Filmer siden sist: skikkelig uvasket versjon

SLUMDOG MILLIONAIRE

Etter å ha både elsket og irritert meg over 28 Days Later, Sunshine og Slumdog Millionaire tror jeg at jeg har funnet ut hvorfor jeg fortsatt venter på Danny Boyles første geniale film etter Trainspotting; jeg elsker stilen hans, evnen hans til å få håndholdt og kornete til å bli fargesprakende og vakkert (eller forferdelig, som i åpningssekvensen 28L). Men fyren ser ikke ut til å makte å fortelle en hel historie uten å kaste ut alt han møysommelig har bygd opp i siste akt.

Det handler delvis om manus, men mest om løsningene han velger. Han vil lage BÅDE en zombiefilm (uten å kalle zombiene for zombier riktignok) OG Apocalypse Now. Han vil lage BÅDE 2001 OG Event Horizon. Denne gangen ville han BÅDE lage et ektefølt portrett av skyggesiden av et India som selv i sine styggeste øyeblikk byr på visuelle underverker ulikt noe sted på kloden OG lage en hyllest til Bollywoods todimensjonale romantikk. Og jeg lot meg lure denne gangen også.

Oppveksten til Jamal Malik og slumkjøtervennene hans, rammet inn av politiets forsøk på  å finne ut om den voksne Jamal har jukset seg gjennom Vil Du Bli Millionær, er mesterlig gjort. Jeg tror ikke verdens fattigste har blitt skildret bedre i noen spillefilm jeg har sett. Spillet er strøkent, både de fæleste (og ikke la deg lure av traileren, dette er en fæl film) og morsomste øyeblikkene er magiske. Så blir hovedpersonene nesten voksne. Handlingen mister troverdighet. Karakterene mister dimensjoner. Og ikke bare blir handlingen forutsigbar, den fortelles så trått at man nesten glemmer at dette var en ikke bare god, men vidunderlig film en halvtime tidligere.

Til slutt er vi i Bollywood, illustrert med et lite (og kjipt) dansenummer over rulleteksten. Men selv en middels Bollywoodregissør hadde fått meg til å grine som en unge på det tidspunktet. Kan Boyle få noen Oscar da?

Hvis du forlater kinosalen når den ene broren lukker hotelldøra foran nesa på den andre vil du muligens være i råttent humør, men går du ikke glipp av noe interessant. Hvis du liker det som følger deretter har jeg et dusin filmer i samme språkdrakt du kan låne, de er bedre alle sammen.

Men kjøp for all del soundtracket – A.R. Rahman kombinert med M.I.A. = det beste soundtracket siden…vel…Trainspotting. Nesten.

DUST DEVIL (THE FINAL CUT)

Dust Devil er en film jeg egentlig skulle ha sett for 10-15 år siden, men jeg fikk aldri muligheten. Regissør Richard Stanleys oppfølger til den fantastiske spillefilmdebuten Hardware (Gal selvreparerende robot går amok med drill og annet i liten postapokalyptisk leilighet mens Iggy Pop er sinna DJ på radioen. Se den) druknet i en suppe av konkurser, istykkerklipping (ikke bare en, men to ganger) og andre katastrofer. Restene av Stanleys karriere ble pulverisert da han røk uklar med Val Kilmer på settet til kongekalkunen the Island of Dr. Moreau i 1996.

Ingen forventet å se en akseptabel versjon av Dust Devil på DVD noen gang, men i 2006 ble det omsider sluppet en aldelses nydelig 5-disk boks med to autoriserte versjoner av filmen (en director´s cut som anmeldeles her, en rekonstruksjon av den opprinnelige versjonen, soundtracket av norgesvenn og underkjent geni Simon Boswell og tre av Stanleys dokumentarfilmer som jeg sikkert kommer tilbake til i løpet av året). Ingenting å si på pakka med andre ord. Du vet det er snakk om kvalitet når ekstramaterialet har eget ekstramateriale!

Filmen er, som nesten alle filmer man venter i femten år med å se, en ørliten skuffelse. En ørkendemon krysser sporet til en kvinne på vei vekk. En politimann aner onde, syke, sultne ugler i mosen og får hjelp av en medisinmann. Historien er dypere, men filmen har sjelden nerven og galskapen fra Hardware. Skuespillet er ujevnt, og det er ellers noe urytmisk over filmen som får meg til å forstå hvorfor overivrige produsenter gikk amok med saksa.

Det er uansett øyeblikk her som tar pusten fra deg. Det afrikanske landskapet er fascinerende (og altfor sjeldent brukt på film) både på overflaten og på det mytologiske planet. Det er ufattelig øde i Namibias ørkener, og Stanley vet å utnytte dette. Han er dessuten en jævel til å skyte action, og er i det hele tatt ikke redd for å ta store sjanser i alt han foretar seg. Her og der faller det hele fra hverandre (et litt for lite budsjett har nok noe av skylden), men alt i alt er det en liten tragedie at vi ikke har fått en tre-fire spillefilmer fra Stanleys hånd de siste femten årene.

Du kan forresten se en av kortfilmene hans her.

Dessuten:
Doctor Horrible´s Sing-a-long Blog var omtrent like morsom som alle sier. DVD-versjonen har også syngende kommentarspor (Commentary: the musical) men det har jeg ikke testet ennå. Captain Hammer er ikke så rent lite tøff.