Når sirkus Bergman ruller inn i byen kan du banne på at festlige hendelser er i vente. Klovner og akrobater og futt og fart og festligheter. Sukkerspinn og ompatakt og glade barn og fiffige opptredener.
Neida.
Bergman kaller filmen en skillingsvise i fortekstene, og det er lett å se hva han mener med dette. Sirkusfolkets plagede liv er nær parodisk i sin håpløshet, vi er nesten i Von Trier-territorium. Sirkus Alberti har den obligatoriske triste klovnen, den forfyllede direktøren (m. ung elskerinne og kone hjemme selvfølgelig) og en veldig sliten “livsfarlig” bjørn.
Likevel er ikke Bergman ute etter å få sitt publikum til å gråte, det ville vært en alt for enkel øvelse for ham. Det er menneskelighet i våre fortapte hovedpersoner. Det øvrige sirkusfolket er en skabbete, loppebefengt og sulten gjeng, men i det minste ser de ut til å være i stand til å nyte friheten vagabondtilværelsen bringer med seg.
De eneste som demoniseres i Gycklarnas Afton er en omreisende skuespillertrupp (som ser ut til å representere teaterskuespillere generelt), de framstilles som (og i en minneverdig scene innrømmer de at de er) sirkusfolkets mer pretensiøse kollegaer og erkefiender; en langt mer respektert gruppe lurendreiere og horebukker. I scenene der vi ser dem spille gjør Bergman et poeng av hvor dårlige de er, forskjellen på sirkusklovn og dramatisk skuespiller er kun et spørsmål om sosial status.
Alt dette og Sven Nyquists foto, noen uforglemmelige enkeltscener (sjekk sekvensen om kona til klovnen og Kompaniet helt i åpingen av filmen, sjekk bruken av stumfilmens dramaturgi). Beundringen min for Bergman nærmer seg det religiøse etterhvert. Disse klovnene ikke noe muntrere enn dem i Brownings Freaks eller Jodorowskys Santa Sangre, men filmen er minst like god.
ANVIL – THE STORY OF ANVIL
Et stykke unna Bergman finner vi disse gutta. De var i ferd med å bli verdens største metalband på åttitallet, men i dag er det ikke så mange som husker dem. Dette er en perfekt film å se sammen med Metallicafilmen Some Kind of Monster, for dette er i et nøtteskall samme film; forskjellen på Metallica og Anvil er først og fremst bankkontoen.
Begge filmene handler om pubertale middelklassegutter som sverger evig troskap til rocknroll og til hverandre. I begge filmene kommer det tydelig fram at smartere og mer sympatiske mennesker nok har eksistert. I begge filmene presenteres rockens evige problem; hvordan beholde ungdommelig galskap når magen vokser og håret detter av.
Begge filmene har sterke elementer av Spinal Tap, filmen om Anvil føles til tider som en hårfint mer realistisk remake. Men her er altså alt sant. Utrolig nok. Dramaturgien er upåklagelig: Vil Anvil bli berømte igjen, vil de overleve? Vil de klare å spille inn sin trettende plate?
Det hører også med til historien at Anvil låter tøft som rakkeren hvis du liker sånt, spesielt hvis du klarer å se bort fra tekstene (som ville fått Spinal Tap til å rødme).
Dette er årets King of Kong.
Joddski er Tungtvann-sjef Jørg-1, som formodentlig trengte et nytt navn uten ø. Dette er hva som skjer når han forgriper seg på sorte sauer. Denne finnes ikke på Spotify-spillelista, men er så tøff at Ut Junior og meg var skjønt enige om at den måtte være med.
Fra det venstrevridde spellemannslagets siste plate (som er skikkelig fin, jeg driter i hva Fru Ut sier) henter vi dette sporet, med Eia/Tufte Johansen-aktig palataliseringshumor i seks åttendelstakt. Så trøndersk at du kan kjenne barten gro (ja, jentene også). Dette er muligens forklaringen på at Dum Dum Boys synger på riksmål (pyser).
08) Guilt (live) – Munch (1992)
Da jeg var 14-15 leste jeg Puls religiøst. Favorittskribenten min sammen med redaktør Arild Rønsen og filmguru Tommy Lørdahl var Arvid Skancke Knudsen. Hans spesialitet var lett kunstferdig indierock, blant annet hadde han skylda for at jeg noen år senere fikk kjeft av Nick Cave fordi jeg tok på skoa hans under konserten på Sentrum Scene. Munch var en stund hans norske favorittband, og å høre dem i dag er like elektrisk som den gang. Ingen andre norske band har lignet Munch.
