Mellom Himmel og Helvete

Hviskningar och Rop
Med bare en gammel dachs som selskap satt en mann på en øy med et bilde i hodet sitt av fire hvitkledde kvinner i et rødt rom. Han hadde nylig opplevd (enda) et opprivende samlivsbrudd, og i sin ensomhet diktet han en historie om en døende kvinne (Harriet Anderson) som våkes over av sin tjenestepike (Kari Sylwan) og sine to søstre; en kald (Ingrid Thulin) og en varm (Liv Ullmann).

I sin utforskning av døden og kjærlighet mellom søstre begikk Bergmann en film med usynlige tentakler inn i hjernen til senere visjonærer som Argento og Lynch. Jeg sammenlignet Vargtimmen med Lynch, men hvis den filmen var grandonkelen til Eraserhead er dette den tvilsomme filletanten til Suspiria; enda en dypt rød dødsspiral rundt en sengeliggende kvinne som puster oss hest i ansiktet.

På det tekniske planet er det den ekstreme fargebruken som lenker de to filmene. Mesterfotograf Sven Nykvist jobbet lenge for å virkeliggjøre Bergmanns røde rom, det var nemlig ikke lett å jobbe med rødfarge i søttitallets fargefilm (I en film som Dawn of the Dead endte for eksempel de gråaktige zombiene opp med å virke blå, fordi man stilte fargene etter blodet). Effekten i Hviskningar er slående; menneskene er bleke og sykelige, de få scenene utenfor det røde rommet frigjørende.

Etterhvert viser det seg at dette handler mer om søstrene enn Agnes, og bagasjen de bærer med seg, deres tomme ekteskap (ikke spesielt uvanlig i Bergmanns filmografi), og om hvor vanskelig søskenkjærlighet kan være. Men altoverskyggende er dommen og døden som hviler over filmen; et par sekvenser låner direkte fra skrekkfilmenes dramaturgi og gjør filmen verdt å se for alle som liker Poe eller Exorcisten. I en film så full av stillhet er de aldeles opprivende.

Dette er en av de aller beste filmene jeg har sett, tror jeg. Vargtimmen er mer spennende og lettere fordøyelig, men det er mer å sette tennene i her. Alle som elsker filmer litt på siden må rett og slett se begge før de avfeier Bergmann som tungsindig (selv om han er det) og svensk (selv om han er det også).

The Holy Mountain
Alejandro Jodorowsky er mange ting, men først og fremst en klovn, i klassisk forstand. Han har tilsynelatende mange ting på hjertet i denne filmen om en ReserveJesus og hans søken etter mening, men velger å si det med koking av dritt, sprenging av frosker, korsfesting av hunder, kastraksjoner og seksualiserte bilder som garanterer hakeslipp hos selv den garvede utforsker av midnattsfilm. Dette er et spetakkel i ordets egentlige forstand; en varieté av det dekadente slaget, med et i utgangspunktet langhåret og påtent publikum (som samtidig får sitt pass påskrevet). Billige triks, når man tenker etter.

Likevel er det bare å bøye seg i støvet, for dette er kanskje det flotteste spetakkel noensinne. Nesten hvert eneste bilde er genialt, man kan ikke annet enn å la seg imponere over skalaen på alt; noen har faktisk bygd alt dette, samlet alle statistene, laget alle kostymene, kledd på alle froskene, støpt alle kopiene av ReserveJesusen og malt alle de nydelige kulissene uten annet for øyet enn en visjon få andre kan fatte meningen bak. Var det noen gang en film med tusen historier om sin tilblivelse er det denne.

Vel er dette bare et sirkus, til tross for all sin satire og symbolbruk fra religion, astrologi og mystikk, men for et sirkus! Dette er den psykotroniske filmens Ben Hur, eller Ringenes Herre om du vil. El Topo er en streit western i forhold. Mektig og fascinerende vanvittig. Anbefales, men ikke gi meg skylda.

(Dyreplageri er forresten ikke greit, bare så det er sagt)

~ av fredut den februar 22, 2008.