Filmer siden sist: Tangled up in Blue

AVATAR

De fleste regissører av blockbustere kommer til et punkt hvor de må ta den ned litt; det typiske eksempelet akkurat nå er Peter Jackson, som følger opp gigantprosjektene sine med lille the Lovely Bones. Spielberg har laget Catch me if you Can og Terminal. Selv George Lucas har mumlet om at han vil lage en liten kunstfilm. Roland Emmerich har lovet oss at han ikke skal ødelegge verden fullt så grundig neste gang.

Ved siden av Michael Bay (som med Transformers 2 rendyrket uttrykket sitt samtidig som han en gang for alle beviste at han ikke ville kjenne igjen en god film om den sendte en Scud opp i rompa hans) er det bare James Cameron som har maktet å gjøre ting større gang etter gang etter gang. Ikke dårlig egentlig, når den forrige filmen hans var tidenes dyreste OG mest innbringende. Han har snakket om Avatar i mange år nå; filmen skulle forandre filmmediet ved å vise hva som er mulig med 3D. Og imponerende nok har han sine ord i behold, i hvertt fall delvis. Jeg er tror ikke vi får en bølge filmer som Avatar framover, men vihar ikke sett maken heller.

For hvis du ikke lar deg beta av Avatars overdådige jungellandskaper er du blind på minst ett øye. Filmer av denne størrelsen bør gi oss noe vi aldri har sett før hvis de skal være verdt prislappen, og i dette tiåret er det bare Ringenes Herre – trilogien som har gjort det i like stor grad. Det er så frodig, fremmed, fjernt og fantastisk alt sammen at bilder dukker opp på netthinnen min hver gang jeg blunker nå, noen timer etterpå.

Dessuten er det godt å se Cameron tilbake i miljøene vi kjenner igjen fra the Aliens (som også etter Avatar er hans beste film), the Abyss og T2. Åpningsscenene i Avatar er som å komme hjem, det er ingen som filmer soldater og vitenskapsmenn som krangler slik som Cameron. Her og der irriterer jeg meg over at persongalleriet hans har utviklet seg så lite på tjue år. Vi får enda en sinna kommandant, enda en tøffereenntoget pilot, enda en velmenende forsker (spilt av Sigourney Weaver, fantastisk som vanlig) et cetera. Mesteparten av menneskene her kunne vært hentet fra en Michael Bay-film. Men der Bay får orgasme av alle de morsomme lekene til soldatene er Cameron alltid kritisk. Denne gangen går han langt i å gjøre dem til rene skurker. Det kan jeg respektere.

Men det er Na´vi- folket som er hjertet i filmen; et stammesamfunn så fullstendig realisert at det får Peter Jacksons alver til å virke litt flate. De er 6-7 meter høye og blå, men det tenker man ikke lenge på. Cameron er kløktig i måten han adskiller mennesker og Na´vi-er på i mesteparten av filmen (det er her avatarene kommer inn i bildet). En annen regissør ville vært mer interessert i å vise hvor annerledes de er fra menneskene. Cameron etablerer dem som de egentlige menneskene. Det er (på deres planet som på vår egen) skogen som hersker og menneskene som er inntrengere.

Sekvensen som begynner med at vår helt Jake (en strålende Sam Worthington) tar bolig i Na´vi -kropp og slutter med at han legger seg til å sove er ren magi. Tenk deg en blanding av Jurassic Park, Princess Mononoke og Aguirre- the Wrath of God. Tenk deg at skogen lyser som neon. Gjør det hele om til 3D og legg til en uimotståelig krigerprinsesse. Dyr, dyr film blir ikke mer vidunderlig enn dette.

Det problematiske med Avatar er at historien som utspiller seg mot dette fantastiske bakteppet er klisjefylt og forutsigbar. Danser med Ulver, noen? Tematikken som dekkes her behandles med mye mer finesse i Princess Mononoke. Jeg skal ikke liste opp alt her, men sekvensen jeg skrøt av i forrige avsnitt er ikke noe annet enn en klassisk guttmøterjenteforførstegsang-scene, du finner dem i enhver Disneyfilm. Og den uunngåelige krigen er ikke annet enn Return of the Jedi med sexy blå ewoker.

Men man kan ikke henge Cameron for å henfalle til klassiske legendearketyper, dette er et moderne helteepos tross alt. Og de magiske, sensuelle, uforglemmelige øyeblikkene veier langt på vei opp for forutsigbarheten.

