La sprengte romstasjoner hvile

Babylon 5 - the Lost Tales

Det begynner med en vakker intro, så er det slutt. J. Michael Straczynskis siste forsøk på å sparke liv i B5 er et monumentalt mistak, felt av et manglende budsjett og en skremmende mangel på gangsyn. At JMS kunne få seg selv til å tro at dette holdt samme standard som den mest bemerkelsesverdige SF-sagaen noensinne er ufattelig.

Historien om Babylon 5 er lang og spennende på begge sider av kameraet. Parallelt med den mest episke romopera noen har klart å trykke inn i tv-ruta har man historien om hvordan et ganske lite produksjonsselskap klarte å produsere en serie på over hundre episoder med EN sammenhengende historie, som ikke bare presset grenser for hva man kan tillate seg å gjøre med en episodisk tv-serie teknisk og innholdsmessig, men som også representerte noe så sjeldent som Auteur-TV. Babylon 5 var JMSs verk. Han produserte, skrev langt over halvparten av episodene, regisserte avslutningsepisoden og styrte i det hele tatt romstasjonen egenhendig gjennom fem turbulente sesonger. Galskap egentlig, men selv om serier som Firefly og Galactica nok er mer stabilt briljante er det ingenting som ligner Babylon 5 på sitt beste.

Ikke rart at JMS har kjempet for å få fortelle flere B5-relaterte historier i tiåret som har gått siden serien var ferdig. Spinoff-serien Crusade hadde sine øyeblikk, men ble som så mange andre serier lettere sabotert av et tv-selskap som ikke skjønte noe av produktet sitt. TV-filmen Legend of the Rangers var etter sigende ikke noe særlig tess.

Og nå kommer altså the Lost Tales, to små episoder som kommer rett på DVD. Flere kommer til å følge hvis den selger, og det kommer den sikkert til å gjøre.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.

Alt er skutt på greenscreen (siden alt av kulisser og sånt er borte for lenge siden) og skuespillerne ser ut som de famler rundt i mørket. Alt er iscenesatt slik at du har følelsen av at du ser på folk som tassrer fram og tilbake foran et bakteppe. Når de i det hele tatt beveger seg. Det lave budsjettet forsøkes maskert med lange sekvenser der karakterene bare sitter og snakker. JMS hadde en tendens til å ta av med monologene sine før, men det var vel ikke så rart når universets framtid stod på spill og sånt. Når to personer sitter og snakker sammen om dagligdage ting er det ikke så vanlig å slenge monologer etter hverandre.

Legg til det faktum at den eneste personen vi har møtt før i filmens første del er gørrkjedelige Kaptein (nå oberst) Lochley fra sesong 5, at historien er noe uengasjerende greier om djevelen, og at det tilsynelatende bare er to rom og fire mennesker på denne versjonen av Babylon 5, og vi står overfor en kunstnerisk katastrofe jeg ikke har sett maken til siden John Russo fant ut at han ville lage en ny begynnelse og slutt på Night of the Living Dead. Og vi vet alle hvordan det gikk.

Når the Lost Tales ikke går fullt så langt inn i hjertet av helvete skyldes det Bruce Boxleitner (som er så glad i John Sheridan-karakteren at han klarer å puste et ørlite snev av liv i den andre historien) og Christopher Franke (som leverer sin sedvanlige, herlig pompøse romoperamusikk som alltid ga følelsen av at budsjettet var ti ganger større enn det var). Og romstasjonen sett utenfra er flottere enn noensinne, datateknologien har jo beveget seg litt på ti år. Men det går like fullt til helvete og vel så det. Crusade var mye bedre. Til og med Star Wreck: in the Piirkinning hadde en mer troverdig babylonstasjon.

JMS må erklære seier og gå videre med livet sitt. RIP Babylon 5.

Aristocrats

Egentlig en overraskende lite morsom film, men det er interessant å se så mange komikere (blant dem folk jeg er skikkelig stor fan av som Penn & Teller, Harry Shearer, George Carlin, Sarah Silverman med flere) nærme seg det samme materialet på forskjellige måter. Tror korttriksversjonen var min favoritt.

~ av fredut den august 26, 2007.