Filmer siden sist: Fire konger, en skuffelse og en ku – nesten juleevangeliet!

The Orphanage

Noen hopper i strikk, noen ser the Orphanage.

Jeg elsker filmer som denne fordi de utfordrer grensene våre for hva vi takler av lek med psyken vår. Blod og tarmer er underholdende nok, spesielt utført med et snev av humor, men den ekte skrekkfilmen er den som  sender deg under stuebordet i ren panikk. Skal den tåle gjensyn må den i tillegg en historie verdt å fortelle. Bølgen med asiatisk skrekk for noen år tilbake fant denne balansen, spesielt  Ring-filmene. Fjorårets Pan´s Labyrinth var en nydelig grøss/fantasy/drama/krig-hybrid som tok den skumle filmen i nye retninger. Pan-regissør Guillermo del Toro visste hva han gjorde da han tok El Orfanato og dens skaper Juan Antonio Bayona under sine vinger.

Likhetene mellom filmene er mange:  Begge har en elegisk undertone, en genuint fengslende historie og aldeles nydelige bilder, musikk, skuespillerprestasjoner og spesialeffekter. Begge har en knusende, styggvakker slutt (the Orphanage er den første skrekkfilmen noensinne som har fått meg til å grine!). Begge har spansk tale.

Men der Pans Labyrinth var et klassisk eventyr av den mørke sorten er Barnehjemmet en mye klarere skrekkfilm. Den er rett og slett dritskummel der det trengs, skumlere enn noe jeg har sett på årevis. Ikke bare er det en fem-seks enkeltsekvenser her som kan måle seg med klimakset fra Ring eller Noenharsittetistolenmin-sekvensen fra the Eye, den handler også (som Dark Water) om noe så psykologisk knusende som å miste barnet sitt, bokstavelig talt.  Har du (som meg) unger å passe på er det marerittet ditt som utspiller seg. Har du opplevd å miste et barn i virkeligheten tror jeg du rett og slett må la være å se denne filmen.

Likevel er det skjønnheten i den som virket sterkest på meg. I billedlig uttrykk, i konstruksjon, i historiefortelling, i skildringen av skjebner er dette aldeles nydelig. Del Toro har jobbet i tiår for å kunne lage en film som Pan mens dette ufattelig nok er Bayonas spillefilmdebut. Her
har vi et talent det blir utrolig spennende å følge videre. Allerede på første forsøk har han begått en umiddelbar klassiker og en av årets aller beste filmer.

Martin

Og så har vi Martin, da. Helt motsatt av alle vampyrfilmer, motsatt av gjennomildogvannhistorier som Orfanato. George A. Romero regner denne som en av sine teknisk og kunsterisk mest vellykkede filmer, og det er ikke vanskelig å være enig. Likevel har de færreste sett Martin, og Romero er fortsatt han med zombiene. Synd.

Martin er en litt sjenert, muligens mentalt redusert ung mann som flytter inn hos onkelen sin fordi han etter sigende er en mer enn åtti år gammel vampyr som sendes fra familiemedlem til familiemedlem for å skjule slektens skam. Han bruker barberblader til å drepe sine ofre etter å ha gitt dem sovemedisin i sprøyteform. Han voldtar dem (som oftest) og suger blod av dem. I gjerningsøyeblikket ser han seg selv som helten i en langt mer romantisk historie. Eller er det flashbacks vi ser? Romero lar oss bestemme selv. En trestake i hjertet fungerer jo uansett.

Filmen om Martin er en stillferdig studie i forfall. Den lille byen han flytter preges av arbeidsledighet, fraflytting, forgubbing og forurensing.  Alt faller sakte i grus i denne filmen. Onkelens overtro, Martins spredte forsøk på å fungere i verden, kusinen(spilt av Christine Forrest, senere Romero)s forhold (til en fyr spilt av Tom Savini), selve byen. Synd.

I en scene ser Martin lenge på at en kran slipper bilvrak ned i en knusemaskin. Mer er det egentlig ikke å si.  Dette er mørke, triste greier, men Romeros allestedsnærverende ironi (han dukker selv opp i en liten rolle som prest) punkterer melankolien og John Amplas´imponerende rolleprestasjon fører til at vi faktisk sympatiserer med Martin, selv om han enten er en sjuk jævel eller en demon fra helvete.

Martin var opprinnelig rundt to og en halv time lang, men en snau time med atmosfære forsvant i klippen, og den eneste kopien av den opprinnelig svart/hvite regissørkutten har noen rotet bort. Synd.

DESSUTEN

Dark Days er en dokumentar om et lite samfunn hjemløse krackhoder som bor i New Yorks undergrunn. Den er fengslende fortalt, stilig filmet (ofte av uteliggerne selv) og har noe så sjeldent som en ordentlig lykkelig slutt. En triumf av et grasrotprosjekt.

Kung Fu Panda som jeg, til tross for gode anmeldelser, ikke hadde store forventninger til. En stor positiv overraskelse. Vi skriver november, og til nå i 2008 er både den beste kampsportfilmen og den beste sf-filmen amerikanske, animerte og kommersielle suksesser. Hvem skulle trodd det? Dere som ikke har unger må passe på så dere ikke går glipp av denne.

Vexille er en særdeles vakker Japansk anime regissert av mannen bak Ping Pong, en av de femten beste filmene jeg vet om. Teknisk er den vidunderlig, men heller ikke denne gang matches den utrolige animasjonen med en god historie.

Mamma Mø og Kråka er barnefilm basert på bøkene om Mamma Mø. Det er jo gøy med kuer som klatrer i trær, men det er jo ingen historie her. Kråka er dessuten den mest irriterende skapningen på lerretet siden Jar Jar Binks. Hopp langt over.