Filmer siden sist: Walking on broken glass

DIE HARD

Enkelte filmer fortjener egne bøker, for noen hundretalls ord er langtfra nok til å yte dem rettferdighet. Die Hard, den første og fortsatt aller mest vellykkede moderne actionfilmen, er en slik. Så dette blir for kort uansett. Her er noen observasjoner, i hvert fall.

Dagens actionfilmer starter svært ofte med en actionsekvens, gjerne før fortekstene. Dette er en arv fra James Bond-filmene og fra TV. Vi trenger ikke å vite noe om James Bond før han hopper utfor et eller annet, og TV handler om å få sofagriser med adhd til å ikke skifte kanal.

Det går nesten en time før vi får en konvensjonell actionsekvens (I denne sammenheng definert som to bevæpnede personer som skyter på hverandre) i denne filmen. Die Hards første halvdel brukes til å bygge rollefigurer (John og Holly McClanes trøblete samliv etableres for eksempel i en sekvens som i tone og fremføring hører hjemme i en helt annen film) og til å etablere geografi.

Det siste er noe som ofte ignoreres i moderne action. Når vanviddet virkelig bryter løs vet vi svært mye om skyskraperens oppbygning; vi har vært i lobbyen, i kjelleren, i heisene, i toppetasjene, i uteområdet…ikke et eneste klipp i Die Hard er overflødig; vi får enten nødvendig informasjone eller en gag, som regel begge deler. Det er flere sekvenser ment å få oss til å le her enn i de fleste komedier i 2009.

Jeg kommer ikke på noen filmer som like vellykket klarer å etablere et så stort område og så mange karakterer, noe av hemmeligheten ligger her. Alle personer får sine sekunder til å vise hvem de er, uten at deres respektive sekvenser føles kunstige. Die Hard har noe sånt som et dusin viktige personer på omtrent like mange viktige steder på og rundt Nakatomi Plaza og vi mister aldri noen av dem av syne. Dette utføres uten juks, med et unntak (Hans Gruber forlater beleilig nok det fine kontoret sitt for å sjekke sprengladningene i taket, slik at han får en sjans til å møte Bruce Willis ansikt til ansikt). Ingen glemmes underveis, ingen (med mulig unntak av Limosjåføren Argyle) kastes bort.

Dette var Bruce Willis´gjennombrudd. Sjelden hadde man sett en actionhelt som får så mye bank og likevel klarer å beholde et skjevt smil og en kjapp replikk. Willis er best når han lider, er han god til, men egentlig er blir han stilt helt i skyggen av Alan Rickman og hans kumpaner. Det er vanskelig å ikke glise når Rickmans Hans Gruber entrer filmen, han er så til de grader stilt inn på en annen kanal. Det blir som om Lars Ulrich plutselig skulle ta en trommesolo på en Kings of Convenience – konsert. Så drøy er han at han ved en anledning nynner på sitt eget musikalske tema! Darth Vader er ganske tøff, men han nynner ikke på imperiemarsjen når han dukker opp. Musikken fortjener en egen artikkel. Maken til genial behandling av eksisterende musikalsk materiale (Beethovens niende) skal man lete lenge etter innenfor orkestral filmmusikk.

Da har jeg egentlig ikke skrevet stort om selve handlingen og hvor kult det er når den siste låsen åpner seg, intertekstualiteten (både Rambo og Arnold nevnes ved navn av Gruber) eller det faktum at dette er tidenes beste Julefilm. Eller produsent Joel Silver (som insisterte på eye candy, noe som forklarer hvorfor det er så overraskende mange pupper i helt unødvendige sekvenser her), men det kan jo mot formodning hende at du ikke har sett filmen, og noe må du jo få oppdage selv.

Åja, og en femmer til den som finner sheriffen i Twin Peaks i en tidlig, bittelillen rolle.

Dessuten:

Raiders of the Lost Ark er det å skrive om etter å ha skrytt av håndverket i Die hard, for i Raiders er det ingenting som henger på greip. Men bortsett fra det er den nesten like bra. Og bare Harrison Ford er like flink som Bruce Willis til å få bank.

The Godmonster of Indian Flats har mer i seg enn slike flimer pleier, men den åtte fot store sauen kunne godt begynt å gumle i seg medlemmene av lokalhistorielaget på et litt tidligere tidspunkt.

Snøhvit og de syv Dverger er aldeles fantastisk på Blu-ray, den ser ut som om malingen nesten ikke har tørket. Tidenes første helaftens tegnefilm er også en av de beste, så får analytikerne klage på at Snøhvit ikke er noen spesielt progressiv prinsesse.

