Døde Beibs (en smakløs post)

Det hender jo at man har sine melankolske stunder, nordmenn er jo kjent for å se mørkt på ting. På et kølsvart tidspunkt i livet mitt krabbet jeg drita full mot vannkanten med helt seriøse planer om å drukne meg. Og selv om jeg var langt unna å få det til grøsser jeg når jeg tenker på det. Jeg vært der. Og vi er mange som har vært der. Selvmord er en del av vår felles bevissthet, en av mange ting (spontanabort er en annen) vi ikke snakker om. Men alle kjenner noen som kjenner noen som.

I Sør-Korea har de derimot blitt nødt til å snakke om selvmord. Det har vært uungåelig. Så mange koreanske kjendiser har tatt seg selv av dage de siste par årene at den mest praktiske måten å presentere dem på nok er å lage en smakfull tidslinjepresentasjon. Vel, relativt smakfull.

Og dette er bare de jeg fant navn, bilde og årsak på i løpet av et par timers overfladisk research så det er godt mulig jeg har glemt noen (eller blandet sammen noen fakta, gudene vet at det er mye å holde styr på.

Grunnen til at dette kommer opp i dag er at Daul Kim ble funnet død i går i leiligheten sin i Paris. Hun ble visstnok regnet som supermodell (Ikke rart. Wow. Selv om femten kilo til hadde kledd henne), men mye viktigere er det at hun var en blogger. Og en ganske god en. I likhet med en god del av de andre på tidslinja klaget hun over voldsomt arbeidspress og i perioder slet hun med melankolien, men ellers hadde hun såvidt jeg kan se lite til felles med de andre elleve. Jeg tror ikke det er spesielt opplysende eller meningsfylt med alle disse døde koreanske kjendisene, det er bare en kuriositet. Morsomt, liksom. Ha. Ha.

Poenget er heller at jeg blir forbannet når den eneste grunnen til at jeg oppdager spennende mennesker med morsomme blogger er at de har tatt livet av seg. Hvem faen tror de at de er, egentlig? Hvis de syntes jobben var så fryktelig strevsom kunne de hoppe av! Bo under en bro! Gå på heroin! Flytte til Andes! Skrive en dårlig bok! Starte et talkshow!

I stedet sørget de med sitt kortsyn og sin selvopptatthet for å frata verden muligheten for deres selskap. Idioter. De skjønte ikke at det alltid er noen som savner dem. Og det spekuleres i at det har vært en viss smitteeffekt her; Choi Jin-Sil tok muligens livet sitt fordi noen ga henne skylda for at Ahn Jae-hwan tok livet sitt. Når selvmord blir et uttrykk for mote er menneskeheten i store vansker. Lemen? Små spraglete Einsteiner i forhold til oss.

Både i jobbsammenheng og ellers har jeg møtt mennesker jeg ikke fatter hvordan klarer å eksistere. Noen av dem har lagret opplevelsene sine bakerst i hodet og velger rett og slett å ikke tenke på det. Noen har opplevd at livene deres raser helt sammen og har klart å lappe sammen det verste og vakle videre. Noen fantastiske individer greier til og med å bruke det som var DA til å være enda mer takknemlige for hvor greit de har det NÅ.

Når de kan leve, så kan alle. Når alle kan leve, så kan du også. Husk det.

Multiøregasme

Du går nedover gata, og plutselig slår det deg; du har gått her, opplevd dette så mange ganger at hver lyd (skoa mot asfalten, bilene, kirkeklokker og måker og fylliker) er så kjent at du når som helst kan skjelne den blant tusen andre. Sett kirkeklokkene langt inne i skogen og du vil kjenne dem igjen.

Vi fyller hodene våre med disse lydene, de er en viktig del av persepsjonen vår av virkeligheten. Men vi bruker dem ikke til noe. Før nå. Det var vel bare et tidsspørsmål før noen laget øredop til oss. Hadde det ikke vært for alle de andre formene for øredop hadde det vel hendt for lenge siden.

Jeg har bestandig vært betatt av generativ musikk, musikk som lager seg selv og forandrer seg villkårlig. Men dette er ikke helt det samme.

Det sitter en liten mikrofon i øretelefonkabelen til iPoden. Den suger inn alt det vi pleide å kalle ambient noise, det vil si all den lyden vi vanligvis ønsker å stenge ute når vi bruker en mikrofon; susing av vind, folk som snakker i bakgrunnen, skoa mot asfalten, biler, kirkeklokker og måker og fylliker. Lydene forvrenges, filtreres og forandres og plutselig er ikke verden helt den samme lenger. Når noen snakker til deg skjønner du ikke hva de sier, men lydene de lager er ulikt noe du har hørt. Ikke alt er vakkert, selvfølgelig, men når er det vel det?

Psykedeliaen er tilbake og denne gangen slipper vi badtrips og overdoser og turer på mentalsykehus. For det er ingen bivirkninger. Tror jeg.

Og om tretti år er det slik vi lager musikken vår, for vi bruker den mer og mer til å stenge verden ute, og til å tas med til et annet sted. Og da er det bedre å få selve verden til å synge.

Beverly Eckert

Man kan snakke om samtalen hennes med Obama, man kan spytte på konspirasjonsgjøkene som hyler i steden for å sørge. Men dette handler egentlig bare om Beverly Eckert. Og dette er fakta:

Beverly Eckert var på dans på sin high school da hun traff mannen hun kom til å være sammen med i 34 år og gift med i 21. De var begge 16.