07) Hyrdan – Kompani 69 (2009)
Kompani 69 er et lag fra Harstad som har spesialisert seg på en musikktype som meg såvidt meg bekjent er helt ny. De skal også vise oss noen dansetrinn som visstnok skal passe godt til musikken, som de har kalt hiphop. Dansen vil illustreres på skjermen slik at også du der hjemme kan delta…
06) Dreaming Girl -Bel Canto (1987)
Før Anneli Drecker ble småsur idoldommer og koredame for A-Ha var hun internasjonalt renommert vokalist i Bel Canto. Før de fikk sitt endelige gjennombrudd med plata Shimmering, Warm and Bright hadde de gitt ut to vel så gode album som kanskje ikke fullt så mange har hørt fullt så mye på. Denne er fra det første.
05) Kannibalsamba – Odd Børretzen (1974)
Han er gammel nå, men det er viktig å allerede huske før forlater oss at Odd Børretzen er vår Cornelius, vår Dylan og vår Børretzen, han er mye mer enn en gammel mann som ikke liker måker.
04) Diamonds are a Girl´s best Friend – Marius Müller (1984)
Marius har vi allerede møtt en gang før i Norwegia Obscura (og det vanker en liten premie på den som kan fortelle hvorhen), og rakk å bli en av våre virkelig legendariske gitarister selv om han tok kvelden lenge før sola gikk ned. Her covrer han Marilyn Monroe og Cole Porter slik Thin Lizzy eller Lou Reed ville gjort det.
03) Nattmat – Side Brok (2009)
Side Brok hates av hiphopsmaksmafiaen i Oslo, og deres tredje plate viser vel at de har like mye til felles med en mann som Beck som med hiphop i konvensjonell betydnin. Dette er det mest fønky produsert på norsk noensinne, tror jeg. Og jeg liker også majones på. Det e så godt at eg kjedne de i taskå.
02) Beatles – Dag Spantell (1977)
Hvis nattmat er det mest funky er dette det mest hårete. Dag Spantell er mannen Jens Pikenes har ønsket å være i hele sitt liv men aldri har nådd til (den sikkert tjukt pelskledde) brystkassa. Denne diskohyllesten til de fire scouserne er ubeskrivelig. Hvilke enderim! John, Paul, George og Ringo må være umåtelig stolte. Yeah yeah yeah.
01) So Ro Lillemann – Harald Heide Steen Jr (2008)
Det er 2008 og Heide Steen Jr. vet han snart skal dø. Så han samler familien rundt seg og lager den rare og vakre plata Musikalske Minner, som avsluttes med denne. Forhåpentligvis sover han godt.
ENCOUNTERS AT THE END OF THE WORLD / THE WHITE DIAMOND
De tre favorittregissørene mine er nok Romero, Herzog og Bergman og i dag (i dusjen, for det er slikt jeg tenker på når jeg litt plass i hodet mitt) forstod jeg plutselig hva de har til felles; på sitt beste laget (og lager) de sine helt egne regler for filmatisk fortellerkunst. Og de nærmer (og nærmet) seg mer det konvensjonelle uttrykket etterhvert som tekniske og (muligens) kunstneriske kanter sakte slipes ned. Romero ser ut til å helt ha mistet sin kreative kraft, Bergman trappet ned før det gikk så galt.
Herzog ser derimot ut til å stå i mot, til tross for et kommersielt gjennombrudd nesten femti år ut i karrieren sin med Grizzly Man og sin første film i studiosystemet med Rescue Dawn, begge strålende filmer. I Encounters at the end of the World er gjør han lite vi ikke har sett ham gjøre før, men hva gjør vel det? Det han pleier å gjøre er å vise oss ting ingen før har sett.
EateotW omhandler Antarktis og menneskene der. Herzog innleder filmen med å love at han ikke skal lage noen “pingvinfilm”. I stedet konsentrerer han seg om å vise sidene vi ikke har sett, de uberørte så vel som de menneskeskapte. Hvem har vel tenkt på at den største kolonien på Antarktis har over tusen innbyggere og bowlingbane? Eller hvor rotete det egentlig har blitt på selve polen? Børge Ousland må ha sett skikkelig teit ut hvis han kom dit på ski. Heldigvis er det største kontinentet i verden fortsatt rikt på det jomfruelige også, bildene fra havet under isen er like vakre som noe annet han har vist oss.
Herzogs metodikk er ganske lik fra gang til gang. I sin jakt på sannheter som er dypere enn de rent vitenskaplige går han ikke av veien for å iscenesette hendelser (denne gangen ser vi det tydeligst i selforskerne som lytter på isen), eller å instruere intervjuobjekter (Isbreforskeren vi møter fikk fem minutter på å “vise fram poeten i seg”). Han henter fram det uventet menneskelige i folkene han snakker med.
Et eksempel (som i Herzogs ånd ikke finnes i filmen i det hele tatt): Tenk deg at du er fotballtrener. Herzog intervjuer deg om tabellsituasjonen i tippeligaen fordi han lager en film om fotball. Du har på deg et litt rart brunt slips. Herzog spør deg om slipset og etter at overraskelsen gir seg får du stammet frem at du fikk det av kona di på bursdagen din og at du egentlig ikke synes det er så fint men at hun blir så glad når du bruker det. Så har du ikke mer å si. Du kikker ut i lufta og venter på at Herzog skal stille deg et nytt spørsmål, men Herzog bare ser på deg. Til slutt sier du (for noen må jo si noe) “Jeg hater dette slipset,” mens du ler litt nervøst. Og dermed har Werner fått fram litt av sin ekstatiske sannhet.
