“Først sÃ¥ mÃ¥ vi smelte lavaen, mamma!”
“SÃ¥ mÃ¥ vi jo ta den isbiten og sende den opp der (Zooom…), sÃ¥ tar vi han der ogsÃ¥ (Vooooom!), ogsÃ¥ mÃ¥ vi jo passe vÃ¥rs for dragen! Uæææh!”
Når man er fire år og skikkelig digger noe (i dette tilfellet Zack & Wiki - the quest for Barbaros´Treasure) kan man leve på det i månedsvis. Vi kjøpte spillet før jul en gang, og selv om det går ukesvis mellom hver gang det tas fram går det mye i avsindig komplisert problemløsning når Ut Jr. leker for seg selv. Han kan nesten ikke gå ut av dusjen en gang uten å smelte noe is med lava eller rulle en steinblokk i hodet på en drage for å få tak i skatten. Og han tegner.
Zack vil bli sjørøver, og vandrer gjennom ild, snø og jungel for å finne skatter. Ut Jr. spiller ikke selv, han bare dirigerer oss andre når vi holder på. Akkurat som de gamle Scumm-spillene er det en som styrer, alle de andre roper i kor hvordan problemene skal løses. I tillegg har man lagt inn en brett-struktur som gjør at hvert problem er avgrenset i tid og rom. Dette gjør at man sjelden står skikkelig fast (og da er det lett å jukse uten å ødelegge resten av spillet) eller glemmer hvor man var fra gang til gang. Et brett tar omtrent like lang tid som barne-tv, og er det eneste som er morsommere.
Oppgavene som skal løses er akkurat passe fjerne. Zacks gule og flyvende apekompis Wiki kan forvandle seg til en bjelle, og når Zack ringer med den forvandles dyr i nærheten til gjenstander. Frosker blir for eksempel til bomber. Ut Jrs bjelle (han har selvfølgelig skaffet seg en) fungerer heldigvis ikke, da hadde jeg sikkert blitt til en hjørnesofa eller noe sånt. Det er sånt jeg elsker med dataspill. Jodorowsky hadde ikke klart å pønske ut noe mer absurd. Wii-kontrolleren brukes dessuten som borr, sag, skrujern, tennisracket, fiskestang og hvadetmåttevære, gjerne på samme brett.Vanskelig å få til det der på noen annen maskin en Wii, men det er en diskusjon for en annen gang.
Folk (særlig gamle folk) snakker mye om hvordan de siste generasjonene påvirkes av all stimulusen fra TV, nett, nintendoer og andre steder. Det som sjelden tas med i beregningen er hvor utrolig gøy det er å være opptatt av fantasiverdenene man møter, i hvert fall så lenge man vet hvordan man slår av. Og kanskje er det bedre å ringe med bjella enn å skyte indianere når man er fire? Skal man først få noe på hjernen er Zack & Wiki å anbefale.
Feiende flott post, dette. Fikk lyst på Wii nå!
Eg har ein fireåring som har fått sjå Star Wars-filmane etter han og faren har bygd eit titals SW-fartøy i LEGO.
Det ER gøy å vere oppslukt av ei fantasiverd, det er verkeleg det.
Kanskje me og må ha Wii?
Ja, det eg ikkje skriv, men som altså er opplagt er at fireåringen har R2D2-ar i middagen og ser spor i snøen etter Yoda og sovnar i Tusenårsfalken.
Selv om jeg liker å terge Fru Ut med antydninger om Dawn of the Dead på åtteårsdagen så er vi egentlig ganske restriktive på hva Ut Jr. får se, så Star Wars (Og Ringenes Herre, Harry Potter og et tusentalls fete filmer) er nok noen år unna enda. Men jeg skjønner godt tilnærmingen via lego, det var et bra triks. Kanskje jeg også kan kutte ned ventetiden med et par år på den måten? Dessuten er jo de svære Star Wars-byggesettene helt hinsides rå.
Den største me har er ein Imperial Star Destroyer.
Det er jo stor forskjell på kva ungar er modne for, uansett alder. Star Wars er slett ikkje så skummelt, og den første Harry Potter-filem har dei også sett, mens Ringenes Herre er klart for uhyggeleg.
FireÃ¥ringen meiner forresten at me “ikkje kan klare oss utan ei Dødsstjerne”. Faren sit i bakgrunnen og nikkar gravalvorleg.
Jeg har også lurt mye på hvordan jeg klarer meg uten en dødsstjerne. Du har en ekstremt kultivert familie.
Jepp. Jentungen på seks har illustrert og skrive sine første bøker, og dei handlar om huldrer og robotar. Eg føler eg har gjort ein god jobb.