Fred Ut i trygghetssonen

The Hudsucker Proxy
Det er mange grunner til at jeg ser såpass mye film som jeg gjør. Noen ganger handler det om mental tilfredsstillelse, noen ganger handler det om å komme i transe , noen ganger vil jeg bare le, eller bare underholdes s og sf, annen sjangerfilm), eller ristes litt. Normalt sett er det viktig å fylle så mange av disse behovene som mulig. Eller det kan holde at ting rett og slett er interessante å se på. Jeg kan se en film bare for å skrive om den, eller fordi noen andre vil se den, eller fordi jeg er nysgjerrig.

Jeg får mindre og mindre tid til å se filmer om igjen.

Men i blant, når verden utenfor stua (eller inni stua for den del) sparker meg som hardest, når sjela er frynsete, søvnen forsvinner, tragediene står i kø og alt går i stykker mellom fingrene mine og Fru Ut allerede har lagt seg…da må jeg besøke den lille klanen med filmer som er Valium og Whisky og sutteklut på en gang.

Jeg vet ikke helt om det er de beste filmene jeg vet om, men de har i hvert fall vist seg å være uslitelige. Noen ganger sovner jeg til dem. Andre ganger vekker de meg fordi jeg ser nye sider ved dem. De roer meg i hvert fall ned. Mange av dem har fått egne hyllester her på FU,S før, men ikke the Hudsucker Proxy. Det skyldes blant annet at jeg ikke har sett den på noen år, siden den har vært vanskelig tilgjengelig på DVD.

Filmen ble betraktet som en skikkelig flopp da den kom ut, spesielt økonomisk, men anmelderne var heller ikke spesielt begeistret. Ikke så rart, egentlig; Coenbrødrenes to forrige filmer var Miler´s Crossing og Barton Fink, de to neste ble Fargo og the Big Lebowski. I en sånn rekke er fallhøyden stor, og HS var i tillegg brødrenes desidert dyreste og mest ambisiøse prosjekt noen sinne, så alle var klare for å ta dem litt.

Mye av kritikken gikk på at filmen mangler sjel, og personer vi bryr oss om. Jeg tør påstå at Tim Robbins´ Norville Barnes har minst like stor dybde som Jeff Bridges´ Dude eller Frances McDormands Marge. Å kritisere en Coenfilm for grunne rollepersoner er som å kritisere David Lynch for å være rar eller Argento for å like å mishandle damer på film: Enkelte stiltrekk er så tett knyttet opp mot filmskaperes kunstneriske identitet at man enten må tolerere dem eller bestemme seg for at man ikke liker stilen generelt sett. Coenbrødrenes filmer er befolket med figurer, ikke personer, filmene deres handler om interessante figurer i absurde situasjoner. Det er ikke menneskeskjebnene som betar oss, det er det fantastiske håndverket i alle ledd og den herlige humoren. Alle elsker the Dude, men ikke fordi han føles som et tredimensjonalt menneske.

I the Hudsucker Proxy skrus alle brytere i Coenmaskinen på elleve. Personene er litt mer ekstreme, handlingen litt mer absurd, verdenen litt mer stilisert, filmreferansene hyppigere og tydeligere. Dette er deres mest rendyrkede film, fjernt fra Blood Simple og Fargos antydede realisme. Lik det eller ikke. En varm film er dette like fullt, med sin jule/nyttårstematikk, sin happy ending og sin søte kjærlighetshistorie. Tim Robbins og Jennifer Jason Leigh setter karrierepers med god margin, og Paul Newman gjør sin siste virkelig store rolle. I tillegg dukker nesten hele det faste menasjeriet opp, til og med Bruce Campbell. Dette er rett og slett stort.

Det er mye å være glad i her, og i tillegg har vi interessante metafysiske ting for de som ikke synes det er krevende nok for hodet å få med seg hva Jennifer Jason Leigh faktisk sier. Hva er egentlig greia med klokka, med vaktmesterne, med tiden?

Nesten alt som er morsomt med film finnes her. Akkurar det som skal til for å vatre en sliten, snart gammel mann i høstmørket.

_____________________________________________

Filmer av Joel og Ethan Coen du må se

01) MILLER´S CROSSING
Denne har jeg skrevet om her. Litt kaldere enn HP, men vakrere, tristere og tøffere.

02) THE HUDSUCKER PROXY
Longe live the Hud!

03) THE BIG LEBOWSKI
The dude abides.

04) BARTON FINK
Mellom himmelen og helvete finnes Hollywood.

05) FARGO
Filmen som setter Minnesota og norskamerikans aksent på kartet.

06) THE MAN WHO WASN´T THERE
Den mest undervurderte, sammen med HS. Jeg har en sjelden kinesisk DVD-versjon der filmen er i farger (den ble filmet i farger, det ble bestemt underveis at den skulle være i svart/hvitt), da er den enda bedre synes jeg.

07) BLOOD SIMPLE
En av de sterkeste debutfilmene noensinne. Mer her.

0 NO COUNTRY FOR OLD MEN
Den nyeste, og beste på mange år visstnok. Gleder meg.

09) O BROTHER WHERE ART THOU
Den siste helt strøkne Coenfilmen, men resten har også sine øyeblikk. Legendarisk soundtrack.

~ av fredut den november 9, 2007.