Minst to slags monstre

Metallica - Some Kind of Monster

I 2001 gikk Metallica i studio for å spille inn det som skulle bli St.Anger-plata. Det tok to år og kostet ikke lite. Filmcrewet som dokumenterte innspillingen kan ikke ha ant hva de skulle være med på.

Some Kind of Monster er en lærerik opplevelse. Jeg alltid lurt på hvordan de egentlig har det, rockegutta med så mange millioner på konto at de aldri kommer til å bli sultne igjen. Nå vet jeg det. Den eneste forskjellen på gutter og menn er prisen på lekene deres. Det er ikke spøk å skulle kombinere mættall med håravfall, kjernefamilier, kunstsamling, eksotiske kjøretøyer, rettsoppgjør med folk som laster ned musikken din og sørfing. Du vet du er i trøbbel når terapeuten er oftere på øvinga enn vokalisten.

Det er ikke noe som utelates her. Lars Ulrich og James Hetfield framstår som pubertale og uartikulerte. Når de i tillegg oppfordres av den stadig ivrigere terapeuten til å snakke om følelsene sine blir det ofte flaut morsomt. Når Hetfield viser fram den første forsterkeren blir du skikkelig overrasket over at den ikke går til elleve. Og når eksgitarist og Megadeth-sjef Dave Mustaine mer eller mindre avfeier hele Megadeths karriere med at han har vært furten og lei seg siden han fikk sparken i 1983 kunne jeg ikke annet enn å le.

For noen tiår siden hadde det vært umulig for et band å overleve under sånne omstendigheter, men samlivsterapien (og litt rehab) gjør at de hanker seg gjennom så vidt. En stor del av æren tilfaller vel Kirk Hammett og vikarierende bassist og produsent Bob Rock. At de presterer en plate som St. Anger (vet at metallicafansen ikke liker den, jeg synes det er deres klart beste) samtidig sier noe om at det ikke bestandig er tilfeldigheter som gjør de store store.

Selv om Ulrich og spesielt Hetfield er drittsekker er de ærlige, åpne drittsekker som du blir godt kjent med gjennom snaue to og en halv time (litt langt). Og det er ordentlig rørende å se dem stå på scenen sammen igjen til slutt. Til noen strofer Morricone, foran femti tusen mennesker, faller plutselig alle bitene på plass.

The Wild Hunt of King Stakh

(også kjent som The Savage Hunt of King Stach
Dette er en hviterussisk skrekk/fantasifilm fra 1979 som ble sluppet, vant et par festivalpriser og forsvant. Jeg plukket den opp fra en russisk nettbutikk jeg var innom i et helt annet ærend og fikk den typen overraskelse jeg (og mange filmgeeker med meg)lever for: gleden over å gjenoppdage en glemt klassiker.

Handlingen, basert på en roman fra 1964, kan beskrives som the Fall of the House of Usher møter hunden fra Baskerville. En omreisende folklorist kommer innom et særs slitent gammelt herskapshus. Her bor en ung kvinne, den siste overlevende i en adelsfamilie plaget av en forbannnelse som inneholder en blå dame, en liten mann og et skikkelig kultent jaktlag. Det er noe skikkelig galt her, det lukter Poe, Lovecraft og Lynch lang vei.

Jeg har en spesiell forkjærlighet filmer som føles som drømmer. Ikke bare krever de ofte litt mentalt pusleri for å finne ut hva som faktisk foregår, men de rører noe i ubevisstheten din: du har sett noe som ligner ligner litt på dette før, men du kan ikke for ditt bare liv sette ord på hva du kjenner igjen. Så ser du filmen en gang til og til slutt vet du ikke hva som er film og hva som er drøm, spesielt siden du ofte begynner å drømme filmen. Er du i riktig mental tilstand (noen liker å være steine, jeg trenger bare å være litt fysisk sliten) lar du deg bare rive med, du forstår filmen selv om den ikke lar seg forstå. Stakh har denne følelsen, skapt av underlige skuespillerprestasjoner, krypende kameraføringer (ofte med et eller annet i forgrunnen som er ute av fokus) og ukonvensjonell klipping.

Et problem med mange drømmefilmer er at man aldri får svar, at filmskaperne glemmer at men forteller en slags historie uansett. Det som gjør Stakh ekstra sterk er at den blir strammere og mer fokusert etterhvert; vi får svar, historien avsluttes, vi våkner opp, myser mot vintersola og tenker at dette var en helsikes natt. Den er genuint småskummel lenge, og forblir spennende hele veien. Klimakset er overraskende, poetisk og veldig russisk. Anbefales eventyrlystne.

Dessuten:
Et splitter nytt actiondrama av det lett kunstneriske slaget, helt utenfor radaren til de aller fleste, som var såpass tøff at jeg lar være å skrive om den og heller sender den rett til katakombene. Så kan dere glede dere. Dermed ble det visst ikke plass til noen dokumentarer i år likevel.

~ av fredut den august 14, 2007.