Kaspar, Cowboyer, Coogan, Khan…og…eh…Dhoom. Da blir postene sÃ¥ lange som dette.

The Enigma of Kaspar Hauser

I følge wikipedia gÃ¥r den virkelige historien om Kaspar Hauser sÃ¥nn som dette: Den 26. mai 1828 dukket en ung mann opp i Nurenbergs gater. Klærme hans var enkle, han kunne bare si “Jeg vil bli en ridder som min far”, “Vetikke!” og “Hest! Hest!” Med seg hadde han to brev:

Honoured Captain,
I send you a lad who wishes to serve his king in the Army. He was brought to me on October 7th, 1812. I am but a poor laborer with children of my own to rear. His mother asked me to bring up the boy, and so I thought I would rear him as my own son. Since then, I have never let him go one step outside the house, so no one knows where he was reared. He, himself, does not know the name of the place or where it is.
You may question him, Honoured Captain, but he will not be able to tell you where I live. I brought him out at night. He cannot find his way back. He has not a penny, for I have nothing myself. If you do not keep him, you must strike him dead or hang him.

…og…

This child has been baptized. His name is Kaspar; you must give him his second name yourself. I ask you to take care of him. His father was a cavalry soldier. When he is seventeen, take him to Nuremberg, to the Sixth Cavalry Regiment: his father belonged to it. I beg you to keep him until he is seventeen. He was born on April 30th, 1812. I am a poor girl; I can’t take care of him. His father is dead.

Mysteriet om Hausers identitet har blitt forsøkt løst mange ganger siden, blant forteanere og konspirasjonsjegere er dette en klassiker på linje med Roswell, Jack the Ripper og Kornåkersirkler.

…

I følge wikipedia går den virkelige historien om Bruno S. sånn som dette: Han var en uønsket sønn av en prostituert og ble banket såpass at han har brukt mye av livet sitt som mentalpasient. Han var gatemusiker og ble oppdaget av Werner Herzog i en dokumentar i 1970. Herzog mente det var en god ide å gi Bruno rollen som Kaspar Hauser, til tross for at Bruno ikke hadde noen skuespillererfaring og var førti år gammel (Kaspar var 16). Innspillingen var av typisk Herzog-klasse. Bruno måtte (i følge imdb) i blant skrike en god stund før han var klar til å spille inn en scene.

Senere skulle Bruno spille hovedrollen i filmen Woyzcek, men Herzog ombestemte seg i siste liten og lot Klaus Kinski få rollen i steden. For at ikke Bruno skulle bli lei seg skrev han filmen Stroszek på fire dager og ga Bruno hovedrollen i den i steden.

Bruno S. bor fortsatt i Tyskland, og driver fortsatt med kunst og musikk. Det ble laget en dokumentar om ham i 2003 som få har sett. I følge wikipedia snakker han fortsatt en god del med seg selv, men om han har pianoet han kjøpte for lønna fra the Enigma of Kaspar Hauser vet jeg ikke.

…

Og med all denne bagasjen er det ikke lett (heller ikke så nødvendig) å skrive noen som helst slags anmeldelse av filmen. Den er overraskende lys i tonen og er en av de mer tilgjengelige av Herzogs filmer fordi den har en handling det er lett å ta tak i og en aldeles fantastisk hovedrolleprestasjon. En av Herzogs aller beste filmer. Håper Bruno har det ok.

El Topo

El Topo kommer ridende gjennom ørkenen med sønnen sin bakpå. I en av filmhistoriens tøffeste åpningsscener får sønnen beskjed om å begrave en leke og bildet av mamma, for nå er han blitt mann. Sønnen syv år og har ingen klær på. Ikke akkurat en standard western, dette. Ikke akkurat en standard noe som helst.

Å se El Topo er å bli lurt inn i et surrealistisk sirkus med like mye blod som popkorn, en feberverden der sirkusdirektør Alejandro Jodorowsky presenterer det ene syke glansnummeret etter det neste. I det ene øyeblikket lukter det Leone, i det neste nesten Monty Python, hele veien stinker det vagt av Mondo, og selv om det ikke henger på greip henger det SAMMEN. El Topos historie er lineær og lett å forholde seg til; det er å akseptere tingene som skjer som er utfordringen, ikke å forstå dem. David Lynch kunne lære litt her.

Du har ikke sett maken til dette noen gang, selv om du kanskje har drømt en eller to av scenene. Jeg var borte i noen minutter, så jeg fikk ikke med meg hvordan den nest siste revolvermannen ble overvunnet, men det gjør ikke noe: El Topo er akkurat så brilliant, bemerkelsesverdig og blodig som alle sier.

