I was the third brother of five / doing whatever I had do to survive…

FILMER SETT SIDEN SIST:

Across 110th Street

Ofte når man ser filmer man ikke vet stort om går det galt. Det er sjelden jeg gidder å se filmer jeg ikke vet noe om, og i og med at jeg bruker en god del tid på å følge med mulige favorittfilmer hender det ganske ofte at jeg finner ut for mye om en film, og ender opp med å ikke se den i det hele tatt. Jeg har for eksempel ikke sett (og har ikke noe behov for å se) Titanic.
Så når det en sjelden gang hender at jeg ser en film på måfå har jeg ofte skeptiske briller på. Jeg trodde Across 110th street var en ren Blaxploitationfilm, og kjøpte den brukt fordi jeg elsket det jeg hadde hørt av Bobby Womacks soundtrack. Tittellåta i den versjonen som brukes i åpningssekvensen til Jackie Brown er en av mine favorittlåter noensinne.

Across 110th street er definitivt et produkt av tiden sin, men er en blaxploitationfilm på samme måte som Miller’s Crossing er en gangsterfilm, L.A. Confidential er krim, Once upon a Time in the West er western, Dawn of the Dead er en Zombiefilm eller Fight Club er en komedie. Dette er først og fremst en FILM, og et mesterverk. Ikke bare klarte den å holde meg våken, men jeg tror nesten ikke jeg blunket.

Vi er i New York i 1972, og 110. gate deler mafiaens og harlem-gangsternes ansvarsområder. De samarbeider, men tåler selvfølgelig ikke trynene på hverandre. Det er lenge siden jeg har sett en film med så mye åpenlys rasisme. Tre menn fra Harlem raner 300000 dollar fra de to gjengene, og dreper fem gangstere (omtrent like mange hvite og svarte). Vi følger de tre ranerne (som egentlig bare forsøkte å skape seg et liv), gangsterne (som stort sett er svin, men sammensatte svin) og politietterforskningen (ledet av korrupte, brutale men egentlig velmenende Anthony Quinn i en fabelaktig rolle prestasjon og den mer korrekte Yaphet Kotto) gjennom en blodig natt.

Jeg har en tendens til å bare ramse opp superlativer når jeg ser filmer jeg virkelig liker, og denne gangen kan jeg holde på lenge: Manus, skuespillere, fotografering (en blanding av vidunderlig komposisjon og møkkete realisme du bare finner i skikkelig bra filmer fra søttitallet), musikk (guddommelig)…dette er rett og slett en glemt klassiker, på et helt annet nivå enn Shaft og Superfly. Dette er Mean Streets og Gudfaren på en gang. Hadde denne filmen kommet ut i 2005 ville Oscarer og Globuser blitt kastet etter den i bøttevis. At den ikke har sterkere positivt rykte er uforståelig for meg. På Imdb kommenterer de som ikke likte den at den er for brutal, for rå og for grim, kanskje er de inne på noe.

Hovedpersonene i denne filmen er dømt til å spille sine roller, og de vet det alle sammen. Selv om rollefigurene tilsynelatende er klisjeer er de skrevet som mennesker. Til og med den stereotype spaghettigangsteren blir fortalt hvem han er, hvor han vil og hvorfor han aldri kommert til å komme dit. Og vi føler med ham også, akkurat som vi gjør med alle de andre, til tross for at han er en sadistisk bølle som korsfester folk som har trosset ham.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale alle å ta en tur over 110. gate. Det fins bra folk og dårlige folk der, det fins svært lite håp, men turen glemmer du ikke. Hvis New York virkelig var slik som dette har byen kommet veldig, veldig langt. Anbefales Alle.

____________________________

10 Soundtrack (ikke orkestrale) du trenger i hylla (eller på Ipoden).
Lenkene går til Moviegrooves og Amazon, her finner du smaksprøver. Rekkefølgen er tilfeldig.

1) ACROSS 110th STREET (Bobby Womack)
-Alt som var fint med søttitallet på en CD.

2)HARDWARE (Simon Boswell)
-Tre lister på rad for Hardware, skal slutte å mase om den. Men dersom du klarer å spore opp denne i en eller annen støvete hylle har du gjort det bra.

3)BLADE RUNNER (Vangelis)
Legendarisk soundtrack som var med på å grunnlegge ambient-sjangeren. Versjonen som kom på 90-tallet blander inn dialog fra filmen med glimrende resultat. En av favorittskivene mine.

4) NATURAL BORN KILLERS (Trent Reznor/diverse artister)
Trent Reznor tar vilt musikalske perler og moser dem sammen, med en klassiker som resultat. Kombinasjonen Diamanda Galas og Jane’s Addiction er en personlig favoritt.

5) PING PONG (diverse artister) / APPLESEED (Boom Boom Satellites, diverse artister)
Fellesnevneren på disse to er Fumihiko Sori. Ping Pong inneholder utsøkt japansk electronica av den mer luftige sorten, Appleseed er i samme gate, men med tyngre, mer industrielle ting. Kjøpte begge disse i våres, og de har vært i tung rotasjon på mp3spillerne mine helt til nå. Basement Jaxx’s Good Life er høydepunkt.

6) THE WICKER MAN (Magnet)
Underlig nyskrevet folkemusikk som i likhet med filmen ser ut til å eksistere i sitt eget ukristelige univers. Fascinerende og vakkert.

7) FIGHT CLUB (The Dust Brothers)
The Dust Brothers drar filmmusikken over i det nye årtusenet. This Is Your Life er verdt å høre på en gang i blant, så du husker at du er den jævla ikeasofaen din. JUDGEMENT NIGHT (Diverse Rockere & Rappere)
Denne filmen har jeg ikke sett, men soundtracket er en legendarisk. Det var her noen fant ut at å sette to band sammen (gjerne et rockeband og en eller flere hiphophoder) kan være en god ide. Formelen har blitt gjentatt mange ganger senere, Spawn og Blade 2 er vellykkede eksempler.

9)ONCE UPON A TIME IN THE WEST
En slik liste uten Morricone blir latterlig.

10) RESERVOIR DOGS/PULP FICTION/DESPERASDO/FROM DUSK TILL DAWN/KILL BILL vol.1
Herrene Tarantino og Rodriguez har reddet mangt et vorspiel.

Dermed ble det ikke plass til soundtrackene til Suspiria (har blitt beskrevet som 1000 katter som tråkkes på samtidig), Martin, The Virgin Suicides, Lost in Translation, Get Carter, Dawn of the Dead, Halloween, Trainspotting, Night on Earth, Until the End of the World eller easy listening -versjonen av Star Wars.

~ av fredut den desember 5, 2005.