den samme servicen som vi fikk glemmer dere ikke dette på en stund. Akkurat nå husker jeg best den hjemmelagde kjøttdeigen til tacoen vi fikk til middag, som en gang het Lars. Et par av grisene i dette kullet het noe annet, men de fleste het Lars. Omtrent som DeLillos var det noen som sa. Og taco med hjemmeslaktet hjort(h) er heller ikke å fornekte.
Hele livet har jeg laget ting, enten det er låter bloggposter, fotografier, filmer eller problemer. Jeg drives delvis av at det er deilig å lage noe av ingenting, men også av et ønske om anerkjennelse, at det jeg gjør er bra nok. Kanskje var det for første gang denne fredagskvelden i Oklungen at jeg trodde jeg på meg selv i så stor grad at jeg virkelig mente det da jeg innrømte følgende: Jeg kan synge. Jeg kan synge ganske tøft. Jeg kan skrive bra låter. Dette var bra nok. På ordentlig.
Og det er heller ikke det viktigste. Det viktigste for meg og for Steinar og for de andre er dette: Torpedojudas er et ordentlig band nå. Og et bra band attpåtil. Jeg har drømt om å spille i et bra band hele livet. Alt etter dette er bonus.
Vår. Tralala.
Å levere i barnehagen betyr for meg å stå opp klokka seks og innebærer mye lirking og masing for å gjøre Junior leveringsklar. Han har sjelden vært spesielt lett å dra i gang om morgenen (selv om han paradoksalt nok spretter inn på soverommet litt før seks hver lørdag- og søndag). Vi har det koselig innimellom, men det blir mye nåmåvifortevårslitt, detderkandugjørenårdukommerhjem og nåkommervijammennestenforseintidagogså.
På fredag kom det 30 centimeter med nysnø som kvalte våren for en stakket stund, så da Ut Junior skulle i barnehagen fant vi fram kjelken. Siden jeg ikke har lappen har jeg dradd ham mye på kjelken opp i gjennom, både til dagmammaen (som han ikke kjenner igjen lenger, hvor rart er ikke det?) og til barnehagen. Det var så mye kjappere enn at han gikk. Og når jeg tenker meg om så var han ikke så tung å dra før heller.
Ut junior elsker det, selvfølgelig. Noen gange løper han bak og forsøker å ta kjelken. Noen ganger står han på meiene og roper SNÅOBÅÅRD! Andre ganger, som på fredag, mumler han noe om Mario Kart Wii mens han ser på Gimsøysletta som enda en gang har blitt borte i nysnøen.
Men da vi kom halvveis i bakken ved siden av kirkegården slo det meg plutselig:
Dette var siste gang.
For innen neste gang det er min tur til å levere er kjelken byttet ut med sykkel igjen, og den siste vinteren i barnehagen vil være over for godt. Til høsten er det skolen, dit blir man ikke dradd på kjelke.
Det var en fin morgen. Stille, liksom.
Takk for turene. Du er verdens snilleste, smarteste kuleste fyr og jeg gleder meg til å true deg til å gjøre lekser. Jeg er ikke en av dem som lengter tilbake til tiden da ungene deres var en liten bylt med store øyne som gulpet i den ene enden og tisset i den andre.
Dette var bare siste gang.
Noen ganger lurer jeg på om jeg er sjuk i hodet. Noen ganger vet jeg helt sikkert at jeg er det.
En ikke helt utypisk torsdag ettermiddag:
Jeg ramler inn av døra, litt svett og irritert fordi bussen av en eller annen grunn stoppet to holdeplasser for tidlig fordi bussjåføren måtte snakke med en eller annen i mobiltelefonen. Irritasjonen ligger som en snerk på toppen av sinnet jeg hadde med meg hjem fra jobb. Barna mine var skikkelig jævlige mot hverandre i dag og det er få ting som gjør meg mer sint.
Men nå har jeg jo endelig kommet hjem. Det aller verste var egentlig at jeg la igjen iPoden på skolen og holdt på å dø i kvarteret på bussholden mens jeg ventet på bussen uten noen ting på øret. Dette høres kanskje ikke så alvorlig ut for deg, men for meg er mp3spilleren en av flere ting jeg bruker for å holde nikotinspøkelset på avstand.
Så jeg har som sagt kommet hjem og begynner å lete etter iPod Shuffle´en jeg har i reserve. Jeg tenker at jeg kan gå en lang tur med bikkja og MacBreak Weekly eller Le Show. Når jeg kommer innom på kjøkkenet kaster jeg meg instinktivt over kjøkkenskapet og hiver i meg et par pepperkaker. Trøstespising har ingen heldig innvirkning på vinterformen, men noe må man jo for faen gjøre.
Etter å ha rotet litt rundt i stua kommer jeg på at Ut Junior har lånt shuffle´en. Da kan den være hvor som helst. Grrr. Jeg roter rundt i noen skuffer og DER ligger jaggu pakka med Lucky Strike som Inge la igjen for noen måneder siden.
Jeg tar den opp.
Jeg ser på den.
Lenge.
Den lukter godt.
Veldig godt.
Så setter jeg meg ned og begynner å skrive dette i steden. Jeg klamrer meg til laptopen selv om kone og barn og bikkje kommer hjem og har vært på skøytebanen og hos dyrlegen og brukt resten av pengen sine på allergitest av bikkja og er veldig sultne og egentlig sikkert lurer litt på hvorfor jeg ikke har begynt på middagen og hvorfor jeg ser litt rar ut.
Jeg spør Ut Junior om shuffle´en. Han spør fru Ut som mener den ligger i den øverste skuffen i skjenken, der røykpakka ligger.
Og siden jeg ikke har skrevet mer kan ting tyde på at jeg fant den der.
Greide meg gjennom denne dagen også.