På skolen har vi sett the Bridge to Terabithia som var veldig trist og veldig god, to episoder Animated Shakespeare som du kan finne på youtube og som anbefales på det sterkeste, samt tre episoder fra sesong 1 av nye Doctor Who, som også falt i god jord..

Filmer siden sist: Satan på Søndag

SATANIS – the Devil´s Mass

Anton LaVey grunnla på slutten av sekstitallet et lite kirkesamfunn i San Fransisco, byen der alt går an og jeg gjerne skulle ha bodd en gang før jeg dør, men neppe kommer til å besøke en gang. Han så kristendommen som hyklersk, undertrykkende og begrensende. Alt handler om hva man ikke får lov til å gjøre og hvordan man må te seg for å komme til et mulig etterliv. LaVey tenkte det måtte være greit å ha en religion som var åpen, fri og dyrket individets lyster, og siden dette var det motsatte av kristendom slik han så det kalte han sin lille kirke for Church of Satan. Alt dette er i for seg greit nok, og i denne dokumentaren framstår LaVey som en smart, reflektert fyr som ikke tar seg selv eller kirken sin så enormt alvorlig. En slags hippieversjon av Marilyn Mansen, sånn omtrent.

Problemet er at Satankirken hans har en hel haug med ritualer løselig basert på gamle djevledyrkelsesriter, med Lavey som yppersteprest i et skikkelig teit djevlekostyme. Og disse ritualene, som utgjør mesteparten av filmen, har såpass mye blasfemig og halvhjertet nakenhet i seg at filmen fikk kultstatus og kinovisning i USAs mer snuskete kinoer. Som i mange andre tilfeller var dette helt uten grunn, for ritualene er minst like kjedelige (og en god del teitere) enn de tilsvarende ritualene i alle andre religioner, og det hjelper ikke at alle de medvirkende er så fullstendig utavhuetsteine at de knapt kan bevege seg (nevnte jeg at dette er San Fransisco på slutten av sekstitallet?). Det hele er så dørgende kjedelig at de i utgangspunktet interessante elementene i filmen drukner.

Intervjuene med LaVey og menigheten hans er underholdende, naboenes reaksjoner på det merkelige de finner på er også morsomme. På et tidspunkt ble f.eks LaVey arrestert fordi han ikke gjorde noe med løven sin, som brølte om natten og holdt naboene våkne. Litt Kasper, Jesper og Satan der, altså.

Men som med London in the Raw er dette en film som holder langt mindre enn den lover, og at noen kan ta dette på alvor rart for meg. LaVey knabbet mesteparten av ideer og skriverier fra Nietzsche, Aleister Crowley og Ayn Rand. Kirkebrennere og tilhengere av bråkete band med sementblandere på vokal og stort forbruk av billig svart hårfarge vil muligens kose seg.

Julenatt i Blåfjell

En blandet opplevelse, dette, men alt i alt likte jeg den litt. Dette universet har stort potensiale i filmversjon, og jeg likte hvordan den koselige tonen fra barne-tv forandres til noe litt mer fantastisk og litt mørkere her. Jeg likte historien, måten kosmologien utvides på. Det er mye fin visuell design her, jeg liker innsiden av fjellet godt. Hele filmen forsøker å se ut som en internasjonal fantasyfilm, det kan jeg respektere.

Men det er svært mye som halter her, særlig når vi beveger oss utenfor blåfjell. Det er så mange ting som føles klønete, kunstig, tilgjort, tomt og rett og slett dårlig her at det er fristende å gi regissørene mesteparten skylden. Jeg har ikke sett Roar Uthaugs Fritt Vilt-filmer, men medregissør Katarina Lauring har gjort en del Hotel Cæsar, og regien her er omtrent like spenstig; hvor uspennende kan man egentlig iscenesette en sledejakt eller to nisser som gjemmer seg under et bord og faktisk dør hvis noen ser dem?

Det som truer med å senke hele filmen er cg-effekter som er så svake at Jakten på Nyresteinen framstår som Fellowship of the Ring i forhold. Og den er fra 1996. Det er greenscreenjobbing her som noen burde fått sparken for, og det var et fatalt feilgrep å ikke filme flere eksteriører. Se på skisekvensene i Død Snø, for eksempel, sammenlign med sledejakten i Blåfjell. Dette er krise. Enkelte elementer fungerer bedre enn andre (de gamle inne i fjellet er akseptable, effekten når fjellet åpner og lukker seg er vel grei), men snøfonnene utenfor blåfjell hadde såvidt klart seg i en Roger Corman-film fra femtitallet. Skrot.

