Jeg tror.
Jeg er agnostiker. Når det gjelder det metafysiske har jeg ingen preferanser i noen retning. Men i kveld har jeg behov for visshet, derfor det følgende. Jeg vet det sier seg selv.
1-Jeg tror det finnes galskap i verden, og idioti, men ikke ondskap. Jeg tror alle ønsker og forsøker å gjøre det rette. For de som får føle andres gjerninger på kroppen er dette en irrelevant nyansering.
2-Jeg tror ikke at det var bedre før. Det folk er redde for i dag er vi glade for i morgen. Teknologien går i riktig retning. Folk blir smartere. Livet blir enklere. Men se første trosartikkel.
3-Jeg tror at alle mennesker er født uten skyld og for det meste uten galskap. Alt er miljø. Arv er ingenting (for arv er bare miljø en generasjon tilbake i tid). Det ligger håp i dette, men også håpløshet.
4-Jeg tror at få ting er mindre relevant for et menneskes verdi enn dets kultur, religion, grad av solbrunhet eller hvorvidt det har livmor eller ikke. Du er det du gjør.
5-Jeg tror at kunnskap ønsker å være fri. Jeg tror at kunst ønsker å være fri. Jeg tror at åpenhet gir utvikling og at hemmelighold og at skam hemmer den.
6-Jeg tror, nei jeg vet, at jeg er elsket, respektert og i blant beundret. Jeg trenger dette og er takknemlig for det og forsøker
7-Jeg tror at det i det ovenstående finnes gråsoner og grensetilfeller og at det er svært risikabelt å tolke noe som helst helt bokstavelig. Unntaket er nummer seks.
“I’ve kicked the Bucket. Have you?”
Komiker og musiker Aaron Jamison har uhelbredelig kreft, og for at kona hans ikke skal sitte pengelens tilbake solgte han sponsorplass på kremasjonsurnen. Noen er bare tøffere enn andre. Mange bidro og plassen ble fort fylt opp. Dyrevernsorganisasjonen Peta benyttet anledningen til å slå et slag mot Kentucky Fried Chicken.
Aarons blogg er JudasForgiven, han er Judasforgiven på Twitter også.
the Return of Søviknes
Google har noe som heter Google Nyheter, der samler de nyhetsfeeds fra forskjellige aviser. Der kom jeg over følgende:
Døde Beibs (en smakløs post)
Det hender jo at man har sine melankolske stunder, nordmenn er jo kjent for å se mørkt på ting. På et kølsvart tidspunkt i livet mitt krabbet jeg drita full mot vannkanten med helt seriøse planer om å drukne meg. Og selv om jeg var langt unna å få det til grøsser jeg når jeg tenker på det. Jeg vært der. Og vi er mange som har vært der. Selvmord er en del av vår felles bevissthet, en av mange ting (spontanabort er en annen) vi ikke snakker om. Men alle kjenner noen som kjenner noen som.
I Sør-Korea har de derimot blitt nødt til å snakke om selvmord. Det har vært uungåelig. Så mange koreanske kjendiser har tatt seg selv av dage de siste par årene at den mest praktiske måten å presentere dem på nok er å lage en smakfull tidslinjepresentasjon. Vel, relativt smakfull.
Og dette er bare de jeg fant navn, bilde og årsak på i løpet av et par timers overfladisk research så det er godt mulig jeg har glemt noen (eller blandet sammen noen fakta, gudene vet at det er mye å holde styr på.
Grunnen til at dette kommer opp i dag er at Daul Kim ble funnet død i går i leiligheten sin i Paris. Hun ble visstnok regnet som supermodell (Ikke rart. Wow. Selv om femten kilo til hadde kledd henne), men mye viktigere er det at hun var en blogger. Og en ganske god en. I likhet med en god del av de andre på tidslinja klaget hun over voldsomt arbeidspress og i perioder slet hun med melankolien, men ellers hadde hun såvidt jeg kan se lite til felles med de andre elleve. Jeg tror ikke det er spesielt opplysende eller meningsfylt med alle disse døde koreanske kjendisene, det er bare en kuriositet. Morsomt, liksom. Ha. Ha.
Poenget er heller at jeg blir forbannet når den eneste grunnen til at jeg oppdager spennende mennesker med morsomme blogger er at de har tatt livet av seg. Hvem faen tror de at de er, egentlig? Hvis de syntes jobben var så fryktelig strevsom kunne de hoppe av! Bo under en bro! Gå på heroin! Flytte til Andes! Skrive en dårlig bok! Starte et talkshow!
I stedet sørget de med sitt kortsyn og sin selvopptatthet for å frata verden muligheten for deres selskap. Idioter. De skjønte ikke at det alltid er noen som savner dem. Og det spekuleres i at det har vært en viss smitteeffekt her; Choi Jin-Sil tok muligens livet sitt fordi noen ga henne skylda for at Ahn Jae-hwan tok livet sitt. Når selvmord blir et uttrykk for mote er menneskeheten i store vansker. Lemen? Små spraglete Einsteiner i forhold til oss.