Da det første flyet traff World Trade Centre hadde han ikke mulighet til å komme seg ut. Han kom seg opp til 105. etasje. Beverly ble på telefonen med ham til hun hørte tårnet rase.

Dette er fakta, eller i hvert fall fra wikipedia. For noen ganger er fakta nok.

De neste årene brukte Beverly Eckert til å arbeide for at de som døde ikke døde forgjeves.   Etter alt å dømme fikk hun utrettet en god del. Hun fikk seg en ny kjæreste etter noen år også.

Om hun rakk å skrike sin misnøye over skjebnen da flyet hennes, flight 3407, styrtet fredag den 13.februar 2009 vites ikke, men gudene skal vite at hun ikke fortjente dette.

Det gjorde ikke de andre heller. Men i hvert fall ikke hun.

Improvisasjoner over Pornobailout

The Huffington Post, CNN og andre rapporterer altså at Pornomoguler som Larry Flynt (som grunnla Hustler og som ligner mye mindre på Woody Harrelson i virkeligheten) og Joe Francsis (Girls Gone Wild) med sitt sedvanlige medietekke ber senatet om omtrent fem billiarder i statsstøtte til en hardt rammet pornoindustri. Folk er for deprimerte til å være seksuelt aktive sier Flynt og fortsetter med å påpeke at USA kan klare seg uten biler og sånt, men ikke uten sex. Og det har han jo rett i på en måte.

Men enten de kødder eller ikke: er det noen som tør å stå opp og si at han (for i dette tilfellet ville det vel være en han) ville savne den tradisjonelle amerikanske pornoindustrien? Er det rett og slett noen som gjerne ville gitt Larry Flynt og Hustler en bailout hvis de hadde noe med det?

Selv om jeg vet at det er flere enn meg  som etterhvert tør å forsvare pornografiens eksistens vet jeg ikke om et eneste menneske (unntatt eventuelle hormonelle fjortiser, men de regner jeg ikke som mennesker i akkurat denne sammenhengen) som liker estetikken i porno slik Larry og kollegaene hans formidler den.

Markedet er jo ikke akkurat lite, så opp med hånden. Jeg vet du er der ute: Synes du silikonblondiner som kopulerer med pizzagutten er det vakreste som fins? Er livet ditt forandret til det verre av at Jenna Jameson en gang i blant kler PÅ seg? Liker du å se kjønnsorganer i bevegelse i flere minutter av gangen uten et jævla klipp til ansiktetet en gang? Kan du sitte på, f.eks personalrommet (med minst to jenter til stede, ellers teller det ikke) og innrømme dette?

Jeg ser du har hånden i været, takk skal du ha. Jeg er helt uenig med deg i absolutt alt, men setter pris på ditt lille bidrag til at pornografi aksepteres som en del av menneskets kultur, i hvert fall så lenge den produseres  av og med voksne mennesker som har glede av det på en eller annen måte og deltar av fri vilje. Vi har vel i det minste kommet så langt at vi innser at framstillinger av mennesker som er nakne og/eller gjør seksuelle ting med seg seg selv eller andre ikke automatisk inneholder et overgrep?

Hadde det ikke vært fint om vi en gang kom dit at pornografi kunne diskuteres fra et estetisk standpunkt på lik linje med f.eks musikk eller film? Ikke at man på død og liv skal snakke om porno hele tiden. Jeg opplever i svært mange sammenhenger at det ikke er naturlig å diskutere film eller musikk eller litteratur heller, enda jeg er mye mer interessert i å diskutere zombier enn sex.

Selvfølgelig er pornografien uløselig knyttet til hva som som tenner en seksuelt, men handler ikke alle diskusjoner om kvalitetene til en film eller en bok eller et maleri eller en symfoni dypest sett også om hva som beveger, fascinerer og engasjerer oss? Henger ikke alle deler av kroppen vår sammen?

Og sier dette mer om oss enn f.eks. musikksmak?  Du trenger ikke kjenne meg spesielt godt for å forstå at jeg synes Suicidegirls er tøffere enn Vi Menn-berter, for å ta et forsiktig eksempel.  Ofte mangler man kanskje felles referanseramme, men det er jo ikke lett for en sputnikfanatiker å diskutere musikk med en som bare hører på eksperimentell elektronika heller. Det kan godt hende akkurat de to ikke bør forsøke å diskutere musikk, men de får jo lov om de ønsker det. Det er bortimot bare Taliban som forsøker å forby musikk på generelt grunnlag.

Vi kunne dessuten la være å snakke om hva vi bruker pornoen til. Det er vel det som egentlig er personlig?  Det fins masse musikk jeg kan tenke meg å høre på mens jeg har sex (hvis jeg noen gang får ha sex igjen etter å ha skrevet dette), men jeg klarer (som regel) å ha en forholdsvis intelligent samtale om den samme musikken uten å ta opp akkurat det.

Mon tro om ikke mye porno er så kjip fordi vi aldri vurderer den kritisk.
Mon tro om ikke mogulene der ute måtte forbedre produktet sitt en smule hvis VG anmeldte pornoen med terningkast i steden for å bare putte den på forsiden når opplagstallene faller.

Kanskje både bilindustrien, bankindustrien og pornoindustrien burde brennes til grunnen og bygges på nytt, bedre.