Veteran

Jeg har begynt på det ellevte året som lærer i ungdomsskolen. Elleve år. Jeg har blitt spyttet på, slått, fått stoler kastet etter meg og blitt utsatt for alle mulige fornærmelser og practical jokes. Og folk som runker i timene mine.

Elleve år. Jeg synes jeg er ganske tøff.

Jeg liker å sammenligne det å være ungdomsskolelærer med det å være FN-soldat.  Den mentale påkjenningen av å konstant være i umulige, uløselige situasjoner med minimale ressurser omgitt av folk som ikke liker deg er antakeligvis forholdsvis lik. Du blir like hardhudet etter noen år hvis du holder ut. Stoltheten over å en gang i blant få utrettet noe har vi felles. Forskjellen er at soldatene nyter en viss respekt i samfunnet for arbeidet de utfører, at de har oftere perm, og at de i blant får skyte ting.

De slipper også å leve med forventningen om at de skal leve som en blanding av Jesus og Henrik Wergeland når de ikke er på jobb. Lærere skal være forbilder i sin væremåte, de skal være samfunnsledere i kraft av sin stilling. Det er derfor ikke så rent sjelden at jeg ser lærere ute i den ordentlige verden som tar akkurat denne delen av sitt virke altfor alvorlig. Vi er jo arrogante jævler tross alt.

Disse lærerne tar alltid ordet litt for lenge i forsamlinger og er aldri så morsomme som de tror. De omtaler sommerferien konsekvent som Avspaseringstida. De har alltid rett. De er sykelig opptatt av lønna si (ikke at den er god). De er også ofte damer og har skjerf, av en eller annen grunn. Når jeg snakker med vanlige folk om lærere som om de var en rase jeg ikke tilhørte er det disse folka jeg mener.

Jeg nekter å være en av dem. Jeg er fornøyd med lønna mi, og tror at det er viktigere å ansette flere av oss enn at vi skal tjene mer. Det eneste skjerfet jeg har er en nøyaktig kopi av et par meter av skjerfet Tom Baker brukte som Doktoren i Doctor Who på søttitallet. Jeg holder sjelden taler. Jeg organiserer ikke teite leker og rebusløp hvis jeg er på fest. Og hvis jeg er bedrevitende, pompøs, arrogant og selvhøytidelig er det fordi jeg er født sånn. Jeg oppfører meg som folk, ikke som en lærer, og forventer at folk tåler det. Det gjør de ikke alltid.

Jeg har friendet en del tidligere elever på Facebook. Det er jo det som egentlig er vitsen med Facebook, å se hvordan det går med folk etterpå. Jeg godtar venneforespørselene fra alle såfremt de har gått ut av skolen min og ikke er totalidioter. For ikke lenge siden friendet jeg en tidligere elev vi kan kalle Nils. I en kommentarrekke under et bilde jeg hadde lagt ut kom jeg i en diskusjon om en annen tidligere elev jeg hadde hatt om hvordan det var på skolen. Nils ble med i diskusjonen, som forløp omtrent sånn.

NILS: Meg kjefta du vel aldri på?
FRED UT: Du var såpass sjanseløs da du gikk her at det nok var uunngåelig, men du var heldigvis ikke mitt ansvar.
NILS:  Jeg trudde vi hadde en god tone jeg.Tok visst feil.

Jeg skjønte at dette kanskje var å gå litt langt.  Jeg sendte en privat  melding og forklarte at jeg ikke lenger var læreren hans og derfor kunne si det jeg mente, men at vi ikke hadde noe usnakket av den grunn. Det var jo mange år siden ungdomsskolen og jeg visste det hadde gått bra med ham i årene som fulgte. Jeg hadde jo friendet fyren tross alt. Det gjør jeg ikke med folk jeg ikke respekterer. Ikke lyver jeg for dem heller.

En ukes tid etterpå ble jeg kalt inn til rektor. Dette kan faktisk oppleves som ganske skummelt for en lærer også. Jeg kunne ikke huske å ha gjort noe over gjennomsnittlig dumt på et par måneder og lurte fælt på hva dette var. Det viste seg at han hadde mottatt en SMS fra noen som reagerte voldsomt på hvordan jeg oppførte meg ovenfor elevene mine på Facebook. Jeg forklarte ham hendelsesforløpet over. Han lo. Jeg fortalte Nils om hendelsen. Han ble veldig overrasket over at noen kunne være så teite, og ga meg tillatelse til å skrive dette.

Men noen der ute tror at jeg er læreren deres ti år etter at de gikk ut av tiende. Det skremmer meg litt. Jeg har nok av folk å undervise, de som har gått ut  får nøye seg  med en prat over en halvliter eller noe. For etter krigen kan veteranene tenke tilbake på hvor jævlig alt var og le, selv om noen av oss har lengre tjenestetid enn andre.

Tredve år til. Herregud.