Kjøpmannen fra Venedig møter Monsteret fra Yucca Flats

FILMER SETT SIDEN SIST

Bloodlust
Uinteressant B-skrekk fra 50 tallet, vi snakker heller om

The Beast from Yucca Flats

Når jeg går litt lei av å se film (det hender en sjelden gang i blant) er det deilig å perledykke i den fine lille boksen min med skrekkfilmer. Der fins det genuine klassikere som Carnival of Souls, White Zombie, Nosferatu og Night of the Living Dead, selv om det aller meste er skrap med variabel underholdningsverdi. Men som Robin Williams sa i the Fisher King kan du finne de mest utrolige ting i søpla.

The Beast From Yucca Flats er en perle på nivå med Glen or Glenda, The Mesa of Lost Women og Robot Monster; en sublim nullbudsjetts katastrofe som ikke er lang nok til å bli kjedelig. Fribryteren Tor Johnson spiller en russisk Atomfysiker (muligens tidenes mest bredskuldrede sådann) som kommer litt for nær en amerikansk atomprøvesprenging og utvikler morderiske tendenser. I hælene har han to skyteglade, ekstremt inkompetente politifolk, og en amerikansk kjernefamilie dukker også opp for å bli skutt på og jaget rundt i et landskap som ligner veldig på det i Robot Monster.

Tor Johnson er ikke akkurat noe skummelt monster. Han har noe greier på huet, men går med stokk en god del av tiden, og er så treg at hvis man ikke klarer å løpe fra ham er man allerede død. Han er derimot mer snikete enn Solid Snake i sekvensen der han kommer seg inn baksetet på den folkevogna uten at damen i førersetet merker det (folkevogner har ikke bakdører heller).

Fortellerstemmen er den mest pretensiøse siden Bela ba oss om å dra i strengene i Glen or Glenda; perler som

Boys from the city. Not yet caught by the whirlwind of Progress. Feed soda pop to the thirsty pigs.

Serveres på løpende bånd. Ellers er skuddvekslingen i starten (der folk skyter ved å peke pistoler på hverandre uten at noe annet enn lydeffektene minner oss om at det skytes)fin.

56 minutter er så kort at dette teknisk sett vel er en kortfilm, men lengden er helt perfekt for filmer som denne. Anbefales matleie filmskribenter og alle andre med sans for humor.

The Merchant of Venice

Enda en positiv overraskelse. Filmatiseringer av komediene til Shakespeare har vært noe vanskeligere å få dreis på enn resten av materialet hans, men denne funker fint. Grunnen til det er at regissør Michael Radford rett og slett later som om dette er noe helt annet. Ordspill og dialoger som var ment å være morsomme i stykket er enten fjernet eller tonet ned, og Portia og Nerissas narrespill i siste akt kjøres uten å latterliggjøre de rundlurte ektemennene deres. Samtidig blir de erotiske slengkommentarene et par steder fremhevet, og Shakespeares mørke forviklingskomedie forandres til et sanselig kammerdrama. Dette forsterkes gjennom kostymer, scenografi og musikk, som aldri har vært vakrere i en Shakespearefilmatisering der originalens tid og sted har blitt beholdt.

Også er det skurken Shylock, da. Shakespeare skrev ham som en antisemittisk karikatur, men hele vitsen med denne filmen er Pacinos tolkning av Shylock som en grisk, streng, sta, men ikke helt usympatisk kapitalist og far som forfølges for sin tro. En slik vri er nødvendig for at dette stykket skal fungere i 2004, men dette er en mye mer radikal tolkning av Shakespeare enn noe Baz Luhrmann gjorde i Romeo+Juliet. En kan sikkert diskutere lenge om det er redelig å filme dette skuespillet som en slags kampfilm mot antisemittisme, det er i hvert fall veldig langt fra Shakespeares mening med stykket. Men denne vrien gjør jo Al Pacinos jobb med å skape en karismatisk Shylock publikum kan sympatisere med mye lettere…

