Rumpedask og Krig. Ikke to sider av samme sak, viser det seg.

FILMER SETT SIDEN SIST:

Secretary

Den rutinerte selvskaderen Maggie Gyllenhall har akkurat sluppet ut av pskykiatrisk, etter at hun kuttet seg selv litt kraftigere enn hun pleier ved et uhell. Hun får jobb hos Advokat James Spader, som slett ikke er fremmed for å plage sine medarbeidere litt ekstra, særlig hvis de ønsker det. Forholdet deres er ekstremt, men det er likevel mye å kjenne seg igjen i, også for oss som ikke blir seksuelt opphisset av å få en meitemark i posten.

Secretary er et lite under av en film. Etter alle solemerker skulle ikke det ikke la seg gjøre å lage en romantisk komedie om forholdet mellom en sadist og en masochist som faktisk både er søt og litt rørende. Det er mye rar seksualitet i denne filmen, men den er ikke spekulativt gjort. Det handler mest om å vise hva som gjør disse folkene kåte, og hvordan det slår ut. Humoren ligger i karakterene; Det er lettere for Spaders karakter å daske sekretæren sin på rompa enn å vise resten av følelsene sine for henne, og sekretæren er en søt, snill og litt naiv jente som tilfeldigvis tenner på å bli ydmyket. Det blir riktignok antydet at sekretærens seksuelle preferanser er en konsekvens av at oppveksten hennes i et alkoholikerhjem, men dette er en film som tar opp slike ting uten å gjøre det hele spekulativt eller moraliserende.

Skuespillerne er svært gode, spesielt Gyllenhal glitrer i en rolle med en million fallgruver. Spader har etterhvert mange filmer om sex på CVen sin, men overrasket meg ved å spille godt på de komiske sidene ved en karakter som det ikke akkurat er lett å framstille sympatisk.

Jeg vet ikke om det bare er meg som har vært sulteforet på god amerikansk film en stund, men jeg er virkelig inne i en stim med snadder akkurat nå, og Secretary er intet unntak. En modig, morsom og vellaget film. Tematikken gjør at den ikke egner seg i alle sammenhenger, men skal du bare se en søt film om sadomasochisme i år ville jeg gått for denne. Spennende date-film er den også, men da bør du kanskje forklare på forhånd at du ikke liker å daske folk. Hvis ikke du liker å daske folk, da. Samma for meg. Enda en bra film, i hvert fall. Fru Ut likte den forresten også.

The Fog of War

Jeg var ikke så interessert i the Fog of War da den kom i 2003 fordi jeg trodde den var en av de film om at Bush er en idiot (Som om ikke vi hadde skjønt det for lenge siden). Men selv om the Fog of War absolutt er relevant i forhold til verden i dag, er det nyeste klippet i den fra 1992.

Robert S. McNamara satt høyt oppe i den amerikanske hærens forskningsavdeling under 2. verdenskrig. Han var forsvarsminister under John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson, det gjorde at han spilte en rolle både under Cubakrisen og Vietnamkrigen. I tillegg var han første øverste leder for Ford-konsernet som ikke var medlem av familien Ford, og han har også ledet Verdensbanken i en årrekke. Vi har altså med en av de mest innflytelsesrike personlighetene i moderne historie å gjøre, og i denne filmen snakker han ut om de største tingene han har vært med på.

Dette er en av de beste dokumentarfilmene jeg har sett noensinne, og definitivt en av de mest lærerike. McNamara framstår som en en lynende intelligent mann som først og fremst gjør jobben sin så effektivt som mulig. Han skyr ikke unna fra de kontroversielle episodene i livet sitt, og som om det ikke er interessant nok å høre ham fortelle forsterkes det hele av glitrende bruk av arkivmateriale (blsant annet spektakulære/forferdelige klipp av fallende brannbomber, lydopptak av fortrolige samtaler med JFK og LBJ) og flott originalmusikk av Phillip Glass.

Nå høres dette voldsomt ut slik jeg har beskrevet det, men dette handler først og fremst om en klok (men ikke nødvendigvis god) mann som forteller seeren hva han har lært av å være med på å forme verden. Anbefales alle. Denne kommer jeg til å få bruk for på skolen.

_____________________________________________________________________________________

AKKURAT LEST FERDIG:

Richard Matheson - Collected Stories vol. 1

Bare Matheson troner ved siden av Poe, Lovecraft og Ellison i de paranormale novellekongers hoff. Her er de første novellene hans, med tørrvittige kommentarer fra mannen selv (”…jeg er ganske fornøyd med den siste setningen. Den ble bra.”). Og del 2 og 3, som til sammen inneholder alle Mathesons noveller, er ogsÃ¥ ute. Dette er sÃ¥nne bøker man har i hylla resten av livet og dupper nedi en gang i blant. Synd med de stygge forsidene, bare…

_____________________________________________________________________________________

Fred Uts Skiveanbefalinger 2006 - #1

Side Brok - Kar Me Kjeme Frå

Jeg vet at disse gutta har omtrent like mye gatekred som Sputnik, men hvem bryr seg egentlig om hva det fundamentalistiske norske hiphopmiljøet mener om sÃ¥nt? Schizofrene Runar Gudnason (aka Sjef R, aka Torstein Hyl III, aka Sirkel Sag…)og kumpanene hans i Side Brok (=saggebukser) setter ny norgesrekord i selvdissing (alle alter egoene hans disser hverandre i hytt og pine), og leverer tullebygdehiphop oppÃ¥ utsøkt elektrokomp. Geniale tekster ogsÃ¥, for de som skjønner hva de sier. En mer solid plate enn den like morsommere forgjengeren Høge Brelle, som føltes litt lett. Det norske hiphopÃ¥ret 2006 har endelig begynt.

~ av fredut den februar 23, 2006.