I Antarktis er det ikke spesielt vanskelig for ham å lokke fram det spennende i folkene han snakker med, for det er ikke hvem som helst som slår seg ned der. Det er heller ikke vanskelig for ham å trollbinde med naturbilder (på Blu-Ray er filmen rett og slett grisedeilig).
Mer overraskende er det at han denne gangen fokuserer såpass lite på menneskets møte med et av jordens minst gjestmilde steder. Naturen framstår ikke som fullt så grusom denne gangen som i Grizzly Man. Når vi etterhvert likevel får pingviner er det imidlertid ikke tilfeldig at Herzog følger den som går seg vill, forlater flokken og stavrer ensom innover i landet mot den visse død.
I the White Diamond følger vi aeronaut Graham Dorrington (helst ville han bli astronaut men en ulykke med en hjemmelaget rakett satte en stopper for det) og hans lille luftskip som etterhvert får navnet the White Diamond.
tWD er en mer følelsesmessig engasjerende film enn Encounters´potpurri av mennesker og steder fordi den fokuserer på en fyr og folkene som jobber for ham. Det er også en mer alvorlig film fordi Dorrington i hvert fall delvis er motivert av en dødsulykke forårsaket av hans forrige luftskip. Herzog selv er mer deltakende som karakter her (det har jeg sansen for siden jeg bortimot forguder mannen), slik sett kan man si at denne filmen ligner litt mer på Grizzly Man også.
Den er ikke fullt så visuelt halsbrekkende som tematikken skulle tyde på, men avsluttes av det flotteste enkeltskuddet jeg har sett i noen film. Dette alene er grunn nok til å kaste seg over den hvite diamanten.
Encounters at the End of the World, the White Diamond, Grizzly Man, La Soufriere og the Flying Doctors of South Africa fås nå på Blu-Ray og DVD i boks. Gjett om jeg anbefaler.
PONYO PÅ KLIPPEN VED HAVET
Howl´s moving Castle (det Levende Slottet) var etter mitt syn den svakeste av Hayao Miyazakis filmer. Den var selvfølgelig spennende, vakker og særegen, men den inneholdt lite vi ikke hadde sett i Mononoke, Spirited Away eller Laputa. Dette var en film Miyazaki fikk i fanget fordi den opprinnelige regissøren ikke kunne gjøre den, om dette hadde noen innvirkning på sluttproduktet skal jeg ikke våge meg inn på.
Etter Howl´s ga Miyazaki (i følge wikipedia) uttrykk for at han var lei av cgi, og ønsket å returnere til rent håndtegnet animasjon. Storyboardene til Ponyo ble malt med akvarell, fordi filmen etter sigende skulle få en annen stil enn de foregående. Og det gjorde den.
Tradisjonell todimensjonal animasjon består tradisjonelt sett av en statisk bakgrunn med animerte figurer på. Hvis du ser f.eks gamle Disneyfilmer vil du se ganske tydelig hvilke deler av bildet som kan bevege seg. Den enklere stilen i Ponyo gjør at ALT kan bevege seg. Når havet er i opprør er det VIRKELIG i opprør. Hvis det er slik at den er fri for datagrafikk er Ponyo den flotteste rent håndtegnede spillefilmen siden Disneys storhetstid på 40-50 tallet.
Handlingen er klassisk Miyasaki. En omtrent fem år gammel gutt (Ut Junior kjente seg veldig godt igjen) fanger noe han tror er en gullfisk, men det viser seg å være datteren til en trollmann. De blir glade i hverandre og jenta (som får navnet Ponyo) bestemmer seg for å bli en ordentlig jente, men når man er ektefødt datter av havet byr selvfølgelig slikt på problemer. Jeg mener jeg nevnte noe om havet i opprør.
Jeg er veldig glad i den litt voksne (men også mer animetypiske) Princess Mononoke og den ufattelig søte Totoro, men Ponyo er like god og kanskje bedre. Den har Totoros uskyld og varme, og gigantiske fantasiactionsekvenser som i Mononoke. Karakterene er like troverdige som jentene i Totoro og Spirited away og det fantastiske elementet er like underlig som i den sistnevnte. Miyazaki på dette nivået er simpelthen verdens største barnefilmskaper. Fin norsk dubb også, synd ikke markedsføring og distribusjon har stått helt i stil.
Maja Herlofsen, aka Frk. Ut ble født for bare to timer siden, det var fort gjort men ganske voldsomt. Hun veide 3790 gram, og jeg husker ikke helt hvor lang hun var. Alt står bra til med oss alle sammen. Ut Junior og meg vet nesten ikke hvor vi skal gjøre av oss, men det finner vi nok snart ut. Takk for all omtanke og masing underveis.
