Fred Ut Litt. – the Graveyard Book

(bildene er fra en kirkegård i Praha og fra Highgate Cemetary i London, jeg tok dem selv for mange år siden)
​

Jeg har fulgt St. Neil Gaimans skriverier i en femten års tid nå. Han avsluttet sitt Sandman-epos (fortsatt den eneste tegneserien som har fått meg til å gråte, og da mener jeg ordentlig gråte. Slutten på The Kindly Ones er så vakker og trist som noe jeg har lest) omtrent samtidig som jeg begynte fra begynnelsen, jeg var ikke ferdig før på slutten av nittitallet en gang.

​

For meg har han ikke helt nådd det samme nivået med sine romaner ennå, og det er to grunner til dette:

For det første kjenner jeg stemmen hans så godt etter å ha lest alt av tegneserier, hans fire romaner (en sammen med Terry Pratchett) og nesten ti år med bloggposter at illusjonen blir brutt en smule; det er som å ha en koselig onkel spiller i alle filmene du ser, det blir bare onkel uansett.

For det andre er han en slik kunstner som alltid (i hvert fall i alle de største prosjektene sine) skriver om det samme: Verden rundt oss er ikke som vi tror, menneskenes myter og legender kan ta fysisk form og påvirke oss. En ung mann eller like ofte kvinne møter noe eller noen fra den andre siden av speilet og forandres som følge av dette. Legg til de fleste klassiske punkter i heltens reise og du har alt har gjort. Du har alt de fleste andre forfattere av fantastisk litteratur har gjort også, forresten, men det er ingen unnskyldning. Alt dette gjorde han allerede i Sandman. Der hadde han bortimot ubegrenset med plass og kunne samarbeide med verdenseliten blant serietegnere og kunstnere. På egenhånd tråkker han for en stor del i de samme stiene og i blant møter han spøkelset av seg selv.

​

Nå er det et usedvanlig veltalende og trivelig spøkelse, så misforstå meg rett; Gaiman skriver spennende, søte, gode, underholdende bøker, men han er et stykke unna Nobelprisen. Bøkene hans er for en stor del skrevet for ungdom som ikke var født da Morpheus ble til Daniel, og i den sammenhengen er de klassiske, spesielt Coraline.

Min Gaiman-favoritt var AnansiBoys, fordi tonen var mer uforutsigbar, handlingen litt mindre arketypisk og humoren perfekt (var det noen andre enn meg som så President´s Day – påskeegget i Coraline-filmen forresten?). Gaiman fjernet seg noen centimeter fra stiene han vanligvis trår og fant nye sider ved forfatterskapet sitt.

Graveyard Book er annerledes enn AnansiBoys og mye mer typisk Gaiman. Den handler om en liten gutt, Bod, som vokser opp sammen med spøkelsene på en kirkegård og vergen sin, Elias (som er en av folkene midt i mellom. Boka er fortalt i avsluttede kapitler som samtidig forteller historien om en ung mann som møter noen fra den andre siden av speilet (eller det
hinsidige i dette tilfellet) og forandres (gjett om!) som følge av dette. Samtidig blir han voksen, eller i hvert fall nesten. Tenk deg Harry Potter på en kirkegård fortalt på åtte kapitler i steden for i stadig tjukkere og svakere bøker så er du i nærheten. Dette kunne blitt en flott miniserie.

​

Kirkegården er en perfekt lekeplass for Gaiman, som har enorme historiekunnskaper. Alan Moore uttalte en gang (i fotnotene til From Hell) at Gaiman kan banne på de fleste århundrers engelsk, og ​han har selv sagt at favorittkilden hans er et skikkelig gammelt leksikon (Brewer´s tror jeg). Han bruker disse kunnskapene veldig nennsomt, det er i det hele tatt mest i åpningen vi blir kjent med samfunnet til spøkelsene på kirkegården, for meg er dette kanskje den mest interessante siden av Graveyard Book.

​

Ikke alle historiene er like engasjerende hele veien, men Bod er en engasjerende helt, det vi får av spøkelsene er morsomt og de forsiktige skildringene av fjortiskjærlighet er søte. Og når Bod endelig vandrer ut av historien er hans avskjed med verden det mest rørende Gaiman har skrevet siden alle våknet opp i The Wake.

Ikke noen innertier altså, og heller ikke Gaimans aller beste, men spennende, artig og engasjerende. Gi den til noen på tolv som er rågode i engelsk, så har du gitt verden en ny sortkledd Gaimanfanatiker. Og de kan ikke verden få mange nok av.

Og så noen ord fra noen som faktisk gjør noe med verden i steden for å klage på den slik jeg gjør…

Hei kjære venner!
 
Vi er godt i gang med prosjektene våre i Marangu, Tanzania, veldig interessant og spennende, men det går smått da det er lite penger på fondskontoen til å drive dette for.  Ble dessverre liten tid til ”fund-raising” i sommer da vi måtte prioritere jobb i Norge for å tjene til livsopphold i Tanzania.
 