Både i jobbsammenheng og ellers har jeg møtt mennesker jeg ikke fatter hvordan klarer å eksistere. Noen av dem har lagret opplevelsene sine bakerst i hodet og velger rett og slett å ikke tenke på det. Noen har opplevd at livene deres raser helt sammen og har klart å lappe sammen det verste og vakle videre. Noen fantastiske individer greier til og med å bruke det som var DA til å være enda mer takknemlige for hvor greit de har det NÅ.
Når de kan leve, så kan alle. Når alle kan leve, så kan du også. Husk det.
Multiøregasme
Du går nedover gata, og plutselig slår det deg; du har gått her, opplevd dette så mange ganger at hver lyd (skoa mot asfalten, bilene, kirkeklokker og måker og fylliker) er så kjent at du når som helst kan skjelne den blant tusen andre. Sett kirkeklokkene langt inne i skogen og du vil kjenne dem igjen.
Vi fyller hodene våre med disse lydene, de er en viktig del av persepsjonen vår av virkeligheten. Men vi bruker dem ikke til noe. Før nå. Det var vel bare et tidsspørsmål før noen laget øredop til oss. Hadde det ikke vært for alle de andre formene for øredop hadde det vel hendt for lenge siden.
Jeg har bestandig vært betatt av generativ musikk, musikk som lager seg selv og forandrer seg villkårlig. Men dette er ikke helt det samme.
Det sitter en liten mikrofon i øretelefonkabelen til iPoden. Den suger inn alt det vi pleide å kalle ambient noise, det vil si all den lyden vi vanligvis ønsker å stenge ute når vi bruker en mikrofon; susing av vind, folk som snakker i bakgrunnen, skoa mot asfalten, biler, kirkeklokker og måker og fylliker. Lydene forvrenges, filtreres og forandres og plutselig er ikke verden helt den samme lenger. Når noen snakker til deg skjønner du ikke hva de sier, men lydene de lager er ulikt noe du har hørt. Ikke alt er vakkert, selvfølgelig, men når er det vel det?
Psykedeliaen er tilbake og denne gangen slipper vi badtrips og overdoser og turer på mentalsykehus. For det er ingen bivirkninger. Tror jeg.
Og om tretti år er det slik vi lager musikken vår, for vi bruker den mer og mer til å stenge verden ute, og til å tas med til et annet sted. Og da er det bedre å få selve verden til å synge.
Beverly Eckert
Man kan snakke om samtalen hennes med Obama, man kan spytte på konspirasjonsgjøkene som hyler i steden for å sørge. Men dette handler egentlig bare om Beverly Eckert. Og dette er fakta:
Beverly Eckert var på dans på sin high school da hun traff mannen hun kom til å være sammen med i 34 år og gift med i 21. De var begge 16.
Da det første flyet traff World Trade Centre hadde han ikke mulighet til å komme seg ut. Han kom seg opp til 105. etasje. Beverly ble på telefonen med ham til hun hørte tårnet rase.
Dette er fakta, eller i hvert fall fra wikipedia. For noen ganger er fakta nok.
De neste årene brukte Beverly Eckert til å arbeide for at de som døde ikke døde forgjeves. Etter alt å dømme fikk hun utrettet en god del. Hun fikk seg en ny kjæreste etter noen år også.
Om hun rakk å skrike sin misnøye over skjebnen da flyet hennes, flight 3407, styrtet fredag den 13.februar 2009 vites ikke, men gudene skal vite at hun ikke fortjente dette.
Det gjorde ikke de andre heller. Men i hvert fall ikke hun.
Improvisasjoner over Pornobailout
The Huffington Post, CNN og andre rapporterer altså at Pornomoguler som Larry Flynt (som grunnla Hustler og som ligner mye mindre på Woody Harrelson i virkeligheten) og Joe Francsis (Girls Gone Wild) med sitt sedvanlige medietekke ber senatet om omtrent fem billiarder i statsstøtte til en hardt rammet pornoindustri. Folk er for deprimerte til å være seksuelt aktive sier Flynt og fortsetter med å påpeke at USA kan klare seg uten biler og sånt, men ikke uten sex. Og det har han jo rett i på en måte.
Men enten de kødder eller ikke: er det noen som tør å stå opp og si at han (for i dette tilfellet ville det vel være en han) ville savne den tradisjonelle amerikanske pornoindustrien? Er det rett og slett noen som gjerne ville gitt Larry Flynt og Hustler en bailout hvis de hadde noe med det?
