Littegranne skummelt og littegranne whikki wha whoaw
Carnival of Souls (fargelagt versjon)
For meg starter skrekkfilmens gullalder med Psycho i 1960 og tar slutt med Dawn of the Dead i 1978. I større grad enn ellers var det lov å lage skumle filmer med både hjerne og tarmer, filmer som i tillegg til å ta nattesøvnen fra deg ville ha deg til å tenke, eller i det minste føle. Man kunne blande frykten sin med sex (Shivers, Rabid), politikk (Dawn of the Dead), kunst (Rosemary’s Baby, Martin, Carnival of Souls)og science fiction (Alien). Man kunne bruke så ekstreme virkemidler man ville (Suspiria, Motorsagmassakre)og likevel ha sjanse til å nå et stort publikum (Excorsisten, Haisommer).
Carnival of Souls er en av de tidligste skrekkfilmene i glansperioden, og en av de mest underkjente. Criterion-DVD og høyt imdb-snitt til tross; filmen har ikke fått sin fortjente plass mellom Psycho og Night of the Living Dead i skrekkfilmenes skitne æreshall.
Likhetene med Night of the Living Dead er mange. Filmhåndverkere langt fra Hollywood (i dette tilfellet Utah) bestemmer seg for å lage skrekkfilm på minimalt budsjett (i svart/hvit), og fordi de ikke helt vet hvordan ting funker produserer de noe helt unikt. Mens Romero og (i hvert fall noen av) hans kumpaner etterhvert ble værende i spillefilmens verden vendte regissøren av CoS, Herk Harvey, tilbake til reklame og instruksjonsfilmer og ble der.
Hovedrolleinnehaver Candace Hilligoss gjorde heller ingen stor karriere, overraskende nok, for dette er hennes film. Hun er med i så og si alle scener og spiller ofte bare mot seg selv, en soloprestasjon på linje med Sigourney Weavers Ripley eller Bruce Campbells Ash. Rollefiguren hennes, Mary Henry, søker en ensom tilværelse som organist i Utah etter en slags trafikkulykke. Men de døde lar henne ikke være i fred.
Med sine lange, statiske sekvenser, monotone orgelmusikk og rare spøkelser er det lite av tradisjonell skrekkdramaturgi. Filmen er forsiktig i virkemidlene sine og lavmælt i sine forsøk på å skremme. Likevel er det flere sekvenser som får det til å kile i magen her enn i for eksempel Night of the Living Dead. Det er ikke monsteret i seg selv som får deg til å skvette, ei heller ikke øyeblikket det dukker opp. Det er følelsen av hjelpesløshet; monsteret er der, det har vært der hele tiden, det kommer, det har tenkt å ta sin tid, men det er ingenting du kan gjøre. Du er fordømt. Tenk sluttsekvensen i Ringu.
Versjonen jeg så er en nylig fargelagt en. Jeg må innrømme at jeg er litt svak for fargelagte svart/hvitt-filmer, sikkert fordi den første versjonen jeg så av Night of the Living Dead hadde grønne zombier (det ble selvfølgelig helt feil). De beste filmene jeg har drømt (jeg drømmer ofte skikkelig bra filmer som ikke fins) var fargelagte. Og Carnival of Souls kler sin nye utvaskede pastelldrakt perfekt, teknisk fint gjort er det også. Jeg likte den rett og slett bedre sånn. Disken har svart/hvitt-versjonen for de som ikke liker sånt. Og siden dette er en av mange fine filmer uten copyright kan du også se den (og du MÅ se den) for eksempel her.
Scratch
Ingen har til nå klart å lage en definitiv dokumentar om hiphopens historie, og kanskje er det for mye å bite over. Men ønsker du en innføring i DJing, scratching og turntableisme er dette filmen du trenger. Dette er ikke bare viktig historieskriving og grundig innføring, det er også god underholdning. Hvor fort går det egentlig an å få hendene til å bevege seg? Halvannen time med scratching blir nok i meste laget for mange (de få gangene en rapper slipper til sammen med DJene er nok filmens høydepunkt), men jeg har likevel tenkt å true mange, mange ungdomsskoleelever til å se denne filmen. Og disk 2 har hjelp så du kan komme i gang selv. Tøft.
I dødvinkelen
Hitlers sekretær forteller sin historie mens hun stirrer rett i kameraet. Et par ganger ser hun på intervjuer av seg selv og kommer med utfyllende kommentarer. Det er vel egentlig det. Viktig kildemateriale, selvfølgelig, og dama har en ekstremt fascinerende historie å fortelle, men som film er dette uinteressant. Det er vel på tide å dokumentere noe annet enn andre verdenskrig etterhvert.
______________________________________________
IRON MAN
Drit i olding-Indy, dette er herved min mest etterlengtede sommerfilm for 2008. RDJ rocker brakka som Tony Stark. Og herlig bruk av Black Sabbath.
THERE WILL BE BLOOD
Mens Wes Anderson ser ut til å tråkke i gamle spor og Paul W. S. Anderson fortsatt suger lem viser Paul Thomas Anderson fram et stadig større register. Amerikansk gotikk med Daniel Day-Lewis ser veldig fristende ut.
DIARY OF THE DEAD
Jeg har ikke skrevet stort om Romeros siste fordi jeg egentlig ikke hadde trua, men anmeldelsene fra Toronto har vært overraskende positive. Ingen ordentlig trailer ennå desverre.
RGV KI AAG
Remaken av Sholay som ikke får lov til å hete Sholay har floppet, men jeg synes nå detta ser morro ut enda, jeg.
SA MAJESTÉ MINOR
Slitsomt? Jepp. Morsomt? Vetikkehelt. Se selv.
Skriv et svar