NÅ har det imidlertid kommet et problem – eller stor utfordring i vårt fang!
Og vi trenger nødhjelp – fort, helst i dag!!!
 
Vår lille landsby i Marangu heter Lyamrakana. Her er det en barneskole – Mengeni Primary School – med 400 elever. Skolen eies av staten, som selvsagt ikke tar sitt ansvar ihht renovering etc. Men så ser vi de som lider, nemlig ungene.
 
Saken er den at de ikke har annet enn to utedoer som er fulle, – med topp!!!
Ungene har det siste året gått på do utenfor skoleveggene, og nå går det på helsa løs og de fleste er syke.
Foreldrene nekter nå ungene å gå på skolen og det finnes IKKE penger til nye doer. Landsby-rådet har nå samlet inn penger fra foreldrene, som utgjør så godt som ingenting da de er fattige (ellers hadde ungene deres ikke gått på statlig skole?!). Foreldrene er villige til grave og gjøre mye av arbeidet selv. Vi ble spurt, som de eneste hvite i landsbyen, om vi kunne bidra, noe vi selvsagt vil! Dette er i tråd med våre prosjekter, men de få pengene på fondskontoen er allerede ”booket” til våre primærprosjekter. (Les mer på www.marangu.org)
Vi har jobbet med foreldrene og lærerne og de er veldig greie og pålitelige, helt utrolig!
 
Skolen stenger 20.nov for skoleferie (som vår sommerferie) og starter opp igjen 12. januar.
Vi planlegger å bygge 6 doer for gutter og 6 doer for jenter, samt 2 for lærerne i denne perioden, om vi klarer å skaffe penger….
Vi har budsjettert dette til 12 millioner shilling = 60.000NOK
 
Kan vi bygge doer og starte allerede til uka????
JA, VI KAN! Om dere bidrar NÅ!
Hold innsamling /kronerulling i familien, vennekretsen , arbeidsplassen etc.
 
Vil dere hjelpe med å sette ett beløp på 200 NOK (eller mer) på fondskontoen øremerket ”WC”.
Konto: Kilimanjaro Barn & Helse, Sparebank 1, Modum, kto.nr:  2270.14. 83506
 
Vi vil gi dere feed-back på hvordan dette går videre!
 
Vær så snill og hjelp i dette krisetilfelle, på forhånd tusen takk!
 
Med vennlig hilsen Kilimanjaro Barn & Helse
Mama Simba (Tone Ellefsrud) og Bent A. Eriksen

Filmer siden sist (ammetåkeutgave #2): Om høykunst og lavkunst.

GYCKLARNAS AFTON

Når sirkus Bergman ruller inn i byen kan du banne på at festlige hendelser er i vente. Klovner og akrobater og futt og fart og festligheter. Sukkerspinn og ompatakt og glade barn og fiffige opptredener.

Neida.

Bergman kaller filmen en skillingsvise i fortekstene, og det er lett å se hva han mener med dette. Sirkusfolkets plagede liv er nær parodisk i sin håpløshet, vi er nesten i Von Trier-territorium. Sirkus Alberti har den obligatoriske triste klovnen, den forfyllede direktøren (m. ung elskerinne og kone hjemme selvfølgelig) og en veldig sliten “livsfarlig” bjørn.

Likevel er ikke Bergman ute etter å få sitt publikum til å gråte, det ville vært en alt for enkel øvelse for ham. Det er menneskelighet i våre fortapte hovedpersoner. Det øvrige sirkusfolket er en skabbete, loppebefengt og sulten gjeng, men i det minste ser de ut til å være i stand til å nyte friheten vagabondtilværelsen bringer med seg.

De eneste som demoniseres i Gycklarnas Afton er en omreisende skuespillertrupp (som ser ut til å representere teaterskuespillere generelt), de framstilles som (og i en minneverdig scene innrømmer de at de er) sirkusfolkets mer pretensiøse kollegaer og erkefiender; en langt mer respektert gruppe lurendreiere og horebukker. I scenene der vi ser dem spille gjør Bergman et poeng av hvor dårlige de er, forskjellen på sirkusklovn og dramatisk skuespiller er kun et spørsmål om sosial status.

Alt dette og Sven Nyquists foto, noen uforglemmelige enkeltscener (sjekk sekvensen om kona til klovnen og Kompaniet helt i åpingen av filmen, sjekk bruken av stumfilmens dramaturgi). Beundringen min for Bergman nærmer seg det religiøse etterhvert. Disse klovnene ikke noe muntrere enn dem i Brownings Freaks eller Jodorowskys Santa Sangre, men filmen er minst like god.

ANVIL – THE STORY OF ANVIL

Et stykke unna Bergman finner vi disse gutta. De var i ferd med å bli verdens største metalband på åttitallet, men i dag er det ikke så mange som husker dem. Dette er en perfekt film å se sammen med Metallicafilmen Some Kind of Monster, for dette er i et nøtteskall samme film; forskjellen på Metallica og Anvil er først og fremst bankkontoen.