Selv om jeg vet at det er flere enn meg som etterhvert tør å forsvare pornografiens eksistens vet jeg ikke om et eneste menneske (unntatt eventuelle hormonelle fjortiser, men de regner jeg ikke som mennesker i akkurat denne sammenhengen) som liker estetikken i porno slik Larry og kollegaene hans formidler den.
Markedet er jo ikke akkurat lite, så opp med hånden. Jeg vet du er der ute: Synes du silikonblondiner som kopulerer med pizzagutten er det vakreste som fins? Er livet ditt forandret til det verre av at Jenna Jameson en gang i blant kler PÅ seg? Liker du å se kjønnsorganer i bevegelse i flere minutter av gangen uten et jævla klipp til ansiktetet en gang? Kan du sitte på, f.eks personalrommet (med minst to jenter til stede, ellers teller det ikke) og innrømme dette?
Jeg ser du har hånden i været, takk skal du ha. Jeg er helt uenig med deg i absolutt alt, men setter pris på ditt lille bidrag til at pornografi aksepteres som en del av menneskets kultur, i hvert fall så lenge den produseres av og med voksne mennesker som har glede av det på en eller annen måte og deltar av fri vilje. Vi har vel i det minste kommet så langt at vi innser at framstillinger av mennesker som er nakne og/eller gjør seksuelle ting med seg seg selv eller andre ikke automatisk inneholder et overgrep?
Hadde det ikke vært fint om vi en gang kom dit at pornografi kunne diskuteres fra et estetisk standpunkt på lik linje med f.eks musikk eller film? Ikke at man på død og liv skal snakke om porno hele tiden. Jeg opplever i svært mange sammenhenger at det ikke er naturlig å diskutere film eller musikk eller litteratur heller, enda jeg er mye mer interessert i å diskutere zombier enn sex.
Selvfølgelig er pornografien uløselig knyttet til hva som som tenner en seksuelt, men handler ikke alle diskusjoner om kvalitetene til en film eller en bok eller et maleri eller en symfoni dypest sett også om hva som beveger, fascinerer og engasjerer oss? Henger ikke alle deler av kroppen vår sammen?
Og sier dette mer om oss enn f.eks. musikksmak? Du trenger ikke kjenne meg spesielt godt for å forstå at jeg synes Suicidegirls er tøffere enn Vi Menn-berter, for å ta et forsiktig eksempel. Ofte mangler man kanskje felles referanseramme, men det er jo ikke lett for en sputnikfanatiker å diskutere musikk med en som bare hører på eksperimentell elektronika heller. Det kan godt hende akkurat de to ikke bør forsøke å diskutere musikk, men de får jo lov om de ønsker det. Det er bortimot bare Taliban som forsøker å forby musikk på generelt grunnlag.
Vi kunne dessuten la være å snakke om hva vi bruker pornoen til. Det er vel det som egentlig er personlig? Det fins masse musikk jeg kan tenke meg å høre på mens jeg har sex (hvis jeg noen gang får ha sex igjen etter å ha skrevet dette), men jeg klarer (som regel) å ha en forholdsvis intelligent samtale om den samme musikken uten å ta opp akkurat det.
Mon tro om ikke mye porno er så kjip fordi vi aldri vurderer den kritisk.
Mon tro om ikke mogulene der ute måtte forbedre produktet sitt en smule hvis VG anmeldte pornoen med terningkast i steden for å bare putte den på forsiden når opplagstallene faller.
Kanskje både bilindustrien, bankindustrien og pornoindustrien burde brennes til grunnen og bygges på nytt, bedre.
Ja til Døde Politikere
Norsk politikk har aldri vært tristere. Vi har det bedre enn de fleste på kloden, men lederne våre er redusert til pengeknugende skrivebordsryttere uten andre visjoner enn å sørge for at lønnsøkning og renter utligner hverandre sånn noenlunde. De minner meg om Dilbert-stripa der Dilbert synes han friker skikkelig ut fordi han går med to penner i steden for to i skjortelomma.
Makta ligger hos sentralbanksjefen, hos rikingene politikerne mer enn gjerne henger sammen med og hos tabloidhorene i Akersgata, som skyter ned en statsråd nå og da for å lure oss til å tro at de passer på . Det er sørgelig å måtte konstatere at det mest epokegjørende politiske grepet siste tiår kom fra en bedehusmullah som syntes det var dumt at folk skulle få lov til å røyke inne. Mye tyder på at neste gang får vi en Frp-regjering, for nå er alle politikerne like og det er de blåbrune som ikke har fått prøve seg. For å sitere Alan Moore, som selvfølgelig snakket om England: “It´s cold and it´s scary and I don´t like it anymore.”
