Eksmenn og -kvinner i hopetall.

FILMER SETT SIDEN SIST:

X-Men: The Last Stand

Deilig med popcornaction på kino i widescreen etter noen filmuker med antikvarisk preg! X3 har en god del ting jeg savnet i de to første: en følelse av at det som skjer er SVÆRT, en følelse av at heltene (og skurkene) våre virkelig er i fare (det er jo tid for å reforhandle kontrakter, tross alt - og det er vel få som blir overrasket over at det er utskiftninger av mannskapet på gang), et skikkelig monumentalt soundtrack, samt et helt kobbel av mine personlige favorittmutanter: Beast (konge), Colossus (underbrukt), Gambit (ditto), Sprite (hvor er barnevernet?), Juggernaut (teit og morsom) og Angel (NYDELIG!).

Historien er en blanding av et plot fra Joss Whedons Astonishing X-men (som jeg ikke har lest) og Chris Claremont (som skimtes sammen med Stan Lee i åpningssekvensen) og John Byrnes fortelling om den mørke Føniks fra åttitallet (som jeg digget da den kom). Uten å si noe som ikke er i trailerne: En kur mot x-genet er funnet og lager kaos blant mutantene (og jaggu er det mange av dem!), Magneto samler en hær og lager Hælvætt og Jean Grey er ikke fullt så død som X-gutta trodde.

Det er stor forskjell på Brett Ratner og Bryan Singers anseelse blant filmfans, men jeg tror det har mindre å si hvem som sitter i X-regissørstolen; dette er produsentdrevne filmer. Singer var nok likevel med på å gi disse filmene integritet og intelligens (se Fantastic 4 eller Batman & Robin for eksempler på det motsatte), og det flyter Ratner på; han slipper unna med en del ting her fordi universet allerede er etablert. Ellers kan fængutta ta det rolig, en liten klisje eller to og et helteskudd for mye er det eneste som føles merkbart annerledes, i negativ retning i hvert fall.

Mer alvorlig er det at ryktene om liten tid til finpuss nok er riktige. Der er mange småting på effektsida (bakgrunner, sånne ting) som så litt rufsete ut for meg i forbifarten. De døveste skuespillerne fra de to første, Halle Berry og James Marsters, virker imidlertid mindre bedøvet denne gangen, og her og der røskes det litt forsiktig i hjerterøttene også, noe det var lite av i de to første. I den siste lille scenen før rulleteksten, for eksempel. Vakkert.

X3 er, som de to første, intelligent popkornunderholdning av ypperste klasse. Den er for X2 hva X2 var for X1, formelene blir altså X1 < X2< X3 der X= bra. Den eneste innsigelsen jeg har til disse filmene er egentlig at man la ambisjonsnivået for lavt fra starten av; X1 burde kostet det X3 koster. Jeg er helt sikker på at det kommer flere med tiden (mulighetene er bortimot endeløse), men disse tre vil stå for ettertiden som filmene som gjorde det tøft å filme superhelter igjen. Heh, for meg har det til og med blitt tøft å lese dem igjen. Jeg er klar for Borgerkrigen! Som film for uinnvidde er dette enkel moro, som kulminasjonen av en trilogi er dette bedre enn det meste. Anbefales superheltfans med popkornføling.

P.S.
En liten fisk (takk for tipset) hvisket meg i øret at det er lurt å bli igjen til rulleteksten er heelt ferdig for en liten plottvending som er helt logisk men litt teit likevel. Fint at de sparte den til oss som gidder å bli stående.

~ av fredut den mai 24, 2006.