Begge filmene handler om pubertale middelklassegutter som sverger evig troskap til rocknroll og til hverandre. I begge filmene kommer det tydelig fram at smartere og mer sympatiske mennesker nok har eksistert. I begge filmene presenteres rockens evige problem; hvordan beholde ungdommelig galskap når magen vokser og håret detter av.

Begge filmene har sterke elementer av Spinal Tap, filmen om Anvil føles til tider som en hårfint mer realistisk remake. Men her er altså alt sant. Utrolig nok. Dramaturgien er upåklagelig: Vil Anvil bli berømte igjen, vil de overleve? Vil de klare å spille inn sin trettende plate?

Det hører også med til historien at Anvil låter tøft som rakkeren hvis du liker sånt, spesielt hvis du klarer å se bort fra tekstene (som ville fått Spinal Tap til å rødme).
Dette er årets King of Kong.

Norwegia Obscura #3

Dette er altså den tredje artikkelen norsk musikk som muligens er obskur for deg som er yngre, eldre, smartere eller teitere enn meg;

(#1) (#2) (Hele greia på Spotify)

10) Booyaka Booyaka – Joddski (2009)

Joddski er Tungtvann-sjef Jørg-1, som formodentlig trengte et nytt navn uten ø. Dette er hva som skjer når han forgriper seg på sorte sauer. Denne finnes ikke på Spotify-spillelista, men er så tøff at Ut Junior og meg var skjønt enige om at den måtte være med.

09) Gammelpoteta -Vømmøl Spellemannslag (1984)

Fra det venstrevridde spellemannslagets siste plate (som er skikkelig fin, jeg driter i hva Fru Ut sier) henter vi dette sporet, med Eia/Tufte Johansen-aktig palataliseringshumor i seks åttendelstakt. Så trøndersk at du kan kjenne barten gro (ja, jentene også). Dette er muligens forklaringen på at Dum Dum Boys synger på riksmål (pyser).

08) Guilt (live) – Munch (1992)

Da jeg var 14-15 leste jeg Puls religiøst. Favorittskribenten min sammen med redaktør Arild Rønsen og filmguru Tommy Lørdahl var Arvid Skancke Knudsen. Hans spesialitet var lett kunstferdig indierock, blant annet hadde han skylda for at jeg noen år senere fikk kjeft av Nick Cave fordi jeg tok på skoa hans under konserten på Sentrum Scene. Munch var en stund hans norske favorittband, og å høre dem i dag er like elektrisk som den gang. Ingen andre norske band har lignet Munch.

07) Hyrdan – Kompani 69 (2009)

Kompani 69 er et lag fra Harstad som har spesialisert seg på en musikktype som meg såvidt meg bekjent er helt ny. De skal også vise oss noen dansetrinn som visstnok skal passe godt til musikken, som de har kalt hiphop. Dansen vil illustreres på skjermen slik at også du der hjemme kan delta…

06) Dreaming Girl -Bel Canto (1987)

Før Anneli Drecker ble småsur idoldommer  og koredame for A-Ha var hun internasjonalt renommert vokalist i Bel Canto. Før de fikk sitt endelige gjennombrudd med plata Shimmering, Warm and Bright hadde de gitt ut to vel så gode album som kanskje ikke fullt så mange har hørt  fullt så mye på. Denne er fra det første.

05) Kannibalsamba – Odd Børretzen (1974)

Han er gammel nå, men det er viktig å allerede huske før  forlater oss at Odd Børretzen er vår Cornelius, vår Dylan og vår Børretzen, han er mye mer enn en gammel mann som ikke liker måker.

04) Diamonds are a Girl´s best Friend – Marius Müller (1984)

Marius har vi allerede møtt en gang før i Norwegia Obscura (og det vanker en liten premie på den som kan fortelle hvorhen), og rakk å bli en av våre virkelig legendariske gitarister selv om han tok kvelden lenge før sola gikk ned. Her covrer han Marilyn Monroe og Cole Porter slik Thin Lizzy eller Lou Reed ville gjort det.

03) Nattmat – Side Brok (2009)

Side Brok hates av hiphopsmaksmafiaen i Oslo, og deres tredje plate viser vel at de har like mye til felles med en mann som Beck som med hiphop i konvensjonell betydnin. Dette er det mest fønky produsert på norsk noensinne, tror jeg. Og jeg liker også majones på. Det e så godt at eg kjedne de i taskå.

02) Beatles – Dag Spantell (1977)

Hvis nattmat er det mest funky er dette det mest hårete. Dag Spantell er mannen Jens Pikenes har ønsket å være i hele sitt liv men aldri har nådd til (den sikkert tjukt pelskledde) brystkassa. Denne diskohyllesten til de fire scouserne er ubeskrivelig. Hvilke enderim! John, Paul, George og Ringo må være umåtelig stolte. Yeah yeah yeah.

01) So Ro Lillemann – Harald Heide Steen Jr (2008)

Det er 2008 og Heide Steen Jr. vet han snart skal dø. Så han samler familien rundt seg og lager den rare og vakre plata Musikalske Minner, som avsluttes med denne. Forhåpentligvis sover han godt.