Heldigvis har det dukket opp et interessant alternativ, i form av en nyskapende tolkning av demokratiet. I byen Voinesti i Romania hadde man valg på ordfører forleden, og Neculai Ivascu ble gjenvalgt. Det var bare det at Neculai Ivascu døde av leversvikt i inngangen til valgkampen, 63 år gammel. En av velgerne hans fortalte rumensk TV: “Jeg vet han er død, men jeg vil ikke at ting skal forandre seg.”
Det å gjenvelge den sittende borgermesteren til tross for at han har tatt kvelden er vel noe av det mer konservative man kan foreta seg. Han som ble nummer to (og til slutt ble utpekt til ordfører) kan neppe ha vært spesielt populær, selv om han tapte med bare et tjuetalls stemmer. Men mon tro om ikke dette er noe å begynne med her oppe også. Herved diskuteres noen av medlemmene i regjeringsalternativet til Post Mortem Samlingsparti (PMS). Fordi vi vil at ting skal forandre seg.
STATSMINISTER
Gerhardsen var jo trivelig, men jeg foreslår Henrik Wergeland. Han hadde visjoner, var sikkert en dugelig leder og en mann for de store anledninger. Trontalene hans hadde sikkert blitt minneverdige.
UTENRIKSMINISTER
Litt i overkant å gi dem forsvarsdepartementet, men det er naturlig å se til vikingtiden. Håkon den Gode som utenriksminister kanskje?
UTDANNINGS-, FORSKNINGS- OG HVAFAENDETNÅHETERMINISTER
Ivar Aasen. Dermed ble vi kvitt det brysomme andre skriftspråket vårt.
FINANSMINISTER
Plenty med lokale onkel Skruer som har tatt kvelden. Fred Olsen kunne sikkert ha gjort en god jobb.
KOMMUNALMINISTER
Jeg likte alltid Hanna Kvanmo, hun kødda man ikke med. Hun kan få kommunaldepartementet. For øvrig er det et problem at svært mange av de aller mest kompetente kvinnene fortsatt er i live.
KULTURMINISTER
Jokke. Eller Alf Prøysen, kanskje?
Nomineringsprosessen fortsetter i kommentarfeltet, forhåpentligvis. Kabalen er ikke helt lagt ennå, så gode forslag mottas med takk.
Gjør deg klar / for flammene
Sju år ut i tredje verdenskrig og i startfasen på den menneskeskapte miljøapokalypsen er det ikke helt irrasjonelt å tenke seg at dommedag nærmer seg, men det er likevel grunn til å hevde at Pyotr Kuznetsov har tatt det hele litt lenger enn oss andre pessimister når han fastslår at det hele tar slutt i April/Mai i år.
I November forseglet et tredvetall av disiplene hans seg i en bunker gravd ut i en åskam like ved bedehuset sitt i den russiske landsbyen Nikolskoye for å vente på dommedag. De tok med seg rikelig med forsyninger i tilfelle de måtte vente en stund. Prester, psykologer og andre forhandlere klarte ikke å få dem ut av fjellet. De truet med å begå kollektivt selvmord hvis det ble forsøkt å bruke makt.
Myndighetene sendte Pyotr til psykiatrisk behandling. Månedene gikk. I slutten av Januar ble han etter sigende banket opp på sykehuset. Etterhvert ble det besluttet å tiltale ham for å oppfordre til vold i bøkene han hadde skrevet. Hele tiden satt disiplene der inne i fjellet og ventet.
I forrige uke ble Pyotr utskrevet og bistod i forhandlingene for å få folk ut av hulen. Samtidig raste deler av hulen sammen. Hvordan han forklarte dette rent teologisk vites ikke, men snøsmeltingen antas å være den fysiske årsaken. Syv kvinner forlot hulen, og slo seg ned sammen med Pyotr i bedehuset. Politiet sperret av området så de kunne få være i fred der. Vitner sa at kvinnene ikke så spesielt medtatte ut.
Denne uka har fler kommet ut, og mer av hulen har kollapset. En av disiplene skal ha uttalt at det var som om Gud åpnet hulen for dem. I går ble Pyotr innlagt på sykehus med hodeskader, han skal ha forsøkt å begå selvmord ved å slå seg selv i hodet med et trestykke. Tidligere på dagen hadde det blitt hevdet at skadene hans skyldtes et slagsmål med disiplene, men det var nok først og fremst et forsøk på å få inn litt poetisk rettferdighet i denne historien.
I går satt fortsatt 11 mennesker i hulen og ventet på dommedag. Kommer de ikke ut snart trenger de neppe å vente lenge. At de tror at strekkoder er onde, kun drikker melk rett fra kua, nekter å se TV og er overbevist om at de får dømme levende og døde når det endelig blåses i basunene er, når jeg tenker meg om, egentlig ikke så morsomt likevel.
En lokal bonde uttrykte forundring over disiplenes iver etter å komme under jorda. Han sa at dit kommer vi alle uansett, men det er en del å ta tak i her oppe først. Bra mann.