Pacino tygger uansett kulisser som bare det og gjør en flott prestasjon, men det er bare rett og riktig at Lynn Collins som Portia nesten stikker av med hele filmen, siden det jo er akkurat det rollefiguren hennes gjør i stykket også. Shakespeare skrev sterke kvinner lenge før Nora gikk, men i filmene blir det ofte mye dåning og fjerne blikk. Portia er ikke bare vakker og attråverdig her (selv om hun absolutt er det også. Sikle.), men Collins gjør henne til den smarteste, mektigste personen i filmen med den største selvfølgelighet.

Dette er den beste Shakespearefilmatiseringen på en stund, og enda et bevis på at dette er stoff som kommer til å funke til alle tider. Anbefales alle som liker filmer der klimakset kommer i den store rettssalscenen.

____________________________________

Nytt

Caprica
Apropos stor kunst: Battlestar Galactica får en spinoff-serie. Den skal handle om opptakten til den første Cylon-krigen. Vi sakser fra pressemeldingen:

‘CAPRICA’

From executive producers Ronald D. Moore and David Eick (’Battlestar Galactica’), writer Remi Aubuchon (’24′) and NBC Universal Television Studio, this new series is set over a half a century before the events that play out in ‘Battlestar Galactica.’ The people of the Twelve Colonies are at peace and living in a society not unlike our own, but where high-technology has changed the lives of virtually everyone for the better. But a startling breakthrough in robotics is about to occur, one that will bring to life the age-old dream of marrying artificial intelligence with a mechanical body to create the first living robot - a Cylon. Following the lives of two families, the Graystones and the Adamas (the family of William Adama, who will one day become the commander of the ‘Battlestar Galactica’) ‘Caprica’ weaves corporate intrigue, techno-action and sexual politics into television’s first science fiction family saga.

_________________________________

10 Movie Adaptions of the Bard that thou must behold before thou Croaketh. Ellernoesånt.

01) Macbeth (Polanski)

Polanski kjører Willies beste historie som ren skrekkfilm, med blod, tåke og halshugginger. Omtrent som Monty Python & The Holy Grail uten humoren, egentlig. Kongefilm.

02) Ran
Kurosawas Kong Lear burde være kjent for de fleste.

03) Forbidden Planet
SF-versjon av Stormen, den eneste filmen Leslie Nielsen spiller i der han ikke gjør grimaser og snubler hele tiden. Fine effekter og soundtrack også.

04) Hamlet (Brannagh)
Lang som et vondt år, men den mest ambisiøse filmatiseringen av Willie noensinne. Hele hollywood på rollelista.

05) Romeo+Juliet
Baz Luhrmanns ecstacyremiks er utrolig tro mot teksten og en fryd for øyet.

06) The Merchant of Venice (Radford)
Som jeg tror jeg skrev noen få ord om lenger oppe.

07) Rosenkrantz and Guildenstern are dead
Filmatiseringen av Tom (Shakespeare in Love) Stoppards skuespill om to bifigurer i Hamlet får en æresplass på lista. Jeg har ikke gitt opp håpet om at retorikktennis kan bli en folkesport. Det fins mange slike Shakespearemetafilmer (tøft ord!), men dette er den beste av dem synes jeg.

0 Hamlet (Olivier)
Hamlet for de som ikke orker tre og en halv time. Den med Mel Gibson er ikke så verst den heller.

09) A Midsummer Night’s Dream (Hoffman)
Morsomt stykke, særlig for oss som liker Sandman. Mange fine skuespillere som koser seg på den italienske landsbygda. En film til å varme seg på om vinteren.

10) Othello (Parker)
Lawrence Fishburne, Irene Jacob og Kenneth “Dere kan da ikke filme Shakespeare uten meg” Brannagh i en film med litt for stram overleppe, men den får denne plassen fordi jeg liker stykket.

~ av fredut den april 30, 2006.