Dialogen kan jeg leve med (bortsett fra at lyden på visningen jeg var på var så polvott at jeg lengtet etter norske undertekster), men skuespillerprestasjonene er svært ujevne. Og når seks- og syvåringene må få handlingen forklart hele veien er ikke sammenhengen god nok.

De skal ha for ambisjonsnivået sitt, universet sitt og en helt grei handling. Men ikke alle bak denne filmen kan være like godt fornøyd med håndverket sitt.

Zack & Miri make a Porno

er rett og slett den siste Kevin Smith-filmen. Og egentlig er det ikke så mye mer å si enn det. Synes denne vippet over i Smiths patenterte sentimentalitet litt for fort og at pornohumoren godt kunne… eh… melkes enda mer. Fine skuespillerprestasjoner over hele linja, særlig likte jeg Justin Long (Macen fra I´m a Mac / I´m a PC – reklamene) i en liten rolle. Og hobbyskuespillerne fra Clerks viser enda en gang at de kan dele scene med hvem som helst og slippe unna med det. Helt grei Kevin Smith som neppe vil skaffe ham nye fans eller skrelle av de gamle. Magakjørsekvensen er en klassiker.

Filmer siden sist – skikkeligmiddelsutgave

LONDON IN THE RAW

En tidlig mondofilm av det snillere slaget i blu-rayutgave velsignet av det Britiske FilmInstituttet hørtes skikkelig fristende ut på en sliten småbarnspappa klar for litt sleaze. Etter den rett og slett traumatiserende Africa Addio som jeg så for noen år siden har jeg lurt litt på hva mondosjangeren hadde å by på i når det ikke var drap og lemlestelser inne i bildet. Ikke mye, viste det seg. London in the Raw er for stueren, ingenting skjer. Det som en gang muligens var vovet (mavedans, aktmodeller, litt stripping) er mest kjedelig, og den eneste gangen filmen vekker noen følelser overhodet er perverst nok den ene typiske mondoscenen, en veldig detaljert forklaring av hvordan man setter inn hårplugger. Ææsj.

Ellers dras vi med fra pub til pub og fra restaurant til restaurant med bare noen junkier og beatniker som avveksling. Man forsøker å framstille dette som Englands mørke side, men riktig mørkt blir det aldri. En og annen lett bisarr sekvens er nok til å holde deg våken, men heller ikke mer. Alt ser veldig iscenesatt ut. På Blu-ray er sekstitallsbildene likevel litt spennende, det var altså slik det så ut der på den tiden liksom. Alt i alt: Ingenting det er verdt å bruke tid på, dette.

Astro-Zombies

Men London in the Raw er et mesterverk sammenlignes med Astro-Zombies. Hvor mange z-filmer av denne typen jeg har sett vet jeg ikke lenger. De har bestandig omtrent samme handling, sjarmen ligger i detaljene. Denne er laget så sent som i 1969 og har vår alles Tura Satana i en ledende rolle, da er det nesten straffbart å prestere noe så kjedelig som dette. Handlingen er et forsøk på å kombinere en slags spionthriller, en galvitenskapsmannfilm og femtitallets billigste sf. Det var absolutt potensiale her, men det pisses bort av regi så nitreig at hele filmen lett kunne vært kuttet ned til et drøyt kvarter uten at seeren hadde gått glipp av annet enn gjentakelser og John Carradine som vaser rundt på labben sin uten mål og mening.

Det første drapet, tittelsekvensen med fjernstyrte roboter og Satana (som tross alt ikke helt klarer å være uengasjerende selv om hun tydeligvis ble bedt om å være det her) er tålelig. Men hvem gidder vel å se filmer som er så kjipe at høydepunktet er de sekvensene man orker å se uten å spole og/eller sovne? Altså, bortsett fra meg?

Donnie Brasco

Er vel et stykke utenfor topp-ti lista over fine gangsterfilmer, men er en solid film med en opplagt Al Pacino (i en av sine siste roller der hoohaaingen begrenses noe) og Johnny Depp (som ikke er helt på sitt beste men likevel bunnsolid) gjør fine prestasjoner som undercoverpolitimannen og hans mentor. Det lukter litt Infernal Affairs / Departed av scenene der Depp sliter med sin doble identitet, og Sopranos av livet til de litt avdankede gangsterne, men helt på samme nivå befinner vi oss ikke. Liker du gangsterfilmer generelt vil du som meg like denne godt, men har du ingenting til overs for italoamerikanere fra New York og omegn med stygge dresser, rare aksenter og pengene sine i en rull på innerlomma kan du like gjerne se noe annet.