A Cock and Bull Story

I forsøket på å filme en etter sigende ufilmbar bok har regissør Michael Winterbottom og hans våpendrager Steve Coogan laget en film om filmatiseringen i steden. Dette er liksom filmversjonen av å skrive stil om hvor vanskelig det er å skrive stil Samspillet mellom Steve Coogan og hans kompis Rob Brydon (begge som seg selv) er morsomt, selv om Coogans selvparodiering kanskje var morsommere i Coffee & Cigarettes. Scenene fra filmen om boka er kostelige; Life and Opinions of Tristram Shandy, Gentleman må tydeligvis leses en gang.

Det er lett å være enig med Gillian Anderson, som i filmens siste scene er veldig overrasket over at det er slutt alt. Kanskje har det noe med at den delen av humoren som ikke er en del av boka/filmen i filmens handling etter mitt skjønn minner om tv-serier som the Office, Extras, Entourage eller Curb Your enthusiasm der vi tross alt har adskillig mer tid til å bli kjent med personene. Tristram Shandy er over i det den er i ferd med å begynne skikkelig. Finfin liten sak, men mer av en lettvekter enn jeg trodde. Kanskje ventet jeg for lenge før jeg fikk sett den?

Kabhi Alvina naa Kehna

Fortsatt verdens kanskje søteste, mest klissete film. Etter tre timer med forviklingene til SRK og co har jeg klump i halsen som ei fjortisjente. Se ordentlig anmeldelse her.

Dhoom

Overraskende underholdende actionfilm av den typen som dreper hjernecellene dine. Fans av the Fast and the Furious og sånt kan utvide horisonten sin litegrann her. En del av NRKs fantastiske Bollywood-satsing i sommer. Og nå må jeg visst se toern også.

_________________________________________________________

Fem Feller Fred Ut går i som du kan unngå

Siden jeg skriver om absolutt alt jeg ser av film (hvis det da ikke er Nemo eller Totoro for femtende gang) har jeg hatt god tid til å analysere hvilke utenforliggende faktorer som kan påvirke en filmanmeldelse. Ferske filmbloggere kan muligens ha nytte av dette. Dette betyr ikke at jeg ikke står for alle anmeldelsene mine, men er mer et forsøk på å se på hvorfor opplevelsene av enkelte filmer ble som de ble.

1) Ã… vente for lenge med Ã¥ se “nye” filmer
For meg fører dette til minst fire ting:

a) Jeg mister lysten til å se filmen fordi det er vanskelig å skrive noe nytt om den.

b) Jeg vet så mye om filmen at jeg har følelsen av å ha sett den allerede. Dette har gjort at jeg ikke har sett Titanic fordi den siste traileren de slapp viser absolutt alt som er verdt å se. Jeg mener, det var isfjellet, ikke sant?

c) Jeg får ekstremt lyst til å synes det motsatte av alle andre. Hvis jeg virkelig liker en film som ingen andre anmeldere ser ut til å ha sett storheten til har jeg en tendens til å smøre litt tjukt på. Miami Vice er vel et godt eksempel. Jeg har i det minste lært meg å være forholdsvis saklig hvis jeg slakter filmer de faste leserne mine har skrevet positive anmeldelser av.

d) Forventningene til filmer jeg venter lenge med å se har en tendens til å bli urealistiske. Kiss Kiss, Bang Bang og Tristram Shandy fikk nok for eksempel for lite skryt som følge av dette.

2) Å anmelde filmer når det er klin umulig å se filmen ferdi av en eller annen grunn.
Dette har jeg laget en egen liste om her. Det kan for så vidt gå greit å anmelde en film selv om man duppet av litt (se El Topo over f.eks), men ærlighet er viktig. Den filmen jeg virkelig føler at jeg var urettferdig i min bedømmelse av (fordi jeg neppe kan ha sett mer enn halvparten av den) er Takashi Miikes Zebraman.

3) Å være altfor glad for å være den den første som ser ting
Ingenting er bedre enn å grave opp filmer ingen andre har hørt om, eller å være den første til anmelde ting. Tror det skal mindre til for at jeg liker Transformers på premieredagen enn hvis jeg hadde sett den for første gang på DVD i f.eks 2009 (se punkt 1).

4) Å være mer opptatt av å få fram meningen sin enn å skrive interessant
Som alle bloggere er jeg selvopptatt nok til å tro at noen er interessert i meningene mine om filmene jeg anmelder, men i mine beste stunder er jeg mer opptatt av å skrive tekster som er interessante i seg selv. De beste anmeldelsene mine er når jeg klarer å fortelle om hvordan filmen fikk meg til å føle (Star Wars Ep. III, Fellowship of the Ring), hvor jeg leker med formen (Brick), eller der hvor omstendighetene rundt filmen er mer spennende enn hvorvidt jeg likte den eller ikke (Africa Addio).

5) Ã… lage for lange poster
Hadde jeg vært lur hadde jeg delt denne posten i tre. I steden sitter jeg her på tredje timen, så nå får det være nok.

~ av fredut den juli 12, 2007.