Julepreken
Mary Poppins
Det finnes noen filmer man bare må gi seg hen til fordi de representerer det ypperste av Hollywoods glansbilder. De er sentimentale, naive og glitrer av kitsch, men samtidig er de så gode at selv en kynisk filmanmelder med hjerte for adskillig mørkere ting ikke kan annet enn å la varmen bre seg. Singing in the Rain er det typiske eksempelet, Mary Poppins et annet. Noen har det sånn for the Sound of Music, andre for Dirty Dancing (selv om dyrkingen av den filmen hos jenter av en viss alder nok har en (pre)pubertal/seksuell dimensjon også). Vi har det i Star Wars´ fyrverkeri og i Casablancas klassiske replikker. Vi kan hate Hollywoods dårlige smak, samlebåndsmentalitet og manglende tiltro til publikums intelligens, men i blant skapes magi.
Ta Mary Poppins, for eksempel. Den bruker alle klisjeer for å vise at vi er i London, samtidig som Dick Van Dyke har den dårligste Cockneyaksenten i verdenshistorien. Likevel får jeg voldsomt lyst til å reise dit igjen hver gang jeg ser den. Sangene er med få unntak banalt tøys, i hvert fall på tekstsida, men du verden så fine de er. Og Julie Andrews, aldri verdens største skuespiller, er perfekt her, og fanger den litt triste siden av Mary Poppins perfekt. Hun må alltid videre. De vanlige voksne må selv fly drake med barna sine.
Tegnefilmelementene her er noe av det siste Disney laget før forfallet satte inn for alvor, og resultatet ble den eneste klassikeren til nå som ikke er helanimert. Mary Poppins er, som hun sier selv, perfekt på alle måter. En aldeles jævlig norsk dubb (for febersyke Ut Jrs skyld) klarer heller ikke å ødelegge den. Mangler du julepresang til noen som har Totoro fra før er dette mitt tips.
Princess Mononoke
Det kan dras interessante paralleller mellom Mary Poppins og mesteparten av Hayao Miyazakis filmer, men akkurat Mononoke er noe helt annet. En fantasifabel med en kjerne av humanistisk økologi er akkurat det verden trenger akkurat nå. Så får vi håpe at åttedeklassen jeg viste den med fikk tak i at vi må leve i harmoni med naturen og hverandre for å overleve. Innen de ivrigste av dem er ferdige med utdanningen sin er f.eks. arktis sannsynligvis bare et hav. Nok om det.
Mononoke er ikke så stilren eller elegant fortalt som f.eks Totoro eller Kiki (i en periode mot slutten får ikke helten gjort stort annet enn å løpe fra konflikt til konflikt og historien truer med å kollapse) men den er likevel min favoritt. En klassisk fantasyhistorie fortelles uten at en eneste rollefigur føles todimensjonal (ok, han vaktsjefen som knurrer hele tiden). Det finnes ikke ondskap her, annet enn hatet som dannes mellom grupper som ønsker forskjellige ting. Verden handler ikke om å drepe monsteret for å stoppe ondskapen. Skulle ønske noen med makt forstod det.
Jeg er usikker på om jeg liker denne måten å se verden på fordi det samsvarer med mitt syn, eller om denne filmen faktisk var med på å gi meg dette synet på verden i utgangspunktet. Det i seg selv sier kanskje noe om hva denne betyr for meg.
Thus endeth the lesson. God jul alle sammen.
Hmmm…jeg leste boka (eller er det flere bøker? Jeg innbiller meg det?) om Mary Poppins utallige ganger når jeg var liten og syntes de var kjempefine, men filmen har jeg aldri sett. Kanskje jeg skulle gi den en sjanse da? (Og prøve å få tak i bøkene sånn at jeg kan lese dem for Hagbarth kanskje?)
Så vidt jeg vet er det flere bøker, men jeg har aldri sett dem. Filmen er en sånn en som må sees minst en gang, men når du ikke har sett den før nå er det slett ikke sikkert du rekker å opparbeide deg det samme forholdet til den som meg.
Og ble ikke bildet fint? Det er meg som holder DVD-coveret foran webkameraet, med en digital bakgrunn fra Photobooth og litt småeffekter fra iPhoto.
Bilde blei speglvendt, Fred Ut
Princess Mononoke har eg ståande i ei flott Hong Kong utgåve, den er litt tøffare enn dei andre Studio Ghibli-filmane eg har sett, som i fart og våpen. Er på tide eg får sett Pom Poko, Porco Rosso, Nausicaä og det andre eg sikkert har gløymt i farten.
Jeg så det var speilvendt, men syntes det var fint sånn siden jeg var i det litt kunstneriske hjørnet i dag.
Nausicaä har jo også elementer av leve-i-harmoni-med-naturen-tematikk.
Jeg gleder meg forøvrig masse til å se hva Jr. har klart å gjøre med Earthsea!
HF: filmantrop Sharkbait minte meg på det samme for snart to år siden, og enda Nausicaä står i hylla mi har jeg fortsatt ikke fått rotet meg til å se den. Mulig jeg er litt redd for å bruke den opp siden det er den eneste av spillefilmene jeg ikke har sett ennå.
Asbjørn: Pom Poko er konge.
Resten av verden også: God jul!
Frøken Julie Andrews ble overraskende nok ikke plukket ut til å spille i My Fair Lady i 1964, til tross for at det var hennes rolle på Broadway. Men hun fikk da Oscaren sin for Poppins, selv om nok MFL er den bedre filmen av de to.
Var ikke klar over at hun fikk oscar for den, selv om det var rollen hun var født til å spille. Og det er lenge siden jeg så My Fair Lady, men jeg er ganske sikker på at jeg fortsatt foretrekker Poppins.
Holder på å gjøre ferdig en skikkelig mammutpost, forresten, må bare bli kvitt resten av feberen først.