Filmer siden sist: At midnight all the Agents and the Superhuman Crew…

Watchmen

For noen år siden anmeldte jeg V for Vendetta her, en film jeg hadde store forventninger til fordi dette i mine øyne var den av Alan Moores tegneserier som var lettest å filmatisere. Den hadde visuelle actionsekvenser og var fortalt med et bildespråk som til tider lignet storyboards i utformingen sin. Men V viste meg en ting som Zack Snyders mannskap burde ha skjønt allerede hvis de så den forferdelige LXG, de lever tross alt av dette; man kan forandre dialogen, scenene, og handlingen i Moores verker, men det øyeblikk man begynner å kødde med ideene til mannen begynner korthuset å falle sammen. I V var det den påklistrede kjærlighetshistorien som torpederte filmen.

Watchmen er et mye mer komplisert stykke litteratur. La meg gå pretensiøs på rumpene deres for en stund; jeg har lest mange av verdenslitteraturens klassikere, fra Shakespeare og Dante til Bronte og Poe til Rushdie og DeLillo, men for meg er Watchmen det største stykket kunst noensinne. Når jeg tagger postene mine med ALAN MOORE ER GUD er det fordi at Alan Moore ER Gud, eller i det minste Døperen Johannes. Ikke fordi jeg kødder.

Det geniale med Watchmen kan kokes ned til omtrent hundre punkter. Her der de tre første.

1-Den utfordret og snudde på hodet alle konvensjoner i sitt medium (tegneserien) og sin sjanger (superhelthistorien) og forandret begge til det dels ugjennkjennelige.

2-Måten den bruker symboler, bakgrunn og samspillet mellom dialog og bilde på var helt unik og kan bare gjøres fullverdig i en tegneserie.

3-Den hadde en unik oppbygning, et unikt klimaks og en unik utgang på historien.

Ingen av disse punktene lar seg filmatisere direkte, uansett.

1-Det lar seg ikke gjøre å revolusjonere filmmediet med denne historien. Utviklingen har gått tjue år videre.

2-Dette kan antydes i en film, men ikke gjøres. Og sjansen for at de som jobber med å   tilpasse historien, karakterene og bildene til lerrettet ikke har greid å få med seg mer enn en brøkdel av hva som foregår er overhengende.

3-En film kan ikke bli lang nok til at all informasjon som er viktig for helheten kan få plass, men klimakset og avslutningen kan beholdes.

Så kan man spørre seg selv hva som da er vitsen med å forsøke å forvandle dette til en film, men svaret er innlysende. Watchmen er et mesterverk, og klarer man å fange ti prosent av hva dette er sjansen for at man har en av årest beste og mest innbringende filmer stor. Se på hva Peter Jackson utrettet med Ringenes Herre.

Og Snyder makter det nesten. La oss si at han greier åtte prosent. Han forstår karakterene, det visuelle, gangen i historien, hvilke øyeblikk man må fange for å komme fra begynnelse til slutt og hva man må legge til for at de stakkarene som ikke har lest det originale verket skal henge med. Så dette er en spennende, morsom, original, dristig, smart film. Den kollapser nesten under sin egen vekt på slutten, men det er massevis her du ikke har sett på et lerrett før. Man trenger ikke å like de tekniske valgene Snyder gjør, men det er ingen tvil om at dette er en solid håndverker med et kunstnerisk særpreg som tolker med respekt og forandrer det som må forandres.

Men Watchmen lar seg ikke filme. For hvert geniale øyeblikk Snyder fanger eller skaper selv (og en god del av dem finner du ikke i tegneserien, de fantastiske fortekstene for eksempel) må noe kuttes for tid. Alle de “vanlige” menneskene er fjernet eller forenklet til comic relief, for eksempel. Et gjennomgangstema er at Dave Gibbons´ todimensjonale tegninger føles tredimensjonsale, mens skuespillet er gjennomgående flatt, med Patrick Wilsons Dan Dreiberg som tydeligste unntak.

Og når konteksten må klippes bort og karakterene blir flate, blir motivasjonene deres uklare. Når motivasjonene blir uklare blir handlingene deres vanskelige å forstå, og da begynner helheten å knake voldsomt i sammenføyningene. Når man da i tillegg roter til grunnleggende ideer (Moores vold er ment å være fæl og avskrekkende, Snyders er tøff – Rorshach skal være syk, men i filmen blir han en bædæss – klimakset skal være like grusomt som det er vanvittig – i filmen blir det rasjonalisert og framstilt klinisk) blir et mesterverk til en middelmådig (om enn modig og original) film.

De prøvde så godt de kunne, og en ikke helt vellykket filmatisering av Watchmen er en mer spennende film enn 90 prosent av de som finnes der ute. Jeg var fornøyd da jeg gikk ut, for jeg ventet meg ikke mer. Etterpå prøvde noen seg med applaus og ære være dem for det. Dette er en kultfilm om femten år. Motion Comic – greia er imidlertid fortsatt ditt beste alternativ hvis det strider mot religionen din eller noe å rett og slett lese tegneserien.

DESSUTEN

Jeg har sett mye fint i det siste, men skal være kort. Pirahna II: the Spawning og Q: the Winged Serpent er begge fantastiske monsterskrekkiser med storfolk (henholdsvis James Cameron og undergrunnshelt Larry Cohen) bak spakene. Q er best; en nydelig blanding av King Kong, Across 110th Street og…vel…Pirahna II: the Spawning.

Jerry Springer – the Opera er syngespill slik det låter hvis du putter Matt Stone og Trey Parker i en blender med Stephen Sondheim. Grisete på alle mulige måter, men vakkert og veldig morsomt med andre ord. Et møst for de som tåler en og annen fuge, i hver fall hvis teksten er Fuck You og Talk to the Hand.  Kanskje ørlitegrann for lang?

Shootout at Lokhandwala er den mest kompromissløse actionfilmen jeg har sett på en stund, i gamle dager kalte vi dette videovold. Man forsøker å kombinere et antivoldsbudskap med actionfetisjisme i en utstrekning jeg ikke har siden John Woos glansdager her, filmen forsøker å være Black Sunday, Heat og Hard Boiled på en gang. Det hele er sadistisk, umoralsk og veldig underholdende. Og siden vi er i Bollywood tar vi en trall på veien også. Fine greier.

Men Southland Tales måtte jeg gi opp etter tre kvarter. Meningsløs, formløs og blottet for underholdning, selv av det ufrivillige slaget. Jeg var ikke så glad i Donnie Darko heller, jeg.  Så det var vel den karrieren, Richard Kelly?